Ad dokument 8:45 (1998-99) om nedsettelse av et offentlig utvalg for å gjennomgå bruken av sakkyndige i barnefordelingssaker

Jeg viser til nevnte dokument 8-forslag, mottatt i Barne- og familiedepartementet 22. april 1999, og vil opplyse følgende:

Forslagsstillerne er oppmerksomme på at det foreligger to offentlige utredninger som har vurdert bruken av sakkyndige i barnefordelingssaker. Barne- og familiedepartementet nedsatte i november 1994 ned et utvalg med oppgave å utrede sakkyndiges rolle i barnesaker. Flere av spørsmålene som forslagsstillerne ønsker utredet, ble vurdert av dette utvalget, som hadde følgende mandat:

• 1. Utvalget bes utforme og beskrive den sakkyndige rollen slik at forholdet til barnet, foreldrene og det offentlige tydeliggjøres. Dette innebærer også en gjennomgang av de regler og lovverk som regulerer rollen som sakkyndig i saker etter Lov om barneverntjenester og Lov om barn og foreldre.

• 2. Utvalget bes om å beskrive det faglige grunnlaget som er relevant for arbeidet som sakkyndig. Utvalget bes videre om å utrede og vurdere den faglige kompetansen som anses å være nødvendig for arbeidet som sakkyndig. Dette inkluderer behov for og krav til faglige kvalifikasjoner, metodikk og fagetiske retningslinjer.

• 3. Utvalget bes vurdere erfaringer med sakkyndiges arbeid slik de kommer til uttrykk i rapporter, erklæringer og muntlig fremstilling. Behovet for standardisering og kvalitetssikring skal særlig nøye vurderes.

• 4. Utvalget legger frem eventuelle forslag til tiltak på følgende områder:

  • a. Eventuelle endringer i lover og regler som regulerer den sakkyndiges rolle, drøftes og legges frem.

  • b. Forslag til opplæringstiltak utarbeides.

  • c. Forslag til kvalitetssikringstiltak for sakkyndighetsarbeid utarbeides.

Utvalget avga sin innstilling 28. september 1995, i form av NOU 1995:23 "Barnefaglige sakkyndighetsoppgaver - Rolleutforming og kvalitetssikring".

Utvalgets innstilling er fulgt opp ved utarbeidelse av en grundig veiledning for sakkyndige i saker etter barneloven og barnevernloven. Veiledningen retter seg direkte mot sakkyndige i deres arbeid, men er samtidig ment som en orientering for domstoler, fylkesmenn, fylkesnemnder for sosiale saker, parter og parters fullmektiger om de sakkyndiges arbeid i slike saker.

Videre er det, som et kvalitetsforberedende tiltak, satt i gang et to-årig utdanningsprogram i sakkyndighetsarbeid. Utdanningsprogrammet, som startet høsten 1998, er et samarbeid mellom Norsk Psykologforening og Den Norske Legeforeningen, og er basert på utvalgets innstilling. Det er i tillegg etablert en registreringsordning av fagpersoner som påtar seg arbeid for rettsapparatet og forvaltningen i barnesaker. Retten eller andre oppdragsgivere er ikke bundet i forhold til hvem de vil oppnevne som sakkyndige, men den offentlige registreringen er ment å være et tilbud om kvalitetskontroll. Fram til det første kullet har gjennomført videreutdanningen i sakkyndighetsarbeid, er det som en overgangsordning etablert et midlertidig register over sakkyndige.

Barne- og familiedepartementet anser på denne bakgrunn at forslagene i NOU 1995:23 er fulgt opp i den grad det er ønskelig.

I NOU 1998:17 "Barnefordelingssaker - avgjørelsesorgan, saksbehandlingsregler og delt bosted" har utvalget kommet med flere forslag til endringer i saksbehandlingsreglene, som bl.a. gir økte muligheter for å trekke inn sakkyndig under saksforberedelsene. Utvalget påpeker at den tradisjonelle bruk av sakkyndige, ofte i form av omfattende sakkyndige utredninger, ikke alltid er nødvendig for resultatet og kan pådra både parter og det offentlige unødvendige utgifter. I tillegg fører slik bruk av sakkyndige ofte til vesentlig lengre saksbehandlingstid. Utvalget foreslår derfor at det åpnes for en annerledes og mer varierende bruk av sakkyndige, slik at en sakkyndig kan oppnevnes av retten for å mekle mellom partene, gi dem råd og veiledning i forbindelse med utprøving av avtale eller for å samtale med barnet. Et sentralt punkt ved forslaget er at retten skal kunne la seg bistå av sakkyndig tidlig under saksforberedelsen. Formålet med forslagene er å øke mulighetene for minnelige løsninger og samtidig sørge for at avgjørelsesgrunnlaget blir best mulig.

Utredningen har vært på høring, og departementet vil nå vurdere hvordan forslagene eventuelt skal følges opp.

Ut over dette har Barne- og familiedepartementet nylig bevilget prosjektmidler til en undersøkelse vedrørende familiesaker som fremmes for domstolene, og bruk av sakkyndige. Hovedproblemstillingen er om det finnes spesielle kjennetegn ved familiesaker som fremmes for domstolen, hvilke hensyn som vektlegges ved dom/forlik og hvordan de sakkyndiges arbeid påvirker utfallet av saken. Undersøkelsen er nå i startfasen, og er ventet ferdig innen utgangen av året.

Barne- og familiedepartementet kan på dette grunnlaget ikke se at det er behov for enda en utredning om bruken av sakkyndige i barnefordelingssaker.