Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jon Olav Alstad, Frank Willy Larsen, Liv Marit Moland, Oddbjørg Ausdal Starrfelt og Shahbaz Tariq, fra Kristelig Folkeparti, lederen May-Helen Molvær Grimstad og Ola T. Lånke, fra Høyre, Trond Helleland og Inger Stolt-Nielsen, fra Senterpartiet, Anne Enger Lahnstein, og fra Sosialistisk Venstreparti, Ågot Valle, viser til at forslagsstillerne ønsker å nedsette et offentlig utvalg for å gjennomgå bruken av sakkyndige i barnefordelingssaker. Flertallet viser til brev av 20. mai 1999 fra daværende statsråd Valgerd Svarstad Haugland (vedlagt) og brev datert 11. mai 2000 fra nåværende statsråd Karita Bekkemellem Orheim (vedlagt). Der vises det til at det allerede foreligger to offentlige utredninger som har vurdert bruken av sakkyndige i barnefordelingssaker og behandlet flere av spørsmålene som forslagsstillerne ønsker utredet. I oppfølgingen av dette er det bl.a. utarbeidet en veiledning for sakkyndige i barnefordelingssaker. Det er videre satt i gang et toårig utdanningsprogram i sakkyndigearbeid. Flertallet registrerer at Barne- og familiedepartementet ikke ser et behov for enda en utredning om bruken av sakkyndige i barnefordelingssaker.

Flertallet slutter seg til departementets vurdering, og vil understreke at det bør være viktigere å sikre oppfølgingen av de utredningene som er foretatt fremfor å igangsette nye utredninger. Flertallet vil derfor avvise forslaget.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold og Per Sandberg, registrerer i likhet med komiteens flertall at det foreligger to offentlige utredninger som har vurdert bruken av sakkyndige i barnefordelingssaker. Men i motsetning til flertallet mener disse medlemmer at verken veiledningen eller utdanningsprogrammet er av en slik karakter at det ønskede målet om konflikt-demping og barns beste blir resultatet. Et annet moment som disse medlemmer sterkt vil fremheve, er at det i disse utredninger overhodet ikke er benyttet kritiske innspill i forhold til dagens sakkyndige og deres praksis. Blant annet nevner utvalget ikke den eneste norske undersøkelsen om sakkyndige: Jahr, Marit Sæbø. 1988. Til barnets beste. En pilotundersøkelse om psykologer som sakkyndige i barnefordelingssaker. Bergen: Alma Mater.

Disse medlemmer kjenner ikke til at det finnes noen undersøkelse som kan bidra med støtte for at de sakkyndige har noe som helst positiv innvirking på forholdet mellom barn og foreldre etter samlivsbrudd. Tvert imot har disse medlemmer erfaring for at sakkyndige-utredninger som går sterkt i den ene partens favør, virker konfliktskjerpende og blir brukt som et sjikaneverktøy av den parten som er blitt best omtalt i utredningen. Mye taler for at dagens bruk av sakkyndige i barnefordelingssaker undergraver rettssikkerheten. De sakkyndige rapportene bygger mye på skjønn, noe som heller ikke ble tilbakevist under et møte med psykologiforeningen.

Disse medlemmer mener dermed at de sakkyndiges rapporter ofte tillegges å være bedre faglig vurdert av retten enn hva tilfelle er. Sakkyndige rapporter vil nødvendigvis være farvet av de sakkyndiges egen bakgrunn og erfaring, og ikke 100 pst. objektive. Dette kan igjen resultere i at retten blir feilinformert i større eller mindre grad. Saken vil derfor ikke bli godt nok belyst fra begge sider, med de konsekvenser dette vil kunne få for domsavsigelsen.

Disse medlemmer vil påpeke at det etterutdanningsopplegget Barne- og familiedepartementet i sin helhet har overlatt Norsk Psykologforening å gjennomføre og som flertallet i komiteen viser til, faktisk er uten noen form for etterprøving fra de "brukerne" dette faktisk berører. Disse medlemmer mener dette bare vil sikre de sakkyndiges egne profesjonsinteresser og bibeholde konfliktene i et fallert system.

Disse medlemmer anser et frivillig opplegg med 6 kursdager fordelt på 3 dager vår og 3 dager høst som utilstrekkelig i denne sammenhengen. Resultatet vil være en videreføring i de sakkyndiges trening i å behandle alle foreldre som potensielle patologiske tilfeller, slik at det ville være den helt dominerende faktoren.

Disse medlemmer vil påpeke den store vitenskapelige usikkerheten som knytter seg til utredninger foretatt av barnefaglig sakkyndige.

Disse medlemmer stiller spørsmål ved om de sakkyndige i det hele tatt bidrar til noen opplysning av saksforholdet i barnefordelingssaker. Det er viktig at man holder fast ved at så godt som alle foreldre er skikket som omsorgspersoner.

Disse medlemmer har ved selvsyn sett at sakkyndige-utredninger ofte går så tett inn på folks privatliv at det faktisk også er et spørsmål om bruken av sakkyndige-utredninger er i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen art. 8 ved at privatlivets fred blir krenket.

Disse medlemmer mener disse spørsmål er u­sikre. Disse medlemmer har imidlertid gjennom mange henvendelser erfart at det er personer som har fått alvorlige personlige og psykiske problemer etter å ha blitt hånet og latterliggjort i sakkyndige-utredninger. På samme måte får barna ofte personlige og psykiske problemer etter at de med sakkyndiges assistanse har fått forringet sitt forhold til en av sine foreldre.

Disse medlemmer mener problemet er at disse sakkyndige gjør mange feil, som gjør seg gjeldende av at de ofte arbeider i en psykodynamisk tradisjon. Denne teoridannelsen, som går tilbake til Freud, er på kraftig tilbakegang, men er ennå dominerende i Norge. De fleste av teoriens teser er forkastet i moderne forsk­ning. Terapi som blir drevet i denne tradisjonen savner annen effekt enn suggesjonseffekter, og diagnoser som stilles ut fra for eksempel projektive tester har ingen prognoseverdi. Kliniske bedømmelser eller sakkyndige-rapporter av psykologer og psykiatrikere bør derfor vurderes kritisk. En kvalitetssikring eller autorisasjon av sakkyndige må derfor vurderes, mener disse medlemmer.

Disse medlemmer viser til en kronikk i Dagbladet 16. oktober 1999 hvor advokatene Fridtjof Feydt og Christine Hamborgstrøm skriver:

"I straffesaker må de rettspsykiatrisk sakkyndige sende sin erklæring til Den rettsmedisinske kommisjon, som veier rapportens faglige innhold, både premisser, vurdering og konklusjon. Sakkyndige utredninger i barnevernssaker avgis derimot uten noen form for overordnet faglig kontroll, noe som ikke sjelden medfører at man kan lese de mest selsomme uttalelser i rapportene."

Disse medlemmer er spesielt bekymret for tendensen til å "patologisere", dvs. finne alvorlige og mentale problemer og forstyrrelser hos stort sette alle. Dette, i sammenheng med svakheten i de projektive testene og de kliniske bedømmelsene, gjør at mange feilaktige diagnoser blir stilt.

Disse medlemmer mener denne observasjonen, om at foreldre som er skilt fra sine barn lett kommer ut for emosjonelle vanskeligheter, for eksempel aggresjon eller depresjon, åpenbart er feilkilder. I stedet tolkes slike helt normale reaksjoner som tegn på en forstyrret personlighet. Spesielt vanskelig synes sakkyndige å håndtere bedømmingen av personer som drar i tvil deres egne funksjoner. Man merker også disse tendensene i den offentlige debatten der de sjelden på alvor lytter til innvendinger mot sine teorier og har en tendens til å bortforklare opponentens argumenter som uttrykk for forstyrret personlighet. (Merkelig nok kom Freud først med den taktikken.)

Disse medlemmer mener også at man ser bort fra de åpenbare farer for barnets helse som ligger i at de påvirkes til å ta avstand fra en av sine foreldre og/eller skilles fra denne. Ytterst få har forsket på effekten av slik påvirkning, som dessverre ikke er helt uvanlig, og bare mangelen på forskning tyder på en ensidighet og partiskhet hos de sakkyndige. Det velmenende samholdet, som vil legge til rette og trygge en sunn oppvekst for barnet, synes ikke sjelden å ende motsatt, og det til enormt store direkte kostnader.

Disse medlemmer anbefaler Stortinget å støtte forslaget.