3. Finansdepartementets kommentarer
Departementet er enig i at skatterestansene fortsatt utgjør betydelige beløp, og at det er et forbedringspotensial for skatteinnkrevingen til tross for at restanseprosentene i de senere årene har vært synkende.
Ifølge departementet har Skattedirektoratet uttalt at de faglig overordnede virksomhetene, direktoratet og skattefogdkontorene, har en forholdsvis velfungerende dialog med skatteoppkreverkontorene. Etterlevelse av faglig instruksjon forutsetter imidlertid bl.a. nødvendige ressurser, og det er den enkelte kommune som avgjør om slike ressurser skal tilføres de kommunale skatteoppkreverne. Organiseringen av skatteoppkreverfunksjonen innebærer begrensede sanksjonsmuligheter overfor de kommunale skatteoppkreverne. Departementet opplyser at det i St.prp. nr. 1 (1999-2000) påpekes at det er et kommunalt ansvar å stille tilstrekkelige ressurser til rådighet for å gjennomføre lovpålagte oppgaver. Det kan være et problem når små kommuner samler alle oppgaver vedrørende kommunens økonomiforvaltning under ledelse av en økonomisjef, slik at vedkommende også er skatteoppkrever. Erfaringen fra slike kommuner er at innfordring av skatt og folketrygdavgift lett kommer i skyggen av andre arbeidsoppgaver i kommunen.
Departementet har merket seg resultatene fra Riksrevisjonens undersøkelse av innkrevingen av restanser, og mener dette indikerer at bestemmelsene i skatteoppkreverinstruksen til dels ikke praktiseres som forutsatt. Dette knytter seg både til tidspunktet for iverksettelse av innfordringstiltak og til virkemidlene i innfordringsarbeidet.
Når det gjelder bruken av påleggstrekk, uttaler departementet at det ikke er realistisk å stille krav om at tiltaket bør være iverksatt innen en måned etter forfall slik det er gjort i undersøkelsen. Undersøkelsen har delvis tatt hensyn til dette ved den definisjonen av forfallsdato som er benyttet.
Departementet har også merket seg at det i mange saker synes å være mangelfull oppfølging fra skatteoppkreverne ved avbrutte eller ikke-innbetalte påleggstrekk, og at det stilles spørsmål ved om kravene i større grad burde vært forsøkt sikret med utleggspant eller på annen betryggende måte mens påleggstrekk løper. Rutinene for å sikre skattekrav og vurdere egnede innfordringstiltak er gode i mange kommuner, men det erkjennes at flere kommuner ikke har noen aktiv og bevisst innfordringsstrategi overfor sine debitorer. I sistnevnte tilfelle stopper ofte innfordringsprosessen dersom påleggstrekk ikke er mulig, noe departementet anser som uakseptabelt. Det vises til at Skattedirektoratet tar sikte på å øke oppmerksomheten på innfordringsstrategi, bl.a. gjennom skatteoppkreverkontorenes rutinebeskrivelser samt ved oppfølging gjennom styringsdialogen med skatteoppkreverkontorene.
Departementet konstaterer at en del skatteoppkrevere ikke har kunnskap om debitors økonomiske situasjon før de nedlegger påleggstrekk, slik tvangsfullbyrdelsesloven krever. Det påpekes at Skattedirektoratet vil arbeide videre med dette bl.a. ved den pågående revisjonen av skatteoppkreverinstruksen.
Departementet bekrefter at bruken av tvangssalg som innfordringstiltak ved skatteoppkreverkontorene er begrenset. Tvangssalg vurderes ofte som lite hensiktsmessig ved skatteoppkreverkontorene. Årsaken er ofte at dekningsobjektet er overbeheftet. Erfaringen tilsier imidlertid at tvangssalg også oppleves som ubehagelig i små kommuner. Departementet ser et forbedringspotensial på dette området.
Ifølge departementet tilsier erfaringene at skatteoppkreverkontorene er svært tilbakeholdne med å bruke konkursinstituttet, og flere små og mellomstore kommuner har gitt tilbakemelding om at de ikke benytter tiltaket. Etter departementets syn er den begrensede bruken av konkursinstituttet uheldig av preventive hensyn. Skattedirektoratet har opplyst at bruk av konkursbegjæringer erfaringsmessig er betalingsfremmende, og at tiltaket derfor bør benyttes i større grad. Departementet viser til at Skattedirektoratet arbeider for å få en sterkere fokusering på bruk av konkursinstituttet som innfordringstiltak, spesielt ved at skattefogdene gir pålegg om forbedringer.
Skattefogdkontorene gir faglig oppdatering for skatteoppkreverne for å motvirke at manglende kompetanse er en begrensende faktor for bruk av ulike innfordringstiltak. Det nevnes også at direktoratet i ulike fora har anbefalt skatteoppkreverkontorer som ikke har særnamsmannsmyndighet, å søke om å få det, da slik myndighet kan gi større effektivitet i skatteinnfordringen.
Etter departementets vurdering er det viktig at skatteoppkreverkontorene har et bevisst forhold til sine resultater, og at det oppnås felles forståelse for at mål- og resultatstyring, inkludert økt bruk av resultatkrav, vil være viktige virkemidler for å oppnå bedre resultater. Skattedirektoratet foretok i 1999 en ressursmessig prioritering av skattefogdkontorene for å styrke den faglige og ressursmessige kapasiteten innen skatteoppkrevingsområdet.
Finansdepartementet har merket seg at resultatene fra Riksrevisjonens undersøkelse gir indikasjoner på at bestemmelsene i skatteoppkreverinstruksen om innfordring av skatt ikke praktiseres som forutsatt. Skattedirektoratet arbeider løpende med dette og tar sikte på å følge opp flere av forholdene som undersøkelsen påpeker, gjennom sin faglige instruksjonsmyndighet.
Departementet bemerker at det kan stilles spørsmål om de påpekte forholdene vedrørende praktiseringen av bestemmelsene i skatteoppkreverinstruksen til dels kan være et resultat av organiseringen av den kommunale skatteoppkreverfunksjonen med delt faglig og administrativ styring. Etter departementets vurdering kompliserer dette mulighetene for et enhetlig konsept for målformuleringer, styringsdirektiver, resultatindikatorer og resultatkrav. Dette kan også være en årsak til variasjoner mellom kommunene med hensyn til gjennomføringen og prioriteringen av skatteinnfordringen. Samtidig presiseres det at den lokale forankringen av skatteinnkrevingen i seg selv vil kunne føre til slike variasjoner.