Dokument nr. 8:48 (1999-2000) - forslag fra ­stortingsrepresentant Carl I. Hagen om å utrede og få fastlagt en politikk for norske bosettinger i andre land

Jeg viser til justiskomiteens brev 28. april 2000, hvor Justisdepartementet blir bedt om å kommentere Dok. nr. 8:48 (1999-2000). Stortingsrepresentant Carl I. Hagen fremmer her følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen iverksette en offentlig utredning og deretter fremme forslag om en gjennomarbeidet helhetspolitikk for norske bosettinger i andre land og de utfordringer dette medfører for det norske samfunn og dets lover, regler og ordninger."

Bakgrunnen for forslaget er - den i seg selv positive trend - at stadig flere nordmenn bor eller oppholder seg deler av året i utlandet eller bosetter seg i utlandet for en kortere eller lengre periode. Noen drar på eget initiativ (for eksempel studenter og pensjonister), andre drar etter avtale med norske myndigheter (for eksempel behandlingstrengende) eller med norske arbeidsgivere. Etter forslagsstillerens syn er de fleste regler som får anvendelse overfor slike "bosettinger", enten foreldet eller utilstrekkelige for å møte dagens og morgendagens krav. Det vises derfor til at det er nødvendig med en generell gjennomgang av regelverket.

For å kunne ta stilling til det foreliggende forslag, har Justisdepartementet ansett det som nødvendig å innhente uttalelser fra Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Kirke-, utdannings- og forsk­ningsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Sosial- og helsedepartementet og Utenriksdepartementet. Jeg beklager at det har tatt tid å gi komiteen svar.

• 1. Det er i seg selv positivt og ønskelig at nordmenn etter eget ønske oppholder seg i utlandet for kortere eller lengre perioder. Kjennskap til utenlandske forhold bidrar til å berike det norske samfunn og er en forutsetning for å dra nytte av de fordeler som en stadig mer åpen verden kan gi. Regjeringen er særlig opptatt av at EØS-avtalens muligheter kan bli en realitet for norske borgere.

• 2. Overfor hvem eller under hvilke forhold en slik helhetspolitikk som det tas til orde for i Dok. nr. 8:48, skulle ta sikte på, er likevel ikke helt klart. I alle tilfelle hvor personer med norsk statsborgerskap eller (tidligere) bopel i Norge tar opphold over lengre tid eller bopel i utlandet, vil regler og ordninger i vedkommende utland få betydning for dem og etter omstendighetene komme i stedet for tilsvarende norske regler. Selv om norske regler fortsatt gjelder for vedkommende, kan praktiseringen av dem - for eksempel utøvelsen av rettigheter i henhold til norsk lov - reise særlige spørsmål fordi den berettigede bor eller oppholder seg i utlandet. Hvilke spørsmål som vil oppstå, vil variere med hvilket utland og rettsordning det er tale om.

  I forslaget tales det om "norske bosettinger". Jeg legger til grunn at uttrykket ikke er ment å sikte til noen utøvelse av norsk høyhetsrett eller inngrep i vedkommende stats høyhetsrett i forhold til nordmenn bosatt i utlandet. Det ville være tilsvarende påfallende om andre stater skulle utarbeide en helhetspolitikk for innvandreres "bosettinger" i Norge. Siden det ikke kan være tale om noen planmessig etablering av norske bosettinger i andre land fra den norske stats side, går jeg ut fra at forslagsstilleren særlig tar sikte på situasjoner hvor en rekke personer med norsk statsborgerskap eller (tidligere) bopel i Norge har slått seg ned i et annet land for kortere eller lengre tid, og ikke på mer enkeltstående tilfelle hvor nordmenn oppholder seg eller tar bopel i fremmed stat. Jeg peker i denne sammenheng også på at forslagsstilleren viser konkret til Alfaz del Pi i sin begrunnelse.

• 3. Regjeringen ønsker å bidra til at utenlandsopphold som nevnt, skal la seg praktisk gjennomføre for dem som ønsker dette, men etter min mening er det ikke hensiktsmessig å sette i gang en slik bred utredning som forslaget i Dok. nr. 8:48 legger opp til. En eventuell utredning bør i tilfelle knyttes til behov og regler på det enkelte område. Dette synet deles av de øvrige departementer som forslaget er blitt forelagt.

  Siden forslagsstilleren i sin begrunnelse går inn på forskjellige områder, skal jeg nedenfor gå inn på utredningsbehovet på de enkelte områdene med særlig sikte på en samlet utredning.

• 4. De spørsmål som knytter seg til helse- og sosialsektoren, er forelagt for Sosial- og helsedepartementet. Etter Sosial- og helsedepartementets oppfatning er det ikke behov for en samlet utredning av de forhold forslagsstilleren peker på, og heller ikke for nye utredninger utover de arbeider som allerede er i gang. Departementet følger imidlertid utviklingen nøye, nettopp med sikte på å kunne utnytte de fordeler som ligger i en økt internasjonalisering også på dette området.

  Enkelte spørsmål er allerede uttrykkelig løst i lovverket, for eksempel adgangen til å kreve stønad for helsetjenester i utlandet (folketrygdloven § 5-24) og retten til sykehusbehandling i utlandet (pasientrettighetsloven § 2-1 fjerde ledd og spesialisthelsetjenesteloven § 1-2 annet ledd). Ved lovbehandlingen forkastet Stortinget et mindretallsforslag om at retten til nødvendig helsehjelp på nærmere vilkår også skulle omfatte behandling i utlandet, jf. Innst. O. nr. 91 (1998-1999) side 20-21. Hvis en type behandling ikke kan tilbys i Norge, er det regler i en forskrift etter folketrygdloven, fastsatt 14. januar 1999, om en skjønnsmessig adgang til å innvilge dekning av sykehusutgifter i utlandet.

  Andre spørsmål er for tiden under behandling i Sosial- og helsedepartementet. Dette gjelder for eksempel de problemer som knytter seg til etablering av pleie- og omsorgstjenester i utlandet, og til ulike former for behandlingsreiser i utlandet. De sistnevnte spørsmål er nylig utredet av et offentlig oppnevnt utvalg (NOU 2000: 2 Behandlingsreiser til utlandet), som blant annet har vurdert om behandlings­tilbudet er finansert og organisert på en hensiktsmessig måte, og om den medisinsk-faglige kvaliteten er tilfredsstillende.

• 5. De spørsmål som knytter seg til skolesektoren, er forelagt for Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Heller ikke etter deres syn er det behov for en samlet utredning av de spørsmål forslaget gjelder, siden disse langt på vei er løst i gjeldende regelverk. Retten til grunnskoleopplæring og videregående opplæring etter lov 17. juli 1998 nr. 61 (opplæringsloven) gjelder bare i riket, jf. Ot.prp. nr. 46 (1997-1998) s. 151. Staten har dermed ikke noe selvstendig opplæringsansvar for nordmenn bosatt utenfor riket, men etter omstendighetene kan norske private skoler i utlandet få tilskudd, jf. lov 14. juni 1985 nr. 73 (privatskoleloven) og lov 11. juli 1986 nr. 53 (privathøyskoleloven).

• 6. De spørsmål som knytter seg til norske barnehager i utlandet, er forelagt for Barne- og familiedepartementet. Det følger av lov 5. mai 1995 nr. 19 § 7 at kommunen har ansvar for utbygging og drift av barnehager i kommunen. Motsetningsvis har de ikke plikt til å opprette noe barnehagetilbud utenfor kommunen. I praksis gis det heller ikke tilskudd til private barnehagetilbud i utlandet. Det er imidlertid igangsatt et arbeid for å se nærmere på forholdene til norske barn i utlandet, og hvordan man best kan sikre deres rettigheter. Vi ser ikke at det er behov for ytterligere utredninger. Målet med utredningsarbeidet er bl.a. å se på hvilke muligheter norske myndigheter har til å intervenere når det er nødvendig for å trygge barns oppvekstsituasjon i utlandet.

• 7. De spørsmål som knytter seg til arbeidstakeres rettigheter etter arbeidsmiljøloven, er forelagt for Kommunal- og regionaldepartementet. Når det gjelder arbeidstakere som blir sendt til et annet land innenfor EØS-området, skal arbeidsgiveren etter § 73 P sikre at vedkommende ikke stilles dårligere enn det som følger av norsk intern rett. Når det derimot gjelder arbeidstakere som blir sendt utenfor EØS-området, er det norske interlegale regler (lovvalgsregler) som avgjør om og i tilfelle hvilke bestemmelser i arbeidsmiljøloven som kommer til anvendelse. I en stilling for seg står dem som av eget tiltak tar arbeid for en utenlandsk arbeidsgiver utenfor landets grenser. Deres rettigheter vil fullt ut bero på hva som følger av vedkommende lands rett.

• 8. Når det gjelder skatte- og folkeregisterreglene, er det viktig å unngå dobbeltbeskatning. Norge har derfor inngått en rekke avtaler med andre land, som blant annet regulerer hvor skattyteren skal anses bosatt i skatterettslig forstand og hvilket land som kan skattlegge de ulike inntektstyper. Slike avtaler er inngått med alle de land hvor det må antas å bo norske statsborgere i noe omfang.

  Selv om skattereglene i utgangspunktet bør være generelle og nøytrale, er det likevel behov for enkelte særregler. En del av de spørsmål som her oppstår er allerede løst i regelverket, andre er under utredning. Et notat om den skattemessige behandling av utenlandstillegg har nylig vært på høring, og et høringsnotat om beskatning av personer ved midlertidig opphold i utlandet vil bli sendt ut i løpet av høsten. Departementet arbeider dessut­en med en proposisjon om reglene om for­deling av gjeldsrenter mellom Norge og utlandet, som blant annet får betydning når en skattyter har fast eiendom i utlandet.

  Forslagsstilleren peker spesielt på reglene om skattemessig emigrasjon, som etter hans syn etablerer en uklar og lite forutsigbar situasjon for skattyterne. Det fremheves som urimelig at personer som er bosatt i Norge, men som også eier bolig i utlandet, nektes å skatte til vedkommende utland. Det er dessuten urimelig at personer som er bosatt i utlandet, nektes å skatte til Norge, siden dette får betydning for retten til helse- og omsorgsytelser her hjemme. Etter Finansdepartementets syn er det ikke grunnlag for en slik kritikk. Når det gjelder dem som ikke har emigrert, er det vanskelig å se hvorfor kortere eller lengre utenlandsopphold skal gi rett til å "velge bort" skatteplikten til Norge. Utgangspunktet er at man skatter til det land hvor man formelt er bosatt. Tilsvarende regler finnes i alle andre land man har oversikt over. Når det gjelder dem som har emigrert, vil disse få tilbake sin status som skattemessig bosatt i Norge straks de sender melding om hjemflytting. Finansdepartementet er ikke kjent med at noen er nektet dette. (Spørsmålet om vedkommende har rett til eldreomsorg i Norge eller ikke, beror for øvrig på andre regler enn skattereglene.)

• 9. Når det gjelder konsulatenes rolle, viser Utenriksdepartementet til at Norge har ratifisert Konvensjonen om konsulært samkvem 24. april 1963. Konsulatene har som oppgave å utstede pass og reisedokumenter, opptre som notarius publicus og sivilregisterfører, ivareta interessene til norske borgere i arvesaker, ivareta interessene til personer uten rettslig handleevne, om nødvendig representere norske borgere overfor domstolene eller andre myndigheter i mottakerstaten, og å oversende rettsdokumenter, utføre rettsanmodninger og foreta bevisopptak for norske domstoler. Utenriksdepartementet er av den oppfatning at det gjøres et godt arbeid her, og ser foreløpig ikke noe behov for endringer i konvensjonen.

• 10. Spørsmålet om kirkelig betjening av nordmenn i utlandet er grundig behandlet i St. meld. nr. 49 (1992-1993).

• 11. På justissektoren oppstår det spørsmål av både offentligrettslig og privatrettslig art.

  Når det gjelder spørsmål i tilknytning til straffelovens rekkevidde, til soning av straff og til utlevering, er dette etter min oppfatning allerede regulert tilfredsstillende i gjeldende rett. Straffeloven § 12 regulerer i hvilken utstrekning straffeloven får anvendelse på handlinger som finner sted uten for norsk territorium. De spørsmål som knytter seg til soning av straff og til utlevering er regulert i ulike internasjonale konvensjoner (jf. Ot.prp. nr. 41 (1999-2000)).

  Når det gjelder spørsmål av rent privatrettslig karakter, herunder regler om kontrakter og om fast eiendom, vil det bero på domstolsstatens interlegale regler (lovvalgsregler) hvilket lands rett som skal legges til grunn. Et konkret lovvalgsspørsmål vil derfor kunne bli løst forskjellig alt etter hvor tvisten kommer opp. Det skjer imidlertid en stigende samordning av forskjellige staters interlegale rett, særlig innenfor rammen av EU. Sakens realitet vil deretter bli avgjort i samsvar med det lands regler som blir lagt til grunn, sammenholdt med de internasjonale forpliktelser vedkommende land har påtatt seg. Innkreving av gjeld er for eksempel regulert i Brussel- og Luganokonvensjonene, jf. i norsk rett lov 8. januar 1993 nr. 21.

• 12. Etter mitt syn bekrefter gjennomgåelsen under punktene 4-11 at det ikke er grunnlag for noen generell kritikk mot de norske regler som gjelder for nordmenn som bor eller som oppholder seg fast i utlandet. Jeg viser også til at flere av de sentrale lovene som forslagsstilleren mener "passer dårlig", eller som er "foreldet", er vedtatt av Stortinget i løpet av de siste tre årene. Dette gjelder blant annet opplæringsloven, skatteloven og de fire nye helselovene. Jeg kan for min del vanskelig se at tiden allerede har løpt fra disse. Det kan nok finnes enkeltregler som bør vurderes i lys av de samfunnsmessige endringer forslaget viser til, men dette kan vanskelig begrunne en gjennomgang av regelverket i sin helhet. Det vil heller ikke være hensiktsmessig med en felles utredning som dekker over alle de spørsmål som forslagsstilleren tar opp. Det er tale om så ulike rettsområder og spørsmål som krever så forskjellig kompetanse for en skikkelig utredning at det ville være lite vunnet ved å ta dem under ett. Innsatsen bør heller konsentreres om de saksområder hvor konkrete svakheter påvises. Dette er et arbeid som pågår kontinuerlig i Regjeringen og i de ulike departe-mentene. Etter mitt syn er det derfor ikke behov for en generell utredning om disse spørsmål.