Stortingsrepresentant Carl I. Hagen har den 6. mars 2000 fremsatt følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen iverksette en offentlig utredning og deretter fremme forslag om en gjennomarbeidet helhetspolitikk for norske bosettinger i andre land og de utfordringer dette medfører for det norske samfunn og dets lover, regler og ordninger."

I begrunnelsen for forslaget fremheves det at de fleste norske lover og regler som gjelder for nordmenn som permanent eller midlertidig bosetter seg i andre land, eller som vekselsvis bor i Norge og i et annet land, er foreldet eller passer dårlig til nåtiden og fremtiden. Mange velger å bo i et annet land deler av året i sin pensjonisttilværelse, og i tillegg kommer nå en utvikling hvor norske kommuner og foreninger etablerer eldreinstitusjoner, rehabiliteringsinstitusjoner og behandlingsinstitusjoner i andre land.

Det spørsmål som reiser seg er hvilke lover og regler som bør gjelde for finansiering og drift av omsorgsboliger og sykehjemsplasser i forhold til det som gjelder i Norge. En rekke lover og regler må tilpasses den nye situasjon, bl.a. med regler om godkjennelse av eldreinstitusjoner, betalingssystemer og satser, samt kvalitetskontroll og ansvarsklarlegging for norske kommuner.

Med fremveksten av norske bosettinger i andre land vokser behovet for et tjenestetilbud automatisk frem, for eksempel for norske barnehager og skoler. I dag er visstnok regelverket at det kan etableres norske skoler i utlandet etter bestemmelsene i privatskoleloven, men det er et spørsmål om den ordinære privatskoleloven egentlig er tilpasset dette. Det er også uklarheter knyttet til lærernes situasjon, og til hvilke rettigheter norsk personale i norske behandlingsinstitusjoner i utlandet har.

Det er videre nødvendig med en gjennomgang av både folkeregisterlovgivningen og skattelovgivningen for å etablere et klart og forutsigbart system for de mange norske som nå vurderer å kjøpe seg et hus i et annet land for å bo deler av året der.

Det er ønskelig at det nedsettes et offentlig utvalg for å gjennomgå de mange problemer og utfordringer som utviklingen med stadig flere norske bosettinger i andre land fører med seg. Det bør avklares i hvilken grad norske myndigheter har et ansvar for å legge forholdene til rette for etablering, finansiering og drift av eldreomsorgstjenester, eldreomsorgsinstitusjoner, rehabiliteringsinstitusjoner, behandlingsinstitusjoner og utdanningstjenester for slike norske bosettinger og hvorledes de nåværende lover og regler for permanent og midlertidig bosetting i andre land er tilpasset vår tid og fremtiden. Blant medlemmene i et slikt utvalg må også representanter for norske organisasjoner i utlandet delta.