Vedlegg 1: Brev fra Kulturdepartementet v/kulturministeren til familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, datert 31. oktober 2000
Jeg viser til komiteens brev av 20. oktober 2000 med ti spørsmål i forbindelse med behandlingen av ovennevnte stortingsmelding.
Dersom de fleste museer som i dag er helstatlig finansiert i framtida skal samordnes nærmere i fylkesvise nettverk, i hvilken grad betyr det at disse museenes faglige ansvar og profil også vil bli dreid bort fra det nasjonale/internasjonale perspektiv mange av dem arbeider under?
Det er ikke meldingens forutsetning at de fleste museer som i dag er helstatlig finansiert, skal samordnes nærmere i fylkesvise nettverk. Hovedgrepet i meldingen er at alle museer som hel- eller delfinansieres av staten, skal knyttes sammen på en slik måte at de kan inngå som aktører i et nasjonalt nettverk, jf. s. 115 første spalte, første avsnitt. For å legge grunnlag for et slikt nasjonalt nettverk er det riktignok nødvendig med en nærmere regional samordning, helst en samorganisering, av de mange små og mellomstore museene, slik at vi får et mindre antall og dermed større og mer leveføre enheter i hvert fylke. Det er bare museumsenheter med tilstrekkelig faglig og økonomisk tyngde som kan antas å være i stand til på en meningsfull måte å ivareta funksjoner i et nasjonalt nettverk.
Museer som allerede har en viss størrelse og faglig tyngde, vil imidlertid kunne ivareta slike nasjonale funksjoner uten at de på forhånd må samorganiseres med andre museer. De som også i praksis har vist at de kan ivareta oppgaver med en nasjonal dimensjon, bør selvsagt fortsette med det. I den utstrekning det ligger til rette for det, og hensynet til den overordnede nasjonale samordning tilsier det, bør de også kunne videreutvikle de delene av virksomheten som har et utpreget nasjonalt og eventuelt et internasjonalt perspektiv.
Det er imidlertid den nærmere prosess det er lagt opp til i meldingen, som vil vise hvilke regionale løsninger som kan komme på tale, og hvilke oppgaver og funksjoner det er naturlig at de ulike museene ivaretar i et nasjonalt nettverk. I den sammenheng kan man selvsagt ikke på forhånd utelukke at enkelte av de helstatlig finansierte museene også vil se seg tjent med å styrke sin posisjon gjennom en nærmere regional samordning.
Uansett er det grunn til å understreke at det ikke er meningen å tvinge noe museum til å delta i en form for samordning som det ikke ønsker å være med på. Den framgangsmåte som er skissert i meldingen, er at Norsk museumsutvikling i samarbeid med de museene det gjelder og de respektive fylkeskommuner og kommuner, drøfter seg fram til tjenlige løsninger fra region til region. Det er imidlertid viktig at alle museene blir kartlagt og vurdert, slik at man får et best mulig grunnlag for å definere hvilke roller de kan spille i et nasjonalt nettverk bygd på optimal arbeidsdeling og rasjonelt samarbeid. I denne sammenheng må man også ta i betraktning de museer som sorterer under andre departementer enn Kulturdepartementet, bl.a. universitetsmuseene.
I meldingen står det at plasseringen av de ulike institusjoner i ulike finansieringskategorier er "prega av historisk slump". Det blir hevdet at dette også har vært avgjørende for hvilket nivå det offentlige tilskuddet er blitt liggende på. I hvilken grad tas det sikte på at dette skal rettes opp i framtiden ?
Det er den reorganiseringen av hele museumslandskapet som er omtalt i svaret på forrige spørsmål, herunder en nærmere definisjon av den rolle de ulike museer vil kunne spille i et nasjonalt nettverk, som må danne basis for å fastsette det framtidige tilskuddsnivået til det enkelte museum. Meldingen tar til orde for en ressursmessig oppgradering av museumsvesenet, samtidig som bedre struktur med større vekt på samordning og samarbeid vil legge grunnlaget for mer rasjonell utnyttelse av tilgjengelige ressurser. Dermed bør det også ligge til rette for et bedre samsvar mellom det enkelte museums oppgaver og ambisjoner og de økonomiske ressurser som blir stilt til disposisjon.
Meldingen forutsetter imidlertid at i prinsippet alle museer, og i praksis i alle fall de aller fleste, må basere seg på en lokal eller regional finansiering som grunnlag, mens statstilskuddet som hovedregel vil utgjøre en større eller mindre finansieringsandel for de institusjonene som ivaretar funksjoner i det nasjonale nettverket. Det forutsettes derfor også i fremtiden en nær samhandling mellom staten, representert ved Norsk museumsutvikling, og de aktuelle kommunale og regionale myndigheter.
Det tas sikte på å etablere kvalifiserte konserveringstjenester i hvert fylke. I hvilken grad kan dette tenkes samordnet med etablering av fellesmagasiner for et større geografisk område som tenkt i Salhus i Hordaland?
Alle former for samordning vil isolert sett og i utgangspunktet være av det gode, og konservering og magasinering av museumsgjenstander er funksjoner som naturlig hører sammen. Om det er hensiktsmessig å legge en samlet konserveringstjeneste for hele Hordaland fylke til Salhus, er imidlertid et spørsmål som departementet ikke har grunnlag for å ta stilling til. Det må bl.a. tas hensyn til at en konserveringstjeneste for hele Hordaland fylke vil ha et større nedslagsfelt og skal dekke langt flere museer enn de som eventuelt kan tenkes å delta i fellesmagasinprosjektet i Salhus. Hvordan det samlet sett er mest tjenlig å organisere og lokalisere konserveringstjenesten i Hordaland, er et typisk eksempel på spørsmål som departementet vil overlate til museene selv sammen med fylkeskommunen og aktuelle kommuner å ta standpunkt til. Vi understreker for ordens skyld at når departementet i meldingen har vist til det som er på trappene i Salhus, er det bare med referanse til planene om et fellesmagasin.
Meldingen understreker behovet for håndverkere med spesielle kvalifikasjoner for bygningsvern. Hvilke konsekvenser bør dette ha for utviklingen av for eksempel bygg-/tømrerfaget i den videregående opplæring ?
Både med tanke på bygningsvern og for å ta vare på den kulturarven som de gamle håndverksfagene representerer, er det behov for å styrke opplæringen i slike fag. Det hadde selvsagt vært ønskelig sett fra et kulturvernsynspunkt om bygningsfagene i videregående skole kunne tilpasses de behov for spesiell håndverkskompetanse som kreves innenfor antikvarisk bygningsvern. Men det er neppe realistisk å dekke disse behov uten en tilleggsutdanning av til dels omfattende karakter, både i tid og kvalitativt nivå. Dette vil kunne organiseres på flere måter, men den stipendiatordningen som Håndverksregisteret på Maihaugen har tatt initiativet til, og som Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har gitt tilskudd til, har vært et vellykket opplegg som har gitt gode resultater. Denne tilleggsutdanningen har strukket seg over tre år og kan dermed i lengde sammenliknes med tysk håndverksmesterutdanning. Problemet er at ordningen til nå bare har gitt plass for tre stipendiater pr. år, noe som er altfor lite i forhold til behovet. Håndverksregisteret har tatt til orde for å utvide antall stipender.
I meldingen er Kvæntunet i Porsanger beskrevet dels som et senter for kvensk språk og kultur og dels som et museum/tun som skal vise kvensk «tunskipnad og levemåte i eldre tid». Samtidig nevnes Vadsø museum med kvenkultur som ansvarsfelt. En er kjent med at de ansvarlige for henholdsvis Kvæntunet og Vadsø museum har inngått avtale om en fordeling der Vadsø museum på sin side fortsatt skal ha det museale ansvar når det gjelder kvenkultur og har utviklingsplaner for museet. En ber om en presisering av departementets tilnærming til de to museumsprosjektene.
Departementet støtter begge tiltakene. For 2000 gir Kulturdepartementet kr 758.000 til Kvæntun-prosjektet og, som en del av museumsdriftstilskuddet til Finnmark fylkeskommune, kr 516.000 til drift av Vadsø museum. For 2001 har departementet foreslått 3 prosent økning av postene.
Kulturdepartementet er positiv til at Kvæntunet har inngått samarbeidsavtale med Vadsø museum - Ruija kvenmuseum, der Kvæntunets virksomhet knyttes til dokumentasjon, bevaring og utvikling av kvensk språk. Avtalen fastslår at Kvæntunet ikke skal arbeide med museale oppgaver.
Porsanger kommune har søkt Kulturdepartementet om investeringstilskudd til Kvæntunet. I St.meld. nr. 22 (1999-2000) er investeringsprosjektet ført opp under prosjekt som kan være aktuelle å støtte det kommende tiåret. Departementet presiserer at et eventuelt investeringstilskudd fra Kulturdepartementet til Kvæntunet vil måtte øremerkes til administrasjonsbygget. I vedlegg til Porsanger kommunes søknad av 4. april d.å. er byggekostnadene til administrasjonsbygget anslått til 8 mill. kroner. Kulturdepartementet forutsetter at andre investeringstiltak ved Kvæntunet (som Kalixhuset, Vennskapstunet, Børselvtunet og uteanlegg) planlegges i samsvar med samarbeidsavtalen med Vadsø museum og finansieres lokalt og regionalt.
En er kjent med at Norsk lokalhistorisk institutt, som ikke er en arkivinstitusjon, skal flytte ut av nåværende lokaler i Riks-/Statsarkivet i Oslo. Hva mener departementet vil være den naturlige lokalisering ut fra faglige og andre hensyn?
Norsk lokalhistorisk institutt har allerede flyttet ut av riksarkivbygningen. Det skjedde i månedsskiftet mars/april 2000. Institusjonen holder nå til i leide lokaler i Kronprinsens gt. 9 i Oslo. Statens bibliotektilsyn og Norsk museumsutvikling leier lokaler i samme bygning, og Norsk lokalhistorisk institutt har enkelte fasiliteter felles med disse. Også Riksbibliotektjenesten og Norgesnettrådet, som sorterer under Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, holder hus i bygningen. Det er et såpass nært faglig slektskap mellom Norsk lokalhistorisk institutt og de øvrige leietakere som her er nevnt, at både Kulturdepartementet og instituttet selv så denne lokaliseringen som en lykkelig løsning. Også den sentrale beliggenheten og lokalenes beskaffenhet talte for den løsning som ble valgt. Flyttingen bidro dessuten til å frigjøre sårt tiltrengte arealer i riksarkivbygningen.
Meldingen påpeker farene for at vi i fremtiden kan få et skjevt kildegrunnlag for innsikt i norsk samfunnsliv. Bortsett fra Arbeiderbevegelsens Arkiv er lite gjort for å sikre private arkiv i Norge. Hvilke "private" arkivområder mener departementet det er spesielt behov for å sikre bedre bevaring av ?
Avslutningsvis i kap. 4.3.5 i meldingen er det pekt på de spesielle problemer som knytter seg til å bevare arkiver etter bedrifter og industrivirksomheter. Det gis også uttrykk for at den samfunnsomformende kraften som særlig industribedriftene har hatt de siste generasjonene, tilsier at en her burde gjort en større innsats på arkivsiden. Utover dette finner departementet det imidlertid ikke naturlig å peke ut bestemte områder der det er spesielt behov for en styrket innsats. Dette har sammenheng med at slike bevaringsprioriteringer først og fremst bør basere seg på faglige vurderinger.
For ordens skyld vil vi imidlertid presisere følgende når det gjelder premissene for spørsmålet:
Det er riktig at Arbeiderbevegelsens Arkiv er det eneste "private arkiv" i betydningen "privat arkivinstitusjon" som nyter godt av statlig driftstilskudd, men det er ikke korrekt at Arbeiderbevegelsens Arkiv er den eneste institusjon som arbeider med å bevare og tilgjengeliggjøre "private arkiv" i betydningen "arkiv etter private arkivskapere". For ordens skyld viser vi derfor til kap. 4.1.1 i meldingen, der det er gjort nærmere rede for de ulike betydninger av betegnelsen ”arkiv” og relevante avledninger og forholdet mellom dem. For å unngå misforståelser kan det være hensiktsmessig å bruke betegnelsen "privatarkiv" om det dokumenttilfanget eller arkivmaterialet som stammer fra en privat arkivskaper, enten dette er en person, en bedrift, en organisasjon el.l., mens betegnelsen "arkivinstitusjon" refererer til den institusjon som arbeider med å ta vare på og gjøre tilgjengelig eldre arkivmateriale.
Arbeidet med å bevare og tilgjengeliggjøre arkivmateriale av privat opprinnelse (privatarkiver), har lenge vært ivaretatt både av private og offentlige arkivinstitusjoner. Det er i kap. 4.3.5 i meldingen bl.a. gjort rede for den rolle Riksarkivet og Arbeiderbevegelsens Arkiv har spilt i arbeidet med å bevare privatarkiver etter arkivskapere med landsomfattende eller nasjonal tilknytning. Det framgår at Riksarkivet, som en offentlig (statlig) arkivinstitusjon og Arbeiderbevegelsens Arkiv, som en privat arkivinstitusjon, i praksis har delt ansvaret seg imellom når det gjelder slike privatarkiver.
Det er imidlertid en rekke andre aktører over hele landet som har bevart privatarkiver av mer lokal og regional karakter, både offentlige arkivinstitusjoner som de statlige statsarkivene og enkelte kommunale og fylkeskommunale arkivinstitusjoner, og en rekke museer, lag og foreninger m.m. Dette framgår av kap. 4.1.3 i meldingen. Meldingen går imidlertid ikke i nærmere detaljer om dette, fordi det ikke foreligger noen samlet oversikt. Til gjengjeld er det i kap. 8.2.1 varslet at departementet tar sikte på en kartlegging som skal ha som siktemål å få fram en situasjonsrapport om vern og formidling av privatarkiver og tradisjonsmateriale av lokalt og regionalt opphav.
For ordens skyld vil jeg også peke på at meldingen ikke uten videre går god for uttrykket "skjevt kildegrunnlag" som en karakteristikk av forholdet mellom bevaringssituasjonen for henholdsvis offentlig og privat arkivmateriale. I kap. 4.3.5 er det gitt en mer nyansert drøfting av dette spørsmålet, som jeg ikke finner det nødvendig å gjenta her. Likevel: Selv om drøftingene og vurderingene i meldingen er mer nyanserte, konkluderes det med at det er behov for en viss utvidelse av den statlige innsatsen på privatarkivområdet. I den forbindelse foreslås det bl.a. en statlig støtteordning for vern og formidling av privatarkiver.
I hvilken grad kan departementet se det hensiktsmessig å samordne alle private arkiv i en arkivinstitusjon i framtiden ?
Departementet ser ikke dette som hensiktsmessig. Det er i dag et stort antall institusjoner rundt omkring i landet som arbeider med å bevare og tilgjengeliggjøre privatarkiver, jf. svaret på foregående spørsmål, og for mange av dem utgjør dette bare en del av virksomheten. Å slå sammen alle disse aktørene til én institusjon, ville ikke la seg gjøre, og å overføre alle arkivene til én institusjon er det også vanskelig å se for seg.
Dersom spørsmålet bare gjelder de to institusjonenene som arbeider med privatarkiver av landsomfattende eller nasjonal karakter, Riksarkivet og Arbeiderbevegelsens Arkiv, ligger det heller ikke til rette for noen av de nevnte løsningene.
Derimot er det et klart behov for samordning av samfunnets innsats på privatarkivområdet. Men det er ikke nødvendig eller ønskelig at denne samordningen skjer innenfor rammen av én arkivinstitusjon. Etter at arkivloven trådte i kraft 1. januar 1999, er det derimot lagt til rette for en overordnet samordning mellom de viktigste av de aktørene som arbeider med privatarkiver. Dette er det gjort utførlig rede for i siste del av kap. 4.3.5 i meldingen, og det er naturlig å vise til dette.
Finnes det oppdaterte byggeplaner for nybygg for Statsarkivet i Trondheim, og hva går eventuelt disse ut på ? Hvilket potensial kan Dora ha med tanke på at eventuelt hovedanlegg lokaliseres der ?
Riksarkivaren har lagt fram for departementet forslag til romprogram for utbygging av Statsarkivet i Trondheim. Siste oppdatering skjedde i brev av 22. august 2000. Planene går ut på å rehabilitere og utvide eksisterende anlegg i Trondheim sentrum, slik at hele virksomheten kan samles der. I dag leier Statsarkivet tilleggsmagasiner i den gamle ubåtbunkeren Dora, og den todelte lokaliseringen dette representerer, er unødig ressurskrevende. Det vises til nærmere omtale i kap. 9.5.2 i meldingen.
Før Riksarkivaren kom fram til de planer som nå foreligger, ble det nøye utredet å samle hele statsarkivets virksomhet i og i direkte tilknytning til Dora. I 1997 antydet Riksarkivaren at dette kunne være en godt løsning. Etter at de aktuelle alternativer var nærmere utredet, meddelte imidlertid Riksarkivaren departementet i oktober 1998 at han hadde bestemt seg for at statsarkivet fortsatt burde lokaliseres til Trondheim sentrum. Riksarkivaren opplyste at beslutningen var tatt i samråd med statsarkivaren i Trondheim, medarbeiderne ved statsarkivet og sentrale ledere i etaten.
Det ligger et ikke ubetydelig utredningsarbeid til grunn for Riksarkivarens beslutning, og det framgår at Dora-alternativet har vært seriøst vurdert. Konklusjonen er basert på en helhetsvurdering, men et viktig moment var at Doras lokalisering i et mer fjerntliggende havneområde ikke anses like gunstig som den nåværende lokaliseringen i Trondheim sentrum.
Departementet har ikke sett noe grunnlag for å overprøve Riksarkivarens konklusjon, men byggesaken er ikke ferdigbehandlet i departementet.
Det digitaliserte arkivnettverket som er utviklet ved fylkesarkivaren i Sogn og Fjordane har vakt oppsikt langt utover fylket. I hvilken grad kan dette legges til grunn som et mønsterprosjekt for alle fylkene i landet og samordnet i et landsdekkende nettverk?
Departementet har også et bestemt inntrykk av at det er gjort et meget godt arbeid på dette området i regi av Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane. Det er all grunn til å gi honnør til lokalt og regionalt utviklingsarbeid av denne karakter. Departementet har imidlertid ikke slik kunnskap om virksomheten at vi kan vurdere i hvilken grad dette kan danne mønster for de øvrige fylker. Det ville heller ikke være naturlig for departementet å anvise hvilke konkrete løsninger som eventuelt bør velges i de øvrige fylker, siden vi her beveger oss inn på et område som etter dagens oppgavefordeling er et klart regionalt ansvar. Det som imidlertid må understrekes, er at det initiativ og den prioritering som har muliggjort den digitale arkivformidlingen i Sogn og Fjordane, klart bør stå som et eksempel til etterfølgelse.
Spørsmålet om det som er gjort i Sogn og Fjordane, også kan danne basis for et landsdekkende nettverk, er særlig vanskelig å vurdere. Her vil vi for ordens skyld også vise til det såkalte Digitalarkivet i Riksarkivarens regi. Dette er nærmere omtalt i meldingen.
Det kreves et bedre kunnskapsgrunnlag for å kunne sette virksomheten i regi av Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane inn i en større sammenheng. I meldingen har departementet varslet at det vil bli tatt initiativ til utarbeidelse av en statusrapport innenfor feltet digitalisering av kulturarvsmateriale. Det heter at hensikten med dette er å få et bedre grunnlag for mer helhetlig tenkning og planlegging av veien videre, jf. nærmere om dette s. 120 i meldingen. I dette arbeidet vil det også være naturlig å studere nærmere det digitaliserte arkivnettverket i Sogn og Fjordane.