Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigurd Grytten, Inger Lise Husøy, Laila Kaland og lederen Gunnar Skaug, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og Vidar Kleppe, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Kari Økland, fra Høyre, Svein Ludvigsen, og fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen, viser til at formålet med Riksrevisjonens undersøkelse har vært å vurdere politi- og lensmannsetatens måloppnåelse i forhold til Stortingets vedtak og forutsetninger, og å undersøke i hvilken grad det foreligger et potensial for effektivisering i etaten. Undersøkelsen er avgrenset til å vurdere om politi- og lensmannsetaten når de målene som er satt for kriminalitetsbekjempelse, spesielt i forhold til oppklaringsprosent og saksbehandlingstid.

Komiteen vil understreke viktigheten av å gi høy prioritet til arbeidet med effektiviseringen av politi- og lensmannsetaten. Etaten synes å ha god kjennskap til på hvilke områder det foreligger svakheter og muligheter for forbedringer.

Komiteen vil understreke i likhet med Riksrevisjonens vurdering at det bør utarbeides en forpliktende oppfølgingsplan med tiltak for å utnytte dagens ressurser på en bedre måte og redusere saksbehandlingstiden i straffesaker. Dette gjelder både i forhold til straffesaksbehandlingen, kompetanse, organisering, ledelse og styring av etaten. Det er viktig at innsatsen til politi- og lensmannsetaten i større grad blir satt inn på de høyest prioriterte områdene, og at ressursene rettes inn mot etatens primæroppgave, kriminalitetsbekjempelse.

Komiteen viser til at det foreligger et effektiviseringspotensial i politi- og lensmannsetaten som må utnyttes bedre, noe som Riksrevisjonens beregninger av teknisk effektivitet viser. I beregningene er anslått at det kan være mulig å øke antall oppklarte forbrytelser og forseelser med rundt 30 prosent, gitt dagens ressursmessige rammer for politiet.

Komiteen vil understreke at selv om beregningene ikke viser det reelle effektiviseringsnivået, synes forbedringsmulighetene betydelige.

Komiteen viser til at undersøkelsen er varierende og at det er til dels svak måloppnåelse på flere områder i forhold til både sentrale og lokale resultatmål.

Komiteen vil videre påpeke at den økte ressursinnsatsen til politi- og lensmannsetaten synes dermed ikke i tilstrekkelig grad å ha bidratt til bedre resultat­oppnåelse for oppklaringsprosent og saksbehandlingstid generelt.

Komiteen mener at den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden for straffesaker er lang, rundt 200 dager for oppklarte forbrytelser. I 30 av 54 politidistrikter har saksbehandlingstiden økt fra 1997 til 1998, noe komiteen synes er urovekkende.

Komiteen ser med bekymring på at de sakene Riksrevisjonen har undersøkt har blitt liggende i perioder uten at det synes å skje noen spesiell etterforsk­ning. Videre at i en av fire saker gikk det mer enn 30 dager før avhørsfasen startet.

Komiteen er enig med Riksrevisjonens påpeking av at undersøkelsen viser at manglende påtalekapasitet får konsekvenser for straffesaksbehandlingen og gir en høyere saksbehandlingstid. I de sakene Riksrevisjonen har undersøkt, går halvparten av saksbehandlingstiden til påtalefasen.

Restansene (antall ikke-rettskraftige saker eldre enn 12 måneder) har økt med over 12 prosent på landsbasis, og det tar ofte lang tid å påtaleavgjøre sakene og gjøre dem rettskraftige.

Komiteen er bekymret over at den gjennomsnittlige oppklaringsprosenten for forbrytelser på landsbasis bare har økt fra 32 prosent i 1996 til 36 prosent i 1998, selv om undersøkelsen imidlertid viser at det er stor variasjon både i nivå og utvikling mellom distriktene og mellom kriminalitetstyper.

Komiteen er også sterkt bekymret for at oppklaringsprosenten for vold og vinning har gått ned i perioden, som viser at over 70 prosent av sakene Riksrevisjonen har undersøkt, som gjaldt anmeldelser av grovt tyveri i villa, ble ikke oppklart.

Komiteen konstaterer og er enig i Justisdepartementets svar til Riksrevisjonen, at politi- og lensmannsetaten har et ikke ubetydelig forbedringspotensial når det gjelder straffesaksbehandlingen. Dette gjelder særlig saksbehandlingstid og kvalitet.

Komiteen er tilfreds med at det er iverksatt et betydelig arbeid for å effektivisere straffesakskjeden.

Komiteen mener at Riksrevisjonens undersøkelse også viser at det er viktig å unngå at politi- og lensmannsetaten stadig blir pålagt nye oppgaver. Den klare understrekningen av at ressursene i større grad må rettes inn mot etatens primæroppgave, kriminalitetsbekjempelsen, må ha som konsekvens at politiet ikke samtidig får nye oppgaver av perifer betydning for løsningen av primæroppgavene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at Riksrevisjonens undersøkelse også viser at det er viktig å unngå at politi- og lensmannsetaten stadig blir pålagt nye oppgaver. Den klare understrekningen av at ressursene i større grad må rettes inn mot etatens primæroppgave, kriminalitetsbekjempelsen, må ha som konsekvens at politiet ikke samtidig får nye oppgaver av perifer betydning for løsningen av primæroppgavene. Dessverre har stortingsflertallet bidratt til å pålegge politiet slik oppgaver ved gjentatte anledninger.

Disse medlemmer viser til TV-programmet Rikets Tilstand 8. november 2000 hvor Riksadvokaten gikk kraftig ut mot den nylig vedtatt endringen av promillegrensen for føring av motorvogn i alkoholpåvirket tilstand til 0,2 promille, og kvadratmeterbegrensningen i åpningstidsloven. Han advarte på det sterkest mot slike regler som vil undergrave folks respekt for lovverket. Disse medlemmer finner ikke grunn til å lage en lang detaljert liste, men vil peke på andre eksempler som røykeloven, opprettelse av båtregister og nye alkoholgrenser for føring av båt i alkoholpåvirket tilstand. I tillegg blir betydelige politiressurser bundet i oppgaver som andre kunne foreta, f.eks transport av innsatte og uttransportering av avviste asylsøkere.