Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Haakon Blankenborg, Kjell Engebretsen, Kirsti Kolle Grøndahl, Marit Nybakk, Hill-Marta Solberg og Tom Thoresen, fra Fremskrittspartiet, Dag Danielsen og Fridtjof Frank Gundersen, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Magne Bondevik og lederen Einar Steensnæs, fra Høyre, Jan Petersen og Siri Frost Sterri, fra Senterpartiet, Johan J. Jakobsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Lisbet Rugtvedt, og fra Venstre, Lars Sponheim, viser til at 1999 var et dramatisk og begivenhetsrikt år for NATO: De militære operasjoner i Kosovo preget hele første halvår, et nytt strategisk konsept ble vedtatt med stor samstemmighet innen alliansen, tre nye medlemmer ble tatt opp og de fleste av Norges europeiske allierte utviklet videre sin europeiske sikkerhets- og forsvarspolitikk (ESDP).

Komiteen konstaterer at det var bred tilslutning i Stortinget til NATOs operasjoner i Kosovo, herunder bred tilslutning til Regjeringens vurdering av at det nødvendige rettslige grunnlag for maktbruk forelå. Komiteen viser til at de ulike sider ved operasjonen evalueres og debatteres i NATO, i de enkelte medlemsland og i det offentlige ordskifte. Komiteen mener at operasjonen var helt nødvendig for å skape grunnlag for en fredelig utvikling på Balkan og konstaterer som Regjeringen at NATO trolig er den eneste internasjonale organisasjon som kan lede og gjennomføre denne type internasjonale operasjoner.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på viktigheten av en bred gjennomgang av erfaringene fra NATOs aksjon i Jugoslavia. Flere uavhengige kilder har pekt på at det ble benyttet våpen med unødig negative konsekvenser. Det har også kommet anklager om brudd på krigens folkerett fra NATOs side ved at sivile mål ble angrepet.

Komiteenviser til de siste dagers dramatiske utvikling i Serbia og knytter store forhåpninger til at Jugoslavia nå er på demokratiets vei. Komiteen mener det nå raskt er nødvendig å inkludere et demokratisk Jugoslavia blant annet gjennom støtte til gjenoppbygging. Komiteenunderstreker at et hovedformål er å legge grunnlaget for en forsoningspolitikk i Kosovo.

Komiteener klar over at dette er en meget krevende prosess, men henter inspirasjon fra det faktum at utviklingen i Bosnia nå går i riktig retning, selv om utviklingen er sakte, skjør og begrenset.

Komiteenregistrerer at de fleste av våre europeiske allierte nå knytter seg nærmere sammen i ESDP. Komiteenser positivt på at Europa nå tar et økt ansvar i sikkerhets- og forsvarspolitikken og at dette er et bidrag til en bedre byrdefordeling innen alliansen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener at dette imidlertid fordrer at samarbeidet resulterer i reelt bedret forsvarsevne. En styrket europeisk krisehåndteringsevne vil bidra til å styrke sikkerheten for hele det euroatlantiske område. Flertalleter derfor enig i den erklærte målsetting om at Norge skal delta aktivt i utviklingen av en klarere europeisk rolle i sikkerhetspolitikken og avviser at dette skal stå i motstrid til målet om å knytte så tette og nære bånd over Atlanteren som mulig. Flertallet vil understreke at det er av avgjørende betydning å opprettholde sterke transatlantiske bånd. Flertalletbetoner derfor viktigheten av at Norge fra begynnelsen av har sagt seg villig til å bidra både gjennom NATO og ved å delta i europeiske krisehåndteringsoperasjoner.

Flertalletkonstaterer at utvidelse av NATO med de tre nye medlemsland Polen, Tsjekkia og Ungarn er gått meget bra og at mange av de advarslene som ble fremsatt tidligere er gjort til skamme. Flertalletmener utvidelsesprosessen langt fra er fullført og legger til grunn at Norge må ha en aktiv og positiv holdning til den videre utvidelsesprosessen.

Komiteen understreker betydningen av å trekke særlig Russland og Ukraina inn i et bredt samarbeid i Europa, og fremhever at NATO har ytet viktige bidrag ved de samarbeidsavtaler som er inngått. Komiteen håper dette samarbeidet vil bli gjenopptatt i full bredde.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at den fremste utfordringen for europeisk sikkerhet er å etablere et sterkt alleuropeisk samarbeid som inkluderer Russland. Dette må gjøres gjennom at de viktigste institusjonene blir åpnet opp og utvidet til å omfatte hele Europa. Det er særlig viktig at NATO ikke blir en organisasjon som opptrer aggressivt overfor Russland, men en samarbeidspartner. NATOs åpning for bruk av militær makt utenfor eget område uten etter oppdrag fra FN kan i så måte gi et uheldig signal. Det faktum at NATO fastholder førstebruk av atomvåpen som en mulighet, viser også at organisasjonen ikke i tilstrekkelig grad er innrettet mot samarbeid. Norge har som nabostat til Russland en særlig interesse av å reservere seg mot disse sidene av NATO.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil fremholde at utviklingen av et europeisk sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeide, hvor det forutsettes deltagelse fra land utenfor EU, bør kombineres med et visst parlamentarisk innsyn og kontroll, og at den kontroll som finner sted gjennom de nasjonale parlamenter, bør utvides og effektiviseres gjennom opprettholdelse av en internasjonal parlamentarisk forsamling bestående av delegasjoner fra nasjonale parlamenter i land som er engasjert i det sikkerhetspolitiske og forsvarspolitiske samarbeid. Dette innebærer at disse medlemmer mener at Norge bør bruke sin innflytelse til å sikre at VEUs parlamentariske forsamling opprettholdes i en eller annen form.