I dokumentet fremmes følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å forby offentliggjøring av skattelister."

Offentliggjøring av skattelister er hjemlet i ligningsloven §8-8. Etter det forslagsstillerne erfarer, har offentlighet for skattelister vært praktisert i Norge i langt over 100 år.

Slik forslagsstillerne forstår var prinsippet om alminnelig innsyn i skattelistene ment å skulle bidra til å sikre mulighet til å kontrollere at skatteyterne blir behandlet likt. Bruken av listene har imidlertid utviklet seg til å bli noe helt annet. Både i lokal- og riksmedia lages det presentasjoner som neppe kan sies å tilfredsstille andre behov enn en "kikkermentalitet" i deler av befolkningen. I tillegg til lister over personer med høy inntekt og/eller formue, er det vanlig at det lages lister over kjendiser, advokater, skuespillere, meglere osv. Offentliggjøring av skattelistene har fått karakter av å være ren underholdning. Det må være grunn til å stille spørsmål ved om dette kan regnes som journalistisk virksomhet.

Ser man i forhold til utenlandske medias hemningsløse grafsing i personers privatliv, er Norges skattelister selvfølgelig å regne som nokså beskjedne krenkelser av privatlivet. Imidlertid kan ikke utenlandske medias massive brudd på privatlivets fred være grunnlag for at vi ikke skal "rydde i eget hus".

Fra Datatilsynets side har man i lang tid satt spørsmålstegn ved praktiseringen av offentlighet rundt skattelistene, da man ser det som en trussel mot personvernet. Datatilsynet forsøker å begrense spredningen av skatteopplysninger så langt gjeldende lov har gjort det mulig.

Hvert eneste år er det folk som reagerer på den spredningen som foregår. Mange opplever at opplysninger om inntekten og formuen deres er noe av det mest private som finnes, og ønsker ikke at opplysningene skal benyttes til allmenn forlystelse og underholdning.

Forslagsstillerne vil vise til at pressen ikke er underlagt noen form for konsesjonsplikt på dette området. Dags- og ukepressen behøver altså ikke tillatelse for å kunne motta, lagre og publisere skatteopplysningene. De skal kunne anvende opplysningene til journalistisk virksomhet. Forslagsstillerne mener skatteopplysningene blir misbrukt av pressen, og at de i mange tilfeller går langt utover det som kan regnes som journalistisk virksomhet.

Forslagsstillerne vil også vise til at IT-samfunnet stiller oss overfor nye utfordringer, som f.eks. utlegging av listene på Internett.

Det bør også bemerkes at opplysningene i ligningsbøkene som legges ut ikke er endelige. De behøver på ingen måte være riktige. Pressen lager sine oppslag før klagefristen er gått ut, og tar ikke hensyn til at en god del ligninger blir påklaget og endret på vesentlige punkter.

Det vil kunne hevdes at offentliggjøring av skattelister er et ytringsfrihetsspørsmål. Forslagsstillerne mener imidlertid at det sentrale hensyn må legges til personvernet. Det kan åpenbart være forbundet med ubehag, og krenkelse av den personlige sfære, å få opplysninger om slike private forhold brettet ut i mediene.

Det er også et faktum at inntektsoversiktene kan bli brukt til selektiv markedsføring av kostbare ting, som man regner med at bare rike vil kunne ha råd til å kjøpe. Kriminelle kan også få nyttig informasjon om hvor det kan "lønne seg" å gjøre innbrudd/tyverier.

Spørsmålet om offentliggjøring av skattelister er også diskutert i juridiske fagmiljø. Fra lederartikkel i Rettspolitisk forenings blad "Kritisk Juss" nr. 3 1998 siteres (skrevet av stipendiat Jens Petter Berg, Institutt for rettsinformatikk, UiO):

"Standardargumentasjonen som i vår tid brukes til forsvar for ordningen - at offentlighet om resultatet av ligningsbehandlingen muliggjør allmennhetens kontroll med ligningsmyndighetenes arbeid, og følgelig er en forutsetning for opprettholdelsen av tilliten til ligningsarbeidet - holder etter mitt syn ikke for nærmere gransking. Riktignok er argumentasjonen gjenkjennelig som en variasjon over hovedargumentet for å praktisere et alminnelig offentlighetsprinsipp i forvaltningen. Det har imidlertid aldri vært virkelig strid i Norge om at dette prinsippet må avbalanseres bl.a. mot hensynet til den enkeltes diskresjonsbehov.

Av denne grunn har vi hos oss svært rigorøse taushetspliktregler for å avverge bl.a. at ligningsmyndighetene gir allmennheten opplysninger om at navngitte skattytere har snytt på skatten - eller opplysninger om andre klanderverdige forhold som avdekkes mens ligningsbehandlingen pågår. Og de opplysningene som resultatet av ligningsbehandlingen som er undergitt alminnelig innsynsrett, er så begrensede (netto inntekt, netto formue, klasse) eller misvisende (opplysningen om betalt skatt og trygdeavgift inkluderer utbytteskatt betalt av selskapet som skattyteren er aksjonær i), at det ikke står til troende å hevde at denne innsynsretten styrker allmennhetens kontroll med ligningsforvaltningen."

Ifølge stipendiat Berg er det offentlig gjerrighet og privat misunnelse som trolig var den opprinnelige drivkraften bak offentliggjøringen av skattelistene. Når det gjelder "offentlig gjerrighet", henviser Berg til at myndighetene i 1860-årene istedenfor å ta omkostningene med å underrette hver enkelt borger pr. brev om deres pliktige skatt, holdt det for tilstrekkelig å kunngjøre i avisene at skattelisten var utlagt til alminnelig ettersyn. "Misunnelse" henspeiler på at den enkelte skattyter hadde rett til å klage over at en hvilket som helst annen skattyter var blitt skattlagt for mildt. Og en slik klagerett, som snarere var innført for å øke skatteinngangen enn for å sikre likhet i beskatningen, kunne rimeligvis ikke bli effektiv uten en ordning med offentlige skattelister.

Forslagsstillerne er ikke kjent med at andre land praktiserer de samme regler som Norge når det gjelder offentliggjøring av skatteopplysninger.

Ifølge "Kritisk Juss" nr. 3 1998 har man i Tyskland lenge hatt regler som sier at nyhetsformidling lik den vi har i Norge, regnes som en krenkelse av privatlivets fred og altså som et straffbart misbruk av ytringsfriheten.

Igjen siteres bladet "Kritisk Juss" nr. 3 1998, hvor Jens Petter Berg skriver:

"I løpet av 1990-åra har kravene som Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) stiller til utformingen av norsk rett tvunget norske myndigheter til på felt etter felt å revurdere tilvante oppfatninger av hva som er gangbar juss når menneskerettighetene skal tas på alvor. EMK-perspektivet, dvs. bestemmelsen i art. 8 (1) om retten til respekt for privatliv og korrespondanse mv, har hittil ikke vært brakt på bane i forhold til vår i europeisk sammenheng nokså særegne bestemmelse om offentlighet for skattelisteopplysninger."

Berg tar til orde for at det er på høy tid at man forfølger spørsmålet om norsk lovgivning om offentlighet for skatteopplysninger er i overensstemmelse med de strenge betingelser for slike privatlivsinngrep som oppstilles i EMK art. 8 (2).

Berg skriver videre:

"Det er gode grunner til å hevde at Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg - dersom en norsk borger brakte sin sak inn for domstolen - ikke ville komme til å akseptere en slik generell innsynsrett for allmennheten som skattelisteutleggingen innebærer. Domstolen har nemlig i en rekke saker tolket art. 8(2) slik at inngrep i den privatlivsbeskyttelsen som følger av art. 8(1) bare godtas dersom domstolen overbevises om at a) det er et tvingende samfunnsbehov ("pressing social need") for å gjøre slike innskrenkninger, b) innskrenkningene har et legitimt formål ("legitimate aim") og c) innskrenkningene ikke er uforholdsmessige i forhold til dette legitime formålet."

Forslagsstillerne deler i hovedsak Bergs synspunkter og vurdering. Forslagsstillerne vil derfor mene at det vil være riktig å endre vår praksis med offentliggjøring av skattelistene - før et påbud om å gjøre dette når oss i form av en dom fra Menneskerettighetsdomstolen.