Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

2. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jon Olav Alstad, Frank Willy Larsen, Liv Marit Moland, Oddbjørg Ausdal Starrfelt og Shahbaz Tariq, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold og Per Sandberg, fra Kristelig Folkeparti, lederen May-Helen Molvær Grimstad og Ola T. Lånke, fra Høyre, Trond Helleland og Inger Stolt-Nielsen, fra Senterpartiet, Anne Enger Lahnstein, og fra Sosialistisk Venstreparti, Ågot Valle, viser til at det ikke har vært noen overordnet diskusjon om forbrukerpolitikk siden St.prp. nr. 80 (1982-1983). Utviklingen i samfunnet og på forbrukerområdet tilsier at det nå var påkrevet med en ny gjennomgang slik Stortinget vedtok ved behandlingen av Dokument nr. 8:29 (1996-1997).

Komiteen registrerer at på tross av at forbrukerpolitikk er et område som griper inn i de fleste departementers virkefelt foreslår sentrumsregjeringen tiltak som i hovedsak omhandler saksområder innen Barne- og familiedepartementets ansvar.

Komiteen er fornøyd med sentrumsregjeringens fokus på forbrukerne når det etableres offentlige servicekontorer. Tilgjengeligheten for forbrukerne må mer inn i planleggingen av de offentlige tjenestene, og en viktig faktor blir tilgjengeligheten. Slike servicekontorer vil bidra til å gjøre hverdagen for forbrukere enklere, og dermed også sikre en bedre mulighet til å ta i bruk de tjenester det offentlige tilbyr.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener at målet for forbrukerpolitikk må være å gi forbrukerne informasjon nok til å kunne velge et bærekraftig forbruksmønster. Forbrukerpolitikken skal stimulere til et minst mulig miljøbelastende forbruk, og bidra til å synliggjøre og bevisstgjøre om konsekvenser for natur, miljø og fordeling av forskjellige forbruksvalg.

Flertalletønsker derfor stortingsmeldingen om forbrukerpolitikk og organisering av forbrukerapparatet velkommen. Den siste meldingen der forbrukerpolitikken ble diskutert i hele sin bredde ble behandlet for så lenge siden som 1982, og virkeligheten for dagens forbruker skiller seg kraftig fra datidens realitet.

Det er knapt noen aktivitet i samfunnet som har så store og omfattende konsekvenser som det private og offentlige forbruk, både på fordeling, ressursbruk, etiske dilemmaer, forurensingsproblemer, avfallsproblemer, rentenivå, sosiale skiller og identitet, og økonomisk politikk, for å nevne noen.

Flertallet peker på den kraftige veksten i det private forbruket, og på den liberaliseringen innen lovverket som skjer på mange områder. Det er klart at dette krever stadig mer bevisste forbrukere og flertalletstøtter derfor de foreslåtte tiltak som skal bidra til det. Flertalletviser til situasjonen i Danmark, der politiske forbrukere er blitt et begrep. Uttrykket beskriver forbrukere som er bevisst på hva slags varer eller tjeneste som kjøpes, og de følgene dette forbruket har på miljø og andre viktige samfunnsområder.

Flertallet konstaterer at tilgjengelighet for funksjonshemmede forbrukere ikke er omtalt i meldingen.

For funksjonshemmede er adgang til mange tusen butikker ikke mulig eller vanskelig. Det samme gjelder tilgang på tjenester som offentlig kommunikasjon, offentlige kontorer, kulturinstitusjoner, legekontorer, skoler og universiteter. Hverdagen til tusener på tusener av funksjonshemmede her i landet, karakteriseres av store begrensninger i både bevegelsesfrihet og rettigheter som forbrukere.

Flertallet ønsker derfor at Regjeringen tar dette perspektiv med i den videre oppfølgingen av forbrukermeldingen.

Flertallet er fornøyd med de føringer sentrumsregjeringen legger inn i sitt grunnlag for forbrukerpolitikken. Ikke minst er det avgjørende at miljø- og fordelingsaspektet også blir en avgjørende del av de forbrukerpolitiske utfordringene. Den tiltakende veksten i uttak av og forurensing av naturressurser både nasjonalt og internasjonalt er ikke forenlig med en forbrukerpolitikk som også skal sikre kommende generasjoner muligheten til å tilfredsstille sine behov. Flertallet vil derfor understreke at forbrukerpolitikk også må innebære en politikk for en bærekraftig utvikling både nasjonalt og internasjonalt.

Flertallet vil understreke at det offentlige i kraft av sin posisjon som landets største innkjøper har mulighet til å påvirke markedet i betydelig grad gjennom sine innkjøp. Det er derfor ønskelig at det offentlige i sine innkjøp vektlegger utfordringer vi har som best kan løses gjennom en aktiv forbrukerpolitikk. Det gjelder stimulering av økologiske og bærekraftige produkter, og når det kan være ønskelig av helsemessige årsaker å gi enkelte produkter en sterkere posisjon i markedet.

Flertallet har merket seg den forskning som er gjort knyttet til materiell velstand kontra livskvalitet. Det er derfor viktig, i erkjennelsen av at dette kan bli motstridende målsettinger bare det materielle forbruket blir høyt nok, å ha et videre perspektiv på forbrukerpolitikken. Når en økning i brutto nasjonalprodukt ikke lenger blir en indikator på videre vekst i livskvalitet for forbrukerne, er det et behov for å endre fokuset både hos forbrukerne og for samfunnet for øvrig. Det er derimot viktig å fokusere på at visse grupper nasjonalt og store grupper internasjonalt ikke tar del i denne velstandsutviklingen, og fortsatt har behov for til dels betydelig vekst i den materielle velstanden. Derfor er det grunnleggende i forbrukerpolitikken å fokusere også på fordelingsaspektene. Flertallet forutsetter at dette også ligger til grunn for Regjeringens videre arbeid med forbrukerpolitikken.

Flertallet vil understreke at det offentlige er en stor tilbyder av tjenester til forbrukerne. Som en følge av de omlegginger som av og til skjer i tilbudet, bl.a. gjennom konkurranseutsetting, er det viktig at forbrukernes behov ivaretas. Dette innebærer at det må sikres representasjon fra brukerne i denne prosessen, det må foreligge krav om tilsyns- og klageordninger for å sikre forbrukernes tjenestetilbud, det bør foreligge krav om innsyn og offentlighet, og det må foreligge klare ansvarsforhold slik at det ikke oppstår tvil om hvem som skal sikre forbrukerne det tilbudet det betales for.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at den type forbrukerpolitikk som er omhandlet i meldingen bare er en del av forbrukerpolitikken. Forbrukerens beste beskyttelse ligger i effektiv konkurranse på markedet. Konkurransen kan enten begrenses av de næringsdrivende selv, eller av myndighetene, slik som for eksempel på helsesektoren og i undervisningssektoren. Disse medlemmer ser det derfor som den viktigste forbrukerpolitiske oppgave å sørge for at både private og offentlige monopoler avskaffes slik at forbrukerne har en valgfrihet nå de skal skaffe seg varer eller tjenester. En annen viktig form for beskyttelse ligger på det sivilrettslige plan der den enkelte kan benytte seg av domstolene med sikte på bl.a. heving og erstatning. Dette forutsetter bl.a. at domstolene ikke slik som i dag krever urimelig store rettsgebyrer.

De former for forbrukerpolitikk som behandles i meldingen anser disse medlemmer som subsidiær, dvs. at den først og fremst er aktuell hvor konkurransen er svak og hvor rettsapparatet ikke er velegnet. Disse medlemmer er f.eks. ikke enig når det hevdes: "De sanksjoner den enkelte forbruker kan utøve ved å la være å kjøpe et produkt om igjen, er lite nyansert som markedssignal." Disse medlemmer mener at dette er det viktigste av alle markedssignaler.

Disse medlemmer mener at det er nødvendig å stille opp noen generelle prinsipper for det offentliges rolle i forbrukerpolitikken:

  • 1. Det offentlige skal ikke blande seg inn i den enkelte forbrukers valg og ønsker.

  • 2. Forbruk er grunnleggende for vekst i samfunnet og for sikring av arbeidsplasser for fremtiden.

  • 3. Det offentlige skal ha en kontrollerende/tilsynsrolle på forbrukernes vegne.

  • 4. I tilsynsrollen skal det offentlige sikre at forbrukerne og samfunnet vernes mot skadelige produkter og feil informasjon via reklame.

  • 5. Sørge for at nødvendig informasjon om forbrukeres rettigheter, plikter og om skadelige produkter tilflyter forbrukerne.

  • 6. Sørge for at det finnes et hensiktsmessig apparat for tvisteløsning som er lett tilgjengelig for den enkelte forbruker.

  • 7. Sørge for at det til enhver tid er tilstrekkelig med konkurranse på forbrukermarkedet og at spilleregler blir fulgt.

Disse medlemmer registrerer at forbrukervernet også blir godt ivaretatt informasjonsmessig av mange private aktører. Mange tidsskrifter, aviser og fjernsynsprogrammer tar opp aktuelt forbrukerstoff på en god måte. Dette ivaretar mye av det informasjonsbehovet som forbrukerne har. Det er god grunn til å tro at disse kommersielle aktørene fortsatt vil bringe denne typen stoff, nettopp fordi dette er godt stoff som selger bra.

Disse medlemmer mener at miljøvennlighet er et stort konkurransefortrinn. Bedrifter som tilbyr produkter som enten er påviselige miljøvennlig, eller som oppfattes som dette av forbrukerne vil være markedsvinnere i det nye årtusen. De som er unge i dag er betydelig mer opptatt av dette enn tidligere generasjoner. Stempel som miljøfarlig vil være svært truende for bedriftens eksistens, og fremtidens ledere vil derfor ikke ta risikoen på å få et slikt stempel. Disse medlemmer tror at utviklingen på dette området vil gå sin gang uten at offentlige myndigheter iverksetter aktive tiltak for å redusere folks forbruk.

Disse medlemmer vil understreke at det offentlige har et hovedansvar for at velferdstjenester er tilgjengelige for innbyggerne og at tjenestene er av høy kvalitet. Offentlig ansvar for å finansiere og tilby tjenester trenger ikke nødvendigvis bety at det offentlige selv må stå for produksjon av disse. Det offentlige bør i større grad fokusere på rollen som bestiller av ulike tjenester, og i større grad konkurranseutsette selve produksjonen av tjenestene. Det vil legge til rette for bedre og billigere tjenester.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at meldingen gir en meget god oversikt over de forskjellige sidene som påvirker, og som blir påvirket av, forbrukerpolitikken. Disse medlemmer registrerer at meldingen foreslår tiltak som i hovedsak omhandler saksområder i tilknytning til barn og unge, og støtter dette perspektivet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

«Det etableres en ordning der Markedsrådet er klageinstans også når det gjelder Konkurransetilsynets avgjørelser.»

Disse medlemmer registrerer at det hevdes at forbruket i de vestlige land er en hovedårsak til miljø- og fattigdomsproblemene i verden. Det meldingen ikke skriver er at omkring 1900 stod den vestlige verden for omkring 40 pst. av befolkningen i verden, mens andelen i dag er sunket til 11 pst. Det er derfor vel så riktig å si at fattigdommen i verden skyldes befolkningsøkningen i den ikke vestlige verden.

Disse medlemmer registrerer at det i meldingen heter at "Regjeringen ønsker å fremme et bærekraftig og solidarisk forbruksmønster - og derigjennom økt livskvalitet for den enkelte". Dette er etter disse medlemmers mening en vidløftig uttalelse som, hvis man tar den på alvor, kan legge grunnlaget for en omfattende offentlig styring under påberopelse av at politikerne har bedre innsikt i livskvalitet enn det enkelte menneske selv.

Disse medlemmer registrerer at det også er gjengitt en statistikk som skal vise den raske økning i utgifter til forbruk pr. husholdning fra 1958 til 1997. Hvis det ikke er tatt høyde for økning i skatter og avgifter i løpet av denne periode, er statistikken misvisende. Det er nok å nevne at når det gjelder for eksempel bensin regnes det stadig økende moms av den stadig økende bensinavgift.

Disse medlemmer mener at markedsrådet bør bli en ankedomstol ikke bare når det gjelder Forbrukerombudets avgjørelser, men også når det gjelder Konkurransetilsynets avgjørelser. Dette har sammenheng med at markedsføringsloven på mange måter er en lov som begrenser konkurransen i den forstand at den begrenser adgangen til å villede forbrukerne, til å anvende tilgift og lotterier i konkurransen osv. Fordi Forbrukerombudet på mange måter begrenser de konkurransemetoder som kan anvendes i markedsføringen, mens Konkurransetilsynet har til oppgave å øke konkurransen, synes det fornuftig å ha et markedsråd som ankeinstans som kan avveie disse to viktige hensyn mot hverandre og danne seg et helhetsbilde.

Disse medlemmer mener at når det gjelder den miljømessige siden av økt forbruk, er det det offentliges oppgave å kontrollere at det ikke selges produkter som skader miljøet. Det offentlige skal ikke ha noen rolle i å kommentere enkeltmenneskers forbruk, når disse benytter seg av produkter som er lovlig til salgs i landet.

Disse medlemmer foreslår at det etableres et forbrukerinteressetilsyn. Dette organiseres som et selvstendig forvaltningsorgan, med et eget styre som er ansvarlig for å følge opp forbrukertilsynets drift. Medlemmene av styret oppnevnes av departementet.

Hovedmålet med å opprette et forbrukerinteressetilsyn må være:

  • – Å sikre at markedet følger fastsatte spilleregler.

  • – Å sikre at forbrukerne vernes mot skadelige produkter og feil informasjon (reklame).

  • – Å få til en bedre utnyttelse av det forbrukerapparatet som vi har i dag.

Inn under forbrukertilsynet legges følgende etater/virksomheter:

  • – Forbrukerrådets oppgaver

  • – Forbrukerombudets oppgaver

  • – Statens institutt for forbruksforskning (SIFO)

  • – Produkt- og Elektrisitetstilsynet

  • – Edelmetallkontrollen

Tilsynets oppgaver vil da bli:

  • – Være et tilsynsorgan på forbrukernes vegne.

  • – Drive med informasjon overfor publikum. (Rettigheter, krav som bør stilles, farlige produkter og lignende.)

  • – Foreta nødvendig forskning på området.

  • – Kontrollere produkter.

  • – Ivareta lovpålagte oppgaver på dette området, for eksempel sørge for anmeldelse av forhold som er straffbare.

Disse medlemmer mener at denne løsningen er å foretrekke fordi det vil gi tilsynet en uavhengig stilling i forhold til departementet. Dersom man velger en direktoratsmodell vil tilsynet i prinsippet bli en del av departementet, hvor departementet kan overprøve vedtak som er fattet av forbrukertilsynet. Dissemedlemmer mener at et slikt organ vil bidra til en mer helhetlig utførelse av de oppgaver som er knyttet til forbrukervern og forbrukerpolitikk.

Disse medlemmer mener at det bør vurderes om BFD fortsatt bør ha ansvaret for forbrukersaker eller om dette bør overlates til et annet departement, for eksempel AAD.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Det etableres et forbrukerinteressetilsyn. Dette organiseres som et selvstendig forvaltningsorgan, med et eget styre som er ansvarlig for å følge opp forbrukertilsynets drift.»

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, registrerer at en rettferdig fordeling, både nasjonalt og globalt, også er en forutsetning for en god forbrukerpolitikk. Dette betyr at behov må dekkes uten at det går på bekostning av fremtidige generasjoners valgmuligheter, og at verdens fattige befolkning også har krav på en betydelig økning i sitt materielle velferdsnivå.

Flertallet vil understreke at dette best kan gjennomføres gjennom å gi forbrukerne tilgang på kunnskap og informasjon om produkter og miljøaspektene ved disse. I den sammenheng er det viktig at barn og unge gjøres oppmerksom på både påvirkningskraften forbrukerne representerer og gis mulighet i skolen til å tilegne seg kunnskap om sammenhengen mellom forbruk og en bærekraftig utvikling. Det understrekes at gjenvinningsandelen i husholdningenes avfall fortsatt er for lavt, og det understrekes at barn og unges engasjement på dette feltet kan bidra til å øke denne andelen gjennom de tiltak som skisseres.

Flertallet vil peke på at de økonomiske incentivene må foreligge for å velge miljøriktige produkter. I den sammenheng er det viktig å få vurdert hvordan avgiftspolitikken kan brukes for å stimulere en riktigere forbrukeradferd. Det vil videre være viktig for å regulere prisene ned at omsetningen av disse produktene økes. Det offentlige har som storforbruker et ansvar for at dette kan skje gjennom en målrettet innkjøpspolitikk.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil understreke at økt livskvalitet må erstatte økt materiell levestandard som overordnet mål også i forbrukerpolitikken.

Dette flertall slutter seg til sentrumsregjeringens påpekning av at et bærekraftig energiforbruk forutsetter en reduksjon i det samlede energiforbruk og en reduksjon i forbruket av ikke-fornybare energikilder. Det vil derfor være viktig at Regjeringen foretar en vurdering av og fremmer forslag til et toprissystem for strøm. Det vil kunne være et incitament til reduksjon av forbruket dersom storforbrukere må betale en høyere pris på energien.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til de årlige rapportene fra det velrenommerte Worldwatch Institute, State of the World, som peker på at stadig flere av naturens tålegrenser er i ferd med å bli overskredet, og støtter teksten i meldingen om at forbruket må legges om i en retning som er mindre materialistisk og med et mindre ressursforbruk pr. capita. En slik omlegging er viktig av flere grunner: For det første vil et stadig økende forbruk kreve stadig flere ressurser, og føre til stadig større mengde forurensing og avfall. For det andre er det viktig at Norge, som et rikt land i den industrialiserte verden, sender riktige signaler til de raskt voksende landene rundt om i verden: Det er fullstendig utenfor enhver definisjon av begrepet bærekraftighet dersom alle verdens land etablerer et forbruk på linje med det den rike del av verden har i dag. Som et eksempel kan det nevnes at dersom bare 10 pst. av den kinesiske befolkningen kjørte like mye som en gjennomsnittsnordmann, ville de globale CO2-utslippene øke med nesten 100 ganger de årlige norske utslippene.

Disse medlemmer er fornøyd med at sentrumsregjeringen i St.meld. nr. 40 (1998-1999) legger stor vekt på at offentlig sektor skal gå foran i arbeidet for et bærekraftig samfunn. Stat og kommune er store innkjøpere, offentlige anskaffelser beløper seg årlig til 200 mrd. kroner. Gjennom etiske og miljøbevisste forbrukervalg og fornuftig drift, kan offentlig sektor bidra til å redusere de miljøproblemene som virksomhetene medfører, og ha stor påvirkning i retning av et mer bærekraftig forbruk.

Disse medlemmer er glad for at prosjektet "Grønn Stat" er iverksatt i 10 etater. Arbeidet med et mer miljøvennlig og etisk forbruk fra myndighetenes side har stor signal- og smitteeffekt til andre deler av samfunnet. Dessverre har offentlig sektor, sammenliknet med deler av privat sektor, hatt liten fokus på å miljørette egne innkjøp og egen miljøprofil. Det må være en målsetning at offentlig sektor går foran i arbeidet for et mer bærekraftig forbruk.

Offentlig sektor driver og/eller kjøper vesentlige kantinetjenester. Utvalget av økologiske alternativ er ofte svært mangelfullt eller totalt fraværende. Det er også svært sjelden at kantinene serverer rettferdig kaffe (Max Haavelar-merket). For å fremme et miljøvennlig og etisk riktig forbruk, bør det i alle kantiner i offentlig sektor være tilbud om økologiske matvarer og rettferdig kaffe. Et slikt tiltak vil også kunne bidra til å bevisstgjøre ansatte i offentlig sektor om hvilke produkter som er tilgjengelig for forbrukere.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Det henstilles til Regjeringen å utrede spørsmålet om at alle kantiner som drives av staten eller som leverer tjenester til staten, skal tilby økologisk mat og rettferdig kaffe som en del av sitt varesortiment.»

Disse medlemmerstøtter meldingens fokus på betydningen av GRIP-senter, en institusjon som fremmer redusert ressursforbruk og miljøbelastning gjennom formidling av informasjon til forbrukere og næringsliv, og peker på det uheldige i at Regjeringen i sitt Reviderte nasjonalbudsjett for 2000 foreslo å redusere bevilgningene til GRIP-senter for året 2000, med redusert aktivitet som forventet resultat.

Disse medlemmer peker også på betydningen av at miljøhensyn legges til grunn for statlige innkjøp og at merking av forbrukerprodukter gir forbrukerne grundig informasjon om produktets konsekvens på miljøet. Det er viktig at slik merking inneholder informasjon om miljøeffekt ved produksjonsmåte, bruk og en eventuell destruering. Videre er det viktig at produktet er laget og pakket på en slik måte at avfall minimeres.

Disse medlemmer er glad for at sentrumsregjeringen i St.meld. nr. 40 (1998-1999) vektlegger prinsippet om åpenhet i miljøinformasjonen, og understreker at miljøinformasjon ikke bare er å betrakte som formidling, men som en rettighet for den enkelte borger. Disse medlemmer mener det er av grunnleggende betydning når sentrumsregjeringen i St.meld. nr. 40 (1998-1999) sier at allmennheten skal ha rett til informasjon om miljøfaktorer for å verne seg mot miljørelaterte helseskader, og for å kunne foreta gode miljøvalg.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil fremholde at en forbrukerpolitikk som har til formål å skape en "rettferdig" fordeling både nasjonalt og globalt, vil gjøre begrepet vidløftig og praktisk uhåndterlig, og at begrepet "rettferdighet" har et innhold som varierer med de øyne som ser og de interesser som er involvert.

Disse medlemmer vil fremholde at den beste måten å hjelpe den fattige verdens befolkning er å håndheve prinsippet om frihandel. Det er også mest fordelaktig for forbrukerne som på den måten kan få et større produktutvalg til lavere priser.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener at en bærekraftig utvikling er nødvendig for å gi rom for en varig og stabil økonomisk vekst. Disse medlemmer mener at økonomisk vekst er en forutsetning for å sikre bedre levestandard og livskvalitet i alle deler av verden.

Komiteen registrerer at det er et sterkere engasjement på forbrukersaker internasjonalt som det er viktig for Norge å trekke erfaringer fra. Dette gjelder ikke minst innenfor EØS-området der også norske myndigheter bidrar til å utforme forbrukerpolitikken. I tillegg må forbrukerorganisasjonene sikres økonomiske rammer som gjør det mulig å delta i internasjonalt samarbeid. Dette er vesentlig i en stadig mer globalisert økonomi der det både er mulig å trekke veksler på arbeid som er gjort i andre land og å sikre en forbrukermakt som opererer på de samme områder som de globaliserte bedriftene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil understreke at internasjonal forbrukermakt først og fremst gjør seg gjeldende i et system med frihandel.

Komiteen erfarer at utviklingen innen elektronisk handel vil tilta i tiden fremover. Dette vil gi forbrukerne tilgang på produkter fra flere leverandører og mulighet til å sammenligne priser og betingelser i langt større grad enn tidligere. Derfor er det et viktig skritt å gjøre forbrukerne trygge på å ta i bruk de mulighetene som informasjonsteknologien gir. Det er også viktig at lovverket tilpasses de nye mulighetene slik at forbrukerbeskyttelsen også gjøres gjeldende på nye områder.

Komiteen vil understreke at de teknologiske mulighetene kan bidra til å styrke forbrukernes stilling i markedet gjennom økt tilgang til leverandører og enklere muligheter til å sammenligne produkter og priser. Derimot vil det svekke den muligheten forbrukerne har til å inspisere produktene på forhånd. Det gjør det viktig å styrke forbrukernes rettigheter og tilgang på informasjon. På grunn av ulik fordeling av tilgang på teknologien er det viktig at Regjeringen aktivt bidrar til å styrke tilgangen på denne teknologien.

Komiteen er kjent med muligheten for å registrere forbrukere som handler varer på nettet og hva slags varer de handler. Dette kan gi mulighet til å utvikle systemer for omsetting av profil og adresser på forbrukere selv om disse ikke har gitt tillatelse til dette. Komiteen ber Regjeringen sørge for at det gis anledning til å reservere seg mot denne bruken av navn og adresser på en hensiktsmessig måte.

Komiteen vil understreke at det er viktig med åpenhet og evt. opplysningsplikt knyttet til de produkter som reguleres gjennom produktkontrolloven.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, ber videre Regjeringen vurdere om det skal stilles krav om tilgjengelighet for produkter, slik at produsenter i sterkere grad legger vekt på at også forbrukere med nedsatt funksjonsdyktighet skal ha mulighet til å nyttiggjøre seg de produkter som er på det norske markedet.

Flertallet vil påpeke at relevant miljøinformasjon om helse- og miljøfarlige kjemikalier i dag ikke er åpent tilgjengelig for forbrukerne. Forbrukerne har ikke god nok mulighet til å få informasjon om hvilke helse- og miljøfarlige kjemikalier som finnes i produkter som for eksempel maling, lakk og plast. Flertallet vil påpeke at dette i mange tilfeller hindrer den enkelte forbruker i å verne seg mot helse- og miljøfarlige kjemikalier, og i å foreta gode miljøvalg.

Flertallet ber Regjeringen sørge for at forbrukerne får tilgang til informasjon om hvilke helse- og miljøfarlige kjemikalier som finnes i produkter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at det ikke gjennom pålegg, men at man eventuelt gjennom økonomiske tilskudd skal sikre at også handikappede får sine behov dekket.

Komiteen vil understreke at matvarespørsmål er et viktig forbrukerpolitisk tema. Det innebærer at det må være et fokus på pris og kvalitet, og at dette må stå i forhold til hverandre. Videre er det viktig å sikre forbrukerne trygg mat, og sørge for at forbrukerne får riktig informasjon om innholdet i de produktene som kjøpes. Som følge av de internasjonale forpliktelsene Norge har, vil det være en mulighet for at mat med uheldige tilsettingsstoffer også kommer på det norske markedet. Regjeringen må derfor foreta en løpende vurdering om dagens merkepraksis er god nok og sikrer forbrukerne lett tilgjengelig informasjon. Det kan også være aktuelt å innføre en mer omfattende merking av matvarer for å sikre forbrukerne informasjon om daglig forbruk og farer ved for høyt forbruk av enkelte produkter.

Komiteen registrerer at meldingen fokuserer på distribusjon og markedsføring av økologiske matvarer. Det bør i den sammenheng understrekes at disse varene må øke i omsetningsvolum for å sikre at de blir bedre tilgjengelig og oppnår lavere priser.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener at det offentliges innkjøpspolitikk i denne sammenheng må brukes for å sikre brukerne økologiske matvarer og å øke omsetningen.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, vil understreke at de helsemessige effekter av mat som inneholder genmodifiserte ingredienser må kartlegges. Dersom det er nødvendig for å oppnå dette, må det vurderes å innføre et moratorium på slike produkter. Dette flertallet ber Regjeringen vurdere å innføre et midlertidig forbud mot slike produkter for å sikre både forbrukere og miljøet mot uheldige konsekvenser av genmodifiserte produkter.

Dette flertallet mener videre at dagens ordning med stikkprøvekontroll av grønnsaker må følges nøye opp, slik at ordningen gir forbrukerne en tilstrekkelig sikkerhet mot at frukt og grønnsaker ikke inneholder for høye mengder giftrester. Dette flertallet understreker betydningen av å ha gode rutiner og god organisering av kontrollen med frukt og grønnsaker, for å forhindre at varepartier som inneholder helsefarlige mengder rester etter plantevernmidler ikke når forbrukermarkedet.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til meldingens kap. 9 om matvarespørsmål, og kravene som trekkes opp i kapittelets innledende del. Det vises her til behovet for at maten er trygg i forhold til innhold av fremmed- og smittestoffer, og at forbrukeren skal ha en subjektiv opplevelse av at den er det. I den forbindelse ønsker disse medlemmer å sette nærmere søkelys på spørsmålet om genmodifisert mat.

Det befinner seg stadig mer genmodifisert mat på markedet internasjonalt, selv om ingen slike matvarer ennå er til salgs i Norge. Forbrukerreaksjonene internasjonalt mot genmodifisert mat er store og økende.

Bakgrunnen for denne motstanden er mangesidig. Delvis skyldes den en bekymring på hva produksjonen av slik mat kan medføre av skade på naturen. Det finnes flere eksempler på at produksjon av genmodifiserte produkter har hatt store, uventede og negative følger på miljøet. Etter disse medlemmers mening er behovet for utvikling av metoder for risikovurderinger og nye analyser stort. Enkelte undersøkelser viser at genmanipulerte planter kan påvirke naturen på måter som verken produsentene, myndighetene, faginstitutter eller forbrukere kan forutsi med dagens kunnskapsnivå.

Det er meget bekymringsfullt at ingen typer genmodifisert mat har vært undersøkt med henblikk på dens effekt på helsen. Regjeringen har nedsatt et utvalg for å vurdere helsefarene knyttet til genmat, noe disse medlemmersynes er positivt. Men disse medlemmer vil påpeke at utvalget ikke vil ha muligheter til å vurdere langtidseffektene av genmat innen tidsrommet utvalget er satt til å arbeide. Disse medlemmer peker også på det tvilsomme i at det selges genmat i butikken samtidig som et utvalg vurderer om maten er helsefarlig.

Disse medlemmer har merket seg at EU har vedtatt merkekrav for genmodifiserte matvarer som er strengere enn det eksisterende norske regelverket. Etter det norske regelverket skal alle matvarer og ingredienser i matvarer som inneholder mer enn 2 pst. genmodifiserte organismer merkes. Regelverket i EU krever at alle matvarer eller ingredienser i matvarer som inneholder mer enn 1 pst. genmodifiserte organismer skal merkes.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen legge frem en plan for hvordan forskningen på de miljø- og helsemessige følgene av matvarer produsert ved hjelp av genmodifiserte produkter kan intensiveres, i forbindelse med Statsbudsjettet 2001. Det forutsettes at dette skjer i samarbeid med internasjonale forskningsmiljøer.»

«Stortinget ber Regjeringen skjerpe det norske regelverket for merking av genmodifisert mat i tråd med EUs regelverk.»

Disse medlemmer har merket seg at forbrukere ønsker reelle valgmuligheter ved kjøp av mat. Det svært mangelfulle utvalget av økologiske produkter sikrer ikke forbrukerne denne muligheten i dag.

Disse medlemmer har merket seg at markedsføringen av økologiske landbruksprodukter i Norge har vært mangelfull, utydelig og lite overbevisende. Økologiske produkter må markedsføres og merkes tydelig. Et eksempel på tydelig markedsføring er DEBIO-systemets Ø-merke. Ø-merket gir forbrukerne den nødvendige trygghet for at varen er produsert økologisk.

Strategien som foredlingsbedriftene har lagt seg på er derimot diffus og utydelig. Dette er et problem for utvikling av et forbrukermarked for økologiske produkter i Norge. Det er etter disse medlemmers oppfatning viktig at alle som markedsfører økologiske produkter er tydelige slik at forbrukerne lett forstår at dette er et økologisk produkt. Etter disse medlemmers oppfatning vil en tydelig og intensivert markedsføring av økologiske produkter styrke de forskjellige foredlingsbedriftens generelle omdømme blant forbrukerne.

Skal markedsføringen bli tydelig og sterk, er det disse medlemmers oppfatning at den også må intensiveres.

Disse medlemmer er positive til at det er vedtatt innført obligatorisk opprinnelsesmerking av oksekjøtt.

Stadig flere forbrukere etterspør informasjon om hvordan og hvor produkter er produsert. Ofte er slik informasjon vanskelig tilgjengelig for forbrukeren. Disse medlemmer har notert seg at flere europeiske land vurderer muligheten av å innføre sporbarhetsmerking på matvarer. En slik merkeordning vil gi forbrukeren større og mer reelle valgmuligheter. Spesielt viktig kan en slik merkeordning bli for kjøp av kjøtt, frukt, grønnsaker og meieriprodukter.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag om sporbarhetsmerking av matvarer.»

Disse medlemmer understreker betydningen av åpenhet og redelighet i all kontroll og tilsyn med matvarer overfor forbrukerne. Spesielt viktig er det at forbrukerne opplever åpenhet i forvaltningen i saker som medfører en eller annen form for risiko eller usikkerhet. Disse medlemmer er svært fornøyd med at sentrumsregjeringen i St.meld. nr. 40 (1998-1999) vektlegger åpenhet i informasjonsarbeidet og understreker at forbrukerens oppfatning av trygghet bør være utgangspunktet for informasjonsarbeidet, og at det bør tas høyde for at ulike grupper kan ha ulik oppfatning av risiko.

Disse medlemmer er fornøyd med at sentrumsregjeringen i St.meld. nr. 40 (1998-1999) understreker betydningen av forbrukerdeltakelse både i alle organer nasjonalt og internasjonalt som vedrører matvaresikkerhet. Disse medlemmer er også glad for at en i St.meld. nr. 40 (1998-1999) uttrykker klart at det er Forbrukerrådet som er den organisasjonen i Norge som kan representere bredde i forbrukerarbeidet.

Stadig flere spørsmål knyttet til matvaresikkerhet blir avgjort i internasjonale fora. Derfor er forbrukerrepresentasjon i fora som Codex Alimentarius, EØS/EU og WTO av stor betydning. Slik forbrukerrepresentasjon krever spesialisert kunnskap og er kostnadskrevende. Disse medlemmer vil derfor understreke betydningen av at Forbrukerrådet tilføres midler som gjør slik internasjonal representasjon mulig.

Disse medlemmer er kjent med at det har blitt funnet genmodifiserte matvarer med gen som koder for antibiotika i norske butikker, noe som er i strid med Stortingets vedtak. Ansvaret for at dette ikke skulle skje hviler på Statens Næringsmiddeltilsyn (SNT).

Disse medlemmer ønsker derfor å peke på behovet for at Regjeringen gir SNT de nødvendige instrukser, mandater og økonomiske rammer til at direktoratet kan utføre sin jobb på en tilfredsstillende måte.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at befolkningen ikke har bedt om genmaten. Den innebærer ingen kvalitetsbedring eller andre fordeler for forbrukerene. Dessuten viser undersøkelser at 3/4 av befolkningen ønsker en tenkepause før genmaten blir introdusert. Det er heller ingen hast med å introdusere genmat på det norske markedet, noe som gjør en tenkepause praktisk mulig. Disse medlemmer er av den oppfatning at en slik tenkepause vil være gunstig for å skaffe bedre kunnskap om de langsiktige effektene av genmat på den menneskelige helse, og gjennom det også bidra til å fjerne en del av den skepsis som råder blant forbrukerne.

Med bakgrunn i dette fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen legge frem et forslag om et midlertidig forbud mot matvarer basert på genmodifiserte produkter for en periode på 10 år. Et slikt moratorium bør konkret omfatte:

  • – Forbud mot all dyrking av genmat og genfôr i Norge, med unntak av utsetting av genmodifiserte organismer i forsøksfelt.

  • – Forbud mot import og salg av genmat og genfôr.»

Disse medlemmer har merket seg at prisbarrieren på økologiske produkter er for stor. Danske undersøkelser viser at forbrukere er villig til å betale en merkostnad for økologiske produkter på ca. 10 pst. Prisen på økologiske produkter er i dag langt høyere enn dette, og for spesielle produkter er det økologiske alternativet 100 pst. dyrere enn ordinære varer. I dag skal merpris ved alle ekstrakostnader knyttet til økologisk produksjon tas ut i prisen. Til fradrag for dette gjelder omstillingsstøtte og den årlige arealstøtten økologiske produsenter mottar. Samlet sett gjør dette at prisbarrieren er så høy at den er til hinder for å bygge opp et marked for økologiske varer.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen sørge for at all økologisk matproduksjon må selges og markedsføres som økologiske varer overfor forbrukerne.»

Disse medlemmer mener at dagens ordning med stikkprøvekontroll av grønnsaker ikke er tilfredsstillende. Kontrollene har til hensikt å avsløre om importerte og norskproduserte frukt og grønnsaker ikke inneholder større mengder rester etter plantevernmidler enn det som regnes som helsemessig forsvarlig. Problem med dagens kontrollordning er at når resultatet av stikkprøvene foreligger, er varene forlengst i butikken og som oftest spist. Denne ordningen gir ikke forbrukerne en tilstrekkelig sikkerhet mot at frukt og grønnsaker ikke inneholder for høye mengder giftrester.

Disse medlemmerfremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen endre rutinene og organiseringen av kontrollen med frukt og grønnsaker, slik at varepartier som inneholder helsefarlige mengder rester etter plantevernmidler ikke når forbrukermarkedet.»

Komiteen registrerer at departementet vurderer å opprette egne utvalg i forbindelse med takstspørsmål og medisinske spørsmål knyttet til forsikringsspørs-mål. Komiteen vil komme tilbake til dette i forbindelse med den varslede oppfølging som departementet gjør.

Komiteen er kjent med at det har vært satt fokus på den høye gebyrbelastningen forbrukerne utsettes for. Det er eksempler på at det offentlige tar høyere gebyrer enn det private. Regjeringen bes på denne bakgrunn foreta en gjennomgang av gebyrer generelt og det offentlige spesielt for å sikre at forbrukerne ikke utsettes for urimelige gebyrpålegg.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er sterkt kritiske til de høye straffegebyrene det offentlige benytter, og ber Regjeringen vurdere å fjerne disse.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har registrert at det har utviklet seg en praksis med videresalg av billetter. Dette medfører ofte en mangedobling av prisen. Spesielt i forbindelse med kulturarrangementer er dette betenkelig da det er en politisk målsetting å holde billettprisene lave for å gi flest mulig tilgang til disse tilbudene. Arrangørene har et selvstendig ansvar for å stoppe denne utviklingen, bl.a. gjennom å utstede personlige billetter, men det kan være at den enkelte arrangør ikke har interesse av dette.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil derfor be Regjeringen følge utviklingen og vurdere et lovforbud mot videresalg av billetter dersom dette tiltar.

Komiteen er bekymret for den situasjonen mange forbrukere kan oppleve ved store svingninger i bolig- og rentemarkedet. Derfor er det viktig at det offentlige utvikler klare rammebetingelser som gjør at forbrukerne kan beskyttes mot for store endringer i rammene for sin økonomi. I en stadig åpnere økonomi er det derfor viktig at det utvikles modeller som gjør det mulig å vurdere hvordan endringer i offentlige og private budsjetter virker inn på den enkelte forbrukers økonomiske trygghet.

Komiteen vil understreke at anskaffelse av bolig er av avgjørende betydning for den enkelte forbrukers økonomiske og sosiale trygghet. Det er avgjørende at førstegangsetablerere får muligheten til å komme seg inn på boligmarkedet på en slik måte at gjeldsbelastningene ikke blir uoverstigelige.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil avvente nye innspill på organiseringen av budgivning på boliger og viser ellers til Innst. S. nr. 222 (1999-2000) Utjamningsmeldinga.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til oversikten over den andelen av boliger som er lånfinansiert i 1994-1996 sammenlignet med perioden før 1985, og er bekymret for en utvikling hvor trenden er at flere og flere utsetter seg for stor økonomiske risiko. Disse medlemmer peker på den forholdsmessige lave andelen av leieleiligheter i Norge sammenlignet med andre land, og på behovet for tiltak som oppmuntrer til utleie av leiligheter.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti peker også på forskjellen mellom Danmark og Norge når det gjelder salg av leiligheter, hvor det i Danmark ikke er budrunder slik det er vanlig i Norge. Dette medlem peker på at det ikke burde være automatisk gitt at boliger skal være gjenstand for auksjon, noe som bidrar til å drive prisen oppover.

Komiteen er kjent med den store forskjellen det er i økonomiske ressurser benyttet til markedsføring og til forbrukerinformasjon. Derfor er det viktig at markedsføringsloven aktivt brukes og utvikles for å sikre forbrukerne mer riktig informasjon om produkter.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har merket seg at midlene til forbrukerarbeid utgjør om lag 1/100 av de midlene som brukes til markedsføring. For å styrke forbrukerarbeidet og informasjon til forbrukerne, bes Regjeringen vurdere å opprette et forbrukerfond finansiert av en reklameavgift.

Flertallet peker på meldingens innledende kapittel hvor det gjøres klart at sentrumsregjeringen vil prioritere tiltak som styrker barn og unges trygghet, sikkerhet og kunnskap i forhold til å kunne takle og vurdere innholdet i informasjon og reklame. Flertallet støtter dette utgangspunktet. Hele samfunnet er utsatt for et massivt press fra tilbydere av varer og tjenester, og det finnes nesten ikke noe fysisk område som er skjermet for en eller annen form for markedsføring eller reklame. Det er innlysende at barn og unge som er på søken etter identitet, er svært sårbare for reklame som er fokusert nettopp på å forbinde et produkt med en identitet.

Dette er bakgrunnen for at flertallet støtter sentrumsregjeringens forslag om å forby reklame rettet mot barn, og er positiv til at sentrumsregjeringen foreslår et utvalg som skal se på og utrede tiltak for å redusere det kommersielle presset på barn og unge. Flertallet ønsker imidlertid å peke på behovet for at en slik utredning også vurderer effekten reklame som er rettet mot voksne kan ha på utviklingen av barns verdisyn.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter prinsippet bak forslaget i NOU 97:19 om opprettelse av et sentralt reservasjonsregister hvor den enkelte kan kreve sitt navn sperret mot bruk til direkte markedsføring. Men med tanke på det omfang direkte markedsføring har fått, og den store effekten dette har på det totale forbruket, ønsker dette medlem å gå lenger og foreslår at et speilvendingsprinsipp legges til grunn. I praksis vil dette si at for å være tilgjengelig for direkte markedsføring, må forbrukeren melde sin interesse og på denne måten bli registrert i et register som blir tilgjengelig for tilbyderen. Forbrukeren trenger ikke å gjøre noe aktivt for å skjerme seg mot direkte markedsføring.

Komiteen mener det er viktig å sikre barn og ungdom kunnskap slik at de kan opptre som ansvarsfulle forbrukere.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at strategier som Regjeringen legger opp for læreplanene, er nødvendig for å utvikle forbrukerpolitikken, og det understrekes i den sammenheng at meldingens brede tilnærming til forbrukerpolitikken også må ligge til grunn for det arbeidet som skjer i skolen.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at det er svært viktig at forbrukerne oppøver en kritisk holdning til markedsføring og kompetanse til å takle hverdagen som forbruker i alle aspekter. I denne sammenhengen spiller undervisningen i skolen en viktig rolle.

Disse medlemmer ser det som viktig at Regjeringen går grundig igjennom ordninger der store bedrifter utnytter skolens manglende ressurser til å profilere sitt eget produkt under påskudd av undervisning i markedsføring, reklame eller andre fag, i den hensikt å redusere den reklameeffekten slike tiltak har.

Komiteen vil understreke at det er utviklet gode metoder for å finne løsninger i tvistesaker. Det forutsetter at også forbrukernes motparter aksepterer de ordningene som er bygd opp. Komiteen ser med uro på den praksis som synes å utvikle seg der avgjørelser i FTU møtes med motsøksmål i det ordinære rettsapparatet. Dette gjøres for å påføre forbrukerne høye kostnader i den hensikt å presse forbrukerne til å trekke sine saker. Komiteen vil understreke at en slik praksis vil undergrave FTUs rolle, og kunne påføre både forbrukere og næringsliv urimelig høye kostnader. Det er derfor viktig at også næringslivet selv tar initiativ til å stoppe denne utviklingen. Komiteen viser til behandlingen av Dokument nr. 8:33 (1997-1998) der det ble foreslått å innføre fri rettshjelp for forbrukere som blir utsatt for slike overgrep, og forutsetter at Regjeringen følger opp denne saken slik at denne praksisen kan stoppes. Dette vil trolig være lite økonomisk ressurskrevende da hensikten nettopp er å påføre forbrukerne høye kostnader. Komiteen er kjent med at det er hver enkelt forbruker som i dag er nødt til å reise sak for å få belyst sitt krav. Det vil være en fordel for forbrukerne dersom det gis adgang til at de kan gå sammen som gruppe for å behandle det samme tilfellet, såkalte gruppesøksmål. Stortinget har tidligere åpnet for at det skal gis adgang til dette, og forutsetter at Regjeringen følger dette opp.

Komiteen er kjent med Rimberg-utvalgets arbeid som bl.a. har belyst direktoratsmodellen. Det er et klart behov for å få klarere roller i forbrukerarbeidet, ikke minst som følge av den internasjonaliseringen som skjer. I den sammenheng er det viktig at det også skjer en samordning slik at opparbeiding av dobbeltkompetanse unngås og at administrative ressurser samordnes for å frigjøre ressurser til de primære oppgavene. Komiteen vil understreke at det er uaktuelt å opprette et forbrukerdirektorat da dette ikke synes som en egnet modell for forbrukerarbeidet i Norge.

Komiteen mener allikevel at arbeidet med gjennomgangen av hva som er forvaltningsoppgaver skal sluttføres, og er av den oppfatning at dette arbeidet er viktig.

Komiteen vil understreke at fylkeskontorene, herunder også underkontorer av disse, er en betydelig styrke for forbrukerarbeidet. Det gir en lettere tilgang for forbrukerne, og det understrekes at disse må opprettholdes også i den videre prosessen. Flere fylkeskommuner oppnevner egne råd i tilknytning til fylkeskontorene, og det er viktig at de som ønsker det fortsatt gis muligheten til å ha denne politiske forankringen av forbrukerarbeidet, men det bør ikke gjeninnføres et lovpålegg om dette.

Komiteen vil understreke at Forbrukerombudet fortsatt skal sikres uavhengighet og fortsatt skal opptre som et selvstendig organ.

Komiteen er oppmerksom på at forbrukerkontorene og de regionale avdelingene i Konkurransetilsynet har en del sammenfallende interesser i forhold til forbrukerne. Det er derfor viktig at Regjeringen i det videre arbeidet også vurderer en sammenslåing av ressursene i fylker og regioner, og om konkurransetilsynets regionale arbeidsoppgaver og ressurser skal videreføres som en del av forbrukerkontorene i fylkene. Komiteen avventer det videre arbeidet, og forutsetter at en omorganisering av forbrukerarbeidet fremmes som egen sak for Stortinget.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke behovet for sterke, frittstående institusjoner og en sterk statlig forbrukerpolitikk. Det grunnleggende valget når det gjelder organiseringen av forbrukerapparatet for framtiden er derfor om man skal la "nedenfra og opp"-perspektivet (forbrukerperspektivet) som preger dagens organisering, eller "ovenfra og ned"-perspektivet, som sentrumsregjeringen beskriver i St.meld. nr. 40 (1998-1999) i kap. 16 (forvaltningsperspektivet), prege organiseringen.

Disse medlemmer vil presisere at gitt den analyse av utfordringer som presenteres av sentrumsregjeringen i St.meld. nr. 40 (1998-1999), vil det viktigste forbrukerarbeidet være av policyformende og policypregende karakter. Dette tilsier et sterkt, bredtfavnende og ikke minst frittstående forbrukerpolitisk organ som Forbrukerrådet, en frittstående institusjon med ansvar for kunnskapsinnsamling som SIFO, og et frittstående tilsynsorgan som Forbrukerombudet.

Disse medlemmervil påpeke at en bred kontakt med forbrukerne utgjør en stor del av Forbrukerrådets legitimitet.Disse medlemmer vil derfor advare mot å velge en modell for organisering som gjør at Forbrukerrådet mister denne brede kontakten.

Disse medlemmer vil understreke at ett område hvor forbrukerpolitikken må videreutvikles, er forholdet til offentlig sektor. Det pekes i meldingen på at en står overfor en mulig utvikling i retning av at markedet i større grad vil brukes som styringsmekanisme. Disse medlemmer vil understreke at en slik utvikling ikke nødvendigvis er et gode, men vil påpeke på at dersom dette skjer, vil behovet for forbrukerorientert lovverk og praksis øke. For å møte disse utfordringene til beste for befolkningen må forbrukerarbeidet styrkes både organisatorisk og ressursmessig.

Disse medlemmerlegger avgjørende vekt på å beholde og videreutvikle "nedenfra og opp-perspektivet" som kjennetegner virksomheten i forbrukerinstitusjonene, og vil på den bakgrunn støtte den løsning for organisering som sentrumsregjeringen i St.meld. nr. 40 (1998-1999) har kalt "reformmodellen". For en effektiv gjennomføring av forbrukerpolitikken er både forbrukere, næringsliv og myndigheter tjent med et Forbrukerråd som:

  • – er troverdig og uavhengig.

  • – kobler det lokale forbrukerarbeidet med klagesaker og informasjon, med det nasjonale påvirkningsarbeidet.

  • – har klare styringsstrukturer.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at departementet med utgangspunkt i Rimberg-utvalgets innstilling (NOU 1995:21) tar opp spørsmålet om fremtidig organisering av det offentlige forbrukerapparatet. Rimberg-utvalget drøftet to hovedmodeller for organisering av forbrukerapparatet:

  • – Uavhengighetsmodellen. Denne bygger på dagens struktur, men gir Forbrukerrådet og SIFO en friere stilling.

  • – Direktoratsmodellen. Opprettelse av et eget forbrukerdirektorat bestående av samtlige offentlige forbrukerorganisasjoner, med unntak av Markedsrådet og Forbrukertvistutvalget.

Disse medlemmer har merket seg at departementet drøfter disse to modellene uten å konkludere, og at man ber om Stortingets tilslutning til videre utredning av en direktoratsmodell. Det varsles at Regjeringen vil komme tilbake med dette til Stortinget som en egen sak. Disse medlemmer mener sentrumsregjeringen burde konkludert på dette punktet før forbrukermeldingen ble lagt frem for Stortinget, og viser til at Rimberg-utvalgets innstilling ble avgitt allerede i 1995.

Disse medlemmer viser til at de fleste høringsinstansene som har uttalt seg i forbindelse med meldingen går mot forslaget om en direktoratsmodell fordi de mener en slik modell vil svekke Forbrukerrådets selvstendighet i forhold til departementet.

Disse medlemmer støtter ikke en videre utredning av direktoratsmodellen.

Disse medlemmer ber Regjeringen arbeide videre ut fra Rimberg-utvalgets uavhengighetsmodell med vekt på følgende:

  • – En friere stilling for Forbrukerrådet og Forbrukerombudet.

  • – Bedre ivaretakelse av forbrukernes rettigheter også i forhold til offentlige tjenesteleverandører.

  • – Modernisering av Forbrukerrådets styringsstruktur.

  • – Bedre kommunikasjon med publikum gjennom bevisst satsing på mediastrategi og ved at forbrukerrelevant informasjon gjøres lett tilgjengelig på f.eks. internett.

  • – Bedre rammebetingelser for forretningsvirksomheten i Forbrukerrådet, bl.a. gjennom fristilling av Forbrukerrapporten.

  • – Saksbehandlingstiden i Forbrukertvistutvalget må reduseres.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at til tross for at sentrumsregjeringen i St.meld. nr. 40 (1998-1999) understreker at informasjon er det mest sentrale forbrukerpolitiske virkemiddelet, mangler meldingen en mer omfattende drøfting av informasjonens rolle. Det kommer derfor heller ikke godt fram at moderne informasjonsformidling er komplisert og krever nye kommunikasjonskanaler og investeringer for å kunne konkurrere om oppmerksomheten.

Dette medlem vil påpeke at mye nyttig forbrukerinformasjon gis i dag på kommersielt grunnlag gjennom dagspressen, tidsskrifter, TV, radio og internett. Dette krever også en nærmere gjennomgang av den offentlige forbrukerinformasjonens rolle, som må bringe fram den informasjonen som det kommersielle markedet ikke kan. Men for å nå fram med denne informasjonen må den offentlige forbrukerinformasjonen også tilby nytteinformasjon som andre tilbyr, og den må bruke de samme markedsføringskanaler for å synes.

Den offentlige forbrukerinformasjonen må konkurrere med kommersielle aktører på ulike vilkår. Selv med et økt ressursnivå vil det være vanskelig for Forbrukerrådet å konkurrere fullt ut med media som baseres på reklameinntekter. En konsekvens av dette er at behovet for systematisk, uavhengig og nøytral forbrukerinformasjon i større grad må dekkes over offentlige budsjetter.

Dette medlemsavner derfor fra sentrumsregjeringens side i St.meld. nr. 40 (1998-1999) en gjennomgang av de kvalitative målsettingene for den offentlig finansierte forbrukerinformasjonen, og et ambisjonsnivå fra Regjeringen når det gjelder markedsføringen av denne informasjonen gjennom bl.a. internett. Til sammenlikning har man i Sverige og Danmark tilført betydelige ressurser for å etablere nye databaser og informasjonskanaler for den offentlige forbrukerinformasjonen.Dette medlem vil påpeke at i Danmark er ressursene til forbrukerinformasjon øket betydelig samtidig som man for å styrke tilliten hos befolkningen har flyttet den ut av Forbrugerstyrelsen og over i et nytt frittstående organ med utgangspunkt i Forbrugerrådets tidsskrift "Tænk".

Dette medlemmener at den offentlige forbrukerinformasjon i Norge må styrkes. For å sikre uavhengighet og troverdighet bør denne informasjonsvirksomheten organiseres gjennom det uavhengige forbruker-apparatet. Dette kan gjøres ved at Forbrukerrådet gis ressurser og anledning til å utvikle og drifte et mer omfattende nettsted, og et informasjonskontor som kan drive informasjonsarbeid om bærekraftig og etisk forbruk og om miljøkonsekvenser ved forskjellige forbruksvalg.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen legge fram et forslag til hvordan den offentlige forbrukerinformasjonen kan styrkes og organiseres.»

«Stortinget ber Regjeringen sørge for at den uavhengige forbrukerinformasjonen i hovedsak ses som et forbrukerpolitisk virkemiddel og ikke som et inntektsbringende tiltak.»

Dette medlem vil peke på at de organisatoriske utfordringene som Regjeringen skisserer i St.meld. nr. 40 (1998-1999) vedrørende forbrukerapparatet, aktualiserer en diskusjon om dagens departementsstruktur. I flere europeiske land har en reformert sin departementsstruktur for å møte de nye krav som økt satsing på forbrukerpolitikk og forbrukerrettet politikk krever.

Dette medlem vil spesielt peke på at Danmark har rustet opp sitt forbrukerarbeid kraftig, og laget et "Fødevaredepartement". Sverige har nylig utredet sin egen departementsstruktur i forhold til de nye utfordringene i rapporten "Sterke konsumenter i en grenseløs verden SOU 2000: 29". Den svenske utredningen foreslår å opprette et "Mat og forbrukerdepartement".

Dette medlem mener at også i Norge bør departementsstrukturen gjennomgås for å bli formålstjenlig ut fra fagområder og de arbeidsoppgaver som kreves, og ønsker derfor at Regjeringen vurderer departementsstruktur i lys av dagens forbruksmønster. Det bør spesielt ses på en løsning hvor det opprettes et nytt "Mat- og forbrukerdepartement".

Forrige kapittelNeste kapittel