Regjeringen mener at internasjonalt miljøvernsamarbeid skal bidra til å skape kontroll over globale miljøproblemer, redusere miljøskader i Norge som skyldes aktiviteter og utslipp i andre land, sikre en bærekraftig utvikling og bedring av miljøtilstanden i våre nærområder og i utviklingslandene, og sikre at internasjonale avtaler og regelverk gir rammebetingelser som ikke svekker den nasjonale miljøvernpolitikken. Regjeringen foreslår i St.meld. nr. 8 (1999-2000) nye mål for miljøvernarbeidet i polarområdene, ved at Svalbard skal framstå som ett av de beste villmarksområdene i verden, og Norge skal arbeide for at våre nære, arktiske havområder bevares som noen av verdens reneste.

Regjeringen vil arbeide for redusert radioaktiv forurensning, og det vil settes fokus på å redusere risikoen for radioaktiv forurensning fra Russland og fra reprosesseringsanlegg i våre nærområder.

Komiteens merknader

Komiteen merker seg Regjeringens vektlegging av internasjonalt miljøarbeid og den betydning miljøtilstanden og miljøarbeidet i de polare områdene har for Norge.

Komiteen vil understreke at Norge har et særskilt ansvar for, og en spesiell egeninteresse i å bidra til å bedre miljøet i våre nærområder. I den forbindelse vil komiteen særlig rette oppmerksomheten mot de enorme miljøproblemene i Nordvest-Russland. Utfordringene er av en slik størrelse at samarbeid er nødvendig - ikke bare mellom Norge og Russland, men mellom flere land og internasjonale aktører. Mangelen på fremskritt og progresjon i samarbeidet er bekymringsfullt. Komiteen er kjent med de problemene som eksisterer på russisk side, men mener det er helt nødvendig at disse spørsmålene settes høyere opp på norske myndigheters prioriteringsliste.

Komiteen viser til at Norge og Russland har hatt et bilateralt samarbeid på målinger av radioaktivitet i de nordlige havområder. Flere forskningstokt har blitt gjennomført i områdene rundt dumpingplassen for radioaktivt avfall i Karahavet. Russiske myndigheter har avslått søknader fra Norge i 1996, 1997, 1998 og 1999 om å fortsette dette måleprogrammet utenfor kysten av Kolahalvøya. Det er viktig at det kan gjennomføres slike målinger i et område hvor store mengder atomavfall og utrangerte atomubåter er lagret. Et viktig mål vil derfor være å bidra til at lokale russiske forskningsinstitusjoner gis mulighet til å gjennomføre slike målinger. Lokale aktører i Murmansk-regionen har tillatelse til å gjennomføre slike målinger av mulig radioaktiv forurensning.

Komiteen viser videre til betydningen av at det norske arbeidet for å øke atomsikkerheten i Russland ikke bidrar til forlenget drift av farlige reaktorer, slik som ved Kola og Leningrad Atomkraftverk. Det er derfor meget bekymringsfullt når den russiske atomenergiminister Yevgeny Adamnov nå har fått full støtte til sin 50-års plan for utvikling av atomindustrien. I denne planen fremgår det at de eldste reaktorene fortsatt vil være i drift i 10 til 20 år utover sin estimerte levetid. Det betyr at reaktorene ved Kola Atomkraftverk ikke blir stengt i 2003 og 2004, og det er i strid med premissene for de økonomiske bidrag fra bl.a. Norge. Regjeringen må snarest bringe klarhet i disse forholdene og sammen med andre bidragsytere drøfte konsekvenser for videre samarbeid på dette området.

Komiteen vil i denne sammenheng peke på at Norge ikke må bidra til at det sterkt forurensende reprosesseringsanlegget i Majak fortsetter driften.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, peker på at når man fra norsk side har valgt å nedprioritere den økonomiske støtten til prosjekter som har til hensikt å redusere forurensingen fra Nord-Russland, må denne erstattes med annen støtte.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, viser til at flere av høringsinstansene peker på betydningen av å støtte lokaldemokratiet og lokale organisasjoner. Dette flertallet støtter dette synet. Det må være et norsk mål at samarbeidsprosjektene med Russland skal bidra til å styrke lokaldemokratiet, og at Norge fortsetter å støtte prosjekter i lag med lokale russiske myndigheter.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det nå er 10 år siden regjeringen Syse fikk Stortinget med på å øremerke 300 mill. kroner til miljøtiltak på Kola, nærmere bestemt til rensetiltak i smelteverket i Nikel. Fortsatt står 270 mill. kroner ubenyttet. I utgangspunktet var de refererte 300 mill. kroner øremerket til rensetiltak på smelteverket i Nikel. Flertallet er kjent med at det har vært spesielle problemer knyttet til dette prosjektet bl.a. fordi Norilsk-Nikkel konsernet har satt spørsmålstegn ved smelteverkets fremtid. Flertallet vil be departementet om snarest å foreta en endelig avklaring om prosjektet i Nikel fortsatt er realistisk, og vil be om en redegjørelse i forbindelse med budsjettet for 2001. Flertallet viser i den forbindelse til Budsjett-innst. S. nr. 9 (1998-1999) hvor en samlet komité, med unntak av Fremskrittspartiet, åpnet for at midlene kunne brukes til andre miljøtiltak på Kolahalvøya. Flertallet finner det derfor naturlig at departementet også vurderer andre aktuelle alternativer. I den forbindelse vil flertallet peke på to aktuelle muligheter. Det første alternativet er å etablere et investerings-fond for ombygging og rensing av smelteverket i Montsjegorsk på Kolahalvøya. Et annet forslag er å flytte pengene til et miljøinvesteringsfond for norsk næringsliv i Nordvest-Russland.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er for øvrig tilfreds med Regjeringens mål for det internasjonale miljøvernsamarbeidet og miljøvernsamarbeid i polarområdene som er omtalt i St.meld. nr. 8 (1999-2000). Disse medlemmer vil også fremheve viktigheten av det samarbeidet Regjeringen legger opp til i St.meld. nr. 33 (1999-2000) med andre nasjoner og internasjonale organisasjoner for å følge opp inngåtte konvensjoner.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til det nasjonale resultatmålet til norsk utviklingssamarbeid om å bidra til å ivareta en forsvarlig forvaltning av biologisk mangfold. I den sammenheng vil disse medlemmer peke på det innlysende ved at Norge setter det samme krav til bevaring av biologisk mangfold, som vi setter til våre samarbeidsland i utviklingslandene. Videre peker disse medlemmer på betydningen av at bistand til miljøvernarbeid i utviklingsland skjer på utviklingslandenes premisser, slik at arbeidet ikke løser ett problem for så å skape flere nye.

I sammenheng med miljøvernsamarbeid med utviklingsland vil disse medlemmer peke på det ansvaret norske bedrifter generelt, og helt eller delvis statlige norske bedrifter spesielt, har for å ivareta miljøvernhensyn i de landene bedriftene opererer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Norge ved flere anledninger tidligere har vært inne med økonomisk bistand i russiske områder med henblikk på å redusere de russiske miljøproblemer.

Disse medlemmer vil peke på at russiske myndigheter har vist svært liten interesse for å følge opp med konkrete tiltak slik forutsetningen for tildelingen av midlene tilsa.

Disse medlemmer vil vise til at det har blitt avdekket gjennom media at Russland har manglende retningslinjer og tiltak for sikring av bl.a. radioaktivt avfall og vedlikehold av atomreaktorer.

Disse medlemmer vil peke på at meldingen burde vist til hvilke konkrete konsekvenser dette kan få for folks helse og for naturressursene i våre to nordligste fylker.

Disse medlemmer viser for øvrig til Fremskrittspartiets særmerknad.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at prinsipielle sider ved det internasjonale miljøarbeidet bør vies større oppmerksomhet. Det dreier seg om sammenhengen mellom internasjonalt miljøvernsamarbeid og konsekvensene inngåelse av slike avtaler har for nasjonal politikk.

Dette medlem viser til at det er et faktum at internasjonale avtaler kan komme i konflikt med nasjonal praksis og lovgivning, ettersom de internasjonale miljøproblemene jo oppstår som følge av en praksis der noen har noe å tjene, mens konsekvensene rammer en eller flere andre aktører eller verden som helhet. Et eksempel på dette er nedbrytning av ozonlaget, som er forårsaket av utslipp av KFK og andre ozonnedbrytende stoffer, produsert av en håndfull store produsenter i en håndfull land, men hvor problemet rammer store deler av verdens befolkning. Dette problemet lot seg kun løse ved at en internasjonal avtale tvang produsentene og produsentlandene til å begrense sin produksjon. Avtalen førte også til at nye miljøvennlige teknologier tvang seg frem.

Det finnes flere eksempler på at en internasjonal avtale Norge har gått inn for har kommet i konflikt med nasjonale interesser. Et eksempel på dette er klimakonvensjonen, som vil kunne ramme norsk oljevirksomhet når den trer i kraft og blir effektiv. Et annet eksempel er Bern-konvensjonen om bevaring av biologisk mangfold, som rammer næringsinteresser som kommer i konflikt med voksende stammer av rovdyr.

Dette medlem mener ikke at slike konflikter er et argument for at Norge ikke skal inngå internasjonale miljøvernavtaler. Men dette medlem mener det er viktig at slike sannsynlige eller mulige konflikter blir synliggjort i Regjeringens kommunikasjon med Stortinget på et så tidlig tidspunkt som mulig, slik at Stortinget har nødvendig informasjon når avtaler inngås. Dette vil medføre at en avgjørelse om inngåelse av en internasjonal avtale har et solid fundament i samfunnet, og vil lette gjennomføringen av forpliktelsene i henhold til avtalen.

Det er beklagelig dersom avtaler Norge har inngått ikke blir oppfylt fordi avtalen fører til konflikter med store nasjonale interesser, noe som dessverre skjer med jevne mellomrom.

Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen utarbeide et forslag om lovfestet plikt til å etterfølge internasjonale avtaler gjennom nasjonal lovgivning og praksis.»

Dette medlem viser til kapitlet i St.meld. nr. 8 (1999-2000) som omhandler multilateralt samarbeid, der det pekes på betydningen av at Norge påvirker internasjonal politikk i en miljømessig retning. Dette gjelder både arbeid gjennom EØS-avtalen, samt Norges deltakelse i WTO.

I miljømeldingen er en del av det strategiske målet for det internasjonale samarbeidet beskrevet:

«... internasjonalt miljøvernsamarbeid skal … sikre at internasjonale avtaler og regelverk gir rammebetingelser som ikke svekker den nasjonale miljøvernpolitikken.»

Dette medlem peker på at enkelte internasjonale avtaler Norge er en del av gjør nettopp dette. Et eksempel på det er nettopp den internasjonale handelsavtalen, WTO. Denne avtalen har som en av sine grunnleggende forutsetninger fri handel mellom nasjoner, og en naturlig konsekvens er at en vare blir fraktet dit gevinsten blir høyest, uansett konsekvensen for miljøet.

Dette medlem peker på det faktum at mens øket internasjonal handel med varer kan være gunstig for enkelte land og næringer, medfører transport av varer over til dels store avstander en kraftig øking av forurensing og utslipp av klimagasser. Disse medlemmer minner om at FNs klimapanel, IPCC, i 1999 ga ut en rapport som satte søkelyset på luftfart og utslipp av klimagasser, hvor det også ble pekt på sektorens store betydning for klimaproblemet.

Dette medlem tror ikke det er innlysende at det strategiske målet om at internasjonale regelverk ikke skal svekke nasjonal miljøvernpolitikk, og realiteten knyttet til Verdens Handelsavtale, WTO, er forenlige. Det er heller ikke innlysende at Norges mål om miljøhensyn som en del av den internasjonale handelen, er gjennomførbart.

Dette medlem peker på at for at miljømeldingen skal få den informative rollen den er ment å ha, er det av grunnleggende betydning at denne og lignende konflikter og dilemmaer klargjøres for Stortinget. Dette medlem anser det som meget betenkelig at store konflikter skyves til side og først synliggjøres under viktige internasjonale forhandlinger, slik man for eksempel så under forhandlingene av WTO-avtalen i Seattle i 1999.

Dette medlem minner om flere tilfelle der dette har vært sterkt mangelfullt, men begrenser seg til å peke på Norsk Hydros deltakelse i Utkal-prosjekt i den indiske delstaten Orissa. Norsk Hydro har høstet sterk kritikk for denne deltakelsen, blant annet fordi det har vært rapportert om overgrep og utstrakt bruk av vold mot urbefolkningen i området.

Dette medlem mener at dette er uakseptabelt fra et etisk synspunkt, samt at denne typen virksomhet ikke er i overensstemmelse med meldingens mål om integrering av miljøvernspørsmål som en del av den overordnede utenrikspolitikken.

Dette medlem peker på det betenkelige i at Norge fortsatt driver kulldrift på Svalbard, og på det ønskelige i at andre former for aktivitet kan ta over for denne virksomheten på sikt slik at bosettingen og ivaretakelse av nasjonale interesser på Svalbard ikke blir skadelidende. Dette medlem peker på muligheten Norge har for å gjøre Svalbard til et forbilde for et samfunn med økonomisk aktivitet uten skade på miljøet. Dette medlem peker også på at det er et økende miljøpress på Svalbard, også fra oljeindustrien, og at Norge må ta stilling til et russisk ønske om oljevirksomhet i området. Dette medlem ville ønsket at denne problemstillingen ble mer utførlig diskutert i meldingen.

Når det gjelder forvaltningen av marine ressurser i Nordområdene, støtter dette medlem de nasjonale resultatmålene. Dette medlem peker imidlertid på problemene i forbindelse med dagens forvaltning av fiskeriressursene, i første omgang torsk. Dette har endret seg i løpet av få år, hvor forvaltningen sammen med Russland tidligere var et eksempel til etterfølgelse. Dette medlem minner om at forskerne anbefalte en kvote for år 2000 som var rundt en fjerdedel av kvoten som ble endelig bestemt, og at et land som Island har snudd sin fiskeriforvaltning i en retning hvor kvotene er mer i tråd med forskernes anbefalinger. Denne praksis har hatt positive resultater på bestanden.

Dette medlem ønsker også å presisere at det langt fra er gitt at økt uttak av sjøpattedyr, som sel, automatisk vil føre til større bestander av fisk som torsk. Årsaken har sammenheng med kompleksiteten av det økologiske samspillet i havet, hvor en art ikke nødvendigvis lever av kun én annen art.

Dette medlem viser til det store problemet med radioaktivt avfall og forurensing, som også omtales i meldingen. Dette medlem viser videre til det strategiske målet og de nasjonale resultatmålene, og peker på behovet for et nasjonalt deponi for brukt høyradioaktivt atombrensel fra de norske forsøksreaktorene. I lys av det norske ønsket om å redusere spredning av avfall fra reprosesseringsanleggene i Sellafield, La Hague og Majak, finner dette medlem det uakseptabelt at Norge må sende slikt avfall til behandling utenfor landets grenser.

Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen føye til et fjerde nasjonalt resultatmål til mål for redusert radioaktiv forurensing. Det fjerde nasjonale resultatmålet skal være å opprette et nasjonalt deponi for brukt atombrensel fra de norske forsøksreaktorene.»