15. Kommunal tjenesteproduksjon
Det generelle inntrykket er at på 1990-tallet har ressursinnsatsen økt og det leveres flere tjenester til befolkningen enn tidligere.
– Veksten i antall årsverk innenfor pleie- og omsorgssektoren fortsetter. Fra 1997 til 1998 økte årsverksinnsatsen pr. 100 innbygger over 67 år med 4 pst. Antall plasser i alders- og sykehjem har imidlertid gått ned i perioden 1993-1998 både relatert til befolkningen over 80 år og i faktiske antall plasser. I 1993 fikk 27 pst. av de eldre over 80 år et tilbud om institusjonsopphold, mens i 1998 var prosentandelen 23. Noe av denne nedgangen kan tilskrives en omlegging i kommunene, fra å drive aldershjem til sykehjemsvirksomhet.
– Barnetallet er på vei oppover igjen, og antall klasser har økt. Når det gjelder antall årsverk pr. klasse har dette holdt seg relativt stabilt på 1990-tallet, med en svak økning i 1999.
– I 1998 fikk 62 pst. av alle barn mellom 1 og 5 år et tilbud om barnehageplass. Dette er en svak økning fra 1997, og i alt ble det om lag 3 400 nye barnehageplasser i 1998. For de aller minste barna (1-2 år) er dekningen på 39 pst. For å oppnå full barnehagedekning for aldersgruppen 1-5 år tyder anslag på at det er behov for 25 000 nye plasser.
– Årsverksinnsatsen i somatiske sykehus har økt gjennom hele 1990-tallet. I 1998 utgjorde antall årsverk pr. 1 000 innbyggere i somatiske sykehus 12,5, noe som er en økning på 16 pst. sammenlignet med 1991. Selv om antallet sengeplasser i sykehusene er redusert noe i perioden, har både antallet utskrivninger og antallet polikliniske konsultasjoner økt årlig.
– I perioden 1991-1998 økte årsverksinnsatsen innen psykiatrien med 9 pst., og 1998 var det 3,6 årsverk i psykiatriske institusjoner pr. 1 000 innbyggere. Antall heldøgnsplasser i institusjoner målt i forhold til antall innbyggere har imidlertid gått ned i samme periode med 20 pst. Det har vært en sterk økning i antall polikliniske konsultasjoner på 1990-tallet, og årsverkveksten må derfor sees i sammenheng med dette.
– I inneværende skoleår har elevtallet i skoler under lov om videregående opplæring blitt redusert. Dette har både sammenheng med mindre ungdomskull og at antallet elever som er eldre enn 16-18 år synker.
Komiteen tar dette til orientering.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på den viktige rollen fylkeskommunen har for å kunne gi et helhetlig og godt kollektivtilbud. Rammetilskuddet er statens bidrag til dette viktige området. Utviklingen innen lokal rutetrafikk, billettpriser, tilgjengelighet og miljøkonsekvenser på dette området, er derfor en direkte konsekvens av de rammer som blir stilt til disposisjon. Tilskudd til dette er en del av rammetilskuddet og i flere år ble det gjennomført sjablonmessige kutt i dette tilskuddet med begrunnelse i innsparingspotensial ved bruk av anbud. På tross av denne klare begrunnelsen og et uttalt politisk ønske om å øke kollektivandelen av transportbehovet - er det ikke gitt noen tilbakemelding eller rapportering på verken effekt eller omfang. Disse medlemmer vil påpeke at fylkeskommunen har ansvaret for skolebarntransport, syketransport, transportordningen for funksjonshemmede i tillegg til lokale ruter. Dette er helt avgjørende samferdselsoppgaver som må løses. Disse medlemmer vil også vise til at det er et eget kriterium for lokale ruter i inntektssystemet. I brev til kommunalkomiteen av 2. juni 2000 skriver Regjeringen at det er under utførelse to forskningsprosjekter der det ene skal foreta en full gjennomgang av kriteriet for lokale ruter (kollektivtrafikk). Dette må bety at også Regjeringen mener det er viktig å finne ut hva en får av tjenester på dette området og at det må bli mulig å få informasjon om utviklingen på samferdsel så vel som på andre områder.
Disse medlemmer mener det er nødvendig å få rapporter på dette området i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen og ber om at det for framtiden gis informasjon slik at sammenhengen mellom tjenester og rammetilskudd blir mer synlig. Disse medlemmer vil også peke på at rapporter fra TØI viser at kollektivtransporten i Norge har svært lite offentlige tilskudd og at norske byer er blant de byene i Europa som får lavest tilskudd. Dette påvirker selvsagt både hyppighet, pris, kvalitet og tilgjengelighet. Disse medlemmer mener det er riktig miljø-, trafikksikkerhets-, helse- og sosialpolitikk å ha et tilgjengelig kollektivtilbud med rimelige priser over hele landet. Det krever en helt annen statlig finansiering enn det som er i dag.