Dagens vaktordning for offentlige oppgaver er i prinsippet en avløserordning for distriktsveterinærer, opprinnelig etablert for å skaffe distriktsveterinærene ordnet fritid. I gjeldende særavtale mellom Landbruks-departementet og Den norske veterinærforening fra 1991, erkjenner staten ansvar for at det opprettes en vaktordning som dekker både offentlige forvaltningsoppgaver og akutte sjukdommer. Staten stiller midler til rådighet for å gi godtgjørelse til praktiserende veterinærer som vil delta i ordningen. Til tross for at veterinærene lenge har uttrykt betydelig misnøye med godtgjørelsen har vaktordningen lenge fungert effektivt og pålitelig. Nå har det imidlertid kommet til et punkt der stadig flere veterinærer ikke vil fornye avtalen om vakt i henhold til avløserordningen. Ut fra dette mener departementet at det er behov for å endre gjeldende lovverk og organisere offentlig tilsyn og myndighetsutøvelse på en ny måte. I tillegg er det behov for å styrke de økonomiske virkemidlene for å sikre en tilfredsstillende dyrehelseberedskap over hele landet.

Til tross for at antall veterinærer og fiskehelsebiologer på landsbasis er fordoblet i løpet av de siste 20 årene, kan det være problemer med å få forsvarlig bemanning og dermed dekket behovet for veterinære tjenester i flere områder. Dette er en effekt av strukturendringene som har ført til redusert praksismengde for veterinærene i mange områder, noe som har svekket deres inntektsgrunnlag.

Endrede nasjonale og internasjonale rammebetingelser har ført til nye behov for tilsyn og myndighetsutøvelse. Distriktsveterinærene blir stadig mer opptatt med offentlige tilsynsoppgaver som setter krav til spesiell kompetanse innen offentlig forvaltning. Departementet mener at et forvaltningsorgan som Statens dyrehelsetilsyn med sitt ytre apparat må av habilitetshensyn unngå å blande offentlig tilsyn og myndighetsutøvelse med private gjøremål.

Allerede i dag har de offentlige oppgavene i mange distrikter fått så stort omfang at distriktsveterinærene har en 100 pst. forvalterstilling i 61 av landets 197 veterinærdistrikter. Behandling av sjuke dyr er i disse områdene i sin helhet overlatt til private veterinærer. Det er ikke lenger naturlig at brukernes krav til spesialkompetanse i klinisk arbeid og i veiledningsspørsmål skal dekkes av tjenestemenn i staten. Landbruksdepartementet legger således til grunn at alle ledd av Statens dyrehelsetilsyn, og spesielt distriktsveterinærene som praktisk utførende instans, skal konsentrere sin virksomhet om forvaltningsoppgaver knyttet til bærekraf-tig produksjon av trygg mat med riktig kvalitet.