1. Innledning
- 1.1 Bakgrunnen for innstillingen
- 1.2 Kort oversikt over reglene om dokumentoffentlighet i det danske Folketinget og Sveriges Riksdag
Lov om offentlighet i forvaltningen av 19. juni 1970 nr. 69 (forkortet offentlighetsloven) bestemmer i § 1 siste ledd:
«Loven gjelder ikke for Stortinget, Riksrevisjonen, Stortingets ombudsmann for forvaltningen og andre organer for Stortinget."
Stortinget gjorde den 23. november 1998 følgende vedtak:
«Stortinget ber Stortingets presidentskap om å foranledige at det utarbeides regler om offentlighet for Stortinget og Stortingets organer."
Vedtaket ble gjort ved behandlingen av justiskomiteens Innst. S. nr. 21 (1998-1999) om offentlighetsprinsippet i forvaltningen, som bygde på St.meld. nr. 32 (1997-1998). Offentlighetslovens rekkevidde i forhold til Stortinget og dets organer er omtalt i meldingen på s. 38-40 og i innstillingen på s. 4-5. Komiteen har følgende generelle merknader:
«Komiteen mener det ikke er behov for generelt å unnta Stortinget fra offentlighetsprinsippet. Komiteen mener at det vil gi et viktig signal fra lovgiver om betydningen av offentlighetsprinsippet dersom Stortinget også blir undergitt regler om offentlighet. Etter komiteens mening vil allmennheten kunne få bedre innsyn i Stortingets arbeid og innspill fra interesseorganisasjoner og andre for å påvirke utfallet av saker som behandles i Stortinget.
...
Komiteen viser til det som er sagt ovenfor om Stortinget, og mener at det heller ikke for Sivilombudsmannen eller Riksrevisjonen er behov for å gjøre et generelt unntak fra offentlighetsprinsippet.»
Det fremgår av omtalen i innstillingen at det med uttrykket "Stortingets organer" i vedtaket i første rekke er tenkt på Riksrevisjonen og Stortingets ombudsmann for forvaltningen. Andre organer som må antas å omfattes av det samme uttrykket og av uttrykket "andre organer for Stortinget" i offentlighetsloven § 1 siste ledd, er Ombudsmannsnemnda for Forsvaret og for sivile vernepliktige, Ombudsmannen for Forsvaret og for sivile vernepliktige, og Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste (EOS-utvalget).
I denne innstillingen fremmes forslag om regler om dokumentoffentlighet for Stortinget, om endringer i instruksen for Stortingets ombudsmann for forvaltningen, om en midlertidig instruks om offentlighet for Riksrevisjonen, og om tilføyelser i instruksen for ombudsmannsnemndene for Forsvaret og sivile vernepliktige.
Den danske loven om offentlighet i forvaltningen gjelder ikke for Folketinget. Utvalget for Forretningsordenen har fastsatt regler om adgang til folketingsutvalgenes skriftlige materiale og om adgang til opplysninger i Folketingets utvalgsaksdatabase (FTU). (Utvalgene i Folketinget tilsvarer komiteene i Stortinget.) Ifølge reglene har offentligheten adgang til å gjøre seg kjent med følgende utvalgsmateriale:
1. Utvalgsspørssmål til ministre og deres svar på disse.
2. Notater fra ministre som fremkommer uten skriftlig anmodning fra utvalget.
3. Bevilgningssøknader fra ministre til Finansutvalget (aktstykker) og utvalgets svar på disse.
4. Henvendelser til utvalg fra andre enn enkeltpersoner (f.eks. fra organisasjoner og foreninger) og ministres kommentarer til disse.
5. Utvalgsbetenkninger og endringsforslag utenfor betenkninger.
6. Betenkningsutkast og foreløpige endringsforslag.
Ovenstående regler gjelder ikke for
1. Materiale som er stemplet fortrolig. Det er opplyst at spørsmålet om fortrolighet er regulert i lovgivningen i vidt omfang og at slike bestemmelser gjelder også for Folketinget og dets medlemmer. Etter praksis kan så vel ministeren som et utvalg bestemme at et dokument skal betraktes som fortrolig.
2. Henvendelser til utvalg fra enkeltpersoner og ministres kommentarer til disse.
3. Skriv fra ministre som inneholder opplysninger om enkeltpersoners private forhold.
4. Praktiske meddelelser til utvalg fra utvalgsformannen eller -sekretæren.
Offentlig tilgang til et dokument som omtalt inntrer først dagen etter at dokumentet er omdelt til vedkommende utvalg.
Ovenstående regler gjelder bare for utvalgenes skriftlige materiale. For Folketingets øvrige dokumenter er det ikke fastsatt skrevne regler, og tilstanden synes å ha likhet med den som gjelder for Stortinget: Så vidt mulig følger man prinsippene om offentlighet i forvaltningen.
De lovregler om dokumentoffentlighet som gjelder for forvaltningen, gjelder - med enkelte særregler - også for Riksdagen, inkludert utskottene (komiteene), talmannskonferansen m.v. Konsekvensen er at en overveiende del av de dokumenter som kommer inn til Riksdagen i dens forskjellige organisasjonsformer, er å anse som offentlige. Opplysninger som Riksdagen får fra regjeringen og som er unntatt fra offentlighet der, skal unntas fra offentlighet også hos Riksdagen. Brev adressert til riksdagsmedlemmer anses normalt ikke som offentlige, fordi de anses som rettet til medlemmene i deres egenskap av partirepresentanter.
Medlemmer og tjenestemenn i Riksdagens utskott har taushetsplikt om det som etter beslutning av regjeringen eller utskottet skal holdes hemmelig med hensyn til rikets sikkerhet eller av annen særlig viktig grunn som følger av forholdet til fremmed stat eller mellomfolkelig organisasjon. Spesielle regler gjelder om taushetsplikt for utenriksnemnden og EU-nemnden.
Riksdagsutskottene holder sine møter for stengte dører (bortsett fra en adgang til å holde offentlige høringer). Den enkelte protokollering i et utskotts møteprotokoll blir likevel i alminnelighet offentlig når den sak som protokolleringen gjelder, er sluttbehandlet av utskottet, med visse unntak for opplysninger av særskilt innhold. Innkallinger til møter i utskott, talmannskonferansen m.v. blir offentlige når de sendes til medlemmene.
Når det kreves innsyn i et dokument som fins hos et utskott, kan lederen for utskottets sekretariat avgjøre kravet, men den som krever innsyn kan forlange at utskottet treffer avgjørelse om å avslå kravet. En beslutning av Riksdagens forvaltningskontor eller myndighet som hører under Riksdagen om ikke å gi dokumentinnsyn kan påklages til Riksdagens klagenemnd. Beslutning av Riksdagens ombudsmenn kan ikke påklages.