Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

9. Tiltak for å betre levekåra for vanskeleg stilte

For å auke yrkesdeltakinga vil Regjeringa foreslå å

  • – styrkje kvalifiseringa av nykomne innvandrarar ved å arbeide ut lovforslag om innføringsstønad i samband med deltaking i kvalifisering for arbeidsmarknaden,

  • – gjennomføre forsøk med varighet i fem år med lønnssubsidium for personar med variabel arbeidsevne på grunn av kroniske lidingar,

  • – gjennomføre forsøk med eit heilskapleg kommunalt ansvar for å sikre aktive tilbod til langtids sosialhjelpsmottakarar med sikte på at dei kjem i arbeid,

  • – gjennomføre ei forsøksordning med 30 pst. uførleik som inngangsvilkår for uførepensjon. Forsøket skal gå i tre år og prøvast ut i tre fylke,

  • – innføre nettverksprosjekt i 3-4 fylke for reaktivisering av uførepensjonistar.

Regjeringa vil styrkje utdanningstilbodet for vanskeleg stilte ved å

  • – gi eit betre og meir samordna tilbod om vidaregåande opplæring for funksjonshemma ungdom,

  • – gi betre høve til finansiering av yrkesretta utdanning for einslege forsørgjarar ved å liberalisere kravet til naudsynt utdanning for å få utdanningsstønad, og ved at yrkesretta utdanning i tre år utover vidaregåande skole skal gi rett til stønad,

  • – følgje opp handsaminga av Kompetansereforma i Stortinget, mellom anna med sikte på betre målretting mot grupper som har svak utdanning frå før.

Regjeringa vil styrkje dei sosiale tenestene ved å

  • – gjennomføre ein samla plan for å heve kompetanse og kvalitet i førstelina i sosialtenesta,

  • – auke kvaliteten på tiltak for rusmiddelmisbrukarar og stimulere til forsøk med nye etterverntiltak,

  • – opne for utprøving av buprenorfin som alternativ til metadon i behandlinga av rusmiddelmisbrukarar,

  • – henta inn erfaringar frå andre land om omsorgstiltak for rusmiddelmisbrukarar og prøve ut nye tiltak for gruppa.

Regjeringa vil styrkje helsetilbodet for vanskeleg stilte gjennom å

  • – styrkje regionalt samarbeid og ved å innføre ei ordning med fast lege,

  • – leggje stor vekt på førebygging og helsefremjande arbeid i kommunane,

  • – følgje opp opptrappingsplanen for psykisk helse,

  • – gi gunstigare avkorting i pensjonen for psykiatriske langtidspasientar i institusjon,

  • – gi betre helsetenester for visse grupper funksjonshemma med betre oppfølging,

  • – setje i verk prøveprosjekt med målretta tiltak for grunnstønadsmottakarar med dei dårlegaste levekåra i Oslo indre aust,

  • – auka ressursene til eldreomsorga i tråd med Handlingsplan for eldreomsorg.

Regjeringa vil styrke innsatsen overfor bustadlause ved å

  • – prioritere ei styrking av Husbankens tilskotsordningar til bruk for kommunane i deira arbeid med dei bustadlause og andre særleg vanskeleg stilte på bustadmarknaden,

  • – redusere bruken av hospits, og styrkje kontrollordningar og fagleg hjelp til den enkelte brukaren,

  • – samordne hjelpetiltaka for bustadlause for å sikre eit heilskapleg hjelpetilbod,

  • – styrkje individuell hjelp til den enkelte bustadlause, og setje innsatsen for den enkelte inn i ein større samanheng,

  • – vurdere meirfinansieringsordningar eller forsøksordningar for bukollektiv for bustadlause, m.a. i samanheng med opptrappingsplanen for psykisk helse,

  • – invitere dei største bykommunane til utviklingsarbeid med tanke på å gi dei bustadslause eit heilskapleg tilbod.

Regjeringa vil betre bustadtiltaka for vanskeleg stilte ved å

  • – betre bustønaden for vanskeleg stilte barnefamiliar ved å heve buutgiftstaket for barnefamiliar i dei største byane, slik at det statlege regelverket for bustønad blir tilpassa dei særlege utfordringane i dei største byane,

  • – sjå nærmare på samanhengen mellom bustønad og sosialhjelp, med tanke på ei utviding av den statlege bustønadsordninga til også å gjelde einslege sosialhjelpsmottakarar,

  • – betre bustønaden for unge uføre som bur i dei største byane ved å heve buutgiftstaket.

Regjeringa vil betre stønadsordningane for uførepensjonistar ved å

  • – auke barnetillegget til folketrygdpensjonen primært for unge uførepensjonistar med forsørgjaransvar for barn under 18 år,

  • – gi gifte/sambuande kvinner som arbeider deltid, betre tryggleik mot inntektstap ved å oppheve noverande ordning der arbeidsevna i heimen blir trekt inn i uførevurderinga, når deltidsarbeidet har eit slikt omfang at det gir rett til sjukepengar.

For å gi betre kompensasjon for utgifter i samband med funksjonshemming vil Regjeringa

  • – målrette grunnstønaden til drift av folketrygdfinansiert bil, slik at funksjonshemma får betre dekning av dei faktiske utgiftene sine,

  • – gi stønad til barnetilsyn for einslege forsørgjarar med funksjonshemma barn som får forhøga hjelpestønad.

Andre tiltak som Regjeringa vil gjennomføre, er å

  • – gi ein tidsavgrensa overgangsstønad og utdanningsstønad i ei omstillingstid til personar som har utført tungt omsorgsarbeid for familiemedlemmer, tilsvarande stønadsordningane for einslege forsørgjarar,

  • – gi ein viss rett til etterlatteytingar frå folketrygda til skilde attlevande med bidrag, også når dødsfallet skjer meir enn fem år etter skilsmissa.

  • – gi pensjon som attlevande ektefelle frå folketrygda til skilde eldre personar som har fått bidrag frå fråskilde når den fråskilde bidragspliktige døyr,

  • – ta sikte på å foreslå ei ny supplerande stønadsordning for pensjonistar med kort butid i Noreg.

Når det gjeld den økonomiske sosialhjelpa, vil Regjeringa

  • – innføre statlege rettleiande normer for utmåling av økonomisk sosialhjelp,

  • – stimulere til meir bruk av vilkår, for å auke aktiviseringa av den enkelte sosialhjelpsmottakaren,

  • – setje i verk ei rekkje tiltak for å minska urettmessige skilnader i utmåla stønad,

  • – setje ned ei intern arbeidsgruppe som skal greie ut spørsmålet om garantert minsteinntekt.

Komiteen vil vise til de omfattende analysene som er presentert i meldinga. Siden 1986 har de fleste fått bedre levekår og høyere inntekt, men noen har ikke fått del i velferdsutviklingen, og i særlig grad gjelder dette de som har svak tilknytning til arbeidslivet.

Komiteen vil understreke at det er viktig å ha fokus på de gruppene som har lav inntekt og dårlige levekår over tid. Det er mindre bekymringsfullt at en gruppe mennesker har lav inntekt under studietiden, hvis de på sikt vil få god inntekt og gode levekår.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er tilfreds med det omfattende analysearbeid som er gjort for å synliggjøre utviklingen i levekår. Videre stiller flertallet seg positive til de konkrete, målrettede tiltakene som er foreslått.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at for å bekjempe dårlige levekår er det helt sentralt å føre en politikk som forebygger, og som i størst mulig grad er en generell politikk. Dette flertallet vil derfor forebygge dårlige levekår gjennom å fokusere på politikkområder som er sentrale for alle:

  • – et inkluderende og menneskelig arbeidsliv

  • – boligpolitikk som sikrer boliger til folk flest

Komiteen vil også forebygge dårlige levekår gjennom

  • – styrking av rettighetene for unge alvorlig syke

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Regjeringen i denne meldingen har vurdert en rekke større og mindre tiltak i forbindelse med sine ønsker om det som kalles utjamning av levekår. Disse medlemmer vil vise til at en rekke av de problemstillinger som meldingen reiser, er resultater av egne selvstendige valg, og de burde derfor ikke vært gjenstand for den brede drøftelsen som det er lagt opp til i meldingen. Det er og må også være slik at den enkelte treffer en del valg i livet som får konsekvenser for hvordan det går senere i livet. Velger for eksempel en person som er oppvokst i distriktet, å flytte til Oslo, så er det en kjensgjerning at dette medfører høyere bokostnader enn der en kommer fra. Dette er et selvstendig valg som er det offentlige uvedkommende. Disse medlemmer er også bekymret over at med de tiltak som det legges opp til i meldingen, vil konsekvensen være at det offentlige byråkratiet vil øke ytterligere.

Det er etter disse medlemmers mening særdeles viktig at for eksempel helse- og omsorgssektoren får tildelt de ressurser og personell som skal til for å kunne gi et verdig helse- og omsorgstilbud, men det er ikke gitt at det er det offentlige som må utføre selve tjenestene. Det er viktig, slik disse medlemmer ser det, at staten tar over ansvaret for finansieringen av helse- og omsorgstjenestene i Norge. Den viktigste problemstillingen som må løses når det gjelder den enkeltes levekår, er at en er sikker på at dersom en blir syk og trenger behandling eller omsorg, så får en dette uavhengig av bostedsadresse. Det er etter disse medlemmers mening et problem som bare kan løses dersom staten tar over det finansielle ansvaret for disse tjenestene.

Disse medlemmer vil videre vise til de senere års betydelige økning i sysselsettingen innen kommunalforvaltning, og finner dette uheldig. På tross av vedtatte reformer så er dette en utvikling som må snues. Det må være et mål at det i denne perioden skal bli færre ansatte i kommunal forvaltning enn hva prognosene tilsier. Disse medlemmervil vise til at en ytterligere økning i antallet ansatte i kommunal sektor på sikt vil bidra til å true velferdsnivået i landet. En reduksjon må skje ved en kritisk gjennomgang av de oppgaver som kommunal forvaltning i dag har. Disse medlemmer mener at konkurranseutsetting og privatisering er virkemidler som i stor grad må benyttes. Målet må være at kommunal forvaltning går bort fra en utførerrolle og over til en bestillerrolle. Disse medlemmer vil også vise til at konkurranse vil bidra til at kostnadene for kommunen vil bli redusert, og at midlene dermed kan komme flere til gode.

Komiteen vil peke på at de økonomiske ordningene som er bygget opp som sikkerhet for inntektsbortfall ved sykdom og uførhet, er grunnleggende rettigheter i det norske velferdssamfunnet.

På samme tid mener komiteen at det er et overordnet mål å legge til rette for mer bruk av aktive tiltak, for å bidra til at flest mulig kan være i arbeid.

Komiteen viser til at antall sykemeldte og syketilfeller øker. Det samme gjør antall nye uføretrygdede. Komiteen mener det er helt nødvendig å sette inn flere konkrete tiltak som kan vri denne utviklingen over i en mer positiv trend, hvor flere får utnyttet sin arbeidsevne på samme tid som det er behov for arbeidskraft innen flere sektorer. Det må satses mer på aktive virkemidler i bedriftene. Dette krever en mer fleksibel bruk av ordningene, som for eksempel aktiv sykemelding, lønns- og driftstilskudd og støtte til nettverksarbeid. Ordningene må gjøres mest mulig aktiviserende overfor både den sykemeldte og for bedriftene.

Komiteen er bekymret over den høye stigningen av sykefraværet. Komiteen har også merket seg at bare hver femte person som avslutter rehabilitering, kommer tilbake i arbeid. Likeledes er det slik at kun halvparten av de som har vært sykemeldte i åtte uker eller mer, kommer tilbake til den jobben de ble sykemeldt fra. Aktiv sykemelding viser seg å være et godt virkemiddel fordi tiltaket settes i gang på et tidlig tidspunkt, men brukes kun i svært liten grad. Kun i 5 pst. av sykemeldingstilfellene ble aktiv sykemelding brukt.

Komiteen mener at innsatsen for å øke bruken av aktiv sykemelding må intensiveres.

Komiteen mener vi må få en forenkling av regelverkene, bedre informasjon om økonomiske støtteordninger og bedre koordinering og ansvarsavklaring mellom de ulike instansene og aktørene: Det gjelder sosialkontorene, trygdeetaten, arbeidsmarkedsetaten, primærlegen, bedriftshelsetjenesten og bedriftenes ledere. Ansvarsdelingen på dette feltet bør vurderes nærmere. Komiteen vil peke på behovet for klare ansvarsforhold og gode samarbeidsrutiner. Det må stilles krav til de offentlige etatene.

Komiteen vil peke på det særlige ansvar som må tilligge etatene ved å sikre ungdom adgang til arbeidslivet gjennom aktive tiltak. I dag øker uføretrygdingen i aldersgruppen under 30 år, og komiteen mener dette er en spesiell utfordring.

Komiteen mener det må skapes en forståelse for hvilke rammebetingelser som gjør arbeidsplassen til en helsefremmende faktor. Det må legges vekt på forebyggende arbeidsmiljø, mestring og funksjon heller enn sykdom og diagnose. Videre mener komiteen det må legges vekt på tidlig intervensjon, og at de økonomiske støtteordninger må virke aktiviserende. Primærlegen må ikke bare sykemelde fra noe, men i større grad til noe. Det er viktig å bryte passivitet og fremme mest mulig aktivitet for den sykemeldte.

Komiteen mener at bedriftsintern attføring er det beste virkemidlet for å få personer med nedsatt arbeidsevne på grunn av helseproblemer, tilbake i arbeid. En forutsetning for å lykkes er at arbeidsgivere tar sitt ansvar for tidlig å følge opp den sykemeldte og legger til rette for at vedkommende skal kunne fortsette i arbeid. Videre vil komiteen peke på at arbeidslivets krav til kompetanse, omstillingsevne og produktivitet øker, og tilrettelegging i mange tilfeller kan være vanskelig å få til innenfor bedriftens rammer. Konsekvensen blir ofte at arbeidstakere som ikke fyller minimumskravene til fungering, men har betydelig restarbeidsevne, blir presset ut i uførepensjon.

Komiteen mener at det er behov for en gjennomgang og forenkling av gjeldende regelverk slik at det kan gi rom for individuelle løsninger. Det må legges til rette for tilskuddsordninger i form av tilskudd til lønn og kompetansehevende tiltak, slik at personer med helseproblemer kan velge å fortsette i arbeid framfor å gå over på uførepensjon.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener arbeidsgiver i sterkere grad må pålegges å tilpasse arbeidssituasjonen til den enkelte.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil støtte at det legges opp til en mer fleksibel arbeidslinje, og dermed en lavere uføreprosent enn det som er tilfelle i dag. Disse medlemmer vil nok en gang påpeke viktigheten av at det må legges opp til at sosialkontor, trygdekontor og arbeidskontor samlokaliseres slik at det kan legges bedre til rette for at den enkelte som har behov for hjelp, kan komme tilbake i arbeidslivet og få et best mulig tilbud. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen sørge for at arbeidskontor, trygdekontor og sosialkontor samlokaliseres.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Sosialistisk Venstrepartis merknader i kap. 5 om sosialhjelpsmottakere, der det påpekes et behov for å samle vurdering og utbetaling av stønader innenfor én felles statlig etat, og i de samme fysiske lokalene.

Dette medlem viser til at en slik samordning av sosialkontor, trygdekontor og arbeidskontor gir bedre utnytting av ressursene, med samordningsgevinster som gir større brukervennlighet. Målet skal være at ytelsene ordnes i helhet gjennom Rikstrygdeverket, samt at stønad til livsopphold fra sosialkontoret innføres som en rettighetsbasert minsteytelse, mens øvrige ytelser videreføres ut fra den mulighet til skjønn som lov om sosiale tjenester i dag gir.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om sammenslåing av sosialkontorenes ansvar for utbetaling av økonomisk sosialhjelp, arbeidsmarkeds- og trygdeetaten til én felles, statlig etat under Rikstrygdeverket.»

Dette medlem viser til dette medlems merknader i kap. 5 om sosialhjelpsmottakere og behovet for en normert minsteytelse på økonomisk sosialhjelp basert på folketrygdens minstepensjon.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en normert minsteytelse til livsopphold basert på folketrygdens minstepensjon, for personer med behov for økonomisk sosialhjelp.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til forslaget i meldinga om nedsettelse av et utvalg for å utrede og fremme forslag om en lov om stønad til nyankomne innvandrere, og viser til at et slikt utvalg ble nedsatt i november 1999 med frist for sluttføring av arbeidet i januar 2001. Flertallet mener dette er et bra tiltak, og mener en slik ordning med kvalifiseringslønn også kan gjøres gjeldende for andre grupper, for eksempel langtidsmottakere av sosialhjelp.

Videre vil flertallet peke på viktigheten av at flyktninger som kommer til Norge, raskest mulig kommer i arbeid. For de som ikke har forutsetninger for å få arbeid direkte, bør det utvikles tilbud om grunnleggende kvalifisering, gjerne ved bruk av språk- og arbeidstreningsplasser, og flertallet vil be Regjeringen gå gjennom dette. Komiteen mener også at arbeidsmarkedsetatens ordninger bør utvikles for å gi aktive tiltak for innvandrere og flyktninger, for eksempel "arbeid med bistand", lønnstilskudd og kompetansegivende kurs.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil ikke at det skal innføres en særskilt innføringsstønad for nyankomne innvandrere, og disse medlemmer vil derfor gå imot denne ordningen.

Komiteen viser videre til forslaget om utvidet periode med lønnstilskudd til grupper som har redusert arbeidsevne på grunn av helseproblemer som er variable, og kroniske muskel- og skjelettsmerter og psykiske lidelser. Komiteen slutter seg til intensjonen i forslaget, og mener det bør vurderes å gjøre ordningen permanent.

Komiteens medlemmer fra Høyre understreker behovet for en grundig evaluering av en slik prøveordning før den eventuelt gjøres permanent.

Komiteen vil peke på at langtidsmottakere av sosialhjelp er en gruppe som er kjennetegnet ved lav inntekt og dårlige levekår. Det er derfor viktig å komme med målrettede tiltak mot denne gruppen. Det er også slik at sosialhjelp ikke er ment å være en varig ytelse.

Komiteen vil vise til at i mange kommuner gjøres det et godt arbeid for å bidra til at mennesker som er langtidsmottakere av sosialhjelp, kommer i arbeid.

Komiteen støtter intensjonen i forslaget i stortingsmeldinga om forsøk i noen kommuner med helhetlig ansvar for å bidra med aktive, arbeidsrettede tiltak for mottakere av sosialhjelp, men komiteen ønsker at dette skal gjøres mer omfattende. Komiteen vil understreke nødvendigheten av at sosialkontor, trygdekontor og arbeidskontorene samarbeider til felles beste for de som har behov for bistand til å komme i arbeid.

Etter komiteens mening har sosialkontorene allerede i dag ansvar for å bidra til aktive tiltak som kan gjøre mottakerne av sosialhjelp selvhjulpne. Komiteen vil få vise til arbeidet som er gjort i Sagene Torshov bydel i Oslo der langtidsmottakere av sosialhjelp får tilbud om kvalifiseringstiltak. Prosjektet viser svært gode resultater, og også uføre er kommet i arbeid etter å ha fått mulighet til å prøve seg i arbeidslivet. Komiteen vil peke på at det er viktig at kvalifiseringslønnen gir et økonomisk argument for å være i arbeid, slik at sosialhjelpsmottakeren får en økonomisk motivasjon for å bedre sin egen situasjon.

Komiteen mener videre at sosialkontorene bør lage ressursanalyser av den enkelte sosialhjelpsmottaker for å få fram de gode ressursene den enkelte har, og som kan brukes for å komme i aktivitet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil påpeke at gruppen langtidsmottakere av sosialhjelp kjennetegnes av mer enn bare lav inntekt og dårlige levekår. De har en høyst varierende livskvalitet, og det er viktig at det offentlige har et variert tiltaksapparat som sosialkontorene kan bruke for å hjelpe langtidsmottakerne av sosialhjelp til et bedre liv.

Flertallet ser at det er viktig at noen langtidsmottakere får hjelp til å komme i arbeid gjennom kommunale tiltak. Dette er en sammensatt gruppe med både rusmiddelmisbrukere med behov for behandlingsplass og helhetlig opplegg eller vurdering for metadon, langtidsarbeidsledige som bør vurderes for attføringsopplegg eller uføretrygd, samt faktisk arbeidsudyktige. Sosialkontorene må sikres personell og ressurser som gir dem muligheter til å gi veiledning og bistand til varierte løsninger ut fra individuelle vurderinger.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er av den oppfatning at det bør kunne settes krav til mottakere av økonomisk sosialhjelp om en gjenytelse i form av utførelse av spesielle arbeidsoppgaver. Dette vil også gagne den enkelte mottaker slik at denne får arbeidstrening, og dermed også lettere innpass i arbeidslivet. Det er også viktig at det til enhver tid legges opp til et system der det lønner seg å ta et lønnet arbeid. Disse medlemmer vil imidlertid påpeke at en ordning med aktivisering av sosialhjelpsmottakere ikke på noen måte må komme i konflikt med næringslivet.

Komiteen viser til at det er et ønske å gjøre uføretrygden mer fleksibel slik at det blir lettere å kombinere uføretrygd og arbeidsinntekt. Erfaringene etter ett år med forsøkene med uføregrad lavere enn 50 pst. viser at de har vært lite brukt, og det kan virke som om ordningen er for lite fleksibel. Komiteen viser til forslaget i Utjamningsmeldinga om at det bør gjennomføres forsøk i tre fylker over tre år, med krav om minst 30 pst. uføregrad som inngangsvilkår til uførepensjon. Komiteen slutter seg til dette forslaget.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at flere på denne måten kan greie å stå i arbeid lenger, og viser til de positive sidene det blant annet har for den enkeltes økonomi. Flertallet mener dette kan være besparende på trygdeutbetalingene fordi det vil gjøre det lettere å kombinere arbeid og trygd, og flertallet mener derfor dette bør vurderes innført som en permanent ordning og fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen vurdere å innføre 30 pst. uføregrad som inngangsvilkår for uførepensjon.»

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at det i 1997 ble satt i gang en forsøksordning hvor uførepensjonen kan graderes ned til 20 pst. Dette kan skje minimum ett år etter at en person har blitt uføretrygdet etter kravet om minst 50 pst. uførhet. Denne forsøksordningen skal vare frem til 2003. Hensikten er å gjøre det lettere for uføretrygdede å prøve seg i arbeidslivet med sikte på å komme tilbake i arbeid.

Disse medlemmer viser til departementets forslag om en forsøksordning med krav om 30 pst. uførhet som inngangsvilkår til uføretrygd. Disse medlemmer har merket seg at departementet i meldingen påpeker at forslaget "kan ha negativ effekt på arbeidstilbudet". Etter disse medlemmers oppfatning er dette en betimelig advarsel. Disse medlemmer antar det er slike vurderinger som ligger til grunn for at departementet bare foreslår et svært avgrenset forsøk over tre år i tre fylker.

Det er riktig å oppmuntre uføretrygdede til å prøve seg i arbeidslivet, men den igangsatte forsøksordningen ivaretar dette. Departementets forslag kan virke motsatt: Personer som står i arbeid og ikke oppfyller kravet om 50 pst. uførhet, får en lettere vei ut av arbeidslivet ved at det bare stilles krav om 30 pst. uførhet. En slik ordning vil fort kunne vise seg å virke mot sin hensikt, ved at flere blir uførepensjonister. Resultatet blir ikke et mer inkluderende arbeidsliv, men et arbeidsliv hvor veien ut har blitt enklere.

Disse medlemmer advarer mot at det settes i gang et slikt forsøk eller at dette gjøres til en permanent ordning før man har evaluert det allerede igangsatte forsøket, som har en mer hensiktsmessig innretning.

Komiteen mener det er viktig å bidra til at flest mulig uføre igjen kan komme i arbeid. Dette har vært motivasjonen bak en rekke vedtak Stortinget har fattet, blant annet ved behandlingen av Velferdsmeldinga i 1996. Riksrevisjonens rapport om trygdeetatens oppfølging av sykemeldte viste imidlertid at trygdeetaten i liten grad har lykkes i å bidra aktivt til at folk kommer i arbeid, men at mye ressurser er brukt på kvantitative mål på arbeidet som gjøres.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er enig i at det bør iverksettes prosjekter for reaktivisering av uføretrygdede etter samme mal som ble benyttet for enslige forsørgere. Flertallet ber departementet klargjøre ansvarsforhold og rutiner i samarbeidet mellom etatene, slik at personen som har behov for bistand, blir satt i fokus.

Komiteen vil vise til forslaget om bedre og mer samordnede tilbud om videregående opplæring for funksjonshemmede og ungdom og andre som etter sakkyndig vurdering har behov for utvidet opplæringstid, og slutter seg til intensjonene i forslaget. Dette er i tråd med St.meld nr. 32 (1998-1999) og Stortingets behandling av denne (jf. Innst. S. nr. 146 (1998-1999)). Stortinget har i tillegg vedtatt bl.a. at det må legges bedre til rette for at de elevene som ikke klarer å ta et fag- eller svennebrev, kan få tegne opplæringskontrakt, og at det på bransjenivå blir definert krav med tilhørende kompetansebevis for den samme gruppe elever. Komiteen vil videre vise til at Stortinget har vedtatt å be Regjeringen arbeide videre med å styrke rådgivingstjenesten.

Komiteen viser til meldinga og omtalen av kompetansereformen, og forutsetter at Regjeringen følger opp Stortingets vedtak i saken.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til forslaget om liberalisering av kravet om nødvendig utdannelse slik at enslige forsørgere som har en fagutdanning, også kan ta en yrkesrettet utdanning på tre år, da dette vil være positivt for deres muligheter på arbeidsmarkedet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil peke på at et stort antall småbarnsforeldre i dag tar utdanning, og kravet til utdanning gjelder uansett sivilstand.

Disse medlemmer finner det ikke riktig at enslige forsørgere skal få dekket utgifter til utdanning, mens andre må ta opp lån som må tilbakebetales over mange år. Svært mange enslige forsørgere går etter en periode inn i et samboerforhold eller inngår ekteskap. Det kan synes urettferdig og tilfeldig at sivilstand under hele eller deler av utdanningen skal ha innvirkning på hvorvidt den enkelte skal tilbakebetale lån i en lang periode etter at utdanningen er ferdig. På denne bakgrunn vil disse medlemmer foreslå at utdanningsstønad til enslige forsørgere avvikles.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at det er viktig å forbedre stønadsordningene for enslige forsørgere, slik at de både skal kunne sikre familiens økonomi alene, og ha tid til omsorg for barn alene. Enslige forsørgere er ofte både i en økonomisk klemme og i en tidsklemme i forhold til familier der begge foreldre har den daglige omsorgen for barn. En slik omlegging kan bety at enslige forsørgere som kommer i en overraskende ny familiesituasjon, både får mindre mulighet til å legge om fremtidsplanene for å sikre lønnsinntekt og selvstendig forsørgelse for fremtiden, og får mindre mulighet til å ta hensyn til barn i en skilsmissesituasjon.

Dette medlem mener også at det må gis mulighet til utdanningsstønad som gir enslige forsørgere reell mulighet til å forsørge familien. Slik ordningen nå er lagt opp, gis kvinner stønad til å utdanne seg til lavtlønnsyrker. Som ledd i å gi enslige forsørgere en reell mulighet til å områ seg og få utdannelse som ikke fører dem inn i lavtlønnsyrker, mener dette medlem at utdanningsstønadsordningen må gi mulighet for utdanning i inntil 5 år.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å utvide tidsrammen for utdanningsstønad til enslige forsørgere til utdanning i inntil 5 år.»

Komiteen vil peke på at sosialtjenesten gjør et viktig arbeid og møter en rekke forskjellige mennesker. Komiteen vil understreke at det er behov for en kontinuerlig kompetanseheving og kvalitetssikring av det arbeidet som gjøres. Komiteen slutter seg derfor til intensjonene som er lagt i handlingsplanen "Kunnskap og Brubygging" som har til hensikt å styrke kompetansen i førstelinja i sosialtjenesten.

Komiteen vil vise til at det finnes flere gode eksempler på prosjekter hvor langtidsmottakere av sosialhjelp er kommet tilbake i arbeid. Fire kommuner i Sør-Trøndelag; Agdenes, Skaun, Orkdal og Meldal, har gjennom samarbeidsprosjektet Alternativet bidratt til aktive tiltak bl.a. for klienter med blandingsproblematikk rus/psykiatri. Prosjektet er ledet av en koordinator som har lagt vekt på å kartlegge den enkeltes ressurser og kvalifikasjoner, for derigjennom å kunne skaffe egnede tiltak. Komiteen vil vise til at resultatene er svært positive ved at flere er tilbake i arbeid, men ikke minst har det gitt den enkelte økt livskvalitet. Komiteen mener dette prosjektet også synliggjør at det er nødvendig med konkrete tiltak for å sikre en kontinuerlig samhandling mellom de ulike etatene og forvaltningsnivåene, til beste for den enkelte brukeren.

Komiteen vil peke på at rusmiddelmisbrukere, og da i særlig grad tunge misbrukere uten fast bolig, er en gruppe med svært dårlige levekår. Komiteen slutter seg til tiltakene i stortingsmeldingen for å bedre kvaliteten på tiltakene for rusmiddelmisbrukere, og slutter også opp om forslaget om forsøk med nye ettervernstiltak.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at et flertall på Stortinget har ønsket mer omfattende tilbud om metadonassistert behandling, og dette flertallet har også ønsket at det skal gis behandling med buprenorfin som alternativ til metadon. Videre vil flertallet peke på at flertallet mener det er behov for å se på kriteriene for tildeling av metadonbehandling.

Komiteen stiller også spørsmål ved om de administrative tiltakene knyttet til bruk av de nye behandlingsmetodene er hensiktsmessige, og ber Regjeringen vurdere om de tjener brukerne, samt om ressursene blir brukt på en adekvat måte for å nå målene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til at det må hentes inn erfaringer fra andre land om omsorgstiltak for rusmiddelmisbrukere som det er vanskelig å skaffe gode behandlingstilbud til.

I tillegg til oppfølging av disse tiltakene mener komiteen det er helt nødvendig med en gjennomgang av behandlingstilbudene og ettervernstilbudene for rusmiddelmisbrukere. Det er også nødvendig med en kritisk gjennomgang av det rusforebyggende arbeidet. Den stadig økende andelen nye, og unge, rusmiddelmisbrukere er et alvorlig problem, og komiteen mener det er behov for en helhetlig gjennomgang av dette feltet.

Komiteen mener det er viktig å se helheten i rusmiddelmisbrukernes livssituasjon, spesielt i de tilfeller hvor misbrukerne selv ønsker å endre egen livssituasjon. Pr. i dag er det altfor få akuttplasser/avrusingsplasser. Når rusmiddelmisbrukerne er motivert for behandling, er det veldig viktig at tilbudet er der der og da. Hvis man ved henvendelse til hjelpeapparatet får beskjed om at det er ledig avrusningsplass om tre uker, er motivasjonen når den tid kommer, ofte borte. Tilliten til hjelpeapparatet er svekket fordi man ikke fikk umiddelbar hjelp i en svært vanskelig situasjon når man ba om det, og det blir vanskeligere å komme igjen neste gang.

Komiteen viser til at når en rusmiddelmisbruker er inne på kollektiv/institusjon, er vedkommende i et skjermet miljø. Vedkommende er omgitt av faglig kvalifisert personell hele døgnet. Det legges også opp til en rekke aktiviteter og andre tilbud mens man er på kollektiv. Når den enkelte kommer ut av aktivt behandlingsopplegg, gis det ikke noe fullgodt opplegg videre. Det gis tilbud om yrkesrettet attføring til videre utdanning eller tiltak på en eventuell arbeidsplass, men lite utover dette. Oppfølging og støtte gis i ytterst varierende grad ut fra kompetanse og ressurser i den enkelte kommune.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at boligtilbudet kommunene i dag gir tidligere rusmiddelmisbrukere, må bedres betydelig. I dag gis i overveiende grad tilbud om plass i hospits eller kommunal bolig, hvor det bor aktive rusmiddelmisbrukere, og hvor det er lett å havne rett tilbake der tidligere misbruker var før. Hvis det gis etableringstilskudd til start i "nytt liv", avhenger det ofte av den enkelte kommune og sosialkontor. De som har vært på kollektiv, har fått penger fra sosialkontoret under behandling til fritidsutstyr og aktiviteter. Det har ikke vært noen som helst mulighet til å spare penger til depositum til leilighet.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil i tillegg påpeke at aktive rusmiddelmisbrukere i mange tilfeller ender opp i en økonomisk situasjon med stor gjeld og økonomisk mislighold. I tillegg til privatøkonomisk gjeld har mange også gjeld til sosialkontorer ved lån til depositum til leiligheter de har leid mens de har vært rusmiddelmisbrukere, sosiallån til innbo etc. For å endre situasjonen for tidligere misbrukere må det også settes inn tiltak for å bidra til gjeldsanering/gunstige nedbetalingsavtaler.

Dette medlem mener Regjeringen må ta initiativ til at det gis økonomiske midler til hele tiltakspakker som dekker skole, arbeidstiltak, etablering i ny bolig i rusfritt miljø, terapeutisk behandling uten egenandel, hjelp til gjeldsanering/nedbetalingsavtaler og andre nødvendige tiltak for å bedre den helhetlige situasjonen.

Komiteen mener at fokus i tillegg til å fortelle ungdom om virkningen av ulike stoffer og hvordan de ser ut, må legge mer vekt på å drive generelt holdningsskapende arbeid.

Komiteen anser det viktig å styrke allerede eksisterende tiltak, som oppsøkende helseteam, uteseksjonen og de psykiatriske ungdomsteamene.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at det konkret må settes av økonomiske midler til å opprettholde/styrke både forebyggende ungdomsorganisasjoner og tiltak som må styrkes ved kommunale overføringer. Skal kommunene øke innsats og bevilgninger til helhetlig forebyggende arbeid, må man også gi statlige økonomiske overføringer.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at de tiltak som er foreslått under 9.3.1.3 i meldingen, i det alt vesentlige er iverksatt. Disse medlemmer viser videre til at innsatsen for rusmiddelmisbrukere er kraftig styrket blant annet gjennom handlingsplanen for redusert rusmiddelmisbruk, handlingsplanen "Kunnskap og brubygging", styrking av midler til medikamentfritt tilbud, en seksdobling av midlene til metadonassistert rehabilitering i perioden fra 1997 til 2000, iverksetting av forsøk med buprenorfin og lavterskel helsetilbud (feltpleie) i 14 kommuner. Disse medlemmer mener det fortsatt er nødvendig å trappe opp innsatsen med å få redusert bruken av og skadene ved rusmidler gjennom forebygging, behandling og kontroll.

Disse medlemmer viser til den gjennomgangen Nesvåg-utvalget har gjort av behandlingstilbudet, der forholdet mellom tilbud og behov er gjennomgått, og der kvaliteten, organiseringen og finansieringen av behandlingstilbudet er vurdert. Disse medlemmer mener Nesvåg-rapportene og etterfølgende høringsuttalelser danner et godt grunnlag for en stortingsmelding, en helhetlig gjennomgang av behandlingstilbudet for rusmiddelmisbrukere. For den enkelte misbruker er det nødvendig med en langt bedre sammenheng mellom situasjonen før, under og etter behandling.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen våren 2001 legge frem en stortingsmelding om et mer helhetlig behandlingstilbud for rusmiddelmisbrukere.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil understreke at våre rusmiddelmisbrukere er den menneskegruppe i vårt land som har de absolutt dårligste levevilkår, generelt dårligste boforhold og det disse medlemmer vil kalle for slettest mulig behandlingstilbud. Disse medlemmer mener at på behandlingssiden må disse menneskene først og fremst få status som pasienter, altså alvorlig syke mennesker, og at deres sykdomsalvorlighetsgrad også må styre akuttilbudene. De akuttilbudene som i dag foreligger for rusmiddelmisbrukere, går utelukkende på somatiske lidelser som ofte er komplikasjoner til rusinntaket over kortere eller lengre tid. Men selv ved akuttsykdom blant rusmiddelmisbrukerne er akuttilbudene få og lite prioritert.

Det skulle i dag etter disse medlemmers mening ikke være behov for ytterligere innhenting av behandlingsmetoder eller behandlingserfaringer fra andre land. Denne erfaringen og denne kunnskapen har vi allerede i dag og har hatt den i flere år, men de offentlige myndigheter har så langt vært meget tilbakeholdne og særdeles restriktive når det gjelder å ta i bruk nye behandlingsmetoder for rusmiddelmisbrukere og særlig unge rusmiddelmisbrukere.

Disse medlemmer er kjent med at ansvaret for rusmiddelomsorgen ligger i primærkommunen. Det organ som i primærkommunen er gitt ansvaret, er sosialetaten hvor disse pasientene primært ikke hører hjemme. Sosiale forhold er en sideting, det er selve rusmiddelmisbruket som er det primære og det akutte. Disse medlemmer viser til at man svært ofte og kanskje stadig oftere opplever situasjoner der pasienten/rusmiddelmisbrukeren åpenbart er i behov for behandling og svært ofte ønsker slik behandling, men blir vurdert av sosialkontorene, sosionomene som ikke er fagfolk på dette felt, og vurderingen faller altfor ofte ut i et vedtak om at kommunene ikke prioriterer behandling i institusjon eller annen poliklinisk behandling for sine rusmiddelmisbrukere. Disse medlemmer vil i denne sammenheng fremme følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen sørge for at det i hver kommune etableres et innleggelsesutvalg for stoffmisbrukere sammensatt av lederen for sosialetaten, pleie- og omsorgssjefen og kommunelegen. Kommunelegen, som er medisinsk ansvarlig, skal ha vetorett i utvalget.»

Komiteen vil vise til at Stortinget de siste årene har vedtatt en rekke reformer som vil bidra til bedre helse- og omsorgstjenester for befolkningen. Det regionale helsesamarbeidet er styrket, det er vedtatt handlingsplaner mot kreft og en opptrappingsplan for utstyrsinvesteringer i sykehusene. Ordningen med en fast lege, for de som ønsker det, skal gjennomføres, og det er vedtatt opptrappingsplan for psykisk helse og en handlingsplan for eldreomsorgen.

Komiteen viser til at Utjamningsmeldinga synliggjør at god og dårlig helse er ulikt fordelt i befolkningen, og at det ofte er en sammenheng mellom lav utdannelse, lav inntekt og dårlig(ere) helse. Komiteen vil derfor understreke behovet for godt utbygde offentlige helse- og omsorgstilbud som skal være like tilgjengelig for alle.

Komiteen viser også til de store problemene som påføres tilskadekomne ved at forsikringsselskapene har en svært lang saksbehandlingstid før utbetaling av rettmessig erstatning finner sted. I tillegg til sykdom og store lidelser medfører dette store økonomiske konsekvenser for de familier som berøres.

Komiteen vil sterkt understreke det uheldige i den lange saksbehandlingen som til tider finner sted, og som rammer den som i utgangspunktet har et behov for stor hjelp og bistand. Komiteen mener Regjeringen bør vurdere de ordningene som finnes i noen av våre naboland, hvor den skadelidte vil få en midlertidig ytelse inntil endelig vedtak er gjort.

Komiteen viser til Utjamningsmeldingen og peker på at det er underforbruk av helsetjenester blant funksjonshemmede. Dette kan også gjelde andre grupper med dårlig helse. Komiteen vil peke på viktigheten av å organisere hjelpetjenestene slik at mottakerne benytter seg av tjenestetilbudene. I denne sammenheng vises det til det forlengede forsøket med lavtersklet helsetilbud for rusmiddelmisbrukere som nå er etablert i 14 kommuner.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener gjennomføringen av fastlegereformen vil være et godt bidrag til en jamnere fordeling av levekår. En fast lege vil kunne skape trygghet og forutsigbarhet for blant annet eldre, barnefamilier og kronikere. En fast lege vil lettere kunne stille rett diagnose på grunn av inngående kjennskap til pasienten og dermed bidra til en kvalitetsheving av legearbeidet.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil uttrykke bekymring for framdriften knyttet til fastlegereformen, der forhandlingssituasjonen mellom partene i øyeblikket synes fastlåst. Dette medlem vil påpeke at en økt ressurstilførsel til primærhelsetjenesten over tid vil kunne bidra til å redusere den langt høyere ressursbruken på de høyere behandlingsnivåene, og at det derfor vil være viktig for å sikre en vellykket innføring av ordningen at tilstrekkelig med midler stilles til rådighet fra Regjeringens side. Fastlegereformen er etter dette medlems syn en viktig reform som ledd i å øke helsetjenestetilbudet til hele befolkningen. Etter dette medlems syn er dermed fastlegereformen et svært vesentlig utjamnende helsepolitisk virkemiddel, men der tilstrekkelig med midler må stilles til rådighet for at forventet innføringstidspunkt (1. juni 2001) skal kunne overholdes, og for at reformens forventede effekt skal kunne oppnås.

Komiteen vil peke på at mennesker med langvarige og kroniske psykiske lidelser er en gruppe med ofte dårlige levekår og lav inntekt. Komiteen vil vise til den satsingen som er vedtatt av Stortinget for å bedre tilbudene for denne gruppen; det gjelder en styrking av behandlingstilbudet, men også bedre muligheter til å være i arbeid.

Komiteen mener det må iverksettes flere tiltak som legger til rette for at mennesker med psykiske lidelser kan være i arbeid, og vil vise til merknadene om et mer menneskelig arbeidsliv. På samme tid er det viktig å legge til rette for gode boforhold for mennesker med psykiske lidelser. Det kan være vanskelig å bli frisk eller komme i arbeid hvis en ikke har tilstrekkelig bra boligforhold.

Komiteen vil slutte seg til forslagene om at pensjonen for psykiatriske pasienter ikke skal reduseres med mindre oppholdet ved institusjon varer mer enn ett år. Videre slutter komiteen seg til forslaget om å øke fribeløpet slik at det blir tilsvarende det pensjonister som bor i institusjon, får ha.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at kravene til effektivitet, økt produktivitet og press i arbeidslivet øker. Tendensen forsterkes av årets reviderte nasjonalbudsjett St.meld. nr. 2 (1999-2000), som i klartekst sier at: "Vekst i fastlandsøkonomien må derfor i større grad enn de siste årenebaseres på økt produktivitet." Dette vil kunne øke utstøtinga fra arbeidslivet dersom ikke kraftige tiltak settes inn.

Komiteen vil peke på den nære sammenhengen mellom arbeid, inntekt og levekår. Det er derfor bekymringsfullt at sysselsettingen blant funksjonshemmede har gått ned de siste 10 årene. Utdanning er en viktig nøkkel for å få innpass i arbeidsmarkedet, men årsaken til funksjonshemmedes problemer med å få innpass i arbeidsmarkedet kan ikke bare forklares ut fra mangel på utdanning.

Komiteen slutter videre opp om de forslagene til tiltak som er nevnt i Utjamningsmeldinga, for å bedre helsetjenestene for enkelte grupper funksjonshemmede.

Komiteen viser til St.meld. nr. 8 (1998-1999) om en handlingsplan for funksjonshemma og de vedtak Stortinget fattet i denne forbindelse til bedring av funksjonshemmedes levekår, bl.a. følgende tiltak som bør iverksettes:

  • – Fysisk tilrettelegging i offentlige og private bygg slik at funksjonshemmede har adgang

  • – Bedre teknisk tilrettelegging for svaksynte, blinde, tunghørte og døve

  • – Bedre skyssordning for funksjonshemmede, slik at de får skysstilbud med samme billettpris som for andre innbyggere i samfunnet

  • – Stimuleringstiltak for at bedrifter skal tilsette funksjonshemmede

  • – Studietilbud som også har krav til tilgjengelighet og teknisk utstyr

  • – Bedre opplæringstilbud for folk med lese- og skrivevansker

  • – Større innsats for å få folk med skjulte funksjonshemninger inn i utdanning og arbeid

  • – Bedre betingelser for spesielt tilrettelagte arbeidsplasser

  • – Bedre tilrettelegging for rehabiliteringstilbud og arbeidstrening

  • – Bedret studiefinansiering for funksjonshemmede

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til forslag om fjerning av arbeidsgivers egenandel på H G ved tilrettelegging av arbeid og til forslag om økt boligbygging for unge og vanskeligstilte.

Komiteen vil vise til "Handlingsplanen for eldre" som ble vedtatt i 1997. Et samlet Storting stod bak prioriteringen av utbygging av boliger og tjenestetilbudet til de eldre. Handlingsplanen skal evalueres etter 2 år, og evalueringen er forventet lagt fram våren 2000.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er ikke fornøyd med satsingen innenfor eldreomsorgen, og disse medlemmer vil derfor gå inn for at det må foretas en ytterligere satsing innenfor dette området i årene som kommer, utover det som det er lagt opp til i eldreplanen. Disse medlemmer vil vise til de store forskjellene i tilbudet til eldre og pleietrengende rundt om i landet, og disse medlemmer vil derfor at staten tar over ansvaret for finansieringen av eldreomsorgen, slik at denne blir et statlig ansvar.

Å bo godt og trygt og til priser en har råd til, er god velferdspolitikk. Komiteen vil derfor peke på den prekære situasjonen i boligmarkedet, særlig i de største byene, med knapphet på boliger og til dels skyhøye priser. Komiteen mener det er i ferd med å bli et velferdsproblem når en stor andel av en generasjon har problemer med å skaffe seg bolig til en pris en kan betale. Det stramme markedet innebærer at de som har store problemer, skyves lengre bak i køen.

Komiteen viser til at bostøtteordningen skal sikre at husholdninger med lav inntekt skal kunne bo i en nøktern, men god bolig.

Komiteen støtter Regjeringen i at det kan være nødvendig å tilpasse det statlige regelverket for bostøtte, særlig når det gjelder boligutfordringene i de store byene. Komiteen støtter derfor også de endringene som er skissert i kap. 9.4.2.4 i meldinga.

Komiteen mener det er viktig å understreke at en hjelper de som har det vanskeligst på boligmarkedet, med en generell økning i boligbyggingen siden dette vil øke tilbudssiden i boligmarkedet. Det er nå meget viktig å satse på rimelige og nøkterne utleieboliger.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil vise til at Stortinget i februar 1999 ved behandlingen av stortingsmeldingen om boligsituasjonen for unge og vanskeligstilte vedtok at det skulle nedsettes et utvalg som i løpet av to år skulle se på hele boligpolitikken, og at Regjeringen deretter skal legge frem en boligmelding for de neste ti årene. Videre vil flertallet vise til at en samlet kommunalkomité understreket at tiltakene som ble foreslått i Innst. S. nr. 100 (1998-1999), skulle gå parallelt med utvalgets arbeid.

Flertallet ber Regjeringen vurdere følgende tiltak:

  • – Legge til rette for en økning i den generelle byggingen av boliger og selveier- og borettslagsleiligheter. Dette kan bl.a. skje ved å øke Husbankens ordinære låne- og tilskuddsrammer og omdisponering av offentlige tomter og eiendommer til boligformål.

  • – Legge til rette for en økning i byggingen av bl.a. utleieboliger, studentboliger og lavinnskuddsboliger m.m. Dette kan bl.a. skje ved å øke Husbankens ordinære låne- og tilskuddsrammer og omdisponering av offentlige tomter og eiendommer til boligformål.

  • – Utarbeide et nasjonalt program for utleieboliger med tilhørende finansieringsordninger.

  • – Utarbeide nye retningslinjer for Husbankens tilskuddsordninger hvor det kan legges opp til en fast tilskuddsandel på 30 pst. til utleieboliger og 20 pst. til nye lavinnskuddsboliger.

  • – Legge til rette for at Husbankens låne- og tilskuddsordninger i større grad kan benyttes i storbyområdene, spesielt Oslo.

  • – Legge fram en oversikt over statens tomtearealer som kan brukes til eller omreguleres til boligformål, og legge fram forslag om bruk av statens grunn til studentboliger og allmennyttige utleieboliger.

  • – Etablere en "straksbo-ordning" for bostedsløse og mennesker med liten boevne, bl.a. ved etablerings- og driftsstøtte til forsterkede bokollektiv i regi av kommunene eller frivillige organisasjoner.

  • – Gjennomgå ordningen med etableringslån med sikte på at flere unge kan få slike lån.

  • – Legge sterkere vekt på tilskudd til bygging av heiser og bedret tilgjengelighet i eksisterende blokkbebyggelse.

Flertallet vil understreke at det ikke er akseptabelt at en stor gruppe mennesker er bostedsløse. Det er viktig at kommunene og staten samordner innsatsen sin for å løse oppgavene på dette feltet.

Flertallet vil vise til stortingsmeldingen "Om bustadetablering for unge og vanskelegstilte" (St.meld. nr. 49 (1997-1998)) som peker på behovet for både bedre kommunal planlegging når det gjelder boligtilbud for vanskeligstilte, og på at en større del av Husbankens tilskuddsmidler skal kanaliseres for å dekke de behovene kommunen viser til i slike planer. Meldingen dokumenterer et for lite tilbud av boliger til vanskeligstilte.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at bruken av hospits må reduseres. Dette flertallet vil i denne sammenheng vise til erfaringer fra Sverige, den såkalte trappe-modellen, og mener at denne må vurderes brukt i Norge. Hospitsene skal fortsatt være et bidrag til avhjelp for de boligløse. Driften ved hospitsene må kvalitetssikres slik at man unngår at disse fungerer som opplæringsplasser i kriminalitet og rusbruk. Dette flertallet vil dessuten spesielt understreke tiltak som forhindrer at hospits blir tilholdssted for barn, og også vise til nødvendig oppfølging av igangsatte forsøk i 2000.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at det tidligere har vært rettet for lite oppmerksomhet mot boligproblemene som de bostedsløse har. Flertallet vil peke på at for en del av de bostedsløse vil en løsning på boligproblemet føre til et ordnet liv. Flertallet vil understreke at det er nødvendig at den enkelte kommune har lokale handlingsplaner hvor man legger til rette for samarbeid mellom kommunen og andre lokale aktører.

Flertallet vil peke på at mangelen på egnede botilbud til en viss grad bremser på gjennomstrømningen i behandlingsapparatet og vanskeliggjør rehabilitering utenfor institusjon.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at boligtilskuddet er godt egnet tiltak for å kunne bygge rimelige boliger, og ser det som viktig å øke bevilgningene til boligtilskuddet. Boligtilskuddet bør brukes til å etablere nøkterne utleie- og lavinnskuddsboliger. Dersom slike boliger underlegges prisregulering og klausulering (for eksempel forbeholdt personer under 30 år), så vil den statlige subsidieringen bli i prosjektet. Da vil den komme stadig nye beboere til gode og ikke tas ut av den første beboer som selger til høystbydende. På denne måten er det mulig å bygge opp et skjermet marked av rimelige boliger for dem som har problemer med å konkurrere på det åpne markedet.

Disse medlemmer vil understreke at det må arbeides målrettet for å gi tilbud om bolig til den enkelte bostedsløse. Disse medlemmer vil peke på at muligheten for egen bolig vil være et meget viktig tiltak i en tiltakskjede for den enkelte vanskeligstilte. Videre vil muligheten for gradvis å kunne bedre sin egen bosituasjon være motiverende for mange i en rehabiliteringsfase. Disse medlemmer vil understreke at det er nødvendig å bedre samordningen av de forskjellige hjelpetiltakene som gis til de bostedsløse.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil redusere bruken av hospits fordi disse er meget dyre og dårlige botilbud. Flertallet vil understreke at hospits ikke er egnet som botilbud for barnefamilier og rusrehabiliterte.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti slutter opp om tiltakene som er skisserte i meldingens kap. 9.4.1.1.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at man i det alt vesentlige har gode boforhold i Norge. Hvor man bor, og hvordan man bor, bygger i det alt vesentlige på den enkeltes selvstendige valg og prioriteringer. Disse medlemmer vil imidlertid også peke på politikernes ansvar til å regulere områder slik at boligbygging kan finne sted, og disse medlemmer er også av den oppfatning at dersom det i mye større grad enn i dag reguleres områder til boligbygging, så vil prisene kunne reduseres også i de store byene. Disse medlemmer viser videre til sin merknader om boligpolitikk under kap. 8.

Komiteens medlemmer fra Høyre legger vekt på at det er den enkelte persons og families ansvar å skaffe seg egen bolig. De aller fleste klarer da også å etablere seg på boligmarkedet uten hjelp av det offentlige.

Disse medlemmer vil peke på at en av det offentliges sentrale oppgaver i boligpolitikken er å hjelpe de vanskeligstilte til få en bolig med akseptabel standard. Kommunene er forpliktet til å bistå dem som kommer i en akutt boligkrise, med et midlertidig husvære, jf. lov om sosiale tjenester § 4-5. Kommunene skal også medvirke til å fremskaffe boliger for vanskeligstilte. Statens rolle i forhold til å gi de vanskeligstilte et godt botilbud er å yte økonomisk bistand. Det skjer i hovedsak gjennom Husbanken, som f.eks. ved å gi etableringstilskudd.

Disse medlemmer vil presisere at fokus for det kommunale boligtilbudet overfor vanskeligstilte må være antallet disponible boliger, ikke antallet kommunalt eide boliger. Avveiningen om en kommune skal eie eller leie, må gjøres ut fra hva den enkelte kommune finner hensiktsmessig.

Mange av de vanskeligstilte har ofte problemer utover det å skaffe bolig. Dette kan skyldes psykiske lidelser, rusproblemer, arbeidsledighet o.l. En del av disse personene har også dårlig boevne. For å gjøre disse personene mer selvhjulpne er det viktig at kommunene utover å frembringe en bolig, gir et helhetlig tilbud for å bedre den totale livssituasjonen.

Disse medlemmer vil vise til at byggingen av nye boliger de siste årene har vært for lav, men at situasjonen nå er i ferd med å bedre seg. En økning i det totale antallet boliger bidrar til å lette situasjonen for vanskeligstilte. Det er derfor viktig at kommunene har ferdige reguleringsplaner med arealer klare for boligbygging. Det er også viktig at det offentlige er tilbakeholden med å gi nye forskrifter og pålegg som bidrar til å dempe boligbyggingen.

Disse medlemmer vil i denne sammengeheng vise til de problemene endringene i plan- og bygningsloven har medført for byggebransjen. Høyre har dessverre stått altfor alene i kampen om forenklinger i byggesaksbehandlingen.

Disse medlemmerer kjent med at det er høye leiepriser i boligmarkedet i pressområdene. Det viktigste tiltaket for å dempe denne prisveksten er å øke tilbudet av leieobjekter.

Disse medlemmer er skeptiske til å bruke offentlige subsidier til allmennyttige utleieboliger. Offentlige subsidier til utleieboliger bør forbeholdes spesielle grupper. Det må være et krav at kommunene foretar en prioritering av hvem som skal nyte godt av offentlige subsidierte utleieboliger. Det er viktig at offentlige subsidier til utleieboliger gis til utleieboliger som gir et botilbud til definerte grupper i en bestemt livsfase, slik at det sikres en gjennomstrømning i disse boligene.

En gruppe som bør prioriteres i denne sammenheng, er studenter. Derfor har Høyre satset på å opprettholde et høyt nivå på bygging av nye studentboliger. Studenter er en gruppe som midlertidig har dårlig kjøpekraft og har behov for billige boliger. Når studietiden er over, må vedkommende flytte ut, og nye studenter flytter inn. Ved å øke antallet studentboliger tas flere studenter ut av det ordinære leiemarkedet, og tilbudet for andre leietagere i det ordinære boligmarkedet bedres.

Disse medlemmer vil påpeke at det er tungt økonomisk løft for de aller fleste å etablere seg for første gang med egen bolig. En av Husbankens sentrale oppgaver er å hjelpe ungdom med å anskaffe egen bolig. En begrensning ved Husbanken er at den kun gir ordinære boliglån til nye boliger. De færreste unge som etablerer seg, kjøper ny bolig; de fleste kjøper brukt bolig og får ingen støtte til etableringen fra Husbaken.

Disse medlemmer ser ingen argumenter for å diskriminere mellom kjøp av brukt eller ny bolig ved tildeling av gunstige boliglån fra Husbanken. Derfor har Høyre ved flere anledning foreslått å omgjøre Husbanken til en førstehjemsbank, men uten å oppnå flertall for dette. Ved å gi alle førstegangsetablerere billige lån når man også de med liten eller ingen egenkapital, og som ikke har foreldre eller andre slektninger til å bistå økonomisk ved etablering av eget hjem.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til merknader under andre kapitler og til forslag om økt boligbygging og forbud mot bruk av hospits til barnefamilier.

Dette medlem vil hevde viktigheten av at Husbanken beholder sitt brede og allmenne virkefelt i boligpolitikken. Den generelle boligpolitikken må være sosial; da blir problemene for vanskeligstilte mindre. Videre må innsatsen gjennom Husbanken for grupper som har problem, økes betraktelig. Dette medlem vil bemerke at tiltak for de bostedsløse var en stor mangel ved St. meld. nr. 49 (1997–1998), og viser til fellesforslag fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti ved behandlingen av meldingen om å etablere en Straksbo-ordning for bostedsløse og mennesker med liten boevne. Det kan være behov for egne finansieringsordninger for å imøtekomme dette behovet.

Komiteen er kjent med at dagens lovverk gir mulighet til å få sykepenger i 52 uker. I mange tilfeller går det flere måneder før en riktig diagnose er stilt for den sykemeldte. Videre er det som oftest kø for å få nødvendig behandling som gjør en i stand til å komme i arbeid igjen. På grunn av usikkerhet om hvor lenge den sykemeldte har rett til sykepenger, søkes det ofte om uføretrygd før utredningene er klare. Dette har sin begrunnelse i at den sykemeldte er redd for å miste trygden, og dermed bli avhengig av sosialhjelp. For å få sosialhjelp settes det helt andre kriterier enn når en mottar trygdeytelser. Krav om å selge stor bolig, hytte eller bil er ofte kriterier for å få sosialhjelp, selv om dette varierer noe fra kommune til kommune. Komiteen er kjent med at i enkelte tilfeller er det veldig lang behandlingstid før en søknad om uføretrygd er avgjort. I mellomtiden kan søkeren stå uten andre ordninger enn sosialhjelp.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det er urimelig at man for eksempel etter et langt arbeidsliv, der en har opparbeidet seg hus, hytte eller bil, skal bli nødt til å selge unna for å ha noe å leve av i en kortere periode. Særlig blir dette urimelig i de tilfellene der det er saksbehandlingstiden i det offentlige systemet som tar uforholdsmessig lang tid.

Komiteen vil anmerke at en del søkere til uførepensjon uten restarbeidsevne risikerer å bli stående helt uten trygdeytelser i påvente av saksbehandlingen, betinget av at den trygdede har brukt opp sine sykepengerettigheter i ventetiden, og ut fra krav til restarbeidsevne i folketrygdens bestemmelser om at vedkommende "er under behandling med utsikt til bedring".

En person som har mottatt trygdeytelser, enten dette er sykepenger, rehabiliteringspenger eller attføringspenger, og som i forlengelsen av dette fremmer krav om uførepensjon, bør etter komiteens syn sikres rett til trygdeytelser i påvente av behandling av folketrygdsaken når de medisinske forutsetningene for å utstede en sykemelding er til stede, også når vedkommende ikke lenger er å anse som "under medisinsk behandling, med utsikt til bedring". Komiteen vil be om at Regjeringen gjennomgår folketrygdloven for å unngå at personer henvises til sosialstønad i ventetiden på behandling av sin uførepensjonssak, i de tilfellene der de medisinske kriterier for å utstede sykemelding fortsatt er til stede.

Komiteen viser til at barnetillegget er på 30 pst. av grunnbeløpet for hvert forsørget barn under 18 år.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener dette er et lavt beløp i forhold til kostnadene ved å forsørge barn. Flertallet viser til at ytelsen også er inntektsavhengig.

Flertallet slutter seg til forslaget i meldinga om at barnetillegget i folketrygdpensjonen økes.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til den vurderingen som ligger i meldinga, om at dagens praksis hvor arbeid i hjemmet blir trukket inn i vurderingen om uførepensjoner, er urimelig. Dette flertallet støtter derfor forslaget i meldinga om at nåværende ordning med at arbeidsevnen i hjemmet blir tatt med i vurderinga av uførepensjon, skal oppheves.

Komiteen vil støtte forslaget i meldinga om at grunnstønaden til drift av folketrygdfinansiert bil blir lagt om slik at den blir mer målrettet, og at de med den dårligste økonomien får en bedre dekning av de faktiske utgiftene.

Komiteen slutter seg til forslaget om at stønad til barnetilsyn skal gis uavhengig av om en av foreldrene mottar forhøyet hjelpestønad.

Komiteens medlemmer fra Høyre støtter ikke forslaget om å øke barnetillegget til alders- og uførepensjonister, og viser til at dette tillegget økte fra 25 til 30 pst. av grunnbeløpet i mai 1998. Disse medlemmer har merket seg at departementet ikke tar stilling til hvor mye man vil øke barnetillegget, men at en økning til 40 pst. av grunnbeløpet vil koste nærmere 170 mill. kroner årlig.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Sosialistisk Venstrepartis forslag om bedre stønadsordninger under medisinsk rehabilitering og yrkesrettet attføring under behandlingen av Ot.prp. nr. 48 (1998-1999), jf. Innst. O. nr. 65 (1999-2000).

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til forslaget i meldinga om gjeninnføring av rett til etterlatterettigheter for skilte kvinner som har vært gift i mer enn 20 år. Forslaget tar utgangspunkt i at kvinnene har vært økonomisk avhengig av bidrag fra den avdøde, og delvis forsørget av bidraget. Flertallet vil peke på at stadig flere kvinner opparbeider egne pensjonsrettigheter, og at behovet for en slik ordning derfor vil bli mindre på sikt. På denne bakgrunn vil flertallet støtte forslaget i meldinga.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til forslaget om at personer som har utført tyngende omsorgsarbeid for familiemedlemmer, vil få rett til en tidsavgrenset overgangsstønad og utdanningsstønad tilsvarende ordningen for enslige forsørgere.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Brundtland-regjeringen og flertallet under behandlingen av Velferdsmeldingen konkluderte med at det ikke er "... sterke nok grunner til å utvide attføringsordningen til også å omfatte personer uten medisinsk funksjonsnedsettelse. Tidligere omsorgspersoner bør isteden oppmuntres til å søke om arbeids- og opplæringstiltak gjennom arbeidsmarkedsetaten", jf. St. meld. nr. 25 (1994-1995) og Innst. S. nr. 180 (1995-1996). Disse medlemmer slutter seg fortsatt til denne vurderingen. Disse medlemmer understreker at dersom man skal innføre en ordning med overgangsstønad og utdanningsstønad til personer som har hatt langvarige omsorgsoppgaver, må det settes krav til kvalifisering ved at man gjennomgår utdanning eller er disponibel for arbeidsmarkedet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det er noen mennesker som ikke oppfyller kravene om tilstrekkelig botid i Norge, og som dermed ikke får fulle pensjonsrettigheter i folketrygden. Dette gjelder både nordmenn med lang tid i utlandet og arbeidsinnvandrere og mennesker med opphold på humanitært grunnlag. Det er forventet at denne gruppen vil øke. Flertallet slutter seg til forslaget om en ny supplerende stønadsordning for pensjonister med kort botid i Norge.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil gå imot den ordningen det legges opp til med å innføre en særskilt ordning for pensjonister med kort botid i Norge. Disse medlemmer mener at også denne gruppens behov er godt nok ivaretatt gjennom dagens støtteordninger.

Komiteens medlemmer fra Høyre støtter ikke forslaget om en ny supplerende stønadsordning for pensjonister med kort botid i Norge. Forslaget kan gi uheldig forskjellsbehandling av norske og utenlandske statsborgere, og vil bidra til å svekke forholdet mellom opptjening og ytelser fra folketrygden ytterligere. I forhold til de gruppene dette er ment å hjelpe, mener disse medlemmer man må vurdere alternative løsninger som f. eks. å kompensere kommunenes utgifter til sosialhjelp til dem dette gjelder.

Komiteener av Norsk Helse- og Sosiallederlag gjort kjent med at om lag 8 000-10 000 sosialklienter i Oslo kunne vært i arbeid, med litt tilrettelegging.

Komiteen vil understreke at sosialhjelp skal være en midlertidig ordning; et siste sikkerhetsnett. Både for den enkelte og for samfunnet er det viktig at den som har arbeidsevne, i størst mulig grad får benytte denne, og få sine øvrige ytelser gjennom folketrygden.

Komiteen mener det er for mange som i dag har sosialhjelp som sin eneste kilde til livsopphold. Dette er ikke i tråd med intensjonen i loven eller opprettelsen av ordningen.

Komiteen vil legge vekt på at et sentralt element i lov om sosiale tjenester er at det skal foretas en skjønnsmessig vurdering av livssituasjonen for den enkelte søker. Komiteen er imidlertid av den oppfatning at sosialtjenesten bør rettes mer inn på aktive tiltak.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil vise til de undersøkelser som er referert i Utjamningsmeldinga, og som synliggjør til dels store og uforklarlige forskjeller i utbetalingene av sosialhjelp. Videre er flertallet kjent med at sosialhjelpssatsene ikke har fulgt den alminnelige lønnsutviklingen og derfor sakket akterut.

Flertallet mener det bør iverksettes tiltak for å redusere ulikhetene i stønader som ikke skyldes individuelle forskjeller i hjelpebehov.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at innføring av en statlig veiledende norm i større grad en dagens system vil bidra til en mer enhetlig praksis. Dette flertallet slutter seg derfor til forslaget om innføring av en statlig veiledende norm for sosialhjelp. Ved at normen gjøres veiledende og ikke bindende, vil sosialtjenesten i kommunene fortsatt kunne legge det individuelle skjønn til grunn for en vurdering av hjelpebehovet. Veiledende normer innebærer også mindre grad av statlig styring enn bindende normer.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det er nødvendig at det ved utarbeidelsen av normen, eller som et element i utmålingen av "særskilte utgifter", blir tatt hensyn til om det er barn i husholdet. Videre vil flertallet understreke at boligutgifter og særskilte utgifter, som for eksempel utgifter til medisiner, bør holdes utenfor en norm, men tilstås etter en individuell vurdering. Flertallet mener det må tas hensyn til at bokostnadene er svært ulike i ulike deler av landet. Videre mener flertallet at særskilt store utgifter til transport, må kunne utmåles utenfor en fastsatt norm.

Komiteens medlemmer fra Høyre støtter ikke forslaget om å utarbeide en statlig rettledende norm for utgifter til livsopphold. Beslutninger knyttet til nivået på ulike stønader bør i størst mulig grad ligge der stønadene skal finansieres. Når det gjelder sosialhjelp, er dette i kommunene. Disse medlemmer understreker at sosialhjelp er ment å være en midlertidig hjelp, og at utmåling av sosialhjelp skal skje etter en individuell behovsprøving. Disse medlemmer viser til at SIFO allerede utarbeider oversikter over hva ulike typer husholdninger trenger til et nøkternt livsopphold. Kommunene kan legge slike beregninger til grunn for beslutninger om stønadsnivået. Etter disse medlemmers oppfatning vil adgangen til å klage kommunens vedtak om utmåling av sosialhjelp inn for fylkesmannen bidra til å hindre åpenbar urimelig forskjellsbehandling mellom kommuner.

Disse medlemmer viser til at et flertall av Arbeiderpartiet og Høyre under behandlingen av Velferdsmeldingen sluttet seg til Brundtland-regjeringens vurdering om at "det ikke er hensiktsmessig å utarbeide veiledende retningslinjer for stønadsnivået". Disse medlemmer mener fortsatt dette er en riktig vurdering.

Disse medlemmer mener imidlertid det er grunn til å advare mot tilfeller av ulik vurdering av identiske tilfeller i de enkelte kommunene, og understreker betydningen av arbeidet for å styrke kvaliteten i sosialtjenesten for å unngå vilkårlig forskjellsbehandling.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti hevder at veiledende normering ikke er tilstrekkelig. Det vil ikke verne mot stor ulikhet i sosialhjelpsnivået mellom kommuner og heller ikke forplikte staten til å være med å finansiere et nødvendig løft for de som er uten eller har svært små inntekter. I kommuneøkonomiproposisjonen for 2001, varsler Regjeringen at statlig veiledende norm ikke vil påvirke den samlede rammen for statlige overføringer til sektoren. Uten fast minstenorm og statlig medfinansiering vil underskuddet i kommunesektoren i dag gjøre økt sosialhjelpsutbetaling nesten umulig i mange kommuner. Skal innføring av statlig norm være en garanti mot fattigdom og et løft for de som nå har alt for lave ytelser, må normen være et fast garantert minstenivå.

Dette medlem viser til sitt forslag om å innføre en statlig minstenorm for sosialhjelp på nivå med minstepensjon.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at ifølge lov om sosiale tjenester skal barnetrygd og kontantstøtte vurderes med i inntektsgrunnlaget for den som søker om sosialhjelp. Det er i Utjamningsmeldinga foreslått at denne praksisen bør videreføres når det gjelder barnetrygd, men at kontantstøtten bør holdes utenfor. Komiteen slutter seg til dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at kontantstøtten skal vurderes med i inntektsgrunnlaget for den som søker sosialhjelp. Disse medlemmer er av den oppfatning det i de tilfeller en ber det offentlige om økonomisk bistand, så er det naturlig at husstandens totale innkomme blir vurdert opp imot behovet for bistand.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til forslag under kap. 8.2 om at engangsstøtte ved fødsel ikke vurderes med i inntektsgrunnlaget ved beregning av sosialstøtte.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil vise til merknader og forslag om å gjøre det enklere å kombinere arbeid og pensjon, og mener det er et viktig ansvar for samfunnet å legge til rette for at alle kan bidra etter beste evne. Flertallet mener det bør vurderes å innføre en ordning med kvalifiseringslønn, i tråd med forslaget om kvalifiseringslønn for nyankomne innvandrere. En slik ordning vil gi den enkelte mulighet til å være i arbeid, og for enkelte å få nødvendig arbeidstrening. Flertallet mener en ordning hvor den enkelte får en økonomisk gevinst av å være i arbeid, vil være motiverende. Flertallet mener det da kan bli lettere å få folk i arbeid og derved heve sin levestandard. For de som ikke har tilstrekkelig arbeidsevne, er folketrygden det riktige alternativet, fordi sosial stønad ikke skal være en varig ordning for syke mennesker.

På denne bakgrunn mener flertallet det bør utredes en ordning med kvalifiseringslønn for langtidsmottakere av sosial stønad som stiller krav til deltakelse, oppmøte og kvalifisering.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til forslaget i Utjamningsmeldinga om at det skal settes ned en intern arbeidsgruppe som skal utrede spørsmålet om garantert minsteinntekt. Dette flertallet slutter seg til forslaget.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til departementets forslag om å utrede en ordning med garantert minsteinntekt. Disse medlemmer støtter ikke dette. En slik ordning vil bryte med prinsippet om at offentlige ytelser skal være rettighetsbaserte eller behovsprøvde. Disse medlemmer frykter at en ordning med garantert minsteinntekt kan bidra til å holde enkelte grupper utenfor arbeidsmarkedet ved at arbeid i mindre grad blir et lønnsomt alternativ til sosiale ytelser.

Komiteen vil peke på at unge alvorlig syke som er under utdanning ikke har fått innpass i arbeidslivet og opparbeidet rett til sykepenger. I tillegg til at de ikke har rett på økonomiske ytelse ved sykdom, er det sannsynlig at flere av dem har store utgifter til medisiner og behandling uten at de har krav på noen form for økonomisk bistand.

Komiteen viser til at det er lite kunnskap og forskning om problemstillingen. Kreftforeningen er særlig opptatt av saken og har gjort et omfattende arbeid for å kartlegge livssituasjonen til unge kreftsyke. Gjennom et samarbeid med SIFO (Statens institutt for forbruksforskning) er det synliggjort at mange blir gjeldsslaver som følge av alvorlig og langvarig sykdom. Hvert år oppdages det for eksempel ca. 700 nye krefttilfeller i aldersgruppen 16-35 år. En del av disse vil være over 18 år og under utdanning eller uten opptjente rettigheter til sykepenger. Komiteen er kjent med at de fleste over 18 år har flyttet hjemmefra og det er ikke alle foreldre som har mulighet til å bistå de unge økonomisk.

Komiteen vil peke på at i tillegg til kreftpasienter kan unge med psykiske lidelser være en gruppe hvor mange kan ha behov for bistand under alvorlig sykdom.

Komiteen mener det er flere måter en kan bedre den økonomiske situasjonen og tryggheten for unge alvorlig syke, blant annet at varighetskravet i lov om folketrygd kan reduseres, slik at grunn- og/eller hjelpestønad kan innvilges raskere, og at studenter behandles likt med personer med yrkesinntekt i forhold til sine rettigheter innenfor lov om folketrygd. Komiteen vil framheve at det i dag finnes en ordning i folketrygdloven med at vernepliktige i visse tilfeller har rett til et grunnlag på minst 2G. En ordning for unge alvorlig syke kan eventuelt knyttes til denne ordningen i folketrygden.

På denne bakgrunnen vil komiteen fremme følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag for Stortinget som sikrer unge alvorlig syke økonomisk trygghet.»

Det er i dag en rekke barn og unge som vokser opp i familier som har dårlige levekår, og komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener dette er bekymringsfullt. Det er imidlertid mangel på kunnskap om fordeling av levekår blant barn og unge, herunder skoleelever og studenter, da hovedtyngden av den statistikken som utarbeides, tar utgangspunkt i den eller de i familien som er forsørgere. Flertallet mener derfor det er ønskelig med en egen stortingsmelding om dette temaet og foreslår:

«Stortinget ber Regjeringen legge fram en stortingsmelding om fordeling av levekår for barn og unge i Norge.»

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil fremheve betydningen av rask realisering av de tiltak i meldingen som spesielt vil gi vanskeligstilte barn et bedre utgangspunkt. Disse er blant annet funksjonshemmede foreldres mulighet til høyere barnetillegg, økt støtte til barnetilsyn for enslige forsørgere med funksjonshemmede barn, utvidet overgangsstønad under utdanning, forbedret bostøtte for vanskeligstilte barnefamilier og statlige rettledende normer for sosialhjelp.

Disse medlemmer mener det er behov for en stortingsmelding som i en bredere sammenheng enn hva som er gjort i Utjamningsmeldingen setter søkelyset på barns og unges, herunder studenters levekår.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at barns levekår i hovedsak gjenspeiler forsørgernes levekår. Tiltak for å bedre barns levekår må således først og fremst rettes mot foreldre og forsørgere. Etter disse medlemmers oppfatning gir den foreliggende meldingen et tilstrekkelig grunnlag for å vurdere tiltak rettet mot barn og unge, slik at det ikke er behov for en egen stortingsmelding om dette.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til merknader og forslag under de enkelte kapitler.

Dette medlem vil påpeke at barnetillegget for de som får ledighetstrygd eller går på attføring, er svært lavt og ikke dekker hva det faktisk koster å forsørge et barn. Tillegget er på kr 17,- per barn per dag for 5 dager hver uke. Spesielt for familier som må leve på lave ytelser, vil hver krone bety mye. Det er av stor viktighet at barn som lever i familier som er avhengig av offentlige trygde- eller livsoppholdsytelser, ikke lever i forhold som kan kalles fattigdom. Det er viktig for barn å kunne ha mulighet til å delta i for eksempel idrett og kulturaktiviteter og på andre arenaer der barn og unge møtes. De fleste slike aktiviteter koster penger eller krever utstyr som koster penger. RegjeringenBondevik fremmet tidligere i år forslag til nye bidragsregler der fradrag for samvær med barn ble satt til kr 55 og 85, avhengig av alder. Dette er summer som langt overstiger barnetillegget. Det finnes ikke noen enhetlige normer for slike kostnader som blir brukt for å fastsette nivået på ytelsene og skape rettferdighet mellom de familiene og de barna som mottar slike ytelser.

Dette medlem mener det er grunn til å utrede om barnetillegget og andre ytelser som er ment å dekke underhold av barn, er tilstrekkelige og rettferdige.

Forrige kapittelNeste kapittel