Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

8. Hovudliner i fordelingspolitikken

Det blir i meldinga understreka følgjande mål for Regjeringa:

  • – Samfunnet skal vere prega av små forskjellar i inntekt og levekår.

  • – Alle skal vere sikra trygge levevilkår og ein tilfredsstillande materiell levestandard, uavhengig av bustadplass, kjønn og sosial eller etnisk bakgrunn.

  • – Barn skal ha trygge og gode oppvekstvilkår, og få nødvendig omsorg frå foreldre og andre vaksne.

  • – Flest mogleg skal kunne vere sjølvforsørgde og ha ein tilfredsstillande levestandard av inntekt frå eige arbeid.

  • – Alle må yte etter evne til fellesskapet.

  • – Alle skal kunne utnytte evner og arbeidskraft på best mogleg måte.

  • – Stønadsordningar og skattesystemet skal vere innretta slik at dei økonomiske incentiva til å vere i arbeid ikkje blir for svake.

  • – Lokale og regionale forvaltningsnivå skal ha stor fridom til sjølv å utvikle tenestene.

  • – Folk skal ha lik rett til offentlege tenester uansett kor i landet dei bur.

  • – Flest mogleg skal kunne forsørgje seg sjølv.

  • – Arbeidsmarknaden skal ha plass også til menneske som ikkje kan yte full innsats til ei kvar tid.

  • – Det sosiale tryggleiksnettet må gi betre inntektssikring for enkelte mindre grupper av stønadsmottakarar som i dag har dårlege økonomiske levekår og liten utsikt til å kunne forsørgje seg sjølv gjennom arbeid.

  • – Skattereglane skal gi ei betre fordeling mellom dei med høge og dei med låge inntekter.

Det blir understreka at for å byggje opp under ei god utvikling i levekår også for dei som i utgangspunktet står svakast, må den økonomiske politikken medverke til gode og stabile rammevilkår for enkeltmenneske og verksemder og til ein stabil økonomisk utvikling.

Den økonomiske politikken til Regjeringa er basert på følgjande hovudelement:

  • – Ein fordelingspolitikk som legg vekt på at alle lengst mogleg skal kunne delta i arbeidslivet og få ta del i goda i samfunnet.

  • – Finanspolitikken og utbygginga av oljesektoren blir brukt til å stabilisere utviklinga i innanlandsk etterspurnad etter varer og tenester.

  • – Pengepolitikken blir retta inn mot å halde krona stabil overfor europeiske valutaer.

  • – Eit inntektspolitisk samarbeid som skal medverke til moderat pris- og kostnadsvekst.

  • – Strukturpolitikken skal medverke til at arbeidskraft, kapital og naturressursar blir forvalta best mogleg, og til at ein spreidd busetnad blir oppretthalde.

  • – Ei langsiktig, berekraftig forvalting av ressursane i landet og effektiv miljøpolitikk med bruk av økonomiske verkemiddel.

Regjeringa vil i tida framover vurdere endringar i skattesystemet og vil leggje vesentleg vekt på fordelingsverknadene av skattereglane både i høve til dei med dei lågaste og dei med dei høgaste inntektene. Regjeringa vil samstundes leggje vekt på at eventuelle endringar i skattesystemet skal medverke til eit enklare og meir effektivt skattesystem, og at ein tek omsyn til motiva verksemdene har for å gjere samfunnsøkonomisk lønnsame investeringar i Noreg. Regjeringa ser det som viktig å føre vidare hovudprinsippa frå skattereforma i 1992 om å sikre størst mogeleg skattemessig likehandsaming av ulike investeringar og spareformer. Dessutan vil Regjeringa leggje vekt på å auke bruken av grøne skattar og avgifter i staden for skattar som påverkar ressursbruken på ein uheldig måte.

Regjeringa legg vekt på at arbeidslivet i større grad kan gi rom for personar med yrkeshemming og helsemessige og sosiale problem. Det blir understreka at ungdom under 20 år fell inn under ungdomsgarantien. Langtidsledige skal også vere prioriterte til tiltak. Det blir lagt vekt på at innsatsen for yrkeshemma arbeidssøkjarar er ein integrert del av arbeidsmarknadspolitikken. Regjeringa ser det som viktig å sikre tilbod til arbeidslause med samansette problem og at personar med kroniske og variable lidingar kan få prøve seg ut i arbeidslivet ved hjelp av bistand som er tilpassa behova deira. Regjeringa går inn for eit opplegg med tidleg integrering av innvandrarar i lokalsamfunn og arbeidsmarknaden gjennom ei meir målretta og samordna kvalifisering av nyleg komne innvandrarar.

Regjeringa legg vekt på lik rett/tilgang til utdanning, som eit verkemiddel til å skape like moglegheiter, og legg stor vekt på at langtidsledige, yrkeshemma og funksjonshemma skal få den kompetanseutviklinga som er nødvendig for mest mogeleg aktiv deltaking. Regjeringa tek sikte på ei betre samordning mellom ulike etatar for at dei som treng lengre tid enn andre og betre tilrettelegging for å kunne gjennomføre utdanninga si, skal kunne fullføre vidaregåande opplæring.

Regjeringa meiner at det er behov for ytterlegare tiltak for å motverke at yrkeshemma fell mellom to stolar og korkje får varig arbeid eller varig inntektssikring gjennom uførepensjon. Regjeringa vil derfor gå inn for ei mjukare arbeidsline, som legg vekt på at arbeidslivet i større grad enn i dag skal gje rom for personar som har varig yrkeshemming av ulik slag og grad.

Etter 1998 er ordinær stønadstid for overgangsstønad til einslege forsørgjarar tre år som kan utvidast med to år når perioden òg inkluderer nødvendig utdanning. Det blir uttala at kravet om yrkesretta aktivitet etter tre års stønadstid for nokre kan vere for høgt og hindre meir fleksible tilpassingar til arbeidslivet/utdanning. Regjeringa vil vurdere eventuelle endringar i stønadstida.

Regjeringa ser på utdanningsstønaden som eit viktig verkemiddel for å få fleire einslege forsørgjarar i arbeid. Regjeringa vil derfor gå inn for å betre utdanningsstønaden og tilpasse den betre til høve og krav i arbeidslivet.

Regjeringa legg til grunn at folketrygda framleis skal vere det berande elementet i det samla pensjons- og stønadssystemet, fordi det gir tryggleik for den enkelte og medverkar til utjamning av inntektene i samfunnet. Regjeringa vil føre vidare hovudtrekka i pensjonssystemet i folketrygda. Regjeringa legg vidare til grunn at tenestepensjonar og eigne pensjonsordningar også i framtida skal fungere som supplerande ordningar til pensjonssystemet i folketrygda.

Regjeringa ønskjer at også barn av uførepensjonistar må sikrast gode økonomiske oppvekstvilkår, og tek sikte på å betre stønadsordningane for desse. Regjeringa ønskjer også å endre reglane for tildeling av uførepensjon til gifte og sambuande som arbeider deltid, slik at desse får betre utteljing ved uførepensjonering. Regjeringa vil vidare sikre tidlegare familiepleiarar, som i mange år har utført tyngjande omsorgsarbeid, stønad i ein overgangsperiode før dei blir sjølvhjulpne, og at skilte enker får betre inntektssikring.

Regjeringa vil vurdere ei betre målretting av trygdestønadene til bilhald for funksjonshemma.

Regjeringa legg vekt på at barnetrygda skal vere ei god og tidsmessig stønadsordning til alle barnefamiliar, og går inn for at barnetrygda framleis skal vere ei generell og ikkje ei inntektsprøvd ordning.

Slik Regjeringa ser det, vil det vere problematisk å gi relativt unge personar ei varig inntektssikringsordning utanfor ordninga med uførepensjon. Etter oppfatninga til Regjeringa vil tiltak som kan leie til arbeid og aktivitet og utbygging av aktuelle tenester, vere betre enn ei varig inntektssikringsordning. Regjeringa vil derfor ikkje foreslå ei ordning med sosial trygd for langtidsmottakarar av sosialhjelp.

Regjeringa går inn for å sikre pensjonistar med kort butid i landet og som står utan eller har moderate inntekter, betre økonomisk tryggleik enn dei har i dag.

Regjeringa foreslår at det skal setjast i verk ytterlegare tiltak for å redusere vilkårlege skilnader i den økonomiske sosialhjelpa. Sosial- og helsedepartementet vil utarbeide vegleiande retningsliner for stønadsnivået, slik lova gir heimel for. Kompetanseheving i sosialtenesta blir også nemnd som eit viktig verkemiddel.

Regjeringa ønskjer å prøve ut om det bør leggjast til rette for ei tettare kopling mellom sosialtenesta og arbeidsmarknadsetaten sine verkemiddel for å hindre marginalisering.

Sosial- og helsedepartementet vil vurdere å sette i gang eit forsøksopplegg med ein tenestebasert modell for brukarbetaling ved langtidsopphald i sjukeheim i utvalde kommunar. Parallelt med forsøksprosjektet vil departementet arbeide med vidare utgreiingar og analysar, særleg i høve til skjermingsproblematikk for ulike brukarar og korleis brukarbetalingsinntektene for det offentlege utviklar seg ved ein slik modell. Det blir uttala at ein har lite samla kunnskap om korleis den samla effekten av ulike betalingsordningar er for levekåra for utsette grupper, og korleis dei ulike skjermingsordningane samla sett fungerer for kronikarar, funksjonshemma og storforbrukarar. Det blir vidare peika på at for enkelte brukarar kan samla betaling bli så stor at dette svekkjer dei økonomiske levekåra i ikkje-uvesentleg grad. Regjeringa vil på denne bakgrunnen sette i gang ein gjennomgang av bruken av eigenbetaling for å finne fram til ordningar som betre skjermer kronikarane. I samband med dette skal det vurderast eit avgiftstak 2 for utgifter funksjonshemma og kronisk sjuke har, utover det som blir dekt av frikortordninga.

Regjeringa meiner at auka bustadtilskot til prosjekt som hjelper bustadlause, eller andre særleg vanskelegstilte på bustadmarknaden, er ei prioritert oppgåve.

Etter Regjeringa si vurdering er det nødvendig med eit meir omfattande og betre organisert skjerma bustadtilbod for vanskelegstilte, og det blir uttala at kommunane må ta eit særskilt ansvar for å organisere eit bustadtilbod retta mot svakt stilte grupper. Regjeringa vil legge vekt på at kommunar med store bustadpolitiske utfordringar og gode handlingsplanar får auka støtte frå Husbanken i åra som kjem.

Regjeringa går inn for at staten skal medverke i eit samarbeid om å betre butilhøva og skape funksjonelle storbyar. Det blir uttala at offentleg eigedom er ein strategisk ressurs som kan utnyttast betre i byane, og at kommunane må ta initiativ for å vurdere om dei er eigna til bustadformål.

Det blir understreka at etableringslån, kjøpslån, og bustadtilskot er særleg viktige ordningar for storbyane, og at om ordningane skal vere effektive, må dei vere tilpassa det reelle buutgiftsnivået i dei store byane.

Regjeringa vil freiste å redusere bruken av hospits hjå sosialtenesta ved å stimulere til bruk av andre bustadformer for bustadlause. Samstundes ser Regjeringa behov for ordningar som kan sikre tilfredsstillande drift av hospitsa.

Det blir uttala at eit betre hjelpeapparat for bustadlause er eit særleg ansvar for storbykommunane. Regjeringa legg stor vekt på at kommunane, statlege etatar og departementet skal styrkje og samordne innsatsen sin for å løyse oppgåvene på dette feltet, og vil følgje opp overfor sosialtenesta og gjennom Husbanken.

Det blir gjort greie for tiltak for å betre samarbeidet mellom helse-, sosial-, trygde- og arbeidsmarknadsetaten, og etter Regjeringa si meining må ein vurdere om andre etatar bør trekkjast meir forpliktande inn i samarbeidet om vanskelegstilte grupper. Dette gjeld næringsetaten og bustadetaten for dei kommunane som har slike etatar, og det gjeld oppfølgingstenesta og vidaregåande skule, kriminalomsorga i fridom og kulturetaten.

Det blir lagt vekt på at frivillige organisasjonar har ei viktig rolle å spele på mange område som er relevante for fordelingspolitikken, og på at dei kan supplere og utfylle det offentlege.

Som særskilde målgrupper for tiltak blir nemnde hushald med varig låg inntekt, vanskelegstilte innvandrarar, vanskelegstilte barnefamiliar, menneske med psykiske problem, langtidsarbeidslause og yrkeshemma, langtidssjuke, vanskelegstilte uførepensjonistar og funksjonshemma, menneske med rusproblem og bustadlause.

Komiteen har som mål å fjerne fattigdommen og øke verdigheten og tilhørigheten til samfunnet for personer og grupper som i dag faller utenfor fellesskapet. Et samfunn preget av solidaritet, fellesskap og respekt for mangfold og ulikhet er et trygt samfunn for alle og den beste investering i framtida.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at de overordnede målene i fordelingspolitikken er å sikre en rettferdig fordeling av goder og byrder i samfunnet. Det er et mål å legge til rette for at alle kan delta, på egne premisser. Arbeid er en nøkkel til god levestandard både på kort og lang sikt. Flertallet mener derfor det er et overordnet mål å sikre tilgangen til arbeidslivet. Videre mener flertallet det må bli mer fleksibilitet mellom arbeid og pensjon eller mellom arbeid og trygd, både for å bedre folks muligheter til å være i arbeid, men også for å sikre nødvendig arbeidskraft i samfunnet.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til de overordnede målsettinger i fordelingspolitikken som fremkommer i Utjamningsmeldinga, og slutter seg til disse.

Dette flertallet har som mål et samfunn preget av små forskjeller i inntekt og levekår, der alle er sikret trygge levekår og en tilfredsstillende materiell levestandard, uavhengig av kjønn, sosial og etnisk bakgrunn, hvor man bor. Det er videre et mål at flest mulig skal kunne forsørge seg selv og ha en tilfredsstillende levestandard av inntekt fra eget arbeid. Strategiene som må følges for å få dette til, er å omfordele gjennom skattesystemet, myke opp arbeidslinjen, bedre de offentlige tjenestene, intensivere arbeidet med å skaffe bolig til alle og lage et mer finmasket sikkerhetsnett. Fundamentet for disse strategiene er en stabil og sunn økonomi.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at datagrunnlaget for å måle inntektsfordelingen er usikker. Det er etter disse medlemmersmening ikke særlig overraskende at noen tjener mer enn andre, og slik vil det også alltid måtte være. Det kan ikke etter disse medlemmers syn bli et overordnet politisk mål at alle skal tjene like mye. Etter disse medlemmers mening ligger det offentliges utfordring i at en må sørge for at alle har et forsvarlig minimum å leve av. Dette minimum må imidlertid ikke være så høyt at det oppfordrer til å stå utenfor arbeidslivet.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til egne forslag i innstillingen som på vesentlige punkter styrker omfordelingen i samfunnet og bedrer situasjonen for utsatte grupper utover det meldingen legger opp til.

Komiteen slutter seg til vurderingen av at en stabil og sunn økonomi støtter opp under viktige mål i velferds- og fordelingspolitikken. Komiteen legger i denne sammenheng vesentlig vekt på at usikkerhet om den økonomiske politikken og utviklingen kan bidra til svakere sysselsettingsutvikling og økte forskjeller. Komiteen er enig i vurderingen av det inntektspolitiske samarbeidet som en viktig forutsetning for å oppnå hovedmålsettingene i den økonomiske politikken.

Når det gjelder omtalen av makroøkonomiske framskrivinger m.v., viser komiteen til sine merknader til kap. 2 i meldinga.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at en av de største truslene mot stabilitet i økonomien er en ukontrollert spekulasjonsøkonomi og uhemmet grådighet og egoisme fra ledere og kapitaleiere.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at skal inntektspolitisk samarbeid lykkes, må alle parter ta ansvar, og verdiene som skapes, fordeles rettferdig.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at signalene fra lønnsoppgjøret i privat sektor med storstreik mot skeivfordeling og grådighetskultur må tas på alvor og få konsekvenser for fordelingspolitikken.

Komiteen viser til gjennomgangen av hovedtrekkene i skattesystemet og vurderingene av skatt som virkemiddel i fordelingspolitikken.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det i meldinga gis en oversikt over egnede virkemiddel for å oppnå en bedre fordeling uten at det foreslås konkrete tiltak.

Flertallet slutter seg til vurderingen av at endringer i skattesystemet bør bidra til et enklere og mer effektivt skattesystem. Flertallet viser i denne sammenheng til de anslag for skatteutgifter og skattesanksjoner som er presentert i Nasjonalbudsjettet for 2000. Flertallet peker på at dette gir en oversikt over de unntak og særordninger i det gjeldende skattesystemet som bidrar til å redusere de offentlige inntektene. Flertallet legger vekt på at innstramminger på slike områder kan gi både økte skatteinntekter og et mer effektivt skattesystem uten økning i satsene og introduksjon av nye beskatningsformer. Flertallet vil samtidig peke på at en eventuell introduksjon av nye unntak og særregler for ulike sektorer og inntektsformer vil virke i motsatt retning.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, legger avgjørende vekt på at endringer skal understøtte hovedelementene fra skattereformen 1992. Dette flertallet viser i denne sammenheng til at regjeringen Bondevik tidligere har foreslått å øke skattesatsen for alminnelig inntekt. Dette flertallet mener at dette forslaget ikke kan anses å være i tråd med en slik målsetting.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at analysene i meldinga viser at skatt er et egnet virkemiddel i fordelingspolitikken, og at de norske skattereglene i økende grad bidrar til å jamne ut inntektsforskjellene. I denne sammenheng viser flertallet til at skattereformen trolig har bidratt til å øke gjennomsnittsskatten for de med de høyeste inntektene ved at en større del av kapitalinntektene nå kommer til beskatning.

Flertallet viser videre til at det også i de senere år har gått noe i retning av økt skatt for de med de aller høyeste inntektene og redusert skatt for de med de laveste inntektene. Flertallet viser i denne sammenheng til at budsjettopplegget for 1998 innebar en reduksjon av aksjerabattene, en viss innstramming i delingsmodellen og noe redusert formuesskatt. Flertallet viser også til at budsjettopplegget for 1999 innebar en økning i tonnasjeskatten for rederier som skattes etter de særskilt lempelige reglene for rederiselskaper. Flertallet viser til at fordelingsprofilen i skatteopplegget for 2000 i tillegg innebar en vesentlig forbedring bl.a. gjennom et nytt lønnsfradrag for de laveste lønnsinntektene, nytt trinn i toppskatten for inntekter over 762 700 kroner, innstramminger i delingsmodellen og rederiskatteordningen og økt skatt for eierne av forretningsbygg og bygg og anlegg. Flertallet viser til at regjeringen Bondevik ønsket å arbeide videre for skatteregler som gir bedre fordeling mellom de som har høye og de som har lave inntekter, og flertallet støtter dette.

Flertallet viser til at Regjeringen i stedet vil komme tilbake med vurderinger av mulige endringer i skattesystemet, bl.a. i lys av analysene i meldinga.

Flertallet viser til avtalen mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet om statsbudsjettet for år 2000, hvor det bl.a. ble innført et eget lønnsfradrag for de med de laveste inntektene.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det ut fra fordelingshensyn bør arbeides videre med skattelettelser for de med lavest lønnsinntekt. Dette flertallet viser i denne sammenheng til at ytterligere skattefradrag bør innrettes slik at grupper med lav lønnsinntekt får økt motivasjon til å delta i arbeidslivet. Dette flertallet mener at framtidige skatteopplegg bør legge til rette for slike lettelser gjennom en omfordeling fra grupper med høy inntekt, i tråd med de prioriteringene som sentrumspartiene og Arbeiderpartiet ble enige om i skatteopplegget for 2000.

Videre vil dette flertallet vise til Revidert nasjonalbudsjett for 2000 hvor Regjeringen allerede sier:

«Regjeringen vil derfor fram mot budsjett for 2001 vurdere endringer i skattereglene som kan bidra til å styrke fordelingsprofilen i skattesystemet ytterligere.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at det i særlig grad er de uten inntekt eller tilknytning til arbeidsmarkedet som er sakket akterut i velstandsutviklingen. Disse medlemmer mener at skattesystemet i liten grad er egnet til å hjelpe de svakeste gruppene, spesielt dersom en tenker på inntekts- og formuesbeskatningen. Samtidig er det klare negative konsekvenser ved en for ambisiøs beskatning av høyere inntekter og formue, ikke minst knyttet til at kapital og arbeidsplasser flyttes ut av landet. Nettopp fordi manglende tilknytning til arbeidsmarkedet er den viktigste årsaken til lave inntekter er det avgjørende å legge vekt på å bevare og stimulere til nye arbeidsplasser.

Disse medlemmer vil også understreke at det er viktig å ta hensyn til både skatter og avgifter når de fordelingspolitiske virkningene diskuteres. Når Arbeiderpartiet og sentrumspartiene trekker frem skatteendringene de ble enige om i budsjettet for 2000, og mener disse hadde gunstige fordelingsvirkninger, unnlater disse partiene å nevne de avgiftsøkningene de gjennomførte samtidig. Ikke minst den dramatiske økningen i el-avgiften rammet mange med lav inntekt hardt.

Disse medlemmer er enig i vurderingen av at endringer i skattesystemet bør bidra til et enklere og mer effektivt skattesystem, og at eventuell introduksjon av nye unntak og særregler for ulike sektorer og inntektsformer vil virke i motsatt retning. Disse medlemmer registerer at Arbeiderpartiet også støtter dette synet. Disse medlemmer finner det derfor noe underlig at Arbeiderpartiet og sentrumspartiene i Landbruksmeldingen nettopp har innført slike særregler, gjennom et særskilt skattefradrag for bønder, og at disse partiene også uttaler seg positivt om differensiert merverdiavgift på matvarer.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at Norge ifølge OECD-tall har et totalt skatte- og avgiftsnivå som ligger noe over snittet for alle EUs medlemsland. Sammenlignet med resten av Norden, som har en størrelse på offentlig sektor og et velferdsnivå som Norge kan sammenligne seg med, ligger Norge relativt lavt. Disse medlemmer viser til at en sammenligning av kapitalskattesatsene derimot avslører store ulikheter. Norge ligger her lavest på statistikken over høyeste marginalskattesats på kapitalinntekter.

Disse medlemmer tar meldingens forbehold om feilkilder ved å sammenligne ulike lands skattesystemer til underretning, men vil likevel påpeke at tallene referert ovenfor gir et klart inntrykk av en skattebelastning i Norge der kapitalinntekter beskattes meget lavt, mens lønnsmottagernes inntekter beskattes normalt eller høyt.

Disse medlemmer vil peke på meldingens dokumentasjon av at den store forskjellsveksten i perioden 1986-1997 i stor grad skyldes uforholdsmessig stor vekst i den del av kapitalinntektene som er igjen etter beskatning. Disse medlemmer viser til sentrumsregjeringens forslag i statsbudsjettet for 1999 om å tilnærme skattesatsene for arbeid og kapital. Disse medlemmer vil peke på behovet for et regelverk som føles mer rettferdig for det store flertall. Det kan derfor være aktuelt å vurdere innretningen av skatt på aksjeutbytte hvor eventuelt noe av beskatningen skyves fra bedriftene over til aksjeeierne, videre vurdere å innføre skattelettelser på de laveste lønnsinntektene, og omfordele gjennom bedre tjenester og bedre sosialt sikkerhetsnett for de som ikke har inntekt til å betale skatt med. Eventuelle endringer må skjerme kapital som det er behov for til reelle investeringer i næringslivet.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil fremme følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen legge fram endringer i skatteopplegget som reduserer forskjellene i skatt på arbeid og kapital.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det er riktig med et progressivt skattesystem, der de som har minst, betaler mindre enn de som har mest.

Komiteens medlemmer fra Høyre konstaterer at det gjeldende skattesystemet har slike egenskaper, og at skattesystemet fortsatt vil ha klare omfordelingsegenskaper selv om en foretar enkelte reduksjoner i skatter og avgifter som har særlig negativ virkning for arbeidsplasser og bedrifter i Norge.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sin merknad under kap. 3.2 Utvikling i og fordeling av inntekt og formue.

Komiteen viser til at det er en nær sammenheng mellom arbeidsinntekt og levestandard. Om lag I av inntektene i Norge tjenes opp som lønn. Komiteen mener derfor det er et overordnet mål å bidra til at flest mulig er i arbeid. Dette kan vi oppnå gjennom større fleksibilitet. Det norske samfunnet står overfor store utfordringer i årene som kommer med å sikre tilstrekkelig arbeidskraft. Det er også av denne grunnen viktig å bidra til at flere kan komme i arbeid. For noen er det dårlig helse som er årsaken til at det er vanskelig å få en tilknytning til arbeidslivet. Komiteen mener det er viktig å slå ring om gode velferdsordninger for de som ikke kan delta i arbeidslivet.

Komiteen vil videre peke på at det er behov for mottiltak for å forhindre utstøting fra et arbeidsliv som stiller store krav til effektivitet. Arbeid gir i tillegg til lønn sosial tilhørighet og der hvor arbeidet er tilpasset den yteevnen den enkelte har, gir arbeidet også positiv effekt på helsen. Mange kan delta i arbeidslivet dersom arbeidet blir lagt til rette for den enkelte.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er bekymret over de store sosialhjelpsutbetalinger som finner sted, samt at antall uførepensjonister nærmest har hatt en eksplosiv økning i de senere år. Dette gjør at en må vurdere hva som er årsaken til denne utviklingen. Disse medlemmer vil stille spørsmål om det er blitt for lettvint å bli uførepensjonist, samtidig med at det apparatet som skal hjelpe syke mennesker tilbake til en jobb de kan mestre, ikke fungerer tilfredsstillende. Disse medlemmervil påpeke at et av de viktigste virkemidlene i så henseende er å samle trygdekontor, arbeidskontor og sosialkontor på ett og samme sted. Det vil både hjelpe passive sosialhjelpsmottakere til å kunne komme ut i arbeidslivet, samtidig som det vil kunne hjelpe personer som trenger et tilrettelagt opplegg for å kunne komme seg tilbake i arbeid etter at en ikke lenger mestrer den jobben en har, grunnet sykdom.

Disse medlemmer mener at det er positivt at Regjeringen ønsker å igangsette tiltak som har som mål å hjelpe vanskeligstilte grupper ut i arbeidslivet. Det må i større grad gjøres et bedre arbeid for å hjelpe innvandrere som har fått oppholdstillatelse, med å kvalifisere seg for arbeidslivet. Disse medlemmer er av den oppfatning at en av de største begrensninger for ikke-vestlige innvandrere for å komme inn i et lønnet arbeid er språkproblemer, og dette arbeidet må derfor intensiveres. Disse medlemmer mener også at en må vurdere å kreve at langtidsmottakere av økonomisk sosialhjelp må yte noe tilbake for denne støtten fra det offentlige. Dersom dette ikke gjøres, vil motivasjonen for å ta seg et lønnet arbeid når sjansen byr seg, bli fraværende, og en rekke personer kan dermed bli passive sosialhjelpsmottakere over lang tid. Denne ordningen må utformes på en slik måte at den type arbeid som denne gruppen settes til, ikke blir i konkurranse med det næringslivet.

Disse medlemmer vil presisere at mye fortsatt kan gjøres for å bidra til økt vekst i det private næringsliv. Disse medlemmer mener at å se nærmere på en reduksjon i skatte- og avgiftspolitikken vil være et viktig element. Vekst i det private næringsliv vil også hjelpe vanskeligstilte grupper raskere ut i arbeidslivet. Disse medlemmer vil derfor påpeke at det er mye som kan gjøres på dette området.

Disse medlemmer vil vise til at all statistikk viser at det største skille i levekår går mellom de som har arbeid, og de som ikke har arbeid. I tillegg til at arbeid for de fleste gir en inntekt som er bedre enn stønadsordninger, gir arbeid også en rekke andre direkte og indirekte velferdsvirkninger. Egenrespekten, egenansvaret og den følelsen av aksept som det å klare seg selv på egen inntekt gir enkeltindividet, bidrar til en generelt bedre psykisk og fysisk helse. Disse medlemmer vil derfor understreke at det er viktig å føre en generell sosial- og arbeidsmarkedspolitikk som bidrar til å gjøre flest mulig selvhjulpne gjennom at flest mulig får eller beholder en tilknytning til arbeidslivet. Norge vil i årene fremover ha et stort udekket arbeidskraftbehov. Det er derfor i samfunnets interesse at flere som i dag faller utenfor arbeidsmarkedet, trekkes inn, og at flere eldre blir stående lengre i arbeid enn i dag. Disse medlemmer er bekymret over at det i 1999 ble over 10 000 nye AFP-pensjonister, og at antallet uføretrygdede forsetter å stige. Dette understreker at det er behov for å iverksette sterkere tiltak både for å motivere flere til å stå lengre i jobb og for å begrense uføretrygding, og for å gi allerede uføretrygdede lettere mulighet til å kombinere trygd med arbeid. Arbeidslivet preges i dag av et høyere omstillingspress enn tidligere, men dette er ikke den eneste grunnen til at flere har problemer i arbeidsmarkedet.

Disse medlemmer mener stortingsflertallet gjennom å legge opp til et for lite fleksibelt arbeidsmarked har bidratt til å skyve flere potensielle yrkesaktive over i arbeidsledighet, sosialhjelp og over på uføretrygd. Økte kostnader for arbeidsgivere knyttet til sykdom vil f.eks bidra til at grupper med høyt sykefravær fremover vil få det vanskeligere i arbeidsmarkedet. Disse medlemmer mener derfor en politikk for at færre skal falle utenfor arbeidslivet og at flere skal kunne blir selvhjulpne, krever en tosidig politikk: Omfanget av reguleringer som bidrar til å beskytte de som har jobb, men som bidrar til å sperre ute de som ikke har det, må reduseres. Samtidig må de svakeste - gjengangerne på sosialhjelp og langtidsledige - være prioriterte i forhold til kvalifiserings- og oppfølgingstiltak i regi av arbeidsmarkedsetaten.

Disse medlemmer er derfor klart uenig i at det skal innføres en ny generell ungdomsgaranti for ungdom mellom 20 og 24 år. Dette vil bare bidra til å trekke fokuset vekk fra de virkelig vanskeligstilte. De ungdommer som faller innenfor den prioriterte gruppen, må selvfølgelig få samme mulighet til kvalifisering og oppfølging, men det er ikke noe som tyder på at ungdom i dag generelt har et problem i arbeidsmarkedet.

Komiteen mener arbeidsmarkedsetaten de senere årene har hatt for lite fokus på de som trenger mye bistand og kvalifisering, og i for liten grad sikret en målrettet politikk for å bedre deres arbeidsmarkedsdeltagelse. Dette gjelder både langtids sosialhjelpsmottakere og personer med ulike funksjonshemninger. Det er behov for å understreke at det offentliges aktivitet i arbeidsmarkedspolitikken ikke minst er begrunnet gjennom dette arbeidet. Sterke signaler fra for eksempel kommunenes førstelinje sosialtjeneste, tyder på at arbeidsmarkedsetaten i noen tilfeller "gir opp" vanskelige klienter som har sammensatte behov. Arbeidsmarkedsetaten kan synes å ha annet mål og fokus enn å bidra til økt yrkesdeltagelse for de virkelig vanskeligstilte. Det er etter komiteens mening ikke en holdbar situasjon hvis de som virkelig har det vanskelig i vårt samfunn, ikke skal få en mulighet til å bli selvhjulpne og komme ut av en klientsituasjon. Det skal ikke være de offentlige etatsgrenser som setter vilkårene for om noen får hjelp. Komiteen mener derfor det må bli et økt brukerfokus og tettere samarbeid mellom de ulike etatene rettet mot brukerne. Hvis ikke dette er mulig å få til innenfor de etablerte etater, må det vurderes å omorganisere tjenestene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener ulike omorganiseringer må utprøves, ikke nødvendigvis bare i offentlig regi. Disse medlemmer vil understreke at det er viktig å ha langtidsevaluering av slike forsøk slik at langtidsresultater kan dokumenteres. Når brukergrupper f.eks. er rusavhengige, kriminelle gjengangere eller personer med tidligere psykiske problemer, er det spesielt langtidsvirkningene som er viktig å få belyst.

Komiteen vil videre peke på at når det gjelder unge funksjonshemmede, enten de er fysisk eller psykisk funksjonshemmede, er det viktig at man forsøker å motvirke at disse nesten automatisk anbefales for uføretrygding. En mer aktiv holdning i arbeidsmarkedsmyndighetene ville kunne gitt flere en mulighet til å klare seg selv.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til forslag om å gi rett til tiltak eller opplæring etter 4 ukers ledighet og forslag om å utrede sammenslåing av sosial,- trygde- og arbeidskontor.

Dette medlem vil også påpeke de store endringene som skjer i arbeidsmarkedet med stadig økte krav til kompetanse og fleksibilitet, større mobilitet og presset fra en globalisert økonomi m.m. Det er åpenbart et stort behov for en stortingsmelding om arbeidsmarked, arbeidsmiljø og sysselsetting i det 21. århundre.

Dette medlem vil vise til at Sosialistisk Venstreparti har gått imot endringer i sykelønnsordningen - både de som ville svekke arbeidstakeres rettigheter, og de som ville føre til større utgifter for arbeidsgivere ved økt arbeidsgiverperiode.

Dette medlemvil påpeke at språkundervisning er det aller viktigste virkemiddelet for integrering og rask inngang på arbeidsmarkedet. Uten nødvendige språkkunnskaper vil det være vanskelig å tilby arbeid til asylsøkere og flyktninger som kommer til Norge. Dette medlem vil vise til behandlingen av Dokument nr. 8:87 (1997-1998) der det ble flertall for forsøk med omlegging av arbeidet med integrering, og til Dokument nr. 8:43 (1999-2000).

Det er etter dette medlems syn viktig å øke arbeidsmarkedstiltakene for asylsøkere og flyktninger med arbeidstillatelse, aetaten må ta i bruk virkemidler også for asylsøkere som har arbeidstillatelse og sitter i mottak, og vil vise til forslag fra Sosialistisk Venstreparti og sentrumspartiene i Innst. S. nr. 179 (1999 -2000) om dette.

Dette medlem vil peke på at kombinasjonen dårlig helse og mangel på arbeid er den viktigste årsaken til fattigdom. Derfor blir det ekstra viktig å satse mer på å etablere et rettferdig og motiverende system som ikke påfører flere grupper fattigdomsproblemer i en fase der de skal komme seg ut av en vanskelig livs- og helsesituasjon, og motiveres både til opplæring og arbeid. Det er svært viktig for samfunnet at flest mulig lykkes i å gjenvinne helse og komme i arbeid. Opplæring og arbeidstrening vil derfor være ekstra krevende. Samfunnsøkonomisk er det svært lønnsomt å få flere tilbake i arbeid, og derfor må de ytelser og tjenester som settes inn for å oppnå dette, ikke være så snaue at de tar motet fra folk i en viktig oppbyggingsfase.

Dette medlem vil vise til behandlingen av Ot.prp. nr. 48 (1998-1999), der Sosialistisk Venstreparti foreslo å øke minsteytelsen under medisinsk rehabilitering og yrkesrettet attføring til 2 G, øke stønadssatsene til barnetilsyn og gi fortsatt mulighet til å tjene 1/2 G uten avkorting.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke at lik rett til utdanning/tilgang på utdanning er viktig for å gi alle like muligheter. Flertallet vil understreke viktigheten av at undervisningen tilrettelegges for den enkelte. Dette er nødvendig for at de med særskilte behov skal kunne dra nytte av undervisningen, som gis på alle nivå i undervisningssystemet.

Flertallet vil peke på at det er viktig å heve kompetansenivået i den voksne delen av befolkningen gjennom et tett samarbeid mellom partene i arbeidslivet, den enkelte og staten. Flertallet vil understreke at det er viktig at langtidsledige, yrkeshemmede og funksjonshemmede får den kompetanseutviklingen som er nødvendig for i størst mulig grad å kunne delta aktivt i yrkeslivet.

Komiteen vil peke på betydningen av at den enkelte motiveres til å ta utdanning. Skolemotivasjon har sammenheng med hjem og nærmiljø, samtidig som fellesskapet må sørge for at det er tilgang til god utdanning både for barn, ungdommer og voksne, uavhengig av økonomi og bosted. Komiteen viser også til betydningen av en god utdanningsfinansiering gjennom Statens lånekasse.

Komiteen viser til at Reform 94 hadde som mål å gi alle 16-19-åringer rett til videregående utdanning som fører fram til studie- eller yrkeskompetanse. Komiteen viser til St.meld. nr. 32 (1998-1999) om evaluering av Reform 94 og Stortingets behandling av denne (jf. Innst. S. nr. 246).

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at evalueringa viser at både den individuelle retten til tre års videregående opplæring, retten til inntak på ett av tre grunnkurs, mulighet til mer enn tre års opplæring etter sakkyndig vurdering og rett til inntak på prioritert grunnkurs etter sakkyndig vurdering i alt vesentlig har virket som det var tenkt.

Komiteen viser videre til de vedtatte justeringer av reformen, for eksempel at tidsrommet retten kan tas ut på, økes og at det på bransjenivå blir definert et kompetansenivå med tilhørende kompetansebevis for elever og lærlinger som ikke sikter mot fullt fag- eller svennebrev. Komiteen viser til at det er behov for flere praksis- og treningsplasser for studenter for å få fullført utdanningen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at høyere utdanning står foran store utfordringer knyttet til bl.a. økt internasjonalisering og konkurranse. I denne situasjonen er det viktig å styrke de offentlige utdanningsinstitusjonene slik at de kan tilby gode utdanninger til alle uavhengig av privat økonomi. Det er avgjørende for målet om å opprettholde hovedmønsteret i bosettingen at det finnes gode høyere utdanningsinstitusjoner over hele landet.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at studenter er en gruppe i samfunnet med lavt inntektsnivå, og at for mange av disse er bolig og barnehageplass blant de største utgiftene. Dette flertallet mener det må legges opp til å videreføre satsingen på studentvelferd, og viser i den sammenheng til at flertallet i budsjettet for 2000 fikk gjennomslag for en dobling av antall studentboliger som skal bygges. Dette flertallet viser til at et flertall i Budsjett-innst. S. nr. 12 (1999-2000) peker på at Samskipnadsrådet anslår et behov på om lag 7 000 nye studentboliger i løpet av en sjuårsperiode.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at mye av den kunnskapen ungdom tidligere fikk i arbeidslivet, er forsøksvis flyttet inn i skolen, og mulighet for praktisk læring er erstattet med teoretisk læring. Den tradisjonelle skolestrukturen må endres og erstattes med lære for livet der barn og ungdom lærer gjennom å få prøve og feile, og der teori og praksis går hånd i hånd.

Medbestemmelse og elevaktivitet må i større grad prege skoledagen. Aldersblandede grupper og arbeid mot nærmiljøet gir barn og unge reelt ansvar og ferdigheter de trenger for egenmestringen i samfunnet. Skolefritidsordningen må være en del av det helhetlige skoletilbudet til barna. Den skal ikke være en forlengelse av skoledagen, men gi barna et utfordrende og trygt tilbud med friere rammer. Skolefritidsordningen må romme alle barn og ha tilstrekkelig antall og kompetente ansatte.

Dette medlem ønsker å opprettholde en offentlig enhetsskole. Dette medlem ønsker at leirskoleopphold skal være gratis og minst 3 uker i løpet av grunnskolen. Innføring av et gratis skolemåltid hver dag vil kunne gi alle en mulighet til å lære gode matvaner og gi barna et godt grunnlag for en aktiv skoledag.

Dette medlem ønsker at skolefritidsordningen skal ha maksimaltakster og standardkrav til innhold og kvalitet vedtatt nasjonalt. På sikt bør skolefritidsordningen bli gratis.

Dette medlem vil vise til Sosialistisk Venstrepartis forslag om en flerårig skolesatsing på 10 mrd. kroner i statsbudsjettet for 2000 og forslag reist under debatten om Utdanningspolitisk redegjørelse i mai 2000.

Komiteen vil understreke at fordeling av omsorgen og de økonomiske forpliktelsene har forandret seg de siste 30 årene. Fedrene tar mer ansvar for omsorgen av barna. Det er en kjensgjerning at mange ekteskap og samboerskap går i oppløsning, noe som fører til store forandringer for barna og deres foreldre. Komiteen er av den oppfatning at det er barnets beste som må ligge til grunn for hvordan omsorg og økonomiske forpliktelser skal deles etter et samlivsbrudd. Komiteen viser til den varslede gjennomgangen av barnebidragsordningen.

Komiteen viser til at endringer i bidragsreglene lenge har vært en varslet sak fra ulike regjeringer. Den forrige regjeringen sendte et utkast til nye bidragsregler ut på høring i juni 1999. Komiteen ber Regjeringen følge opp dette arbeidet og fremme sak for Stortinget. Dagens bidragsregler er tilpasset en annen tid, hvor hovedregelen var at kvinner ikke hadde egen inntekt. Komiteen mener det er nødvendig med endringer i bidragsreglene slik at det bl. a. tas hensyn til avtalt samvær med barn og begge foreldrenes inntekt ved beregning av bidrag. Samtidig må ordningene være enklest mulig.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under kap. 9.2 om behovet for å få en totalgjennomgang av ulike stønadsordninger for å forsørge barn.

Komiteen vil også i framtiden bygge på en kombinasjon av tjenestetilbud og kontantoverføringer gjennom barnetrygden, og viser til at barnetrygden har som formål å jevne ut den økonomiske situasjonen mellom husholdninger med og uten forsørgeransvar for barn. Komiteen vil understreke at barnetrygden har økt betydelig i løpet av den siste 10-årsperioden. Komiteen vil videreføre barnetrygden som en generell og ikke behovsprøvet ordning.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, ser det som positivt at barnetrygden nå er utvidet til 18 år da det formelle forsørgeransvaret varer til barnet er 18 år, og de fleste 16- og 17-åringer bor hjemme hos foreldrene.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet viser til Utjamningsmeldingen der Regjeringen vil at barnetrygden skal regnes som inntekt når økonomisk sosialhjelp skal utmåles. Derimot skal kontantstøtten ikke inngå i inntektsgrunnlaget. Begrunnelsen for denne tilsynelatende forskjellsbehandlingen ligger i det legislative grunnlaget for ordningene, der barnetrygden er innført for generelt å styrke barnefamiliers økonomi, mens kontantstøtten skal muliggjøre valgfrihet for barnefamiliene med hensyn til form for daglig omsorg. Disse medlemmer mener, som Regjeringen, at det uansett skal tas hensyn til at det er barn i familien, når det søkes om økonomisk sosialhjelp.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er enige i at barnetrygden skal være en generell og ikke en behovsprøvet ordning, men er av den oppfatning at alle overføringer til barnefamiliene burde vært samlet i barnetrygden. Disse medlemmer anser det som mer rettferdig at ytelsene samles og fordeles likt til alle. Disse medlemmer anser at barnefamiliene selv kjenner sin egen situasjon og sine egne ønsker best og selv bør velge å bruke midlene slik den enkelte familie finner formålstjenlig. Disse medlemmer foretrekker derfor en ordning der barnehagesubsidiene direkte til barnehagene avvikles, midlene legges inn i barnetrygden og fordeles til alle småbarnsfamilier som "kontantstøtte".

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke mangelen på prinsipiell avklaring fra Regjeringen på hvorfor noen allmenne ytelser som gis til alle uten behovsprøving, avkortes og andre ikke. Barnetrygd, kontantstøtte og engangsstønad ved nedkomst er ordninger som er ment å gå til å forsørge barn og utjevne barns levekår. Nå kan barnetrygd og engangsstønad ved fødsel avkortes hvis du er så fattig at du må ha sosialhjelp, men uansett hvor rik du er, får du pengene uavkortet. Dette forsterker skeivfordelingen og rammer barn i fattige familier. Dette medlem ber Regjeringen avklare de prinsipielle sider av denne store forskjellsbehandlinga i stortingsmeldinga om fordeling av levekår for barn og unge i Norge.

Dette medlem viser til merknad under kap. 9.2 og behovet for å få en totalgjennomgang av ulike stønadsordninger for å forsørge barn både for å oppnå rettferdighet og for å sikre tilstrekkelig dekking av nødvendige utgifter.

Komiteen vil peke på at barn og foreldre trenger mer tid sammen for å få en god og trygg hverdag. Det er riktig bruk av fellesskapets ressurser å gi småbarnsforeldre bedre muligheter til å kombinere omsorg og jobb.

Komiteen vil vise til at kontantstøtten skal evalueres.

Videre mener komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, det er nødvendig å evaluere hvilken effekt kontantstøtten har for integreringen i det norske samfunnet. Flertallet mener det også må evalueres hvilken virkning kontantstøtten har for barn som lever under dårlige levekår.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener flere forhold må undersøkes som en del av evalueringen, blant annet i hvilken grad kontantstøtten har virket utjamnende, og om den fører til mer tid mellom foreldre og barn.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, vil understreke at målet med kontantstøtten er at foreldrene skal sikres mer tid til å ta omsorgen for sine barn. Foreldre skal ha reell valgfrihet når det gjelder hva slag omsorgsform de ønsker for barna sine, og overføringene til barneomsorg som den enkelte familie får fra staten må bli mer likeverdig.

Flertallet vil peke på at det er viktig at den enkelte kommune legger opp til fleksibilitet i sine oppholdstider i barnehagen, slik at deltid i barnehagen kan kombineres med kontantstøtte.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener midlene må brukes slik at de frigjør mest mulig tid for samvær mellom foreldre og barn. Dette gjør vi i dag først og fremst gjennom betalt foreldrepermisjon.

Disse medlemmer vil peke på at hele vår felles velferdsbygging hviler på at flest mulig deltar i lønnsarbeid. Tiltakene som gjør det enklere for småbarnsforeldre å delta i yrkeslivet, må videreutvikles, slik bedre foreldrepermisjon og full barnehagedekning gjør.

Disse medlemmer viser til at kontantstøtten legger beslag på betydelige midler, som kan anvendes mye bedre og til et mer variert tilbud for barneomsorg.

Disse medlemmer viser til kontantstøtteordningen som ikke først og fremst gir foreldre større valgfrihet til å være hjemme med egne barn, men belønner alle som ikke velger en barnehageplass med kontantstøtte. Det betyr at fulltidsarbeidende foreldre som velger dagmamma, praktikant eller au-pair, vil få kontantstøtte, mens foreldre som velger barnehageplass, først vil miste kontantstøtten - og deretter må ut med oppholdsbetaling i barnehagen.

Disse medlemmer vil understreke den positive betydningen barnehagen har for barn som snakker et annet språk enn norsk hjemme. Gode språkkunnskaper gjør møtet med skolen lettere og gjør at elevene lettere kan bruke tiden på samme måten som de øvrige elevene, i stedet for å måtte starte med en grundig opplæring i norsk. Disse medlemmerhar merket seg at det flere steder i landet tilbys barnehageplasser til innvandrer- og flyktningebarn, blant annet som et aktivt integreringstiltak. Dersom deres foreldre ønsker å velge kontante penger som alternativ til et tilbud barna klart kan profittere på, så vil den foreslåtte ordningen ikke kunne hindre dem i det. Dette er ofte familier som har en av foreldrene hjemme, og også familier med en trang økonomi. Resultatet kan da bli at barnet mister et verdifullt tilbud. Signaler fra fagpersoner som jobber i forhold til integrering, viser at dette faktisk også skjer.

Disse medlemmerhar merket seg den sterke bekymringen for barnehagedrift i utkantkommuner.

Disse medlemmer viser til at kvinner tjener mindre enn menn, og at det derfor i stor grad viser seg at mødre benytter seg av kontantstøtten, mens småbarnsfedre jobber mer overtid.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Sosialistisk Venstrepartis merknader i Budsjett-innst. S. nr. 2 (1998-1999).

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke at i mange distriktskommuner er en god barnehagedekning et fortrinn i kampen om å beholde kvalifisert arbeidskraft og hindre fraflytting.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at kontantstøtteordningen har tre hovedmålsettinger: 1) Større valgfrihet for småbarnsfamiliene til å velge mellom ulike omsorgsløsninger for sine barn, 2) legge til rette for at småbarnsforeldre får mer tid til omsorg for egne barn og 3) en mer rettferdig fordeling av de statlige midlene som går til barneomsorg. Kontantstøtten har vist seg å bli en populær ordning som mange benytter seg av. Disse medlemmer vil advare mot endringer i kontantstøtteordningen som begrenser foreldrenes frihet til å velge mellom ulike omsorgsløsninger for sine barn.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti har merket seg at tilhengerne av kontantstøtte fremholder at foreldre uansett økonomiske incentiver vil velge det som er best for barna - og gjør valget til et spørsmål om foreldrenes moral. De samme partiene som fremholder hvor fint barnehagetilbudet er for barn, gjør likevel barnehager i mange tilfeller dobbelt så dyrt å bruke som alle andre barnepasstilbud. Ingen kan bebreide småbarnsforeldre med presset familieøkonomi at de tenker seg om to ganger, og velger en fullfinansiert dagmamma i stedet for en barnehageplass som vil koste dem opptil 40 000 kroner netto pr. år.

Dette medlem mener den betydelige sum som nå brukes til en snever ordning som kontantstøtten er, kan brukes mye bedre til et mer variert tilbud innen barneomsorg, og ønsker å avskaffe ordningen.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det i dag er ulik praksis for barnefamilier som ved fødsel mottar engangsstønad ved nedkomst og samtidig i kortere eller lengre tidsrom er avhengig av sosial stønad. En del kommuner regner også denne engangsstønaden inn som del av inntekt som legges til grunn for det beløp som gis i stønad til livsopphold. Alle familier som får barn, har behov for en del utstyr og nyanskaffelser til barnet, og disse utgiftene vil være spesielt tunge å bære for de barnefamiliene som i utgangspunktet har svak økonomi. Hvis man regner inn engangsstønaden ved utregning av livsopphold, gir man disse familiene marginale muligheter til å gi barna det utstyr de faktisk trenger etter fødsel. Så lenge engangsstønaden ikke er behovsprøvd, men en del av det norske velferdssystemet, må den også brukes til det som faktisk er formålet med den.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen sørge for at engangsstønad ved nedkomst ikke vurderes med i inntektsgrunnlaget for den som søker om sosialhjelp.»

Komiteen vil fortsatt ha en sterk satsing på et barnevern som skal ha høy kompetanse og kvalitet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det bør arbeides videre med samarbeid sentralt og lokalt mellom barnevern, barnehager, barne- og ungdomspsykiatri, skole- og helsetjeneste, og det bør bli en tettere oppfølging av private barnevernsinstitusjoner.

Flertallet ser alvorlig på de problemene fosterfamiliene sliter med, og viser i den forbindelse til "Handlingsplan for styrking av fosterhjemsarbeidet" som ble utarbeidet i 1997, og ser på handlingsplanene som et steg i riktig retning. Flertallet mener det bør arbeides videre med en helhetlig gjennomgang av fosterhjemssituasjonen, da sett i en tverrfaglig sammenheng med barnevernet, sosialetaten, skolen, barnevernsinstitusjoner og PP-tjenesten. Flertallet ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en slik gjennomgang i en passende form. Flertallet vil berømme den innsatsen fosterfamiliene legger ned for barna ved å gi dem trygge og gode oppvekstvilkår.

Flertallet vil vise til at både forskning og erfaring viser at det er klare sammenhenger mellom samfunnsstruktur og samfunnsutvikling, oppvekstmiljø og kriminalitet. Å sikre barn og unge gode oppvekst- og levekår er det viktigste virkemiddelet for å forebygge og bekjempe barne- og ungdomskriminalitet. Familien er den sentrale rammen for et godt oppvekstmiljø. Flertallet mener at hovedoppgaven for det offentlige er å sørge for gode rammebetingelser for oppvekstmiljøet i familiene, samtidig som det må settes inn hjelpetiltak når familieomsorgen svikter.

Et annet flertall. medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til Befring-utvalget som ble nedsatt av sentrumsregjeringen for å se på barnevernet i Norge. Dette utvalget avga i mai 2000 sin innstilling. I innstillingen gir utvalget en helhetlig tilstandsvurdering av barnevernet, ser på nye perspektiver og gir forslag til nye reformer. Dette flertallet vil peke på at fosterhjem er et av de hjelpetiltak som utvalget har sett på. Dette flertallet ser frem til Regjeringens videre arbeid med denne meldingen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietkonstaterer dessverre at det norske barnevernet verken har den kompetanse eller kvalitet som er nødvendig for å være aktive, positive støttespillere for foreldre som har problemer med sine barn av ulik årsak. For ofte mener disse medlemmer å registrere at sosionomer og barnevernspedagoger i utøvelsen av sin tjeneste i barnevernet i for stor grad prøver å påvirke foreldrene til å gjennomføre en barneoppdragelse og en barneomsorg på sine ofte kvasifaglige premisser. Disse medlemmer viser til at barnevernloven har en formålsparagraf hvor barneverns-medarbeiderne skal være støttespillere og medspillere i forhold til foreldre i omsorgen av barn i hjemmet. For ofte ser vi etter disse medlemmers mening at barnevernet som førstetiltak fjerner barna fra foreldrene og plasserer barna i fosterhjem eller barnevernsinstitusjoner. Disse medlemmer er fullt innforstått med at det i enkelte situasjoner er nødvendig å ta barna ut fra hjemmet for en kortere eller lengre tid, men disse medlemmer vil sterkt presisere at det også er barnevernlovens intensjon at barna skal tilbakeføres til hjemmet så snart dette er mulig. I mellomtiden bør barnevernet være støtte for foreldrene slik at barna kan tilbakeføres så raskt som mulig til sine biologiske foreldre. Slik mener disse medlemmer barnevernet generelt ikke fungerer i dag.

Disse medlemmer vil advare mot en sammenblanding av psykiatri og barnevern. Det er slett ikke det vanlige at problemer med omsorgen i hjemmet for barna skyldes psykiske problemer verken hos barna eller foreldrene. En for tett sammenblanding med psykiatrien kan etter disse medlemmers mening virke stigmatiserende både på barna, men også i særlig grad på foreldrene. Både barnevernet og foreldrene på eget initiativ må ha muligheter og bør bruke disse mulighetene når det foreligger psykiske problemer som gjør det nødvendig å bringe psykiatrien inn i bildet. Disse medlemmer vil også i denne sammenheng presisere at tilbudene innen barne- og ungdomspsykiatrien generelt er for dårlig utbygget i dette landet. Disse medlemmer stiller seg uforstående til at det skulle være større behov for en oppfølging av private barneverninstitusjoner enn av offentlige institusjoner. Begge institusjonstypene trenger faglig oppfølging og tilsyn. Det samme er også i høyeste grad viktig når det gjelder fosterhjem. Dessverre avdekkes ofte forhold i fosterhjem som er uakseptable, og som viser at utvelgelsen av fosterhjem skjer uten skikkelig faglig forankring.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Dokument nr. 8:19 (1999-2000) om en nasjonal handlingsplan for barnevernet. Her legges det frem en rekke forslag som må til for å bedre og styrke barnevernet i Norge. Slik situasjonen er i dag, finnes en rekke mangler og svakheter i barnevernet, og barn og unges rettigheter tas ikke nok på alvor. I en del tilfeller svikter voksenverden de unge. Barn og unge blir i mange saker usynlige i egne saker.

Dette medlem ser at det i dag er vanskeligere å åpne pølsebu enn å starte og drive privat institusjon som brukes av barnevernet, og barn og unge som bor i private institusjoner får ofte ikke den skolegang de har krav på. Det er mye fokus på det arbeidet som utføres av fylkesnemndene, men når vedtak er gjort om plassering, er det liten oppmerksomhet på kvalitet i plassering/tiltak. Stort skifte i fosterhjemsplassering/tiltak gir ungene beskjed om at de kan skaltes og valtes med.

Dette medlem mener også at fattigdom er årsak til at barnevernet kommer inn i bildet. I Norge lever i dag minst 50 000 barn under fattigdomsgrensen, og dette får mange ulike konsekvenser for oppvekst og utviklingsmuligheter. Befringutvalget, som nylig leverte sin NOU om barnevernet i Norge, sier bl.a. at et viktig aspekt i forhold til barnevernet i Norge er å avskaffe fattigdommen for barn og unge.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke at barn trenger trygge og gode barnehageplasser, og det store flertallet av småbarnsforeldre ønsker å kombinere god omsorg for barna med å være yrkesaktive eller under utdanning. Derfor må tilgang på barnehageplass være en viktig forutsetning i familiepolitikken.

Flertallet viser til Stortingets vedtak om full barnehagedekning, og mener den må gjennomføres slik at alle som ønsker det, skal få et tilbud om barnehageplass til en akseptabel pris. Hensikten må være at ingen skal avstå fra å søke om barnehageplass av økonomiske grunner.

Flertallet mener det er et mål at alle småbarnsforeldre får en reell valgfrihet til å velge omsorgsform for sitt barn. Foreldre som ønsker barnehageplass, må få et tilbud om barnehageplass, og foreldre som ønsker å være hjemme og passe barna sine selv må få mulighet til dette. Flertallet mener at barnehagen er en viktig arena for pedagogisk og sosial læring. For å gi reell valgfrihet må det være tilstrekkelig tilbud av barnehager.

Flertallet viser for øvrig til innstillingen til St.meld. nr. 50 (1999-2000) "Barnehage til beste for barn og foreldre".

Flertallet vil vise til at barnehagene er et frivillig, pedagogisk tilbud som gir barnet anledning til å delta i en sosial, pedagogisk styrt sammenheng utenfor hjemmet. Barnehagen skal dekke foreldrenes behov for tilsyn med barnet i den tid de er i arbeid eller utdanning. Flertallet vil peke på at barnehagene gjør det mulig å kombinere foreldrerollen med yrkesdeltagelse.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, ser det som viktig at de private barnehager som benyttes av den enkelte kommune for å oppnå full behovsdekning, må få de samme økonomiske betingelsene og forpliktelsene som de kommunale.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil, når målet om full behovsdekning er nådd, gradvis bygge opp et tilbud om noe gratis tid i barnehagene for tre- til femåringene. Det vil si et tilbud om noen timer uten egenbetaling. Slik vil vi sikre at alle barn får mulighet til å nyte godt at det sosiale og pedagogiske tilbudet barnehagene gir, noe som er en viktig forberedelse til seinere skolestart. Et tilbud som omfatter alle barn, vil også kunne nå de som har problemer, og slik virke forebyggende. Disse medlemmer viser til at gratis tid vil bety mye for småbarnsforeldres økonomi, og bidra til å utjamne forskjeller barnefamilier imellom.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, vil vise til at Barnehagemeldingen - St.meld. nr. 27 (1999-2000) setter som mål at det er full behovsdekning for barn over 3 år innen utgangen av år 2000, og barn under 3 år innen 2003.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Stortingets behandling av barnehagemeldingen. Høyre vil her foreslå å samle den offentlige støtten til barnehagene i en statlig stykkpris som følger barnet til den barnehagen foreldrene velger, uavhengig av om det er private aktører eller kommunen som driver barnehagen. En slik ordning vil gi foreldrene økt valgfrihet og legge til rette for et mer variert barnehagetilbud i tråd med foreldre og barns behov.

Disse medlemmer anser barnehage for å være et godt tilbud til mange barn og småbarnsforeldre som ønsker denne formen for barnepass, og som trenger tilsyn til barn i yrkesaktive perioder. Disse medlemmer ser det som positivt med et godt tilbud av både kommunale og private barnehager. Disse medlemmer kan imidlertid ikke akseptere forskjellsbehandling av private og offentlige barnehager verken når det gjelder offentlig økonomisk støtte eller betingelser for drift og fysisk utforming av tilbud.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at skal alle barnehager bli tilgjengelig for alle barn, må prisen ned.

Dette medlem viser til at Stortinget tidligere har gjort vedtak om full barnehagedekning innen utgangen av år 2000. Det er ennå langt igjen før vi faktisk har full dekning, og det må nå tas krafttak for å få en faktisk full dekning som gir alle som ønsker det, mulighet til barnehageplass. I tillegg ønsker dette medlem en styrking av overføringene til barnehager, slik at kommunene gis muligheter til å opprette flere barnehageplasser fremfor å legge plasser ned for å få kommunebudsjettene til å strekke til.

Dette medlem vil påpeke aten OECD-rapport fra 1999 viser at Norge har barnehager med høy foreldrebetaling som favoriserer barn av velstående foreldre. Rapporten viser også at kontantstøtten forverrer situasjonen. For at foreldrene skal ha reell valgfrihet, må prisen for barnehageplass reduseres.

Dette medlem vil påpeke at gode barnehager som gjøres tilgjengelig for alle barn, også er god fattigdomsbekjempelse, og gir barn like muligheter uansett foreldrenes økonomiske situasjon. Barnehager gir foreldrene trygghet fordi barna får gode opplegg og blir tatt vare på av kvalifisert personell.

Dette medlem viser til at deti dag er et udekket behov på mellom 10 000 og 30 000 plasser for å oppnå full barnehagedekning innen utgangen av år 2000.

Dette medlem viser til opplysninger fra Norsk Lærerlag, som sier at mellom 50 og 60 barnehager kan bli nedlagt i år 2000, samt at en rekke kommuner har planer om å legge ned avdelinger i enkelte barnehager. Foreldrebetalingen er foreslått økt i halvparten av kommunene.

Dette medlem mener også at man ved å sette inn tilstrekkelig med ressurser kan innføre en lovfestet rett til barnehageplass innen tre måneder fra 1. januar 2001. I Finland har alle rett til lovfestet barnehageplass. Plass skal skaffes innen fire måneder. Hvis behov for barnehageplass oppstår fordi foreldre skal begynne i arbeid eller utdanning, og begynnertidspunkt i barnehage ikke kan forutsies eksakt, skal søknad foreligge minst to uker før barnet trenger barnehageplass. En slik ordning må også være mulig i Norge.

Komiteen har merket seg at en har åpnet nesten 14 000 gjeldsforhandlinger siden gjeldsordningsloven trådte i kraft i 1992, og dette har resultert i 9 684 etablerte gjeldsordninger. Komiteen har videre merket seg at omtrent halvparten av sakene er kommet i stand etter frivillig avtale mellom partene.

Komiteen er enig i at hovedproblemet med praktisering av gjeldsordningsloven er de ulike praksisene ved domstolene, og støtter synspunktene i meldinga på at enkelte av forutsetningene i loven bør presiseres nærmere; ikke minst bør en stille spørsmålet om lengden på gjeldsordningen. Komiteen mener det bør være en størst mulig likebehandling når loven skal anvendes.

Komiteen er enig i forslaget om at det må lages retningslinjer for livsopphold for barn i form av forskrift.

Komiteen vil understreke viktigheten av at departementet har nær dialog med Gjeldsoffer-alliansen (GOA). Komiteen har merket seg viktigheten av det arbeidet GOA gjør. GOA er en ideell og allmennyttig organisasjon hvis formål er å hjelpe gjeldsofre, sette søkelys på deres problemer og arbeide for å forbedre aktuelle lover.

Komiteen viser til at gjeldsproblemer kan ha mange årsaker. Arbeidsledighet og sykdom er det vanligste. Samlivsbrudd figurerer også høyt på årsakslisten. Komiteen er kjent med at gjeldsordningsloven er frivillig fra skyldnerens side, og at mange sosialkontor ikke har gode nok kunnskaper om loven. Det blir derfor ofte GOA som er rådgiver og støttekontakt for gjeldsofrene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til det arbeidet sentrumsregjeringen gjorde med hensyn til revisjon av gjeldsordningsloven. I februar i år ble det sendt ut et notat på høring der en blant annet foreslår en nærmere regulering av hva som kan regnes som livsoppholdsutgifter for barn, og presiseringer av skjønnspregede vurderingstema som når en er varig ute av stand til å betjene sin gjeld. Videre er det forslag til innstramming av muligheten til å forlenge gjeldsordningsperioden ut over fem år. Endelig er det forslag om å regulere forhold som i dag er uregulert, som spørsmål om kausjon, foreldelse og hvordan uteglemte krav skal behandles.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at dersom disse forslagene blir gjennomført, vil det bli lettere for domstolene å få til ens rettspraksis.

Dette flertallet viser til betydningen av å ha økonomisk kompetanse på sosialkontorene, slik at de kan yte faglig god økonomisk rådgiving.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener også at sosialkontorene bør yte profesjonell bistand i møtet med kreditorer slik at flere kan få til frivillige gjeldsordninger og få orden på sin økonomi.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til opplysninger fra blant annet studentrettshjelpsgruppene, hvor det sies klart at sosialkontorene ikke har nok ressurser til å følge opp den enkelte skyldner. Kommunene har en veiledningsplikt i forhold til gjeldsordningsloven, og må da også settes i stand til å utføre dette arbeidet. Det gjelder både personellmessig og i forhold til skolering/etterutdanning.

Flertallet viser til at gjeldsordningsloven skal fungere som et verktøy og hjelpemiddel for både kreditor og skyldner. De som er kommet i en slik situasjon at de skal vurderes etter denne loven, må få den hjelp og veiledning de har krav på.

Flertallet vil peke på at en lang gjeldsordningsperiode ofte er til ugunst for gjeldsofre, og bør bare fastsettes i unntakstilfeller. Statens institutt for forbruksundersøkelser (SIFO) har tydelig dokumentert hva det koster å ha barn. Livsoppholdssatser i den størrelsesorden man har sett i enkelte tilfeller, vil medføre at barna blir skadelidende, hvilket ikke var intensjonen da loven ble vedtatt.

Flertallet mener at gjeldsordningsloven skal være et verktøy som hjelper mennesker ut av et økonomisk uføre som har ført til dårlige levekår.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til ordningen med yrkesskadeforsikring, som en avtale mellom arbeidsgiver og forsikringsselskap, slik den ble innført av Stortinget på begynnelsen av 90-tallet. Når skadetilfeller meldes til forsikringsselskap, tar det etter de opplysninger disse medlemmer har mottatt, ofte svært lang tid før saken er ferdigbehandlet, og den yrkesskadde har ofte betydelig arbeid og belastning med å oppnå utbetaling av sitt tilgodehavende. Disse medlemmer etterlyser bedre retningslinjer for tilståelse av forsikringsbeløp og tidsfrister for saksbehandling. Disse medlemmer vil også stille spørsmålet om ikke forsikringsselskapenes plikt til å utbetale yrkesskadeerstatning burde utløses av Rikstrygdeverkets vedtak om yrkesskade. Disse medlemmer viser til at yrkesskadeforsikring er en avtale mellom arbeidsgiver og forsikringsselskap, og vil understreke arbeidsgivers ansvar når det gjelder å bistå den yrkesskadde arbeidstaker overfor forsikringsselskapet.

Komiteen er enige i at målet for boligpolitikken er at alle skal ha mulighet til å skaffe seg en god bolig i et godt bomiljø. Slik boligmarkedet fungerer i dag, er det en skjev fordeling mellom generasjonene hvor de unge har store problemer. Prismessig er det svært dyrt, enten en vil leie i de sentrale strøk, eller en vil bygge der det er mulig. Målet må derfor være at en får til økt generell boligbygging og økt satsing på bygging av nøkterne og gode utleieboliger/lavinnskuddsboliger.

Komiteen mener at kommunene må være hovedansvarlig for de aller mest vanskeligstilte på boligmarkedet. Det er imidlertid viktig at også andre, for eksempel borettslag, kan være svært gode medspillere i denne sammenhengen. Kommunene har et stort ansvar for å legge forholdene til rette for en god og forsvarlig boligpolitikk. Kommunene har et ansvar for å planlegge for en boligpolitikk som omfatter alle kommunens innbyggere, sørge for at det ikke skjer en segregering av bomiljøene og at det blir et variert og godt bomiljø for alle.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, støtter Regjeringen i at en i større grad må kunne benytte lån og tilskudd fra Husbanken for å stimulere boligbygging i de store byene med størst press i boligmarkedet.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under kap. 9.2.

Komiteen støtter Regjeringen i at botilskudd til prosjekter som hjelper de bostedsløse, eller andre særlig vanskeligstilte på boligmarkedet, skal være en prioritert oppgave.

Komiteen støtter også Regjeringen i at bostøtteordningen er et viktig virkemiddel for å sikre rimelige boligforhold og levekår også for de med lavest inntekt.

Komiteen viser for øvrig til merknader og forslag under kap. 9.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil vise til at regelverket for bostøtten ble forbedret i statsbudsjettet for 1999, men vil peke på at reglene for bostøtte fremdeles er problematiske for enkelte grupper med lav inntekt.

Flertallet vil understreke at staten gjennom ulike boligpolitiske virkemidler må ta et langt større ansvar for boligpolitikken i åra som kommer. Boligtilskudd og lån gjennom Husbanken må økes, og statens egen eiendoms- og tomtemasse må gjennomgås med sikte på å bidra til en boligsatsning for unge og vanskeligstilte.

Flertallet vil også påpeke at de kommunale reguleringsmyndigheter har et stort ansvar i å regulere nok tomter til bolig, stille kommunal tomtegrunn til rådighet og gjennom reguleringsbestemmelse sørge for at en får ulike typer boliger på eiendommene. For å unngå en segregering kan selveierleiligheter, studentboliger, borettslagsleiligheter, lavinnskuddsleiligheter og allmennyttige utleieboliger forsøkes etablert sammen.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det må bygges minst 3 000 flere billige allmennyttige utleieboliger hvert år i minst 5 år framover. Målet er at 10 pst. av boligmassen skal være allmennyttige utleieboliger.

En økning i bostøtte for enkelte grupper kan være nødvendig, men satsing på bostøtte som viktigste virkemiddel blir galt. Bostøtte vil ikke skaffe en tilstrekkelig beholdning rimelige utleieboliger og går først og fremst til å nedbetale boligformue for de som har råd til å eie. I tillegg vil økt bostøtte drive prisene opp. Samfunnets innsats må i hovedsak gå til varige investeringer i det boligsegmentet som mangler, framfor å øke driftsutgiftene. Nok billige utleieboliger vil virke prisdempende både i leie- og eiemarkedet.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen øke boligtilskuddet i Husbanken slik at det dekker finansiering av minst 3 000 flere allmennyttige utleieboliger pr. år enn dagens tilskudd.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at presset innen boligmarkedet som vi nå ser særlig i sentrale strøk, er et politikerskapt press. Dersom flere områder blir lagt ut til boligområder, vil prisene gå ned. Dette vil komme de som har problemer på boligmarkedet i dag, til gode. Disse medlemmer vil vise til at det skal være et sosialt sikkerhetsnett for de som på egenhånd ikke er i stand til å skaffe seg selv en tilfredsstillende bolig. Disse medlemmer mener at det er her at bostøtteordningen er et virkemiddel som kan brukes. Disse medlemmer vil imidlertid påpeke at en må være forsiktig med å utvide denne ordningen i forhold til hva som er tilfelle i dag. Disse medlemmer vil også påpeke at det ikke må være noe mål at flest mulig av landets innbyggere har en mest mulig lik boligstandard. Disse medlemmer mener at ordningen med bostøtte først og fremst må brukes for å fange opp de som har helt utilfredstillende boligforhold. Slike ordninger må ikke brukes til å oppgradere boligstandarden til de som har helt akseptable boliger opp mot de som har gode boliger. Disse medlemmer vil påpeke at vi må unngå at store deler av befolkningen havner på en slik ordning. Bostøtteordninger skal kun hjelpe personer som er i et permanent dårlig boforhold.

Komiteen har merket seg at levekårsundersøkelser viser at dårlige boforhold og geografisk opphopning av grupper med flere levekårsulemper finnes i mange storbyer, spesielt i Oslo. Komiteen er enig i at de mest markerte levekårsutfordringene er i storbyene i Norge. Det er nødvendig med en kraftig innsats fra det offentliges side for å redusere levekårsforskjellene i de store byene.

Komiteen er positiv til at flere av de store kommunene har organisert seg i egne administrative og politikerstyrte bydeler og benytter levekårsinformasjon for å tildele budsjettmidler til bydelene. Komiteen mener at staten gjennom sin sektorpolitikk må ta hensyn til de geografiske levekårsforskjellene og de spesielle behovene i storbyene.

Komiteen viser til at frivillige organisasjoner fungerer som sosiale, religiøse og kulturelle tradisjons- og verdiformidlere i vårt samfunn. De har bidratt til å opprettholde den sosiale og moralske bæreevne som et fundament for personlig ansvarsfølelse og for samfunnets evne til å løse sosiale oppgaver. Innsatsen fra foreninger og organisasjoner har også vært banebrytende i utviklingen av viktige institusjoner på flere samfunnsområder, ikke minst innen humanitær omsorg, velferd og kunnskapsformidling. Barn og unge har også representert en viktig målgruppe. Selv om noe av det frivillige engasjementet gradvis har gått over til å bli betraktet som et supplement til de offentlige ordninger, mener komiteen at frivillige ideelle organisasjoner fortsatt vil spille en viktig rolle når det gjelder å formidle holdninger og verdier til enkeltmennesker og samfunn. Gode arbeidsvilkår er en forutsetning for at de kan være i stand til å ivareta denne viktige rollen.

Komiteen konstaterer at det er bred politisk enighet om prinsippene for en framtidig statlig politikk overfor de frivillige organisasjonene basert på tre ulike former for frivillig virke: medlemsbasert virke, verdibasert samvirke og fortjenestefri velferdsproduksjon. Et aktivt og levende sivilsamfunn er en grunnleggende forutsetning for en videre utvikling av velferdssamfunnet. De frivillige organisasjonene knytter mennesker sammen, styrker demokratiet, realiserer viktige individuelle og sosiale verdier og er selve fundamentet i et aktivt kulturliv. Deltakelsen i de offentlige oppgaveløsningene gir vesentlige bidrag til å løse viktige velferdsoppgaver.

Komiteen vi peke på at framveksten av den moderne velferdsstaten førte med seg endringer i forholdet mellom staten og organisasjonene. Bakgrunnen for dette var først og fremst den sterke utvidelsen av det offentlige ansvarsfeltet. Det offentlige engasjementet økte der frivillige organisasjoner hadde vært enerådende. Det gjaldt spesielt helse- og sosialområdet, barns og unges oppvekstvilkår samt kultursektoren. Denne utviklingen har etter komiteens syn vært helt grunnleggende for dannelsen av det norske velferdssamfunnet. Det synes i dag klart at de offentlige velferdsambisjonene på enkelte områder vanskelig lar seg realisere uten medvirkning fra de frivillige organisasjonene.

Komiteen vil for øvrig henlede oppmerksomheten mot behovet for å stimulere frivillig arbeid som har som siktemål å samle mennesker fra forskjellige aldersgrupper. Dette vil motvirke en uheldig alderssegregering og styrke båndene mellom generasjonene.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at det er viktig at offentlige myndigheter gir de frivillige organisasjonene gode betingelser, slik at de kan fungere i mangfold og som en ressurs både for barn, unge og voksne. Når overføringene til kommunene er så svake som de er i dag, må kommunene selv gjøre kutt i sine tilbud, og meldinger fra kommunene viser at kutt skjer i tilbud til barn og unge og i kulturtilbud.

Dette medlem vil i tillegg påpeke det viktige arbeid som gjøres av ulike organisasjoner som jobber i forhold til grupper med særlige vansker og levekårsproblemer. De er viktige på mange områder, både for de ulike gruppene selv, men også som viktige korrektiv for det offentlige og som supplement til den innsats det offentlige selv gjør.

Dette medlem vil spesielt påpeke at ulike organisasjoners mulighet til påvirkning ikke bør være avhengig av den enkelte organisasjons økonomiske betingelser. I forbindelse med behandlingen av Utjamnings-meldinga er det organisasjoner som ikke har kunnet stille på høring med komiteene på Stortinget, fordi de ikke har hatt økonomisk mulighet til å delta.

Forrige kapittelNeste kapittel