5. Inntekter og levekår i ulike grupper
Det har dei seinare åra skjedd ei inntektsforverring for personar i aldersgruppa 18-24 år, og denne aldersgruppa er overrepresentert i nederste delen av inntektsfordelinga. Denne aldersgruppa er også den aldersgruppa som har høgast del sosialhjelpsmottakarar. Låginntekt og dårlege levekår blant unge er for dei fleste eit mellombels problem og ofte knytt til utdanningsfasen.
Det blir peika på at det i levekårssamanheng er to grupper unge som er spesielt interessante å sjå nærmare på. Den eine gruppa er ungdom med låg utdanning. I tillegg til at desse ofte har problem på arbeidsmarknaden, særleg når det er lågkonjunkturar, og er overrepresenterte mellom sosialhjelpsmottakarane, står mange i fare for å falle varig ut av arbeidsmarknaden i etter måten ung alder. Dei kan med det få eit varig låginntektsproblem. Unge med varig sjukdom eller funksjonshemming står i fare for å hamne utanfor både opplæringssystemet og arbeidsmarknaden også på lengre sikt. Gruppa unge med lita eller inga utdanning etter grunnskulen har statistisk vorte sterkt redusert dei siste par tiåra.
Den andre gruppa som blir peika på som spesielt interessant, er studentar som risikerer å ha låge inntekter og dårlege levekår også på somme andre område i ein avgrensa periode, men har gode sjansar til å få gode levekår etter skulegangen.
Personar i alderen 60-70 år er ei gruppe som generelt sett har bra økonomi, god helse, god bustad- og materiell standard. Det gjeld spesielt dei som arbeider fram til dei går av med alderspensjon ved 67 år, eller som held fram til fylte 70 år. Utviklinga dei siste åra har likevel gått i retning av at fleire eldre arbeidstakarar går ut av arbeidslivet før den formelle pensjonsalderen, anten gjennom uførepensjonering eller gjennom andre tidlegpensjonsordningar. Særleg yrkesdeltakinga for menn over 60 år har gått mykje ned i 1980- og 1990-åra� t.d. har menn i alderen 64-66 år redusert yrkesdeltakinga si frå 66 pst. i 1980 til 40 pst. i 1997. Årsaker til at eldre arbeidstakarar går ut av arbeidslivet, kan anten vere svekt helse, mangel på etterspurt kompetanse og press frå arbeidsgjevar, eller det kan vere eige ønske om å gå av for å få meir fritid. Ein stadig mindre del av hushaldsinntekta for aldersgruppa 60-70 år kjem frå yrkeslivet, medan ein aukande del av inntekta er offentlege overføringar. Overføringsdelen av samla inntekt auka frå 33 til 44 pst. i perioden 1986-1996, medan lønnsdelen fall frå 48 til 37 pst. i same periode.
Barnefamiliane er den gruppa som har hatt den beste inntektsutviklinga i perioden 1986 til 1996 samla sett. Også einslege forsørgjarar har hatt ei positiv inntektsutvikling. Likevel er par med barn og einslege forsørgjarar overrepresenterte blant dei med låg inntekt over tid. Dette gjeld først og fremst familiar med svak tilknyting til arbeidsmarknaden. Sosialstatistikken for 1997 viser at vel 16 000 par med barn under 18 år (om lag fem pst. av barnefamiliane) tok imot sosialhjelp same året. Om lag 10 000 par med barn og einslege forsørgjarar er langtidsmottakarar av sosialhjelp, og mange har høge buutugifter i høve til inntekta, særleg i storbyane. Det blir uttala at 4,5 pst. av barnefamiliane har dårleg buøkonomi.
Det har vore ein jamn auke i talet på einslege forsørgjarar dei siste tiåra. Ved inngangen til 1998 stod einslege forsørgjarar for 22 pst. av alle barnefamiliar, noko som svarar til meir enn 125 000 familiar. Vel 110 000 (88 pst.) var einslege mødrer, og i 1998 tok om lag 45 000 imot overgangsstønad og/eller stønad til barnetilsyn frå folketrygda. Einslege forsørgjarar har i 1980- og 1990-åra vore overrepresenterte i låginntektsgruppa. Det gjeld først og fremst dei utan yrkestilknyting. I alt fekk noko mindre enn 20 pst. av alle einslege forsørgjarar sosial stønad i 1997, og det er klart meir enn gjennomsnittet for alle hushald. Einslege forsørgjarar har i gjennomsnitt lågare utdanningsnivå enn folket totalt. Ei levekårsundersøking av einslege forsørgjarar i 1991 viste at 38 pst. av einslege forsørgjarar med overgangsstønad var sysselsette, mot 60 pst. av alle einslege forsørgjarar og 87 pst. av par med barn. Auken i yrkesaktiviteten til einslege forsørgjarar har stige i tida etter 1994, og delen med einslege forsørgjarar som har overgangsstønad (og/eller stønad til barnetilsyn) som er heilt eller delvis sjølvforsørgde med eige arbeid, hadde auka til 58 pst. i 1997. Delen av av einslege forsørgjarar som eig sin eigen bustad, er klart mindre i høve til andre barnefamiliar. Einslege forsørgjarar har ofte høge buutgifter i høve til inntekta. Nær 7 pst. har dårleg buøkonomi, mot 4,5 pst. av andre barnefamiliar. Det er mykje som tyder på at dårlege butilhøve og svak buøkonomi først og fremst er eit problem for einslege forsørgjarar i storbyane.
Barn som er funksjonshemma, gir ein klar negativ effekt for yrkesaktiviteten og inntektsnivået til foreldra fordi det er vanskelegare for begge foreldra å vere fullt yrkesaktive. Undersøkingar viser at mødrer med funksjonshemma barn har langt lågare yrkesaktivitet enn andre mødrer. Fedrar med funksjonshemma barn er like ofte yrkesaktive som andre fedrar, men dei har lågare inntekt.
Rundt 60 pst. av alle med vedvarande låg inntekt i perioden 1986-1998 er barnefamiliar, medan desse hushalda utgjer nær 50 pst. av befolkninga.
Blant einslege forsørgjarar er det dei som tek imot overgangsstønad frå folketrygda, som har dei dårlegaste levekåra.
Ikkje-vestlege innvandrarar har i gjennomsnitt langt lågare inntekter og dårlegare levekår en befolkninga elles. I 1996 hadde dei t.d. ei gjennomsnittleg hushaldsinntekt på 70 pst. av gjennomsnittsinntektene i samfunnet, og er klart overrepresenterte i låginntektsgruppa med ein del på om lag 20 pst. Dei er også overrepresenterte blant sosialhjelpsmottakarar. Særleg gjeld dette personar med kort butid i Noreg. Overføringar står for vel 30 pst. av den samla hushaldsinntekta for ikkje-vestlege innvandrargrupper sett under eitt, mot 17 pst. for folket totalt. Årsaka til låg inntekt og dårlege levekår er først og fremst svak tilknyting til arbeidslivet. Det var i november 1998 ei registrert arbeidsløyse mellom innvandrarar generelt på 6,2 pst., og blant innvandrarar frå ikkje-vestlege land på vel 9 pst., mot 2,1 pst. av folket totalt. Det har likevel vore ei positiv utvikling dei siste åra med ein markert nedgang i arbeidsløysa mellom innvandrarar totalt sett. Nedgangen har vore størst for ikkje-vestlege innvandrarar.
Ifølgje Statisitsk sentralbyrå si levekårsundersøking av ikkje-vestlege innvandrarar i 1996 hadde om lag 15 pst. av ikkje-vestlege innvandrarar høgare utdanning, mot 34 pst. av folket her i landet med same alders- og kjønnsfordeling og busetjingsstruktur som innvandrargruppa. Den same undersøkinga tyder på at ikkje-vestlege innvandrarar ofte har dårlegare butilhøve, meir usikre og dårlegare leigetilhøve, dårlegare utemiljø og dårlegare buøkonomi enn befolkninga elles.
Funksjonshemma har ofte dårlegare levekår enn gjennomsnittet for befolkninga, både i form av dårlegare økonomi, svakare arbeidstilknyting og lågare utdanning. I tillegg kan også funksjonshemma ha problem på bustadmarknaden i form av dårleg tilgjenge og tilpassing av bustaden. Unge funksjonshemma kan ha problem med å fullføre vidaregåande opplæring, og dermed ha vanskar med overgangen til arbeidslivet. Dette kan føre til eit varig låginntektsproblem, med små utsikter til å auke levestandarden seinare.
Ei undersøking av grunnstønadsmottakarar frå 1998 viser at mange av desse har store betalingsvanskar både i høve til faste utgifter og uventa rekningar. Ein del har store økonomiske vanskar m.a. fordi dei har ekstrautgifter til behandling som mellom anna spesielle diettar og medikament som ikkje er på "blå resept". Snautt halvparten fører opp at dei ofte eller av og til har vanskar med å greie faste utgifter, medan over halvparten ikkje greier å betale ei uventa utgift på 2 000 kroner. Materialet tyder på at funksjonshemma kvinner i alderen 30-49 år som bur aleine eller saman med barn, og som er utan arbeidsinntekt, har det vanskelegast. Endå om det er store økonomiske problem i denne gruppa, er det relativt få som tek imot sosialhjelp eller bustønad.
Sysselsetjinga for funksjonshemma har gått ned frå slutten av 1980-åra til midt i 1990-åra.
Gjennomsnittleg inntekt etter skatt for einslege over 65 år var på 102 500 kroner i 1996, som er ein auke på 13 pst. i høve til 1986. For par over 65 år har auken i perioden vore på 19 pst. I 1986 var om lag 25 pst. av alle personar med låge inntekter alderspensjonistar, medan i 1996 var delen med alderspensjonistar av personar med låge inntekter redusert til om lag 7 pst.
Det er store inntektsskilnader mellom mannlege og kvinnelege alderspensjonistar. I 1998 var 15 pst. av dei mannlege alderspensjonistane minstepensjonistar, mot 59 pst. av dei kvinnelege. På 90-talet har kvinnelege alderspensjonistar hatt ei gjennomsnittleg bruttoinntekt som har utgjort i overkant av 60 pst. av inntekta til mennene. Det er dei einslege kvinnene som kjem dårlegast ut økonomisk av alderspensjonistane.
Data frå Statistisk sentralbyrå viser at få alderspensjonistar tek imot supplerande økonomisk sosialhjelp.
Ei gruppe alderspensjonistar som stiller særleg svakt, er personar med manglande trygderettar. Det gjeld særleg flyktningar og innvandrarar med opphald på humanitært grunnlag og nordmenn som har budd lenge i utlandet, og som ikkje oppfyller kravet om butid i Noreg i minst tre år mellom fylte 16 og 67 år.
Det er ein tendens til at alderspensjonistar bur i eldre bustader med lågare standard enn yngre menneske. Under 2 pst. av dei eldre bur trongt. I store delar av bustadmassen er det likevel problem med godt ytre og indre tilgjenge.
Undersøkingar viser at vel ein av fem over 65 år ikkje har ein fortruleg ven.
Det blir peika på at i mange sjukeheimar er område som bustadstandard, heimehygge og privatliv dårleg ivareteke. Grunnleggjande behov som normal døgnrytme, personleg hygiene og eit godt kosthald, blir ikkje oppfylt i sjukeheimane i 35 pst. av kommunane.
Tal frå Rikstrygdeverket syner at ein liten del av dei sysselsette står for ein stor del av sjukefråværet, og at auken i fråværet dei seinare åra i stor grad skuldast ein auke i talet på såkalla gjengangarar og tilbakevandrarar. Mellom halvparten og to-tredelar av veksten i sjukefråværet frå 1995 til 1998 skuldast auke i desse to gruppene.
Det blir peika på at ei gruppe langtidssjuke fell utanfor arbeidsmarknaden utan å fylle krava til varig inntektssikring frå folketrygda. Mange kjem inn i ei langvarig vandring mellom ulike tiltak og stønadsordningar utan å få ei varig løysing. Denne gruppa har og inntekts- og levekårsproblem, og mange tek imot sosialhjelp i periodar. Det blir understreka at hovudproblemet for dei som er i denne gruppa, er at dei ikkje får eit varig fotfeste på arbeidsmarknaden.
Det har i siste del av 1990-åra vore ein sterk vekst i talet på uførepensjonistar. Ved utgangen av 1998 fekk til saman vel 258 000 personar uførepensjon, ein auke på nesten 40 000 personar frå 1988. På 1990-talet har det særleg vore ein markant auke i talet på kvinnelege uførepensjonistar. Nærare 60 pst. av alle nye uførepensjonistar er uføre på grunn av diagnosane mentale lidingar eller sjukdomar i muskel-skjelett systemet. Det har også vore ein liten auke i talet på nye uførepensjonistar med desse diagnosane i 1990-åra.
I 1997 var 20 pst. av uførepensjonistane minstepensjonistar, og dette er ein nedgang på 12 prosentpoeng frå 1988. Gjennomsnittsinntektene for heile gruppa har auka i perioden; til dømes auka gjennomsnittsinntekta for einsleg uførepensjonist frå vel 97 000 kroner i 1986 til vel 106 000 kroner i 1996.
I 1997 var det vel 16 000 personar som hadde uførepensjon på det tidspunktet dei søkte om økonomisk sosialhjelp, og over 9 000 av desse var under 50 år. Mange fleire uførepensjonistar enn alderspensjonistar tek imot økonomisk sosialhjelp.
Uførepensjonistar har gjennomgåande låg utdanning samanlikna med folket elles, sjølv om utdanningsnivået også i denne gruppa har auka det siste tiåret.
Talet på yngre uførepensjonistar har auka, og særleg unge uførepensjonistar med forsørgjaransvar har låg inntekt. Det blir peika på at på grunn av tidleg svekt helse og låg yrkesdeltaking vil desse kunne få eit meir varig låginntektsproblem. Delen med yngre uførepensjonistar som hadde problem med å greie utgiftene sine, er mykje høgare enn for den ikkje-uføre delen av folket. I 1992 hadde meir enn halvparten av unge uførepensjonistar problem med å greie faste utgifter ofte eller av og til, mot vel 15 pst. av ikkje-uføre i same aldersgruppe. Samtidig hadde noko over halvparten ikkje høve til å greie ei uventa rekning på 2 000 kroner, mot om lag 15 pst. av ikkje-uføre.
Det blir peika på at ein del barn av uføre foreldre veks opp i hushald med låge inntekter, og at dei vanskeleg kan få dei same materielle oppvekstvilkåra som barn av ikkje-uføre.
Det blir vist til at gifte/sambuande kvinner med deltidsstilling som blir 100 pst. arbeidsuføre og må slutte i arbeid, men som framleis kan arbeide heime, kan risikere å få avslag på søknad om uførepensjon på grunn av at uføregraden blir fastsett både utifrå evna til å stå i inntektsgivande arbeid og utifrå evna til å arbeide heime. Det blir uttala at regelverket kan bli oppfatta som kvinnediskriminerande. Det blir peika på at medan 11 pst. av dei uføre deltidsarbeidande kvinnene har inntekt under grensa for låge inntekter, gjeld dette under ein pst. av ikkje-uføre deltidsarbeidande kvinner.
Risikoen for å bli langtidsarbeidslaus er klart størst for personar med låg eller inga utdanning. Ein analyse av langtidsledige frå 1997 viser at berre 9 pst. av dei langtidsledige hadde utdanning på universitets- og høgskulenivå. Helseundersøkinga frå 1995 viser at det for personar som tek imot dagpengar, er ein større del som har varig sjukdom enn for folket totalt. Ifølgje levekårsundersøkinga frå 1995 er delen med psykiske problem omtrent dobbelt så høg og delen med langvarige sjukdomar om lag 50 pst. høgare for langtidsledige enn for alle i aldersgruppa 16 – 44 år.
I 1996 hadde langtidsledige og personar på tiltak ei gjennomsnittleg hushaldsinntekt per forbrukseining på 103 139 kroner. Det var 77 pst. av gjennomsnittet for heile folket elles. Det er berre hjå sosialhjelpsmottakarar ein finn høgare del med låg inntekt (om sosialhjelpa ikkje blir rekna med i inntektsgrunnlaget). Overføringane utgjer nær 60 pst. av dei samla bruttoinntektene til langtidsledige.
Mange arbeidsledige har ikkje arbeidd seg opp rettar til dagpengar, slik som unge nykomarar på arbeidsmarknaden og/eller innvandrarar, som har vore i landet ei stutt tid. Mange av desse må søkje økonomisk sosialhjelp til livsopphald. I alt 40 pst. av dei heilt ledige i 1996 hadde ikkje rett til dagpengar, og av desse tok om lag 40 pst. imot økonomisk sosialhjelp.
Talet på klientar som får sosial stønad auka sterkt på 1980- og første del av 1990-talet, men har dei siste åra gått noko ned. I 1997 fekk om lag 150 000 personar sosial stønad.
Sosialhjelpsmottakarar skil seg særleg ut frå andre grupper ved å ha låge inntekter og dårlege samla levekår. Dei fleste sosialhjelpsmottakarar har lite utdanning og ei marginal stilling på arbeidsmarknaden, og mange er av ulike grunnar ikkje vurderte som aktuelle for arbeid. Men sosialhjelpsmottakarane er samansett av ulike grupper, som har det til felles at dei har så låg inntekt at dei treng å få stønad til livsopphaldet. Blant sosialhjelpsmottakarar finn ein mange unge, einslege, einslege forsørgjarar og ikkje-vestlege innvandrarar. I tillegg finn ein spesielt utsette grupper, som bustadslause og rusmisbrukarar.
Ei studie frå Statistisk sentralbyrå viser at gjennomsnittleg inntekt etter skatt per forbrukseining for hushald som fekk sosial stønad i perioden 1987 til 1996, er gått ned med 14 prosentpoeng, og utgjorde i 1996 om lag to tredelar av inntekta til hushald som ikkje mottar sosial stønad. I 1987 utgjorde overføringar 39 pst. av samla årsinntekt, medan dei i 1996 utgjorde halve årsinntekta for dei som mottar sosial stønad.
Ei undersøking frå Statistisk sentralbyrå tyder på at det kan vere store kommunale variasjonar i nivået på den sosiale stønaden.
I 1997 var om lag 30 pst. av alle mottakarane av sosial stønad registrerte i ei eller anna form for sysselsetjing. Ein litt større del var registrert arbeidslause.
Undersøkinga av bustadtilhøve synte at nær 60 pst. av sosialhjelpsklientane hadde dårlege bustadtilhøve i 1995. Om lag 40 pst. av klientane hadde dårleg bustadøkonomi, og samanlikna med andre grupper med dårlege bustadtilhøve hadde mottakarane av sosial stønad lågast bustandard.
Mottakarar av sosial stønad har langt oftare dårleg helse enn andre, og dei har også dårlegare helse enn andre utsette grupper. Etter Levekårsundersøkelsen 1995 er det blant klientar i aldersgruppa 16-44 år dobbelt så mange med langvarige sjukdomar som har konsekvensar for kvardagen, tre gonger så mange med sterkt nedsett arbeidsevne og fire gonger så mange med psykiske lidingar samanlikna med same aldersgruppe i heile befolkninga.
Det blir understreka at det er grunn til å tru at gruppa som har fått sosial stønad lenge er særleg vanskeleg stilt, økonomisk og på anna måte. Einslege menn, personar med flyktningstatus/opphald på humanitært grunnlag, unge og personar busette i storbyar er overrepresenterte blant langtidsmottakarane av sosial stønad.
Det blir uttala at bustadlause er ei av dei svakaste gruppene i det norske samfunnet. I ei undersøking frå Norges byggforskingsinstitutt om bustadlause som har vore i kontakt med hjelpeapparatet, vart talet på bustadlause i Noreg i desember 1996 vurdert til om lag 6 000 personar. Over 60 pst. av dei bustadlause held til i Oslo, Bergen, Trondheim eller Stavanger.
Dei vanlegaste inntektskjeldene til bustadlause var økonomisk sosialhjelp (54 pst.) og pensjon (19 pst.). Berre 3 pst. av dei bustadlause hadde løn som viktigaste inntektskjelde. Data frå 1996 viser at vel 60 pst. av dei bustadlause som var i kontakt med hjelpeapparatet, misbrukte rusmiddel, og vel 24 pst. hadde psykiske lidingar.
I ei drøfting av samla levekår i nokre av gruppene blir det m.a. peika på at i 1995 hadde 39 pst. av gruppa skuleelevar og studentar svært dårlege eller dårlege samla levekår; ein auke på 9 prosentpoeng frå 1991. 1991 var både delen med småbarnsfamiliar som hadde svært dårlege/dårlege samla levekår, og dei som hadde gode eller svært gode samla levekår, på om lag 25 pst. I 1995 hadde delen med gode eller svært gode samla levekår auka monaleg, til 40 pst. medan delen med dårlege eller svært dårlege samla levekår var redusert til 18 pst. For gruppa einslege forsørgjarar har det i perioden 1991-1995 vore ein nedgang på 13 prosentpoeng i delen med svært dårlege samla levekår, medan delen med dårlege samla levekår er omtrent uendra. Delen med gode samla levekår i denne gruppa er om lag fordobla i perioden, medan det i begge åra var berre 1 pst. som hadde svært gode samla levekår. 61 pst. av funksjonshemma hadde dårlege eller svært dårlege samla levekår i 1995. 14 pst. hadde gode eller svært gode samla levekår. Halvparten av uførepensjonistane hadde dårlege og svært dårlege samla levekår i 1995, medan 21 pst. har gode eller svært gode levekår.
Det blir understreka at det er ein påfallande skilnad i samla levekår mellom einslege og andre minstepensjonistar. Dei einslege minstepensjonistane står i 1995 fram som den gruppa som har den største delen med svært dårlege eller dårlege levekår; heile 95 pst.
Etter dei einslege minstepensjonistane, er sosialhjelpsmottakarar den gruppa som skil seg ut med dei absolutt dårlegaste samla levekåra. I 1995 hadde over halvparten svært dårlege samla levekår, og i tillegg hadde vel ein tredel dårlege samla levekår.
Komiteen har merket seg at det har vært en inntektsforverring for aldersgruppa 18-24 år, og at denne gruppa er klart overrepresentert i den nederste delen av inntektsfordelingen. Dette henger blant annet sammen med økningen i antallet studenter, men komiteen er bekymret for at en så store andel av unge har svak økonomi og en forverring i levekårene. Unge mellom 20 og 24 år er også overrepresentert blant sosialhjelpsmottakere.
Videre vil komiteen bemerke at unge som blir alvorlig syke uten opptjent rett til sykepenger, kommer i en svært vanskelig livssituasjon. Det sier seg selv at i en livskrise med alvorlig eller akutt sykdom, har en ikke krefter til å "forhandle" med sosial- og trygdekontor for å klare å dekke løpende utgifter. Det er heller ikke alle som har familie eller foreldre, som kan klare en slik økonomisk merbelastning.
Kreftforeningen har gjennom et samarbeid med SIFO kunnet synliggjøre at mange blir gjeldsslaver som følge av alvorlig og langvarig sykdom. Hvert år oppdages 600 nye krefttilfeller i aldersgruppen 16-35 år.
Komiteen vil peke på at i tillegg til kreftpasienter kan unge med psykiske lidelser være en gruppe som mangler økonomiske trygderettigheter ved alvorlig sykdom.
Komiteen viser til Innst. S. nr. 246 (1998-1999) der kirke-, utdannings- og forskningskomiteen understreket behovet for økt differensiering og yrkesretting av allmennfagene i den videregående opplæringen, og at muligheten for avvik fra hovedmodellen måtte utnyttes bedre. Komiteen viste også til en undersøkelse blant bedrifter i Oslo og Akershus, som konkluderte med at 80 pst. av bedriftene svarte at de også har behov for arbeidskraft som ikke har fag- eller svennebrev. Komiteen viser til at Stortinget vedtok å be Regjeringen ta initiativ til at det på bransjenivå blir definert et kompetansenivå med tilhørende kompetansebevis for elever og lærlinger som ikke sikter mot fag eller svennebrev.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, ser at arbeidet med etter- og videreutdanningsreformen er et viktig virkemiddel for å utjamne ulikheter i samfunnet - og for å gi bl.a. en ny sjanse til de som tidligere ikke har fått ta grunnskole og/eller videregående opplæring. Det vil gi den enkelte økte muligheter i et arbeidsliv i forandring, både for økt samfunnsengasjement og større trygghet og tilfredshet i arbeidssituasjonen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til behandlingen av Ot.prp. nr. 44 (1999-2000) i Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, og behovet for tiltak for å rette opp skjevrekrutteringen til videregående utdanning mellom sosiale grupper. Dette medlem viser videre til merknader og tiltak beskrevet under kap. 4.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at ungdom i aldersgruppen 18-24 år er overrepresentert i det nederste nivået i inntektsfordelingen. Disse medlemmer ser også at dette delvis kan være et resultat av økningen i antallet studenter ved norske universiteter, høgskoler og andre undervisningsinstitusjoner, og mener at en situasjon med lav inntekt er naturlig i denne livsfasen. Disse medlemmer anser det derfor som naturlig å innrette sin livssituasjon slik at den best mulig lar seg kombinere med økonomiske realiteter. De fleste studenter som skaffer seg en utdannelse, vil etter disse medlemmers mening etter studiene få en gunstigere økonomisk situasjon som gir rom for mer fleksibel livsutfoldelse.
Komiteen viser til at de fleste i aldersgruppa 60 til 70 år har bra økonomi, god helse og god bolig- og materiell standard. Det har vært en utvikling de siste årene hvor flere går av med førtidspensjon. For mange er det et ønske å få mer fritid, men for den gruppen som føler seg presset ut av arbeidslivet, er dette et levekårsproblem.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under kap. 4.2.
Komiteen registerer at det ved inngangen til 1998 bodde ca. 207 000 innvandrere i Norge, og at de utgjorde om lag 4,5 pst. av befolkningen.
Komiteen har merket seg at innvandrernes inntekter i stor grad varierer i forhold til hvilket land de opprinnelig komme fra. Personer fra ikke-vestlige land hadde i 1996 en gjennomsnittlig husholdningsinntekt på 70 pst. av gjennomsnittsinntektene i samfunnet.
Komiteen har merket seg at ikke-vestlige innvandrere har lave inntekter sammenlignet med resten av befolkningen, og at overføringer fra det offentlige står for vel 30 pst. av den samla husholdningsinntekten for ikke-vestlige innvandrergrupper sett under ett.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er bekymret over at ikke-vestlige innvandrere er sterkt overrepresentert som mottakere av sosialhjelp.
Komiteen er også bekymret over at det er en mye større andel arbeidsledige blant personer med innvandrerbakgrunn enn ellers i befolkningen. Det er viktig å jobbe for å redusere ledigheten blant denne gruppen. Komiteen mener derfor det er positivt at antallet fremmedspråklige som får jobb gjennom arbeidsformidlingen, har økt med mellom 60 og 70 pst. i 1999.
Komiteen har registrert at utenlandsfødte har et utdanningsnivå som viser store variasjoner i forhold til gjennomsnittet for norskfødte. Evalueringen av Reform 94 viser at rekrutteringen av innvandrerungdom til videregående opplæring fremdeles er noe lavere enn for norske ungdommer, men forskjellene er ikke vesentlige.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at ulikheten i boforhold mellom ikke-vestlige innvandrere og befolkningen ellers synes å være stor, også etter kontroll for alder, sosio-økonomisk status og husholdningstype. SSBs levekårsundersøkelse for ikke-vestlige innvandrere (1996) viser at de bor billigere og trangere enn nordmenn.
Komiteen har registrert at det er store forskjeller i rapportert helsesvikt hos innvandrere. Ulikhetene i helsesituasjonen mellom de ulike innvandrergruppene er trolig større enn mellom nordmenn og innvandrere.
Komiteen mener at det er behov for en gjennomgang og evaluering av asyl- og innvandrings- og integreringspolitikken her i landet. Komiteen viser til at en i forbindelse med statsbudsjettet for 2000 har bedt Regjeringen om å foreta en bred gjennomgang av dette politikkområdet og komme tilbake til Stortinget med konkrete forslag til løsninger på problemene, jf. vedtak XIV i Budsjett-innst. S. nr. 5 (1999-2000).
Komiteen mener det er viktig at Norge får til en god asyl- og integreringspolitikk, og at det derfor er nødvendig å ta tak i de problemene vi har i dag, raskt. Oppholdet på mottaket må være så kort som mulig. For å få dette til må organiseringen forbedres og gjennomføringen av politiavhør skje raskere enn i dag. Det krever også at Utlendingsdirektoratet har den kompetansen og den kapasiteten som er nødvendig for å overta politiavhørene fra 1. juli 2000, slik det tidligere er vedtatt.
Komiteen mener at tiltak som språkopplæring, tilbud om arbeid, godkjenning av attester osv. må starte så fort som mulig etter at asylsøkeren eller flyktningen har fått plass i mottaket. Det må legges opp til at aktive tiltak og arbeid skal lønne seg.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at lønn i størst mulig grad bør erstatte passive pengeutbetalinger til asylsøkerne allerede mens de er i mottak.
Flertallet er kjent med at Regjeringen arbeider videre med en gjennomgang av integreringspolitikken, og flertallet forventer i den sammenheng at det blir sett på muligheten for at asylsøkere og flyktninger så raskt som mulig får tilbud om norskopplæring og muligheter til lønnet arbeid.
Flertallet vil peke på at erfaring viser at for mange vil norskopplæringen falle lettere og resultatene bli bedre, dersom språkopplæring knyttes til arbeid eller arbeidstrening. Ved å lære norsk i en arbeidssituasjon vil den enkelte få mulighet til språktrening som mange ikke har, dersom en ikke har kontakt med miljøer hvor det snakkes norsk til daglig.
Flertallet mener tiden er inne for å gå over til mer flyktningspesifikke tiltak enn det man har hatt det siste tiåret. Den rådende tanke i integreringspolitikken har vært at flyktninger etter bosetting mest mulig skal være innenfor de samme ordninger som andre nordmenn. Dette har gitt en fragmentering av tiltakene slik at de er blitt innpasset i de enkelte offentlige sektorene, fremfor å ha det enkelte individ i fokus. Norskopplæring og fag/arbeidsopplæring er blitt skilt fra hverandre, og andre støttefunksjoner blir ikke sett i sammenheng. For å få en langt mer effektiv integrering må individfokuset bli større og tjenestene mer samordnet i oppstartingsfasen. For å forhindre at flyktninger blir langtids sosialklienter og marginaliserte deltakere i arbeidsmarkedet, må det samarbeides om å lage spesialrettede innføringsprogram for den enkelte. Det er et langt større mangfold i gruppen flyktninger enn i nesten hele den norske befolkningen. Integreringstiltakene må avspeile dette. Flertallet viser til at det pågår en rekke forsøk i kommunene med nye metoder for integrering - hvor nettopp kravene til aktivitet, egeninnsats, krav og plikter bygges sammen slik at flyktningene får større ansvar for eget liv og økonomi enn tidligere.
Flertallet viser til at Stortinget ved behandlingen av Budsjett-innst. S. nr. 5 (1999-2000) ba om en gjennomgang av både flaskehalsene i asylbehandlingen og statusen for de mange forsøkene som er i gang for omlegging av integreringstiltakene.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til behandlingen av Dokument nr. 8:43 (1999 2000) der det ble fremmet forslag om å be Regjeringen iverksette aktive tiltak og arbeid for asylsøkere og flyktninger som i størst mulig grad skal erstatte passive utbetalinger.
Komiteen mener den politikken for integrering av flyktninger og innvandrere som har vært ført fra slutten av 80-tallet, ikke har gitt gode nok resultater. Arbeidsledigheten blant innvandrere som er arbeidsføre, er for høy. For mange flyktninger og innvandrere er blitt avhengig av sosialhjelp og blitt tilvant en klientrolle. Komiteen mener det er viktig at integreringspolitikken legges opp slik at flyktninger både under utredning av asyl/oppholdstillatelse og under påfølgende bosettingsfase blir møtt med forventninger om egeninnsats og aktivitet.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Sosialistisk Venstreparti er overbevist om at integreringspolitikken bør endres, og forutsetter på bakgrunn av tidligere stortingsbehandlinger at Regjeringen raskt kommer tilbake til Stortinget med en sak om integreringspolitikken som gjennomgår erfaringene med de pågående forsøk så langt. Disse medlemmer mener dette bør danne grunnlaget for en generell endring av integreringspolitikken som inkluderer innføring av et system med innføringsstønad fremfor sosialhjelp og integreringsprogram som er individfokusert, og som sikrer at språk og arbeidskvalifisering går hånd i hånd.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstrepartiviser til behandlingen av Dokument nr. 8:87 (1997–1998), der flertallet, alle unntatt Fremskrittspartiet, i Innst. S. nr. 192 (1997-1998) gikk inn for forsøk med en slik omlegging av integreringspolitikken.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil påpeke at norskundervisning er noe av det aller viktigste virkemiddelet for integrering og rask mulighet til å komme inn på arbeidsmarkedet. Uten nødvendige norskkunnskaper vil det være vanskelig å tilby arbeid til asylsøkere og flyktninger som kommer til Norge.
Flertallet er spesielt opptatt av forholdene for de mindreårige flyktningene og asylsøkerne som kommer til landet. Pr. 1. mars 2000 var det 458 enslige mindreårige i statlige mottak, og 358 av disse kom til landet alene. Målsetningen er at disse skal bosettes så snart som mulig, og helst innen tre måneder etter at asylsøknad er innlevert til politiet. I realiteten er det svært få tilfeller hvor målene om rask bosetting er nådd, og mange av ungdommene bor over ett og et halvt år på mottak.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er unødvendig og sterkt kritikkverdig at Norge ikke greier å bosette og ta vare på de enslige mindreårige flyktningene og asylsøkerne som kommer til Norge.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at det også viser seg å være et problem å skaffe verger eller hjelpeverger til disse unge, og det kan også være en av årsakene til at bosetting tar mer tid. Det må settes ytterligere fokus på denne problematikken, og tiltak må iverksettes slik at disse unge ikke får oppveksten sin på statlige mottak.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil sette fokus på forholdene i asylmottak. I SINTEFs rapport fra -99 beskrives situasjonen slik at folk må velge mellom mat og medisiner. Enslige asylsøkere får 2 500 kroner i måneden til å klare seg med. Det er 1 000 kroner mindre enn en gjennomsnitts sosialhjelpsmottaker får. Midlene kan umulig strekke til tannbehandling, klær, transport og fritid. Tjener vedkommende over 500 kroner pr. måned avkortes beløpet krone for krone. Dette stimulerer ikke til arbeid, og øker risikoen for at flyktningene skaffer seg tilleggsinntekter gjennom svart arbeid. Dette er mennesker som mangler det meste. Det er imidlertid først når de tar med seg problemene sine ut av mottaket, og når isolasjonen, krigstraumene, ensomheten og håpløsheten slår ut i alvorligeatferdsproblemer, at dette blir et tema for problemløsning. Det koster penger å tømme mottakene, og kommuner med betydelige underskudd står ikke i kø for å ta i mot for eksempel ansvaret for en krigsskadd, familieløs unggutt med store atferdsproblemer. Dette medlem viser til Dokument nr. 8:43 (1999-2000) om å øke kommunenes utgiftsdekking til dette formålet.
Komiteen er kjent med at funksjonshemmede ofte har dårligere levekår enn gjennomsnittet i befolkningen, og at mange av grunnstønadsmottakerne har betalingsproblemer.
Komiteen mener det er bekymringsfullt at sysselsetningen blant funksjonshemmede har gått ned fra slutten av 1980-årene, og mener det må være mulig for flere å få innpass på arbeidsmarkedet.
Komiteen vil understreke viktigheten av at det tilrettelegges bedre for funksjonshemmede som er under utdanning, ikke minst ved høyskoler og universiteter. Komiteen vil peke på at utdanning er nøkkelen til deltagelse i yrkeslivet. Det er viktig at den enkelte funksjonshemmede som er i behov av det, får hjelp til overgangen mellom arbeid og skole.
Komiteen mener det vil virke positivt for funksjonshemmedes mulighet til å få arbeid at de nå gjennom endringer av arbeidsmiljøloven § 55A ikke skal kunne diskrimineres ved ansettelse.
Komiteen vil peke på tiltakene i Handlingsplan for funksjonshemmende – St.meld. nr. 8 (1998-1999) og mener de vil være med på å bedre levekårene for funksjonshemmede. Komiteen vil vise til at meldingen er en del av Norges arbeid for å følge opp FN sine standardkrav for like vilkår for funksjonshemmede. Meldingen bygger på prinsippet om at det er de vanlige instansene i samfunnet som skal gi tilbud som funksjonshemmede kan benytte på lik linje med befolkningen ellers. Komiteen har merket seg at satsingsområdene i planen er tilgjengelighet, planlegging og brukermedvirkning, rettighetene til funksjonshemmede og en særskilt plan for økt yrkesaktivitet for funksjonshemmede.
Endelig viser komiteen til Manneråk-utvalget som skal se på funksjonshemmedes rettigheter i en større sammenheng, slik at en kan vurdere ulike strategier og virkemidler for å bedre funksjonshemmedes muligheter til deltakelse og likestilling i det norske samfunn.
Komiteen vil påpeke at funksjonshemmede svært ofte har store utgifter til både medisiner, helsepersonell-tjenester og nødvendige hjelpemidler. Også transportutgifter er etter komiteens mening en stor utgift for mange funksjonshemmede. Komiteen mener det må være mulig for funksjonshemmede å kunne bevege seg utenfor hjemmet i tilnærmet samme utstrekning som andre. Komiteen vil derfor bidra til ordninger som gir slike muligheter for funksjonshemmede.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at funksjonshemmede som gruppe har det vanskelig, og at innsats for å bedre forholdene for de som har det vanskeligst blant dem, ikke må gå på bekostning av de som ligger rett over minstenivået. Det må settes inn tiltak både i arbeidsmarkedet, på boligsektoren, i skole og utdanningssystemet og i sosial- og helsetjenesten for å bedre funksjonshemmedes kår.
Dette medlem mener at det er et behov for å forby diskriminering av funksjonshemmede ved ansettelse, og at dagens ordning med at arbeidsgiver må dekke en egenandel på H G for tilrettelegging for den funksjonshemmede, bør fjernes. I stedet bør disse kostnadene dekkes av folketrygden.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen om å endre forskriftene til folketrygdloven slik at Rikstrygdeverket dekker kostnadene for fysisk tilrettelegging for den funksjonshemmede på arbeidsstedet.»
Komiteen viser til at gjennomsnittsinntektene til alderspensjonistene har økt de siste årene. Dette kommer særlig av at de nye kullene med pensjonister har tjent seg opp rett til tilleggspensjoner. Videre betyr dette at det er store inntektsforskjeller i denne gruppa. Komiteen vil også peke på at det er store inntektsforskjeller mellom kvinner og menn.
Mennesker med manglende trygderettigheter som innvandrere med opphold på humanitært grunnlag og nordmenn som har bodd lenge i utlandet, stiller spesielt svakt.
Komiteen vil bemerke at vi har en voksende eldrebefolkning med innvandrerbakgrunn, og at det vil bety nye utfordringer for helsesektoren og eldreomsorgen i årene som kommer.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil vise til økningen i minstepensjonen fra 1. mai 1998, og den bedringen dette medførte for økonomien til minstepensjonistene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti ser det som uheldig at trygdeoppgjøret i en årrekke har ført til underregulering av veksten i folketrygdens grunnbeløp i forhold til lønnsutvikling ellers, og at underregulering året før ikke etterreguleres påfølgende år.
Disse medlemmer viser til forslag fremmet av Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet under behandlingen av trygdeoppgjøret for 1999 der siktemålet med reguleringene skulle være å gi grunnbeløpet ei inntektsutvikling på linje med inntektsutviklinga for yrkesaktive.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at Sosialistisk Venstreparti i forbindelse med trygdeoppgjøret for 1999 fremmet forslag om oppjustering av grunnbeløpet med 1 920 kroner, som i tillegg til justering for 1999 også ivaretok underregulering for 1998.
Komiteen mener det er svært bekymringsfullt med økningen i antallet langtidssyke. Det er pekt på at hovedproblemet for denne gruppa er at de ikke får varig fotfeste i arbeidsmarkedet. Det ser ut til at mennesker med muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser er overrepresentert i gruppa langtidssyke sammenlignet med uføre.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at langtidssyke uten rett til sykepenger har levekårsproblemer. Undersøkelser fra blant annet Kreftforeningen viser at langtidssyke i en rekke tilfeller ender opp med til dels store økonomiske problemer på grunn av den langvarige sykdommen og problemer i denne forbindelse. Flertallet mener det er et samfunnsproblem at vi ikke har et økonomisk sikkerhetsnett som skjermer langtidssyke på en god nok måte.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at det sosiale hjelpeapparatet stiller krav til den syke som i de fleste tilfeller oppleves urimelig, ved at det ikke gis sosial stønad før man selv bidrar til egen økonomi ved å selge eiendeler som for eksempel bil.
Dette medlem mener vi må sikre et system hvor vi ikke rekrutterer nye grupper til fattigdom. Langtidssyke har mer enn nok med å skulle forholde seg til egen sykdom, om de ikke skal påføres store økonomiske bekymringer og problemer i tillegg.
Komiteen mener det er en urovekkende økning i antall uførepensjonister, og særlig er det bekymringsfullt med økningen i uførepensjonister under 40 år. Fra 1988 til 1998 har det vært en økning på om lag 40 000 uførepensjonister. Særlig unge uførepensjonister med forsørgeransvar har lav inntekt, noe som innebærer at også barna deres ikke kan få samme oppvekstvilkår som barn som har foreldre i inntektsgivende arbeid.
Komiteen vil peke på at muskel- og skjelettlidelser er en av våre store folkesykdommer, og at Stortinget ved en rekke anledninger har uttalt at disse lidelsene må prioriteres høyere.
Komiteen ser med bekymring på den sterke økningen av unge uførepensjonister under 40 år og vil peke på at en del av disse blir uførepensjonister på grunn av problemer med ryggskader.
Komiteen vil understreke betydningen av at personer med rygglidelser får kvalitativ god behandling, også for å unngå at mange blir uføretrygdet hvor dette kunne vært unngått.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil vise til den manglende kompetanse i norsk helsevesen på dette området og understreke at en bedre satsing på utvikling av spesialkunnskap her vil kunne føre til færre unge uføre i fremtiden.
Disse medlemmer vil peke på at økningen av antall uførepensjonister kan skyldes flere forhold; bl.a. en mer liberal holdning fra Trygderettens side når det gjelder en utvidet, udokumentert medisinsk diagnose som eksempelvis å tilstå uføretrygd på den generelle lite spesifikke diagnosen fibromyalgi. Det synes for disse medlemmer som Trygderetten ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til Stortingets uttrykte ønske i 1991 om i større grad å binde tilståelse av uføretrygd opp til en dokumentert medisinsk diagnose med langtidsvirkning. Disse medlemmer har også et bestemt inntrykk av at altfor mange svært unge mennesker blir uføretrygdet pga. spesielle rygglidelser som det norske helsevesenet for tiden ikke har god nok kompetanse på å helbrede. Dette problemet med manglende behandlingseffekt for spesielle ryggproblemer har disse medlemmer tidligere påpekt flere ganger. Disse medlemmer vil hevde at en mer liberal holdning for offentlig finansiering for behandling i utlandet ville redde mange unge mennesker fra å leve som uføretrygdede fra ungdommen av.
Komiteen vil vise til at manglende oppfølging fra trygde- og arbeidskontor kan føre til at mennesker med yrkeshemninger eller funksjonshemninger ender opp med uføretrygd i stedet for arbeid. Dette kan være personer som har gått i fulle jobber for eksempel i kommuner, og der lønnsmidlene har kommet fra arbeidsmarkedsetaten. Komiteen vil påpeke viktigheten av at ikke helsevesenet og offentlige etater påtvinger folk en uførhetsdiagnose, men arbeider aktivt for å sikre arbeidsplasser for eksempel ved bruk av lønnstilskudd.
Komiteen har merket seg at antall arbeidsløse personer for 4. kvartal i 1999 var på 72 000 og at 15 pst. (11 000) av disse var langtidsledige. Arbeidsledigheten blant innvandrere og flyktninger er høyere enn blant andre grupper. Komiteen har også merket seg at risikoen for å bli langtidsledig er klart størst for personer med lav eller ingen utdanning utover grunnskolen. Undersøkelser viser videre at en større del av de som mottar dagpenger, har varig sykdom enn for folket totalt.
Komiteen mener at målet må være å få antall langtidsledige så lavt som mulig. I en tid med et delvis stramt arbeidsmarked burde dette være mulig. Men det krever at det settes inn tiltak.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener det er nødvendig å ha en god og fleksibel tilgang på arbeidsmarkedstiltak.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke at det er viktig at tiltakene blir målrettet mot å kvalifisere arbeidsløse til arbeid.
Komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at det er viktig å ha god tilgang på arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede. Flertallet vil peke på at ASVO- og AMB- bedrifter har kompetanse og erfaring med tiltak for å rehabilitere mennesker som har vært syke, eller som har en redusert mulighet på arbeidsmarkedet.
Flertallet ser det som positivt at det arbeides med forsøk med lønnssubsidium av lengre varighet for personer med variabel arbeidsevne. Flertallet vil peke på at det for personer med stort bistandsbehov er viktig å styrke både arbeidssamvirketiltak, arbeid med bistand og arbeidsforberedende tiltak.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at det er nødvendig å ha god tilgang på arbeidsmarkedstiltak, også når ledigheten ikke er høy.
Komiteen forventer også at det kommende statlige vikarbyrået og nye lovregler for inn- og utleie av arbeidskraft kan føre til at flere får prøve seg i arbeidslivet. Som kjent kan et vikariat ofte være begynnelsen på et varig arbeidsforhold.
Komiteen viser til at mange arbeidsledige ikke har opparbeidet seg rett til dagpenger. Dette gjelder mange unge, og det gjelder innvandrere som ikke har vært i arbeidslivet tidligere, eller som nettopp er kommet til landet. Den eneste muligheten for disse er å søke sosialhjelp til livsopphold. Komiteen har merket seg at i alt 40 pst. av de helt arbeidsledige i 1996 ikke hadde rett til dagpenger, og at en stor del av disse igjen tok i mot sosialhjelp.
Komiteen vil komme tilbake til de konkrete tiltakene senere i innstillingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er enig i at det kan være positivt å prøve seg i arbeidslivet som vikar. Mange ønsker også en arbeidssituasjon med betydelig fleksibilitet og/eller kortere varighet, og disse medlemmer mener det er positivt at det finnes muligheter til valg - også for disse gruppene. Disse medlemmer viser til den nye statlige vikarbyråvirksomheten i aetaten og vil understreke viktigheten av at denne virksomheten ikke gis driftsfordeler som ikke foreligger for private aktører på dette området når det gjelder personelltilgang, bemanning og adgang til databaser.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at ledigheten er på over 75 000, og at den øker. Dette medlem vil også påpeke at det er mange som nå har deltid som ønsker hel stilling. Dette medlem vil sterkt advare mot å slå seg til ro med dagens ledighetstall og argumentasjonen fra solidaritetsalternativet om likevektsledighet. Å akseptere ledighet blant et mindretall som et virkemiddel for at flertallet skal øke sin levestandard, er helt uakseptabelt.
Dette medlem vil også vise til at Sosialistisk Venstreparti var imot å åpne for mer bruk av vikarer og mer ut- og innleie så lenge det ikke eksisterer myndighetsutøvelse som kan påse at ut- og innleie foregår innenfor vedtatt lov, eller at det er gitt selvstendige søksmålsrettigheter for fagbevegelsen i slike saker.
Komiteen viser til at antallet mennesker som mottar sosialhjelp, har gått ned de siste årene. Unge, enslige, enslige forsørgere og ikke-vestlige innvandrere er overrepresentert blant sosialhjelpsmottakerne. Som gruppe har de som mottar sosialhjelp lavere inntekt og dårligere levekår enn andre.
Komiteen er kjent med at det er store variasjoner i størrelsen på sosialhjelpen mellom kommunene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil i denne forbindelse vise til et pågående arbeid med å få fastsatt statlige veiledende normer for størrelsen på sosialhjelp. Flertallet mener at det økonomiske sikkerhetsnettet må være av en slik karakter at de ikke forsterker en ellers vanskelig livssituasjon.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at både de ulike normer som praktiseres, og lave stønadsnivåer bidrar til inntektsforskjeller og en nedverdigende behandling av personer med en vanskelig livssituasjon. Sosialhjelpsmottakerne tilhører den gruppen i det norske samfunn med absolutt lavest disponibel inntekt. For å oppnå en rettferdig fordeling må det derfor gjennomføres en sosialreform med normerte satser til livsopphold, en rettighetsfesting i samsvar med velferdsstatens prinsipper. Det vil både løfte denne gruppen økonomisk og i stor grad fjerne innslaget av vilkårlig behandling.
Dette medlem viser til at det er kommunene som har ansvaret for utbetaling av økonomisk sosialhjelp. Lov om sosiale tjenester angir hvilke utgiftskategorier som skal dekkes, men kommunene vedtar egne normer for stønad til livsopphold.
En rekke undersøkelser har påvist betydelig variasjoner mellom kommunene når det gjelder nivået på ytelsene. Lars Inge Terums undersøkelse (1996) av 44 utvalgte sosialkontorer viser ved tre typiske søknader at tilskuddene varierte fra null opp til 4 600 kroner pr. måned. Dette står i motstrid til rettsstatsprinsippet om at like tilfeller skal behandles likt. Etter at mange kommuner har gjennomført innstramminger og mer restriktiv tildelingspraksis, er denne forskjellsbehandling forsterket. Dette kan avleses av kommunenes ulike normer eller ved å sammenligne fylkenes gjennomsnittlige stønadsnivå pr. klient. I 1994 var variasjonsbredden fra 13 821 kroner pr. klient til 32 047 kroner uten at det kan påvises sammenheng med levekostnader.
I forbindelse med behandlingen av Velferdsmeldingen (Innst. S. nr. 180 (1995-1996) ble både ulikebehandling og urettferdigheten i det nåværende system påpekt og dokumentert. Det er påkrevet med bedre inntektssikring for dem som faller utenfor arbeidsmarkedet, eller som av andre årsaker ikke kan forsørge seg selv og sin familie.
Dette medlem mener en reform av sosialhjelpsystemet må kombineres med omorganisering av det offentlige ansvar for vurdering, tildeling, utbetaling og kontroll i forhold til rettighetsregulerte ytelser. Ved å overføre støtte til livsopphold til trygdekontorene vil det gi bedre utnytting av ressursene, samordningsgevinster i forhold til andre ytelser og dermed større brukervennlighet. Det vil også gi mulighet til å gi mye mer helhetlig bistand til den enkelte uten å behøve å sende vedkommende fra ett offentlig kontor og videre til det neste.
Dette medlem mener at det bør opprettes en minstestandard på den stønad som gis. Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO) påpeker at en nasjonal minstenorm kan bidra til at sosialarbeidernes ressurser frigjøres til å utøve sosialt arbeid overfor de mange som i dag ikke får tilstrekkelig sosialfaglig bistand. På den måten kan personer med rusproblemer, psykiske problemer og andre funksjonsvansker få bistand, råd og veiledning til å mestre sitt liv best mulig. En nasjonal minstestandard som justeres i takt med prisutviklingen, kan garantere at det er sammenheng mellom normene og de faktiske levekostnader. Videre kan det gjennom informasjon fra myndighetene i tråd med sosialtjenesteloven § 3-5 gi den enkelte kunnskap om sine rettigheter slik at hun/han kan forsvare sine interesser. Man unngår også umyndiggjøring av sosialklienter. Den enkelte har rettskrav på et minimumsbeløp, og kan selv disponere og planlegge sin økonomi innenfor dette beløp. En minstestandard kan også føre til større likhet i stønadstilbudet uavhengig av bosted, og forhindre at hensyn til kommunale budsjetter får innvirkning på hjelpen.
Sosiallovutvalget oppnevnt i 1980 for å forberede ny sosiallov foreslo blant annet at man skulle lovfeste en normert minsteytelse på økonomisk sosialhjelp, basert på folketrygdens minstepensjon og differensiert etter hjelpesøkerens livssituasjon. I tillegg skulle det ytes stønad etter skjønn og egen bestemmelse om nødhjelp. Det er i dag for mange et stort problem å få oversikt over hvilke rettigheter det norske samfunnet gir den enkelte, spesielt når det gjelder helse- og sosialtjenester. Det å oppsøke sosialkontoret for å få bistand oppleves av mange som nedverdigende og flaut, i stedet for at det skal være en del av det norske velferdssystemet. Samtidig er en del av stønadsmottakerne også enten trygdede eller arbeidsledige.
Dette medlem vil vise til dette medlems forslag til full samordning av sosial-, arbeidsmarkeds- og trygdeetaten under kap. 9.
Komiteen viser til at bostedsløse er en av de svakeste gruppene i det norske samfunn. Komiteen viser til at det er over 6 000 registrerte bostedsløse i Norge i dag. Det er i første rekke et storbyfenomen. I Oslo er det om lag 2 500, i Bergen 800, i Trondheim 300 og i Stavanger om lag 250. Til sammen 62 pst. av de bostedsløse holder til i de fire byene.
Komiteen er svært bekymret for utviklingen for de svakest stilte på boligmarkedet. Her er det nødvendig med en sterkere innsats fra det offentliges side. Komiteen viser for øvrig til sine merknader og forslag til kapittel 8 og 9 i meldinga.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at det boligtilbudet som gis mange bostedsløse i form av hospits, er en svært utilfredsstillende ordning. For barnefamilier bør hospits ikke tas i bruk. Regelverk for sosialhjelp, trygdeordninger og gjeldsordningsloven må gås igjennom for å finne fleksible løsninger som hindrer at barnefamilier blir bostedsløse.
Flertallet mener at det i stedet bør bygges opp skjermede botilbud underlagt kommunal kontroll, ansvar og oppfølging. Det vil gi bostedsløse mulighet til å etablere seg i boforhold av varighet, og hvor de også kan få verdighet de i dag ikke gis. Slike botilbud vil også være økonomisk mer fornuftige enn dagens utstrakte hospitsbruk, som er svært dyr.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen medvirke til at bruk av hospits som boligløsning for barnefamilier og enslige barn og ungdom opphører.»
Komiteen vil peke på at skoleelever og studenter har fått dårligere levekår fra 1991 til 1995.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at dette dokumenterer behovet for et langt sterkere politisk fokus på barns og unges situasjon og behovet for en arbeidsmiljølov for elever og studenter.
Komiteen vil videre peke på at blant barnefamiliene derimot har levekårene bedret seg betydelig både for de med små barn, og for de med eldre barn. For enslige forsørgere viser det seg at det særlig er inntekten som gir utslag for gode eller dårlige levekår. Komiteen har merket seg at funksjonshemmede har mye dårligere samlede levekår enn gjennomsnittet av befolkningen. Videre vil komiteen peke på at mennesker som blir forsørget av offentlige ytelser, totalt sett har dårligere samlede levekår enn resten av befolkningen.
Komiteen viser til en ny undersøkelse fra Universitetet i Tromsø som viser at lav lønn gir høyere risiko for dårlig helse. Kvinner i husholdninger med bruttoinntekt under 151 000 kroner årlig har 4,5 ganger større risiko for å ha dårlig fysisk helse sammenlignet med kvinner med over 600 000 kroner i inntekt. Risikoen for å ha dårlig psykisk helse er hele sju ganger høyere for dem med lavere inntekt.