4. Utvikling og fordeling av sentrale levekår i befolkninga
Det blir understreka at utdanning er et viktig verkemiddel for å oppnå gode levekår og for utjamning av levekår. Samtidig som utdanningsnivået i heile befolkninga har betra seg dei siste tiåra, har det skjedd ei utjamning i utdanningsnivået til menn og kvinner. Sjølv om menn samla sett har høgare utdanning enn kvinner, tek no kvinner oftare høgare utdanning enn menn.
Dei aller fleste fullfører vidaregåande opplæring og mange går vidare ved høgskule eller universitet. Frå 1981 til 1997 vart studenttalet meir enn fordobla.
Kjønn og sosial bakgrunn påverkar rekruttering til og val av utdanning. Av personar med foreldre med minst 4,5 år høgare utdanning har 66 pst. sjølv fullført høgare utdanning, mot 11,5 pst. av dei som har foreldre med berre grunnskule.
Analysane viser ein klar samanheng mellom utdanningsnivå og inntekt i befolkninga. Det er ein langt større del med høg inntekt blant dei med høg utdanning enn i befolkninga generelt og blant dei med låg inntekt spesielt.
Det blir i meldinga lagt vekt på at arbeidsmarknaden er ein viktig arena for fordeling av økonomiske levekår, og samtidig for sosial forankring for den enkelte.
I perioden frå 1980 til 1998 har det vore stor variasjon i etterspurnaden etter og tilbodet av arbeidskraft. Sysselsetjinga auka fram til 1987, men gjekk så tilbake i åra fram til 1993. Sidan andre halvdel av 1993 har det vore ein sterk auke i talet på sysselsette. Det er i hovudsak kvinnene som står for veksten i sysselsetjing, sjølv om yrkesdeltakinga til mennene framleis er noko høgare enn kvinnene si. Sysselsetjinga hjå menn svingar i større grad i takt med konjunkturane, medan sysselsetjing til kvinner er meir stabil m.a. som følgje av at dei i større grad jobbar i offentleg sektor.
Den yrkesaktive perioden har blitt kortare over livsløpet, mellom anna fordi fleire tek høgare utdanning enn før, og fordi det har vore ein auke i førtidspensjonering i aldersgruppa over 60 år. Det har vore ein særleg stor nedgang i yrkesdeltakinga for menn i aldersgruppa 60-66 år. I 1980 var 72 pst. av desse i arbeidsstyrken, mot 55 pst. i 1997.
Samanhengen mellom utdanningsnivå og sysselsetjing har vorte sterkare i perioden 1980-1998. Personar med låg utdanning har lågare yrkesdeltaking og er meir utsett for arbeidsløyse enn personar med høgare utdanning. Det er også ein sterk samanheng mellom utdanningsnivå og langtidsarbeidsløyse. Yrkesdeltakinga er stadig høgare hjå menn enn hjå kvinner, uansett utdanningsnivå, men differansen mellom kjønna avtek med aukande utdanning.
Sjølv om det er teikn til at fleire kvinner er på veg inn i mannsdominerte yrke, er tekniske yrke framleis mannsdominerte, medan omsorgsyrka er kvinnedominerte. Det er dei typiske mannsnæringane som har sterkast lønnsvekst.
Sysselsetjinga auka med 16 pst. frå 1980 til 1998, medan talet på vekeverk auka med 8 pst. Trass i nedgangen i deltidsarbeid og ein aukande tendens til heiltidsarbeid, vart den gjennomsnittlege arbeidstida redusert, dels som følgje av ulike arbeidstidsreformar. Dette medverka derfor til at mange fleire kom inn i arbeidslivet. Deltidsarbeid er mest utbreidd blant kvinner med lågare utdanning. Mange deltidssysselsette ønskjer lenger arbeidstid enn dei har.
Arbeidsløysa har variert mykje dei siste 15 åra. I 1993 var arbeidsløyseprosenten 5,9 pst. mens den i 1998 var 3,2 pst.
Det er ein klar samanheng mellom sysselsetjing, deltidsarbeid og arbeidsløyseerfaring på den eine sida og inntektsnivå til hushald på den andre. I 1995 var 86 pst. av dei med høgast inntekt og 25 pst. av dei med lågast inntekt sysselsett, og denne delen har halde seg stabil over tid.
Det blir uttala at det har vore små endringar i det fysiske arbeidsmiljøet på 1980- og første halvdel av 1990-talet. Eit viktig unntak er at det klimatiske arbeidsmiljøet er blitt betre, i hovudsak ved at færre blir utsette for trekk eller kulde i arbeidet. Dei siste tiåra har arbeidstida vorte meir fleksibel, men høvet til å nytte seg av dette er avhengig av inntekt, yrke og utdanning. Over dobbelt så mange personar med høg utdanning og høg inntekt som dei med låg utdanning og låg inntekt har fleksibel arbeidstid. Tilsvarande ulikskapar finn ein mellom funksjonærar og arbeidarar.
Det blir understreka at det er ein nær samanheng mellom sosiale og økonomiske faktorar, levekår og helse. Dårleg helse har store negative konsekvensar både for den enkelte og for samfunnet, og helsa blir oppfatta som ei av dei viktigaste sidene ved levekåra.
Frå 1986 til 1996 auka venta levealder med 2,5 år for menn til 74,4 år og med 1,4 år for kvinner til 80,4 år. Spedbarnsdødsraten gjekk samtidig ned frå 8,5 promille i 1985 til 4,1 promille i 1995, og dette er den viktigaste forklaringa på den generelle auken i levealderen.
Hjerte- og karsjukdommar (som står for nær halvparten av dødsfalla) og ulykker er redusert dei siste ti åra, men talet på nye krefttilfelle aukar. Delen med nye uføre med diagnosen "sinnslidingar" auka frå 18,5 til 23 pst. i perioden 1992-1997. Dei seinare åra har det vore ein spesielt stor auke i tilgangen på yngre uførepensjonistar (16-24 år) med slike lidingar.
Sjukdommar og plager rammar ulikt og har ulike konsekvensar for kvinner og menn. Kvinner rapporterer oftare enn menn om varige sjukdommar og sjukdommar som i avgjerande grad verkar inn på kvardagen deira i form av smerter, angst og aktivitets-avgrensingar. Kvinner, særleg i dei yngre aldersgruppene, blir uførepensjonert hyppigare enn menn. Mens 8,6 pst. av kvinnene i førtiåra er uførepensjonert, gjeld dette 5,6 pst. for menn. Også statistikken over sjukefråver viser ein større del med sjukmelde kvinner. Kvinner har høgare medisinforbruk, og fleire kontaktar med legar og andre som driv behandling i primærhelsetenesta.
Dødsrate, sjølvrapportert sjukdom og konsekvensar av sjukdom som smerter og nedsett aktivitet varierer med sosial status. Dei best stilte har betre helse enn dei som er dårlegare stilt. Den positive opplevinga ein person har av eiga helse, stig i takt med stigande utdanningsnivå. Vidare rapporterer personar med låg inntekt om dårlegare helse enn personar med høg inntekt. Forskjellar i helse mellom yrkesgrupper kan ha auka frå 1960-åra til 1980-åra.
Forskingsresultat tyder også på at forskjellane mellom ulike område av Oslo, målt i dødsrate og venta levealder, ikkje har vorte mindre dei siste hundre åra, og at det verkar som om forskjellane har auka frå 1970- til 1990-åra.
Det blir peika på at butilhøva, som bustandard, eigenskapar ved bumiljøet, buøkonomi og butryggleik er grunnleggjande levekårsfaktorar.
Det blir uttala at utviklinga på bustadsektoren dei siste tiåra har gitt gode bustadtilhøve for dei aller fleste. Norske bustader er jamt over store, og standarden er stort sett god. I hovudsak bur norske hushald i småhus (80 pst.) som dei eig sjølve. 60 pst. eig og 24 pst. leiger bustad. Butilhøveundersøkinga 1995 tyder på at det er ein klar samanheng mellom inntekt og om bustaden er eigd eller leigd. Hushald som leiger, har i gjennomsnitt klårt lågare inntekt enn eigarar og dette har vorte meir markert frå 1988 til 1995.
Butilhøva blir i stor grad påverka av dei økonomiske ressursane i hushalda, men livsfase og preferansar har også stor innverknad for val av butilhøve. Sjølv om dei fleste bur bra, er det framleis ein del hushald som har dårleg standard, utrygge leigeforhald eller høge buutgifter i høve til inntekta. Sidan 1980 har standarden betra seg parallelt med ei utjamning i butilhøva til folk, men framleis finn ein konsentrasjonar av bustader med låg teknisk standard innanfor delar av den eldre bustadmassen, til dømes i dei større byane. 1 pst. av hushalda er utan tilgang til kjøkken, og 1 pst. av hushalda manglar sanitærrom.
Talet på trongbudde har ikkje vorte redusert i perioden 1980-1995. Om ein ser bort frå einslege som bur på eitt rom, er det likevel få som bur trongt. I hovudsak gjeld dette ein liten del av familiar med fleire barn. Det er i særleg grad einslege, unge hushald (25-34 år), og einslege forsørgjarar som har ein kombinasjon av dårleg standard, usikre og dårlege leigetilhøve og dårleg buøkonomi.
Det har vore store svingingar i bustadprisane dei siste tjue åra. Frå slutten av 1980-åra og litt inn i 1990-åra gjorde høgare rentenivå og nedbetaling av gjeld sitt til nedgang i bustadprisane. Etter 1993 har bustadprisane teke seg markert opp att, m.a. som følgje av rentefall, konjunkturoppgang og sterk inntektsvekst. I 1995 brukte gjennomsnittshushaldet om lag 20 pst. av inntekta til hushaldet til å dekkje buutgifter. Einslege forsørgjarar under 45 år har i snitt høgast buutgiftspåkjenning, med 32 pst.
Det blir peika på at konjunkturnedgangen på slutten av 1980- og starten av 1990-åra, med eit høgt rentenivå og stor arbeidsløyse, førte til at mange fikk problem med å dekkje renter og avdrag på bustadlån. Undersøkingar viser at 0,15 pst. av hushalda fekk så alvorlege gjeldsproblem at dei måtte gå frå bustaden sin.
Delen som opplever miljøproblem i nærmiljøet har auka over tid. Den mest markante auken finn vi blant dei som oppgir å vere utsette for ureining av vegtrafikk.
Dei siste 15 åra har det skjedd endringar både i familie- og kontaktmønster. Fleire bur aleine, og fleire har nære og fortrulege relasjonar utanfor hushaldet enn tidlegare. Kontakten med nære familiemedlemmer har halde seg stabil. Levekårsundersøkinga 1995 tyder på at dei som opplever einsemd og isolasjon, har mindre økonomiske ressursar enn andre.
Mens den delen av befolkninga som er aktive medlemmer i t.d. idrettslag har auka, har det vore ein nedgang i den partipolitiske deltakinga. Menn er generelt noko meir aktive i organisasjonar enn kvinner, og denne forskjellen har vore uendra sidan 1980.
Det blir understreka at kontroll og tryggleik i kvardagen er ein viktig velferdsdimensjon. Knapt 30 pst. blant dei 20 pst. med høgast inntekt i befolkninga og nær 40 pst. blant dei 20 pst. med lågast inntekt i 1995 opplever hærverk og kriminalitet i nabolaget.
Tilbodet av offentlege tenester påverkar levekåra til folk på ulike måtar. Tilgangen til tenester kan verke inn på høvet til arbeid og inntekt, og dermed påverke inntektsfordelinga i samfunnet. Barnehagar og andre tilsynsordningar for barn er også eit døme på korleis offentlege tenester kan verke inn på høvet til arbeid og inntekt. Nokre offentlege tenester er direkte retta inn mot å betre høvet enkeltpersonar og grupper har på arbeidsmarknaden, medan andre tenester som til dømes helse- og omsorgstenester verkar meir indirekte inn på arbeids- og inntektshøva til den enkelte.
Det blir uttala i meldinga at mykje tyder på at den offentlege subsidieringa i barnehagesektoren verkar svakt omfordelande, medan pleie- og omsorgstenester verkar sterkt omfordelande, sidan den offentlege subsidieringa minkar med aukande inntektsnivå, og dels fordi det er overvekt av låginntektsgrupper som mottek tenester.
Det blir i meldinga peika på at talet på levekårsfordelar og -ulemper ikkje fordeler seg jamnt, men tenderer til å klumpe seg saman i delar av befolkninga. Det blir uttala at i løpet av perioden 1980 til 1995 var det samla sett ei positiv utvikling i levekåra til folk, sjølv om delen med dårlege levekår var uendra frå 1991 til 1995. Ser ein på samla levekår etter alder, kjønn og hushald, finn ein at i heile perioden hadde menn samla sett betre levekår enn kvinnene. Par i alderen 45-66 år utan barn har hatt dei beste samla levekåra i 1980 til 1995, men også par med barn har fått det betre, særleg med omsyn til økonomi og materiell standard. Einslege i alderen 60-79 år har hatt ei forverring av levekåra i perioden, og hadde i 1995 dei dårlegaste samla levekåra. Den klaraste forverringa i samla levekår hadde likevel einslege i alderen 16-24 år, som ikkje bur heime hos foreldra.
Det er eit klart skilje i samla levekår mellom yrkesaktive personar og grupper som ikkje er yrkesaktive. Dei yrkesaktive har dei beste levekåra samla sett, sjølv om det også har vore ei viss betring for dei ikkje-yrkesaktive i perioden 1980 til 1995.
Det er også forskjellar i samla levekår mellom personar med ulike posisjonar i arbeidslivet. Frå 1991 til 1995 har betringane vore størst blant høgare funksjonærar. Blant dei ikkje-yrkesaktive skil pensjonistane seg ut med klart dårlegast samla levekår.
70 pst. av tidelen med høgast inntekt har gode eller svært gode levekår og 24 pst. har "normale" levekår i 1995. Av personar med låginntekt slik denne blir definert i meldinga, har 90 pst. dårlege levekår, og berre 9 pst. "normale" levekår same året.
Komiteen viser til at utgiftene per elev i den norske skolen varierer mye mellom kommunene. En del av forskjellen kan forklares ut fra skolestruktur og alderssammensetning. Komiteen vil understreke at det er viktig at den enkelte elev skal få en tilpasset opplæring til alderstrinn og utviklingsnivå.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke at i et kunnskapsbasert samfunn er utdanningspolitikk et grunnleggende virkemiddel for å sikre en mer rettferdig fordeling. Flertalletmener utdanning har en egenverdi, og at den er viktig for den enkeltes selvrespekt og motvirker ulikheter skapt av arv og miljø.
Flertallet mener at skolefritidsordningen er med på å skape trygge og gode oppvekstvilkår for barn.
Komiteens medlemmer fra Høyre ser på skolefritidsordningen som et positivt og nødvendig tiltak, ikke minst fordi skoledagen er for kort for de yngste elevene. Disse medlemmer mener skolefritidsordningen bør være et frivillig tilbud som er lokalt tilpasset og i første rekke organisert av foreldre og frivillige organisasjoner. Disse medlemmer understreker at skolefritidsordningene ikke er en del av skolen, og at de ikke må legges opp slik at tilbudet blir, eller oppfattes som, obligatorisk.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener skolefritidsordningen er et offentlig ansvar. Skoledagens lengde og foreldrenes yrkesdeltaking gjør det helt nødvendig å gi et kvalitetsmessig godt og trygt tilbud til barn i småskolealder. Kvaliteten må sikres gjennom standardkrav til innhold, og foreldrebetalingen skal ha maksimalsatser. På sikt bør ordningen bli gratis.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener høye krav til utdanning og manglende tilpasning og tilrettelegging kan medføre at en del ikke klarer å gjennomføre et utdanningsløp og dermed ikke gjennomfører skolegangen og stenges ute fra arbeidslivet.
Komiteen viser til at studenter er en gruppe i samfunnet med lavt inntektsnivå, og at for mange av disse er utgifter til bolig og barnehageplass blant de største utgiftene. Derfor vil komiteen legge opp til å videreføre satsingen på studentvelferd, og viser i den sammenheng til budsjettet for 2000 hvor et flertall gikk inn for en dobling av antall studentboliger som skal bygges. Komiteen viser til at et flertall i Budsjett-innst. S. nr. 12 (1999-2000) peker på at Samskipnadsrådet anslår et behov på om lag 7 000 nye studentboliger i løpet av en sjuårsperiode.
Komiteen viser til at meldingen avdekker at det har vært en markant sterk utvikling av utdanningsnivået i det norske folk de siste 10-15 årene. Det blir anført i meldingen at en fjerdedel av den norske befolkning i alderen 25-66 år har høyere utdanning, mens en knapp femtedel bare har grunnskole som høyeste utdanning. Komiteen har også merket seg at utdannelsesnivået særlig for kvinner har hatt en sterkere økning enn tilsvarende for menn. Komiteen vil vise til at den befolkningsgruppering som kommer dårligst ut ifølge meldingen, er enslige forsørgere, funksjonshemmede og sosialhjelpsmottakere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil bemerke at når det gjelder enslige forsørgeres forhold til utdannelse, så har disse personene gjort sine egne personlige valg, slik som enhver borger i dette land må kunne stå fritt til å gjøre. De valg som man foretar, må man også på et senere tidspunkt måtte ta konsekvensene av, og det er etter disse medlemmers mening at de økonomiske konsekvensene av slike valg ikke skal dekkes opp fra samfunnets side. Når det gjelder gruppen med funksjonshemmede som ikke får de utdannings- og etterutdanningstilbud som er nødvendig, så må det gjøres noe fra det offentliges side slik at denne gruppen kan få et mer tilrettelagt utdannelsesopplegg.
Komiteen har merket seg at arbeidsmarkedet er den viktigste arenaen for fordeling av økonomiske levekår, samtidig som arbeid gir sosial forankring for den enkelte. Derfor blir den største utfordringen i oppfølgingen av Utjamningsmeldinga å gi flere arbeidsledige mulighet for arbeid og aktivitet. Komiteen mener at dette er ett av områdene der de største og mest omfattende tiltakene må settes inn.
Komiteen er stort sett enig i den beskrivelsen som er gitt om arbeid og sysselsetting i Utjamningsmeldinga.
Men komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det er helt nødvendig å sette inn flere og mer omfattende tiltak, og vil komme tilbake til dette senere i denne innstillingen.
Komiteen vil påpeke at Norge allerede i dag mangler arbeidskraft i noen sektorer, og at dette trolig vil forsterke seg i årene framover, blant annet fordi det blir flere eldre. Derfor bør vi allerede nå sette inn tiltak for å møte det behovet for arbeidskraft som vi vil ha om 10-20 år. Spesielt vil dette behovet være stort innen helse-, pleie- og omsorgssektoren, men også innen andre sektorer.
Komiteen er kjent med at sysselsettingen blant personer over 60 år har gått ned både for menn og kvinner. De aller fleste som slutter i alderen 60-66 år, går av med AFP-pensjon eller uførepensjon. Mange arbeidstakere over 60 år er slitne og utbrente og kan ha grunn til å avslutte et langt arbeidsliv som tidlig-pensjonist. Men det er stadig flere 60-åringer som ikke har vært så lenge i arbeidslivet, fordi de startet sin yrkeskarriere senere i livet, blant pga. utdanning.
Komiteen mener at det for disse gruppene må åpnes for spesielle tiltak som gjør at det blir attraktivt å stå lengre i arbeidslivet dersom en ønsker det.
Komiteen mener det må legges opp til ordninger som belønner de som gjerne vil arbeide noe lenger enn det som er vanlig i dag. Komiteen mener også det er viktig at ikke pensjonsordningene utformes slik at de unødig stimulerer til at folk forlater arbeidslivet.
Komiteen er enig i at det bør legges opp til ordninger som belønner dem som gjerne vil arbeide noe lenger enn det som er vanlig i dag, gjerne ut over pensjonsalderen på 67 år. Komiteen ser denne delen av arbeidsstokken som besittere av nyttig erfaring og kunnskaper som bør kunne komme samfunnet til gode. Dagens situasjon med mangel på arbeidskraft gjør det viktig å la denne gruppen stille sine kunnskaper og kapasitet til rådighet, dersom de ønsker det.
For å gjøre slik innsats attraktiv vil komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet foreslå at avkorting av pensjon i kombinasjon med lønnsinntekt for aldersgruppen 67 til 70 år opphører.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag som gir pensjonister, fra fylte 67 år, rett til sin fulle, opparbeidede pensjon uten avkorting i forhold til annen inntekt.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, viser til at omfanget av førtidspensjonering har økt kraftig de siste årene. Siden 1997 har antallet AFP-pensjonister økt fra ca. 14 000 til over 25 000. Antallet uførepensjonister har også økt kraftig de siste årene, og er nå i overkant av 270 000. I nasjonalbudsjettet for 2000 er antallet nye uførepensjonister (brutto) anslått å bli nærmere 37 000 i 2000. Ved utgangen av 1998 var 35 pst. av befolkningen i aldersgruppen 60-64 år uføretrygdet. Den gjennomsnittlige avgangsalderen er nå nede i 59 år.
Flertallet ser med bekymring på at uførepensjonering i større grad har blitt en allmenn vei ut av yrkeslivet for eldre arbeidstakere. Knyttet til veksten i antallet uførepensjonister finner det sted en tiltagende marginalisering av eldre arbeidstakere. Flertallet viser til at et utvalg under ledelse av Matz Sandmann i september vil legge frem en innstilling med forslag om endringer i folketrygdens sykdomsrelaterte ordninger slik at disse kan bidra til både å opprettholde høy yrkesdeltagelse og samtidig sikre økonomisk trygghet for mennesker som blir syke eller uføre.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til Olsen-utvalgets innstilling om fleksibel pensjonering (NOU 1998:19). Olsen-utvalget foreslår her et mer fleksibelt alderspensjonssystem innenfor folketrygden, som i større grad stimulerer til yrkesaktivitet blant eldre gjennom klare økonomiske incentiver til å stå i arbeid. Olsen-utvalget foreslo en ordning der man kan gå av før fylte 67 år med varig lavere pensjon, eller etter fylte 67 år med varig høyere pensjon.
Disse medlemmer mener slike løsninger vil være å foretrekke fremfor dagens AFP-ordning, som ensidig oppmuntrer til tidlig pensjonering og bare omfatter enkelte grupper arbeidstakere.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at for stort fokus på folketrygdens økning i utgifter, kan føre til en farlig forbigåelse av den største utfordringen i åra framover, nemlig å skaffe nok velkvalifisert arbeidskraft til skolen og til de viktige reformene i helse og omsorg.
Det er et overordnet politisk ansvar å sikre offentlig sektor tilstrekkelig økonomi til en god lønns- og arbeidsgiverpolitikk som gjør det mulig å rekruttere og beholde tilstrekkelig kvalifiserte ansatte.
Dette medlem vil vise til kommuneøkonomiproposisjonen for år 2000, der Regjeringen dokumenterer at det trengs cirka dobbelt så mange nye årsverk til disse jobbene enn det som det er rom for i makroframskrivningene av ledig kapasitet. Derfor må fokus rettes inn på hvordan en kan skape lønns- og arbeidsforhold som gjør at det blir attraktivt å jobbe i disse viktige yrkene. I tillegg må det legges til rette for at de som nå er utestengt fra arbeidslivet eller bare jobber deltid, kan få økt sin yrkesaktivitet. Å svekke folketrygden for å bremse utgiftsøkningen vil bare føre til at flere får økonomiske- og levekårsproblemer, og derved øke forskjellene. En aktiv politikk for et menneskelig arbeidsliv som gir flere mulighet til å forsørge seg ved arbeid, vil bedre fordelingen og lette presset på folketrygden.
Komiteen har merket seg at personer med lav utdanning kan synes å ha noe større problemer med å omstille seg til nye kompetansekrav enn personer med høyere utdanning. I dagens arbeidsliv med stadige endringer som krever at de ansatte omstilles til nye arbeidsoppgaver, vil etter- og videreutdanningsreformen være et viktig grep for å få til omstillinger som tjener både arbeidstaker og arbeidsgiver, og som vil gjøre omstillingene lettere og utstøting mindre.
Komiteen mener mange av de deltidsansatte har kvalifikasjoner som passer til de stillingene som nå er ledige. Det er spesielt mange deltidsansatte innen pleie- og omsorgssektoren, en sektor hvor vi nå må importere arbeidskraft. Vaktlister og turnusordninger setter mange ganger sperrer for at stillingene kan utvides. Komiteen mener at de offentlige arbeidsgiverne må ta tak i denne problemstillingen. Komiteen ber Regjeringen vurdere hvordan den kan bidra til at flere kan gå fra deltid til heltid.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at de som har behov for redusert stillingsstørrelse, også må imøtekommes så langt det er mulig.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at presset på arbeidstakere i omsorg, helse og utdanning ofte er så stort at de velger deltid av den grunn. Dette medlem mener det må settes inn en skikkelig offensiv lønns- og arbeidsgiverpolitikk fra det offentliges side for å kunne rekruttere og beholde nok personell og gi arbeidsforhold som gjør det mulig å makte full stilling fram til pensjonsalder. Å arbeide i disse viktige jobbene må ikke bli en minstepensjonsfelle.
Det må føres en politikk fra det offentliges side som bidrar til likelønn, gir rom for fleksibel arbeidstid, godt arbeidsmiljø, karrieremuligheter og muligheter for kompetanseutvikling. Dette må følges opp med økninger i kommuneøkonomien.
Komiteen har merket seg at det er flere unge enn eldre som ikke har arbeid, og at arbeidsløsheten blant ungdom mellom 20 og 24 år er over dobbelt så høy som den totale arbeidsløsheten.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, finner det særlig bekymringsfullt at enslige i alderen 16-24 år som ikke bor sammen med foreldre, har hatt den klareste forverringen av levekår i perioden. Andelen med svært dårlige levekår i denne aldersgruppen økte fra 17 til 31 pst. fra 1991 til 1995. Flertallet mener derfor det er nødvendig å sikre aktive tiltak for denne gruppen, både ved arbeidstrening, kvalifiseringstiltak og formidling.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at ungdomsgarantien for 20-24 åringer, som vi tidligere hadde, viste seg å fungere bra. Disse medlemmer mener det kan være riktig å gjeninnføre garantien som garanterer at ungdom mellom 20 og 24 år gis rett til å komme i et tiltak eller en kvalifisering for å komme i arbeid. Tilbudet må imidlertid utformes slik at formidling til arbeid vektlegges sterkt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil derfor fremme følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen vurdere å gjeninnføre Ungdomsgarantien for ungdom mellom 20 og 24 år slik at disse gis rett til tiltaksplass eller kvalifisering/utdanning for å kunne komme i arbeid.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen gjeninnføre Ungdomsgarantien for ungdom mellom 20 og 24 år slik at disse gis rett til tiltaksplass eller kvalifisering/utdanning for å kunne komme i arbeid.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet viser til brev av 25. mai i år fra arbeids- og administrasjonsministeren der det blir opplyst at ungdom mellom 16 og 19 år gjennom ungdomsgarantien er garantert arbeid eller utdannelse. Tall som fremkommer i nevnte brev, at gjennomsnittsledigheten i 1999 for aldersgruppen 20 til 24 år var 8 828 og gjennomsnittet på arbeidsmarkedstiltak var 1 457, viser at det er behov for tiltak overfor denne aldersgruppen. Disse medlemmer mener at disse problemene ikke lar seg løse ved garantier, men ved konkrete tiltak. Slike tiltak vil være prioritering av flere lærlinge- og praksisplasser, og satsing på stimulanser til økt verdiskapning og sysselsetting i bedriftene vil ha avgjørende betydning.
Komiteen mener overgangen fra videregående skole til studieplass eller arbeid må vies særlig oppmerksomhet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil gå i mot en gjeninnføring av ungdomsgarantien. En slik garanti skaper ikke i seg selv flere arbeidsplasser. Disse medlemmer mener at ungdomsarbeidsledigheten først og fremst må bekjempes gjennom den økonomiske politikken. Samfunnet har imidlertid et betydelig ansvar når det gjelder å sikre all ungdom gode utdanningsmuligheter. Disse medlemmer mener at de gode hensikter som ligger bak ungdomsgarantien, kan få motsatt effekt. En slik garanti bygger opp under holdningen om at samfunnet har ansvaret og skylden. Disse medlemmer viser til at ungdomsgarantien medfører at ungdom helt opp til 25 år med en garanti i hånden kan kreve at samfunnet skal skaffe dem jobb. Disse medlemmer frykter at dette forslaget kan bidra til å svekke unge menneskers evne til å klare seg selv.
Disse medlemmer finner det betenkelig at det de senere år har skjedd en forskyvning mot stadig flere yngre sosialhjelpsmottakere. Utviklingen synes å gå i retning at sosialhjelp blir mer og mer akseptert blant yngre mennesker. Disse medlemmer vil understreke at det påhviler foreldre et betydelig ansvar for å unngå at ungdom glir over i en sosialhjelpstilværelse. Disse medlemmer finner det eksempelvis uheldig at ungdom uten jobb kan flytte hjemmefra og få dekket boutgifter og utgifter til livsopphold fra sosialkontoret. Sosialtjenesteloven gir kommunen adgang til å kreve at personer som mottar økonomisk sosialhjelp, skal utføre arbeidsoppgaver som motytelse for stønaden. Disse medlemmer mener det er viktig at kommunene stiller slike krav til motytelser. Dette kan bidra til at stønadsmottakeren får den nødvendige jobbtrening. En slik motytelse vil understreke de forpliktelser som ligger på den enkelte til å gjøre sitt for å komme ut av avhengighetsforholdet til hjelpeapparatet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at dagens arbeidsmiljø i mange tilfeller oppleves som krevende og stressende. Likeledes ser det ut til at det fysiske arbeidsmiljøet er blitt forverret for visse grupper av arbeidere og lavere funksjonærer de siste årene. Dette er ikke i tråd med målsetningene da Arbeidsmiljøloven ble vedtatt i 1977.
Flertallet vil også vektlegge at det er viktig med et godt psykososialt arbeidsmiljø, der den enkelte i større utstrekning enn i dag kan påvirke sin egen arbeidssituasjon. Det er betenkelig at det er de med lav utdanning og lav inntekt som har de minst fleksible arbeidstidene, i forhold til de med høy inntekt og høy utdanning som har de mest fleksible jobbene.
Flertalletmener at et godt arbeidsmiljø og flere forebyggende tiltak for å hindre utstøting fra arbeidslivet er nødvendig. Flertallet viser for øvrig til sine merknader og forslag til kap. 8 og 9.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke det store behovet for å styrke skolen, gjøre den mer mangfoldig, kreativ og mer i stand til å dyrke fram enkeltelevers evner og talenter. En satsing på skolen er den beste langsiktige strategi både for den enkelte og for samfunnet som vil bidra til at flere vil kunne komme i arbeid og ha mer sjølstendige liv.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil spesielt påpeke at funksjonshemmede som gruppe har lavere utdanning enn gjennomsnittet. Aktuelle tiltak for å fjerne denne skjevheten er å tillate lengre tid enn normert studietid, bedre tilgjengelighet og tilgang på hjelpemidler og tilpasset opplæring. Flertallet viser også til Dokument nr. 8:25 (1999-2000) om å forby diskriminering av funksjonshemmede ved ansettelse.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser videre til forslag under kap. 5.2 om fjerning av arbeidsgivers egenandel på H G for utgifter til nødvendig tilrettelegging.
Dette medlem viser til at selvltillit og kunnskap forvitrer under lange ledighetsperioder og gjør det enda vanskeligere å komme i jobb igjen. Landet trenger arbeidskraft, og de ledige trenger økt kompetanse. Det må innføres en kort frist på 4 uker før arbeidsledige får tilbud om tiltak og opplæring. Tilbudene kan være av kortere eller lengre varighet og det må gis rett til å fullføre nødvendig påbegynt opplæring initiert av aetaten.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til gjennomføring av en reform som gir rett til tiltak og/eller opplæring etter 4 ukers arbeidsledighet.»
Komiteen vil peke på at det er en nær sammenheng mellom sosiale og økonomiske faktorer, levekår og helse. Det har vært en positivt utvikling i gjennomsnittlig levealder, ikke minst på grunn av nedgang i spedbarnsdødeligheten. Det er også endringer i sykdomsbildet, hvor det er en reduksjon i hjerte- og karsykdommer men en økning i krefttilfeller og i antallet psykiske lidelser. Komiteen mener det er urovekkende med den store økningen i nye og unge uførepensjonister med psykiske lidelser.
Komiteen vil videre uttrykke bekymring over indikasjonene på at forskjellene mellom ulike områder av Oslo, målt i dødsrate og forventet levealder, ikke har blitt mindre de siste hundre årene, og at det virker som om forskjellene har økt fra 1970-tallet.
Komiteen vil understreke at det er viktig å satse på forebyggende helsearbeid for å søke å bevisstgjøre og gi kunnskap til den enkelte om å ta vare på sin egen helse.
Komiteen har merket seg at muskel- og skjelettlidelser dominerer de sykdomsbaserte trygdeytelsene. Komiteen er bekymret over at det har vært en sterk økning i tallet på nye uførepensjonister med muskel- og skjelettlidelser de siste årene. Komiteen vil peke på at kvinner i sterkere grad enn menn rammes av disse lidelsene, og at kvinnene i større grad enn menn er dobbeltarbeidende. Komiteen mener at sterkt press fra både arbeidsplass og hjem over tid kan føre til muskel- og skjelettlidelser for mange.
Komiteen er bekymret over den økende andelen av alle uføretrygdede med psykiske lidelser. Det er særlig bekymringsfullt at det har vært en sterk økning i tilgangen på yngre uførepensjonister med slike lidelser.
Komiteen forventer at opptrappingsplanen for psykisk helse som er inne i sitt andre av åtte virkeår, vil bidra til en positiv endring. Videre har komiteen forventninger til Sandman-utvalget som har som mandat å kartlegge årsaker til og foreslå tiltak for å redusere sykefravær og ny tilgang av uførepensjonister. Utvalget skal analysere og utrede tiltak på bedriftsnivå, behandlings-, rehabiliterings- og attføringsnivå og legge fram sin rapport innen 15. september i år.
Komiteen har merket seg at på tross av at mange rapporter i levekårsundersøkelsen om sykdommer eller lidelser av mer varig art, viser egenvurderinger av helsen at åtte av ti vurderer helsen sin som god eller svært god.
Komiteen vil peke på at undersøkelser viser at det er en sammenheng mellom helsetilstand og sosial situasjon gjennom hele livet, men at dette forsterkes i den yrkesaktive alderen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke viktigheten av å bedre levekårene for å unngå store unødvendige utgifter til helsevesenet og samtidig bedre livssituasjonen til enkeltmennesket.
Flertallet vil peke på de helsemessige konsekvenser manglende satsing på miljøtiltak fører til. Dette viser seg særlig i de store byene med forurensning i ulike former som fører til økning i tilfeller av astma og allergier. Økningene vises også hos barn og unge som vokser opp i byene. Flertallet mener at satsingen på forebyggende helsearbeid i et miljøperspektiv må gis høyere prioritet, og at dette vil være særlig viktig når det gjelder barns og unges oppvekstvilkår i de mest urbaniserte boområdene.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at kravene til effektivitet, økt produktivitet og press i arbeidslivet øker. Tendensen forsterkes av årets reviderte nasjonalbudsjett, St.meld. nr. 2 (1999-2000), som i klartekst sier at: "Vekst i fastlandsøkonomien må derfor i større grad enn de siste årenebaseres på økt produktivitet.»
Dette vil kunne øke utstøtinga fra arbeidslivet dersom ikke kraftige tiltak settes inn. Kuttene i opptrappingsplan for psykisk helse med 38 mill. kroner i samme dokument viser tydelig at satsingen på dette området ikke har tilstrekkelig prioritet fra Regjeringen. Ingen kan for alvor mene at 38 mill. kroner til psykisk helse vil ødelegge norsk økonomi. Dette er derfor en ren innsparing som rammer de svakeste.
Komiteen viser til at utviklingen på boligsektoren har gitt en god bolig for de aller fleste. Videre har komiteen merket seg at boligbyggingen går i bølger, og i 1990-årene har tallet på nye boliger ligget i underkant av 20 000 pr. år. Komiteen viser til at småhus er den dominerende boligformen med om lag 80 pst. av boligmassen på 1,9 millioner boliger.
Komiteen har merket seg at norske husholdninger i hovedsak bor i boliger de eier selv. Videre viser komiteen til at i 1995 var 62 pst. av husholdningene selveiere, mens 14 pst. eide boligen gjennom borettslag. Om lag en av fire leide bolig privat eller gjennom kommunen. Leietakerne er i stor grad yngre og enslige personer.
Komiteen viser til at det ofte er en klar sammenheng mellom inntekt og om boligen er eid eller leid. Husholdninger som leier, har i gjennomsnitt klart lavere inntekt enn de som eier egen bolig, og dette er blitt mer markant fra 1988 til 1995, da den siste boligundersøkelsen fant sted.
Komiteen vil peke på at enslige vanskeligstilte er blant dem som har problemer med å skaffe seg egen bolig. Komiteen mener at vi nå ser en tendens til at flere ønsker å leie, særlig blant unge mennesker. Det er blant annet derfor nødvendig med en økning i antall utleieboliger, og komiteen viser til sine merknader og forslag lenger bak i innstillingen.
Komiteen har merket seg at norske boliger jamnt over er store. I 1995 var gjennomsnittlig areal per bolig 112 m2, noe som utgjorde et boligareal per innbygger på 49 m2.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at utnyttingen av boligarealene er en viktig side av folks boligbehov.
Flertallet viser til at vanlige levekårsproblemer i boligsammenheng får en når samme husholdning både har dårlig standard, usikre og dårlige eierforhold og dårlig boøkonomi.
Videre har flertallet merket seg at i et boligmarked uten tilstrekkelig regulering blir fordelingen av boligforhold styrt av de økonomiske ressursene til husholdningen og evnen til å klare seg i markedet. Da har de med alvorlige levekårsproblemer ikke noen mulighet til å skaffe seg bolig. Flertallet mener det er meget viktig å gjøre noe mer med disse forholdene og viser for øvrig til sine merknader og forslag til kap. 9.
Komiteen har merket seg at for en del av husholdningene er utgiftene til boliger den utgiftsposten som tar den største delen av inntekten og samtidig står for den største delen av gjelden.
Komiteen har videre merket seg at mellom en femtedel og en fjerdedel av de samlede utgiftene til husholdningene går til boligen, og at dette overslaget inneholder renter og utgifter til kommunale avgifter, lys og oppvarming, men ikke avdrag på lån til boligen, som blir regnet som sparing.
Komiteen viser til at de fleste husholdningstypene har opplevd til dels sterk økning i boutgiftene fra 1981 til 1995. Det er særlig enslige forsørgere og par med barn som har hatt den største økningen. Småbarnsforeldre hadde den høyeste boliggjelden.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at bolig er et grunnleggende gode for et verdig liv. Bolig er utgangspunktet for arbeid, skole, familie, sosialt liv og alle tjenester et menneske kan ha behov for. Botrygghet er grunnleggende for et stabilt samfunn og for å forebygge sosiale og psykiske problemer.
Flertallet vil peke på at den viktigste forskjellen på Norge og de fleste andre europeiske land er at Norge mangler nesten helt et viktig segment i boligmarkedet, nemlig billige utleieboliger. Gjennomsnitt i EU er at 18 pst. av boligmassen er sosiale utleieboliger, mens det i Norge er 4 pst. (Kilde: Paul Balchin "Housing Policy in Europe" 1996). Sammen med svært liten boligbygging og sterk sentralisering og mange flere enpersonshushold vil en slik mangel måtte resultere i bolignød og skyhøye priser på eie og leie. Det må være et mål at de sosiale utleieboligens andel av leiemarkedet økes.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at utleieboligenes andel av leimarkedet skal økes til 10 pst.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at den boligpolitikk som har vært ført i Norge i en årrekke, nå har ført til store boligproblemer i de større byene. Dette rammer spesielt unge, og de som er i en etableringsfase. En mulig grunn til at det nå er flere unge som ønsker å leie bolig enn å eie, er at de faktisk ikke har nødvendig kapital for i det hele tatt å vurdere å kjøpe egen bolig. Skal en ha kontroll over utgiftene og løse boligbehovet for de uten kjøpekraft, må det bygges flere rimelige og nøkterne utleieboliger, og det må satses på utbygging av studentboliger.
Flertallet viser til at Stortinget ved behandlingen av Budsjett-innst. S. nr. 12 (1999-2000) har vedtatt at 10 pst. av nye studentboliger skal være tilrettelagt for funksjonshemmede.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at en storsatsing på studentboliger vil lette presset på leiemarkedet vesentlig, være en viktig del av en framtidsrettet utdanningssatsing og ha langt mindre sentraliseringseffekter enn andre tiltak.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at offentlig støtte til bolig i Norge er vesentlig lavere enn i både Sverige, Danmark og Finland og at statens bidrag til en sosial boligpolitikk ble redusert med 70 pst. i åra fra 1994 til 1999. I tillegg er boligformue i Norge gunstig beskattet. Dette betyr at den norske boligpolitikken i større grad enn i våre naboland begunstiger de som har bolig.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at dette skjer på bekostning av de som skal etablere seg, og at denne politikken blir svært hard mot utsatte grupper.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er av den oppfatning at heller ikke på dette feltet i meldingen synes de foreliggende opplysninger særlig overraskende med unntak av et par forhold. Disse medlemmer vil vise til at vi ifølge meldingen har 6 200 mennesker i Norge uten fast bopel. Dette er etter disse medlemmers mening uakseptabelt selv om det i stor grad gjelder rusmiddelmisbrukere. Det hevdes videre i meldingen at innvandrere diskrimineres og har den laveste bostandarden i Norge. Disse medlemmer vil hevde at innvandrere fra fjerne kulturer ofte er vant til og fortsatt ønsker å bo sammen selv om trangboddheten kan bli stor sett i forhold til norske forhold. Det viser seg også at innvandrere særlig i Oslo i meget stor grad ønsker å bosette seg i miljøer der det er et stort innslag av andre innvandrere. Disse medlemmer kan ikke se at den i stor grad selvvalgte trangboddheten er et vesentlig problem da dette i stor grad er et resultat av egne selvstendige valg.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at kulturpolitikken er viktig for den enkeltes livskvalitet og trivsel. Kultur er noe som skapes og forvaltes, ikke bare noe som forbrukes. Flertallet mener det er viktig å ivareta et bredt kulturbegrep.
Flertallet viser til at krav til omstilling, kreativitet og kompetanseheving i samfunnet skaper nye utfordringer for kulturpolitikken. Kulturinstitusjonene og det skapende kulturarbeidet må bli mer synlig og tilgjengelig.
Komiteen viser til at idretten samler interesse og støtte i en grad som gjør den til en viktig faktor i vårt samfunn. Ikke noe annet aktivitetsområde mobiliserer så mange og engasjerer så sterkt på tvers av etablerte strukturer og kulturelle skillelinjer. Idretten integrerer, inspirerer og gleder, og bidrar med flere viktige positive virkninger overfor individer og samfunn, både sett i et helse-, sosialt- og økonomisk perspektiv.
Komiteen viser til at frivillige organisasjoner i lange tider har fungert som sosiale, religiøse og kulturelle tradisjons- og verdiformidlere i vårt samfunn.
Komiteen har merket seg at vel halvparten av den voksne befolkning er aktiv i organisasjonsarbeid. Komiteen ser på frivillige organisasjoner som viktige arenaer for samfunnsmessig engasjement og sosiale fellesskap.
Komiteen vil peke på at de frivillige organisasjonene ofte er pådrivere for nye tiltak. De ser nye behov og prøver ut nye aktiviteter og blir derved ofte en pådriver for de offentlige aktivitetene. Komiteen mener det er et voksende behov for frivillig engasjement som kan supplere det offentlige hjelpeapparatet. Komiteen vil understreke at det er et meget viktig arbeid som utføres ved landets frivillighetssentraler og lignende tiltak.
Komiteen vil vise til at Norge har et rikt organisasjonsliv som tilbyr en mengde aktiviteter. Komiteen vil peke på at deltaking i en eller flere organisasjoner er viktig for mange menneskers trivsel. Komiteen ser det som bekymringsfullt at det stadig blir vanskeligere å skaffe tillitsvalgte til organisasjonene, ikke minst gjelder dette barne- og ungdomsorganisasjonene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at fellestilbud og aktiviteter i det offentlige rom kan bidra til å motvirke sosial og kulturell oppdeling, samtidig som den historiske forankringen kan bli ivaretatt.
Flertallet mener det er viktig å styrke det internasjonale kulturarbeidet og støtte opp om møteplasser mellom ulike kulturer i Norge. Det flerkulturelle møtet vil bidra til nye og verdifulle impulser og til å motvirke fremmedfrykt, ekskludering og rasisme.
Flertallet mener at kultur og kunst gjør samfunnet rikere på opplevelser og utfordringer som gir oss muligheter til å utvikle skapende evner og identitet. Det nysgjerrige, kreative og skapende mennesket bidrar til å skape et samfunn med variasjon, nytenking, toleranse og plass til utfoldelse. Kunst og kultur må være en sentral del av morgendagens kunnskapssamfunn. Det er særlig viktig å gi alle barn og unge muligheter til å være aktive deltakere i og oppleve kunst og kulturytringer.
Flertallet mener at kunst og kultur gir oss muligheter til å delta i et fellesskap. Kunst og kultur fremmer livskvalitet og er derfor også helsefremmende og forebyggende arbeid.
Flertallet vil påpeke viktigheten av det mangfoldet av frivillige organisasjoner vi har, og viktigheten av at disse gis muligheter, også økonomisk til å drive sitt viktige arbeid på mangfoldige områder.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at på tross av at de fleste har en god levestandard, gjelder ikke dette alle. I et samfunn hvor det store flertallet har god økonomi og store muligheter til å prioritere både ferier og fritid, kan det oppleves som ekstra vanskelig å ikke kunne ha en levestandard som "alle andre". For barn i familier med dårlige levekår kan dette bety at de ikke har mulighet til å delta på de samme fritidsaktivitetene som klassekameratene.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at fattigdom fremdeles er forbundet med skam. Uten penger får en ikke tilgang til sosiale fellesskap. Barn beskytter sine foreldre mot skammen, og de lærer seg å lyve for å skjule pengemangel og mangel på deltaking. I et så gjennomkommersialisert samfunn som vårt, der det å handle og hva du handler blir en helt sentral arena for identitet, blir fattigdom svært ekskluderende. Det finnes svært få fritids- og fellesarenaer der ikke betalingsevnen spiller en rolle for adgangen til disse arenaene. Ikke engang grunnskolen er helt gratis. Dersom kjøpesamfunnets innvirkning på selvbilde og sosial tilhørighet skal kunne reduseres, må fellesarenaer for opplevelser, aktivitet og kultur være tilgjengelig for alle.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstrepartiunderstreker at skal slike fellesarenaer bli tilgjengelige for alle, må mange flere tilbud enn i dag være gratis. I tillegg må alle former for egenbetaling i grunnskolen fjernes.
Dette medlem vil understreke betydningen av at personer med ulike interesser og behov kan organisere seg for å ivareta sine interesser og påvirke samfunnet. Eksempler på dette er funksjonshemmedes organisasjoner, arbeidsløses foreninger, innvandrerorganisasjoner og ulike aksjonsgrupper. Historisk sett har organisering rundt felles behov og felles sak vært av de avgjørende krefter da velferdsstaten ble til. Det er den folkelige organiseringen som har sivilisert samfunnet, ikke markedskreftene. Det blir spesielt viktig å sikre at også folk med dårlig råd kan ha mulighet til å organisere seg der de ønsker og har behov for - og gjennom det øve sterkere innflytelse. Økonomisk sterke interesser øver sterk innflytelse i samfunnet og har adgang til de fleste formelle og uformelle arenaer der beslutninger tas. I tillegg har de råd til å leie både profesjonelle lobbyister, rådgivningsfirmaer, og til å markedsføre seg i massemedia. Personer eller grupper med dårlig økonomi har ingen tilsvarende mulighet og ofte ikke engang mulighet til for eksempel å reise til møter med stortingskomiteer når saker som angår dem, behandles. Denne store skjevheten i mulighet til å påvirke er både et demokratiproblem og et velferdsproblem. Det er derfor et samfunnsansvar å sørge for at organisering blir økonomisk og praktisk mulig for mennesker med dårlig råd eller helse.
Dette medlem vil derfor ta initiativ overfor Stortingets presidentskap til at Stortinget må avsette et fond til bruk for personer og grupper som trenger for eksempel reisestøtte for å ivareta sine interesser under behandling av saker i Stortinget.
Dette medlem mener at på alle kunstfelt er samarbeid og kontakt mellom skole og kulturliv viktig for å sikre barn og unge "kulturell bagasje". Samarbeidet mellom kulturlivet og skolen må utvikles videre. Det er en utfordring å sikre ungdom bedre muligheter til utfoldelse og opplevelser innenfor egne kulturuttrykk. Dette medlem mener at det må lages rammer for at aldersgruppene skal kunne skape og oppleve kunst sammen.
Dette medlem mener at kulturlivet har for trange kår. Kulturlivet trenger mer enn rosende ord i festtaler. For å få et løft mener dette medlem at bevilgningene til det statlige kulturområdet må økes opp til minst 1 pst. av statsbudsjettet.
Komiteen viser til at stor grad av tilgang på offentlig finansierte tjenester kan kompensere for lav inntekt. Komiteen har merket seg at en undersøkelse i Danmark konkluderte med at bruk av offentlige tjenester hadde en bedre effekt på omfordeling enn skattesystemet, men en noe svakere effekt enn overføringsordningene.
Komiteen viser til at levekår, både fordeler og ulemper, har en tendens til å hope seg opp. Undersøkelsen som ble gjort i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 35 (1994-1995) Velferdsmeldinga viste at tilknytningen en har til arbeidsmarkedet ofte henger sammen med andre levekårsvariable som helse, økonomi og fritidsaktiviteter.
Komiteen har merket seg at andelen av befolkningen med dårlige levekår har gått ned fra 1980 til 1995. De fleste aldersgruppene hadde en positiv utvikling med unntak av aldersgruppen 20-29 år, som har hatt en dårlig utvikling gjennom hele perioden. Det antas bl.a. å ha sammenheng med økningen i antall studenter. Videre har komiteen merket seg at kvinner og menn i 60-årene har hatt en negativ utvikling i 90-årene, og at dette forklares med utviklingen på arbeidsmarkedet.
Komiteen viser til at den klareste endringen i levekår i perioden 1980 til 1995 har skjedd for par med små barn, som har fått en vesentlig bedring i levekårene. Dette forklares med bedring i økonomi og materiell standard.
Enslige har derimot jamnt over dårligere levekår enn husholdninger med to eller flere personer.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til merknadene under kap. 2.2 om virkningene av skattesystemet og den opphoping av kapital og rikdom hos et lite mindretall som forsterker seg og øker forskjellene.
Dette medlem viser til at utgifter til bolig er det som har økt mest, og som er årsak til at mange unge har dårlig råd og havner som gjeldsslaver. Dette medlem viser til sine forslag om økt utbygging av studentboliger og økt bygging av rimelige utleieboliger til ungdom som viktige tiltak for denne gruppen. I tillegg vises til forslag om økning i kostnadsnormen og stipendandelen for studielån.
Mange unge er ledige og mangler derfor inntekt. Dette medlem viser til egne forslag om rett til opplæring eller tiltak etter fire ukers ledighet og statlig minstenorm for økonomisk sosialhjelp.