2. Hovudtrekk ved utviklinga i befolkninga og økonomien
Det blir gjort greie for kva ein i meldinga vil meine med omgrepet levekår, og korleis ein kan måle dei.
I omtala av befolkning og familiestruktur blir det mellom anna peika på at det i Noreg og i dei fleste andre vestlege landa dei siste tiåra har vore ein tendens til auka gjennomsnittsalder i befolkninga som følgje av aukande levealder og reduserte barnetal. Befolkningsendringane tilseier aukande trong til helse- og sosialtenester. Talet på personar over 67 år har auka med 44 prosent frå 1970 til 1999. Gjennomsnittleg venta levealder for kvinner og menn har auka gradvis heile dette hundreåret. Etter den andre verdskrigen minka veksten, og den minka meir for menn enn for kvinner. Nettoinnflyttinga var i gjennomsnitt på om lag 5 000 personar per år i perioden 1971-1985. I perioden 1986-1996 var den gjennomsnittlege nettoinnflyttinga 7 400 personar per år. Den har sidan auka til 10 700 personar i 1997 og nær 14 000 personar i 1998.
Tal for utviklinga i perioden 1950-1990, basert på kommuneinndelinga i 1990, syner at 193 kommunar hadde nedgang i folketalet.
Familiestrukturen har gjennomgått store endringar dei siste 20 åra. Det har vorte fleire einslege, fleire foreldre som bur åleine med barn og fleire som bur saman utan å vere gift. I 1998 var halvparten av alle familiane einslege personar. Dette er ein auke på 73 prosent frå 1974. Talet på personar per familie gjekk ned frå 2,5 i 1970 til 2,1 i 1998.
Det blir gjort greie for framskrivingar av utviklinga av befolkninga framover.
Det blir lagt vekt på at den makroøkonomiske utviklinga er sentral for utviklinga i levekåra, og at det på lang sikt er veksten i produksjon av varer og tenester i eit land som skaper grunnlaget for utviklinga i og fordelinga av materielle levekår. Produksjons- og inntektsnivået i Noreg har auka i heile etterkrigstida. BNP per innbyggjar har auka med meir enn 50 prosent sidan 1980, det har også vore ein monaleg vekst i offentleg og privat konsum.
Det blir uttala at langsiktige utfordringar for den økonomiske politikken mellom anna er knytta til fallande petroleumsinntekter, aukande pensjonsutgifter og auka etterspurnad etter pleie- og omsorgstenester.
Dei makroøkonomiske utrekningane indikerer at BNP vil kunne vere rundt dobbelt så høgt i 2050 som i dag.
Arbeidsstyrken har auka kraftig sidan starten av 1980-talet, først og fremst som følgje av ein sterk auke i yrkesdeltakinga for kvinner. Delen av befolkninga over 60 år, har hatt ein viss nedgang i yrkesfrekvensane. Vidare har den næringsvise fordelinga av sysselsetjinga endra seg sterkt sidan 1980. Delen av sysselsette i industrien og primærnæringane har gått tilbake, medan stadig fleire blir sysselsette i offentleg og privat tenesteyting og innanfor varehandelen. Arbeidsløysa har i stor grad variert i takt med konjunktursvingningane i økonomien. Den nådde ein topp i 1993, og har deretter blitt gradvis redusert. Også delen av dei arbeidsledige som er langtidsledige er gått ned.
Offentlege overføringar sørgjer for at dei som ikkje har inntektsgivande arbeid som følgje av sjukdom, arbeidsløyse, yrkeshemming, alderdom eller tap av forsørgjar, blir sikra inntekt gjennom trygdesystemet.
Totale utgifter i offentleg forvaltning utgjorde i 1998 i underkant av 45 prosent av BNP, mot i underkant av 41 prosent i 1980. Sosial trygd og velferd, undervisning og helsestell utgjorde alle ein høgare del av dei offentlege utgiftene i 1997 enn i 1985. Talet på årsverk i helse- og sosialtenestene samla har auka frå 170 000 i 1980 til nærmare 270 000 i 1995. Omfanget av brukarbetaling for offentlege tenester har auka frå 1980 til 1995.
Ei vidareføring av dagens standardar og dekningsgrader vil føre til at kommuneforvaltninga i 2050 vil stå for om lag 26 prosent av det totale talet på utførte timeverk, mot vel 19 prosent i dag. Legg ein inn effekten av allereie vedtekne reformer, vil kommuneforvaltninga i 2050 krevje om lag 29 prosent av alle utførte timeverk.
Talet på mottakarar av langtidsytingar i folketrygda auka frå 1986 til 1998 med 14 prosent, frå om lag 856 000 til om lag 977 000 personar. Talet på alderspensjonistar auka med 9 prosent i perioden, medan talet på uførepensjonistar auka med 33 prosent. Talet på etterlatnepensjonistar har falle jamt sidan 1986. Det var ein sterk vekst i talet på einslege forsørgjarar som får overgangsstønad frå folketrygda frå 1986 og fram til 1991. På 1990-talet har ein aukande del av einslege forsørgjarar kome i arbeid, og talet har stabilisert seg. Talet på mottakarar av korttidsytingar frå folketrygda gjekk ned dei første åra på 1990-talet, men har auka etter dette. Auken dei siste åra har først og fremst samanheng med ein kraftig auke i talet på mottakarar av sjukepengar. Talet på dagpengemottakarar auka kraftig i starten av 1990-talet, men er sidan redusert som følgje av den reduserte arbeidsløysa.
Etter vekst i starten av 1990-talet gjekk det samla talet på personar med attførings- og rehabiliteringspengar ned frå 1992 til 1995. Etter 1995 har det vore ein auke i talet på mottakarar av rehabiliteringspengar, medan talet på mottakarar av attføringspengar har vore meir stabilt. Talet på mottakarar av økonomisk sosialhjelp auka sterkt på 1980-talet, men denne utviklinga snudde i starten av 1990-talet. På 1980-talet endra samansetjinga av sosialklientane seg i retning av at ein aukande del vart registrert som langtidsklientar.
Utgiftene for folketrygda til alders- og uførepensjon er i dei makroøkonomiske framskrivingane rekna å auke frå 8 prosent av BNP i 1995 til 16 prosent av BNP i 2030.
I omtalen av verksemda i regi av frivillige organisasjonar blir det peika på at det frivillige arbeidet i Noreg er rekna ut til å utgjere om lag 110 000 årsverk. Utviklingstrekk dei siste ti åra kan tyde på at frivillig arbeid er i ferd med å bli mindre knytt til medlemskap enn det har vore tidlegare. Det er også teikn som tyder på at det frivillige arbeidet blir dreidd bort frå sosialt og humanitært arbeid i retning av fritidsaktivitetar og individuell utfalding.
Komiteen viser til at produksjons- og inntektsnivået i Norge har økt i hele etterkrigstiden. Komiteen legger vesentlig vekt på at økonomisk stabilitet er en forutsetning for stabil og god utvikling bl.a. i sysselsetting og renter, og at usikkerhet om den økonomiske utviklingen i seg selv gir negative utslag. Komiteen viser i denne sammenheng til at svært sterke konjunktursvingninger, i alle fall på kort sikt, kan være egnet til å forskyve inntekt og levekår mellom grupper i samfunnet.
Komiteen viser til at økt internasjonalisering (globalisering) av økonomien påvirker norsk økonomi. Komiteen vil peke på at aktiv deltakelse i internasjonale organisasjoner, forhandlinger m.v. kan være en forutsetning for ivaretakelsen av nasjonale hensyn bl.a. knyttet til fordelingspolitikken.
I denne sammenheng vil komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vise til EUs arbeid for eksempel med spørsmål knyttet til skattekonkurransen mellom land.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er av den mening av internasjonaliseringen bidrar både positivt og negativt til utjamning.
Internasjonaliseringen gir vesentlige bidrag til utjamning og bedring av levekår for folk i hele verden. En hovedbidragsyter er de rettslige standarder for hvilke krav mennesker kan stille til kvaliteten på sine levekår, fastsatt i flere internasjonale konvensjoner. Utviklingen av slike rettslige standarder satte fart ved vedtagelsen av FNs menneskerettighetserklæring av 1948. Europarådet har vedtatt en mer forpliktende konvensjon enn FN-erklæringen, nemlig Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 1950. Det afrikanske og amerikanske kontinent har fulgt opp med tilsvarende regionale konvensjoner. Ytterligere konvensjoner har kommet til. Særlig må nevnes FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Sentrumsregjeringen la i 1998 fram en odelstingsproposisjon der disse to konvensjonene og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen ble inkorporert i norsk rett. Norge har hele tiden siden ratifiseringen av FNs menneskerettighetserklæring vært forpliktet til å ta hensyn til menneskerettighetene i sin interne lovgivning når standarden på levekår skal fastsettes.
Annet internasjonalt samarbeid, som ikke har menneskers levekår fremst for øye, bidrar undertiden dels til å øke forskjellene og dels til å hindre nasjonalstaten i å utjamne forskjeller. Regler om fri flyt av kapital har dette som praktisk konsekvens. I det hele, for å si det med Utjamningsmeldingen, "(gjer) internasjonalisering av økonomien … det vanskelegare å drive ein effektiv fordelingspolitikk enn tidlegare". Disse medlemmer mener at for fremtiden må det søkes ved alt internasjonalt avtaleverk å få inn hjemler som styrker nasjonalstatens muligheter til å få til utjamning, slik at forskjellene ikke øker, verken nasjonalt eller internasjonalt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til egne forslag om å innføre en internasjonal skatt på kapitaltransaksjoner (Tobin-tax) og til behovet for en stortingsmelding om arbeidsliv og sysselsetting i det 21. århundre.
Komiteen viser til de makroøkonomiske framskrivingene som omtales i meldinga, jf. Langtidsprogrammet 1998-2001. Komiteen mener at de makroøkonomiske beregningene illustrerer viktige utviklings-trekk og hovedutfordringer for den økonomiske politikken framover. Komiteen legger likevel til grunn at slike framskrivinger i utgangspunktet ikke sier noe om fordelingen av inntekt mellom husholdningene.
Komiteen viser til at arbeidsstyrken i perioden 1980 til 1998 har økt med 353 000 personer, og at antallet personer i yrkesaktiv alder utenfor arbeidsstyrken, er redusert fra 947 000 personer i 1980 til 850 000 i 1998. Komiteen mener det er viktig å merke seg at årsaken til veksten i arbeidsstyrken først og fremst er at kvinners yrkesdeltakelse har økt kraftig. Komiteen viser til at menn i aldersgruppen 60-74 år har redusert sin tilknytning til arbeidsmarkedet. Komiteen har videre merket seg at blant de som står utenfor arbeidsstyrken, har andelen førtids- og alderspensjonister økt fra 32 pst. i 1980 til 57 pst. i 1998.
Komiteen viser til at andelen sysselsatte innen offentlig og privat tjenesteyting og innenfor varehandelen har økt, bl.a. slik at sysselsettingsveksten innen offentlig tjenesteyting i første rekke er knyttet til helse og undervisning. I forhold til fordelingen av inntekt og levekår er det etter komiteens vurdering viktig at det føres en politikk for stabil økonomi og høy sysselsetting. Komiteen vil i denne sammenheng peke på at arbeidsledigheten har variert kraftig i perioden 1980 til 1998. Komiteen viser også til at andelen langtidsledige blant de arbeidsledige var 10 pst. i 1980, 39 pst. i 1993 og 10 pst. i 1998.
Komiteen viser til at myndighetene kan påvirke levekårene i samfunnet gjennom en rekke ulike virkemiddel som overføringsordningene, boligfinansieringsordningene, skattepolitikk og offentlig tjenesteyting.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Norge i tillegg til utbygging av trygdesystemet, over lang tid har gjennomført en sterk utbygging av det offentlig finansierte tjenestetilbudet. Dette har etter flertallets syn vært en viktig del av den økonomiske og sosiale politikken.
Komiteen vil peke på at ulike mål viser en kraftig vekst i offentlig sektor over de seneste tiår. Komiteen viser til at sosial trygd og velferd utgjør om lag⅓av utgiftene i offentlig forvaltning, mens områdene undervisning og helsestell til sammen utgjør ytterligere om lag N. Komiteen viser til at disse områdene utgjør en voksende andel av utgiftene i offentlig forvaltning.
Komiteen vil peke på utfordringene som følger av at antallet alders- og uførepensjonister øker. Komiteen viser i denne sammenheng til de makroøkonomiske framskrivingene som viser at utgiftene til alders- og uførepensjon er beregnet til å øke fra 8 pst. av BNP i 1995 til 16 pst. av BNP i 2030. Komiteen legger til grunn at denne utviklingen i første rekke har sammenheng med den demografiske utviklingen, økt gjennomsnittlig pensjon som følge av utbyggingen av pensjonssystemet og økt yrkesdeltakelse blant kvinner.
Komiteen har i tillegg merket seg at inntektsfordelingen blant pensjonister er vesentlig jevnere enn i den øvrige befolkningen. Komiteen viser til at dette har sammenheng med en ønsket omfordeling i selve pensjonssystemet, bl.a. slik at alle er sikret minstepensjon.
Komiteen vil peke på at folketrygden er fundamentet i norsk velferds- og fordelingspolitikk. Komiteen ser det som viktig å slå ring om folketrygden slik at den også i framtiden kan være et økonomisk sikkerhetsnett for hele befolkningen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til økningen i minstepensjonen fra 1. mai 1998. På samme tid vil flertallet peke på at denne hevingen av særtillegget innebar at det ble 73 000 nye minstepensjonister, og flertallet vil understreke at det for mange føles urettferdig at deres innsats i arbeidslivet ikke har gitt uttelling i en høyere pensjon enn for grupper som ikke har vært yrkesaktive. Flertallet vil advare mot en utvikling mot mer lik, eller flat pensjon.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Utjamningsmeldingen der det blir slått fast at forskjellene i inntekt alderspensjonister seg i mellom er mindre enn blant folk ellers. Årsaken til dette er at reglene i folketrygden skal bidra til utjamning av inntekt og levekår over den enkeltes livsløp og mellom grupper av personer. Forskjellene øker imidlertid også blant pensjonistene, først og fremst pga. tjenestepensjonene og økende kapitalinntekter. Disse medlemmer viser til økningen i minstepensjonen med 1 000 kroner måneden fra 1. mai 1998. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at dette tiltaket har virket klart utjamnende. Rundt 330 000 minstepensjonister fikk i varierende grad bedret sin økonomiske situasjon. Enslige minstepensjonister med lavest inntekt utover folketrygden fikk den største økningen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil påpeke at det er behov for mellom 50 000 og 100 000 nye arbeidstakere i omsorg, skole og helse de nærmeste åra. Arbeidsmarkedet er stramt og tilbyr flere gode, interessante og høytlønte jobber i andre bransjer.
Konkurransen om arbeidskraften blir sterk og må føre til et kraftig fokus på de ubrukte ressurser hos arbeidsledige, uføretrygdede og andre med liten tilknytning til arbeidsmarkedet, og en aktiv politikk for å få flere i arbeid. Opplæring og kompetanseheving må intensiveres, økonomiske og holdningsmessige hindre fjernes.