1.1 Samandrag

Regjeringa har som mål at det norske velferdsamfunnet skal gje tryggleik for alle og ei rettferdig fordeling av inntekter og levekår. Regjeringa vil arbeide for eit solidarisk og humant samfunn der alle skal ha rett til grunnleggjande inntektssikring og velferdstenester frå det offentlege, og der samfunnet og den enkelte syner omsorg og omtanke både for dei svakaste i samfunnet, for miljøet og for komande generasjonar. Det blir understreka at alle skal ha like rettar og plikter utan omsyn til etnisk og sosial bakgrunn. Regjeringa legg stor vekt på at det enkelte individet skal kunne vere i stand til å syte for og ta ansvar for seg sjølv og fellesskapet, og at det offentlege skal leggje til rette for eit fullverdig liv for dei som ikkje klarer å vere sjølvforsørga gjennom eige arbeid og eigne inntekter. Eit hovudmål i velferdspolitikken til Regjeringa er å gje tryggleik til dei gruppene som har det vanskelegast i samfunnet.

Regjeringa legg vekt på å fremje gode og stabile vilkår for verdiskaping og full sysselsetjing. Når det gjeld velferdstenestene, vil Regjeringa prioritere å gje lokale og regionale forvaltningsnivå stor fridom til sjølv å utvikle tenestene. Det blir uttala at det sivile samfunnet, både familien og dei frivillige organisasjonane, har ei viktig rolle å spele når det gjeld å bidra til gode levekår.

Det blir gjort greie for korleis levekårsomgrepet er nytta i meldinga.

Det generelle levekårsbiletet viser at det store fleirtalet i befolkninga har gode levekår, og at dei fleste har hatt ei positiv utvikling på dei viktigaste levekårsområda i 1980- og 1990-åra. Analysane viser også at det er blitt noko større inntektsskilnader i Noreg i denne perioden. Som viktige årsaker til dei auka skilnadene blir nemnd auka konsentrasjon av kapitalinntekter, redusert yrkesdeltaking i visse grupper og endringar i familiestruktur og forsørgingsmønster. Inntektsskilnadene ser ut til å ha auka noko meir i Noreg enn i dei fleste andre OECD-landa. Det blir understreka at Noreg likevel framleis er eit egalitært samfunn med små økonomiske og sosiale skilnader i høve til andre land.

I drøftinga av kvifor skilnadene har auka, blir det uttala at den viktigaste årsaka til at dei med høgast inntekt har drege i frå, er at kapitalinntektene har auka og er blitt skeivare fordelte ut over på 1990-talet. Det blir elles peika på at fleire har blitt avhengige av inntekt til livsopphald frå offentlege overføringar, og dette har hatt innverknad på inntektsfordelinga. Realverdien av satsane for økonomisk sosialhjelp og grunnbeløpet i folketrygda har gjennomgåande auka mindre enn lønsinntekt i perioden.

Endringa av familiestrukturen og rolla til familien i samfunnet i 1980- og 1990-åra blir omtala i meldinga, og det blir vist til at familien er blitt mindre sentral som forsørgingssystem ved at dei aller fleste vaksne personar no er i inntektsgivande arbeid eller er stønadsmottakarar og dermed får inntekt via offentlege overføringar. Overgang frå eininntekts- til toinntektshushald og auka arbeidstid blant mange småbarnsfamiliar er viktige årsaker til at parfamiliane har hatt ei betre inntektsutvikling enn andre hushald. Auke i talet på einpersonhushald og einslege forsørgjarar, som har eit inntektsnivå under gjennomsnittet, kan vere med på å forklare auken i delen med låg inntekt.

Regjeringa vil med meldinga varsle strategiar og tiltak med sikte på å redusere uønskte skilnader i økonomiske ressursar og levekår, med særleg vekt på å betre tilhøva for dei dårlegast stilte. Det blir uttala at den beste strategien for å oppnå god fordeling er å sikre arbeid til alle. Regjeringa vil difor prioritere tiltak som kan føre til betre arbeidstilknyting for vanskelegstilte på arbeidsmarknaden, og tenester av ulike slag som kan støtte opp under målet om at den enkelte på litt sikt kan bli sjølvforsørgd i størst mogleg grad. Regjeringa vil òg prioritere bustadpolitiske tiltak som er spesielt målretta mot personar og grupper med låge inntekter og relativt høge buutgifter. Regjeringa går inn for å gjere det sosiale tryggingsnettet meir finmaska med sikte på å gje betre inntektssikring for enkelte mindre grupper som i dag har dårlege økonomiske levekår og lita utsikt til å kunne forsørgje seg sjølv gjennom eige arbeid. Vidare vil Regjeringa arbeide for skattereglar som gir betre fordeling mellom dei med høge og dei med låge inntekter.

Som særskilde målgrupper for tiltak vert nemnde hushald med varig låg inntekt, vanskeleg stilte innvandrarar, vanskeleg stilte barnefamiliar, menneske med psykiske problem, langtidssjuke, langtidsarbeidslause og yrkeshemma, vanskeleg stilte uførepensjonistar og funksjonshemma, menneske med rusproblem og bustadlause.

Regjeringa sine hovudstrategiar for å redusere skilnader i inntekter og levekår og betre tilhøva for dei dårlegast stilte er:

• – å leggje til rette for ein stabil og sunn økonomi

• – ei meir rettferdig skattelegging

• – ei mjukare arbeidsline

• – betre offentlege tenester

• – ein meir sosial bustadpolitikk

• – eit meir finmaska tryggleiksnett

1.2 Komiteen sine generelle merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bendiks H. Arnesen, Reidun Gravdahl, Asmund Kristoffersen, Karin Lian, Nils A. Røhne og Gunhild Øyangen, fra Fremskrittspartiet, lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund og Are Næss, fra Høyre, Annelise Høegh og Sonja Irene Sjøli, fra Senterpartiet, Ola D. Gløtvold, og fra Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar Ballo, vil peke på at Norge på alle måter er et rikt land med de beste muligheter for at alle innbyggere skal kunne ha et godt liv. Vi har en godt utbygd velferdsstat, rike naturressurser, en befolkning med høy kompetanse, og vi lever i et fredelig hjørne av verden. Grunnpilaren i velferdssamfunnet er folketrygden.

Komiteen mener det er viktig å slå ring om folketrygden som sikkerhet for vår alderspensjon og ved sykdom, arbeidsledighet, ved uførhet, tap av forsørger eller fødselspermisjon. Komiteen viser til at folketrygden ble bygget opp i en annen tid, med et annet arbeids- og samlivsmønster. Det betyr at vi må holde et våkent blikk med de velferdsordningene som er utarbeidet og vedtatt, og vurdere om de er godt nok tilpasset dagens virkelighet.

Komiteen vil understreke at en stabil økonomi er en forutsetning for en godt utbygd velferdsstat. Sterke konjunktursvingninger kan på kort sikt bidra til forskyvning av inntekter og levekår mellom grupper. Komiteen mener det er et mål å ha en rettferdig skattepolitikk, med lave satser for folk flest, bredt skattegrunnlag, enkle regler og færrest mulig smutthull.

Komiteen vil understreke at hvert enkelt menneske har en ukrenkelig egenverdi. Alle mennesker kan utvikle sine evner og anlegg dersom de blir gitt mulighetene og det stilles krav tilpasset den enkeltes yteevne.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, mener dette innebærer at en generelt må være noe varsom med å sette folk i båser som "fattige" eller "ressurssvake". Slike betegnelser kan oppfattes som stigmatiserende. Ved å gruppere mennesker på denne måten kan en komme i skade for å undervurdere den enkeltes evne til å forbedre sin egen situasjon og bli selvhjulpen med noe hjelp fra samfunnets side.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil hevde at ettersom vi har blitt rikere, har viljen til å se og erkjenne at noen er fattige, blitt nesten borte. Uten denne erkjennelsen kan en ikke fjerne fattigdommen. Å la være å bruke betegnelsen fattig er med på å skjule realiteter. Det er ingen skam å være fattig, men det er en skam at et rikt samfunn som Norge ikke klarer å utrydde fattigdommen.

Komiteen vil vise til at det enkelte menneske er ansvarlig for sine valg. Men de fleste kan komme til å foreta uheldige valg gjennom livet. Alle bør få nye sjanser. Det er heller ikke slik at alle "får som fortjent". Tvert imot kan alle uforskyldt bli rammet av sykdom, arbeidsledighet, ulykker eller på annen måte komme i et sosialt eller økonomisk uføre.

I Norge har vi utviklet et sosialt sikkerhetsnett for å ivareta mennesker som kommer i en livskrise. Komiteen mener at det er svært viktig at vi slår ring om og videreutvikler det sosiale sikkerhetsnettet tilpasset den tiden vi lever i.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det er et mål for den norske velferdspolitikken å bidra til minst mulig forskjeller mellom folk, og mener at hele befolkningen skal ta del i velstandsutviklingen.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at skattepolitikken er av stor betydning for fordelingspolitikken.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at skatteinngangen er et viktig grunnlag for at vi kan investere i felles goder og velferdsordninger.

Flertallet viser til at sentrumsregjeringen i Utjamningsmeldinga ønsket å arbeide videre for skatteregler som gir bedre fordeling mellom de som har høye og de som har lave inntekter, og flertallet støtter dette.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at det også i de senere år har gått noe i retning av økt skatt for de med de aller høyeste inntektene og redusert skatt for de med de laveste inntektene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil peke på at det i Utjamningsmeldinga ikke er foreslått endringer eller nye tiltak i skattepolitikken. Meldinga gir heller ikke noe beslutningsgrunnlag for å vedta endringer i skattepolitiske saker.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at meldingen gir god dokumentasjon på skattesystemets innvirkning på hvorfor store forskjeller oppstår. I meldingen peker Regjeringen på at viktigste grunn til de økende forskjellene er økt konsentrasjon av kapitalinntekter hos de rikeste og redusert yrkesdeltaking i andre grupper. Dokumentasjonene viser nødvendigheten av å endre skattereglene slik at aksjeutbytte på mottakers hånd beskattes på linje med arbeidsinntekt.

Dette medlem viser til sin merknad under kap. 3.2 Utvikling i og foredling av inntekt og formue.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det er ønskelig med en sterk offentlig sektor og at det er behov for flere ansatte innen flere deler av helse- og omsorgssektoren.

Komiteen vil understreke betydningen av egenandelstaket for å skjerme kronikere og andre storforbrukere av helsetjenester når det gjelder økonomiske utlegg i forbindelse med sykdom. Komiteen mener det er uheldig at en rekke utgifter knyttet til sykdom ikke kommer inn under egenandelstaket, og viser til komiteens merknad i Budsjett-innst. S. nr. 11 (1999-2000):

«Komiteen ser det som viktig at det raskt vurderes en ordning for å skjerme brukere av helsetjenester med høye egenandeler som ikke dekkes av frikortordningen - tak 2 ordning. Komiteen har merket seg at Regjeringen vil komme tilbake med en samlet vurdering av egenandelsspørsmålet i statsbudsjettet for 2001".

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på den økende bruken av egenandeler for å finansiere helse- og omsorgstjenester, barnehager og skolefritidsordningen. Dette medlem mener dette er en form for skattlegging av sykdom som forsterker sosiale og økonomiske ulikheter, og som særlig rammer den delen av befolkningen som har dårligst økonomi i kombinasjon med dårlig helse. Dette medlem viser til fellesmerknad fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti i sosialkomiteens budsjettinnstilling for budsjettåret 1999 kap. 2752, der begge partier ba Regjeringen om å igangsette en gjennomgang av hvordan de samlede utgifter til egenandeler virker økonomisk for ulike brukere. Under budsjettbehandlingen ba stortingsflertallet om utvikling av skjermingsregler for særlig utsatte grupper i befolkningen.

Dette medlem viser også til at sosialkomiteens flertall i budsjettinnstillingen for 2000 anmerket de sterke økningene i egenandelene.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet for 2001 legge fram en plan for reduserte egenandeler for helse- og omsorgstjenester, barnehager og skolefritidsordningen.»

Komiteen vil understreke at det er nødvendig å forvalte de store ressursene innen offentlig sektor på best mulig måte, til brukernes fordel.

Komiteen vil peke på den nære sammenhengen det er mellom utdanning, arbeid og inntekt. Det er derfor etter komiteens mening viktig å sikre gjennomføringen av voksenopplæringsreformen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at utdanning er et grunnleggende virkemiddel for å sikre en mer rettferdig fordeling.

På samme tid som vi ønsker å sikre bedre fordeling og løfte mindretallet som ikke har tatt del i velstandsutviklingen, er det viktig at vi går gjennom de velferdsordningene vi allerede har gjennomført. Flertallet viser til St.meld. nr. 50 (1998-1999) Utjamningsmeldinga, og mener den er et godt utgangspunkt for en gjennomgang av levekår i landet.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, vil peke på at Utjamningsmeldinga, som har som mål å gi en beskrivelse av utviklingen i inntekter og levekår fra 1986 fram til 1997, konkluderer med at de fleste har fått høyere inntekt og bedre levekår i perioden, samtidig som et lite mindretall av befolkningen ikke har fått del i denne utviklingen. Som en følge av disse tendensene har forskjellene i Norge økt. Fortsatt er det slik at forskjellene i Norge er mindre enn i de fleste andre land vi vanligvis sammenligner oss med. Dette flertallet mener dette er gledelig.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil anmerke at selv om Norge kommer bra ut sammenlignet med mange andre land når det gjelder levekår i befolkningen, og at dette er gledelig, gir økende forskjeller i levekår i befolkningen grunn til bekymring. Dette krever etter dette medlems syn nasjonale tiltak som virker utjevnende, og argumenter om at tilstanden er verre i utlandet, vil i den sammenheng til en viss grad kunne tåkelegge behovet for nasjonale tiltak i Norge.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil understreke at forskjeller mellom mennesker ikke nødvendigvis er negativt. Vi er skapt forskjellige, med ulike anlegg og interesser. Det vil også føre til økonomiske forskjeller mellom oss, uten at det i seg selv er et problem. Den viktigste sosialpolitiske utfordringen er ikke å bekjempe forskjeller, men å bekjempe fattigdom og løfte opp mennesker som har falt utenfor.

Etter komiteens mening viser analysene i Utjamningsmeldinga at vi har hatt en positiv levestandardutvikling i Norge hvor de fleste har fått det bedre, men med noe økte forskjeller. Særlig er det grupper med svak eller ingen tilknytning til arbeidslivet som har blitt "hengende etter". Studenter er en gruppe som har lav inntekt i en kort periode av livet, men med gode utsikter til høyere inntekt og gode levekår på lengre sikt. Mer bekymringsfullt er det der enkelte har lav inntekt over lang tid.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, har merket seg at meldinga analyserer en relativt kort periode, og det er grunn til å tro analysegrunnlaget gjør at konklusjonene er beheftet med en viss usikkerhet. Meldinga baserer seg i hovedsak på tall fra perioden 1986-97. Det var store konjunktursvinger i denne perioden. Dette medfører at sammenligningsgrunnlaget blir svært varierende. 1986 var heller ikke et "normal år"; derimot var det svikt i oljeinntektene med påfølgende konjunkturnedgang og høy arbeidsledighet.

Flertallet vil peke på at omlegging i grunnlaget for registrering av inntekt og formue gjennom skattereformen av 1992 innebar at mer kapital kom til beskatning, noe som gjør det vanskelig å sammenligne tall på økonomisk ulikhet før og etter 1992. Flertallet vil videre vise til at det framgår av meldinga at de faktiske inntektsforskjellene i 1986 trolig var større enn statistikken viser, og at de registrerte inntektsforskjellene overvurderer den faktiske økningen i perioden.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil påpeke at selv om nøyaktigheten i grunnlagsmaterialet kan diskuteres, har forskjellene økt i den perioden som er undersøkt.

Komiteen har merket seg en rekke positive utviklingstrekk; det er en markert økning i andelen som tar høyere utdanning, og en sterk økning av kvinner som tar høyere utdanning. Videre er flere kvinner i arbeid, og det er en stadig bedre helsesituasjon for befolkningen. Bostandarden er klart bedre, og det har vært en utjamning av levekår mellom by og land. Ifølge Utjamningsmeldinga har gjennomsnittsinntekten økt reelt med 13 prosent, og enslige forsørgere har en klar bedring i sin økonomisk situasjon.

Komiteen vil peke på at på tross av en positiv utvikling i levekår og inntekter for de fleste, er ikke det tilfellet for alle; 1-2 prosent har relativt lav inntekt over lang tid og kan omtales som fattige. Om lag 3,1 til 4,7 prosent har lav inntekt, dvs. mindre enn halvparten av medianinntekt. (Medianinntekt er den inntekten der halvparten i inntektsklassen har høyere inntekt og halvparten har lavere inntekt.) Det er ofte kjeder av problemer hvor de samme menneskene har lav utdanning, manglende eller ingen tilknytning til arbeidslivet og dermed lav inntekt. Dette er igjen ofte forbundet med dårlige boforhold og dårlig helse.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at hovedtendensen med økende forskjeller i perioden er helt klar og ikke kan forklares bare med tilfeldige svingninger og vansker med sammenlignbare tallstørrelser. Disse medlemmer vil også påpeke at gjennomsnittsberegninger og prosentøkninger ikke sier noen ting om reelle levekår for dem med lavest eller små inntekter og kan gi et direkte misvisende inntrykk av de faktiske forskjellene og økningen i dem målt i kroner og øre.

Komiteen har merket seg at en stor andel unge funksjonshemmede har levekårsproblemer og vanskeligheter med å komme inn på arbeidsmarkedet. For mange funksjonshemmede er det praktiske hindringer på arbeidsplassen som gjør det vanskelig å være i arbeid, eller forhold utenfor arbeidsplassen som mangel på skyss. En del funksjonshemmede, eller personer med spesielle lidelser, er forhindret fra å delta i arbeidslivet fordi de på grunn av funksjonshemningen ikke kan ha sertifikat eller benytte offentlige transportmidler, og komiteen vil understreke at det vil være bedre – både økonomisk og menneskelig – å sikre denne gruppen støtte til transport enn å la dem gå over på uføretrygd. Komiteen vil peke på at mange funksjonshemmede fortsatt møter holdninger som gjør det vanskelig å komme i arbeid.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil videre peke på at mange flyktninger og asylsøkere har lav inntekt og dårlige levekår. Det er en viktig oppgave å utnytte den kompetanse innvandrerne besitter, og også i denne sammenheng vil flertallet peke på behovet for en holdningsendring i arbeidslivet.

Komiteen mener meldinga har synliggjort at storbyene har spesielle utfordringer med en større andel bostedsløse, vold, rus og kriminalitet.

Komiteen vil også peke på at sykefravær og uføretrygding øker betydelig, og mener dette er en stor utfordring for arbeidslivet og samfunnet. Økt sykefravær og flere som blir uføretrygdet, kan være en indikator på at flere mennesker som ellers ikke ville ha vært i arbeid, har fått adgang til arbeidsmarkedet. Det kan innebære at sykeligheten, og dermed fraværet, blant ansatte øker.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil imidlertid vise til at høye krav til effektivitet og utstøtingsmekanismer i arbeidslivet kan være medvirkende til økningen. Flertallet mener en slik utvikling er uheldig både for den enkelte, men også for samfunnet og bedriftene.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, ser positivt på analysene og forslagene i meldinga, men vil fremme ytterligere tiltak for å løfte mindretallet og forebygge dårlige levekår. Dette flertallet mener at to av de største utfordringene er et inkluderende og menneskelig arbeidsliv og en sosial boligpolitikk som gjør at folk har råd til å bo.

Komiteen viser til at det er en nær sammenheng mellom arbeidsinntekt og levestandard. Om lag I av inntektene i Norge tjenes opp som lønn. Komiteen mener derfor det er et overordnet mål å bidra til at flest mulig er i arbeid. Dette kan vi oppnå gjennom større fleksibilitet. Det norske samfunnet står overfor store utfordringer i årene som kommer, med å sikre tilstrekkelig arbeidskraft. Det er også av denne grunn viktig å bidra til at flere kan komme i arbeid.

For noen er det dårlig helse som er årsaken til at det er vanskelig å få en tilknytning til arbeidslivet. Komiteen mener det er viktig å slå ring om gode velferdsordninger for de som ikke kan delta i arbeidslivet.

Komiteen vil videre peke på at det er behov for mottiltak for å forhindre utstøting fra et arbeidsliv som stiller store krav til effektivitet. Arbeid gir i tillegg til lønn sosial tilhørighet, og der hvor arbeidet er tilpasset den yteevnen den enkelte har, gir arbeidet også positiv effekt på helsen. Mange kan delta i arbeidslivet dersom arbeidet blir lagt til rette for den enkelte.

Komiteen vil peke på at en rekke tiltak er gjennomført, andre er foreslått og nye tiltak kan vurderes for å bidra til at flere kommer i arbeid, samt å bidra til at folk blir værende i arbeid, blant annet:

• – Innføre tilskudd til bedrifter som ansetter folk med yrkeshemming for lengre tidsperioder, eller som sikrer at folk kan bli værende i arbeidet, når alternativet er uføretrygding.

• – Motvirke utstøting av eldre arbeidstakere ved å gi større valgfrihet når det gjelder hvordan den enkelte kan trappe ned arbeidsinnsatsen sin. Samtidig er det viktig at pensjonsordninger ikke utformes slik at de unødig stimulerer til at folk forlater arbeidslivet.

• – Motivere bedriftene til økt innsats mot sykefravær.

• – Mer fleksibel kombinasjon av arbeid og trygd.

• – Gjøre det lettere å skape sin egen arbeidsplass gjennom forenkling av regelverket.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil også peke på følgende tiltak:

• – Videreutvikle arbeidsmarkedstiltakene for grupper med særskilt høy ledighet.

• – Drøfte hvordan etter- og videreutdanning og arbeidstidsspørsmål kan inngå i en strategi for økt konkurranseevne for norske arbeidsplasser og for et mer menneskelig og fleksibelt arbeidsliv for arbeidstakerne.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil dessuten peke på følgende tiltak:

• – Forme ut et forsterket solidaritetsalternativ der det pekes på hvilke forpliktelser myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere må ta på seg for å sikre at arbeidsplasser og velferd kan trygges i en ny internasjonal virkelighet.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at solidaritetsalternativet ikke har vært reelt for alle, og at kapitaleiere og toppledere ikke har bidratt på linje med andre grupper. De økte forskjellene som Utjamningsmeldinga dokumenterer, bekrefter dette. Årets storstreik i privat sektor var en reaksjon mot skjev fordeling av den økte verdiskapinga og viser at folk flest ikke aksepterer større forskjeller. Et reelt solidaritetsalternativ forutsetter at alle utviser solidaritet med de som har minst, at alle tar ansvar for at grådighetskultur og særfordeler ikke får bre seg. I et reelt solidaritetsalternativ må arbeidsplassene og velferden ha førsteprioritet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at det er et mål å få et mer inkluderende og menneskelig arbeidsliv. Flertallet vil understreke at flere enn i dag kan være i arbeid med noe tilrettelegging. Videre mener flertallet at Aetat må ta et større ansvar for å bidra til at mennesker kan få bruke den arbeidsevnen de har, og at det er riktigere å fokusere på hvor mye folk kan arbeide, framfor hvor syke de er. Flertallet mener det bør vurderes om de kravene som Aetat stiller for å formidle arbeissøkende, i noens tilfeller er for strenge og rigide og mer ivaretar arbeidsgivers behov for stabil arbeidskraft framfor menneskers behov for å bidra i arbeidslivet.

Komiteen mener at arbeidsmarkedsetaten de senere årene har hatt for lite fokus på de som trenger bistand og kvalifisering, og i for liten grad sikret en målrettet politikk for å bedre deres arbeidsmarkedsdeltagelse. Dette gjelder både langtids sosialhjelpsmottakere og personer med ulike funksjonshemninger. Det er behov for å understreke at det offentliges aktivitet i arbeidsmarkedspolitikken ikke minst er begrunnet gjennom dette arbeidet. Sterke signaler fra for eksempel kommunenes førstelinje sosialtjeneste kan tyde på at arbeidsmarkedsetaten for ofte "gir opp" brukere som har sammensatte behov. Arbeidsmarkedsetaten kan synes å ha annet mål og fokus enn å bidra til økt yrkesdeltagelse for de virkelig vanskeligstilte. Det er etter komiteens mening ikke en holdbar situasjon hvis de som virkelig har det vanskelig i vårt samfunn, ikke skal ha en mulighet til å bli selvhjulpne og komme ut av en klientsituasjon. Komiteen mener derfor at det må bli et økt brukerfokus og tettere samarbeid mellom de ulike etatene rettet mot brukerne. Hvis ikke dette er mulig å få til innenfor etablerte etater, må det vurderes å omorganisere tjenestene.

Komiteen ber Regjeringen vurdere om hensynet til personvernet er til hinder for samarbeid mellom etatene.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener at arbeidsmarkedsetaten bør konsentrere sine betydelige ressurser mot utsatte grupper.

Komiteen vil peke på at mange i helse- og omsorgssektoren er ansatt i så små stillingsbrøker at inntekten blir svært lav. Komiteen vil be Regjeringen vurdere ulike tiltak for å stimulere til at flere innen pleie- og omsorgssektoren kan gå fra deltids- til heltidsstillinger. Videre vil komiteen oppfordre KS til å informere og gi råd til kommunene om hvordan de kan stimulere arbeidstakere som ønsker det, til en overgang fra deltid til heltid.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, vil også oppfordre til fleksibilitet når det gjelder arbeidstid og arbeidssituasjon slik at denne kan tilpasses ønske om mer tid til samvær med familien, mer tid til utdanning eller utprøving av andre yrkesmuligheter.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at likestilling mellom kjønnene er en grunnleggende verdi i et demokratisk samfunn. Dette flertallet konstaterer likevel at reell likestilling mellom kjønnene ikke er nådd. Blant annet er arbeidsmarkedet for mye preget av kjønnsdeling hvor kvinner spesielt er i mindretall i ledende stillinger. Kvinner er også overrepresentert i lavtlønnsyrker og blant personer som arbeider deltid. Målsettingen om lik lønn for arbeid av lik verdi er heller ikke nådd.

Dette flertallet vil vise til at Stortinget i februar 1999 ved behandlingen av stortingsmeldingen om boligsituasjonen for unge og vanskeligstilte, vedtok at det skulle settes ned et utvalg som i løpet av to år skulle se på hele boligpolitikken, og at Regjeringen deretter skulle legge fram en boligmelding for de neste ti årene. Dette flertallet mener det er viktig at en raskt starter arbeidet med utfordringene for å få til en mer sosial boligpolitikk. Videre vil dette flertallet vise til at en samlet kommunalkomité understreket at tiltakene som ble foreslått i Innst. S. nr. 100 (1998-1999), skulle gå parallelt med utvalgets arbeid.

Å bo godt og trygt og til priser en har råd til, er god velferdspolitikk. Komiteen vil derfor peke på den prekære situasjonen i boligmarkedet, særlig i de største byene, med knapphet på boliger og til dels skyhøye priser. Komiteen mener det er i ferd med å bli et velferdsproblem når en stor andel av en generasjon har problemer med å skaffe seg bolig, til en pris en kan betale. Det stramme markedet innebærer at de som har store problemer, skyves lengre bak i køen. Det var i 1997 over 6 000 registrerte bostedsløse.

Komiteen vil peke på at det også er mangel på utleieboliger i mange distriktskommuner. Det er svært nyttig å ha et tilbud om utleieboliger som unge kan benytte i en overgangsfase hvor de vurderer om de ønsker å bosette seg i kommunen.

Komiteen mener at en aktiv boligpolitikk også er god distriktspolitikk.

Komiteen vil sterkt understreke at det må bygges langt flere boliger i de største byene, og det påhviler kommunene et stort ansvar å skaffe til veie tilstrekkelig med tomter til dette.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Stortinget gjennom behandlingen av St.meld. nr. 49 (1997-1998) om boligetablering for unge og vanskeligstilte, uttalte:

«Komiteen viser til at ett av de konkrete forslagene i meldingen er at kommunene skal utarbeide lokale handlingsplaner for boligetablering og utleieboliger. Det blir videre påpekt at dette bør være i samarbeid med Husbanken, boligbyggelag, studentsamskipnader, frivillige organisasjoner og lokale private aktører. Komiteen er enig i at kommunene er viktige aktører i boligmarkedet. Men komiteen viser til at mange kommuner allerede har handlingsplaner, men at hovedproblemet er at gjennomføringen bremses av nivået på den statlige medfinansiering, og da særlig i form av boligtilskudd. Det er i tillegg store forskjeller kommunene imellom når det gjelder boligsituasjonen, og det er klart at de største problemene for de vanskeligstilte finnes i de store byene, spesielt i Oslo.

Komiteen viser på denne bakgrunn til at kommunene har et særlig ansvar overfor de mest vanskeligstilte i boligmarkedet. Det er derfor naturlig at handlingsplaner eller "sosiale boligprogram" er et viktig instrument spesielt for de større kommunene i deres arbeid. Siden mange av de som har størst boligproblemer er personer som også trenger tilleggshjelp for å opparbeide boevne, er også boligspørsmål en integrert del av løsningen på andre problem.

Komiteen vil vise til at svært mange kommuner har boligprogram av ulik type, men at det ofte er mangel på integrering med de øvrige tjenestetilbudet."

Flertallet ber Regjeringen se til at slike planer blir utarbeidet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener en her må være villig til å ta konkrete beslutninger om hvor disse tomtene skal legges ut. Disse medlemmer viser til at kommunene er pålagt gjennom St.meld. nr. 49 (1998-1999) å utarbeide tomteplaner.

Komiteen vil også peke på at kommunene har ansvar for en rask og effektiv saksbehandling. Komiteen vil framheve at mangelen på egnede boliger forsterker vanskelige levekår for utsatte grupper i de største byene og spesielt i Oslo. Det haster med å få satt i verk tiltak.

Komiteen vil i tillegg peke på at Oslo har hovedstadsfunksjoner som må ivaretas bl.a. gjennom en egnet boligmasse. Blant annet må Husbankens rolle i Oslo avklares.

Komiteen vil peke på at det er forhold som kan tyde på at vi er inne i en holdningsendring hvor flere ønsker å leie og færre ønsker å eie. Dette er en utvikling i tråd med de preferansene folk har på boligmarkedet i andre europeiske land. Komiteen understreker at en sterk økning av utbyggingen av boliger, og i særlig grad lavinnskuddsboliger og utleieboliger, er den eneste varige løsningen på de utfordringene vi har i dag.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil vise til at en del unge har levekårsproblemer; særlig gjelder det de som ikke er i arbeid. Det er spesielt viktig å inkludere ungdom i arbeidslivet, og flertallet mener offentlige etater har et særlig ansvar for å bidra til dette.

Komiteen vil peke på at unge alvorlig syke som er under utdanning, eller som ikke har fått innpass i arbeidslivet, ikke har opparbeidet seg rett til sykepenger. I tillegg til at de ikke har rett til trygdeytelser ved sykdom, er det sannsynlig at flere av dem har store utgifter til medisiner og behandling. Komiteen vil be Regjeringen fremme forslag for Stortinget som sikrer unge alvorlig syke økonomisk trygghet.

Komiteen viser til at selv om vi lykkes i å gjøre arbeidsmarkedet mer inkluderende, og på tross av de velferdsordningene vi har, vil det alltid være noen som har behov for mer hjelp fra fellesskapet. Komiteen mener da at de økonomiske sikkerhetsnettene må være av en slik karakter at de ikke forsterker en ellers vanskelig livssituasjon. Komiteen vil peke på at sosialhjelp skal være et nødvendig sikkerhetsnett, men er ikke ment som en varig løsning eller trygdeytelse. Alle bør så langt råd er inkluderes i arbeidslivet, og de som er syke, bør fanges opp av trygdeordninger. Komiteen vil videre understreke at de ytelsene som gis, må gi grunnlag for en anstendig tilværelse, og et utgiftsnivå og en levestandard som oppfattes som vanlig. Komiteen vil vektlegge at de økonomiske sikkerhetsnettene utformes slik at de sikrer barn gode oppvekstvilkår.

Komiteen mener analysene i Utjamningsmeldinga er et godt grunnlag for en gjennomgang av en rekke velferdsordninger, og komiteen vil behandle og omtale de konkrete forslagene ved behandlingen av kapittel 9. Komiteen mener det er nødvendig med en konkret oppfølging for å bedre forholdene for dem som er dårligst stilt, og forebygge dårlige levekår.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen legge fram en handlingsplan som følger opp Utjamningsmeldinga og Stortingets behandling av denne, i løpet av våren 2001.»

Komiteens medlemmer fra Høyre mener at Ujamningsmeldinga muliggjør at man allerede nå kan ta stilling til konkrete tiltak, og at en egen handlingsplan bare er egnet til å skyve ut tiltak i tid som man godt kan igangsette allerede nå.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til Sosialistisk Venstrepartis ulike forslag knyttet til behandlingen av denne meldinga der det foreslås igangsetting av konkrete tiltak nå.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, registrerer med glede at Utjamningsmeldingen viser at de fleste i Norge lever under gode forhold. Flertallet vil fremheve at funnene i Utjamningsmeldingen likevel viser at forskjellene mellom folk i Norge har økt de siste elleve årene, og at det er en for stor andel av befolkningen som ikke har tilstrekkelig med ressurser til sin disposisjon til at de får ta del i den velstanden som tilkommer de fleste. Flertallet har som en grunnleggende idé for sitt politiske virke at ingen skal være forhindret fra å få adgang til helsemessige, sosiale og kulturelle goder som også tilkommer gjennomsnittet av befolkningen. Flertallet ønsker et samfunn der vi føler ansvar og viser omsorg for hverandre, et samfunn der enda flere enn i dag får kjenne gleden ved et arbeid, men like viktig: at vi ikke tar glede og livskvalitet fra den som ikke kan fungere i arbeid.

Flertallet viser til at Utjamningsmeldingen bygger på fem strategier for utjamning av forskjeller i Norge. Disse er å omfordele gjennom skattesystemet, myke opp arbeidslinjen, bedre de offentlige tjenestene, føre en boligpolitikk som skaffer folk bolig, og lage et mer finmasket sikkerhetsnett. Disse strategiene bygger på en stabil og sunn økonomi.

For øvrig slutter flertallet seg til de øvrige målsetninger i Utjamningsmeldingen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre tar utgangspunkt i at det norske samfunn er et godt samfunn å leve i. Velferdssamfunnet er kjennetegnet av gode levekår for de aller fleste, godt utbygde velferdsordninger, gode utdanningsmuligheter, høy sysselsetting og en solid økonomi basert på høye oljeinntekter. Likevel vil Norge som nasjon stå foran store utfordringer i det nye århundre som vil påvirke utviklingen og prioriteringene i velferdssamfunnet. Dette vil kreve nytenking og omforming av enkelte av velferdsordningene.

Disse medlemmer vil understreke at det ikke bare er endringer i dagens offentlige velferdsordninger som er en forutsetning for å bevare det beste i velferdssamfunnet. Minst like viktig er det å stramme inn på de offentlige utgiftene på andre områder for å skape rom for å finansiere og bevare velferdsgodene. I denne sammenheng viser disse medlemmer til disse partienes økonomiske politikk som bl.a. er basert på lavere offentlige utgifter, skatte- og avgiftslettelser og en vridning av ressursbruken og verdiskapningen i samfunnet fra offentlig til privat sektor.

Lønnsforskjeller vil det alltid være i et samfunn med mangfold i eierskap og privat eiendomsrett. Det viktigste er derfor å sikre verdiskapning som gjør grunnlaget for velferdsstaten godt nok til å sikre at enhver kan leve av sin egen inntekt. Forskjeller i lønn er naturlig som følge av folks ulike valg og innsats når det gjelder utdanning og arbeid. Forskjeller i lønn og utsikter til belønning for ekstra innsats legger til rette for en dynamisk utvikling hvor folk tar i bruk sine evner, satser og tar risiko.

Det ikke er noe mål i seg selv å fjerne forskjellene, men å løfte de som faller utenfor. I en internasjonal økonomi er utjevning over skatteseddelen lite hensiktsmessig. Veien ut av fattigdom går gjennom arbeid. Det er ikke aktuelt for disse partiene å støtte skatteøkninger som vil presse bedrifter og arbeidsplasser ut av Norge.

Disse medlemmer vil understreke at hovedtrekkene i velferdsordningene må videreføres. Velferdssamfunnet med de ulike trygdeordninger og helse- og sosialtilbud vil hele tiden være i endring. For å møte nye generasjoners krav til velferdssamfunnet må det personlige ansvaret styrkes, friheten og muligheten til å velge må økes, og det offentliges grep om hvert enkelt individ må reduseres.

Disse medlemmer er av den oppfatning at dette er en meget omfattende melding, og selve dokumentet er på hele 275 sider. Disse medlemmer er imidlertid av den mening at antall sider ikke står i stil med de forslag til endringer som fremkommer som konklusjon. Meldingen kunne med fordel vært mer konsentrert om de enkelte løsningsforslag, i stedet for stadig komme med gjentakelser og omskrivinger fra kapittel til kapittel. Etter disse medlemmers mening vanskeliggjør dette selve behandlingen av meldingen. Disse medlemmer vil imidlertid vise til at det i meldingen taes opp en del problemstillinger som det er nødvendig å få gjort noe med, og i den forbindelse vil disse medlemmer peke på den vanskelige situasjonen som en rekke syke mennesker har i Norge. Disse medlemmer vil også nevne at en del av de problemstillingene som taes opp i meldingen, er som selvfølgeligheter å regne, og burde derfor ikke blitt tildelt den store oppmerksomhet som meldingen har lagt opp til.

Disse medlemmer ser det som en selvfølge at alle skal ha like rettigheter og plikter uavhengig av etnisk, kulturell eller sosial bakgrunn. Det er derfor også viktig at det ikke legges opp til et system der en gir visse særfordeler til enkelte grupper, da dette er med på å undergrave den enkelte borgers tillit til velferdsstaten.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at det ikke kan betegnes som en "særfordel" å ha et fysisk, sosialt eller økonomisk problem. Dette medlem vil minne om de store særfordeler som kapitaleiere, aksjeeiere og rederinæringen har i skattesystemet. Dette er store særfordeler til dem som har mest. Velferdsstaten er bygget på en kombinasjon av generelle, like ytelser til alle, målrettede ytelser til personer med særskilte behov og solidarisk finansiering gjennom skatter og avgifter. Å behandle alle likt er urettferdig. Prinsippet må være yte etter evne – få etter behov.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil særlig understreke og stille seg positive til at ikke sikkerhetsnettet og eventuelle velferdstiltak med overføring fra det offentlige i så sterk grad knyttes opp mot deltakelse i yrkeslivet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil imidlertid sterkt framheve at det ikke må legges opp til en ordning når det gjelder økonomiske ytelser fra det offentlige, som undergraver det faktum at det til enhver tid skal lønne seg å ha et arbeid for de som er i stand til å arbeide.

Etter disse medlemmers mening er det ikke korrekt når det fortsatt hevdes at norske borgere vil få de samme helse- og omsorgstilbudene i et desentralisert helse- og omsorgsvesen. Disse medlemmer er av den oppfatning at i et sterkt desentralisert helse- og omsorgsvesen vil det i stor grad være den enkeltes bostedsadresse og lommebok som vil være av avgjørende betydning for om en får et godt tilbud eller ikke. Disse medlemmer vil vise til at Regjeringen hevder i meldingen at en ikke vil ha et såkalt forskjells-Norge. Det er etter disse medlemmers mening vanskelig å tolke hva som egentlig menes med dette. Det er etter disse medlemmers mening verken mulig eller ønskelig at alle borgere i et samfunn skal likestilles når det gjelder økonomisk utkomme, men at den enkelte borger i størst mulig grad gis frihet til personlig utfoldelse og inntektsgivende arbeid av ulikt slag. Disse medlemmer mener at det offentliges oppgave skal begrenses til å ivareta de mennesker som av ulike årsaker ikke er i stand til å forsørge seg selv på en god og forsvarlig måte. Det må respekteres at et samfunns borgere ikke er like, og dermed også har ulike forutsetninger for å få et høyest mulig økonomisk utkomme.

Disse medlemmer kan ikke si seg enig med meldingens målsetting om at en skal ytterligere øke skattebyrden for enkeltpersoner og næringsliv for å ivareta et forsvarlig sikkerhetsnett for dem som ikke selv er i stand til å oppnå en egen inntekt. Dette ønsket om en økning i beskatningen vitner om at en ikke er stand til å se at det totale skatte- og avgiftsnivået i Norge allerede er for høyt, og er blitt en konkurranseforverring overfor utlandet. Det hevdes i meldingen at Norge har et lavt skattenivå sammenliknet med andre europeiske land, men disse medlemmer stiller spørsmålstegn ved om ikke dette bildet endrer seg vesentlig dersom en også tar med avgiftssiden i det totale regnskapet.

Denne meldingen ble opprinnelig fremlagt av den avgåtte sentrumsregjeringen, men siden meldingen ikke ble trukket tilbake, viser dette at Arbeiderpartiet deler den forrige regjeringens ønsker om å bruke en større del av innbyggernes penger på sine egne politiske prioriterte oppgaver. Disse medlemmer hadde ønsket at det politiske flertall i stedet kunne sett på en alternativ bruk av penger som allerede i dag er i systemet. Disse medlemmer støtter at det sivile samfunnet må tas mer praktisk med når det gjelder utformingen av ulike velferdstiltak, men disse medlemmer ønsker at en går noe lenger, slik at en tilstreber et formalisert samarbeid mellom staten, de frivillige organisasjonene og næringslivet; dette særlig med tanke på en tilrettelegging av lønnede arbeidsoppgaver for mennesker med ulik grad av restarbeidsevne.

Disse medlemmer ønsker et godt og effektivt offentlig helsevesen der private leverandører kan skape et viktig og nødvendig supplement. Disse medlemmer er ikke spesielt opptatt av å styrke offentlig sektor utover dette og mener at mange av de oppgaver som i dag utføres i offentlig sektor, bør kunne løses av private aktører. Disse medlemmer mener at dette vil føre til at konkurranse utløser dynamiske effekter som vil bidra til et riktigere kostnads- og prisnivå på tjenestene og mer effektiv utnyttelse av ressurser - både menneskelige og økonomiske.

Disse medlemmer mener at en bedre utnyttelse av de tilgjengelige ressurser og en mer fornuftig fordeling av oppgaver mellom profesjoner ville gi gode resultater. Utnyttelse av den kapasitet og fagkunnskap som representeres ved mange norske vikarbyråer, vil også bidra til at mange arbeidstakere ville vurdere å vende tilbake til sitt opprinnelige yrke i helse- og omsorgssektoren, slik disse medlemmer ved flere anledninger har hevdet.

Komiteens medlemmer fra Høyre er av den oppfatning at det offentlige i større grad må konsentrere seg om kjerneoppgavene. Høyre ønsker en sterk, men begrenset statsmakt slik at det er mulig å løse de viktigste velferdsoppgavene, som utdanning, helse, eldreomsorg og pensjoner, på en langt bedre måte enn i dag.

Disse medlemmer vil understreke at utdanning kanskje er det viktigste fordelingstiltaket som finnes, og at det er avgjørende med et godt skoletilbud til alle.

Dissemedlemmer vil fremheve behovet for målretting av offentlig tjenesteyting og overføringer. Det er ikke noe mål å øke antallet offentlig ansatte generelt, men å styrke innsatsen innenfor kjerneoppgavene.

Disse medlemmer viser til at befolkningsutviklingen fører til færre yrkesaktive og flere pensjonister. En slik utvikling vil gjøre det nødvendig å foreta endringer for å sikre velferden for kommende generasjoner. Disse medlemmer mener at en slik gjennomgang først og fremst vil resultere i endringer i trygde- og velferdsordningene for folk i yrkesaktiv alder.

Disse medlemmer ønsker en trygghetsreform av folketrygden gjennom fondsbasering av tilleggspensjonene. Folketrygden må reformeres slik at tilleggspensjonene blir privat eiendom gjennom sparing i private pensjonsfond. Slik sikres den enkelte eiendomsrett til egen pensjon, og trygghet for at den pensjon man mottar, vil stå i forhold til det man har betalt inn. Disse medlemmer viser for øvrig til Høyres merknader i Budsjett-innst. S. I. (1999-2000).

Disse medlemmer mener at det på mange områder er gått for langt med hensyn til offentlig tjenesteproduksjon og detaljstyring. Det reduserer det personlige ansvar og engasjement, sikrer ikke god og rettferdig fordeling, og skaper urealistiske forventninger og krav til at det offentlige skal løse alle problemer.

Mens det store flertallet av nordmenn lever godt i dagens samfunn, mener disse medlemmer at de aller svakeste mangler tilstrekkelig omsorg og behandling. Det er derfor nødvendig med en mer målrettet sosialpolitikk som hjelper rusmiddelbrukere, psykiatriske pasienter uten ettervern, hjemløse og innvandrere og flyktninger med språklige og kulturelle problemer, og de som ellers faller igjennom sikkerhetsnettet.

Disse medlemmer vil understreke at de sosialpolitiske utfordringene i landet vårt først og fremst knytter seg til de grupper som ikke har fast lønnsinntekt, og som helt eller delvis lever av trygd og sosialhjelp. Ordninger som innrettes på å redusere levekårsforskjeller, bør særlig målrettes mot disse gruppene, og det er viktig å bidra til selvhjulpenhet gjennom deltagelse i arbeidslivet.

Disse medlemmer ser det som viktig at de kommunale virkemidlene overfor vanskeligstilte på boligmarkedet skal fungere som hjelp til selvhjelp slik at flere settes i stand til å ta ansvar for sin egen bolig.

Disse medlemmer viser til behandlingen av Velferdsmeldingen og mener at hovedkonklusjonene derfra fortsatt må stå fast: Det skal lønne seg å arbeide, og støtteordninger som er ment å være midlertidige, må utformes slik at de gir hjelp, men ikke fører til varig avhengighet. Deltagelse i arbeidslivet vil for mange være det viktigste bidraget til selvhjulpenhet. For å sikre tilgang på arbeidskraft i fremtiden, bør det legges særlig vekt på at arbeidstakerne kan stimuleres til å være lengre i arbeid, tilrettelegging for aktiv seniorpolitikk i næringslivet og offentlig sektor for å ivareta og videreføre kompetansen blant de eldste arbeidstakerne. Videre må det legges til rette for fleksible ordninger for deltidsarbeid for trygdede for å sikre at arbeidstakere ikke faller fullstendig ut av arbeidslivet på grunn av sykdom eller uførhet.

Disse medlemmer mener at deltagelse i arbeidslivet er den viktigste forutsetningen for integrering i det norske samfunnet og for å greie seg selv økonomisk. Det er derfor særlig viktig å bidra til at både etniske og språklige minoriteter, ungdom, eldre og andre utsatte grupper får lettere innpass på arbeidsmarkedet. Særlig viktig er det å satse på tiltak for å unngå langtidsledighet.

Disse medlemmer vil peke på at arbeidslinjen ikke lar seg gjennomføre dersom stønadsordningene fremstår som så attraktive og tilgjengelige at det ikke lønner seg å arbeide. Deltagelse i arbeidslivet er en av de viktigste faktorene for å utjevne forskjellene mellom mennesker. Disse medlemmer viser til at kommunene har fått et større ansvar for kvalifiseringstiltak for innbyggerne som har vanskelig for å komme inn i et fast arbeidsforhold, mens arbeidsmarkedsetaten i stedet har konsentrert seg om å formidle mangelpersonell og arbeidskraft der det er særlig behov. Disse medlemmer er kritisk til at arbeidsmarkedsetaten konsentrerer innsatsen om oppgaver som private kunne utføre like godt, og at de fraskriver seg ansvaret for opplærings- og kvalifiseringstiltak av sosialhjelpsklienter som ikke er i stand til å få seg arbeid ved egen hjelp. Kommunene må selv bekoste tiltak som tidligere var et statlig ansvar. Disse medlemmer vil peke på at dette særlig er et problem for Oslo som har stor tilflytning av vanskeligstilte fra andre kommuner, bl.a. rusmiddelbrukere og innvandrere og flyktninger med mangelfulle språkkunnskaper.

Disse medlemmer viser til at sysselsettingsloven nå er liberalisert med hensyn til privat formidling av arbeidskraft. Arbeidsmarkedsetaten er under omstilling og skal starte eget aksjeselskap. Disse medlemmer mener derfor at arbeidsmarkedsetatens mandat bør revurderes. Arbeidsmarkedsetaten bør konsentrere sine betydelige ressurser mot utsatte grupper med sikte på å la private aktører overta formidlingsmarkedet for ordinære arbeidssøkende.

Disse medlemmer viser til at landet vil trenge all tilgjengelig arbeidskraft for å finansiere velferdssamfunnet i fremtiden, og er bekymret for utviklingen når det gjelder økt sykefravær, økningen i antall uføretrygdede og det faktum at bare hver femte av de som har vært i yrkesrettet attføring, vender tilbake til arbeidslivet. Selv om noe av denne utviklingen kan forklares med den økte deltagelsen fra ellers vanskeligstilte grupper i det samme stramme arbeidsmarkedet, vil disse medlemmer understreke viktigheten av at arbeidslinjen opprettholdes og intensiveres.

Disse medlemmer vil minne om at store grupper av arbeidstakere, ikke minst de som arbeider i en del typiske kvinneyrker eller har redusert arbeidstid, ikke sitter igjen med høyere nettoinntekt enn mange stønadsmottakere. Disse medlemmer vil derfor advare mot å utvikle trygde- og stønadsordningene slik at det ikke lønner seg å ta ordinært lønnsarbeid for grupper som har muligheter til å delta i det ordinære arbeidsmarkedet.

Disse medlemmer viser til at folketrygdens utgifter til sykepenger i 2000 er anslått til nærmere 20 mrd. kroner. Det må etter disse medlemmers oppfatning være en klar målsetting at samfunnets samlede kostnader ved sykefravær blir så lave som mulig. Dette kan bl.a. oppnås ved at færrest mulig blir syke, noe som forutsetter incentiver og vilje til forebyggende tiltak på arbeidsplassen og et godt utbygget helsetilbud og redusert ventetid for behandling. Videre er det viktig at langtidssyke kommer inn i et effektivt rehabiliteringsopplegg framfor passivt trygdemottak.

Disse medlemmer viser til at sykelønnsordningen er den eneste offentlige velferdsordningen uten egenandel. På bakgrunn av den sterke veksten i sykefraværet, mener disse medlemmer det er nødvendig å innføre en egenandel i sykelønnsordningen. Disse medlemmer viser til at Høyre i statsbudsjettet for 2000 fremmet forslag om en ordning der man får 50 pst. lønn de første 3 dagene av sykefraværet og deretter 90 pst. av full lønn. Det bør ikke innføres egenandel for fravær under barns sykdom.

Disse medlemmer vil advare mot at arbeidsmarkedet reguleres så strengt at det blir vanskelig for nye grupper, f. eks. ungdom å komme inn.

Disse medlemmer vil understreke betydningen av en sterkere satsing på forebyggende arbeid i miljøer med opphopning av negative levekårsfaktorer. Det er i denne sammenheng viktig å belyse storbyenes særegne problemer.

Disse medlemmer viser til opphopning av negative levekårsfaktorer i visse deler av hovedstaden og vil samtidig understreke at forskjellene innad i Oslo er større enn forskjellene ellers i landet.

Disse medlemmer mener at storbyenes spesielle utfordringer må tas mer hensyn til, spesielt forhold knyttet til kriminalitet, rusmisbruk og sosialklienter.

Disse medlemmer mener at tilbud til rusmiddelbrukere, personer med psykiske lidelser, kvalifiseringstiltak og tilbud i tilknytning til annengangs bosetting av flyktninger og innvandrere er kriterier som også må inn i vurderingen av kommunenes inntekter fra staten. Disse medlemmer vil peke på at Oslo kommune gjennom tildeling til de 25 bydelene har et kriteriesystem som fanger opp demografiske og sosio- økonomiske forhold som påvirker behovet for tjenester i hver bydel på en systematisk måte, og at disse forskjellene lar seg tallfeste og vekte.

Disse medlemmer viser til at Oslo med dette har en offensiv holdning til utjevning av levekårsforskjeller i de ulike bydeler, ved at bydeler med dårlige boforhold, flere eldre, større andel sosialhjelpsmottakere og innbyggere med lavere utdanning og gjennomsnittsinntekt får en høyere budsjettmessig uttelling for dette. Disse forholdene er ikke berørt i meldingen.

Disse medlemmer vil presisere at fokus for det kommunale tjenestetilbudet overfor vanskeligstilte boligsøkere må være antallet tildelingsklare boliger, ikke antallet kommunalt eide boliger. Det sentrale er at hver kommune disponerer det nødvendige antallet tildelingsrettigheter, enten private eller kommunale boliger.

Disse medlemmer vil påpeke at det er viktig at den kommunale boligmasse målrettes mot boligsøkende som ikke har mulighet til å skaffe seg bolig selv. De økonomiske støtteordninger må målrettes mot dem som trenger det mest, og rettes mot person (bostøtte), ikke mot bolig (boligsubsidiering.)

Disse medlemmer vil påpeke at det er et tungt økonomisk løft for de aller fleste å etablere seg for første gang med en egen bolig. En av Husbankens sentrale oppgaver er å hjelpe ungdom med å skaffe egen bolig. En begrensing ved Husbanken er at den kun gir ordinære boliglån til nye boliger. De færreste unge som etablerer seg, kjøper ny bolig. De fleste kjøper brukt bolig og får ingen støtte til etablering fra Husbanken.

Disse medlemmer ser ingen argumenter for å diskriminere mellom kjøp av brukt eller ny bolig ved tildeling av gunstig boliglån fra Husbanken. Derfor har Høyre ved flere anledninger foreslått å omgjøre Husbanken til en førstehjemsbank, men uten å oppnå flertall for dette. Ved å gi alle førstegangsetablerere billige lån når man også de med liten eller ingen egenkapital og som ikke har foreldre eller andre slektninger som kan bistå økonomisk ved etablering av eget hjem.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at målet med velferdspolitikken må være å fjerne fattigdommen i Norge. Fattigdom skal ikke være en livstidsdom.

Dette medlem vil understreke betydningen av en sterk offentlig sektor for å utjamne levekår og motvirke forskjeller. Uten en sterk offentlig sektor vil forskjellene øke og en langt større del av befolkningen vil få dårlige levekår. Den norske velferdsstaten har i historisk perspektiv vært et redskap for rettferdig fordeling. Vi har hatt det vi kan kalle et "velferdskapitalistisk" samfunn, der det har vært velferden mer enn kapitalismen som har skilt oss fra de fleste land. Ettersom vi har blitt rikere, har det blitt mindre snakk om at noen er fattige. Nå er ikke velferdsstaten lenger et vern mot fattigdom.

Utjamningsmeldinga slår fast at forskjellene i Norge øker. De rike blir enormt mye rikere - flertallet har økt sin velstand og har god økonomi - mens et lite mindretall blir fattige. Dette er helt i tråd med de årlige rapportene om "Forskjells-Norge" som Sosialistisk Venstreparti har lagt fram. Det er viktig å peke på at fattige ikke bare har en relativt mindre økning enn andre, men en reell nedgang.

Rikdommen gjør det viktigere enn noen gang å legge til rette for rettferdig fordeling. Det avgjørende nå blir å fordele godene og å stille opp for de som har det vanskeligst. Å trygge velferden og fellesgodene handler også om å trygge fellesskapets inntekter. Sosialistisk Venstreparti går inn for et rettferdig skattesystem og konkrete tiltak for å fjerne fattigdom.

I en globalisert økonomi er presset for å øke forskjellene stort. Vanlige folks lønninger, sosiale ytelser og trygder presses ned, og lederlønninger og utbyttekrav presses opp. Dette krever en sterk politisk bevissthet om det etisk riktige i en god fordelingspolitikk både nasjonalt og globalt, og om det faktum at land med en god fordelingspolitikk og sterk offentlig sektor også er vellykkede i økonomisk forstand. En globalisert økonomi kan skape verdier, men ikke fordele dem rettferdig. Uten styring øker gapet mellom fattig og rik. Dette krever vilje og evne til politisk styring både på nasjonalt og globalt nivå.

Tiltak for å utrydde fattigdom i Norge må settes i gang straks. Målet er å motvirke utstøting og marginalisering og å gi alle mulighet til å delta i samfunnet og ha en standard som ikke avviker for mye fra det som er vanlig. Særlig uverdig er det at mange barn lever i fattigdom. Dette medlem vil legge særlig vekt på tiltak som kan bedre forhold for barn og unge.

Dette medlem vil hevde at det er en tendens til å bagatellisere virkningene av fattigdom. Blant sosialhjelpsmottakere, bostedsløse, trygdede med lave ytelser, arbeidsledige, syke, enslige forsørgere, innvandrere og funksjonshemmede er det mennesker som knapt har råd til annet enn det daglige brød. Uten penger er de stengt ute fra å delta i fritids- og sosiale aktiviteter og opplever isolasjon og utrygghet. De fattige har dårligere helse enn andre, og forskjell i levealder mellom folk med gode og dårlige levekår kan være opp mot 20 år, viser indeks som er publisert i Hjulet 99 (styrings- og informasjonshjulet for helse- og sosialtjenesten i kommunene).

Dette er alvorlig og bryter helt med forestillingen om Norge som et egalitært samfunn med gode levekår for alle.

Dette medlem vil påpeke at gjennomsnittsberegninger og makrovirkninger sier lite om fordeling. En økning i gjennomsnittsinntekt har ingen relevans for grupper som ikke tar del i økningen. Prosentvise beregninger av økning i inntekt vil gi store inntektsøkninger i kroner og øre til de med høg inntekt og små økninger målt i kroner for de med lav inntekt, og kamuflerer at forskjellene øker. Det er reell økonomi som teller, og det er nødvendig å fastsette et minimums inntektsnivå som oppfyller målet om å fjerne fattigdommen, og som gir økonomisk grunnlag for en nøktern og normal levestandard.

Viktige elementer i et systematisk arbeid for fjerning av fattigdom er:

• – Innføring av en statlig minstenorm for sosialhjelp, stønad til livsopphold, på nivå med minstepensjon

• – Rett til tiltak og kompetanseheving etter fire ukers ledighet

• – Bygging av minimum 3 000 billige utleieboliger hvert år i minst 5 år

• – Sikre gratis skole og kultur- og fritidstilbud til barn og unge

• – Et rettferdig og omfordelende skattesystem

Dette medlem vil peke på at barn og unge rammes spesielt hardt av fattigdom og ekskludering, og at det fremdeles er slik at omtrent 50 000 barn lever i kronisk fattigdom i Norge. Mange av disse barna er barn av enslige forsørgere eller sosialhjelpsmottakere. De fleste sosialhjelpsmottakere har langt dårligere levestandard enn minstepensjonistene. Fattige barn og unge settes utenfor fellesskapet med andre barn og unge, fordi de ikke har råd til å betale kontingenter for å drive idrett eller være med på idrettsturneringer, gå på kino med kamerater eller reise på leirskole sammen med klassen. Det økte kjøpepresset mot barn og unge bidrar også etter dette medlems mening til ytterligere å synliggjøre de økte forskjellene, og det må settes inn tiltak for å lette dette presset som både barn, unge og deres foreldre utsettes for.

Boligen er basis. Bolig er så vesentlig for levekår og livskvalitet at Sosialistisk Venstreparti har fremmet grunnlovsforslag om retten til bolig for å forplikte staten til å føre en sosial boligpolitikk. Markedet kan aldri løse boligbehovet for dem med lav inntekt. Myndighetene må ta ansvar for å ha en tilstrekkelig beholdning av billige utleieboliger og bidra til bygging av nok studentboliger og lavinnskuddsboliger. I de nærmeste åra vil en sosial boligpolitikk være av de viktigste grep for å minske forskjeller og fjerne fattigdom i Norge.

Alle trenger et hjem, og særlig for barn er det utrygt å ikke ha et trygt hjem. Familier med dårlig råd må ofte flytte. Dette rammer barn tungt fordi de til stadighet må bryte opp og bytte skole og barnehage. Det å stadig måte prøve å finne nye venner og sosiale fellesskap er krevende og gjør at mange ikke får noe sosialt nettverk eller noen tilhørighet noe sted. Mange av disse barna vil derfor mangle sosiale nettverk.

Barnefamilier i akutt bolignød risikerer å havne på hospits. Det er totalt uakseptabelt fordi hospits er totalt uegnet for barn. Å sende bostedsløse barnefamilier på hospits er et overgrep mot barn, og dette medlem fremmer derfor forslag om forbud mot bruk av hospits til barnefamilier.

Dette medlem vil peke på at personer med dårlig økonomi også ofte lider rettstap fordi de ikke har råd til å gå til rettssak. Dette får både økonomiske og sosiale konsekvenser og bidrar til velferdstap. Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti ved behandlinga av St.meld. nr. 25 (1999–2000) Om fri rettshjelp vil komme tilbake til forslag om bl.a. å opprette offentlige rettshjelpskontorer, gjøre fri rettshjelp til en mer generell rettighet avhengig av hjelpebehov og ikke av hvilket lovverk en har rettsbehov i forhold til, og gi fritt rettsråd i saker der det offentlige er motpart.

Dette medlem vil ellers vise til forslag under de enkelte kapitler.