2.1 Innledende merknader

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det er lang praksis for at Regjeringen ved brudd i forhandlingene fremmer statens opprinnelige tilbud som forslag for Stortinget.

Etter disse medlemmers syn er dette en nødvendig behandlingsmåte dersom en skal opprettholde den etablerte forhandlingsordningen, noe disse medlemmer mener er svært viktig for å sikre en balansert utvikling i næringen og for å ivareta jordbrukets forskjellige samfunnsroller. Dersom organisasjonene skulle kunne bryte forhandlingene og Stortinget deretter forbedrer statens tilbud betydelig, vil det på sikt undergrave forhandlingssystemets berettigelse. Disse medlemmer vil ikke bidra til en slik utvikling.

Disse medlemmerhar videre merket seg at det ved forhandlingene ble lagt til grunn at jordbruksoppgjøret skulle baseres på de mål og retningslinjer som ble trukket opp for landbrukspolitikken gjennom Stortingets behandling av St.meld. nr. 19 (1999-2000). Etter disse medlemmers skjønn er det ikke grunnlag for å påstå at Regjeringen har brutt med Stortingets forutsetninger.

Disse medlemmer viser til St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon og Stortingets behandling av denne, jf. Innst. S. nr. 167 (1999-2000). I meldingen fra regjeringen Bondevik pekes det bl.a. på følgende politiske hovedsatsingsområder:

• – Å møte forbrukernes krav om bl.a. lavere priser og å opprettholde konkurransekraft i markedet er avgjørende for å sikre norsk matproduksjon framover. På denne bakgrunn mener Regjeringen at forskjellene i forbrukerprisene mellom Norge og våre naboland bør reduseres.

• – Konkurransesituasjonen for norsk næringsmiddelindustri er forverret de siste årene. Spesielt gjelder dette RÅK-industrien som er avhengig av konkurransevilkår på linje med industrien i EU.

• – For jordbruket er det avgjørende å ha et marked i balanse og en effektiv varestrøm. Det sies i meldingen at prisfastsetting skal være hovedvirkemiddelet for å unngå permanente overskuddsproblemer.

• – Ved WTO-forhandlingene vil det trolig bli størst press mot produktivitetsrettet støtte som omfatter både skjermingsstøtte og prisstøtte over budsjettet.

Disse medlemmer viser til at Stortinget sluttet seg til regjeringen Bondeviks konklusjoner og at en enstemmig komité sluttet seg til at prisforskjellene til våre naboland bør reduseres.

Når det gjelder strukturpolitikken viser disse medlemmer til at regjeringen Bondevik så behovet for en moderat utvikling i retning av større driftsenheter, noe komiteens flertall (Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre) sluttet seg til. Det samme flertallet viste til den avveiningen som må foretas mellom flere hensyn. Et annet flertall (alle unntatt Fremskrittspartiet) mente at det i denne avveiningen i åra framover må tas større hensyn til de bruk hvor jordbruksproduksjonen utgjør et viktig bidrag til sysselsetting og inntekt. Disse medlemmer mener Regjeringen i St.prp. nr. 82 (1999-2000) har foretatt en rimelig avveining mellom de forskjellige hensynene.

Disse medlemmer viser også til komitéflertallets (alle unntatt Fremskrittspartiet) merknader angående inntektsutviklingen, der det klart framgår at en inntektsforbedring ikke bare skal skje gjennom de offentlige overføringene. Det samme flertallet viste til at yrkesutøvere i landbruket er selvstendige næringsdrivende og uttalte bl.a.:

«Fortsatt vil næringens egen tilpasning ha avgjørende betydning for den faktiske inntektsutviklingen. Det er begrensninger i handlingsrommet for inntektsdannelsen framover. God utnytting av markedsmulighetene, økt mangfold, et balansert marked, strukturelle endringer og fornuftige kostnadstilpasninger vil i økende grad få betydning for at en slik inntektsutvikling kan oppnås."

Disse medlemmer finner i tillegg grunn til å minne om at det samme flertallet også sa seg enig i at på mindre bruk med lite ressursgrunnlag ville andre forhold enn brukets inntektsmuligheter ha større betydning for rekrutteringen og konkluderte på denne bakgrunn med følgende:

«Det er derfor i inntektspolitikken viktig å sikre inntektsmulighetene på bruk hvor selve næringsdriften har betydning for rekrutteringen.»

Under henvisning til bl.a. ovenstående vil disse medlemmer hevde at stortingsflertallet, inkl. Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, har forutsatt at det skal foretas klare prioriteringer ved årets jordbruksforhandlinger. Det sier seg selv at noen må bli negativt berørt når andre skal prioriteres innenfor en gitt ramme. Disse medlemmer mener derfor at regjeringen Stoltenberg har fulgt opp de forutsetningene både regjeringen Bondevik og Stortinget har lagt for jordbrukspolitikken.

Disse medlemmer vil for øvrig vise til St.prp. nr. 19 (1999-2000) hvor regjeringen Bondevik bl.a. sier:

«På bruk hvor det ligger til rette for yrkesmessig drift, er inntektsmulighetene i større grad knyttet til produksjonen av jordbruksprodukter. En del produksjoner er det dessuten vanskelig å kombinere med arbeid utenfor bruket, både av praktiske og kapasitetsmessige årsaker og på grunn av arbeidsmarkedet i regionen. Det er behov for å sikre tilfredsstillende inntektsmuligheter fra næringsdriften på disse brukene. Regjeringen vil prioritere denne type driftsenheter ved utformingen av de økonomiske virkemidlene.»

Etter disse medlemmers mening følges dette godt opp i den framlagte proposisjonen.

Når det gjelder skattefradraget viser disse medlemmer til at dette vil bli gjort gjeldende for 2000, men med halv effekt. Som det framgår av St.meld. nr. 19 (1999-2000) fra regjeringen Bondevik skal fradraget:

«kompensere for reduserte inntektsmuligheter når målprisene reduseres.»

Inntektsfradraget skal tilsvare reduksjonen i målprisene og er ikke ment å være en ren nettooverføring til næringen.

Disse medlemmer finner at det ikke er grunnlag for å hevde at Regjeringen har forandret beregningsmåten i forhold til tidligere år. Det vises til brev av 13. juni 2000 fra departementet som vedlegges innstillingen. I alle år etter 1993 har jordbruksoppgjørene vært basert på inntektsnivået ved faktisk marked når en bedømmer inntektsutviklingen framover i tid. Den regnemåte jordbruksorganisasjonene og komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre benytter, tar i realiteten utgangspunkt i inntektsnivået på målprisnivå.

Disse medlemmer viser videre til proposisjonens kapittel 6 der det i detalj er redegjort for rammer og inntektsmuligheter ved faktisk marked, og ved målprisnivå når alle elementer inklusiv virkning av skattefradragsordningen ses i sammenheng.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre konstaterer at statens tilbud i årets jordbruksforhandlinger på en rekke sentrale punkter avviker sterkt fra den landbrukspolitikk som fikk tilslutning fra et bredt flertall i Stortinget 9. mai 2000. Disse medlemmer viser til at et bredt flertall i Stortinget bestående av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre har felles merknader på samtlige tema i Innst. S. nr. 167 (1999-2000), og at disse merknadene viser til St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon som ble lagt fram av regjeringen Bondevik og gitt tilslutning av regjeringen Stoltenberg etter regjeringsskiftet i mars 2000. Disse medlemmer er meget skuffet over at regjeringen Stoltenberg ikke har lagt denne enighet til grunn for førstetilbudet i jordbruksforhandlingene, og at det heller ikke ble lagt fram et forbedret tilbud for å komme fram til en avtale med jordbrukets organisasjoner. Disse medlemmer mener de endringer som er lagt fram i forhold til statens forhandlingstilbud i St.prp. nr. 82 (1999-2000) Om jordbruksoppgjøret 2000 - endringer i statsbudsjettet for 2000 m.m., er av marginal virkning i forhold til de betydelige avvik. Dissemedlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen innlede nye forhandlinger med jordbrukets organisasjoner, og legge fram tilbud i samsvar med Stortingets forutsetninger i Innst. S. nr. 167 (1999-2000). Regjeringen gis fullmakt til å godkjenne avtalen så fremt det oppnås enighet med begge organisasjonene. I motsatt fall legges forslaget fram for Stortinget innen 15. juli 2000. Gjeldende avtale forlenges inntil ny avtale er vedtatt.»

Disse medlemmer vil i det påfølgende peke på de mest sentrale avvik fra den fremforhandlede enighet i jordbrukspolitikken i den fremlagte proposisjonen om jordbruksoppgjøret 2000.

Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen ikke følger opp Stortingets inntektsmål for jordbruket. Disse medlemmer viser til flertallsmerknadene fra Arbeiderpartiet og sentrumspartiene i Innst. S. nr. 167 (1999-2000):

«Dette flertallet mener det må føres en aktiv landbrukspolitikk som sikrer aktive utøvere i jordbruket en inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper i samfunnet.»

Disse medlemmer fastholder at jordbruket skal ha samme inntektsutvikling i kronebeløp som andre grupper har oppnådd gjennom lønnsoppgjør det enkelte år. Disse medlemmer viser til at for staten ble det enighet om et generelt lønnstillegg på 5 000 kroner ved årets oppgjør.

Disse medlemmer viser til at jordbruksforhandlingene handler om å tilrettelegge inntektsmulighetene for jordbruket. Fra 1995 og fram til og med 1999 har en regnet målprisendringene inn fullt ut ved beregning av de økonomiske virkningene for jordbruket. I årene 1997 til 1999 har en presisert at beregningene gjelder inntektsmuligheter, jf. brev med vedlegg fra Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag av 9. juni 2000 til næringskomiteen. Brevet m/vedlegg ligger ved innstillingen.

Ved beregning av endringer i inntektsmuligheter fra et år til et annet, er det de økonomiske virkningene for jordbruket av målprisendringene som har vært lagt inn fullt ut.

Disse medlemmer viser til flertallsmerknadene i Innst. S. nr. 167 (1999-2000):

«I jordbruksforhandlingene forhandles det om inntektsmuligheter.»

Disse medlemmer viser videre til følgende flertallsmerknad:

«… næringen må tilbys inntektsmuligheter og sosiale vilkår som sikrer rekrutteringen til næringen.»

Disse medlemmer mener det er dokumentert at beregningene av det økonomiske utslaget for jordbruket de senere år har tatt utgangspunkt i avtalepriser og inntektsmuligheter, og at Stortinget gjennom flertallsmerknadene i Innst. S. nr. 167 (1999-2000) har lagt dette til grunn også for fremtidige jordbruksoppgjør. Dissemedlemmer finner det uholdbart at regjeringen Stoltenberg forandrer beregningsmåten i forhold til tidligere år og i forhold til Stortingets intensjon for de kommende år. Dissemedlemmer reagerer derfor sterkt på at det i St.prp. nr. 82 (1999-2000) fremstilles slik at Regjeringens forslag innebærer et tilbud om en inntektsvekst på 200 mill. kroner når innarbeidet beregningsmåte viser en redusert inntektsmulighet på 400 mill. kroner.

Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen ikke følger opp Stortingets angivelse av størrelsen på reduksjonene i målprisene. I Innst. S. nr. 167 (1999-2000) sluttet stortingsflertallet seg til det foreslåtte opplegget for reduksjon av målprisene:

«Flertallet gir sin tilslutning til det foreslåtte opplegget for reduksjon i målprisene … . Flertallet forutsetter på bakgrunn av dette at målprisene på jordbruksavtalen i kommende jordbruksoppgjør reduseres som foreslått, og at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med forslag om nødvendige lovendringer for et inntektsfradrag slik at fradraget gjøres gjeldende fra og med 2000 som beskrevet i meldingen.»

Disse medlemmer viser til St.meld. nr. 19 (1999-2000):

«Det må derfor gjennomføres reduksjoner i målprisene i jordbruksforhandlingene tilsvarende provenyvirkningen av inntektsfradraget det året det får virkning … . Provenyvirkningen av fradraget kan anslås til mellom 600 og 700 mill. kroner, og det foreslås derfor en målprisreduksjon i tilsvarende omfang.»

Disse medlemmer kan ikke se at Regjeringens forslag om å redusere målprisene med 900 mill. kroner er i tråd med de premisser som Stortinget har lagt for reduksjonen i målprisene. En så sterk økning i reduksjonen av målprisene i forhold til det St.meld. nr. 19 (1999-2000) angir, gjør det tilsvarende vanskelig å kompensere for inntektsbortfallet på en strukturnøytral måte.

Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen ikke følger opp Stortingets vedtak om kompensasjon for inntektsbortfallet som skyldes målprisreduksjonene. Dissemedlemmer viser til Innst. S. nr. 167 (1999-2000):

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har for øvrig merket seg meldingens formuleringer om pris- og inntektspolitikken og har ingen merknader til disse. … . Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er enig i den foreslåtte kompensasjonsordningen for de tapte inntektsmulighetene målprisreduksjonene medfører.»

Disse medlemmer viser videre til St.meld. nr. 19 (1999-2000):

«Inntektsfradraget vil imidlertid bli foreslått innført med tilbakevirkende kraft i den forstand at fradraget får virkning f.o.m. 1. januar i det året målprisene blir redusert i jordbruksforhandlingene.»

Disse medlemmer kan ikke se at Regjeringens forslag om at inntektsfradraget ("skattegrepet") kun skal ha halv virkning i 2000 er i tråd med de premisser som Stortinget har lagt for inntektsfradraget. Disse medlemmer oppfatter dette som et klart løftebrudd og derfor umulig å akseptere. Disse medlemmer viser til at enighet mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene på dette punkt ble tillagt avgjørende vekt for å inngå et omfattende samarbeide om innstillingen til St.meld. nr. 19 (1999-2000).

Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen har mislyktes totalt i å kompensere strukturnøytralt. Disse medlemmer viser i den forbindelse til St.prp. nr. 82 (1999-2000):

«Endringene som foreslås vil slå mest negativt ut for bruk med under 100 dekar, og som har flere dyreslag.»

Disse medlemmer viser til St.meld. nr. 19 (1999-2000):

«Samtidig gjennomføres en utflating av strukturprofilen i produksjonstilskuddene slik at de tre elementene som inngår i engangstiltaket samlet kan gjennomføres strukturnøytralt.»

Disse medlemmer viser videre til at et enstemmig Storting har uttalt følgende:

«Komiteen er av den oppfatning at en landbrukspolitikk som ikke tar hensyn til kombinasjonsbrukene ikke vil gi et jordbruk som er i stand til å oppfylle viktige distriktspolitiske mål.»

Disse medlemmer vil peke på betydningen en allsidig produksjon har for å oppnå miljømålene i landbrukspolitikken, en målsetting en samlet komité har stilt seg bak.

Disse medlemmer viser til høringene med jordbruksorganisasjonene i forbindelse med jordbruksoppgjøret, der det går fram at Regjeringens fordelingsprofil er dårlig for de fleste, særlig bruk med kraftfôr-krevende produksjon, og katastrofalt for bruk med middels stort driftsomfang og allsidig produksjon.

Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen ikke følger opp Stortingets politikk om fordelingsprofil. Disse medlemmer viser til Innst. S. nr. 167 (1999-2000):

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er enig i at målprisreduksjonene og innføringen av et inntektsfradrag legger grunnlag for utflating av strukturprofilen i direktetilskuddene ut fra omfordelingshensyn. Flertallet legger vekt på at dette vil bidra til redusert uønsket tilskuddstilpasning slik det er omtalt i meldingen. … Når det gjelder endringer i strukturprofilen over tid, viser flertallet til merknadene om behovet for en gradvis omfordeling i retning av bruk hvor jordbruksproduksjonen utgjør et viktig bidrag til sysselsetting og inntekt.»

Disse medlemmer vil i denne forbindelse vise til St.meld. nr. 19 (1999-2000):

«Regjeringen vil i større grad basere virkemiddelbruken på å sikre inntektsmulighetene for bruk med middels stort driftsomfang og som gir sysselsettingsgrunnlag.»

Disse medlemmer kan ikke se at det er grunnlag for å hevde at Regjeringens fordelingsprofil er i samsvar med flertallsmerknadene i Innst. S. nr. 167 (1999-2000), slik Regjeringen hevder i St.prp. nr. 82 (1999-2000):

«Det gjennomføres betydelig utflating av strukturprofilen på tilskuddene som utbetales pr. dekar og pr. dyr, samt økning i antall enheter det kan gis tilskudd til på hvert bruk. Dette innebærer en omfordeling av tilskudd i retning større bruk, slik komiteen forutsetter.»

Profilen som ligger til grunn for innretningen på tilbudet innebærer dramatiske endringer for distriktsjordbruket i hele landet. De som driver middels store bruk med allsidig drift rammes hardest. Disse utgjør ryggraden i distriktsjordbruket, og enigheten om å styrke inntektsmuligheten for de som har en vesentlig del av inntekten sin fra bruket brytes.

Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen ikke følger opp Stortingets sterke vektlegging av markedsbalanse som hovedutfordringen i landbruket. Regjeringen fokuserer på "hovedutfordringen" å gjennomføre målprisreduksjoner og tilpasning/omfordeling av jordbruksavtalens tilskuddsordninger. Disse medlemmer mener det ikke er grunnlag for å hevde at flertallsmerknadene angir dette som en hovedutfordring. Disse medlemmer viser til Innst. S. nr. 167 (1999-2000):

«Flertallet er enig i, og vil understreke, at markedsbalanse er en hovedutfordring i landbrukspolitikken … virkemiddelsystemet må utformes slik at en unngår overskuddsprobleme ... offentlige midler skal ikke bidra til vedvarende overproduksjon.»

Disse medlemmer viser videre til flertallsmerknadene om at

«… bevilgningene over statsbudsjettet skal påvirke produksjonsmåten og sikre at andre samfunnspålagte forpliktelser og oppgaver blir ivaretatt … fellesgodene i mindre grad er koblet til produksjonsomfanget og intensitet/utbytte av produksjonen … offentlige bidrag i kornproduksjonen bør trappes ned mot null pr. enhet ved et visst produksjonsomfang … markedsinntektene generelt sett bør dekke de variable kostnadene ved produksjonen og utgjøre nødvendig incitament til kostnadseffektiv produksjon av rett vare til rett tid og med det volum som gir markedsbalanse.»

Disse medlemmer viser til at Regjeringen i St.prp. nr. 82 (1999-2000) knytter bevilgningene over statsbudsjettet til produksjonsomfang og intensitet/utbytte av produksjonen, gir midler til flere enheter pr. bruk, fjerner taket for økonomisk tilskudd i flere produksjoner, og at det ikke settes tak for tilskudd i kornproduksjonen, slik Stortinget har forutsatt. Disse medlemmer mener den foreslåtte tilskuddsprofilen har betydelig produksjonsdrivende effekter, og frykter at overproduksjonen kommer til å øke, noe som igjen resulterer i synkende priser og vedvarende lav måloppnåelse med hensyn til inntekt.

Disse medlemmer frykter mangelen på strukturnøytralitet i kompensasjonsordningen og den sterke økningen i strukturtiltak som er foreslått, vil innebære en sterk avgang av små og mellomstore bruk. Disse medlemmer viser til at en politikk for økt avgang av små bruk gjennom flere tiår har vist seg å være en utilstrekkelig strategi for å kunne håndtere overproduksjonspresset i landbruket, og dermed heller ikke har bidratt til å bedre inntekten. Dissemedlemmer vil peke på dynamikken i at de som blir igjen vil øke produksjonen for at det ikke skal bli deres tur neste gang. Disse medlemmer er kjent med at mange i landbruket, av hensyn til kommende generasjoner, velger å fortsette som bønder og bidra til økt produksjon, selv om økonomien er stram. En offentlig politikk for fremskyndet strukturrasjonalisering vil derfor ikke løse hovedutfordringen om markedsbalanse.

Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen ikke gir jordbruket anledning til å utnytte markedsmulighetene for å ta ut økt pris på områder der det ikke er fare for overproduksjon. Disse medlemmer viser til Innst. S. nr. 167 (1999-2000):

«God utnytting av markedsmulighetene, økt mangfold, et balansert marked, strukturelle endringer og fornuftige kostnadstilpasninger vil i økende grad få betydning for at en slik inntektsutvikling kan oppnås.»

Disse medlemmer viser videre til følgende flertallsmerknad:

«Flertallet er videre enig i at prisfastsettingen er et viktig virkemiddel for å få til en langsiktig tilpasning mellom tilbud og etterspørsel.»

Disse medlemmer vil peke på at for sauekjøtt, grønnsaker, frukt og potet innebærer den rådende markedssituasjonen ingen fare for overproduksjon. Dissemedlemmer mener derfor det for disse produktene skal kunne være mulig med økt prisuttak i markedet. I St.prp. nr. 82 (1999-2000) foreslår Regjeringen ingen endringer i avtaleprisene, som er tillatte gjennomsnittlige maksimalpriser i avtaleåret. Dissemedlemmer kan ikke se at en realprisnedgang på disse produkter er i samsvar med premissene i Innst. S. nr. 167 (1999-2000).

Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen gjør det vanskeligere å oppnå Stortingets mål om at 10 pst. av det totale jordbruksarealet skal være omlagt til økologisk areal i løpet av en tiårsperiode under forutsetning av en positiv markedsutvikling. Disse medlemmer viser til at Regjeringen foreslår å omgjøre arealtilskuddet til grovfôrarealer til et husdyrtilskudd, som begrenses til å gjelde storfe, geit og sau. Disse medlemmer støtter innføringen av et husdyrtilskudd for å øke den økologiske husdyrproduksjonen, men finner det ikke akseptabelt at husdyrtilskuddet skal erstatte arealtilskuddet til grovfôrarealer. Bortfallet av dette arealtilskuddet vanskeliggjør målet om 10 pst. økologisk areal. Det vil bli mindre økologisk areal, samtidig som det blir mindre økologisk grovfôr til salg. Disse medlemmer viser videre til at Regjeringen ikke vil øke tilskuddet til organisasjoner i økologisk landbruk, til tross for at disse organisasjonene nå gjennomfører en samordning for å kunne opptre mer samlet og ta et større ansvar med formidling av kunnskap og gjennomføring av tiltak for mer økologisk produksjon, salg og verdiskaping. Disse medlemmer mener organisasjonene innen økologisk landbruk vil kunne bli en effektiv medspiller i utviklingen av målsettingene i landbrukspolitikken, og at det betinger økt støtte i en fase med omorganisering og etablering av en felles landsdekkende organisasjon.

Disse medlemmer vil peke på betydningen av forutsigbarhet i en langsiktig næring. Det er nødvendig med optimisme og positiv vilje til omstilling. Forutsigbarhet og optimisme er også en forutsetning for søkning til næringa. Disse medlemmer har merket seg at statsminister Stoltenberg har understreket at for å få omstilling i offentlig sektor vil en søke et nært samarbeid med de som arbeider der. Det er da skuffende å se at Regjeringen velger en ensidig konfrontasjonslinje med landbruksnæringen. Etter disse medlemmers syn, må staten komme i positiv dialog med næringen. Dissemedlemmer mener et uverdig politisk spill ødelegger for dette.

Disse medlemmer mener St. meld. nr. 19 (1999-2000) og Innst. S. nr. 167 (1999-2000) gir grunnlag for forutsigbarhet i jordbruket. En ny sentrumsregjering vil styre på grunnlag av disse dokumenter.

Disse medlemmer viser til at det ble inngått avtale med begge organisasjonene i jordbruket i 1990 under regjeringen Syse, og i 1998 og 1999 under regjeringen Bondevik. Ved forhandlinger der Regjeringen har gått ut fra Arbeiderpartiet derimot, har det nærmest vært tradisjon at forhandlingene med organisasjonene har endt med brudd.

Disse medlemmer viser til at det er lang praksis for at Regjeringen ved brudd i forhandlingene fremmer statens opprinnelige tilbud som forslag for Stortinget. Disse medlemmer vil fastholde dette som hovedregel og normal praksis. Imidlertid vil disse medlemmer presisere og understreke at ved forhandlingene i år var det en helt spesiell situasjon ved at Stortinget like før hadde behandlet hovedlinjene i den framtidige landbrukspolitikken gjennom behandlingen av St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon.

Disse medlemmer vil understreke at det ikke må innføres en praksis der et meget magert førstetilbud fra staten skal tvinge jordbruket til lydighet under trusselen av at Stortinget alltid skal vedta Regjeringens proposisjon bokstav for bokstav. Disse medlemmer vil bemerke at ved å legge fram et så dårlig tilbud som årets, er Arbeiderpartiet med på å undergrave den frie forhandlingsretten som partiet ellers er en varm forkjemper for.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til egen særmerknad.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til egen særmerknad.

2.2 Gjennomføring av forhandlingene

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser videre til at det framlagte forslag fra Regjeringen forutsetter en reduksjon i målprisene på 900 mill. kroner og at dette skal kompenseres gjennom en tilsvarende skattelettelse. Bevilgningen til gjennomføring av jordbruksavtalen reduseres med 400 mill. kroner i avtaleåret. Disse medlemmer har merket seg Regjeringens påpeking av at det praktiske prisutslaget anslås til 300 mill. kroner fordi engrosprisen på kjøtt og egg ligger til dels betydelig under målprisnivå. Med disse forutsetningene mener Regjeringen at jordbrukets inntekter vil kunne øke med om lag 200 mill. kroner. Disse medlemmer legger disse opplysningene til grunn ved sin behandling av saken. I tillegg viser disse medlemmer til at bare halvparten av rammereduksjonen på 400 mill. kroner direkte berører bondens inntekt.

Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen har foretatt noen mindre justeringer i forhold til det opprinnelige tilbudet fra staten. Det gjelder blant annet opplegget for økologisk landbruk, markedsordningen for korn og profilen på direkte tilskudd.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til egen særmerknad.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til egen særmerknad.

2.3 Utviklingen i primærproduksjonen

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, har merket seg at landbruksbefolkningen ikke skiller seg vesentlig fra andre grupper når det gjelder de samlede inntektene i husholdningene og at driftsgranskingene viser at den andelen av inntekten som hentes fra jordbruket er redusert fra om lag 70 pst. i 1980 til vel 47 pst. i 1998.

2.4 Forbrukerorientering - matproduksjon, foredling og distribusjon

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, har merket seg at Regjeringen har lagt til grunn at forskjellene i matvarepriser mellom Norge og våre naboland bør reduseres. Dette er i tråd med stortingsflertallets forutsetning ved behandlingen av landbruksmeldinga. Flertallet er spesielt tilfreds med at det er satt i gang arbeid med å utvikle et dokumentasjonsverktøy for prisdannelsen og prisutviklingen i ulike ledd som bl.a. kan benyttes til å sammenligne prisutviklingen med våre naboland. Flertallet er enig i at myndighetene må bidra til å sikre godt fungerende markeder for å sikre lavere forbrukerpriser og et produktspekter som er godt tilpasset forbrukernes ønske og behov.

Flertallet har videre merket seg at importerte RÅK-varer tar markedsandeler fra norske produkter og at eksportverdien for disse produktene er på samme nivå som i 1995. Etter flertallets syn understreker dette forholdet betydningen av en mer positiv kostnadsutvikling i denne industrien og tilfredsstillende priser på norske råvarer.

Når det gjelder konkurransepolitikken viser flertallet til at de strukturelle forholdene i dagligvare- og servicehandelen har utviklet seg slik at konkurransen kan svekkes. Flertallet er enig i at myndighetene må følge denne utviklingen nøye og om nødvendig forsøke å forhindre en ytterligere konsentrasjon innen dagligvaremarkedet som kan begrense konkurransen.

Flertallet har for øvrig merket seg at andelen av befolkningens forbruksutgifter som går til matvarer har hatt en jevn nedgang fra gjennomsnittlig ca. 16 pst. i 1989 til ca. 11 pst. i 1999. Flertallet vil likevel peke på at dette ikke kan benyttes som et argument for at myndighetene skal ta lettere på problemene knyttet til den stadig økende grensehandelen.

Ifølge departementet viser det materiale som foreligger at årsaken til høyere matvarepriser i Norge ligger både i produsentprisene og i de senere ledd. Flertallet er enig med departementet i at påslagene ved omsetning, foredling og distribusjon utgjør en så stor del av forbrukerprisene at det er nødvendig med kostnadsreduksjoner i alle ledd, dersom forbrukeren skal oppleve reelle prisreduksjoner.

2.5 Importvernet og internasjonale forhold

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, har merket seg at bindingene for eksportstøtte er reelt begrensende for Norge spesielt når det gjelder ost, kjøtt og bearbeidede produkter. Etter flertallets syn understreker dette nødvendigheten av at det snarest mulig etableres et hjemmemarked i balanse.

Når det gjelder WTO-forhandlingene viser flertallet til sine merknader i Innst. S. nr. 167 (1999-2000) angående landbruksmeldingen.

2.6 Hovedtrekk ved jordbruksoppgjøret i 2000

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til flertallsmerknadene under kapitlet om økonomiske og sosiale forhold i Innst. S. nr. 167 (1999-2000), der flertallet spesielt pekte på at det i jordbruksforhandlingene ble forhandlet om inntektsmuligheter.

Disse medlemmer har merket seg at materialet fra Budsjettnemnda for jordbruket viser at vederlag til arbeid og egenkapital reduseres med 1 mrd. kroner fra 1998 til 1999. Ifølge departementet er inntektssvikten i all hovedsak knyttet til situasjonen i markedet og ikke til avtalemessige forhold. Det pekes på at markedssituasjonen nå er den vanskeligste jordbruket har hatt siden begynnelsen på 1980-tallet. Det er svikt i etterspørselen og betydelig ubalanse mellom produksjon og forbruk både når det gjelder kjøtt, egg og melkeprodukter. Disse medlemmer er på denne bakgrunn enig med departementet i at det nå er avgjørende for næringen at det iverksettes tiltak som møter disse utfordringene både på kort og lang sikt. Dette er utfordringer som næringen selv må ha en offensiv holdning til. Disse medlemmer kan ikke se at det er riktig at det offentlige skal ta et utstrakt ansvar for uheldige sider ved markedssituasjonen.

Disse medlemmer har ingen merknader til gjennomføringen av målprisreduksjonen, inntektsfradraget og den endrede strukturprofilen. Disse medlemmer har spesielt merket seg at kornprisene reduseres vesentlig mer enn verdien av inntektsfradraget for å bidra til kostnadsreduksjon i husdyrholdet gjennom lavere kraftfôrpriser og at kornprodusentene kompenseres gjennom økt arealtilskudd.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil for øvrig uttrykke tilfredshet med at bevilgningen til økologisk jordbruk økes med 17,5 mill. kroner og at oppfølging av markeds- og handlingsplan er prioritert. Det samme gjelder bevilgningene med miljøeffekt som økes med 7,5 mill. kroner.

Flertallet har merket seg at målprisene ikke vil bli redusert for sauekjøtt, frukt, grønnsaker og poteter, men at disse varene ifølge departementet likevel vil få realprisnedgang.

Flertallet viser til at Regjeringens forslag om målprisreduksjoner, skatt og strukturprofil samlet sett vil føre til en viss innstramming for de mindre brukene. I stor grad vil dette dreie seg om bruk hvor også andre forhold enn inntjeningsmulighetene fra tradisjonell jordbruksdrift har betydning for rekrutteringen. Flertallet er enig i at verdiskapingsprogrammet kan være vel så viktig for disse brukenes framtidsmulig-heter.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til egen særmerknad.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til egen særmerknad.

2.7 Nærmere om sentrale politikkområder

Distriktspolitiske virkninger

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil peke på at de landbrukspolitiske virkemidlene har stor betydning for å ivareta næringens samfunnsmessige hensyn angående bosetting, miljø og langsiktig matvaresikkerhet. Vektleggingen av disse hensynene er kompliserte og krever avveininger mellom ulike hensyn. Flertallet ber departementet foreta en nærmere gjennomgang av virkemidlene fram til forhandlingene i 2001, med sikte på å vurdere om de distrikts- og bosettingsmessige hensyn kan målrettes bedre.

Verdiskapingsprogram

Ved behandlingen av jordbruksmeldingen ga Stortinget sin tilslutning til etableringen av et eget verdiskapingsprogram for norsk matproduksjon. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at programmet vil bli finansiert med i alt 500 mill. kroner i den første femårsperioden. Med de endringene som må foretas dersom norsk jordbruk skal kunne møte framtidas utfordringer, vil dette etter flertallets syn representere en svært viktig satsing. Flertallet er enig i at sekretariatet legges til SND, som forventes å ha den nødvendige kompetanse til å vurdere de enkelte prosjektene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Innst. S. nr. 167 (1999-2000) Om norsk landbruk og matvareproduksjon hvor disse medlemmer samtykket i etableringen av et verdiskapningsprogram.

Disse medlemmer vil understreke at verdiskapning først og fremst er næringens eget ansvar. Det forutsettes derfor en betydelig medvirkning og medfinansiering fra jordbruket og næringsmiddelindustrien. Disse medlemmer mener de aktører som er interessert i større aktivitet og verdiskapning i norsk matvareproduksjon må gå inn med kapital på et forretningsmessig grunnlag. Myndighetenes rolle må hovedsakelig innebære en prioritering av bidrag i form av generelle rammebetingelser.

Samdrifter

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener at det ikke bør være andre avgrensninger ved etablering av samdrifter enn de gjeldende krav til avstand mellom brukene og minimum deltakelse i arbeidsinnsatsen fra hver av deltakerne.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre konstaterer at Regjeringen ikke følger opp Stortingets vilje om begrensninger i samdrift. Disse medlemmer viser til at ved forrige jordbruksoppgjør ble det oppnådd enighet om maksimalt 3 deltakere i samdrift, og at denne enighet ble satt til side av Stortinget. Disse medlemmer viser til Innst. S. nr. 167 (1999-2000):

«Flertallet mener bruken av tilskuddsordningene ikke skal gi uønskede produksjonsdrivende effekter. Flertallet mener det trengs en begrensning i antall deltakere for å sikre at samdriften består av aktive brukere, og i melkekvote pr. samdrift for å forhindre etablering av industrielt orienterte driftsenheter. Flertallet ber departementet på dette grunnlag komme tilbake til Stortinget med forslag til begrensning i forbindelse med proposisjonen om jordbruksforhandlingene våren 2000.»

Disse medlemmer viser til at Regjeringen i St.prp. nr. 82 (1999-2000) ikke foreslår en begrensning i antall deltakere, men en begrensning i kvote på 450 000 liter pr. samdrift. Disse medlemmer mener det skal være begrensninger på antall deltakere i samdrift, og at kvoten pr. samdrift må settes lavere. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«For samdrifter i melkeproduksjonen innføres det en grense på 4 deltakere pr. samdrift og en øvre grense på melkekvote pr. samdrift på 350 000 liter.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til departementets begrensninger og vurderinger av nye samdrifter. Fremskrittspartiets landbrukspolitikk tilsier at markedet selv utvikler hensiktsmessige løsninger for en konkurransedyktig produksjon uten tilskudd. Disse medlemmer kan derfor ikke se at det er særskilte grunner til å begrense mulighetene for samdrift.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at samdrift er en rasjonell produksjonsform som gjør det mulig for yrkesutøvere i landbruket i fellesskap å utnytte stordriftsfordeler, styrke lønnsomheten i produksjonen og ta ut mer ferie og fritid. Særlig innenfor melkeproduksjonen aktualiserer ny teknologi strukturendringer.

Markedsordning for korn

Når det gjelder korn- og kraftfôrpolitikken har komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, merket seg at departementet mener det bør nedsettes en partssammensatt arbeidsgruppe som får i mandat å utrede den detaljerte utformingen av en ny markedsordning, Flertallet gir sin tilslutning til dette og viser til Innst. S. nr. 167 (1999-2000).

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har merket seg at Regjeringen ikke har fremmet noe forslag om toppavgrensning i areal- og kulturlandskapstilskuddene i kornproduksjonen. Disse medlemmer legger til grunn at et slikt tiltak vurderes i en større sammenheng der eventuelle strukturmessige konsekvenser også tas med. Det forutsettes derfor at spørsmålet vurderes i forbindelse med etableringen av den nye markedsordningen for korn.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til St.prp. nr. 82 (1999-2000), der departementet legger til grunn at det ikke vil være aktuelt å iverksette et sy-stem basert på at korn legges inn under omsetnings-lovens virkeområde fra 1. juli 2001. Disse medlemmer vil peke på at departementet i St.meld. nr. 19 (1999-2000) anser det som realistisk med en iverksettelse på det tidspunktet:

«Departementet legger til grunn at hovedprinsippene for en ny markedsordning tidligst vil kunne vedtas i forbindelse med jordbruksoppgjøret våren 2000, og at ordningen etter detaljutredning vil kunne settes i verk tidligst 1.7.2001.»

Disse medlemmer kan derfor ikke se at flertallsmerknadene i Innst. S. nr. 167 (1999-2000) ikke kan la seg realisere innen de angitte tidsrammer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er uenige i modellen for den nye markedsordningen for korn. Disse medlemmer viser for øvrig til egne merknader i Innst. S. nr. 167 (1999-2000) om norsk landbruk og matvareproduksjon.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader i Innst. S. nr. 167 (1999-2000).

Prisutjevningsordningen for melk

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil understreke at den endring av markedsordningen for melk som er foreslått i proposisjonen representerer en oppfølging av Stortingets behandling av saken i forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 72 (1998-1999) Om jordbruksoppgjøret i 1999.

Flertallet peker på behovet for å oppnå økt konkurranse i melkesektoren, og den ordning som foreslås med et særskilt tilskudd til små konsummelkmeierier. Flertallet vil understreke at det er viktig å legge til rette for at mindre konsummelkmeierier skal kunne ha konkurransemuligheter også utover den 5-årsperioden som det i utgangspunktet er lagt til grunn i St.prp. nr. 82 (1999-2000).

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til at Stortinget ved en rekke anledninger har lagt vekt på effektivisering og kostnadsreduksjoner i omsetning av jordbruksvarer, heriblant også melkeprodukter. Når det gjelder den særlige ordningen for små konsummelkmeierier mener disse medlemmer at tilskudd til disse må finansieres utenfor prisutjevningsordningen. På den måten vil tilskuddet til små konsummelkmeierier også bli synliggjort på en bedre måte.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har registrert at det gjøres endringer i prisutjevningsordningen for melk for å sikre reell konkurranse innenfor produksjon av konsummelk.

Disse medlemmer mener primært at produksjon og omsetning av melk skal foregå i et marked med reell konkurranse fritt for offentlig fastsatte melkekvoter. Disse medlemmer vil likevel, som en subsidiær holdning innenfor den eksisterende landbrukspolitikken, støtte etableringen av et prisutjevningssystem som gir reell konkurranse aktørene imellom. Disse medlemmer vil hevde at en slik ordning vil være mer troverdig hvis den etableres uavhengig av TINE Norske Meierier.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at den markedsordningen for melk som ble innført fra 1. januar 1997 skulle sikre at alle meieriselskaper, både uavhengige meieriselskaper og samvirkemeierier, hadde samme mulighet til å betale sine leverandører lik pris for melken, og sikre reell konkurranse i konsumentmarkedet. For å oppnå dette ble det foretatt en utjevning mellom ulike melkeanvendelser og en geografisk betinget utjevning mellom produsenter og meierier utfra forskjeller i avstanden til markedene. Samtidig ble administrasjonen av markedsreguleringen lagt til Omsetningsrådet. Gjennomføringen av markedsreguleringen skal imidlertid fortsatt gjennomføres av meierisamvirket. Dette har skapt problemer fordi kostnadene varierer betydelig med type teknologi og størrelsen på anleggene. Systemet skaper også problemer fordi det er basert på innsyn i kalkylene til TINE Norske Meierier og fordi man må basere avgifts- og tilskuddsnivået for andre aktører på TINEs normkostnader. Dette har gjort det vanskelig å etablere likeverdige konkurransevilkår mellom TINE og uavhengige meieriselskaper.

Disse medlemmer mener prisutjevningsordningen bør endres slik at målprisfastsettingen i jordbruksavtalen og utjevningen skjer på råvarenivå og ikke lenger på ferdigvarenivå. Det innebærer at det settes en målpris for alt råstoff fra produsent, uavhengig av anvendelse. Utjevning basert på anvendelse fjernes, mens den geografiske utjevningen, som er en reell utjevning mellom produsenter utfra avstanden til markedet beholdes. Samtidig må kostnadene knyttet til markedsregulering, beregningen av omsetningsavgift og den geografiske utjevningen slik proposisjonen beskriver, beregnes av et uavhengig organ som den statlige landbruksforvaltningen. Disse medlemmer mener erfaringene tilsier at utjevning basert på produktanvendelse verken virker utjevnende for aktørene i bransjen eller den enkelte bonde. Den geografiske utjevningen derimot er en virkelig utjevning. Alle meierier med egne produsenter konkurrerer gjennom melkeprisen om råstoffet. TINES" betydelige egenkapital og samvirkeorganiseringen gjør at nye aktører ofte må kompensere usikkerhet og eierrett til egenkapitalen med en viss merpris for melkeråstoff.

Innenfor et system med utjevning av råvarepris utfra produktanvendelse er disse medlemmer på denne bakgrunn enig med departementet i at det er nødvendig å etablere en særordning for små konsummelkmeierier og at dette bør skje gjennom et fast tilskudd/redusert utjevningsavgift til disse meieriene. Disse medlemmer mener imidlertid en slik særordning må være tidsavgrenset. Målsettingen må være at de uavhengige konsummelkmeieriene etter hvert kan stå på egne ben. Dette forutsetter at særordningen fungerer som en oppstarthjelp, slik at nye konkurrenter får anledning til å vokse for å kunne ta ut nødvendige stordriftsfordeler i verdikjeden. For at ordningen skal åpne for økt konkurranse må ordningen være åpen for nye aktører. Disse medlemmer viser til at TINE fortsatt kontrollerer mer enn 99 pst. av melkeråstoffet fra landets melkeprodusenter og mener det er viktig å legge til rette for økt konkurranse innenfor produksjon av konsummelk.

Disse medlemmer viser til at forslaget om et støttenivå på 75 øre pr. liter opp til en melkemengde på 5 mill. liter kun dekker de beregnede merkostnadene ved selve meieridriften. Det innebærer at det ikke tas hensyn til skalafordeler i salg, markedsføring og distribusjon, i proposisjonen anslått av departementet til 40 øre pr. liter. Slike kostnader er like avhengige av produksjonsomfanget som de rene produksjonskostnadene. For at det skal være mulig å sikre fremtidig konkurranse i konsummelksektoren mener disse medlemmer særordningen også må ta hensyn til stordriftsfordeler i salg, markedsføring og distribusjon.

Disse medlemmer viser videre til at de reduserte avgiftene skal bidra til at nye aktører kan etablere drift i samme omfang som et gjennomsnittsanlegg i TINE-systemet (ca. 15 mill. liter behandlet melk). Ut fra målet om å gi starthjelp opp til 15 mill. liter årlig volum, mener disse medlemmer det er rimelig å ta utgangspunkt i merkostnadene knyttet til en produksjon på 7,5 mill. liter behandlet melk pr. år.

Disse medlemmer har merket seg at det i forslaget fra flertallet i arbeidsgruppen og i proposisjonen ikke tas hensyn til NILFs objektive analyse, men i stedet foretas en skjønnsmessig fastsetting av kostnads-ulempene pr. liter melk og volumgrunnlaget pr. anlegg. Resultatet kan bli at Stortingets målsetting om å etablere konkurranse innenfor flytende meieriprodukter ikke oppnås.

Tollfri import av storfekjøtt fra MUL

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, støtter Regjeringens standpunkt om at denne importen ikke vil bli auksjonert.

Flertallet mener innføring av auksjon av tollfri import fra MUL vil legge nye hindringer i veien for matvarer fra utviklingsland. Etter flertallets oppfatning kan dette innebære at norske importører må kjempe om å få kjøpe importtillatelse på spesiell u-landsauksjon som norske myndigheter arrangerer. Dette vil i praksis bety et pålegg om toll/avgift på disse varene. Flertallet vil derfor minne om stortingsflertallets oppfatning av saken, hvor det tidligere er uttrykt ønske om tilretteleggelse for markedsadgang og økt samhandel med u-land. Flertallet vil hevde at en auksjonsordning vil virke prisdrivende og langt fra norske forbrukerinteresser. Flertallet vil på denne bakgrunn gå mot innføringen av auksjonsprinsippet.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre vil vise til Innst. S. nr. 167 (1999-2000) der det ble vist til den bebudede utredningen om en auksjonsordning for MUL-import. Disse medlemmer viser til de tidligere innstillinger om denne saken tilbake til 1998, og opprettholder kravet om at en slik auksjonsordning skal utredes. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen legge fram en utredning om en auksjonsordning for MUL-import senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2001.»

2.8 Særmerknad fra Fremskrittspartiet

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer at jordbrukets organisasjoner har reagert svært negativt på statens tilbud i jordbruksforhandlingene. Det er et eksempel på hvor liten forståelse og vilje særinteresseorganisasjonene viser i arbeidet med en tilpasning til virkelighetens verden. Videre viser Regjeringens tilbud at det ikke gis sterke signaler til jordbruket om nødvendigheten av en kraftig kurs-omlegging.

Disse medlemmer er uenig i at myndighetene har valgt å prioritere overføring av ca. 13 mrd. kroner i 2000 i tillegg til skjermingsstøtten og annen støtte som ligger utenfor avtaleverket, til utøvere innen én enkelt næring. Enorme overføringer tilflytes jordbruket hvorav en høy prosentandel er deltids/hobbybønder.

Disse medlemmer har registrert at jordbruksorganisasjonene avsluttet med felles brudd på grunn av for stor avstand mellom krav og tilbud i forhandlingene. Dette viser at urealistiske forventninger ikke på noen måte står i forhold til behovet for en tilpasning til virkelighetens verden. Systemet med jordbruksavtale og gjennomregulerte systemer viser at de berørte aktører ikke har vilje eller evne til å fange opp signalene i markedet.

Disse medlemmer viser til at skjermingen fra markedet har gitt næringen en svakere motstandskraft overfor nye behov og betingelser. Vesentlige inntekter har vært hentet ut gjennom forhandlinger og lobbyvirksomhet. Derfor vil den kommende tilpasningen til konsumentene og nye spilleregler bli harde.

Disse medlemmer vil peke på at landbruket lenge har blitt tillagt distriktspolitiske oppgaver, så som å sikre bosetningen utenfor sentrale strøk. Det synes klart at å tildele landbruket et betydelig ansvar for bosettingen har vært en til dels mislykket og åpenbar kostbar måte å forsøke å oppnå dette på. Basert på tilgjengelige tall fra OECD og Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning for perioden 1992-1996 er et anslag for den samlede støtten 900 milliarder kroner målt i 1996-kroner. I denne perioden forsvant nesten halvparten av alle bruk i landet. Disse medlemmer mener landbrukspolitikken har bidratt til å utarme distriktene og gjort dem mindre i stand til å utvikle et bærekraftig næringsliv og således medvirket til å forsterke sentraliseringstendensene. Disse medlemmer viser til at konkurranseutsatt virksomhet i distriktene kjemper en hard kamp for å overleve i den internasjonale konkurransen. I denne kampen må den i tillegg til sine egne kostnader bære en andel av kostnadene til verdens dyreste landbrukspolitikk. Den førte politikk har gitt en skjev fordeling av offentlige ressurser i distriktene, med det resultatet at lokalsamfunnene har fått for få ben å stå på med lite varierende arbeidstilbud. Unge menneskers vilje til å bygge opp en fremtid i distriktene under de rådende forhold har vært sviktende. I særlig grad har arbeidstilbudet til kvinner blitt så dårlig at det har gitt klare statistiske utslag i utkantdistrikter.

Disse medlemmer konkluderer derfor med at en distriktspolitikk basert på selektive tiltak overfor en enkeltnæring, ikke har ført til en positiv effekt for distriktsutviklingen. Den eksisterende distriktsmålsettingen for norsk landbruk er i realiteten et forsøk på å ha ikke-økonomiske argumenter mot en reduksjon av støttenivået. Disse medlemmer er overbevist om at behovet for en alternativ jordbrukspolitikk blir innlysende etter hvert som kostnadene oppfattes av flere og flere som uakseptable og selvdekningsgraden for de fleste tradisjonelle jordbruksprodukter overgår 100 pst., og overskuddsproduksjonen fortsatt dumpes i det internasjonale marked. Disse medlemmer mener det foreligger et sterkt behov for å gjennomføre radikale lov- og regelendringer som gjør at omsetning, produksjon og struktur i landbruket kan tilpasse seg det fremtidige marked. En slik markedstilpasning vil åpne for konkurranse og effektivitet som automatisk tvinger seg frem som en konsekvens av dette. For forbrukerne vil økt konkurranse og dermed også valgmuligheter være den beste garanti for innflytelse i landbrukspolitikken. En landbrukspolitikk som ikke krever forbrukerne for overføringer gjennom budsjettstøtte, forbrukersubsidier eller skjermingsstøtte, vil gi produkter til lavest mulig pris. Gjennom en nedbygging av monopoler og innføring av reell konkurranse, sikres forbrukerne valgmuligheter mellom ulike produkter.

Disse medlemmer mener de selvstendig næringsdrivende i matvareproduksjonsbransjen må basere sin virksomhet på produksjon som er bedrifts-økonomisk riktig og ikke subsidierte særordninger. Disse medlemmers resept for landbrukspolitikken er blant annet en god økonomisk politikk med skatte- og avgiftslettelser, bevisst satsning på infrastruktur og fjerning av hindrende lover, regler og forskrifter.

Disse medlemmer mener den nåværende kompliserte jordbruksavtale, hvor produsentene legger opp sin virksomhet basert på tilskudds- og reguleringsordninger, og hvor et stort byråkrati er koplet til generelt uoversiktlige forhold, må erstattes av et markedsbasert konkurransesystem. Fremskrittspartiet vil at dagens ressursødende system endres til fordel for miljøet, til styrke for næringsutøverne som ønsker å forbli i yrket og til fordel for forbrukerne. Disse medlemmer vil videre minne om Fremskrittspartiets prinsipielle syn som innebærer at jordbruksavtalesystemet må avvikles. Jordbruksnæringen må finne sin plass blant vanlige produksjoner som søker et marked i friest mulig konkurranse. I en nedbyggingsfase for støttetiltak og jordbrukssubsidier kan bevilgningene foretas over det ordinære statsbudsjettet. Innenfor dagens overføringssystem med en jordbruksavtale vil disse medlemmer prioritere produksjonsuavhengige støtteordninger. Videre vil Fremskrittspartiet stille seg positiv til modeller som i sterkere grad skiller hobbydrift fra yrkesutøvere med heltids innsats i jordbruket.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«a

Forslag til ny jordbruksavtale bifalles ikke.

b

Eksisterende ordninger med jordbruksavtale oppheves.

c

Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til jordbrukssubsidier og andre statlige økonomiske tiltak overfor jordbruket i forbindelse med det ordinære statsbudsjettet uten forutgående forhandlinger.

d

Stortinget gir Regjeringen fullmakt til å disponere jordbrukssubsidier for den resterende del av inneværende budsjettår med en ramme på 2 500 mill. kroner lavere enn det vedtatte budsjett på kap. 1150 Til gjennomføring av jordbruksavtalen.»

2.9 Særmerknad fra Høyre

Komiteens medlemmer fra Høyre mener det er en hovedoppgave for landbrukspolitikken å legge til rette for at den enkelte næringsdrivende kan utnytte sine evner og ressursene på bruket best mulig. Det krever at eiendomsretten og råderetten over landbrukseiendommer gjenreises og at reguleringer som hemmer den frie yrkesutfoldelsen i næringen avskaffes. I tillegg til å åpne for økt mangfold vil Høyres landbrukspolitikk gjøre det mulig å forbedre lønnsomheten gjennom reduserte kostnader i produksjonen og gjennom økte inntekter i markedet. Disse medlemmer konstaterer samtidig at Norges forpliktelser som WTO-medlem og behovet for å prioritere offentlige kjerneområder og et lavere skatte- og avgiftsnivå, ikke gjør det realistisk å øke overføringene til landbruket over statsbudsjettet. Disse medlemmer er tilfreds med at Regjeringen i årets jordbruksoppgjør et stykke på vei deler denne erkjennelsen. Disse medlemmer minner om at dette også er i tråd med flertallets syn i Innst. S. nr. 243 (1998-99):

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre mener at Regjeringen i det videre arbeidet med stortingsmeldingen om landbrukspolitkken også må legge til grunn målsettingen om lavere næringsoverføringer.»

Disse medlemmer konstaterer at det heller ikke er mulig å øke inntektene til landbruket gjennom økte matvarepriser. Den omfattende grensehandelen, EUs Agenda 2000 og behovet for reduksjoner i skjermingsstøtten gjør det nødvendig å redusere de norske matvareprisene. Fortsatt høye norske matvarepriser vil ha store negative konsekvenser for norsk landbruk og næringsmiddelindustri. Disse medlemmer viser til at dette er i tråd med vurderingene i St.meld. nr. 19 som en enstemmig komité sluttet seg til i Innst. S. nr. 167 (1999-2000):

«Komiteen er enig i vurderingene av behovet for å redusere forskjellene i matvarepriser til våre naboland. Det er behov for å redusere grensehandelen og få folk i større grad til å velge norske matvarer.»

Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at landbrukspolitikken må legges om for å sikre matvareindustrien konkurransekraften og en bedre utnyttelse av evner, biologiske ressurser og produksjonsutstyr i landbruket. Rekrutteringen til næringen er avhengig av at arbeidsinnsats i landbruket i fremtiden gir inntektsmuligheter. Innsats, initativ og rasjonell drift må lønne seg. Disse medlemmer mener derfor strukturprofilen i tilskuddsordningene i betydelig grad må flates ut, og har med tilfredshet registrert at Regjeringen nå foreslår å ta de første viktige skrittene mot mer strukturnøytrale tilskuddsordninger i tråd med Høyres anbefalinger i Innst. S. nr. 167 (1999-2000).

Sett i sammenheng med de uheldige strukturvirkningene som følger av det nye inntektsfradraget, mener imidlertid disse medlemmer at Regjeringen verken går langt nok eller har det nødvendige tempo i reformarbeidet. Disse medlemmer viser til at Høyre i Innst. S. nr. 167 (1999-2000) anviste alternative og mer målrettede kompensasjonsordninger for reduksjonen i målprisene, som fjerning av formuesskatt på næringsformue. Det vises til at flertallet i Innst. S. nr. 220 (1999-2000) ber Regjeringen fremme en forpliktende plan for nedtrapping av formuesskatten på næringsaktiva fra og med budsjettåret 2001.

Disse medlemmer understreker at pris- og skattegrepet er utformet slik at næringsdrivende med beskjeden inntekt fra jordbruket kommer best ut. Samtidig er det de som henter en betydelig del av inntekten sin fra landbruket som vil oppleve størst inntektstap som følge av den planlagte prisreduksjonen. Disse medlemmer mener det er uomtvistelig at denne prioritering vil bidra til å svekke rekrutteringen av profesjonelle yrkesutøvere i landbruket. Bare ved en fullstendig utjevning av strukturprofilen i husdyrtillegget ville inntektsvirkningen blitt forholdsvis lik for store og små produsenter. Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen i proposisjonen foreslår en viss utflating av tilskuddene. Utflatingen er imidlertid ikke tilstrekkelig til å motvirke de uheldige strukturvirkningene av pris- og skattegrepet. Produsenter innenfor fjørfe, korn og svin vil oppleve betydelige inntektsreduksjoner som følge av Regjeringens forslag til jordbruksoppgjør. Årsaken er at tilskuddene til disse produksjonene i utgangspunktet er beskjedne og forholdsvis strukturnøytrale. Det er derfor ikke mulig å motvirke inntektstapet gjennom utflating av tilskuddsordningene.

Disse medlemmer mener Regjeringen ikke tar de kostnads- og rasjonaliseringsutfordringene landbruket står overfor på alvor. Skal man kombinere behovet for lavere matvarepriser og reduserte overføringer med bedre inntektsmuligheter for yrkesutøvere i landbruket, må det legges til rette for kostnadsreduksjoner gjennom færre reguleringer og rådighetsbegrensninger. I tillegg må konkurransen innenfor ulike deler av landbruket styrkes. Regjeringens forslag om begrensninger innenfor samdrift og eksisterende konsesjons-regler innenfor husdyrhold, er eksempler på reguleringer som hindrer næringsutøvere i landbruket i å utnytte potensialet for lavere kostnader og mer optimal produksjon.

Disse medlemmer mener det må gjøres grep som motvirker det betydelige inntrektsbortfallet for svin-, egg-, og fjørfeprodusenter. Regjeringens forslag om reduserte kraftfôrpriser er ikke tilstrekkelig, og burde vært større. Samtidig må husdyrkonsesjonsloven avvikles eller liberaliseres. Loven påfører produsentene betydelige merkostnader og hemmer utviklingen mot en mer rasjonell husdyrproduksjon. Disse medlemmer vil derfor fjerne konsesjonsgrensene i smågris-, slaktegris-, egg- og kyllingproduksjonen som er direkte relatert til bruksstørrelse og erstatte disse med regler som ivaretar hensynene til dyrevern, etikk, og miljø.

Disse medlemmer viser til at Høyre i St.meld. nr. 19 (1999-2000) motsatte seg det foreslåtte inntektsfradraget. For å motvirke de uheldige strukturvirkningene av inntektsfradraget og stimulere til rasjonell drift foreslås en heving av bunnfradraget i tilskuddsordningene til jordbruket til 15 000 kroner. Av hensyn til behovet for en stram finanspolitikk foreslår disse medlemmer samtidig å redusere avsetningene til Landbrukets Utviklingsfond med 150 mill. kroner.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Bunnfradraget i tilskuddsordningene til jordbruket heves til 15 000 kroner.»

Komiteens medlemmer fra Høyre vil subsidiært stemme for innstillingen.