1.1 Innledning, grunnlaget for og gjennomføring av forhandlingene

Regjeringen legger med dette fram en proposisjon om jordbruksoppgjøret i 2000 med forslag om endrede bevilgninger på statsbudsjettet for 2000, endrede målpriser og andre vedtak etter at det ikke lyktes å nå en forhandlingsløsning med jordbruksorganisasjonene. Forslagene legger Stortingets behandling av St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon til grunn, jf. Innst. S. nr. 167 (1999-2000).

Proposisjonen gir også en omtale av opprettingen av Statens landbruksforvaltning fra 1. juli 2000 og nødvendige budsjettvedtak i den forbindelse, samt omtale av Omsetningsrådets virksomhet i 1997 og 1998.

St.meld. nr. 19 (1999-2000) legger vekt på landbrukets samlede bidrag til samfunnsnytte på kort og lang sikt. Det er lagt vekt på en helhetlig politikk som omfatter hele verdikjeden og betydningen av økt forbrukerorientering av mat- og landbrukspolitikken. Med grunnlag i flertallsmerknaden fra næringskomiteen er det en hovedutfordring å gjennomføre målprisreduksjoner og tilpasning/omfordeling av jordbruksavtalens tilskuddsordninger, basert på at Regjeringen vil foreslå innføring av skattemessig fradrag i positiv næringsinntekt fra jord- og hagebruk med virkning fra skatteåret 2000. Næringskomiteens flertall forutsatte videre at behovet for å forenkle virkemiddelsystemet følges opp av forhandlingspartene.

Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag la 13. mai 2000 fram et felles krav med ramme og fordeling. Kravet var bygd opp i to ledd. Gjennomføring av pris-/skattegrepet var presentert som et eget element, med målprisreduksjoner på 650 mill. kroner, lik anslått provenyvirkning av inntektsfradraget ved skatteligningen. Målprisreduksjonene var foreslått gjennomført på melk, kjøtt og egg. Jordbruksorganisasjonene la vekt på å korrigere utslagene slik at virkningen for den enkelte bonde skulle bli mest mulig lik. For å jevne ut strukturvirkningene, ble det foreslått å redusere kornprisene med 4 øre pr. kg i gjennomsnitt og å øke prisnedskrivingstilskuddet til kraftfôr med 10 øre pr. kg. Kravet innebar derfor en reduksjon i kraftfôrprisene på 14 øre pr. kg.

Inntektsmulighetene skulle økes med 11 835 kroner pr. årsverk, tilsvarende 900 mill. kroner i avtaleåret. Dette ble krevet finansiert med økning i målpriser på frukt, grønnsaker og poteter tilsvarende 110 mill. kroner, økt bevilgning over kap. 1150 på 540 mill. kroner og nettovirkningen for jordbruket av skatteordningen på 250 mill. kroner.

Når de to elementene vurderes samlet innebærer dermed kravet målprisreduksjoner på 540 mill kroner, bevilgningsøkning over kap. 1150 på 540 mill. kroner og verdsetting av inntektsfradraget ved skatteligningen til 900 mill. kroner.

På bakgrunn av overproduksjonssituasjonen krevde jordbruksorganisasjonene at avtalepartene iverksetter produksjonsregulering for hele kjøtt- og eggsektoren.

Innvilgningsrammen til Landbrukets utviklingsfond ble foreslått redusert, det ble foreslått en økning i bevilgningene til tradisjonelt jordbruk og kutt i innvilgningsrammen til miljøtiltak.

Kravet forutsatte videre at verdiskapingsprogrammet skal ha som målsetting å sikre bøndene en større andel av verdiskapingen i matvarekjeden.

Statens tilbud ble lagt fram 19. mai 2000. Tilbudet innebar forslag om å redusere målprisene med 900 mill. kroner, tilsvarende verdien av innføring av inntektsfradrag ved beskatning på 900 mill. kroner. Målprisreduksjonene ble foreslått gjennomført på melk, kjøtt og egg. Statens grunnpriser på korn ble foreslått redusert med 14 øre pr. kg.

Bevilgningene til gjennomføring av jordbruksavtalen (sum kap. 1150 og 4150) ble foreslått redusert med 400 mill. kroner. Det ble videre foreslått utflating av strukturprofilen på tilskudd pr. dekar og dyr.

Ut fra målprisreduksjonene, markedsforholdene og reduksjonen i kraftfôrprisene ble det anslått en faktisk prisreduksjon på 300 mill. kroner i avtaleåret. På det grunnlag ble det anslått at jordbrukets inntekter kan øke med 200 mill. kroner i avtaleperioden.

Fordi oppgjøret, og dermed målprisreduksjonene, bare vil virke i andre halvår 2000, ble det lagt til grunn at inntektsfradraget innføres slik at det får halv virkning for skatteåret 2000 og full virkning for skatteåret 2001.

Sentralt i tilbudet sto også forslag om etablering av et verdiskapingsprogram for norsk matproduksjon. Det ble lagt opp til et 10-årig program, med økt aktivitet over en femårsperiode på 250 mill. kroner. I tillegg ble det foreslått å omdisponere 250 mill. kroner slik at samlet bevilgning til programmet blir 500 mill. kroner over femårsperioden. Det ble lagt opp til at programmet samlet skal finansieres gjennom ny bevilgning samt omdisponering av midler fra LUF og Konkurransestrategier for norsk mat.

Det ble videre foreslått endringer i markedsordningen for melk, basert på utredning fra en arbeidsgruppe, tiltak rettet mot små konsummelkmeierier og økt innsats for oppfølging av markeds- og handlingsplan for økologisk landbruk.

Med bakgrunn i at jordbruket fant at statens tilbud var forhandlingsgrunnlag ble forhandlinger startet 20. mai 2000. Partene fulgte her praksisen fra de seinere år ved at en sonderte om det var mulig å komme fram til en samlende enighet. Partene la til grunn at dersom enighet ikke ble oppnådd, skulle krav og tilbud bli stående som partenes siste standpunkt.

Etter sonderingsmøter fram til og med 26. mai 2000 meddelte jordbruksorganisasjonene fredag kveld den 26. mai 2000 at den framlagte skisse ikke ga grunnlag for videre forhandlinger og fremholdt at:

«Jordbrukets forhandlingsutvalg kan ikke ta ansvar for et resultat av årets jordbruksforhandlinger som bryter med Stortingets forutsetninger.»

Statens forhandlingsleder konstaterte at det var brudd i forhandlingene og varslet at Regjeringen ville gå til Stortinget med en proposisjon basert på statens tilbud. Han framholdt videre at statens opplegg for tilbud og sonderingsskisse er i samsvar med Stortingets forutsetninger (jf. Innst. S. nr. 167 (1999-2000)).

Partene ble enige om å praktisere de bestemmelser som følger av Stortingets endelige behandling av jordbruksoppgjøret 2000 som jordbruksavtale og om å utarbeide en teknisk jordbruksavtale på dette grunnlag. Referat fra møtene 26. mai 2000 er gjengitt i vedlegg 3 til proposisjonen.

1.2 Utviklingen i primærproduksjonen

Arealutviklingen

Siden 1990 har totalt jordbruksareal i drift økt med ca. 4 pst. Det er en økning i alle landsdeler. Økningen har funnet sted til tross for relativt liten nydyrking det siste 10-året og en omdisponering av dyrket jord til andre formål.

Bruksutviklingen

Totalt er det ca. 180 000 jordbrukseiendommer i Norge. Antallet landbrukseiendommer totalt er betydelig større enn antallet bruk i drift. Denne forskjellen skyldes i all hovedsak at jorda blir leid bort og drevet sammen med annet jordbruksareal. Landbrukstellingen i 1999 registrerte vel 350 samdrifter. Disse er holdt utenom antall bruk i drift.

Gjennomsnittsarealet pr. bruk har økt gjennom hele perioden fra 1990 og var på 146 dekar i 1999. Dette har sammenheng med at antall driftsenheter avtar. Gjennomsnittlig besetningsstørrelse i melkeproduksjonen har endret seg lite siden innføringen av kvoteordningen. I 1989 var gjennomsnittlig kutall 11,9, og i 1998 var det 13,2 kyr/bruk. Andelen leiejord har økt i hele etterkrigstiden og var i 1998 på 38 pst.

Utviklingen i distriktene

Den relative fordelingen av bruk mellom landsdelene er tilnærmet lik i perioden 1990-1999. 42 pst. av brukene er lokalisert på Østlandet og 9 pst. i Nord-Norge, Agder/Rogaland og Trøndelag har hver 13 pst. av brukene, mens 23 pst. av brukene er lokalisert på Vestlandet. Fra 1990 til 1999 er den relative nedgangen størst i Nord-Norge og på Østlandet og minst i Trøndelag.

Den relative, distriktsvise produksjonsfordelingen av de viktigste landbruksproduktene mellom landsdelene har vært stabil i perioden 1985-1999. Melkeproduksjonen har gått ned i alle landsdeler. Svinekjøttproduksjonen har økt i alle regioner med unntak av Vestlandet, men relativt mest i Nord-Norge.

Bygdeutviklingsmidlene

Bygdeutviklingsmidlene (BU-midlene) skal bidra til å fremme lønnsom næringsutvikling på bygdene innen og i tilknytning til landbruket. For 1999 fikk fylkene til sammen tildelt 595 mill. kroner i BU-midler.

Endringer i forvaltningen av BU-midlene ble forberedt i 1999 med sikte på sammenslåingen av Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) og Statens landbruksbank (SLB) fra 1. januar 2000, jf. St.prp. nr. 1 (1999-2000). Det er lagt til rette for overflytting av alle bedriftsrettede ordninger til de regionale SND-kontorene.

Antallet tiltak har økt med over 4 000 siden 1998. Størst økning har det vært innen grøftetilskudd og skogbrukstiltak, som sammen med tekniske miljøtiltak står for 51 pst. av sakene, men bare 10 pst. av midlene.

Fylkene Sør-Trøndelag og Troms representerer ytterpunktene med tanke på registrerte kvinnetiltak i 1999 med henholdsvis 9 pst. og 27 pst. av tiltakene.

De sentrale BU-midlene nyttes til prosjektrettet virksomhet og tiltak av landsomfattende karakter. Midlene nyttes i hovedsak til kunnskapsutviklingsprosjekter innen næringsutvikling. Et av prosjektene er markedsføringssamarbeidet mellom landbruket og Norges Turistråd for å bygge opp under den natur- og kulturbaserte reiselivsnæringen og bidra til økt lønnsomhet i småskala reiselivsbedrifter i bygdene.

Utviklingen i sysselsettingen i jordbruket

I 1998 sto jordbruket (inkl. jakt og viltstell) for 1,1 pst. av BNP og 4,9 pst. av samlet sysselsetting i 1998 målt som utførte timeverk. I 1985 var andelen av samlet sysselsetting 7,9 pst. Det er en forholdsvis sterk nedgang i arbeidsforbruket fra 1997 til 1999. En nedgang i andel bruk med arbeidskrevende produksjoner, kan forklare noe av nedgangen.

Likestilling og rekruttering

Alle virkemidler i landbrukspolitikken likestiller i utgangspunktet menn og kvinner. Kvinner er imidlertid spesielt prioritert i BU-ordningen og gjennom et eget etableringstilskudd for unge bønder.

I 1999 var om lag 13 pst. av alle personlige brukere kvinner, mens antall årsverk utført av kvinner var 25 pst. Andelen kvinner som har overtatt gårdsbruk på odel har økt i alle landsdeler siden 1970, og var i perioden 1995-1999 på 23 pst. Kvinneandelen blant eiere og brukere avtar med økende størrelse på eiendommen/driftsenheten.

Gjennomsnittsalderen på brukerne er i dag 49 år og har endret seg lite de siste 15 årene. Gjennomsnittsalderen avtar med økende bruksstørrelse.

Miljø

Det er gjennomført flere tiltak og program for å stimulere til bedre lokal samordning av miljøarbeidet og sikre bedre kunnskap og kompetanse. I 1999 ble det igangsatt 173 ulike områdetiltaksprosjekter fordelt over hele landet. Det er en stor og økende etterspørsel etter denne typen prosjekter. God kunnskap om økologiske prosesser, miljøtilstand, effekter av tiltak og virkemidler har vist seg å være av stor betydning. Kunnskaps- og kompetanseoppbygging er en langsiktig oppgave og det er viktig at dette samordnes med virkemiddel- og tiltaksgjennomføringen. Gjennomføringen av miljøtilpasninger i jordbruket er fulgt opp med resultatkontroll og overvåking. I proposisjonen gis en oversikt over innsatsen i 1999 for å fremme miljøvennlige driftsformer.

Det er god oppslutning om igangsatte tiltak i kulturlandskapet. Tiltakene gjennomføres i økende grad samlet for hele områder. Antall husdyr av ulike slag på beite er en viktig faktor for å opprettholde kulturlandskapet. Antallet er redusert fra vel 2,5 mill. dyr i 1995 til vel 2,3 mill. dyr i 1999. Økende gjengroing i utmark er en utfordring. Dette gjelder også områder som opprettholder stor grad av setring. Totalt antall setre er redusert med ca. 8 pst. siden 1996. Omdisponering av dyrket og dyrkbart areal til andre formål enn landbruk har i de siste årene vært ca. 18 000 dekar årlig.

Økologisk landbruk

Økologiske arealer og arealer i karens utgjorde ved utgangen av 1999 ca. 1,8 pst. av totalt jordbruksareal i Norge. Det er i hovedsak eng og beite til dyrefôr som produseres økologisk. Kornarealet har de siste årene utgjort omlag 6 pst. av det totale økologiske arealet. Tilgangen på norskprodusert økologisk matkorn, og kraftfôr til produksjon av melk, kjøtt og egg, er derfor sterkt begrenset. Økologisk primærproduksjon er stadig økende. Andelen av produksjonen somnår fram til forbruker som økologisk, er imidlertid synkende. Lave volumer gjør det vanskelig for store markedsaktører å behandle økologisk produksjon på en rasjonell måte og er en viktig årsak til at det er vanskelig å få produktene fram til forbrukerne som økologiske. Det er utarbeidet en strategi og handlingsplan for utvikling av markedet for økologiske landbruksprodukter. I handlingsplanperioden 2000-2003 er det foreslått å avsette 70 mill. kroner til markedstiltak.

Produksjons- og markedsutvikling

Tilpasning av markedstilførsel og produksjonskapasitet til etterspørselen er avgjørende for å utnytte de inntektsmulighetene jordbruksavtalen gir. Overproduksjonen har de siste årene økt dramatisk, påfører produsentene store inntektstap og bidrar til uønskede samfunnsøkonomiske kostnader.

Produksjonstilpasningen innen melkeproduksjonen styres gjennom kvoteordningen, herunder kjøp- og salgsordningen. Meierileveransen av kumelk er redusert fra 1 837 mill. liter i 1990 til 1 647 mill. liter i 1999, en reduksjon på ca. 10 pst. Innenlandsk salg av meieriprodukter er også redusert. Eggsektoren har lenge vært preget av overproduksjon og overkapasitet. Markedsoverskuddet er redusert fra 5-6 pst. tidlig på 90-tallet til ca. 2 pst. i 1997 og 1998. I 1999 er markedsoverskuddet igjen økt til om lag 5 pst. Samlet kjøttproduksjon økte også fra 1998 til 1999. Produksjon av kraftfôrbaserte kjøttslag har økt mest i perioden 1992-1999. Økningen er relativt sterkest for fjørfekjøtt med om lag 60 pst. Budsjettnemnda for jordbruket har beregnet brutto pristap for jordbruket som følge av markedssituasjonen for kjøtt og egg i 1999 til ca. 846 mill. kroner.

Arealet av grønnsaker til salgsproduksjon har vært forholdsvis stabilt. Fruktarealet viser imidlertid en nedgang på om lag 10 pst. fra 1989 til 1999. Sett over tid synes grønnsaksforbruket å være stigende. Utviklingen av potetareal i drift viser en nedadgående trend.

Kostnadsutviklingen

På kostnadssiden er det i hovedsak bare kraftfôrkostnadene og i noen grad kapitalkostnader som er direkte påvirket av jordbruksoppgjøret. Kostnadsutviklingen er av avgjørende betydning for inntektsmulighetene i jordbruket.

De siste årene er det særlig økende rentenivå som har bidratt til økte kostnader. Fra 1998 til 1999 økte totale kostnader med 1,7 pst. Fra og med 1999 er næringsdrivende i jordbruket, husdyrhold, hagebruk og gartneri fritatt for å betale investeringsavgift på driftsmidler m.v. hovedsakelig til bruk i disse næringene. Det regnskapsmessige utslaget av dette vil øke i årene framover. Budsjettnemnda for jordbruket har budsjettert med en kostnadsreduksjon i 2000 på 1,9 pst. Driftskostnadene reduseres med 1,6 pst. Hovedårsaken er en reduksjon av kraftfôrkostnadene med 5,6 pst. på grunn av volum- og prisnedgang, samt bortfall av kunstgjødselavgiften.

Inntektsutviklingen i jordbruket

Landbruksbefolkningen skiller seg ikke vesentlig fra andre grupper når det gjelder de samlede inntektene i husholdningen. Nettoinntekten for brukerfamilien var i 1998 kr 382 600. Andel av inntektene som brukerfamiliene henter fra jordbruket er redusert fra om lag 70 pst. i 1980 til vel 47 pst. i 1998. Pr. årsverk er det beregnet en inntektsreduksjon på kr 7 800 fra 1998 til 1999. Hovedårsakene til den sviktende inntektsutviklingen fra 1998-1999 er lavere melkepris samt reduserte inntekter fra kjøttproduksjonen, grunnet sviktende marked.

Overføringene til jordbruket

Netto overføringer i faste kroner var høyest i første halvdel av 1980-årene og er redusert fram til 1997. Siden 1997 har budsjettoverføringene økt.

OECDs tall viser at jordbruksstøtten i Norge utgjør 70 pst. av produksjonsverdien for 1998, sammenlignet med en verdsetting til verdensmarkedspris. Norge har sammen med Sveits, Korea, Japan og Island den mest omfattende jordbruksstøtten blant OECD-landene.

Det siste tiåret har det skjedd en betydelig dreining i virkemiddelbruken fra pristilskudd til mer produksjonsnøytrale virkemidler både i Norge og andre land. Dette har vært gjort bl.a. for å redusere tilskuddenes produksjonsdrivende effekt og for å redusere intensiteten i produksjonen.

1.3 Forbrukerorientering - matproduksjon, foredling og distribusjon

Gjennom Stortingets behandling av St.meld. nr. 19 (1999-2000) er det trukket opp nye retningslinjer for forbrukerorientering av mat- og landbrukspolitikken. Forbrukernes interesser må tillegges økt vekt i matkjeden og i utformingen av politikken. Det er da grunnleggende at hele matkjeden ses i sammenheng. For å sikre forbrukerne helsemessig trygge matvarer, skal hele varekjeden være omfattet av kvalitetssystemer som følges opp gjennom regelverk og tilsyn.

Å legge større vekt på forbrukerinteressene innebærer også å arbeide for lavere matvarepriser. Regjeringen legger til grunn at forskjellene i matvareprisene mellom Norge og våre naboland bør reduseres. Her må alle ledd i verdikjeden for matproduksjon bidra. Fra det offentliges side utvikles og forbedres dokumentasjonsverktøy for prisdannelsen og prisutviklingen i ulike ledd - og prissammenligninger med våre naboland. Arbeid med videreutvikling av et slikt system er satt i gang, og vil bli sentralt i oppfølgingen. Både for å sikre et produktspekter tilpasset forbrukernes behov og lavere forbrukerpriser må myndighetene bidra til å sikre godt fungerende markeder.

Næringsmiddelindustrien er Norges nest største industribransje, etter verkstedindustrien. Konkurransen er tiltakende, både nasjonalt og internasjonalt. Næringsmiddelindustrien er avhengig av råvarer som er konkurransedyktige både mht. pris og kvalitet. Hensynet til næringsmiddelindustriens utviklingsmuligheter, til forbrukerinteressene og til primærjordbrukets avsetningsgrunnlag gjør det viktig at næringsmiddelindustriens konkurranseevne styrkes. For å oppnå dette er det gjennomført - og planlegges - betydelige strukturendringer i bransjen. Gjennom råvareprisutjevningen for industrielt bearbeidede jordbruksvarer (RÅK) utbetales tilskudd for å utjevne forskjeller i råvarekostnadene mellom norske og utenlandske ferdig-varer.

Tiltak i mat-, ernærings- og helsepolitikken skal sees i sammenheng og koordineres til en helhetlig og felles satsing. Norsk landbruk, omsetningsledd og helsemyndigheter står overfor en stor utfordring i forhold til anbefalingene om en fordobling av frukt- og grønnsaksforbruket.

Over 99 pst. av omsetningen gjennom dagligvarebutikker er nå konsentrert i de fire paraplykjedene Norgesgruppen, Hakongruppen, NKL og Reitangruppen. Paraplykjedene deltar i nordiske og europeiske innkjøpsallianser. Det skjer også en eiermessig integrasjon i Norden og det forventes en betydelig europeisk integrasjon gjennom fusjoner og erverv. Parallelt med den horisontale integrasjonen har det skjedd en vertikal integrasjon mellom grossist- og detaljistleddet. Landbruksdepartementet i samarbeid med andre berørte departement vil følge utviklingen nøye i forhold til de nye målsettinger om en mer forbrukerorientert landbruks- og matproduksjon.

Andelen av befolkningens forbruksutgifter som går til matvarer, har hatt en jevn nedgang fra ca. 16 pst. i 1989 til ca. 11 pst. i 1999. Høyinntektsgrupper bruker en vesentlig mindre andel enn lavinntektsgrupper. Prisnivået på matvarer ligger lavere i Sverige og Danmark enn i Norge. Av landbruksbaserte matvarer er prisforskjellene mellom Norge og nabolandene minst for poteter, frukt og grønt. Årsaken til høyere matvarepriser i Norge enn i våre naboland ligger både i produsentprisene og i de senere ledd. Kostnadsreduksjoner er derfor nødvendige i alle ledd for at forbrukerne skal oppleve reelle prisreduksjoner.

1.4 Importvernet og internasjonale forhold

Importvernet er ikke gjenstand for forhandlinger i henhold til jordbruksavtalen og Hovedavtalen. Utformingen av importsystemet har imidlertid stor betydning for jordbruket. Utformingen av pris- og markedssystemene i jordbruket må skje innenfor de rammer importvernet setter. Dette gjelder både de rammer som følger av internasjonale forpliktelser og av nasjonale tilpasninger innenfor disse.

Landbruksavtalen under WHO legger viktige rammebetingelser for den nasjonale landbrukspolitikken gjennom forpliktelser og rettigheter på tre områder: markedsadgang, internstøtte og eksportsubsidier.

Landbruksavtalen medførte omlegging til et tollbasert importvern der tollsatsene skulle reduseres med 36 pst. til 2000. I tillegg forpliktet Norge seg til å etablere tollkvoter for såkalt eksisterende og ny markedsadgang.

WTO-landbruksavtalen definerer tre typer internstøtte - gul støtte, blå støtte og grønn støtte. WTO-landbruksavtalen har konkrete bindinger knyttet til bruken av gul støtte. Denne skal reduseres med 20 pst. i gjennomføringsperioden (1995-2000). Avtalen i WTO forutsetter videre en årlig reduksjon i bruken av eksportsubsidier fra 1995 til år 2000 på til sammen 36 pst. målt i verdi og 21 pst. målt i volum. Det er særlig for ost, kjøtt og bearbeidede produkter at bindingene for eksportstøtte er reelt begrensende for Norge.

I henhold til artikkel 20 i den eksisterende WTO-landbruksavtalen er det innledet nye forhandlinger på jordbruksområdet, og man er nå enige om timeplanen for første fase i drøftelsene fram til mars 2001.

Det er lagt klare føringer for Norges tilnærming til forhandlingene på landbruksområdet. I næringskomiteens innstilling til Stortinget (Innst. S. nr. 167 (1999-2000)) understreker komiteens flertall bl.a. at:

«… importvernet er en bærebjelke i norsk landbrukspolitikk, også for å sikre at landbrukets funksjoner ut over matproduksjon ivaretas. Det er derfor avgjørende å videreføre et importvern som gir preferanse for norsk produksjon.»

Artikkel 20 viser til den langsiktige målsettingen om å oppnå betydelig gradvise reduksjoner i støtte- og vernetiltak. Det kreves ikke at det langsiktige målet nås allerede i den kommende forhandlingsrunden. Selve forpliktelsen til å forhandle for å fortsette reformprosessen innebærer imidlertid at partene må forventes å gå lenger enn de eksisterende forpliktelser.

EUs landbrukspolitikk gjennom budsjettreformen Agenda 2000 påvirker norsk landbruk og den landbruksbaserte industrien. Agenda 2000 er begrunnet ut fra både interne og eksterne formål. De interne forholdene knytter seg bl.a. til å redusere overproduksjonen og EUs budsjettomkostninger ved å øke EU-landbrukets konkurransekraft og å forenkle EUs felles landbrukspolitikk.

Nivået for utløsning av sikkerhetsmekanismen ved import av storfekjøtt fra de minst utviklede landene (MUL) på 2 700 tonn, videreføres for 2001. Denne importen vil ikke bli auksjonert.

1.5 Hovedtrekk ved jordbruksoppgjøret i 2000

Markedssituasjonen er nå den vanskeligste jordbruket har hatt siden begynnelsen av 1980-tallet. Det er svikt i etterspørselen og betydelig ubalanse mellom produksjon og forbruk av både kjøtt og egg- og melkeprodukter. Det er avgjørende for næringen at det iverksettes tiltak som møter disse utfordringene både på kort og lang sikt. I denne sammenheng er det viktig at pris- og skatteordningen som Stortinget har gitt sin tilslutning til blir gjennomført slik at markedet for norske jordbruksvarer kan styrkes både i forhold til grensehandel og i forhold til konkurransekraften for norsk næringsmiddelindustri.

Rammen for jordbruksoppgjøret skal i 2000 for første gang vurderes på avtaleårsbasis (1. juli 2000 - 1. juli 2001). Regjeringen mener det er mest hensiktsmessig at Totalkalkylen fortsatt beregnes på kalenderårsbasis, som øvrige deler av resultatkontrollen.

Ved vurdering av rammen har Regjeringen lagt til grunn at det er behov for betydelige kostnadsreduksjoner og omstillinger i hele matvarekjeden. Med en rask effektivitetsforbedring bl.a. innenfor kraftfôr, kjøtt- og meieriindustri vil markedsmulighetene og markedsinntektene kunne økes gjennom redusert grensehandel og økte markedsandeler for norsk næringsmiddelindustri. Det pekes på at jordbrukets organisasjoner har betydelig påvirkningsmulighet for å gjennomføre slike tiltak i de produsenteide samvirkeorganisasjonene.

Ved fastsetting av inntektsrammen er det også tatt hensyn til den virkning skatteordningen har for jordbrukernes netto disponible inntekt. Det legges derfor til grunn at reduksjonen i bevilgningene over kap. 1150 gjennomføres med virkning fra 1. januar 2001.

Ut fra en samlet vurdering av alle aktuelle tilpasningsmuligheter og inntektsvirkningen av ulike elementer, legger jordbruksoppgjøret for 2000-2001 etter Regjeringens mening et grunnlag for at aktive utøvere i jordbruket kan få en inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper i samfunnet. I vurderingen er det tatt hensyn til at det gjennomføres en fordelingsprofil til fordel for jordbrukerne som har jordbruket som en viktig del av de samlede inntekter.

Både ved fastsetting av inntektsrammen og gjennom fordelingen er det lagt stor vekt på å sikre en bedre utnytting av de eksisterende midler på jordbruksavtalen.

Kornprisene reduseres vesentlig mer enn verdien av inntektsfradraget for å bidra til kostnadsreduksjon i husdyrholdet gjennom lavere kraftfôrpriser og prisreduksjoner tidlig i gjennomføringsperioden. Kornprodusentene kompenseres gjennom økt arealtilskudd.

Det gjennomføres betydelig utflating av strukturprofilen på tilskuddene som utbetales pr. dekar og pr. dyr, samt økning i antall enheter det kan gis tilskudd til på hvert bruk. Dette innebærer en omfordeling av tilskudd i retning større bruk, slik komiteen forutsetter.

Det etableres et verdiskapingsprogram for norsk matproduksjon. Formålet skal være høyere verdiskaping både innen primærproduksjon og foredling gjennom å utnytte markedsmulighetene bedre. Programmet utformes i nært samarbeid med sentrale aktører og forutsetter medfinansiering. Det legges opp til at verdiskapingsprogrammet samlet finansieres gjennom ny bevilgning samt omdisponering av midler over LUF og Konkurransestrategier for norsk mat på i alt 500 mill. kroner i en femårsperiode. Konkurransestrategiene for norsk mat legges inn på LUF fra 1. januar 2001 som en del av verdiskapingsprogrammet.

Regjeringens forslag til jordbruksoppgjør er basert på statens tilbud. Det innebærer en reduksjon i målprisene på 900 mill. kroner. Statens grunnpriser på korn reduseres med 14 øre pr. kg. Bevilgningen til gjennomføring av jordbruksavtalen (sum kap. 1150 og 4150) reduseres i avtaleåret med 400 mill. kroner. Bevilgningsreduksjonen gjennomføres i andre avtalehalvår. Sammen med inntektsfradraget ved beskatning reduserer dette isolert sett jordbrukets inntektsmuligheter med 400 mill. kroner. Fordi engrosprisene på kjøtt og egg ligger til dels betydelig under målprisnivå vil det faktiske prisutslaget kunne anslås til 300 mill kroner. Med disse forutsetninger vil jordbrukets inntekter kunne øke med om lag 200 mill kroner. I tillegg regner Regjeringen med innsparinger på avtalen i 2001 på om lag 300 mill. kroner. Ytelsene til det aktive jordbruket vil derfor reduseres vesentlig mindre enn bevilgningsreduksjonen isolert sett tilsier.

Regjeringen foreslår omlegging av markedsordningen for melk, med målpriser på råvarenivå, basert på flertallsinnstilling fra en arbeidsgruppe, utredninger fra NILF og de konklusjoner som ble trukket under sonderingene. I tillegg er det i forhold til tilbudet foretatt mindre justeringer på enkelte punkter, delvis basert på drøftingene under forhandlingene. Det gjelder blant annet opplegget for økologisk landbruk, markedsordningen for korn og profilen på direkte tilskudd. Dette gir utslag i økte tilskudd for mindre og mellomstore melkeproduksjonsbruk, i saueholdet, geiteholdet og storfekjøttproduksjonen sammenlignet med statens tilbud i forhandlingene.

Gjennomføring av pris-/skattetiltaket forutsetter at strukturprofilen i jordbruksavtalens tilskuddsordninger flates ut slik at midlene omfordeles til bruk som, relativt sett, taper på prisreduksjonene og en kompensasjon gjennom inntektsfradrag ved skatteligningen som er lik for alle bruk, uansett størrelse. Ved tilpasningen er verdien av skatteordningen regnet til kr 14 000 for alle bruk med tilstrekkelig næringsinntekt. I dette oppgjøret foretas det relativt store endringer på flere enkeltelementer i virkemiddelbruken.

Endringene som foreslås vil slå mest negativt ut for bruk med under 100 dekar, og som har flere dyreslag.

Samlet sett vil Regjeringens forslag om målprisreduksjoner, skatt og utflating av strukturprofil føre til en viss innstramming for de mindre brukene. Dette vil i stor grad være bruk hvor også andre forhold enn inntektsmulighetene fra tradisjonell jordbruksdrift har betydning for rekrutteringen. For disse brukene vil Regjeringens tiltak med et verdiskapingsprogram være vel så viktig for framtidsmulighetene.

Tabellen under viser beregnet utslag av pris-, tilskudds- og skatteendringer for grupper av referansebruk, kroner pr. årsverk.

Beregnet utslag av pris- og tilskudds- og skatteendringer for grupper av referansebruk, kroner pr. årsverk

1) Beregnet ut fra at prisene på kjøtt og egg reduseres tilsvarende reduserte kraftfôrkostnader, unntatt for sau.

2) Det minste kornbruket er ikke gitt utslag av skatteordningen pga. lav inntekt.

Samlet sett får de fleste produksjoner og bruksgrupper en økning i inntektene i avtaleperioden når alle forhold regnes inn. Unntatt fra dette vil være de minste bruk og bruk med så lav næringsinntekt at de ikke får nytte av skatteordningen. I de kraftfôrbaserte produksjonene blir inntektsmulighetene vesentlig redusert dersom man regner fullt utslag av målprisreduksjonen.

1.6 Nærmere om sentrale politikkområder

I proposisjonen legges det vekt på at virkemidlene skal utformes med sikte på økt forbrukerretting og økt konkurranse i verdikjeden. Det er en hovedutfordring å utforme de økonomiske virkemidlene slik at samfunnsmålene oppnås mest mulig effektivt. Det er også behov for en gjennomgang av virkemiddelbruken med sikte på bedre målretting og forenkling.

Verdiskapingsprogram for norsk matproduksjon

Regjeringen går inn for å etablere et verdiskapingsprogram hvor det overordnede målet er høyere verdiskaping gjennom å stimulere til økt utnyttelse av markedsmulighetene både innenfor primærproduksjon og foredling. En viktig effekt av programmet vil etter departementets vurdering være at det bidrar til å skape en felles virkelighetsoppfatning av utfordringene på alle ledd i matvarekjeden.

Programmet skal omfatte både konvensjonelle og økologiske produkter, og vil bestå av to hovedelementer:

• – bedriftsrettede virkemidler som retter seg mot småskalaprodusentene,

• – utviklingsrettede virkemidler som består av tiltak som retter seg mot utvikling og kompetanse for alle aktørene i matvarekjeden.

Programmet må bygge videre på og videreutvikle tiltak som er i gang eller er planlagt, og som finansieres over LUF og Konkurransestrategiene for norsk mat. Omfang og innretning av arbeidet med utvikling av geiteholdet inngår som en del av verdiskapingspro-grammet fra 2001.

Departementet er i tråd med St.meld. nr. 19 (1999-2000) i gang med å utrede merkeordninger for matvarer med fokus på opprinnelse og tradisjon, for å imøtekomme forbrukernes interesser. En slik merkeordning vil fremme utviklingen av kvalitetsprodukter i norsk landbruk, og vil dermed kunne bidra positivt i utviklingen av spesialiserte matvarer.

Likestilling og rekruttering

Landbruksdepartementet vil opprette et utvalg som skal utrede virkningene av odelsloven og eventuelt komme med forslag til lovendringer, blant annet med tanke på å styrke rekrutteringen til landbruket. Utvalget vil få i oppgave å se på virkningene av odelslovens regler for kvinners situasjon i landbruket. Departementet foreslår å avvikle tilskudd til onnebarnehager som særskilt ordning, og foreslår videre en avsetning til praktikantordningen på 15 mill. kroner.

Etter- og videreutdanning

Kompetansen i landbruket og landbrukstilknyttede virksomheter må heves og dokumenteres for å nå sektorens mål. Kompetanseutviklingsprogrammet i landbruket skal etableres som en ordning for utvikling av nye og effektive læringsformer og det settes av 5 mill. kroner til dette i 2001. Programmet skal omfatte jord-, skog- og hagebruk og skal i første omgang ha en varighet på 3 år.

Næringsmiddelindustrien

Det er et gjensidig avhengighetsforhold mellom primærproduksjonen og store deler av næringsmiddelindustrien. Det er spesielt viktig at RÅK-industrien sikres forutsigbare rammebetingelser og en råvare-prisutvikling som står i forhold til utviklingen i råvarepriser i EU og i forhold til tollvernet. Bevilgninger til prisnedskrivning innenfor RÅK foreslås derfor økt med 10 mill. kroner.

Helse- og ernæringsspørsmål

Norsk landbruk, omsetningsledd og helsemyndigheter står overfor en stor utfordring i forhold til anbefalingene om en fordobling av frukt- og grønnsakforbruket. Barn og unge er her en viktig målgruppe. Spesielle satsinger knyttet til ernæringsspørsmål over jordbruksavtalen er ordningen med frukt- og grønnsakabonnement i skolen og skolemelkordningen som finansieres over jordbruksavtalen og av Omsetningsrådet gjennom omsetningsavgiften.

Bygdeutvikling og endringer i forvaltningen av bygdeutviklingsmidlene

Overføringen av oppgaver og ressurser fra Statens landbruksbank og Fylkesmannens landbruksavdelinger til Statens nærings- og utviklingsfond (SND) er gjennomført etter planen. Bygdeutviklingsmidlene skal bidra til lønnsom næringsutvikling på bygdene i og i tilknytning til jordbruket. Størstedelen av midlene til utviklingstiltak innvilges på fylkesnivået. De viktigste tiltakene er investeringer i nye næringer, bedriftsutvikling og etablererstipend som er direkte rettet mot virksomhetsetablering og -utvikling.

BU-midlene skal også bidra til forbrukerretting av landbruket. Investeringer innen områder som har økende etterspørsel og områder som ikke har markedsdekning, bør prioriteres, slik at etterspørselen så langt det er mulig kan dekkes med norske produkter.

Markedsordningen for melk

Det er ytterligere behov for reduksjon av melkeproduksjonen til tross for at melkeproduksjonen er betydelig redusert de siste årene. Meierileveransen er i 2000 beregnet til om lag 1 540 mill. liter melk. En evt. omfordeling av melkekvoter ved runden i 2000 gjennomføres på fylkesnivå. Det settes ikke av ny melkekvote til omstilling fra sauehold til melkeproduksjon i rovdyrutsatte områder.

I forbindelse med behandlingen av jordbruksavtaleproposisjonen i 1999, ble en arbeidsgruppe bedt om å utrede alternativer til dagens prisutjevningssystem for å sikre reell konkurranse innenfor produksjon av konsummelk, jf. Innst. S. nr. 243 (1998-1999).

Arbeidsgruppens mandat innebar:

• – å foreta en gjennomgang av gjeldende prisutjevningsordning

• – å utrede et nytt avtaleprissystem for melk der prisfastsettelsen på melk i jordbruksavtalen skjer på råvarenivå

• – utrede om utjevningen bør praktiseres gjennom avgifter og tilskudd på salgsproduktene

Det ble lagt til grunn at det innenfor et konkurransenøytralt system skulle ivaretas de samme hensyn og målsettinger som ved etableringen av gjeldende sy-stem.

For å kunne si noe om faktisk pristilpassing og konkurransevilkår i meierisektoren siden innføringen av prisutjevningsordningen, ble Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) engasjert for å vurdere gjeldende kostnadskalkyler, råvareverdier for representantvarene i prisutjevningsordningen, og i hvor stor grad representantvarene er representative for sine respektive grupper.

For representantvarene konkluderer NILF med at TINE ikke har foretatt en fullstendig kostnadsrelatert prissetting. Undersøkelsen indikerer videre at man har en situasjon med kryssprissubsidiering. For de fleste prisgruppene innebærer avviket at gjennomsnittlig prisuttak ligger lavere enn prisuttaket for representantvarene. På denne bakgrunn har arbeidsgruppen konstatert at det er behov for betydelige pristilpasninger innenfor de ulike prisgruppene ved overgang til et sy-stem med avtalepriser på råvarenivå.

Departementet legger til grunn at systemet med differensierte priser på melk til ulike anvendelser fortsatt skal forankres i jordbruksavtalen, og at graden av differensiering skal bestemmes gjennom prisfastsettingen i oppgjøret.

Departementet mener prissystemet for melk i jordbruksavtalen og den forvaltningsmessige gjennomføringen av dette bør legges om slik arbeidsgruppen foreslår. Prinsippene i den nye ordningen er utførlig beskrevet i proposisjonen.

Departementet ser det videre som nødvendig å etablere en særordning for små konsummelkmeierier for å bedre deres konkurransesituasjon. Dette bør skje gjennom et fast tilskudd til disse meieriene. Tilskuddet skal i utgangspunktet være forbeholdt de to eksisterende konsummelkanleggene utenom samvirket, og tilskuddet forutsettes finansiert innenfor utjevningsordningen.

Samdrifter

Det er et mål å stimulere til samarbeidsløsninger for å få mer fleksibilitet i forhold til arbeidsinnsats og sosiale forhold, samt å utnytte bygninger, maskiner og utstyr bedre. Samtidig er det ikke ønskelig å stimulere til enheter som er svært store for norske forhold. Videre samdrift mellom aktive brukere, og kravet til minimum 10 pst. deltakelse opprettholdes. Det settes en maksimal kvote på 450 000 liter for nye samdrifter.

Tiltak for geiteholdet

Departementet er enig i at det er behov for et utvik-lingsprogram for geitebruk. Omfang og innretning på dette bør inngå som en del av verdiskapingsprogrammet.

Det innføres også en ordning for nyetablering av geitemelkproduksjon for lokal foredling utenfor kvoteordningen.

Ny markedsordning for korn

Departementet mener det bør nedsettes en partssammensatt arbeidsgruppe som får i mandat å utrede den detaljerte utformingen av en ny markedsordning for korn, og at arbeidsgruppen legger til grunn for sin utredning de føringer som er gitt i St.meld. nr. 19 (1999-2000) og i Innst. S. nr. 167 (1999-2000). Arbeidsgruppen skal særskilt vurdere prinsipper for fastsettelse av målpris, prisnotering og markedsregulering.

Det legges opp til å innføre en ny markedsordning for korn fra 1. juli 2001. Det gjennomføres derfor ikke vesentlige endringer i markedsordningen med virkning for kornsesongen 2000/2001.

Kjøtt og egg

I henhold til protokoll til jordbruksavtalen har jordbruket det økonomiske ansvar for overproduksjon. For kjøtt- og eggsektoren skal prisfastsettingen være hovedvirkemidlet i den langsiktige markedstilpasningen. Den foreliggende markedssituasjon gjør det vanskelig for jordbruket å realisere de inntektsmuligheter som jordbruksavtalens målpriser åpner for. De målprisreduksjoner som er foreslått i proposisjonen vil bringe målprisene og de faktiske markedsprisene nærmere hverandre. Dette vil over tid redusere behovet for produksjonstilpassende tiltak.

Grøntsektoren og poteter

Det ble under jordbruksforhandlingene i 1999 etablert en generell tilskuddsordning for å stimulere til etablering og drift av produsentsammenslutninger for potet- og grønnsaksprodusenter i Nord-Norge. Bevilgningen til produsentsammenslutninger økes, slik at ordningen kan utvides til en generell ordning.

Miljøvirkemidler

Utviklingen av miljøprogrammet på statlig nivå og opplegg for miljøplan for det enkelte gardsbruk vil stå sentralt i arbeidet med å nå miljømålene i landbruket. Det er fortsatt behov for å stimulere til mer miljøvennlige jordarbeidingsmetoder for å redusere erosjon og forurensning av norske vassdrag og tilførsler av næringsstoffer til Nordsjøen. Landbruksdepartementet og Miljøverndepartementet vil sammen med ulike organisasjoner i tilknytning til jordbruket og avfallsbransjen, etablere et 5-årig program for økt omsetning og bruk av produkter basert på våtorganisk avfall og slam.

Målet med programmet er å redusere miljøproblemene forårsaket av dette avfallet. Miljøkravene i Areal- og kulturlandskapstilskuddet skal bidra til å sikre viktige miljøverdier i forbindelse med aktiv jordbruksdrift. Miljøplanene skal videre bidra til satsing på de tiltak som kan gi størst miljøeffekt på det enkelte bruk og i den enkelte region.

Å ivareta miljøverdier og kulturarv knyttet til seterdrift er vurdert som viktig både i nasjonal og internasjonal målestokk. Gjennom de fylkesvise BU-midlene vil det være mulig også å iverksette lokale tiltak rettet mot å styrke seterdrift.

Økologisk landbruk

Det er en målsetting at 10 pst. av det totale jordbruksarealet skal være økologisk innen utgangen av 2009 under forutsetning av en positiv markedsutvikling. Den videre satsingen innenfor økologisk landbruk må i større grad enn tidligere ta utgangspunkt i hele verdikjeden fra primærledd til forbruker. Det må legges spesiell vekt på å øke åpen åkerproduksjonen, slik at etterspørsel etter økologisk kraftfôr i størst mulig grad kan dekkes av norsk produksjon. Samlet styrkes satsingen på økologisk landbruk med 17,5 mill. kroner. For å målrette tilskuddene til økologisk drift omgjøres arealtilskuddet til grovfôrarealer til et husdyrtilskudd. Husdyrtilskuddet begrenses til å gjelde storfe, geit og sau.

1.7 Samordning av den sentrale landbruksforvaltningen

Ved behandlingen av St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 3 (1999-2000), jf. Innst. S. nr. 89 (1999-2000), vedtok Stortinget at Statens Kornforretning, Omsetningsrådet, Fraktkontoret for slakt og deler av Statens Landbruksbank skal samordnes til én institusjon. Det nye forvaltningsorganet, Statens landbruksforvaltning (SLF), vil være underlagt Landbruksdepartementet og opprettes med virkning fra 1. juli 2000.

Stortinget vedtok videre å avvikle Statens Landbruksbank og overføre hoveddelen av virksomheten til Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND).

For å kunne gjennomføre samordningen og avvikle Statens Landbruksbank har en måttet gjøre endringer i en rekke lover, jf. Ot.prp. nr. 11 (1999-2000) og Ot.prp. nr. 12 (1999-2000) og Stortingets behandling av disse.

Dette har bl.a. medført at Omsetningsrådet opphører som egen virksomhet. Samtidig overtar staten sekretariatsansvaret for rådet. Departementet vil legge denne funksjonen til SLF. Utgiftene som er forbundet med å forberede og følge opp sakene for Omsetningsrådet vil bli belastet omsetningsavgiften.

SLF skal være et utøvende forvaltningsorgan for de sentrale landbrukspolitiske virkemidlene samt være et støtte- og utredningsorgan for departementet. Ved oppstart av SLF 1. juli 2000 vil det være 181 årsverk i institusjonen. Departementet legger til grunn at samordningen skal gjennomføres uten oppsigelser. Engangsutgiftene knyttet til oppstart av ny virksomhet i 2000 er budsjettert til 10,5 mill. kroner. Det er lagt opp til at Statens landbruksforvaltning skal budsjetteres på statsbudsjettet på ordinær måte med en 1-post, jf. St.prp. nr. 1 (1999-2000).

1.8 Endringer i statsbudsjettet for 2000

I proposisjonen foreslås endringer i statsbudsjettet for 2000 som følger av de bestemmelser som inngår i Regjeringens forslag til jordbruksoppgjør for avtaleperioden 2000-2001, 1. avtaleår. Utslagene for budsjettet i 2000 er beskrevet nedenfor.

I Regjeringens forslag til jordbruksoppgjør er det foreslått endringer som innebærer en varig reduksjon i bevilgningene over kap. 1150 med 412,9 mill. kroner. Inntektsbevilgningen på kap. 4150 post 80 reduseres med 13,0 mill. kroner. Hele bevilgningsreduksjonen vil bli foreslått gjennomført i første halvår 2001. Bruttobevilgningene i 2000 for kap. 1150 Til gjennomføring av jordbruksavtalen, vil bli redusert med kr 11 300 000 fra kr 12 978 343 000 til kr 12 967 043 000.

Brutto inntektsbevilgning for kap. 4150 post 80 Til gjennomføring av jordbruksavtalen m.m., vil bli redusert med kr 4 300 000 fra kr 92 300 000 til kr 88 000 000.