Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

2. Komiteens merknader

Komiteen er tilfreds med at Regjeringen i denne meldingen legger fram en samlet presentasjon av hvordan innsatsen med å forebygge og bekjempe barne- og ungdomskriminalitet skal styrkes og videreutvikles. Komiteen har merket seg at den styrkede innsatsen skal skje gjennom en handlingsplan som skal gjennomføres over en periode på 5 år (2000-2005).

Komiteen er enig med Regjeringen i at begrunnelsen for en handlingsplan ikke er omfanget av barne- og ungdomskriminaliteten, men at et barn eller en ungdom som begir seg ut på en kriminell løpebane, er en for mye, og at kriminaliteten og volden begått av de få som opptrer i gjenger, særlig i Oslo, ser ut til å bli grovere og mer alvorlig.

Komiteen mener at innsatsen må rettes både mot forebygging og mot tiltak som virker overfor barn og unge med store atferdsvansker.

Komiteen er enig i at innsatsen og tiltakene som presenteres i planen spenner over et vidt felt. Det er en hovedutfordring å samordne innsatsen på statlig nivå mellom departementene. Men det er særlig viktig at innsatsen koordineres på kommunalt og fylkeskommunalt nivå. Alt for mange barn og unge med problem blir, etter komiteens mening, kasteballer i systemet. Det er behov for å videreutvikle og synliggjøre gode samarbeidsmodeller. Samtidig er det helt avgjørende at kommuner og fylkeskommuner er i stand til å utføre det forebyggende arbeidet og oppgavene overfor marginalisert barn og ungdom. Mange av de tiltakene som har vært satt i gang de siste årene, har vært prøveprosjekt med ekstra statlige midler. Komiteen har merket seg at Regjeringen peker på behovet for økte midler for å styrke og videreutvikle innsatsen, og slutter seg til dette.

Komiteen er enig i at innsatsen må rettes mot skole, fritid og nærmiljø. Når problemer oppdages, enten det er på helsestasjonen, i barnehagen eller på skolen, trengs det tidlig og samordna intervenering og innsats. Overfor unge lovovertredere trengs det samordna og raske reaksjoner, og langt større innsats i forhold til rehabilitering og ettervern.

Komiteen vil også understreke betydningen av et godt ettervern for dem som har vært plassert i institusjon. Uten et godt ettervern står mange av disse barn og unge uten positive sosiale nettverk, og dette øker sjansen for tilbakefall.

Det er i hovedsak gutter som begår kriminelle handlinger. Komiteen mener at dette perspektivet er viktig ved iverksetting av tiltak. Komiteen understreker betydningen av å få menn til å velge omsorgsyrker, for på den måten å gi gutter, som mangler det, gode rollemodeller.

Komiteen mener at den viktigste forebyggingsstrategien er å sørge for et inkluderende samfunn som gir alle rett og muligheter til å delta med sine ressurser, og til å motvirke de økende forskjellene i inntekt og levekår som St.meld. nr. 50 (1998-1999) Utjamningsmeldinga dokumenterer har utviklet seg på 1990-tallet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke at tiltak mot barne- og ungdomskriminalitet må settes i verk på grunnlag av viten om hvilke tiltak som virker, ikke på grunnlag av "moralsk panikk" og lettvinte krav om handling når det skjer episoder som får stor medieoppmerksomhet.

Flertallet har merket seg at forskning og evaluering viser at det er klare sammenhenger mellom samfunnsstrukturer og samfunnsutvikling, oppvekstmiljø og kriminalitet. Norge har vært et land med små forskjeller mellom folk og med gode nettverk. Vi har hatt en velferdsstat der den bærende ideen er at alle skal sikres like muligheter til arbeid, bolig, utdanning, helse- og kulturtilbud, og vi har en felles skole som den viktigste fellesarena for barn og unge. Dette er, etter flertallets mening, en av de viktigste forklaringene til at vi har forholdsvis liten kriminalitet i Norge.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet synes at det er meget positivt at Regjeringen med denne stortingsmeldingen har satt barne- og ungdomskriminaliteten på dagsorden. Det er på høy tid. Etter disse medlemmers oppfatning er det viktig med en egen handlingsplan dersom man skal komme dette ondet til verks.

Disse medlemmer ser at planen inneholder en rekke forslag til tiltak på forskjellige områder. Dette er positivt. Men etter disse medlemmers oppfatning er disse tiltakene ikke offensive nok.

For å få bukt med barne- og ungdomskriminaliteten må det, etter disse medlemmers oppfatning, i større grad tøffere tiltak til enn de som er foreslått. Bakgrunnen for at denne kriminaliteten har fått vokse er i stor grad at man har ventet med å iverksette tiltak som gjør barn og unge mer ansvarlige for egne handlinger. Det må derfor, etter disse medlemmers oppfatning, settes i gang et større fokus på grensesetting mot den uønskede aktiviteten som samfunnet vil til livs. Ungdom som er vant til at det settes klare grenser for deres oppførsel i det daglige, opptrer som mer harmoniske mennesker og begår langt mindre kriminalitet enn de som ikke er vant til at det settes grenser i det hele tatt. Etter disse medlemmers oppfatning har mange unge i dag ingen respekt overfor foreldre, lærere eller andre autoriteter i vårt samfunn. Respekten overfor autoriteter må igjen gjenvinnes. Etter disse medlemmers oppfatning har det offentlige Norge selv stor skyld i at respekten for autoriteter så å si er helt borte i dagens samfunn. Disse medlemmer mener derfor at det må i større grad foretas grensesetting fra foreldre, skole, lokalsamfunn, politi og statlige myndigheter mot ungdom som begår kriminelle handlinger eller som viser manglende respekt overfor autoriteter som for eksempel foreldre og lærere. Disse medlemmer er av den oppfatning at det må reageres sterkere mot førstegangskriminelle når det gjelder ileggelse av straff. Etter disse medlemmers oppfatning, må det derfor reageres sterkere mot forseelser som er av mindre art. Det må reageres strengere mot småkriminalitet som for eksempel tagging og annen hærverk mot annenmanns eiendom. Disse medlemmer tror at dette kan bidra til å forebygge at vedkommende unge senere begår mer alvorlig kriminalitet.

Disse medlemmer er av den oppfatning at skolen er den viktigste arena for å nå frem til barn og unge. Dette må utnyttes aktivt. Hovedansvaret ligger imidlertid hos foreldrene. Disse medlemmer mener at skolen ikke kan overta deres ansvar, men at også skolen og lærerne må ta sin del av ansvaret i den tid eleven er i skolen.

Disse medlemmer mener at lærerne må bli mer synlige i friminutter, fritimer og lignende for å bidra til å sikre at det ikke oppstår problemer med gjengkriminalitet, hærverk og mobbing i skolen. Etter disse medlemmers oppfatning har mye sviktet i den norske skolen når det gjelder å følge opp dette, og at det derfor er et stort forbedringspotensiale på dette området i skolen. I skolen må flere lærere ha inspeksjon samtidig i friminuttene og opptre med fasthet og autoritet. Disse medlemmer mener at det må kreves en større grad av disiplin, høflighet og orden enn hva som er tilfellet i dag. Dersom dette brytes må det i større grad reageres med utvisning, straffelekse eller igjensitting. Elevene bør også selv delta mer aktivt i utsmykking av skolen for å øke interessen blant dem for at det skal se pent ut rundt dem. Disse medlemmer er av den oppfatning at foreldrene må motiveres til å ta et større ansvar for den skolen som deres barn går på. En omorganisering av skolene, hvor det opprettes driftsstyrer med foreldre i flertall, kan bidra til at foreldrene vil få et større incitament til å ta ansvar for sine barns handlinger i skolen, ved at de da vil få en større forståelse av at hærverk, som for eksempel tagging, går ut over deres egne barn og deres arbeidsmiljø.

Disse medlemmer er av den oppfatning at det må settes et sterkere fokus på folkeskikk og respekt for annenmanns eiendom i skolen.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen om å iverksette undervisning i folkeskikk og respekt for annenmanns eiendom i den norske skolen.»

Disse medlemmer ser meget positivt på ordningene med konfliktråd og mener at dette er en ordning som må styrkes. Etter disse medlemmers oppfatning kan dette bidra til å bevisstgjøre ungdommen og få dem til å ta et større ansvar for sitt eget ungdomsmiljø.

Disse medlemmer mener at det må opprettes flere mindre, rømningssikre internatskoler som baseres på klare disiplinærregeler og en fornuftig pedagogikk som kan lære unge kriminelle folkeskikk, samt normal skoleopplæring og arbeidstrening for arbeidslivet. Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets merknader i Ot.prp. nr. 61 (1997-1998).

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen om å opprette flere mindre, rømningssikre institusjoner som baseres på klare disiplinærregler og en fornuftig pedagogikk, som kan lære unge kriminelle skikkelig folkeskikk, med normal skoleopplæring og arbeidstrening som kan kvalifisere dem for arbeidslivet.»

Disse medlemmer er av den oppfatning at politiet må få tilført større ressurser slik at de i større grad enn i dag kan uroe ungdomsgjenger slik at disse ikke får fred til å drive med kriminelle aktiviteter. En større tilstedeværelse av politi vil, etter disse medlemmers oppfatning, bidra til at kriminaliteten blir redusert og at vi får et tryggere samfunn. Etter disse medlemmers oppfatning må det settes inn et krafttak for å stanse den økende volden og trakasseringen som foretas av ungdomsgjengene, spesielt i Oslo. Polititet må gå aktivt inn å uroe gjengene og skille gjengmedlemmer fra hverandre, slik at de ikke får ro på seg til å fortsette sin samfunnsskadelige aktivitet.

Disse medlemmer er av den oppfatning at ungdomsmiljøene i større grad, enn i dag, må ansvarliggjøres for handlinger som er foretatt av medlemmer i disse. En slik ansvarliggjøring av disse miljøene kan bidra til at positive krefter innad i miljøene selv tar avstand mot interne destruktive krefter.

Disse medlemmer mener at det må vurderes nøye om den kriminelle lavalder bør senkes slik at kriminelle som er under denne lavalder kan straffes for de handlinger som de foretar.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med forslag om å senke den kriminelle lavalder.»

Disse medlemmer er av den oppfatning at ungdom i større grad enn i dag må motiveres til å ta ansvar for sin egen fritid. Ungdom kan ikke forvente at det offentlige skal stille opp med fritidstilbud og offentlige tilskudd til enhver tid. Ungdom som tar ansvar for sin egen fritid må belønnes i større grad enn hva som er tilfellet i dag, for eksempel at det kan få uttelling i form av formell kompetanse. Disse medlemmer er også av den oppfatning at aktive ungdomskriminelle ikke har et ønske om å delta på fritidstilbud som er iverksatt av det offentlige, men uansett størrelsen på de offentlige tilbud vil foreta kriminalitet, nettopp fordi det er spenningen og statusen i dette som driver dem videre i deres kriminelle løpebane. Disse medlemmer mener derfor at det må vesentlig sterkere tiltak til enn et godt utbud av fritidstilbud for å få stanset barne- og ungdomskriminaliteten.

Komiteens medlemmer fra Høyre er tilfreds med at Regjeringen på bakgrunn av Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen av Dokument nr. 8:18 (1998-1999) fra Høyres representanter Per-Kristian Foss, Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs legger frem en handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet.

Disse medlemmer har merket seg at den foreliggende stortingsmeldingen i hovedsak omtaler ulike forebyggende tiltak. Disse medlemmer er enige i at det er behov for å styrke det forebyggende arbeidet for å redusere omfanget av barne- og ungdomskriminalitet. Disse medlemmer vil imidlertid også understreke betydningen av at samfunnet har hensiktsmessige reaksjonsformer å møte barne- og ungdoms-kriminalitet med, og er skuffet over at dette ikke er omtalt i større grad i meldingen.

Disse medlemmer vil påpeke betydningen av grensesetting. Det er viktig at overtramp blir møtt med reaksjoner som viser at samfunnet setter grenser for hva som kan godtas. Reaksjonsmulighetene bør være varierte, og reaksjon trenger ikke nødvendigvis innebære fengsel. Disse medlemmer understreker betydningen av å sikre hjemler til å iverksette tiltak.

Disse medlemmer viser til sine merknader og forslag under de enkelte kapitler.

Komiteen er enig i den overordna målsetting om å sikre alle barn og unge gode oppvekstvilkår og levekår, uavhengig av sosial og kulturell bakgrunn og hvor i landet de bor.

Komiteen peker på at gode barnehager, en levende og inkluderende skole, gode fritidstilbud og møteplasser på ungdommens egne premisser i nærmiljøet, har stor betydning for et godt oppvekstmiljø. Det samme har godt samarbeid mellom offentlige myndigheter, barn og ungdom, foreldre, frivillige organisasjoner og grupper.

Komiteen mener det må føres en helhetlig ungdomspolitikk.

Komiteen viser til Stortingets behandling av St.- meld. nr. 50 (1998-1999) Utjamningsmeldinga. Veien ut av fattigdom går gjennom arbeid. For mange blir sittende fast i det offentlige sikkerhetsnettet og blir langtidsmottakere av sosialhjelp, som er ment å være en midlertidig nødløsning. Komiteen vil understreke betydningen av helhetlige tiltak for langtidsmottakere av sosialhjelp. Disse har ofte sammensatte problemer som krever sammensatte svar, et tilbud som i større grad er individrettet og bedre koordinert mellom kommunens sosialtjeneste og statlige etater som trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten. Komiteen mener arbeidsmarkedstiltakene må gjøres om og målrettes mot grupper som har særskilte problemer i forhold til arbeidslivet. Dette gjelder ikke bare langtidsmottakere av sosialhjelp, men like meget den økende gruppen unge uføretrygdede.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, er orientert om at den svenske Riksdagen har vedtatt en ungdomspolitikk som tar utgangspunkt i tre målsettinger: Ungdom skal ha muligheter for å leve et selvstendig liv. Ungdom skal ha reelle muligheter for medbestemmelse, og ungdom skal sees på som en ressurs. Flertallet ber om at Regjeringen legger fram en egen stortingsmelding for en helhetlig ungdomspolitikk.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen legge fram en stortingsmelding om en helhetlig ungdomspolitikk.»

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at mens det store flertallet har fått bedre oppvekstvilkår, har dette flertall merket seg at 50-70000 barn lever under fattigdomsgrensen (jf. FAFOs rapport Sosial Ulikhet og rapport fra Statens institutt for folkehelse).

Dette flertall peker at på at en uforholdsmessig stor del av familier med etnisk minoritetsbakgrunn lever under fattigdomsgrensen. Forsørgere med etnisk minoritetsbakgrunn rammes langt oftere av arbeidsledighet enn forsørgere med majoritetsbakgrunn. Dette flertall har merket seg at FAFO dokumenterte i 1995 i rapporten "Skaff meg en jobb" at 50pst. av barna med flyktningbakgrunn lever i familier hvor ingen av foreldrene er i arbeid eller i utdannelse.

Fattigdom fører ikke nødvendigvis til kriminalitet. Men marginalisering og utstøting fra samfunnslivet og samfunnsarenaer kan, etter dette flertalls mening, øke risikoen for utvikling av en kriminell løpebane. Dette flertall mener at en viktig forebyggingsstrategi vil være å forsterke tiltak som løfter barn og unge og deres familier ut av fattigdommen, og sikrer levekår som hindrer marginalisering og utestenging.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet er kjent med at Bondevik-regjeringen var i gang med en egen stortingsmelding om en helhetlig ungdomspolitikk, og forutsetter at fokus i en slik melding rettes mot ungdommens plass, rolle og status i samfunnet - og ungdoms muligheter for deltakelse og innflytelse. Disse medlemmer mener at en melding om ungdomspolitikk i Norge må legge opp til et ressursperspektiv på ungdom, og at inkludering og likeverdige utviklingsmuligheter for alle unge må være et overordnet perspektiv. På dette grunnlaget støtter disse medlemmer forslaget om en egen stortingsmelding om en helhetlig ungdomspolitikk.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti peker på at fattigdom fremdeles er forbundet med skam. Uten penger får en ikke tilgang til sosiale fellesskap. I et så gjennomkommersialisert samfunn som vårt, der det å handle og hva du handler blir en sentral arena for identitet, blir fattigdom svært ekskluderende. Det finnes svært få fritids- og fellesarenaer der ikke betalingsevnen spiller en rolle for adgangen til disse arenaene. Ikke engang grunnskolen er helt gratis. Dersom kjøpesamfunnets jerngrep rundt sjølbilde og sosial tilhørighet skal kunne brytes, må noen fellesarenaer for opplevelser, aktivitet og kultur være gratis og tilgjengelig for alle.

Komiteen peker på at det fra enkelte hold hevdes at praktiseringen av taushetsplikten kan være til hinder for at det etableres tverrfaglig samarbeid. Komiteen ber derfor om en vurdering av hvorvidt dagens praktisering av taushetsplikten virker mot sin hensikt.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er kjent med at reglene om taushetsplikt i gitte situasjoner oppfattes som en hindring for samarbeid mellom etater med overlappende oppgaver. Flertallet mener at taushetsplikten ikke representerer vesentlig hinder for samarbeid, all den tid bestemmelser om at taushetsplikten faller bort ved samtykke fra den som har krav på taushet. Det åpner for at informasjon kan gis mellom ulike tjenester.

Komiteen peker på at kriminaliteten blant barn og unge har økt i betydelig mindre grad enn den totale kriminaliteten. Komiteen mener likevel at kriminelle handlinger begått av barn og unge må tas på alvor, særlig fordi unge lovbrytere oftere begår ny kriminalitet enn det eldre gjør. (St.meld. nr. 27 (1997-1898) Om kriminalomsorgen).

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til NOVA-rapport 7/98 "Ungdomstid i storbyen" som bekrefter at ungdom flest oppfører seg bra, men at 5pst., i hovedsak gutter, befinner seg i risikosonen. Flertallet har registrert at media ofte setter søkelyset på risikoatferd blant barn og unge med etnisk minoritetsbakgrunn. Dette gjør at hele gruppen ungdom med etnisk minoritetsbakgrunn lett stigmatiseres som kriminelle. Det er derfor, etter flertallets mening, grunn til å peke på at den omtalte NOVA-rapporten viser at det ikke er noen forskjell mellom norsk ungdom og ungdom med etnisk minoritetsbakgrunn når det gjelder prosenten med alvorlig problematferd. NOVA-rapport 3/00 "Innvandrerungdom - marginalisering og utvikling av problematferd" bekrefter denne tendensen. Statistisk sentralbyrås publikasjon "Barn og unge med innvandrerbakgrunn. Aktuell statistikk" (SSB, mars 2000 ) viser at dette først og fremst er et Oslofenomen. Flertallet mener at det må forskes mer på årsaken til denne utviklingen, slik at det kan settes inn tiltak som virker forebyggende.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartieter enig i at de generelle virkemidlene for forebygging av kriminalitet også vil virke for innvandrerungdom. Samtidig viser disse medlemmer til at politiets tall dokumenterer at over 80 pst. av medlemmene i kriminelle ungdomsgjenger i Oslo har invandrerbakgrunn. Disse medlemmer mener at det dokumenterer at den norske integreringspolitikken ikke har fungert tilfredsstillende, og at en bedre integreringspolitikk er nødvendig for å forebygge gjengkriminalitet blant innvandrerungdom. Disse medlemmer vil spesielt peke på behovet for å sikre at barn av innvandrerforeldre mestrer norsk språk på en tilfredsstillende måte når de begynner på barneskolen. Manglende språkkunnskap fører til problemer med å følge undervisningen. Det kan igjen føre til manglende interesse for skolearbeidet allerede i ung alder, dårlige skoleresultat og problemer med å få gode jobber etter endt utdanning, noe som igjen kan bidra til at ungdommene skulker skolen og kommer i kontakt med negative miljøer.

Komiteen er enig i at det fremdeles er for dårlig samspill mellom statlige og kommunale myndigheter om utviklingen av en helhetlig politikk for barn og ungdom. Ifølge meldingen gir kommunene uttrykk for at noen av de initiativene som er tatt av de forskjellige departementene, er for lite samordnet. Komiteen mener derfor at det er svært viktig at videre initiativ blir koordinert av Barne- og familiedepartementet og statssekretærutvalget for barne- og ungdomsspørsmål, slik planen legger opp til.

Komiteen er enig i at ideer, løsninger og utforming av tiltak for å skape et bedre oppvekstmiljø, først og fremst må komme fra og skje i lokalmiljøene der barn og unge bor. I dette arbeidet må alle trekkes inn - foreldre, barn og unge, frivillige organisasjoner, kommunale etater og statlige instanser. Det er viktig at også statlige instanser, som arbeidsmarkedsetat, trygdeetat og politi, deltar positivt i samarbeidet.

Komiteen er opptatt av at barn og unge får en reell medvirkning i lokalmiljøet. Barn og unge må gis ansvar og vises tillit. Komiteen mener at det må satses på ordninger som gir barn, og særlig ungdom, større mulighet for innflytelse og aktiv deltakelse.

Komiteen understreker betydningen av helhetlig samarbeid med og rundt barn og unge som trenger hjelp. Det er en utfordring å danne tette nettverk av voksne med en felles problemforståelse; i familie og nærmiljø, skole og det offentlige hjelpeapparatet, rundt barn og unge som befinner seg i risikosonen. Komiteen ser behovet for at gode samarbeidsmodeller blir videreutviklet og synliggjort på en systematisk måte. Komiteen er kjent med at Befringutvalget i sin NOU om barnevernet foreslår etablering av en samlet barne- og ungdomstjeneste, der bl.a. barnevern, PP-tjeneste og helsestasjoner inngår. Komiteen ber om at denne modellen blir prøvd ut i noen forsøkskommuner.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at aktuelle tiltak for å styrke ungdoms innflytelse, kan være ungdomshøringer, ungdomsråd, at det settes av egne midler til demokratiutvikling og forsøk med stemmerettsalder på 16 år ved kommune- og fylkestingsvalg.

Komiteen har merket seg at det er satt i gang utvik-lingsarbeid i 10 kommuner. Målet er å styrke og videreutvikle de lokale oppvekstmiljøene gjennom et bredt samarbeid mellom offentlige og frivillige krefter, å bedre barn og unges muligheter til deltakelse, medvirkning og mestring, og å styrke innsatsen mot vold, mobbing, rus, kriminalitet og rasisme i barne- og ungdomsmiljøet. Komiteen ser fram til evalueringen av programmet.

Komiteen har merket seg at Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD) og Justisdepartementet har laget en modell for SLT-samarbeid på bakgrunn av et tidligere 3-årig forsøksprosjekt. Sentrale faktorer i SLT-samordningen er at arbeidet er forankret på styringsnivå i kommune og politi, at det utvikles kriminalitetsforebyggende planer og at det er en lokal koordinator med ansvar for samordning. Komiteen støtter at KRÅD og Justisdepartementet arbeider videre med å få modellen implementert i flere kommuner.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil understreke at en bedret kommuneøkonomi er avgjørende for motivasjonen for slike prosjekt.

Komiteen vil understreke at barnehagen er et viktig tiltak i kommunehelsetjenestens og barnevernets arbeid med barn med spesielle behov og sammensatte vansker. Barnehagen er en arena der vansker kan oppdages på et tidlig tidspunkt og hjelpetiltak settes inn. Barnehagen er i de fleste tilfeller den arenaen der kontakten og samarbeidet mellom foreldre og resten av hjelpeapparatet rundt barn med sammensatte vansker og spesielle behov, kan ivaretas.

Komiteen vil peke på den positive betydningen barnehagen har for barn med etnisk minoritetsbakgrunn som har foreldre som snakker et annet språk enn norsk hjemme. Gode språkkunnskaper gjør møtet med skolen lettere.

Komiteen viser for øvrig til partienes merknader i barnehagemeldingen, Innst. S. nr. 207 (1999-2000), jf. St.meld. nr. 27 (1999-2000).

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til Budsjett-innst. S. nr. 2 (1999-2000), der et flertall fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti gikk inn for en utvidelse av forsøket med gratis korttidstilbud til alle 5-åringer i bydel Gamle Oslo, slik at tilbudet også omfatter 4-åringer. Det samme flertallet gikk også inn for at forsøket videreføres i 2001. Flertallet vil avvente resultatene av de erfaringer som gjøres med gratis korttidstilbud i bydel Gamle Oslo før en tar stilling til ytterligere utvidelse.

Komiteen vil understreke at alt forebyggende arbeid starter i hjemmet. Foreldres evne til omsorg, til å sette grenser og ha innsyn i hva barna deres driver på med, er en viktig forutsetning for en god oppvekst.

Komiteen er kjent med at en del ungdom med minoritetsbakgrunn har foreldre som i liten grad deltar i det norske samfunnet. Dårlige norskkunnskaper og liten kjennskap til hvordan samfunnet fungerer gjør at foreldre får vansker med å ivareta veilederrollen. Isolerte mødre som snakker lite og dårlig norsk blir lett overkjørt av barn som får rollen som tolk og premissgiver. Komiteen mener at tiltak som styrker og forplikter foreldre med etnisk minoritetsbakgrunn, må videreutvikles. Bedre norskundervisning og bedre tilgang til arbeidsmarkedet er sentrale virkemidler.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil peke på at mange foreldre finner oppgaven vanskelig, og flertallet er derfor enig i at foreldreveiledning i kommunene må styrkes og videreutvikles.

Komiteen peker på at det er viktig at barnevernet på et så tidlig tidspunkt som mulig oppdager vanskeligstilte barn og deres familier, og setter i verk tiltak for barnet i hjemmemiljøet. Det må først og fremst settes i verk hjelpetiltak som styrker familiens omsorgsevne og evne til å mestre krisesituasjoner.

Komiteen er kjent med at Befringutvalget har levert sin innstilling. Komiteen mener at barnevernet må diskuteres i en større helhet når Befringutvalgets innstilling legges fram for Stortinget. Komiteen vil likevel peke på at Befringutvalget tar til orde for at den faglige og etiske kompetansen for yrkesutøvere i barnevernet må styrkes. Komiteen er kjent med at det er stor turnover i det kommunale barnevernet. Komiteen understreker viktigheten av at barnevernet samarbeider godt med foreldre, skole, barnehage, resten av hjelpeapparatet og politiet. Skal barnevernet kunne bidra i et tverrfaglig og samordnet arbeid med å forebygge og gripe fatt i problematferd på en bedre måte og på et tidligst mulig tidspunkt, må barnevernet nærme seg samarbeidet med større åpenhet enn det som er tilfelle i dag. Dette krever kompetente barnevernsarbeidere som er trygge i rollen sin. Komiteen ber om at Regjeringen snarest mulig kommer med forslag til nødvendig kompetanseheving innen barnevernet.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen snarest mulig fremme forslag til tiltak som kan bidra til kompetanseheving i det kommunale barnevernet.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har merket seg at det fortsatt ikke er referanser til annet enn samspillet mellom statlige og kommunale myndigheter om utviklingen av en helhetlig politikk for barn og ungdom. I utgangspunktet stiller disse medlemmer seg undrende til at det hovedsakelig er et lukket fagmiljø som legger premissene for samarbeid og utvikling i fremtiden. Det synes å mangle en vurdering av barnehage, skole og barnevernets selvstendige ansvar for den hurtige utviklingen vi ser av stadig grovere vold, kriminalitet og mobbing både i og utenfor de offentlige institusjoner. Fra politisk og faglig hold hevdes det at problemene består i mangel på ressurser og kompetanse, se for eksempel Ogden 1991 A og B, Barne- og familiedepartementets rapport Q-0805 1992, Bastøe 1991B:17FF, Kristiansen 1998 040FF og Fremskrittspartiets private lovforslag Dokument nr. 8:17 (1995-1996). Disse medlemmer viser til at det er satset mye i barnesektoren de siste 10 årene. Det gjelder for eksempel handlingsplan for barnevernet fra 1985, som ble presentert av regjeringen Willoch, St.meld. nr. 72 (1984-85) "Om barne- og ungdomsvernet" og Bastøe 1991A. Videre er ressurssatsingen påpekt i Grinde 1993 side 57 og 58, St.meld. nr. 39 (1995-96) "Om barnevernet", Barne og familiedepartementets rapport Q-0874 1995 "Plan for kompetansestyrking i barnevernet". Det har også i perioden etter 1991 vært en sterk opprustning av barnevernstjenesten (BFD Q-0871 1995:3 "Strategisk informasjonsplan"). Ikke bare i form av økte ressurser og profesjonell kompetanseheving, men også i form av ny barnevernlov. "Og da er det et paradoks at troverdig-heten er redusert" (Bastøe 1993:4).

Etter disse medlemmers oppfatning er det på sin plass å stille spørsmål om følgende:

  • 1. Kan en tenke seg at barnevernet vil kunne fatte riktigere beslutninger, komme unna all kritikk og samtidig kunne forsvare sine tiltak overfor opinionen, hvis det bare blir tilført tilstrekkelige ressurser og fagkompetanse?

  • 2. Hva menes i denne sammenheng med kompetanse? Er det større juridisk kunnskap eller mer sosialfaglig kompetanse eller kan det være en helt annen type kunnskap det er behov for? Det er mye som tyder på at det er legitimitetsproblemer i barnevernet (Eriksen,/Skivenes: "Om å fatte riktige beslutninger i barnevernet", Tidsskrift for Samfunnsforskning vol 3 1998).

  • 3. Spørsmålet er om legitimitetsproblemet kan løses med klarere regler, økte ressurser og en bedre lære- og fagplan. Legitimitetsproblemer mener disse medlemmer eksisterer hvis det kan reises kritikk på et prinsipielt grunnlag mot barnevernets metoder. I et slikt perspektiv er det ikke antall kritiserbare saker som teller, men hvilke normer og prinsipper som berøres av kritikken.

Komiteen viser til at handlingsplanen for sosialtjenestens førstelinje setter fokus for tiltak på viktige områder. Komiteen mener det er viktig å fokusere på fattige familier. Det er viktig at handlingsplanen for sosialtjenestens førstelinje bidrar til å motvirke kronisk fattigdom og sikrer barna levekår som hindrer marginalisering og utestenging.

Komiteen ser viktigheten av å skape rusfrie ungdomsmiljøer.

Komiteen mener satsing på rusforebyggende tiltak må skje på mange arenaer. Det er viktig å styrke ungdomsorganisasjonene som driver rusforebyggende arbeid, så ungdom selv kan formidle til annen ungdom det positive i en rusfri ungdomstid.

Komiteen vil understreke betydningen av at ungdom med rusproblem og motivasjon for behandling får et tilbud.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til den nære sammenheng det er mellom alkoholbruk og vold. I handlingsplanen er det regnet med at 70 pst. av alle voldsforbrytere har tilknytning til alkoholbruk. Tatt i betraktning at så vel alkoholbruk som misbruk av narkotika blant ungdom også viser en markant økning, må det rusmiddelforebyggende arbeid bli desto viktigere.

Flertallet vil sterkt understreke at i arbeidet med å forebygge rusmiddelbruk blant ungdom må hele samfunnet, ikke bare myndighetene, engasjere seg. Alle miljøer der holdninger skapes og endres må mobiliseres mot rusmiddelbruk, samtidig som myndighetene gjennom lovverk og kontrolltiltak signaliserer klare holdninger mot rusmiddelbruk.

Komiteen ser det som positivt og viktig at det nå satses på helsestasjon- og skolehelsetjeneste, og at Sosial- og helsedepartementet utarbeider en samlet nasjonal strategi. Disse tjenestene gjør et viktig arbeid og har en viktig funksjon i forhold til barn og unge. Med gode tilbud på helsestasjonene og i skolehelsetjenesten vil det være mulig tidlig å gripe fatt i barn og unge som sliter med ulik og sammensatt problematikk. Ved et tverretatlig og tverrfaglig samarbeid vil riktige tilbud og oppfølging kunne iverksettes raskt og riktig. Komiteen mener at helsestasjonen må spille en større rolle i avdekking av vold i hjemmet. Helsestasjonen er den instansen som nesten alle oppsøker, og er derfor den instansen som har størst sjanse til å avdekke tegn på vold på et tidlig tidspunkt.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser også viktigheten av handlingsplanen for forebygging av uønskede svangerskap og abort, og den styrkingen av helsestasjonene og helsetilbud til ungdom som ligger i denne.

Flertallet vil påpeke at fleksibilitet i åpningstider også gjør helsestasjonene og skolehelsetjenesten mer tilgjengelig for barn og unge.

Komiteen ser opptrappingsplanen for psykisk helse 1999-2006 som spesielt viktig i forhold til barn og unge. Rapporter fra en rekke kommuner og større byer viser at tilbudet til barn og unge med psykiske vansker og psykiske lidelser er altfor svakt. Tall fra Norsk Pasientregister viser at det i 1999 sto over 1200 barn i behandlingskø i barne- og ungdomspsykiatrien. I en så viktig fase av livet som oppveksten er må man sørge for at barn og unge får rask hjelp med god kvalitet.

Komiteen ser også at det er viktig å bruke og eventuelt styrke hjelpeapparatet rundt barn og unge med problem. Det kan skje i form av støttekontaktmuligheter, kultur- og fritidstilbud i nærmiljøene, samt at det finnes personell med kompetanse til å ivareta de behov som skal dekkes.

Komiteen har merket seg at Regjeringen i 1998 la fram Handlingsplan mot rasisme og diskriminering for perioden 1998-2001.

Komiteen mener det må settes inn tiltak på flere områder for at Norge skal være et inkluderende samfunn der alle kan få brukt ressursene sine, uavhengig av etnisk opprinnelse.

Utestenging på arenaer som skole, utdanning og arbeidsliv kan føre til en negativ utvikling hos barn med etnisk minoritetsbakgrunn.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det norske samfunnet har fortsatt i seg mekanismer som diskriminerer eller mistenkeliggjør barn og unge med etnisk minoritetsbakgrunn.

Flertallet har også merket seg den nylig publiserte rapporten "Norge - en rettsstat for alle" utarbeidet av Organisasjon mot offentlig diskriminering og Senter mot etnisk diskriminering. Denne synliggjør behovet for tiltak som kan bedre rettsvernet for mennesker med etnisk minoritetsbakgrunn.

Flertallet peker på at støtteordningen Idébanken som LNU har forvaltet, har fungert bra i forhold til å styrke det flerkulturelle barne- og ungdomsarbeidet på lokalt plan. Minoritetsorganisasjoner utgjør flertallet av de som nå søker om støtte fra ordningen. Minoritetsorganisasjonene er sentrale i arbeidet blant flerkulturell ungdom. både i forhold til å synliggjøre ressursene i disse gruppene, og for å skape alternative møteplasser og aktiviteter. Flertallet har registrert at mange flerkulturelle organisasjoner ikke kommer under Barne- og familiedepartementets driftsstøtteordning. Flertallet ber om at det blir vurdert å opprette ordninger som fanger opp disse organisasjonene.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har merket seg at Barne- og familiedepartementet ikke har egen driftsstøtteordning for flerkulturelle organisasjoner. Disse medlemmer viser til at organisasjonene kan søke midler gjennom andre ordninger, for eksempel tilskuddsordningen "Ungdomstiltak i større bysamfunn". Disse medlemmer mener at innsatsen overfor ungdom med innvandrerbakgrunn og utsatte ungdomsgrupper fortsatt skal stå sentralt, og at det bør stimuleres til større samarbeid og samordning av den innsatsen kommuner, bydeler, frivillige organisasjoner og ungdomsgrupper og private institusjoner gjør for å bedre ungdoms oppvekst- og levekår i storbyene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet aksepterer ikke påstanden om at politiet trakasserer, diskriminerer og foretar vilkårlige ransakinger av personer med innvandrerbakgrunn. Årsaken til at forholdsmessig flere personer med innvandrerbakgrunn blir gjenstand for ransakinger er det faktum at mer enn 80 pst. av medlemmene av kriminelle ungdomsgjenger i Oslo har innvandrerbakgrunn, og kan ikke sies å være et utslag av diskriminering

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ber videre om at ordningen Idébanken blir videreført.

Dette medlem peker på at Senter mot etnisk diskriminering i sin rapport "Underveis mot et bedre vern" dokumenterer at ungdom med etnisk minoritetsbakgrunn blir diskriminert og trakassert av enkelte polititjenestemenn. Antirasistisk Senter dokumenterer det samme i sin rapport "Rikets tilstand." Dette medlem understreker at politiet må ha tillit blant minoritetsbefolkningen i sin myndighetsutøvelse. Dette medlem ber om at politiet utarbeider rutiner som kan hindre diskriminering og vilkårlige ransakinger.

Komiteen er bekymret over den manglende oppfølgingen av barn og unge med krigsopplevelser, og særlig gjelder det enslig mindreårige asylsøkere og flyktninger. Lange opphold i mottak fører til forsterking av de problemene de fleste har som følge av at de kommer fra krigssoner og politisk urolige områder. Komiteen mener at barnevernet raskest mulig må inn i bildet og ta ansvar for koordinering av hjelp. Dette ansvaret må tydeliggjøres. Komiteen vil påpeke at verger må oppnevnes umiddelbart etter ankomst til mottak. Komiteen mener at det er behov for hurtigere bosetting og tilstrekkelige tiltak innafor skole, helse og omsorg for denne gruppa. Komiteen mener videre at foreldre til barn og unge med krigsopplevelser må få ekstra støtte i foreldrerollen.

Komiteen vil understreke at skolen er hovedarenaen for forebyggende arbeid. Skolen er den største fellesarenaen for alle barn og unge, og representerer den beste muligheten til å nå alle barn, unge og deres foreldre. Komiteen vil understreke betydningen av at vi har en levende og åpen skole som bygger opp under den enkeltes ressurser og mestringsevne, tar i bruk flere læringsmetoder og læringsarenaer, og involverer elevene.

Komiteen peker på de mulighetene som finnes i samspillet mellom skole og nærmiljøet. Samarbeidet mellom skolen og kunst- og kulturlivet må utvikles videre. I stedet for å sette søkelyset på problemer, tar kunst og kultur tak i ressursene til den enkelte. Komiteen mener at det bør stimuleres til økt samarbeid mellom skolen, kunst- og kulturlivet.

Komiteen er enig i at foreldrene er en viktig ressurs for skolen og for hele oppvekstmiljøet som skolen er en del av. Et utvidet og godt samarbeid mellom hjem og skole er ett av de viktigste tiltakene som kan forebygge uønsket atferd, vold og kriminalitet blant barn og unge. Det er, etter komiteens mening, en særlig utfordring for mange minoritetsetniske foreldre og foreldre til barn med atferdsvansker å stille opp og involvere seg i hva barna gjør og lærer på skolen. Komiteen viser til at i mange kulturer har mor en særlig stilling i forhold til oppdragelse av barn. Norskkunnskaper er helt avgjørende i forhold til kontakt med barnehage og skole. Komiteen mener at det er nødvendig med en økt satsing på norskopplæring for både barn og voksne med etnisk minoritetsbakgrunn. Denne opplæringa må innrettes på en slik måte at også kvinnene nås.

Komiteen viser til de positive erfaringene som er gjort ved foreldredrevet lørdagsverksted og leksegrupper der foreldre deltar som en ressurs. Komiteen mener at det er viktig at skolen og lokalsamfunnet er åpne for denne typen initiativ. Komiteen viser til en undersøkelse utført av Møreforskning på oppdrag av Kriminalitetsforebyggende råd. Denne undersøkelsen viser at bare 57pst. av grunnskolene samarbeider med foreldreutvalgene om holdningsskapende og kriminalitetsforebyggende arbeid. Komiteen mener at her er det et betydelig forbedringspotensiale.

Komiteen peker på at ordninga med elevmekling er evaluert av Senter for barneforskning som en meget vellykka ordning som gir elever anledning til sjøl å løse konflikter og problemer. Komiteen er enig i målsettinga om at alle skoler får tilbud om elevmekling, og at ordningen utvides til å omfatte videregående skole.

Komiteen peker på at politiet har en rolle å spille i det forebyggende arbeidet. Komiteen viser til de gode erfaringene der politiet har gått inn som en naturlig del av lokalsamfunnet og har fått til et godt samarbeid med skolen. Komiteen slutter seg til målet om at samtlige skoler og videregående skoler skal ha sin faste politikontakt, og at bekymringssamtalen utvikles som et tiltak.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det er behov for en målrettet satsing på norskundervisning for barn i førskolealderen som har dårlig norskforståelse. Barn som vokser opp i innvandrermiljøer har ofte dårlige norskkunnskaper ved skolestart, og undersøkelser har vist at barn fra språklige minoriteter har betydelig svakere skoleprestasjoner enn barn av norske foreldre.

Flertallet viser til at flertallet i forbindelse med behandlingen av et dok. nr. 8-forslag om dette fra Høyre ba Regjeringen utrede ulike prøveprosjekter for å bedre norskkunnskapene for barn i førskolealder, jf. Innst. S. nr. 164 (1998-1999).

Flertallet forventer at den nye regjeringen følger opp dette.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er enig i at foreldreveiledning kan være nøkkelen til bedre samspill i skolen og mellom foreldre og elever. Det er viktig at foreldreveiledningsprogram og -tilbud utvikles.

Dette flertall er oppmerksom på at skolen kan være en arena for uønsket atferd. Mobbing, vold, rasisme og bruk av rusmidler og trusler kan være et symptom på manglende motivasjon, dårlig sjølbilde eller utrygghet. Det kommersielle presset og kravet om prestasjoner, gode karakterer og vellykkethet gjør at mange unge faller utenom. Dette flertall vil vise til at Befringutvalget sier: "Utvalget påpeker at ungdom og nye faktorer i ungdomsalderen er et forsømt område. Ungdomsalderen preges nå av en snever skoleideologi sammen med kommersielle krefter." Dette flertall ber om at det blir satt inn hjelp tidligst mulig og at hjelpen samordnes overfor elever som dropper ut av skolen. For elever med særskilte opplæringsbehov er PP-tjenesten skolens, foreldrenes og elevenes viktigste samarbeidspartner. Dette flertall mener at tjenesten må settes i stand til å yte god hjelp, både i forhold til bemanning og kompetanse.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til sin merknad i pkt. 2.6, Strategier og tiltak mot rasisme og diskriminering.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil i prinsippet ønske velkommen ethvert tiltak og utspill som pretenderer å forebygge vold og kriminalitet med mer i skolen. Imidlertid må disse medlemmer igjen få presisere at bare de skolefaglige innspill som kan legge frem konkrete metodiske arbeidsformer, som implementerer både foreldre, barn og skole i en hverdagslig språkdrakt vil bli tatt på alvor. Dette fordi tiltaket kan bli gjort til gjenstand for en kvalitativ vurdering

Når det gjelder prosjektet "SAMTAK" vil disse medlemmer vise til kommentarer og forslag fremlagt av Fremskrittspartiet ved behandlingen av St.meld. nr. 23 (1997-1998)

Etter disse medlemmers oppfatning vil det føre for langt å presentere og beskrive den flora av tiltak/prosjekter som er lansert rundt feltet atferdsproblematikk og uro i skolen. Disse medlemmer imøteser Nordalutvalgets innstilling som skal overleveres 1. juni 2000 med henblikk på å komme med i statsbudsjettet for 2001. Dette utvalget har som mandat å avgi en faglig oppfatning om holdbarheten og kvalitative sider ved de ovennevnte tiltak/prosjekter. Det er derfor med en viss undring disse medlemmer ser at flertallet ikke vil avvente dette utvalgets innstilling.

Det er videre disse medlemmers visjon å stimulere til en offentlig debatt om følgende: "Hvordan skal dagens skoleverk bidra til å bygge ut sosial kompetanse hos morgendagens samfunnsborgere?»

Disse medlemmer fremmer følgende forslag til vedtak:

«Stortinget ber Regjeringen om å sette i verk et påkrevet samarbeid mellom Barne- og familiedepartementet og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet med henblikk på familieveiledning tilpasset norske forhold. Politiets erfaringsbakgrunn bør danne idébank for samspillet mellom Barne- og familiedepartementet og Kirke-, utdannings- og forsknings-departementet.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at samfunnet må gi meldinger til barn og unge om at de er verdt noe, at de er verdt å satses på, ved å tilby dem en skole med topp standard. Dårlig kommuneøkonomi gjør at mange skoler ikke har den standarden som gir alle barn og unge en god start. Dette medlem mener at grunnskolen ikke har fått gode nok rammebetingelser til å kunne utvikle et oppvekst- og læringsmiljø som står i forhold til intensjonene i lovverket og i læreplanverket (L97). Dette medlem mener at kommuneøkonomien må styrkes slik at skolene sammen med lokalsamfunnet blir rustet til å ta vare på landets viktigste ressurs, barna og de unge, og slik forebygge uønsket atferd.

Komiteen understreker betydningen av et trygt og inkluderende fritidsmiljø. Fritidstilbud, kultur og idrett er en viktig kilde til livskvalitet for barn og unge. Her finnes opplevelser, hentes inspirasjon, kreativiteten stimuleres og det knyttes vennskap. Komiteen mener at det må satses på fritidstilbud og tiltak der ungdom bidrar aktivt på egne premisser. Det er avgjørende at ungdom har innflytelse over de aktivitetene de ønsker å delta i. Medbestemmelse gir større ansvar, og det er viktig at ungdom blir vist tillit og får ansvar. Ungdom med problemer blir sjelden vist tillit eller gitt ansvar. Det er gjort mange erfaringer på at ungdom som får slikt ansvar og tillit, kommer seg ut av den negative og onde sirkelen.

Komiteen viser til merknader i Innst. S. nr. 101 (1998-1999) Frivillighetsmeldinga, der komiteen understreker hvilken viktig rolle frivillige organisasjoner spiller i utviklingen av et godt oppvekstmiljø. Lokal aktivitet er kjernen i arbeidet til barne- og ungdomsorganisasjonene. Det er her mange barn og unge utvikler sin identitet og ressurser. Komiteen vil igjen peke på at organisasjonene ikke må hemmes av kravet til dokumentasjon.

Komiteen peker på betydningen av aktive feltarbeidere og en oppsøkende tjeneste. Komiteen er enig i at kommuner som har aktive feltarbeidere, vil ha muligheter til å oppdage voldelig eller ekstreme ungdomsgjenger på et tidlig tidspunkt.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at det må satses mer på ungdomstilbud, ungdomsklubber og møteplasser i nærmiljøene.

Dette flertall viser også til tidligere merknad om behovet for støtteordninger til organisasjoner for etnisk minoritetsungdom.

Dette flertall er enig i at bymiljøet gir særlige utfordringer. Dette flertall viser til at ungdomssatsingen i større bysamfunn har gjort det mulig å sette i gang nye tiltak.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til departementets forslag om å benytte sivile tjenestepliktige til voldsforebyggende arbeid i kommunal sektor, og stiller seg kritisk til dette. Disse medlemmer viser til Innst. S. nr. 177 (1995-1996) om sivil tjenesteplikt, hvor Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet pekte på at siviltjenesten må settes inn i en vernepliktsramme og at tjenesten i for liten grad er målstyrt, og i for liten grad rettet inn mot å fylle sivile oppgaver i en krise- eller krigssituasjon.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ber Regjeringen følge med på om den oppsøkende tjenesten med aktive feltarbeidere blir lagt ned som følge av dårlig kommuneøkonomi, og eventuelt sette inn tiltak som gjør kommunene i stand til å opprettholde tjenesten.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser det som viktig at det blir satt inn nødvendige tiltak og gitt nødvendig hjelp til barn og unge med alvorlige atferdsvansker. Handlingsplan for barn og unge med alvorlige atferdsproblemer, sammen med Parent Management Training (PMT)- og Multisystematic Therapy (MST)-metodene kan være tiltak som hjelper barn og unge med adferdsvansker. Flertallet ber om at de nye metodene evalueres ut fra norske forhold og eventuelt tilpasses disse.

Flertallet vil påpeke at det er viktig at det på krisesentrene eller i nær tilknytning til disse finnes kompetanse som på en profesjonell måte kan hjelpe de barn og unge som utsettes for vold i hjemmet, eller som er vitne til at foreldre utsettes for vold.

Flertallet vil også peke på at det er viktig at barn og unge med atferdsvansker blir fanget opp tidlig, og at de følges opp, slik at de ikke utvikler seg til å bli tapere.

Flertallet ser positivt på det samarbeidet som foregår i mange fylkeskommuner mellom barne- og ungdomspsykiatrien og barnevernet. Dette arbeidet bør styrkes ytterligere og bør foregå i alle fylker.

Flertallet viser til at behandlingsinstitusjoner for ungdom for det vesentligste består av ulike former for bokollektiver og at disse ofte er privat eide og drevet. Flertallet forutsetter at disse er underlagt gjeldende lov og forskrift, men ber Regjeringen se spesielt på om det kan være behov for godkjenningsordninger for slike institusjoner. Flertallet peker også på behovet for at slike institusjoner holder en kvalitativ god faglig standard, og forutsetter at ansvarlige myndigheter følger opp barn plassert i slike institusjoner. Flertallet vil spesielt peke på behovet for institusjoner med psykiatrisk kompetanse.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har merket seg at meldingen ikke tar for seg innføring av Parent management training (PMT) og Multisystemic Therapy (MST) i et større perspektiv. Dette synes betenkelig, idet disse metodene ikke har vært gjenstand for bred politisk vurdering og diskusjon på et tidlig tidspunkt. Når disse medlemmer velger å åpne på denne måten er det ut fra et oppslag i Aftenposten 29. mai 2000 om at det årlig brukes 6 mrd. kroner på spesialundervisning og hvor forsker Ann Mari Sørlie fra NOVA påviser at det ikke har vært noen form for kvalitetsevaluering av denne undervisningen. Sørlie påpeker også at det på et ideologisk grunnlag er blitt tatt for gitt i Norge at spesialundervisning er et hensiktsmessig tiltak. Norsk og internasjonal forsk-ning som hun har gjennomgått sår imidlertid berettiget usikkerhet om spesialundervisning er et ubetinget gode. Imidlertid vil disse medlemmer påpeke at retten til et individuelt tilpasset helsevern og videre en individuell opplæring er lovfestet i Norge. Underlig nok stilles det overhodet ingen kvalitative krav til kvalitet, effekt eller innsyn på kompetansen hos dem som skal sikre at familiene og barn/unge får den påkrevde hjelp og støtte. Disse medlemmer er informert om at systemene innføres bredt på landsbasis, uten nødvendig kompetanse i det norske nettverket som skal bygges opp i en 3-årig prøveperiode. Videre er dette etter disse medlemmers oppfatning et patentert system som vi må betale svært dyrt for å få opplæring i og også senere veiledning. Ut fra foreliggende opplysninger er det opprettet team i Norge med utviklingskompetanse fra USA, senere skal teamene være i løpende kontakt med sin veileder i USA en gang pr. uke. Ved disse kontaktmøtene skal teamets klienters fremgang og eventuelle tilbakefall og annen utvikling diskuteres. Disse medlemmer er betenkte over at personopplysninger og andre særlig sensitive opplysninger om norske borgere blir utlevert til en annen stat på en slik ukritisk måte

På bakgrunn av ovennevnte fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen legge frem sak som beskriver behandlingsmåten, behandlingsrutiner, og forholdet til personopplysninger, og legge frem sak om de økonomiske sidene ved innføring av prosjektet i alle fylker ved den 3-årige opplæringsperiode for teamene og i tillegg hva systemet vil koste i et 10 års perspektiv, vedrørende PMT- og MST-prosjektene".

«Stortinget ber Regjeringen om at det må legges frem program for overføring til lokale PPT-kontorer og berørte skoler, idet en må forvente at disse barn og ungdommer nyter godt også av lovpålagt opplæring".

Etter disse medlemmers oppfatning dreier det hele seg om grensesetting og tett oppfølging gjennom alle døgnets timer. Med andre ord en glidende overstyring av foreldrenes oppdragelsesansvar. Disse medlemmer er videre kjent med at skolepersonell har inntatt en spørrende og forsiktig holdning ved forsøk på samspill på teamenes premisser. Denne typen overordnet samspill mellom ikke likeverdige partnere synes derfor å være symptomatisk for både barnehage, barnevern og ikke minst for skole og foreldre. Omsatt i etisk oppfatning; mennesker i vanskelige situasjoner gjøres til objekter for mål-/middeltenkning, basert på vellykkethet i det amerikanske samfunn. Disse medlemmer er imidlertid spørrende til om dette bare kan overføres uten videre til norske forhold.

Utviklingen av disse systemene er foretatt av professor i psykiatri Scott Henggeler, ved South Carolina University, family resource center. Forskningen har i hovedsak dreiet seg om kriminelle og hardt belastede narkomane ungdommer i svarte områder. Det er etter disse medlemmers oppfatning vanskelig å sammenligne sosiale og økonomiske forhold i de svarte ghettoene i USA med uro, vold og mobbing med mer i Norge. Disse medlemmer vil bl.a. bemerke at det fortsatt ikke er regelen at elevene kommer bevæpnet på skolen i Norge.

Komiteen mener det er viktig at barn og ungdom som begår kriminalitet må møte en rask reaksjon fra samfunnet. Det er viktig for at den enkelte skal forstå at samfunnet ikke tolererer kriminalitet, for at andre barn og unge ikke skal se opp til dem som bryter lover, og for å få dem bort fra en kriminell løpebane.

Komiteen mener det er viktig at kriminalitet straffes, og at de som begår kriminalitet skal hjelpes inn på et nytt spor og inn i nye miljøer. Særlig er det viktig for unge lovbrytere.

Komiteen vil peke på de særlige tiltak som er iverksatt fra Justisdepartementets side når det gjelder kartlegging av flaskehalsene i straffesakskjeden, og at dette følges opp med egnede virkemidler for effektivisering også utover de steder man har hatt forsøksprosjekt.

Komiteen viser også til de mulighetene for særlige tiltak fengselsreglementet gir i forhold til unge lovbrytere, og at det er viktig at disse brukes.

Komiteen mener viktige tiltak i forhold til unge lovbrytere er:

  • – lovbrudd etterforskes raskt og ordningen med hurtigdomstoler utvikles videre,

  • – styrking og prioritering av konfliktråd som alternativ til fengselsstraff for unge,

  • – mer synlig politi prioriteres.

Komiteenmener unge lovbrytere som soner ubetinget straff må vies spesiell oppmerksomhet. Det bør unngås at unge kommer sammen med erfarne kriminelle når straff skal sones. Soningen må fylles med tiltak som tilrettelegges for den enkelte, der det søkes samarbeid med etater også utenfor kriminalomsorgen. Det må særlig legges til rette for at unge med mangelfull utdanning gis et individuelt tilpasset skoletilbud.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at fengselsstraff kan være nødvendig for å beskytte samfunnet mot lovbrudd, men er ikke effektivt for å få unge lovbrytere ut av kriminalitet. Tvert imot har 8 av 10 som sitter i fengsel, vært i fengsel før. Det er derfor nødvendig å vektlegge reaksjoner som kan gi mindre kriminalitet på sikt. Dersom fengselsstraff idømmes, er det viktig at deler av denne gjennomføres i åpen soning med klare kontrakter og klare, raske reaksjoner ved brudd på inngåtte avtaler. Ettervernet må styrkes slik at lovbryterne har større muligheter for å komme inn i nye miljøer, og komme ut av sin kriminelle aktivitet.

For å få til endring av atferd er konfrontasjon med ofre, innlevelse i andres situasjon, og pålegg om å gjøre opp for seg, viktig. Samtidig er det viktig at de som har forbrutt seg kan bygge opp en ny plattform gjennom utdanning og arbeid.

Flertallet mener viktige tiltak i forhold til unge lovbrytere er:

  • – det åpnes for flere alternative soningsformer, f.eks. ungdomskontrakter,

  • – samfunnstjeneste brukes oftere.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til Stortingets behandling av St.meld. nr. 27 (1997-1998) Om kriminalomsorgen, jf. Innst. S. nr. 6 (1998-1999), der stortingsflertallet, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har som utgangspunkt at fullbyrding av straff skal bygge på individuelle behov og forutsetninger, og på domfeltes vilje til å bryte med kriminaliteten. Komiteen sier i innstillingen at virkemidler for atferdspåvirkning og individuelle behov skal knyttes sammen i en soningsplan. Innsatte med framtidsplan skal ha en eller flere kontaktpersoner å forholde seg til under soningsforløpet. Foreldre og pårørende må være viktige samarbeidsparter, i tillegg til fagmiljøer utenfor kriminalomsorgen og frivillige organisasjoner.

Dette flertall vil videre at arbeidsplikten i samfunnstjenesten skal kunne kombineres med et tilsynsprogram som forsterker fokuset på atferdsendring. Innholdet i tilsynsprogrammet skal være mer individuelt tilrettelagt. Brudd på vilkår som er satt skal møtes med rask og konsekvent reaksjon.

Dette flertall vil understreke betydningen av at Stortingets føringer i forbindelse med behandlingen av kriminalomsorgsmeldingen følges opp, og da særlig overfor unge lovbrytere.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at kraftige reaksjoner i form av ubetingede fengselsstraffer vil virke sterkt forebyggende på førstegangskriminelle og unge lovbrytere. Årsaken til det store tilbakefallet til kriminelle handlinger fra personer som har sonet fengselsstraffer er at lovbrytere ofte ikke får idømt ubetingede fengselsstraffer før de har begått så mange lovbrudd at det er blitt en livsstil de vanskelig klarer å komme seg ut av. Dersom samfunnstjeneste skal kunne brukes som alternativ til fengsel for unge lovbrytere mener disse medlemmer at forutsetningen må være at samfunnstjeneste bare brukes som alternativ for kriminelle handlinger som i dag vanligvis kun vil medføre betingede straffer, og ikke som i dag som alternativ til ubetingede fengselsstraffer. Dessuten må samfunnstjeneste innebære full arbeidsdag, og ikke som i dag begrenses til en times arbeid daglig. Disse medlemmer er for øvrig enig i at ettervernet bør styrkes, og viser til at Fremskrittspartiet tidligere har foreslått 6 måneders kontroll fra "Kriminalomsorg i frihet" etter at en fange slipper ut fra fengsel, uavhengig av fengselsstraffens lengde.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Høyres forslag i Innst. O. nr. 64 (1998-1999) om å senke den kriminelle lavalderen til 14 år, slik den var i Norge tidligere. Disse medlemmer er bekymret over manglende muligheter til å stille ungdom til ansvar for kriminelle handlinger. Rask reaksjon også i forhold til kriminelle handlinger foretatt av ungdom er avgjørende for å hindre gjentatt kriminalitet og utviklingen av kriminelle løpebaner.

Disse medlemmer er klar over at en senking av den kriminelle lavalder alene ikke er tilstrekkelig til å hindre at helt unge mennesker utnyttes av eldre kriminelle, men disse medlemmer mener at et tidlig møte med rettsapparatet kan gi et tydelig signal om at samfunnet ikke aksepterer lovbrudd. En senking av den kriminelle lavalder må følges opp med etablering av egnede tiltak for aldersgruppen utenfor de ordinære fengselsanstalter.

Disse medlemmer peker på at både politiet og barnevernet mangler muligheter til rask og effektiv reaksjon i forhold til kriminelle under 15 år. Dagens lovverk gir ikke hjemmel for den type inngrep som kan være påkrevet for i forhold til barn og unge som begår alvorlig eller hyppig gjentatt kriminalitet. Disse medlemmer vil påpeke behovet for tilpasninger i barnevernloven, eventuelt utarbeidelse av eget lovverk som kan gi hjemmel for egnede tiltak i forhold til denne gruppen. Ved å senke den kriminelle lavalder, vil domstolene kunne ta i bruk mildere straffealternativer overfor ungdom som har begått kriminalitet. En 14-åring må eksempelvis kunne dømmes både til tilpasset samfunnstjeneste, elektronisk husarrest og betinget dom med vilkår.

Komiteen mener at når barn under den kriminelle lavalder begår kriminelle handlinger skal barnevernet sørge for at det sikres et raskt, effektivt og kvalitetsmessig godt tilbud. I forhold til de barn og unge som har de største og alvorligste atferdsvanskene, bør det vurderes muligheten til og nytten av å utvide muligheten til å holde de tilbake i institusjon, med bruk av tvangsbestemmelse.

Komiteens flertall, medlemmene fraArbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at lov om barneverntjenester har som formål å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Den skal videre bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår.

Flertallet viser også til at det etter loven kan iverksettes tvangstiltak overfor barn med alvorlige atferdsproblemer.

Et barn som har vist alvorlige atferdsvansker ved alvorlig eller gjentatt kriminalitet, ved vedvarende misbruk av rusmidler eller på annen måte, kan plasseres og holdes tilbake i institusjon uten eget samtykke eller samtykke fra den som har foreldreansvaret, jf. barnevernloven § 4-24. Ved anvendelsen av denne bestemmelsen skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet, jf. § 4-1.

Flertallet ber departementet vurdere om praktiseringen av bestemmelsene er hensiktsmessig, eller om det er behov for å sette inn tvangstiltak på et tidligere tidspunkt enn det loven i dag åpner for.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det er behov for å endre barnevernloven slik at barn kan underkastets tvangstiltak ikke bare med utgangspunkt i hensynet til barnets beste, men også for å beskytte samfunnet mot kriminalitet.

Disse medlemmer mener dette også er til barns beste. Disse medlemmer legger til grunn at barn som utvikler en kriminell løpebane før de når den kriminelle lavalder, har mindre sjanser for atferdskorrigering og positiv nettverksbygging enn barn som fanges opp og får hjelp i form av egnede tiltak i tide. En endring av barnevernloven er en forutsetning for at samfunnet kan reagere i forhold til kriminalitet begått av barn. Disse medlemmer viser til at barn i stor grad blir utnyttet av eldre kriminelle nettopp fordi de er under den kriminelle lavalderen og samfunnet mangler muligheter til å gripe inn.

En slik lovendring er en forutsetning for at samfunnet kan reagere i forhold til kriminalitet begått av barn.

Disse medlemmer viser til at barneombud Trond Waage i Aftenposten 27. november 1999 pekte på at barn som begår kriminelle handlinger befinner seg i et lovtomt rom samtidig som han etterlyste lovendringer for å bøte på dette: "Vi står hjelpeløse overfor barn som utfører alvorlig kriminalitet. 13-åringen som pågripes for kriminalitet er situasjonens herre fordi vi ikke har noen tiltak å sette inn overfor ham".

Disse medlemmer viser til at Uteseksjonen i Oslo kommune også har etterlyst endringer i barnevernloven slik at det blir mulig å gi en umiddelbar reaksjon på kriminelle handlinger. Dette er også viktig for miljøet rundt gjerningspersonen, som må få se at uakseptable handlinger får umiddelbare konsekvenser.

Disse medlemmer viser til at det fra ulike fagmiljøer har blitt etterlyst egne institusjoner for kriminelle barn slik at disse kan møtes med både en reaksjon og et apparat som kan ta hånd om dem. Disse medlemmer understreker betydningen av at en endring av barnevernloven for å beskytte samfunnet mot kriminelle barn også må følges opp med tiltak for å hjelpe disse barna. Disse medlemmer viser til gode erfaringer fra Sverige med egne tilpassede tilbud til ungdom som er dømt for alvorlige kriminelle forhold.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til endring av barnevernloven slik at barn kan underkastes tvangstiltak ikke bare med utgangspunkt i hensynet til barnets beste, men også for å beskytte samfunnet mot kriminalitet begått av barn. Regjeringen bes samtidig legge frem forslag til egnede former for reaksjon og oppfølging av barn og ungdom under den kriminelle lavalder som har begått kriminelle handlinger."

Komiteen er enig i viktigheten av oppfølging med nettverk og ettervern etter løslatelse og at friomsorgen kommer inn sterkt, slik meldingen foreslår. Det er viktig med en helhetstenkning for unge lovbrytere som avslutter soning, hvor det blir gitt hjelp til bolig, arbeid, start eller videreføring av utdanning, og at det bygges på privat nettverk, hvis det også finnes.

Komiteen vil påpeke at det er viktig at det etableres positive nettverk rundt unge lovbrytere etter at soningen er avsluttet. Der både offentlige og private nettverk inngår.

For å sikre god oppfølgning er det viktig at de forskjellige programtilbudene videreføres og at kriminalomsorgens koordineringsansvar mellom arbeidskontor, sosialkontor og andre offentlige etater bedres. Det er viktig at kriminalomsorgen følger opp den enkelte med rådgivning og kontroll for å styrke samarbeidet, dialogen og ansvarsforholdene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Kriminalomsorg i frihet (KIF) gjør et viktig arbeid, og mener at en må vurdere å styrke ordningen.

Komiteen mener at gjengkriminalitet må bekjempes med et sett av virkemidler. Det viktigste utgangspunktet er å hindre at mange unge føler at de er på siden av samfunnet og fellesskapet - slik at kriminelle gjenger med streng indre disiplin kan tilby en tilhørighet som de ellers ikke har. Gjengkriminaliteten er i all hovedsak et storbyproblem, og alle undersøkelser og forskning viser at det handler om en liten gruppe unge menn. Ifølge Oslo-undersøkelsen foretatt av NOVA, utgjør gruppen 5pst. av Oslo-ungdommen. Det er disse som begår den alvorligere kriminaliteten.

Komiteen vil påpeke viktigheten av prosjekter som kan føre til reduksjon av nye medlemmer til gjengene, samt tiltak som splitter gjengene.

Komiteen mener det må foregå et utstrakt samarbeid på tvers av profesjonsgrenser og på tvers av bydelsgrenser, slik at disse ungdommene fanges opp tidlig.

Komiteen vil peke på at det også er behov for mer synlig politi, at politiet prioriterer forebyggende arbeid og at nærmiljøpolitiet får økt status. Det arbeidet som gjøres i Oslo med uroing av gjengene og målrettet spaning må fortsette og styrkes for å bryte ned gjengene.

Komiteen ser i denne forbindelse også viktigheten av et tett samarbeid mellom politi og barnevern, og at utplassering av personell fra barnevern på politistasjonene er et tiltak som styrker samarbeidet og gir mulighet for raske tiltak der barn og unge er under kriminell lavalder.

Komiteen mener også det er viktig at man nå har fått styrket våpenloven i forhold til ransaking etter våpen. Komiteen ser frem mot den evaluering som er bebudet i forbindelse med den vedtatte endringen i 1999, og om hvorvidt innstramningene har den forventede effekt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er ikke enig i at de nye reglene om ransaking som Stortinget har vedtatt, innebærer en styrking av politiets muligheter til å foreta ransaking etter våpen. Disse medlemmer viser i den forbindelsen til at politimesteren i Stavanger i sitt høringsnotat uttalte at det nye regelverket har så mange restriksjoner for politiets muligheter til ransaking at det i praksis ikke vil bli brukt. Det nye regelverket innebærer blant annet at ransaking kun kan skje på spesielle steder som på forhånd er klarert av politimesteren. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet i forbindelse med behandlingen av de nye reglene for ransaking foreslo å gi politiet langt bedreanledning til å foreta ransakinger enn det resten av Stortinget vedtok.

Komiteen ser med interesse på prosjekter som nå iverksettes i forhold til gjengkriminalitet i Oslo, Drammen og Kristiansand. Hvis dette er modeller som viser seg å virke, må det vurderes om disse kan videreutvik-les til også å kunne brukes andre steder.

Komiteen viser til at erfaringene med mekling i konfliktråd fungerer godt, særlig overfor mindreårige lovbrytere. Komiteen mener det må være et mål at flere saker oversendes til mekling i konfliktråd. Det er viktig at det går så kort tid som mulig fra lovbruddet er begått til mekling finner sted. Her må særlig saker med unge lovbrytere prioriteres.

Komiteen viser til at det er varierende praksis med hvor mye konfliktrådene brukes, og hvor mange saker de enkelte politikamre henviser videre til konfliktråd.

Komiteen er enig i at konfliktrådene bør ta seg tid til å informere og samtale med politiet om hvordan de arbeider med sakene de får henvist, slik at det kan ut-vikles en felles forståelse og tilnærming.

Forrige kapittelNeste kapittel