Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

1. Sammendrag

Målet med meldingen er å gi en samlet presentasjon av hvordan Regjeringen vil styrke og videreutvikle innsatsen med å forebygge og bekjempe barne- og ungdomskriminalitet. Dette skal skje gjennom bedre samarbeid mellom lokale og sentrale myndigheter, og ved å trekke barn og ungdom, foreldre, frivillige organisasjoner og grupper aktivt inn i arbeidet. Den styrkede innsatsen skal skje gjennom en handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet som skal gjennomføres over en periode på 5 år (2000-2004). Bedre samordning og koordinering av det forebyggende arbeidet står sentralt i planen, sammen med bedre oppfølging av barn og ungdom med alvorlige atferdsproblemer, unge lovovertredere og kriminelle ungdomsgjenger.

Bakgrunnen for planen er at Stortinget har bedt Regjeringen fremlegge en samlet plan for innsats og tiltak som bekjemper kriminelle handlinger blant barn og unge.

Oppfølgingen av planen vil bli koordinert av Barne- og familiedepartementet og fulgt opp gjennom statssekretærutvalget for barne- og ungdomsspørsmål.

Planen gir oversikt over den statlige innsatsen og planene på området.

Innsatsen og tiltakene som presenteres i planen spenner over et vidt felt, fra forebyggende barne- og ungdomsarbeid til reaksjoner på kriminelle handlinger. For å få til den nødvendige satsingen vil det bli lagt vekt på bedre samordning og koordinering av arbeidet, i kommunene, mellom lokale og sentrale myndigheter og ved bedre samordning av den statlige innsatsen på området.

Det er et særlig behov for å styrke og videreutvikle det tverrsektorielle samarbeidet mellom ulike etater og tjenester lokalt. Videre er det behov for styrket samarbeid mellom offentlige myndigheter, barn og ungdom, foreldre, frivillige organisasjoner og grupper. Når det gjelder reaksjoner på kriminelle handlinger, er det av betydning at virkemidlene gir hjelp til å unngå senere kriminalitet, både gjennom å virke avskrekkende og ved å gi nødvendig hjelp og motivasjon til egen livsmestring.

Meldingen presenterer mål for arbeidet med å sikre barn og ungdom gode oppvekst- og levekår, samt redegjør for innsatsen og tiltakene i planen: overordnede statlige satsinger som ledd i et helhetlig forebyggende arbeid rettet mot barn og ungdom, satsingene som retter seg mot skolen, fritid og nærmiljø, innsats som har som mål å styrke oppfølgingen av barn og ungdom med alvorlige atferdsproblemer og også innsats rettet mot unge lovovertredere og kriminelle ungdomsgjenger. Meldingen gir oversikt over kunnskapsutvikling og forskning på området.

Gjennomføring av planen skal skje over en periode på 5 år (2000-2004) og vil innebære behov for økte midler for å styrke og videreutvikle innsatsen på området. Regjeringen vil komme tilbake til den økonomiske inndekningen i de årlige budsjettene i planperioden. Når det gjelder finansieringen av arbeidet i 2000 vil Regjeringen eventuelt komme tilbake til dette i revidert nasjonalbudsjett 2000.

Et overordnet mål for Regjeringen er å sikre alle barn og unge gode oppvekst og levekår, uavhengig av sosial og kulturell bakgrunn og hvor i landet de bor.

Samtidig som flertallet har fått bedre oppvekstvilkår, er det barn og ungdom som har det vanskelig. Et hovedmål for Regjeringens velferdspolitikk er å gi sikkerhet til de gruppene som har det vanskeligst i samfunnet, jf. Utjamningsmeldinga (St.meld. nr. 50 (1998-1999)). Regjeringen vil opprettholde et sterkt offentlig ansvar for velferdssystemet, og føre en politikk som støtter opp under familien og frivillig engasjement.

Regjeringen ser det som viktig å tilrettelegge for en politikk som sikrer barn og ungdom over hele landet likeverdige tilbud og utviklingsmuligheter. Det må tas hensyn til barn og ungdoms interesser i alle politiske beslutninger som har med deres situasjon å gjøre.

Å styrke og utvikle det tverretatlige samarbeidet, slik at hensynet til barn og unge blir satt klarere på dagsorden, er et viktig mål for barne- og ungdomspolitikken.

Å stimulere til samarbeid på tvers av etater, sektorer, yrkesgrupper og forvaltningsnivåer må være en høyt prioritert oppgave i et samfunn der oppsplitting og spesialisering fortsatt er en hovedtendens.

Reglene om taushetsplikt blir i gitte situasjoner oppfattet som en hindring for samarbeid mellom etater med overlappende oppgaver. Med god samordning vil man finne ordninger innenfor gjeldende lovverk som sikrer tilstrekkelig informasjon til beste for den saken gjelder.

Bestemmelser om at taushetsplikt bortfaller ved samtykke fra den som har krav på taushet åpner for at informasjon kan gis mellom ulike tjenester i nær sagt alle tilfeller der det er ønskelig.

Problemer med å praktisere taushetsplikten på en fornuftig måte handler i stor grad om manglende tillit mellom "hjelper" og "bruker".

I Norge har vi i de senere årene lagt vekt på å styrke oppvekstmiljøet blant annet gjennom omfattende reform- og forsøksarbeid og gjennom utvikling av nye tilbud og tjenester.

Det er viktig å trekke barn og ungdom, foreldre og frivillige organisasjoner aktivt inn i arbeidet.

Omfanget av kriminalitet blant barn og ungdom vil det alltid være vanskelig å gi eksakte opplysninger om.

Kriminalstatistikkene vil bare gi et utsnitt av den totale begåtte kriminalitet blant aldersgruppen. For å få et bilde av omfanget, kan man benytte selvrapportering fra barn og ungdom selv. Vi har for få selvrapporteringsstudier til at det er mulig å si noe om utviklingen over tid. Undersøkelsen "Ungdomstid i storbyen" (A. Bakken, NOVA 1998) gir imidlertid et bilde av ungdommer i Oslo i 1996.

På nittitallet har kriminalitetsstatistikken vist en tendens til utflating. Det kan virke som om en langsiktig strategi med bred forebyggende innsats ved siden av politi og rettsvesen kan ha hatt positiv eller dempende effekt.

Kriminalitet blant barn og ungdom har som annen kriminalitet, vist økende tendens i perioden fra 1960, men i betydelig mindre grad enn den totale kriminaliteten. Det er voksne som særlig står for økningen i kriminalitet. Alderen på siktede for kriminalitet har forskjøvet seg. Den vanlige kriminelle er fremdeles en ung mann i byen, men den unge mannen er blitt noe eldre. Antall siktede i alderskategoriene over 20 år fortsetter å stige på nittitallet. Barn og unge viser derimot stabilitet og nedgang i antall siktede.

Barn under femten år er under kriminell lavalder. De blir registrert og etterforsket, men får ingen strafferettslig reaksjon. Nedgangen for de yngste kan være reell, men det er også rimelig å tro at samfunnet i større grad griper inn og forebygger problematferd før den har utviklet seg til kriminalitet. Barnevernet skal alltid bli underrettet av politiet om et barn under 18 år er under etterforskning.

Det er et gjennomgående trekk at kriminalitetsformene og alvoret endrer seg og øker med økende alder.

I 1998 var 1 857 barn under den kriminelle lavalderen (5-14 år) registrert for forbrytelser, dvs. 6 pst. av alle siktede. Vinningforbrytelsene er vanligst, 47 pst. Deretter følger skadeverk, 30 pst. 15 pst. er registrert for vold, 2 pst. for narkotika.

I alderskategorien 15-17 år ble 3 144 siktet for forbrytelser, dvs. 11 pst. av alle siktede. 42 pst. ble siktet for vinningsforbrytelser, 19 pst. for narkotika, 18 pst. for vold, 13 pst. for skadeverk.

Når det gjelder ulike typer lovbrudd, er vinningsforbrytelsene den klart dominerende form for kriminalitet.

Skadeverk utgjør bare 6,5 pst. av alle siktede for forbrytelser, men 14 pst. for barn og unge under 21 år.

Den registrerte volden har økt for alle alderskategorier. I løpet av nittiårene har det vært nesten en dobling av antall siktede innen alle alderskategoriene.

Antall ran har økt sterkt for alderskategoriene under 18 år på nittitallet og gått ned for de eldre.

Når det gjelder narkotikaforbrytelser har antall siktede steget, spesielt etter 1994 for alle alderskategorier over 15 år.

For de yngste, under den kriminelle lavalder, er narkotikakriminalitet fremdeles en sjelden forekommende forbrytelse.

For alderskategorien 15-17 år har narkotikakriminalitet økt til den forbrytelse de nest oftest er siktet for.

Selv om det har skjedd mye de senere år er det fremdeles for dårlig samspill mellom statlige og kommunale myndigheter om utviklingen av en helhetlig politikk for barn og ungdom.

Regjeringen vil i framtiden samordne departementets initiativ bedre, slik at det kommer enhetlige og klare meldinger til kommunene. Barne- og familiedepartementet og statssekretærutvalget for barne- og ungdomsspørsmål vil spille en viktig rolle i dette arbeidet.

Det er i lokalmiljøene barn og ungdom bor, og det er her en må komme fram til ideer og løsninger på hvordan en kan forebygge og bekjempe kriminalitet blant barn og ungdom - og skape et bedre oppvekstmiljø.

Tverrsektorielt samarbeid og bedre utnyttelse av ressursene må stå sentralt i arbeidet med å videreutvikle innsatsen i kommunene. Det er viktig at lokale myndigheter legger opp et planmessig arbeid for å styrke oppvekstmiljøet.

Regjeringen ønsker at kommunene skal ta initiativ til dialog og samarbeid med barn og ungdom, med frivillige organisasjoner og grupper, med foreldre og andre ressurspersoner for et bedre oppvekstmiljø lokalt.

Overordnede statlige satsinger i planen for å sikre et helhetlig forebyggende arbeid:

Som et ledd i arbeidet med å bedre oppvekst- og levekårene for barn og ungdom har Regjeringen igangsatt et utviklingsprogram for styrking av oppvekstmiljøet. Målet er å styrke og videreutvikle de lokale oppvekstmiljøene gjennom et bredt samarbeid mellom offentlige og frivillige krefter.

Det er de lokale ideene og initiativene som skal være grunnlaget og utgangspunktet for det arbeidet som skal gjøres. Når det gjelder den lokale innsatsen ble det høsten 1998 satt i gang utviklingsarbeid i 10 kommuner. Videre har Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner fått tildelt midler til arbeid og innsats i regi av lokale frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner og ungdomsgrupper i alle kommunene.

SLT-modellen (Samordning av Lokale kriminalitetsforebyggende Tiltak) er en organiseringsmodell for effektiv tverretatlig samordning, som er utprøvd og evaluert. Målet for den tverretatlige samordningen er å koordinere, målrette og øke effektivitet og kvalitet i den forebyggende innsatsen mot kriminalitet i lokalmiljøet gjennom en forpliktende og formalisert samordning mellom de ulike kommunale etater, politi og frivillige aktører.

Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD) og Justisdepartementet arbeider for å implementere modellen gjennom å nyutvikle og formidle materiell til kommuner som ønsker å komme i gang med ordningen.

For å få fortgang i nyetableringsarbeidet og styrke nettverksarbeidet skal det engasjeres en egen saksbehandler i KRÅD med SLT som arbeidsfelt. Videre vil det bli avsatt stimuleringsmidler til lokalmiljøene i en oppstartingsfase. Det arbeides også for en ordning der lokalsamfunn kan kvalitetssikre arbeidet gjennom å oppfylle spesifikke målsetninger som et kriminalitetsforebyggende lokalsamfunn. KRÅD og Justisdepartementet vil ha ansvar for dette arbeidet i samarbeid med aktuelle departementer.

Hvordan en vil styrke og videreutvikle det forebyggende arbeidet i barnehager har Regjeringen tatt opp i stortingsmeldingen om barnehager, jf. St.meld. nr. 27 (1999-2000).

Programmet for foreldreveiledning gjennomføres som et samarbeid mellom Barne- og familiedepartementet, Sosial- og helsedepartementet og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Arbeidet startet opp i 1994.

Programmet ble høsten 1999 introdusert i grunnskolen slik at det skal omfatte alle barn og unge i skolepliktig alder.

Departementene vil følge opp og stimulere til aktivitet om foreldreveiledning i kommunene, og videreutvikle den bl.a. med hensyn til aktuelt veiledningsmateriell.

Barnevernet er betydelig styrket det siste tiåret, men det er ennå en utfordring å styrke det oppsøkende barnevernsarbeidet.

Utfordringene består særlig i å ruste opp den delen av barneverntjenesten som arbeider med familiene.

Regjeringen nedsatte i februar 1999 et offentlig utvalg som skal lage en utredning (NOU) om barnevernet. Utvalget skal legge fram sin utredning 30.april 2000.

Handlingsplanen, som Sosial- og helsedepartementet har ansvaret for, har som mål å heve kvaliteten og kompetansen i sosialtjenestens arbeid med tanke på ivaretakelse av sosialtjenestens oppgaver som følger av sosialtjenesteloven. Handlingsplanen har også et mål om å redusere tilfeldig forskjellsbehandling ved tildeling av økonomisk stønad.

Virkemidler som vil bli benyttet i arbeidet mot å nå målene med handlingsplanen er: Landsdekkende opplæringsprogram, etablering av fylkesvise faglige fora og tilbud om veiledning for klientbehandlere på sosialkontor.

Handlingsplanen understreker behovet for en samordning av innsatsen fra statlig hold og må ses i sammenheng med andre statlige initiativ.

Gjennom handlingsplanen er kompetansesenterne på rusmiddelområdet styrket med øremerkede midler for å kunne påta seg veiledningsoppgaver i skolene. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Sosial- og helsedepartementet tar sikte på å intensivere samarbeidet for å styrke det rusmiddelforebyggende arbeidet i skoleverket.

Norsk Forebyggingsforums (NFF) formål har vært å videreutvikle og initiere rusmiddelforebyggende tiltak og strategier. Forumet har eksistert siden september 1997 og avvikles fra 2000.

Sosial- og helsedepartementet er i ferd med å utarbeide en samlet nasjonal strategi for helsestasjons- og skolehelsetjenesten som et bidrag til en helhetlig satsing på barn og unges helse og oppvekst.

Regjeringen vil gjennom ulike satsinger styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten, bl.a. gjennom følgende:

  • – Gjennomføringen av Opptrappingsplan for psykisk helse 1999-2006 (St.prp. nr. 63 (1997-1998)) innebærer en omfattende styrking av det psykiske helsearbeidet både i kommunene og fylkeskommunene.

  • – Midler fra Handlingsplan for forebygging av uønskede svangerskap og abort 1999-2003 skal blant annet gå til å stimulere til økt aktivitet ved helsestasjon for ungdom eller andre helsetilbud til ungdom, og til tiltak for å trekke flere gutter til helsestasjon for ungdom.

Opptrappingsplan for psykisk helse 1999-2006 innebærer en styrking av det psykososiale arbeidet i forhold til barn og ungdom. Det en målsetting at det ved utløpet av planperioden skal være etablert 800 nye stillinger innenfor helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

Arbeidet mot rasisme og diskriminering forutsetter et samarbeid mellom stat, kommuner og frivillige organisasjoner, og en samordnet, offensiv innsats fra flere statlige instanser.

Regjeringen la i 1998 fram Handlingsplanen mot rasisme og diskriminering for perioden 1998-2001. Planen inneholder bl.a. tiltak mot diskriminering på bolig- og arbeidsmarkedet.

Senter mot etnisk diskriminering ble offisielt åpnet 10.februar 1999. Senteret ble opprettet for en prøveperiode fram til utgangen av 2002, og ledes av et regjeringsoppnevnt styre. Formålet med virksomheten er å sikre vernet av personer som utsettes for diskriminering på grunnlag av trosbekjennelse, rase, hudfarge, eller nasjonal eller etnisk opprinnelse.

Utlendingsdirektoratet samarbeider med frivillige organisasjoner og fagbevegelsen om holdningsskapende tiltak, som f.eks. Fellesaksjonen mot rasisme.

På oppdrag fra Justisdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet er Statistisk sentralbyrå i gang med å utvikle et bedre statistikkgrunnlag som kan gi et mer dekkende bilde både av kriminalitet begått av innvandrere og kriminalitet begått mot innvandrere.

Barne- og familiedepartementet la i 1996 fram en handlingsplan for bedre deltakelse, likestilling og integrering i det norske samfunnet for barn og ungdom med innvandrerbakgrunn.

Barne- og familiedepartementet vil gjøre opp status for planen i 2000 med tanke på å avklare hvilke satsinger som bør videreføres og hvilke nye utfordringer som bør prioriteres framover.

Norge tar imot barn og ungdom fra krigsområder. Regjeringen vil styrke innsatsen for den gruppen av barn og unge.

Staten og Oslo kommune samarbeider om handlingsprogrammet for bedre levekår i Oslo indre øst. Programmet startet i 1997 og skal vare frem til og med 2007.

Forebyggende arbeid i skolen representerer den beste muligheten til å nå alle barn og unge og deres foreldre. Evalueringer viser at forebyggende tiltak som er gjennomført med basis i skolen ofte gir gode resultater.

Skolen kan også noen ganger være en arena for uønsket adferd. Mobbing, vold, rasisme og bruk av rusmidler og det at ungdommer bærer våpen, kan være symptomer på utrygghet, manglende skolemotivasjon, sviktende selvtillit og andre problemer som det er en stor utfordring for skolen å fange opp. Det holdningsskapende og forebyggende arbeidet i grunnskolen og i videregående opplæring må være en integrert del av arbeidet i skolen.

Mobbing i skolen er et alvorlig problem. Regjeringen ser det som viktig at innsatsen med å forebygge og bekjempe vold og mobbing i skolen styrkes, både nasjonalt og gjennom samarbeid med andre land, jf. vedtak i Nordisk Råd høsten 1999.

En utfordring for det forebyggende arbeidet i skolen ligger i utviklingen av et nærmere samspill mellom skole og lokalmiljø. Skolen må tilrettelegge for et trygt og stimulerende oppvekstmiljø, og stimulere samarbeidet med hjem og instanser i nærmiljøet.

I arbeidet med å skape et godt skolemiljø er det viktig å bygge på elevenes egen innsats og engasjement. Styrking og videreutvikling av elevenes deltakelse og ansvar i skolemiljøet og i nærmiljøet må stå sentralt.

Mange norske skoler har gjennom ulike tiltak endret normer for oppførsel i klassen eller i skolen, og etter diskusjon og aktivisering av elever og foreldre har innført nye regler og ordninger for skolen, arbeidet målrettet for å endre en negativ skolekultur.

Foreldrene er en viktig ressurs for skolen og hele oppvekstmiljøet som skolen er en del av. Betydningen av et godt samarbeid mellom hjem og skole er understreket i Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen.

St.meld. nr. 14 (1997-1998) Om foreldremedverknad i grunnskolen gir en samlet oversikt og analyse av samarbeidet mellom hjem og skole, og hvordan samarbeidet og foreldreengasjementet i skolen kan styrkes og videreutvikles.

I arbeidet med å skape et godt lærings- og oppvekstmiljø i skolen må det legges vekt på å forebygge og bekjempe uønsket adferd i skolen gjennom et godt samarbeid mellom skolen, foreldre/foresatte, pedagogisk-psykologisk tjeneste, skolehelsetjenesten, barnevernet og andre etater, og med nærmiljøet, i tråd med intensjonen som ligger til grunn for denne stortingsmeldingen.

Regjeringen har i St.meld. nr. 28 (1998-1999) Mot rikare mål prioritert arbeid for å forebygge og mestre negativ adferd som ett av fire satsingsområder i grunnskole og videregående opplæring. Det er behov for å øke kompetansen hos skolens personale når det gjelder organisering og tilnærming til arbeidet med problematferd.

Lokalt utviklings- og tiltaksprogram vil kunne gi kunnskapsspredning med stor overføringsverdi.

Alle skoler skal arbeide systematisk for å redusere negativ og antisosial adferd. Mange kommuner og fylkeskommuner har allerede laget handlingsplaner på dette feltet. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, i samarbeid med Barne- og familiedepartementet, vil sette ned en faggruppe som på forskningsbasert grunnlag skal gå gjennom og vurdere ulike program. Med utgangspunkt i en slik gjennomgang foreslås avsatt egne stimuleringsmidler til kommunene.

I forbindelse med oppfølgingen av St.meld. nr. 23 (1997-1998) Om opplæring for barn, unge og vaksne med særskilde behov - er det utviklet et treårig kompetanseutviklingsprogram for pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) og skoleledere. Programmet skal gjennomføres i perioden 2000-2002.

Samtak skal gjennomføres i alle fylker og forankres i og tilpasses lokale forhold i den enkelte kommune og fylkeskommune.

LEV VEL er et omfattende undervisningsopplegg om god oppvekst og forebygging i grunnskolen, tilpasset Læreplan 97. Opplegget er utgitt gjennom en samfinansiering mellom Justisdepartementet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Kulturdepartementet.

Som en videreføring av prøveprosjektet med skolemegling i grunnskolen (1995-1997) ble det etablert et nasjonalt program for skolemegling høsten 1998. Det nasjonale programmet for grunnskolen skal etter planen avsluttes høsten 2000, men det foreligger planer om å forlenge arbeidet med ett år.

Høsten 1999 ble det utarbeidet en plan for innføring av skolemegling i videregående opplæring. Arbeidet vil skje i løpet av perioden 1999-2002.

Prosjektet startet opp våren 1999 og vil gå fram til sommeren 2001.

Politiets forebyggende arbeid rettet mot skolen er i stor grad problemorientert og tilpasset de aktuelle lokale forholdene. Arbeidet tar særlig sikte på å nå unge i risikosonen for å hjelpe dem til å unngå kriminalitet.

Det er et mål at samtlige grunnskoler og videregående skoler skal ha sine faste politikontakter, som benyttes når situasjonen tilsier det.

Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD) og Justisdepartementet har utarbeidet et undervisningsopplegg om soning i og utenfor anstalt, beregnet på elever i ungdomsskolen og videregående opplæring med oppstart fra 2000.

Tilgangen på og utformingen av møtesteder i nærmiljøet og i lokalsamfunnet har betydning for hvordan barn og ungdom kan møtes, og for hva de kan gjøre. Både barnehager, skoler, fritidsklubber, idrettsanlegg, frivillige organisasjoner og andre offentlige og private arenaer er viktig.

Bymiljøet gir rom for mange fritidsaktiviteter, men har også negative miljøer med vold, kriminalitet og rus som kan skape utrygghet og dårlige oppvekst- og levekår. Det er derfor viktig at byene støtter opp om trygge og meningsfylte fritidsaktiviteter hvor barn og unge kan få benytte sine ressurser på en positiv måte.

Levekårsundersøkelser viser at dårlige levekår er mer utbredt blant innvandrere fra ikke-vestlige land enn nordmenn.

For at alle barn og ungdommer med innvandrerbakgrunn skal ha samme muligheter, rettigheter og plikter som andre barn og unge i det norske samfunnet, må det på en del områder settes inn en særlig innsats.

Ungdom med problematferd er blant de mest hyppige brukerne av fritidsklubber i Oslo. Fritidsklubber kan bli en arena for konflikt, men ungdom med problematferd vil her kunne finne en sammenheng hvor de kan vise frem andre sider ved seg selv.

Kommuner som har aktive feltarbeidere, vil ha muligheter til å oppdage voldelige eller ekstreme ungdomsgjenger på et tidligere tidspunkt enn andre kommuner.

Både frivillige organisasjoner og enkeltpersoner kan spille viktige roller i forebygging og bekjempelse av ungdomskriminalitet. Det sivile engasjement - folk i nærmiljøet som bryr seg - er avgjørende for å styrke den uformelle sosiale kontroll som utgjør den viktigste barrieren mot antisosial atferd.

Erfaringer viser at barn og ungdoms egne aktiviteter og engasjement i det forebyggende arbeidet virker positivt i ungdomsmiljøene. Det er en utfordring å involvere alle grupper av barn og ungdom i arbeidet med å skape et godt fritidsmiljø lokalt.

Det er nær sammenheng mellom alkoholbruk og vold, og mellom narkotikamisbruk og vinningskriminalitet. En rekke ulike atferdsproblemer er knyttet til bruk av rusmidler, hos enkelte går rusmidler sammen med aggresjon, vold og kriminalitet. For eksempel er det regnet med at 70 pst. av alle voldsforbrytelser har med alkohol å gjøre.

Volden i det offentlige rom er for stor del et "ungdomsfenomen" i den forstand at både blant de som siktes for voldshandlinger, og de som utsettes for vold, er den største andelen under 25 år.

Rusmiddelmisbruket blant ungdom har endret seg de senere år. Spredningen av heroin og amfetamin, det økende antall unge som har erfaring med misbruk av hasj og ecstasy, samt en glidning i retning av mer liberale holdninger til narkotika, gir særskilt grunn til bekymring. Det foregår en gradvis tilnærming mellom by og bygd når det gjelder rusmiddelbruk blant ungdom. Omtrent 80 pst. av all ungdom har brukt eller bruker alkohol.

I arbeidet med å bekjempe vold og kriminalitet blant barn og ungdom er det en rekke ungdomsgrupper og ungdomsmiljøer som har engasjert seg aktivt. Myndighetene vil fortsatt støtte opp om ungdoms egen innsats og videreføre dialogen og samarbeidet med ungdom i arbeidet med å bekjempe negative utviklingstrekk i barne- og ungdomsmiljøene.

Barne- og familiedepartementet forvalter tilskuddsordningen "Ungdomstiltak i større bysamfunn" hvor en rekke bykommuner årlig kan søke om midler til tiltak for ungdom i alderen 12 til 25 år. Satsingen retter seg mot de største bykommunene.

Barne- og familiedepartementet vil videreføre og styrke innsatsen på området i samarbeid med bykommuner og andre aktuelle departementer.

Konfliktrådet i Oslo startet i 1998 opp prosjektet "Konflikter, fra problem til dialog og ansvar". Målet er å forebygge vold, ran, overfall og annen kriminalitet blant barn og ungdom gjennom konflikthåndteringsmetoder. Prosjektet gjennomføres i samarbeid mellom private og offentlige instanser, og støttes økonomisk av Barne- og familiedepartementet.

Ungdom er en viktig målgruppe i distrikts- og regionalpolitikken. Både Kommunal- og regionaldepartementet og Barne- og familiedepartementet gir støtte til innsats og arbeid for å skape et bedre ungdomsmiljø og sikre ungdomsbosettingen i distriktskommuner.

Barne- og familiedepartementet forvalter tilskuddsordningen "Ungdomssatsing i distriktene". Gjennom tilskuddsordningen gis det støtte til lokalt arbeid og innsats som kan bidra til å sikre ungdomsbosettingen og styrke ungdoms tilhørighet til hjemkommunen.

I samarbeid med organisasjonen Voksne for barn har blant annet politiet deltatt i utviklingen av prosjektet "Exit" med formål å utvikle tiltak som kan hjelpe unge i ekstreme ungdomsmiljøer til å komme ut av miljøene så raskt som mulig. Erfaringene fra prosjektet skal dokumenteres i 2000. Det foreligger planer fra organisasjonen Voksne for barn om å videreføre metodikken som er utviklet gjennom prosjektet. Prosjektet er finansiert med statlige midler.

Som et ledd i justissektorens samlede innsats mot vold benyttes sivile vernepliktige til voldsforebyggende arbeid i kommunal sektor.

Evaluering viser at dette i all hovedsak er et verdifullt tiltak for å forebygge vold i ungdomsmiljøet. Justisdepartementet har i 1999 startet prosjekt for videre utvikling av voldsforebyggende tjenesteformer innen siviltjenesten.

Ved å bidra til tilstedeværelse av voksne ansvarlige mennesker i det lokale utemiljøet, f.eks. nattevandring og nabohjelp, vil man øke tryggheten og redusere arenaene for uønsket problematferd. Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD) har tatt initiativ til å spre ideen med nabohjelpsområder.

Politiet fortsetter utviklingen av nærpolitiarbeidet, der tett kontakt med publikum og politiets service settes i fokus.

Det kriminalitetsforebyggende råd har med faglig bistand fra Norges Byggforskningsinstitutt utarbeidet en sjekkliste til bruk ved fysisk planlegging av tettbygde strøk i kommunene.

Det bør være like selvfølgelig for en planlegger å påse at de kriminalitetsforebyggende aspekter sjekkes under saksutredningen, som å påse at brannforskriftene følges.

Atferdsforstyrrelser er den vanligste psykiatriske diagnosen hos barn og unge i Norge. Om lag 5 pst. av barne- og ungdomsbefolkningen har atferdsforstyrrelser.

I barnevernloven gis det mulighet for plassering av barn og unge i opplærings-/ behandlingsinstitusjon på grunn av alvorlige atferdsproblemer.

De viktigste risikofaktorene ser ut til å være knyttet til egenskaper ved familien, jf. studier fra USA.

Som en følge av at barn og ungdom opplever vold i sine egne familier, var i fjor over 1800 barn innom krisesentrene rundt om i landet. Barn og unge som blir utsatt for vold i familien, vil ha økt risiko for selv å bli voldelige som voksne.

Samarbeidet mellom kommune og fylkeskommune og innad på begge forvaltningsnivåer fungerer ikke alltid godt nok. Kommunen har ofte ikke tilstrekkelig kompetanse til å avgjøre hvilke tiltak som er best egnet for den enkelte og trekker spesialisttjenestene for sent inn.

Barne- og familiedepartementet satte i 1997 i gang arbeidet med "Handlingsplan for barn og unge med alvorlige atferdsproblemer" i samarbeid med fylkeskommunene. For å sikre barn og unge med alvorlige atferdsproblemer bedre hjelp, er det hvert år gitt et tilskudd til barnevernets arbeid med denne gruppen.

Institusjonstilbud alene egner seg ikke for denne gruppen. I tillegg må det satses intensivt på tiltak der ulike deler av hjelpeapparatet trekkes inn sammen med familie, skole, arbeidsliv og fritidsmiljø. Som et resultat av dette er det satt i gang opplæring i alternative metoder for å forebygge og stoppe problematferd hos barn og unge. Barne- og familiedepartementet og Sosial- og helsedepartementet samarbeider om å implementere disse metodene i samtlige fylker.

Når det gjelder barne- og ungdomspsykiatrisk bistand (dvs. spesialisthelsetjeneste) legges det i Opptrappingsplan for psykisk helse 1999-2006 (St.prp nr. 63 (1997-1998)) opp til både en kvalitativ og en kvantitativ styrking av behandlingsapparatet.

I svært mange fylkeskommuner er det et utstrakt samarbeid mellom barne- og ungdomspsykiatri og barnevern, og noen har også valgt en organisatorisk samordning mellom disse tjenestene. Det er viktig at disse samarbeidsprosessene fortsetter, først og fremst fordi ulike rapporter tyder på at noen barn og unge ikke får tilstrekkelig hjelp fordi de havner i en gråsone mellom forskjellige tjenester.

Et av tiltakene for styrking av tjenestetilbudet til barn og ungdom i St.meld. nr. 25 (1996-1997) Åpenhet og helhet var å formalisere samarbeidet mellom regionsentrene i barne- og ungdomspsykiatri og utvik-lingssentrene i barnevernet.

Barne- og familiedepartementet og Sosial- og helsedepartementet har her gitt økonomisk støtte til to omfattende utviklingsprosjekter i de neste årene for å utprøve, implementere og evaluere to veldokumenterte metoder: "Parent management training" (PMT) og "Multisystemic Therapy" (MST).

Barne- og familiedepartementet og Sosial- og helsedepartementet vil fra høsten 1999 og i tre år framover gi tilbud til alle landets fylkeskommuner om deltakelse i disse to opplæringsprogrammene.

Den kriminelle lavalder i Norge er 15 år. Dersom gjerningspersonen er under 15år, blir saken henlagt som straffesak. Ofte blir saken fulgt opp av andre sivile instanser, som barnevern og sosialetat. Mange saker blir oversendt konfliktrådene som sivile saker.

Dersom personen er over 15 år, blir det ved avsluttet etterforskning tatt ut siktelse. Dersom det er mindre alvorlige forhold, kan påtalemyndigheten avgjøre at det skal gis påtaleunnlatelse eller forelegg. Sakene kan også overføres til konfliktråd.

Barnevernet står i en nøkkelposisjon når det gjelder yngre lovovertredere. Spesielt overfor ungdom under den kriminelle lavalder er det primært barnevernet som har mulighet for å sette inn mer håndgripelige tiltak.

Barnevernsloven gir hjemmel for å plassere og holde tilbake et barn i institusjon for kortere eller lengre tid. Vedtak om slik plassering må fattes av fylkesnemnda for sosiale saker. Før vedtak kan treffes, er det et vilkår at frivillige hjelpetiltak er vurdert.

Erfaringer har vist at den første tiden etter løslatelsen er den mest kritiske, og det er et særskilt behov for kontroll og oppfølging i denne perioden for å motvirke ny kriminalitet, jf. St.meld. nr. 27 (1997-1998) Om kriminalomsorgen.

For å sikre en god oppfølging av unge lovovertredere er det viktig med et tett og godt samarbeid mellom kriminalomsorg i frihet, arbeidskontor, sosialkontor og andre kommunale etater. Det er også viktig med et godt samspill med familie og nærmiljø.

Problemer knyttet til voldelige og kriminelle ungdomsgjenger har stor oppmerksomhet. Noen gjenger består i hovedsak av ungdom med innvandrer- eller flyktningbakgrunn, som ofte har svake ferdigheter i norsk språk og problemer med å henge med på skolen. Et trekk ved noen ungdomsgjenger, f.eks. nasjonalistiske eller rasistiske gjenger, er at de har et verdisystem og normsett som står i motsetning til de rådende verdiene i samfunnet omkring, og som verdsetter handlinger som det etablerte samfunnet har kriminalisert. Noen av de norske ungdomsgjengene med rasistisk tilsnitt består av svært unge tenåringer. Ungdom med medisinsk betingede atferdsforstyrrelser (som ADHD) synes å være overrepresentert i en del slike gjenger. En annen type gjenger består av eldre ungdommer med lite utdannelse, og som ikke har klart å komme inn på arbeidsmarkedet.

Det er en rekke motiver og årsaker til at ungdom danner eller går inn i gjenger. Gjenger kan oppfylle noen grunnleggende sosiale og psykologiske behov for en del ungdommer.

Det å være med i en gjeng har mange sider som oppleves som positive for deltakerne selv. Men de negative sidene blir også etter hvert påtrengende. Mange vil etter hvert pådra seg et kriminelt rulleblad, og få problemer i forhold til skole og arbeidsliv.

Tradisjonelt politiarbeid i form av inngripen overfor kriminelle handlinger, arrestasjon, etterforskning og straffereaksjoner er viktige virkemidler også i forhold til ungdomsgjenger. Målrettet spaning og uroing overfor gjengmiljøer begrenser gjengenes handlingsrom, og kan bidra til å gjøre gjengmiljøet mindre attraktivt. Rask etterforskning og reaksjoner er imidlertid spesielt viktig overfor unge lovbrytere dersom slike reaksjoner skal ha den tilsiktede preventive effekt overfor den enkelte og miljøet generelt.

I forhold til å forebygge fremvekst av - og eventuelt oppløse - ungdomsgjenger er det grunn til å spesielt fremheve betydningen av å drive lokalorientert og problemorientert politiarbeid.

Det er etablert et tett samarbeid mellom Oslo kommune, Justisdepartementet og Oslo politidistrikt, både for å vurdere iverksetting av nødvendige tiltak og for gjensidig informasjonsutveksling.

Det er tatt initiativ for å lage et program særlig beregnet på kriminelle ungdomsgrupper i Osloregionen. Programmets formål er å redusere gjengkriminaliteten i Oslo gjennom et bredt tverretatlig samarbeid og målrettede tiltak. Prosjektet er et samarbeid mellom Oslo kommune, Oslo politidistrikt og Justisdepartementet.

Også Drammen og Kristiansand vil bli tilført midler for å delta i tilsvarende prosjekt mot gjengkriminalitet, blant annet på grunnlag av erfaringene fra arbeidet i Oslo.

Bekymringssamtalen er et strukturert verktøy for samtaler med unge og foresatte om risikoatferd i forhold til kriminalitet, utarbeidet av forebyggende avsnitt ved Manglerud politistasjon i Oslo. Målgrupper for Bekymringssamtalen er førstegangslovbrytere og unge som er i risikosonen for å begå lovbrudd.

Bekymringssamtalen vil bli evaluert for å sikre kvalitet og kunnskap om effekt, samt om nødvendig utvik-les videre. I 2000-2001 planlegger Justisdepartementet å iverksette evaluering, materiellutvikling og produksjon av materiell om Bekymringssamtalen for oppfølging av unge i risikosonen og førstegangskriminelle i alle politidistrikt.

Ungdomskontrakter er en ordning med alternativ straff for kriminalitet rettet mot unge i alderen 15-17 år. Ordningen er innført i Danmark etter en forsøksordning og en evaluering. Ungdomskontrakt er en avtale mellom en ung lovbryter med samtykke av foresatt på den ene side og politi og kommunale myndigheter på den annen side. I kontrakten forplikter den unge seg til å gjennomføre spesifiserte aktiviteter mot at rettsmyndighetene avstår fra ytterligere rettsforfølgelse.

Ordningen med Ungdomskontrakter vil bli utprøvet i et begrenset omfang i noen kommuner i Norge. Forsøket med Ungdomskontrakter skal etter planen starte opp i 2000 og gjennomføres over en periode på to år som et samarbeid mellom Justisdepartementet og Barne- og familiedepartementet. På grunnlag av erfaringene vil departementene vurdere videre oppfølging.

Konfliktrådet behandler både straffesaker og sivile saker. Konfliktrådsmegling er et alternativ til en ordinær strafferettslig reaksjon der strafferammen ikke går ut over betinget dom. Begge parter må samtykke til megling. Som alternativ straffereaksjon er konfliktråd særlig godt egnet overfor barn og ungdom.

Konfliktrådenes erfaringer viser at ikke minst i mindre voldssaker (legemsfornærmelser) der ungdom er involvert, kan megling være en verdifull tilnærming til problemet.

Der det er naturlig, bør konfliktrådene i tillegg inngå samarbeid med organisasjoner som retter seg inn mot å bekjempe vold blant ungdom, som f.eks. Ungdom mot vold og Alternativ til Vold.

Tidsfaktoren er viktig for at etterfølgende tiltak skal ha effekt.

Justisdepartementet har arbeidet med effektivisering av straffesakskjeden på generell basis. Man har arbeidet for å fjerne flaskehalser i rettssystemet og få ned behandlingstiden i de ulike organene. Av særlig viktighet i den forbindelse er å redusere den tiden en sak ligger i påvente av videre arbeid med den.

Justisdepartementet har satt ned to arbeidsgrupper som skal kartlegge hvor flaskehalsene i straffesakskjeden er og foreslå tiltak for å korte ned saksbehandlingstiden. Arbeidsgruppenes funksjonstid er satt til 23.juni 2000.

Unge lovbrytere blir normalt gjenstand for spesiell oppmerksomhet i kriminalomsorgen. Det er særlige bestemmelser i fengselsreglementet som er knyttet opp mot unge innsatte.

Når en ung straffedømt står under tilsyn av Kriminalomsorg i frihet (KIF), vil tilsynsfører normalt forsøke å samarbeide med foreldre/verger.

Fengselsreglementet legger opp til at unge innsatte bør vurderes for soning i åpen anstalt, og at soningen fortrinnsvis skal skje i anstalt nær den innsattes hjemsted.

Kompetanse deles ofte inn i tre atskilte, men samtidig sterkt sammenvevde deler: teoretisk og metodisk kunnskap, praktiske ferdigheter og yrkesutøvernes etiske innstilling til yrket. Holdningene blant de profesjonelle som kommer i kontakt med vanskeligstilte barn og unge og deres familier vil ofte være avgjørende for hvordan kontakten forløper.

For å forebygge, dempe og stoppe kriminell atferd blant barn og unge i fremtiden er det svært viktig at kunnskapsutviklingen forsetter og videreutvikles. Regjeringen vil fortsatt stimulere til kunnskaps- og kompetanseoppbygging på området.

For å sikre et godt kunnskapsgrunnlag vil forskningen om vold og kriminalitet i barne- og ungdomsmiljøene bli styrket. Både Justisdepartementet og Barne- og familiedepartementet gir støtte til forskning på området, gjennom Norges forskningsråd og gjennom direkte støtte til forskningsmiljøer. Departementene går inn for at voldsforskning i et bredt anlagt perspektiv settes på dagsorden i Norges forskningsråd.

Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD) vil gi støtte til gjennomføring av et treårig forskningsprosjekt om gjenger og gjengdannelser utenom byer og tettbygde strøk.

Departementene vil følge opp kontakt og samarbeid med aktuelle fag- og forskningsmiljøer.

Arbeidet med atferdsvanskelige barn og unge krever en særlig spisskompetanse.

Det er igangsett et eget femårig forsknings- og undervisningsprosjekt (1999-2003) om barn og unge med alvorlige atferdsproblemer ved Universitetet i Oslo, finansiert av Barne- og familiedepartementet.

Barne- og familiedepartementet har siden 1995 gitt økonomisk støtte til en forskningsgruppe for forebygging av mobbing og antisosial atferd ved HEMIL-senteret, Universitetet i Bergen.

Tiltaksprogrammet mot mobbing og antisosial atferd i grunnskolen har vist svært gode resultater ved skoler som har tatt det i bruk. I løpet av kort tid har mobbingen blitt redusert med 30pst.

Forskning om barn og unges psykiske helse er et prioritert område under dette programmet, som finansieres av Sosial- og helsedepartementet.

Forskningsbehovet når det gjelder kunnskap om rusmiddelproblemene i samfunnet er betydelig, og Sosial- og helsedepartementet har derfor satset bevisst for å bygge opp kunnskap, bl.a. gjennom to avsluttede forsk-ningsprogrammer under Norges forskningsråd, og et eksisterende.

Det tredje - og pågående - rusmiddelforskningsprogrammet, har en varighet fram til 2000.

Neste kapittel