Norsk suverenitet over Svalbard ble anerkjent ("recognized") i Svalbardtraktaten av 9. februar 1920. Svalbardtraktaten omfatter alle øyer mellom 10o og 35o østlig lengde og 74o og 81o nordlig bredde, og gjelder for landterritoriet, indre farvann og sjøterritoriet på ca. 4 nautiske mil.

Traktaten trådte i kraft 14. august 1925. Gjennom svalbardloven av 17. juli 1925 er øygruppen inkorporert som en del av Kongeriket Norge.

Effektiv myndighetsutøvelse over lang tid, kombinert med at norsk suverenitet ikke er blitt bestridt av andre stater, utgjør et selvstendig folkerettslig grunnlag for norsk suverenitet over området.

Det er et akseptert folkerettslig prinsipp for traktatfortolkning at vesentlige begrensninger av suvereniteten over landterritorium forutsetter en klar traktatmessig hjemmel. Traktatens artikkel 1 gir Norge den fulle og uinnskrenkede suverenitet over øygruppen, og traktaten gir ikke grunnlag for noen generell innskrenkning av Norges suverenitet.

Svalbardtraktaten medfører visse nærmere angitte begrensninger for norsk myndighetsutøvelse.

Bestemmelser om ikke-diskriminering finnes i artikkel 2 om lik rett til fiske og jakt på Svalbard, artikkel 3 om lik rett til adgang og opphold på Svalbard uansett formål og til uhindret å drive all slags maritim-, industri-, bergverks- og handelsvirksomhet på like fot, samt artikkel 7 om likebehandling når det gjelder erverv, utnytting og utøvelse av eiendomsrett og bergverksrettigheter.

Vilkåret om ikke-diskriminering på grunnlag av nasjonalitet ("like rett") er ikke til hinder for forbud mot og regulering av aktiviteter. Vilkåret innebærer heller ikke noe forbud mot forskjellsbehandling begrunnet i andre objektive kriterier enn nasjonalitet.

Svalbardtraktaten artikkel 8 bestemmer at skatter, gebyr og avgifter som oppkreves på Svalbard utelukkende skal komme Svalbard til gode og ikke være høyere enn behovene for øygruppen tilsier.

Svalbardtraktatens artikkel 9 setter klare begrensninger for den militære aktivitet Norge kan ha på øygruppen, men innebærer ikke noe totalforbud mot norsk militær aktivitet på Svalbard. Norge er ikke avskåret fra å iverksette forsvarstiltak i krig.

Norsk politikk har vært innrettet på en korrekt overholdelse av traktaten og en restriktiv praksis når det gjelder norsk militær virksomhet på Svalbard.

Norge kan i kraft av sin suverenitet gjøre all lovgivning som gjelder for fastlandet gjeldende for Svalbard. Den eneste begrensningen er at lovgivningen ikke må stride mot Svalbardtraktatens bestemmelser.

Utgangspunktet for norsk lovgivnings anvendelse på Svalbard er fastslått i lov av 17. juli 1925 nr. 11 (Svalbardloven) § 2:

«Norsk privatrett og strafferett og den norske lovgivning om rettspleien gjelder for Svalbard, når ikke annet er fastsatt. Andre lovbestemmelser gjelder ikke for Svalbard, uten når det særskilt er fastsatt.»

Svalbardloven § 2 og kravet om særskilt fastsettelse innebærer en særlig oppfordring til lovforberederne om å vurdere forholdet til Svalbard. Dette gir etter Regjeringens oppfatning en sikkerhetsmekanisme mot krenkelser av Svalbardtraktaten.

Regjeringen vil videreføre dagens utgangspunkt i Svalbardloven § 2 om at norsk lovgivning utenom privatrett, strafferett og rettspleien bare får anvendelse på Svalbard dersom det er særskilt fastsatt.

Et annet prinsipp har vært at lovgivningen på Svalbard gis anvendelse og håndheves likt for hele øygruppen. Utviklingen i retning av et "normalt" samfunn i Longyearbyen har ført til at det i et økende antall tilfeller har vist seg ønskelig at lover blir gjort gjeldende for Svalbard fordi forholdene i Longyearbyen krever det. Dette har reist spørsmålet om man skal åpne for unntak fra hovedregelen om at all lovgivning skal gjelde for hele øygruppen og håndheves likt for alle bosettingene på Svalbard.

Regjeringen vil fortsatt ha som utgangspunkt at lovgivning som gjøres gjeldende for Svalbard skal gjelde for hele øygruppen. I samsvar med ovenstående har norske myndigheter, innenfor traktatens rammer og av hensyn til de stedlige forhold, åpnet for forskriftsregulering beregnet på virksomhet eller befolkning i geografisk avgrensede områder. Regjeringen vil videreføre denne praksis i den utstrekning det anses nødvendig av hensyn til lokale behov.

På grunn av særlige forhold har det ofte vært nødvendig å foreta enkelte tilpasninger i lovene før disse kan gjelde for Svalbard.

Regjeringen legger stor vekt på at forvaltningen av Svalbard skal skje med bred oppslutning fra Stortinget. De forskrifter som fastsettes for Svalbard bygger derfor ofte på bestemmelsene i lover som allerede gjelder for fastlandet, men gis de tilpasninger for Svalbard som er nødvendige på grunn av de lokale forhold, samt for korrekt etterlevelse av Svalbardtraktaten.

Regjeringen er i tiden fremover innstilt på å fremlegge forslag til regler for Stortinget i lovs form så langt det er hensiktsmessig.

I de senere år har etablering av næringer på Svalbard skutt fart. I dag er det bl.a. registrert ca. 130 virksomheter med forretningsadresse i Longyearbyen. Dette har aktualisert behovet for å avklare i hvilken grad nærings- og selskapslovgivningen gjelder for virksomhet på Svalbard.

Som alminnelig prinsipp vil Regjeringen legge til grunn at det for økonomiske virksomheter som drives på Svalbard bør gjelde de samme regler som ellers i Norge for så vidt angår stiftelse, oppløsning og drift av selskaper som har som formål å drive økonomisk virksomhet. Det vil likevel være nødvendig med visse tilpasninger av regelverket.

Regjeringen vil på denne bakgrunn utarbeide egne bestemmelser om anvendelsesområdet for den sentrale nærings- og selskapslovgivning på Svalbard.

Svalbardloven § 3 fastslår at arbeidsmiljølovgivning skal gjelde for Svalbard med de endringer som Kongen fastsetter av hensyn til de stedlige forhold.

Regjeringen tar sikte på å utarbeide permanente arbeidsmiljøregler for Svalbard.