I løpet av de årene som har gått siden St.meld. nr. 40 (1985-1986) Svalbard, har det skjedd omfattende endringer på Svalbard, både i de lokale samfunnsstrukturene og i de ytre rammebetingelsene for norsk Svalbard-politikk. Endringene er dels et resultat av bevisst politikk og tiltak fra norske myndigheters side, dels en følge av internasjonale prosesser med geopolitiske konsekvenser.

Lokalt på øygruppen kan hovedtrekkene i utviklingen skisseres på denne måten:

• – En sterk utbygging av infrastruktur og tjenestetilbud i Longyearbyen og Ny-Ålesund.

• – En økende differensiering og privatisering av næringsvirksomheten, særlig i Longyearbyen. Reiselivsnæringen er blitt en betydelig direkte og indirekte sysselsettingsfaktor.

• – Forskning og høyere utdanning har hatt en rask og sterk vekst. Antall nasjoner representert (på Svalbard) har økt.

• – Industriell virksomhet har minket i omfang. Dette gjelder både i de norske og i de russiske samfunnene på Svalbard.

• – Norske myndigheter har styrket suverenitetshåndhevelsen og økt nærværet i det russiske lokalsamfunnet. Samarbeidsforholdene er vesentlig bedret.

• – Den lokale miljøforvaltningen på Svalbard har blitt betydelig styrket.

• – Forvaltningen er gradvis styrket og modernisert.

De viktigste endringene i ytre rammebetingelser er disse:

• – Avspenningspolitikken i andre halvdel av 1980-tallet og oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 har skapt nye forutsetninger for samarbeid i nordområdene. Det militære aktivitetsnivået er redusert, og parallelt har det regionale og nasjonale samarbeidet i Arktis økt. Det har vært en jevnt stigende internasjonal interesse for Svalbard i perioden.

• – Den økonomiske krisen i 1990-årene har ført til at Russland har trappet ned virksomheten både i egne arktiske områder og på Svalbard. Samtidig har landet åpnet for internasjonal deltakelse i ressursutnytting på eget territorium og i den økonomiske sonen i Barentshavet. Den industrielle aktiviteten i disse områdene utvikler seg raskt.