Suverenitet

Komiteen vil understreke at Svalbards politiske og folkerettslige situasjon er enestående i verdenssammenheng. Det tilligger Norge et betydelig ansvar å forvalte øygruppa på en måte som sikrer fred, stabilitet, vern av villmarksmiljøet og en ansvarlig ressursforvaltning. Grunnlaget for forvaltningen er Norges fulle og uinnskrenkede suverenitet på øygruppa. Dette er slått fast i Svalbardtraktaten og bekreftet gjennom snart 80 års myndighetsutøvelse. Samtidig forutsettes en konsekvent ivaretakelse av traktatpartenes rettigheter på visse områder, som blant annet gjenspeiler øygruppas lange historie med utenlandske bosettinger og aktiviteter. Organiseringen av samfunnslivet på øygruppa kan derfor ikke uten videre likestilles med Fastlands-Norge. Komiteen mener at det fortsatt er viktig å se norsk Svalbard-politikk i en bred internasjonal ramme.

Komiteen fastholder at det er suvereniteten som gir norske myndigheter de nødvendige styringsmuligheter på øygruppa, og frihet til å bestemme virkemidlene for å ivareta de aktuelle interesser. Norsk suverenitet sikrer klarhet og forutsigbarhet med hensyn til hvilken stat som har rett, men også plikt til å forvalte territoriet. Med dette følger et særlig ansvar.

Etter komiteens mening hersker det ingen tvil om at Norge har eksklusiv myndighet til å forsvare øygruppa og inngå avtaler om spørsmål vedrørende denne. Videre er det kun norske myndigheter som har regulerings- og håndhevelsesmyndighet på territoriet. Endelig er det opp til Norge alene å sørge for at traktatens krav innfris, blant annet hva angår Svalbards militære særstatus og rettighetene til traktatpartenes borgere og selskaper på øygruppa.

Komiteen minner om at suverenitetsspørsmålet er folkerettslig avklaret gjennom Svalbardtraktaten og lang tids sedvanerett. Ivaretakelse av det ansvaret som følger av suvereniteten, og etterlevelse av traktatens øvrige krav, krever imidlertid en kontinuerlig oppmerksomhet, noe som også kommer til uttrykk gjennom en betydelig statlig ressursinnsats. Derfor har myndighetsutøvelsen på øygruppa siden midten av 1970-tallet vokst i bredde og omfang, i takt med nye utfordringer. Denne styrkingen av norsk forvaltning på Svalbard harmonerer med og gjenspeiler den konsekvente og faste håndhevelse av suvereniteten som er overordnet for norsk Svalbard-politikk. Sysselmannen fyller i denne forbindelse helt vesentlige funksjoner, som går ut over de enkelte forvaltningsoppgaver som følger av norsk særlovgivning på de ulike fagområder. En konsistent og konsekvent håndhevelse av gjeldende norske reguleringer og etterlevelse av folkerettens krav, er etter komiteens mening vesentlig for å sikre forutsigbarhet og stabilitet.

Vår Svalbard-politikk/suverenitetsutøvelse må være så robust og fleksibel at den kan tåle skiftende rammebetingelser. Den overordnede målsettingen med norsk Svalbard-politikk må ligge til grunn for all sektorpolitikk på øygruppa.

Komiteen vil påpeke at Svalbards strategiske betydning ikke har blitt mindre enn før, bare at den har fått en annen karakter. Komiteen er enig i at all næringsvirksomhet, ressursutnytting, forskning og undervisning skal skje innenfor de rammene som hensynet til bevaring av Svalbards naturmiljø og kulturminner setter.

Å opprettholde norsk bosetting av en viss størrelse er fortsatt et viktig virkemiddel i vår utøvelse av suvereniteten. Komiteen vil framholde at omfanget av og typen bosetting i første rekke bestemmes av den virksomhet som til enhver tid foregår på øygruppa, og av de utenrikspolitiske og nasjonale rammebetingelser den skjer under.

Komiteen er enig i de mål Regjeringen setter for Svalbard-politikken og i hvilke virkemidler som står til disposisjon. Komiteen er videre enig i de tre hovedutfordringene som norsk Svalbard-politikk i dag står overfor:

• – utfordringer knyttet til den politiske situasjon i den hensikt å bevare ro og stabilitet på Svalbard og i nordområdene generelt,

• – utfordringen som ligger i å styrke vernet av Svalbards unike naturmiljø og kulturminner, og

• – å sikre en fornuftig og god samfunnsutvikling på Svalbard. Etter komiteens mening forutsetter dette en videreutvikling av næringsgrunnlaget på Svalbard.

Komiteen mener at norsk suverenitet er tjent med et mest mulig komplett og effektivt lovverk på Svalbard. Komiteen er videre enig i at utgangspunktet må være at lovgivning som gjøres gjeldende på Svalbard skal gjelde for hele øygruppa. Komiteen erkjenner at det er gode grunner for at norsk lovgivning utenom privatrett, strafferett og rettspleie ikke gjelder uten at det er særskilt vedtatt. Komiteen vil likevel be Regjeringen vurdere om det kan være hensiktsmessig å endre § 2 i svalbardloven slik at norske lovbestemmelser gjelder for Svalbard med mindre noe annet er særskilt fastsatt.

Komiteen vil peke på den desentralisering av ansvar og myndighet som har funnet sted innenfor de ulike sektorer siden siste stortingsmelding om Svalbard, St.meld. nr. 40 (1985-1986). I løpet av 1990-tallet har det også skjedd en betydelig vekst i privat virksomhet på Svalbard. Dette gjør at politiske myndigheter totalt sett har fått reduserte muligheter til å drive en helhetlig styring av utviklingen på områder av nasjonal interesse. Komiteen mener derfor at det er behov for å styrke den sentrale koordineringen av Svalbard-politikken. Komiteen ber departementet vurdere hvordan Polarutvalgets stilling kan styrkes, om nødvendig gjennom en omorganisering og ved en sterkere politisk deltakelse fra de ulike departementene. Det bør også vurderes hvordan Polarutvalget kan få et større budsjettansvar for den totale offentlige virksomheten på øygruppa. Det bør etter komiteens oppfatning, være mulig å revurdere/lette noe på prinsippet om fagdepartementenes sektoransvar uten at fagstatsrådenes konstitusjonelle ansvar blir svekket.

Komiteens medlemmer fra Høyre vil be Regjeringen vurdere mulighetene for en ordning som gir Longyearbyen lokalstyre innsyn i saker i Polarutvalgets møter som angår Longyearbyens arealplanområde.

Komiteen er enig i at ordningen med et eget Svalbard-budsjett blir videreført.

Sysselmannen er Regjeringens stedlige representant på Svalbard. Sysselmannen er et sentralt redskap i gjennomføringen av norsk Svalbard-politikk. Dette er en rasjonell og kostnadseffektiv ordning, noe myndighetene også la vekt på i 1925. Sysselmannen forvalter nasjonale interesser både i forhold til utenlandske bosettinger og aktører, i forhold til ressursbevaring og i forhold til miljøet. Ikke minst i forhold til utenlandske bosettinger og aktører er det viktig at Regjeringen er direkte og tydelig representert lokalt. En eventuell "fjernstyring" fra fastlandet ville kunne undergrave norsk myndighetsutøvelse og ville ikke bli forstått.

Sysselmannen har også en viktig rolle i å gjennomføre en effektiv og smidig forvaltning av statens interesser så vel i Longyearbyen som på resten av øygruppa.

Meldingen gir etter komiteens mening, en grei oversikt over hvilke oppgaver sysselmannen vil ha i framtida bl.a. som en følge av at det innføres lokaldemokrati i Longyearbyen. Komiteen slutter seg til at sysselmannens "kommunale" oppgaver blir overført til Longyearbyen Lokalstyre, men at sysselmannen fortsatt har ansvaret for tilsvarende oppgaver i de øvrige bosettingene.

Komiteen er enig i at det vurderes om sysselmannen fortsatt skal ha domstolsoppgaver.

Norsk Polarinstitutt er faglig og strategisk rådgiver for miljøvernforvaltningen på Svalbard. Videre er Polarinstituttet sentralinstitutt for norsk polarforskning og skal, i samarbeid med andre, bidra til å utvikle strategiske planer, koordinere aktivitet, stille forskningsinfrastruktur til rådighet for norsk polarforskning, ha det nasjonale ansvaret for topografisk kartlegging av Svalbard og ivareta fyr- og merkevesenet. Instituttet representerer Norge i en rekke internasjonale forskningsfora. Komiteen slår fast at Norsk Polarinstitutt er og skal fortsatt være et sentralt virkemiddel i vår polarforskning.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader i Innst. S. nr. 11 (1995-1996) hvor Høyre bl.a. støttet opprettelsen av en egen miljøvernavdeling under sysselmannen, men at Direktoratet for naturforvaltning og Statens forurensningstilsyn burde fungere som rådgivere for sysselmannen. Disse medlemmer mener det er en uheldig sammenblanding mellom forskning og forvaltning som i dag skjer ved at Norsk Polarinstitutt er primærrådgiver for sysselmannen og ved at Norsk Polarinstitutt er representert i det interdepartementale Polarutvalget.

Komiteen viser til at Svalbard ligger utenfor norsk tollområde. Det betyr at Svalbard i praksis er et toll- og avgiftsfritt område og at reisende fra Svalbard må tollklareres ved innreise til fastlandet. I dag foretas denne tollbehandlingen ved Tromsø lufthavn. Komiteen mener at dette er en tungvint ordning og den skaper unødvendig irritasjon. Komiteen ber Regjeringen vurdere en smidigere tollbehandling, for eksempel at tollklarering kan skje ved utreise fra Longyearbyen.

Komiteen viser til at det etter ønske fra norsk side i forbindelse med ratifisering av EØS-avtale, ble erklært å unnta Svalbard fra EØS-avtalen. Det har medført at varer som bearbeides/produseres på Svalbard også blir ilagt toll ved salg til fastlandet. Komiteen vil be Regjeringen vurdere tollfritak på varer som er bearbeidet/produsert på Svalbard for salg i Norge.

Åremålsordningen gjelder for de statsansatte på Svalbard. Komiteen mener, slik det er beskrevet i meldingen, at det er argumenter både for og imot at ordningen videreføres. Komiteen er kjent med at ordningen har blitt myket opp de siste åra. Komiteen mener at tiden er inne for å fjerne prinsippet om åremålstilsetting for statsansatte, men at det er hensiktsmessig med en del unntak fra hovedregelen om fast tilsetting. Unntak bør for eksempel være: lederstillinger i staten, vitenskapelige stillinger ved UNIS, medisinsk personell ved sykehuset, ulike typer fagfolk hos sysselmannen og eventuelt andre stillinger der åremålsrammen er viktig for rekruttering av folk. Komiteen mener at det vil være ønskelig at de korteste åremålene blir gjort lengre, og at åremålsordningen - på de områdene der den fortsatt skal gjelde - håndheves på en fleksibel måte.

Det følger av suvereniteten over Svalbard at Norge også i havområdene ved Svalbard har rett til å utøve den utvidede fiskerijurisdiksjon som er fastslått i havretten. Komiteen vil understreke at hensikten med å opprette en 200 nautiske mils ikke-diskriminerende fiskevernsone rundt Svalbard, er å oppnå kontroll med ressursene og begrense fisket i området, for å sikre bevaring og forsvarlig forvaltning av fiskeriressursene i området.

Både når det gjelder sjøkartleggingen og den topografiske kartleggingen gjenstår det mye arbeid. Av hensyn til sikkerheten mener komiteen at det er nødvendig med fortgang i dette arbeidet

Redningsberedskapen på Svalbard krever betydelige ressurser. Komiteenvil påpeke betydningen av å opprettholde en troverdig beredskap. Komiteenvil understreke behovet for informasjon og kunnskap om hvilke utfordringer et opphold på Svalbard kan medføre. Komiteen vil også understreke det ansvaret som påhviler den enkelte fastboende og turist, reiselivsoperatørene og fiske- og fritidsbåtene som ferdes på og i farvannet rundt øygruppa.

Komiteenser fram til at arbeidet med en samordnet plan for bedring av sjøsikkerheten på Svalbard blir ferdigstilt.

Miljø

Komiteen viser til de føringene for forvaltningen av miljøet på Svalbard som Stortinget ga i Innst. S. nr. 11 (1995-1996). Komiteen mener at disse fortsatt står ved lag og at målet om å bevare Svalbards særegne villmarksnatur ligger til grunn for miljøpolitikken på Svalbard. Komiteen viser videre til at det i samme innstilling ble slått fast at Svalbard skal framstå som et av verdens best forvaltede villmarksområder - og at innenfor rammen av Svalbardtraktaten skal miljøhensyn veie tyngst dersom det oppstår konflikt med andre interesser. Komiteen bekrefter at dette fortsatt gjelder.

Komiteen er enig i at miljøvernet på Svalbard skal sikre at menneskelig tilstedeværelse og aktivitet holdes innenfor de rammer som hensynet til bevaring av øygruppas særegne villmarksnatur setter.

Komiteen mener at "føre-var"-tenkningen må være det bærende prinsippet for forvaltningen av området.

Komiteen støtter Regjeringens mål om å søke å opprettholde omfanget av villmarkspregede områder på Svalbard.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, ønsker å unngå at sammenhengende villmarksområder blir delt opp av gjennomløpende naturinngrep.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til Høyres merknader i Innst. S. nr. 11 (1995-1996) hvor Høyres medlemmer støttet arbeidet med forslag til egen miljøvernlov for Svalbard og avventet vurderingen av spørsmålet om vern av Bjørnøya. Disse medlemmer vil ikke foregripe Stortingets behandling av disse sakene ved å trekke konklusjoner nå, og vil komme tilbake til disse spørsmålene når Regjeringens forslag foreligger.

Komiteen vil peke på at økosystemene på land sammen med omkringliggende hav- og drivisområder, utgjør en tett integrert økologisk enhet. Vern på land og i Svalbards territorialfarvann må derfor sees i sammenheng med vern og forvaltning av de omkringliggende havområdene. Dersom målet med naturreservatene øst på Svalbard skal ivaretas, er det - innenfor folkerettens rammer - behov for å sikre omkringliggende marine områder mot aktiviteter som ikke er forenlig med vernemålet.

Fordi det nesten ikke er landområder med biologisk produksjon verken i nasjonalparkene eller naturreservatene, ba Stortinget i Innst. S. nr. 11 (1995-1996) regjeringen om å legge fram forslag til nye verneområder for å sikre at økosystemer kan bevares mest mulig intakt og at de naturlige økologiske prosessene og det biologiske mangfoldet kan få utvikle seg tilnærmet upåvirket av menneskelig aktivitet. I den sammenhengen blir Reindalen vurdert å ha store verneverdier. Komiteen er fornøyd med at Regjeringen om kort tid vil fremlegge en verneplan for Svalbard.

Fordi Regjeringen er i en sluttfase i behandlingen av verneplanen for Svalbard vil komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, i denne innstillingen ikke trekke noen endelig konklusjon om vern av Reindalen.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener Reindalen peker seg ut som et viktig område for vern. Reindalen er et av de biologisk viktigste innlandsområdene på Svalbard. Interesse for å starte prøver for eventuell gruvedrift i Reindalen tilsier at det er viktig med et snarlig vedtak om vern av Reindalen.

Komiteen ber Regjeringen vurdere om det kan være hensiktsmessig å innføre et moratorium på alle inngrep i de foreslåtte verneområdene, inntil spørsmålet om vern er avklart.

Komiteen viser til at Stortinget i Innst. S. nr. 11 (1995-1996) også ba om en plan for vern av Bjørnøya. Ifølge meldingen har et utkast til verneplan for Bjørnøya vært på høring hos berørte parter og Regjeringen tar sikte på at Bjørnøya, inkludert territorialfarvannene, skal vernes som naturreservat. Reservatet vil omfatte hele Bjørnøya med unntak av ca. 1 200 daa omkring den meteorologiske stasjonen nord på øya.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, stiller seg positiv til dette vernet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til sine merknader ovenfor.

Komiteen har merket seg at Regjeringen har til hensikt å legge frem et forslag til miljølov for Svalbard. Komiteen håper at lovforslaget kommer til Stortinget i så nær fremtid at det ikke blir nødvendig å endre noen av de gjeldende forskriftene før loven foreligger. Komiteen støtter Regjeringens forslag om at alle typer tekniske inngrep utenfor planområdene som omgir bosettingene krever særskilt tillatelse fra sysselmannen og at miljøkonsekvensanalyser må utarbeides i forhold til inngrep som kan antas å ha merkbar virkning på naturmiljøet. Komiteen er imidlertid opptatt av at villmarkspregede områder skal kunne brukes og oppleves, men slik at bruk og ferdsel i dag, ikke reduserer områdenes omfang eller kvalitet på lengre sikt.

En ny miljølov for Svalbard vil, etter komiteens mening bli et sentralt virkemiddel for fremtidig regulering av all motorisert ferdsel på Svalbard. Komiteen er bekymret for omfanget og den store geografiske utbredelsen av snøscootervirksomheten. Komiteen gir sin tilslutning til at det blir vurdert å stille krav om å bruke mindre forurensende, mindre energikrevende og mer støysvake scootere.

Komiteen slutter seg til Regjeringens intensjon om ytterligere regulering av ferdsel på tint og bar mark, og videre at det skilles mellom fastboendes og tilreisendes kjøring når det gjelder terrengkjøring på snødekt og frossen mark. Komiteen mener for øvrig at det bør legges vekt på hvilket formål kjøringen har når det gis tillatelse til snøscooterkjøring i nasjonalparkene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til Innst. S. nr. 11 (1995-1996) der flertallet i komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og medlemmet Hillgaar, uttalte seg om bygging av vei og kraftlinje mellom Longyearbyen og Svea:

«Utbyggingsplaner av denne type i dette området vil etter flertallets vurdering være skadelig for miljøet, og kan føre til ytterligere uheldig aktivitet. En slik utbygging vil være klart i strid med målsettingen om å bevare villmarksnaturen på Svalbard.»

Flertallet vil peke på at SNSK i styrevedtak har slått fast at "Svea Nord"- prosjektet ikke er avhengig av vei og kraftlinje. Dette ligger til grunn for myndighetenes tillatelse til det arbeidet selskapet nå driver i Svea. Flertallet er fornøyd med det.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til sine merknader ovenfor.

Komiteen er enig i at det foretas en skjerping av de generelle aktsomhetsreglene i forhold til naturmiljø og kulturminner, at det ikke er ønskelig å bruke helikopter til å frakte passasjerer til og fra cruiseskip og at særskilt tillatelse er nødvendig, dersom man skal lande med luftfartøy utenfor godkjent landingsplass.

Komiteen er opptatt av en best mulig kulturminneforvaltning på Svalbard. Overvåking, informasjonstiltak, stedstilpasset tilrettelegging på utsatte lokaliteter, arealplanlegging i bosettingene, vurdering av nye verneområder og adgangsbegrensning på noen av de mest utsatte lokalitetene, er sentrale virkemidler i forvaltningen av kulturminner.

Et godt - og suverenitetsfremmende - tiltak vil være å etablere et magasin i Longyearbyen, slik at løse kulturminner kan tilbakeføres til Svalbard. Meldingen peker på denne muligheten og komiteen støtter forslaget.

Målet om å bevare Svalbards flora og fauna tilnærmet uberørt setter klare rammer for jakt, fangst og fiske. Komiteen er enig i at det gjør det lite aktuelt å øke utnyttingen av viltressursene på Svalbard i næringsøyemed. Forskrift om forvaltning av vilt på Svalbard trådte i kraft i 1996 og bedrer mulighetene for regulering av jakt og fangst. Sjøpattedyrene er ikke omfattet av denne forskriften, men Fiskeridepartementet er i ferd med å fastsette ny forskrift for forvaltningen av sjøpattedyr på Svalbard. Den vil åpne for fangst av sjøpattedyr for fangstfolk som har slik fangst som en viktig del av sin næring. Komiteen er enig i en slik åpning.

Komiteen støtter Regjeringens arbeid med å etablere nødvendige rammebetingelser og virkemidler for å sikre en avfallshåndtering på Svalbard som er minst på høyde med fastlandet, og som samsvarer med de nasjonale miljømålene for øygruppa. Likeledes at det blir vurdert hvordan avfallsproblem kan forebygges og avfallsmengden begrenses. Komiteen er opptatt av at det innføres effektive virkemidler, for eksempel en vrakpantordning, som gjør at utrangerte bilvrak og snøscootere blir fjernet.

Problemer knyttet til den langtransporterte luftforurensningen må løses i en større sammenheng enn denne. Men også den lokale luftforurensningen krever innsats, bl.a. fordi deler av forskningen stiller høye krav til ren luft. Komiteen vil henlede oppmerksomheten mot forurensningen fra kraftverkene både i Longyearbyen, Ny-Ålesund og Barentsburg. Komiteen regner med at dette blir fulgt opp med ytterligere rensetiltak, og med konsekvensanalyser og konsesjonsbehandling av nye anlegg.

Skipstrafikken utgjør i dag en av de største forurensningsfarene i farvannene rundt Svalbard. Det flyter mye søppel langs Svalbards strender som kan være farlig både for annen båttrafikk og dyr i området. Komiteen ber departementet vurdere om det er mulig å innføre et system for avfallskontroll for alle skip innenfor territorialfarvannet, med sikte på å få utslippene redusert til et minimum.

Cruisebåtene utgjør i dag den største potensielle kilden til akutt forurensning. Fiskeriene utenfor Svalbard, og kanskje særlig i Hinlopen, representerer også en fare for uhell som kan føre til akutt oljeutslipp. Derfor er det etter komiteens oppfatning viktig at det gjennomføres tiltak for å forebygge uhell og styrking av sjøsikkerheten. Komiteen mener at det bør vurderes å innføre restriksjoner for visse kategorier skip i avgrensede områder, for eksempel i Hinlopenstretet.

Økt produksjon av kull og behov for større båter medfører økt fare for skade på miljøet i innseilingsleden til Sveagruva. Komiteen mener det må gjennomføres grundige miljø- og risikoanalyser av transporten av kull gjennom Van Mijenfjorden og Bellsund, før et eventuelt vedtak om permanent drift av Svea-Nord kan fattes.

Komiteen slutter seg til Regjeringens intensjon om at virksomhet som kan ha betydning for miljøet på Svalbard, blir integrert i de ulike departementers sektorvise miljøhandlingsplaner med sikte på å gjøre disse styrings- og kostnadseffektive. Komiteen er enig i at næringslivet og forskningen tar ansvar for eventuell miljøbelastning av sin virksomhet og at man gjennom utviklingen av lokaldemokratiet legger til rette for å mobilisere innbyggerne, organisasjonene og næringslivet i Longyearbyen til å ta et større og selvstendig ansvar for sitt lokale miljø. Komiteen støtter en utvikling av Lokal Agenda 21.

Næringsvirksomhet

Komiteen vil peke på at utfordringen for næringslivet på Svalbard ligger i å etablere og opprettholde norsk virksomhet og aktivitet som et bidrag til å oppfylle de overordnede målene for norsk Svalbard-politikk. Et differensiert og moderne næringsliv er med på å gjøre det attraktivt å bo på Svalbard. Samtidig er bevaring av Svalbards særegne villmarksnatur et av de overordnede målene for Svalbard-politikken. Derfor må all menneskelig aktivitet holdes innefor de rammer hensynet til bevaring av naturen og miljø setter.

Komiteen vil understreke at kravet om ikke-diskriminering slik det er nedfelt i Svalbardtraktaten, ikke er til hinder for forbud og regulering av aktiviteter. Som suverenitetsinnehaver på Svalbard har Norge en oppfordring og en rett til å forvalte området i tråd med traktatens bærende prinsipper om likebehandling.

Komiteen er tilfreds med at Longyearbyen i 1990-åra har utviklet seg til et sted med større mangfold av virksomheter og med et langt mer variert næringsliv enn for få år siden. Også i Ny-Ålesund er virksomheten langt bedre tilpasset de utfordringene stedet står overfor som tilrettelegger for internasjonal forskning. Komiteen er fornøyd med at Store Norske Kulkompani AS konsentrerer seg om sin hovedoppgave - kulldriften, og at selskapet i størst mulig grad unngår å drive avledet virksomhet som bedre kan ivaretas av det øvrige næringslivet.

Komiteen registrerer at gruveselskapet, til tross for at meldingen varsler at driften der skal opphøre, planlegger drift av Gruve 7 i flere år framover, med det for øyet å forsyne kraftverket i Longyearbyen med kull. Komiteen regner med at Store Norske legger fram en plan for hvordan det kan legges opp til en forsvarlig drift med den nåværende infrastruktur, og uten å åpne et nytt uttak fra Gruve 7.

Komiteen registrerer videre at Svea Vest er utdrevet, og at prøvedrift pågår i Svea Nord. I brev fra Justisdepartementet datert 16. mars 2000, med vedlegg fra Næringsdepartementet og SNSK, gjøres komiteen oppmerksom på at prøvedriften går i full skala, at uttaket - for å skape lønnsomhet i driften - er langt større enn først beregnet og at det er behov for å fremskynde bevilgningene til investeringer over statsbudsjettet i forhold til de opprinnelige planene.

Komiteen påpeker at den forserte fremdriften har skjedd uten at Stortinget har vært tilfredsstillende informert.

Det har vært en forutsetning fra myndighetenes side at dersom staten bevilget alle de nødvendige midlene til investeringer i "Svea-Nord"-prosjektet, i meldingen er beløpet oppgitt til 290 mill. kroner, skal driften dersom det ble vedtatt permanent drift, kunne gå i balanse. I Revidert nasjonalbudsjett, St.prp. nr. 62 (1999-2000), blir det foreslått å tilleggsbevilge ytterligere midler til investering i prøvestollen mens det ordinære tilskuddet til drift blir redusert. Videre foreslås at produksjonstaket på 400 000 tonn kull blir opphevet og at oppgraderingen av utskipningshavn og lasteanlegg skjer innenfor de rammer som miljøvernmyndighetene setter.

Etter selskapets ferskeste planer vil vurdering om permanent drift kunne sluttbehandles allerede høsten 2000. Komiteen forstår selskapets ønske om en rask avklaring, men legger vekt på at myndighetene må sikre seg et best mulig beslutningsgrunnlag.

Komiteen regner med at Stortinget tar stilling til permanent drift av Svea Nord om og når departementet fremmer saken for Stortinget, men vil understreke at forutsetningen for den videre fremdrift av "Svea-Nord"-prosjektet er at den skjer i nær dialog mellom SNSK og Regjeringen.

Selv om komiteen i denne innstillingen ikke tar stilling til permanent drift av Svea Nord vilkomiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, likevel komme med noen synspunkter på vilkårene for en eventuell fremtidig drift. Det har hele tiden vært en forutsetning at drift av Svea Nord er basert på at gruvepersonellet ukependler og at det ikke bygges vei mellom Svea og Longyearbyen. Dette har ledelsen i Store Norske nylig bekreftet overfor komiteen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, vil videre knytte noen merknader til forholdet mellom lønnsomhet og volum. Flertallet er av den oppfatning at det må være en viss fleksibilitet i forståelsen av lønnsomhetskravet når videre drift av kulldrift på Svalbard skal vurderes. Flertallet vil peke på at Store norske og kulldrift helt siden starten i 1916 har vært et viktig virkemiddel i norsk Svalbardpolitikk og begrepet lønnsomhet må også sees i lys av dette. Det er derfor ikke tale om en ren bedriftsøkonomisk vurdering av selskapets kulldrift, men en helhetlig vurdering av kulldriften som virkemiddel i Svalbard-politikken. Dette må legges til grunn for en beslutning om videreføring/eventuell avvikling av kulldrift på Svalbard. Det vil også, etter flertallets oppfatning, gjøre det mulig med større fleksibilitet med hensyn på volumuttaket pr. år.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil understreke at gruvedrift i Svea Nord vil være et viktig bidrag til å opprettholde hovedmålsettingen om en norsk befolkning på Svalbard. Disse medlemmer ser det samtidig som en utfordring at Regjeringen lykkes i å redusere overføringene over Svalbard-budsjettet på sikt, og vil peke på at det er viktig å tilrettelegge for et økonomisk bærekraftig samfunn. Disse medlemmer mener derfor at lønnsomhetskravet må få større vekt ved en fortsatt gruvedrift. Disse medlemmer vil avvente Regjeringens forslag før det trekkes noen endelig konklusjon knyttet til fremtidig norsk gruvevirksomhet, men legger til grunn at bedriftsøkonomisk lønnsomhet bør være styrende for Store Norskes videre virksomhet.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at den norske kulldriften på Svalbard bør trappes ned og på sikt avvikles, bortsett fra utvinning av kull til Svalbards egen energiforsyning. Det vil ikke la seg gjøre å drive forretningsmessig utvinning av kull uten en økende konflikt mellom miljøhensyn og hensynet til gruvedriften. Dette medlem mener at Reindalen bør vernes. Dette medlem viser også til de store miljøutfordringer som knytter seg til transport for kullet fra Svea Nord.

Dette medlem viser også til at utvinning og forbrenning av kull fører til store utslipp av klimagasser og at Norge prinsipielt bør gå inn for redusert bruk av kull internasjonalt. Dette medlem mener at det bør lages en plan for nedtrapping av den norske kulldriften og overgang til annen næringsvirksomhet på Svalbard.

Komiteen mener at beslutningen om eventuell permanent drift av Svea Nord må fattes på grunnlag av en fullstendig miljøkonsekvensanalyse i tråd med kravene i plan- og bygningsloven. Denne må foreligge når SNSK gir sin tilråding om saken. Forhold som bl.a. må vurderes nærmere er miljøkonsekvenser av kullutskipningen gjennom Van Mijenfjorden og Bellsund, utslipp av klimagasser og lokale inngrep og forurensning i Svea-området.

Det ikke er ønskelig at det utvikles turistprodukter som innebærer en miljømessig eller sikkerhetsmessig risiko. Etter komiteens mening medfører det strenge betingelser for utviklingen av reiselivet på Svalbard. Nødvendige reguleringer må således rettes direkte inn mot de aktivitetene som kan skade miljøet. Komiteenmener generelt at det vil være tjenlig at mest mulig av turismen foregår i organiserte former.

Det bør vurderes om det skal stilles krav om lokal tilknytning eller kunnskaper om lokale forhold til den enkelte reiselivsaktør, eventuelt pålegg om at turoperatører benytter godkjente guider. Formell godkjenning av et opplegg før produktet tilbys i markedet, kan etter komiteensoppfatning også være et aktuelt tiltak.

Det er lite som tyder på at cruiseturismen til Svalbard vil avta. Komiteenmener at det er behov for en gjennomgang av denne type turisme, bl.a. om sikkerheten knyttet til virksomheten er god nok, om antall ilandstigninger utenfor bosettingene bør begrenses eller om det bør innføres restriksjoner på skipenes geografisk aksjonsområde.

Komiteen mener at reiselivsrådet også i framtida bør være en viktig samarbeidspartner for myndighetene når det gjelder utviklingen av reiselivet, men at reiselivet selv etter hvert må påta seg større del av kostnadene ved denne virksomheten.

Forskning og utdanning

Forskning og utdanning fremstår i dag som noen av de viktigste aktivitetene på Svalbard og er mer sentral i en overordnet politisk sammenheng enn tidligere. Komiteen er tilfreds med denne utviklingen.

Egen norsk forskningsvirksomhet og norske forskningsbaser er etter komiteens mening viktige virkemidler både for å markere og befeste Norges polare interesser og kompetanse, for å oppfylle forpliktelser i Svalbardtraktaten med hensyn til bevaring av områdets særegne villmarksnatur, og for å ivareta nasjonale interesser og håndheve suverenitet.

Komiteen mener at det har vært riktig å bygge opp en god infrastruktur for forskningen. Dette har etter komiteens mening bidratt sterkt til å gjøre øygruppa til en meget etterspurt forskningsplattform - nasjonalt og internasjonalt.

Komiteen støtter at det fortsatt skal være norsk politikk å gi forskere fra alle nasjoner gode og likeverdige arbeidsbetingelser. Komiteen vil understreke at på sentrale forskningsområder må norsk Svalbard-forskning ha som ambisjon å være internasjonalt ledende.

Meldingen fremhever følgende sentrale forsk-ningsområder:

• – Arktis som naturlaboratorium,

• – Globale miljøendringer,

• – Bevaring av det europeiske naturmiljøet,

• – Utnyttelse av naturressursene,

• – Polare operasjoner,

• – Samarbeid og konflikter i polarområdene,

• – Polarhistorie, kulturminnevern og arktiske språk.

Komiteen slutter seg til disse prioriteringene.

Universitetsstudiene på Svalbard, UNIS, har etter komiteens mening, vært en suksess, ikke bare faglig, men også i lokalsamfunnet. Komiteen finner grunn til å rose alle dem som har bidratt til den dugnadsånd som har preget de første virksomhetsårene til UNIS. En videre forklaring på suksessen ligger etter komiteens mening i at UNIS i dag er organisert som en stiftelse, med de fire fastlandsuniversitetene som forpliktede stiftere. Komiteen er kjent med at bl.a. Riksrevisjonen har ment at stiftelsesformen ikke er hensiktsmessig og at det isteden vurderes å omgjøre UNIS til et offentlig aksjeselskap med de fire universitetene som eiere. Komiteen har ikke sterke oppfatninger om organiseringen av UNIS, men vil påpeke at det forpliktende samarbeidet som har eksistert mellom de fire universitetene må bli videreført i en eventuelt ny organisasjonsmodell.

Komiteen vil påpeke at forsknings- og utdanningsmiljøet på Svalbard er lite og sårbart. Komiteen ser det slik at et utstrakt samarbeid mellom UNIS, universitetene på fastlandet og Polarmiljøsenteret i Tromsø vil gi gevinst i form av økt rekruttering til vitenskapelige stillinger, styrket norsk polarforskning og økt forskningsaktivitet på Svalbard.

Komiteen har i brev datert 28. februar 2000 fra den norske delegasjonen av den arktiske komité, som har observatørstatus i Arktisk Råd, blitt anmodet om å vurdere hvordan forsknings- og utdanningsvirksomheten på Svalbard eventuelt kan inngå som en del av Arktisk universitet. Komiteen ber departementet, i samråd med UNIS, vurdere om det er aktuelt med en avtalei en eller annen form mellom UNIS og Arktisk universitet.

Meldingen legger stor vekt på at en fremtidig vekst innen forskning og utdanning i Longyearbyen må skje innenfor eksisterende anlegg og etablert infrastruktur. Meldingen er således noe avventende til forslaget om å bygge ut en forskningspark i Longyearbyen i tilknytning til UNIS.

Svalbard Forskningspark er planlagt å være en samlokalisering av alle de akademiske miljøene i Longyearbyen, Svalbard Museum, et magasin for arkeologisk og kulturhistorisk materiale og eventuelt et informasjonssenter om Svalbards natur og miljø. Komiteen mener at det er mulig å oppnå en betydelig synergieffekt ved en slik samlokalisering og anbefaler derfor at man så raskt som mulig går videre med byggeplanene. Komiteen mener at en måte å virkeliggjøre disse planene på kan være at Statsbygg står som utbygger med de aktuelle institusjonene som leietakere.

Komiteen vil understreke at en videre vekst innen forskning og utvikling må skje innenfor forsvarlige miljømessige rammer. Komiteen mener at forskning i de vernede områdene bør begrenses til virksomhet som ikke kan foregå andre steder og som ikke er i strid med vernets formål.

Kings Bay AS har ansvaret for å tilrettelegge infrastrukturen i Ny-Ålesund i samsvar med forskningsmiljøenes behov og prioriteringer. Komiteen gir sin tilslutning til at Ny-Ålesund blir videreutviklet som en "grønn" forskningsstasjon, og forutsetter at Kings Bay AS sørger for nødvendige tiltak for å redusere miljøvirkningene av virksomheten i Ny-Ålesund-området til et minimum.

Komiteen mener at det vil kunne medføre at området rundt Ny-Ålesund, inkludert hele Brøggerhalvøya og Kongsfjordenområdet, må beskyttes som forskningsområde. Komiteen erkjenner at det kan føre til at det må settes grenser for annen virksomhet. Forskning som er til skade for eksisterende virksomhet eller i strid med relevante forskningsstrategiske planer, bør i utgangspunktet ikke tillates i Ny-Ålesund.

Komiteen mener at det er viktig at ressursene i Ny-Ålesund blir bedre utnyttet både av norske forskere og i utdanningssammenheng. Komiteen ber spesielt om at det blir økonomisk tilrettelagt for at UNIS i større omfang enn i dag, kan bruke Ny-Ålesund som feltstasjon.

De senere åra har det vært satset stort innen romrelatert virksomhet. Interessen synes å være økende. Det internasjonale forskningsmiljø har investert tungt i EISCAT-radarne ved Longyearbyen og SvalRak i Ny-Ålesund, mens Svalsat med flere satellitt-telemetristasjoner ved Longyearbyen, er et rent kommersielt anlegg. Norge har deltatt med store bevilgninger i disse anleggene. Komiteen vil peke på at det er Svalbards meget gunstige geografiske beliggenhet som gjør disse investeringene interessante. Etter komiteens mening ligger det et vekstpotensial i denne virksomheten.

Komiteener av den oppfatning at de investeringene som er gjort bør gi større vitenskapelig avkastning enn de gjør i dag. Komiteen mener at de store investeringene som her er foretatt, ikke følges godt nok opp med driftsmidler i form av stipender og prosjektmidler rettet inn mot bruk av infrastrukturen. Komiteen mener at selv en marginal økning av driftsmidlene vil gi høy avkastning, både faglig og suve-renitetsmessig. Komiteen ber Regjeringen, gjennom Norges forskningsråd, om å legge til rette for dette. I tillegg vil slik forskning øke forskernes botid på Svalbard, hvilket er ønskelig ut fra et mål om å opprettholde en stabil bosetting på øygruppa.

Komiteen vil understreke betydningen av at tilsynsorganet fører en jevnlig, effektiv og troverdig kontroll med at driften av jordstasjonene skjer i samsvar med Svalbardtraktaten.

Longyearbyen - vilkår for bosetting og utvikling av lokaldemokrati

Komiteen vil peke på at Longyearbyen i dag fremstår som et moderne og velutrustet samfunn. Dette er resultatet av en villet politikk som har hatt bred oppslutning i Stortinget.

Komiteen vil understreke at Norge i kraft av sin suverenitet, i utgangspunktet står fritt i forhold til å innføre et demokratisk system for styringen av utviklingen i Longyearbyen. Saksfelt som berører forholdet til utenlandske bosettinger skal være underlagt sysselmannens ansvarsområde.

Komiteen er prinsipielt av den oppfatning at ethvert norsk samfunn skal styres av et folkevalgt organ. Derfor dreier spørsmålet om å innføre lokaldemokrati på Svalbard seg ikke om det skal innføres, men om hvor omfattende det skal være og i hvilket tempo det skal gjennomføres.

Ved innføring av lokalstyre i Longyearbyen må det videre tas hensyn til utenrikspolitiske forhold og statens særlige behov for kontroll med utviklingen på øygruppa, blant annet hensynet til de høye, nasjonale miljømålene som er satt for Svalbard. Hensynet til befolkningen teller også med. Samlet sett gir dette, etter komiteens mening, et noe annet rammeverk for øygruppa og Longyearbyen, enn for fastlandet.

Regjeringen foreslår at det etableres et Longyearbyen Lokalstyre. Komiteen er enig i det. De oppgavene som lokalstyret skal ha ansvar for, vil i hovedsak omfatte oppgaver som på fastlandet er kommunale.

Hensikten med å innføre lokaldemokrati er å gi innbyggerne større innflytelse over utviklingen av sitt eget lokalsamfunn. Komiteen mener at den geografiske grensen for Longyearbyen Lokalstyres myndighetsområde, skal være begrenset til Longyearbyen arealplanområde.

Komiteen mener at Svalbard Samfunnsdrift så snart som mulig bør overføres til Longyearbyen Lokalstyre, som selv tar stilling til den fremtidige organiseringen og driften av SSD.

Longyearbyen Lokalstyre vil få ansvaret for selskapets budsjett, økonomi og ansatte samt de tjenester som selskapet yter. Disse tjenester vil etter komiteens oppfatning omfatte:

Produksjon og distribusjon av elektrisk kraft og fjernvarme, vannforsyning, avløpshåndtering, renovasjon, arealplanlegging, oppmålingstjenester, avfallshåndtering, brannvern, samt drift av barnehager, ungdomsklubb, kino, bibliotek, galleri og Svalbardhallen. Videre overtas ansvaret for vedlikehold av veinettet i Longyearbyen og driften av bykaia, samt boliger som leies ut til egne ansatte og andre prioriterte grupper i byen.

Komiteen vil understreke at innføring av lokalstyre i seg selv ikke nødvendiggjør økt skatt.

Komiteen vil peke på at kvaliteten på infrastrukturen og tjenestetilbudet i den norske bosettingen ligger på høyt nivå. Overføringene til lokalsamfunnet bør derfor ikke øke ut over dagens nivå. På sikt er det, ifølge Regjeringen, et mål å redusere overføringene.

Energiforsyningen i Longyearbyen består i dag av et kullfyrt kraftverk som leverer strøm og varme. Både energiverket og forsyningsnettet har behov for store investeringer til vedlikehold, opprustning og modernisering. Komiteen mener at fremtidig finansiering av opprustning og drift av energiforsyningen må være klarlagt før Longyearbyen Lokalstyre eventuelt kan overta ansvaret for energiforsyningen. Komiteen mener at det alternativt kan være aktuelt at energiforsyningen i framtida sees på som en statlig oppgave.

Komiteen mener at det er aktuelt å overføre barneverns- og helserådsmyndighet hva angår bosettingen i Longyearbyen, sammen med eventuelt andre "kommunale" oppgaver fra sysselmannen.

Skolen er i dag statlig. Komiteen mener det er tjenlig at grunnskole og videregående skole som i dag, utgjør én enhet med felles administrasjon, og at ansvaret for denne enheten etter hvert overføres til Longyearbyen Lokalstyre. Skolen vil da naturlig sees i sammenheng med hele oppvekstsektoren i Longyearbyen.

Komiteen mener at det trengs noe tid for å forberede denne overgangen og foreslår at Longyearbyen Lokalstyre overtar ansvaret for skolen ved årsskiftet 2005-2006.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener en overføring av ansvaret for grunn- og videregående skole til Longyearbyen Lokalstyre bør kunne skje raskere og ser årsskiftet 2005/2006 som et seneste tidspunkt for når dette bør kunne skje.

Komiteen ber om at departementet, Longyearbyen Lokalstyre, Troms fylkeskommune og utdanningsdirektøren i Troms samarbeider om de konkrete utfordringene som må løses før overføringen kan sluttføres.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, er videre av den prinsipielle oppfatning at også ansvaret for kirken bør overføres til Longyearbyen Lokalstyre. Men fordi kirken skal dekke behovet for hele øygruppa, ber flertallet foreløpig bare om at departementet vurderer dette.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti har merket seg at både Svalbardrådet og Svalbard kirkeråd har uttalt seg klart imot å legge Svalbard kirke under Longyearbyen lokalstyre. Disse medlemmer viser bl.a. til at en tilpasning til lov om Den norske Kirkes ordning vil innebære en økning av de administrative kostnadene gjennom nødvendig etablering av sekretariat og betinge økte ressurser. Etter en samlet vurdering vil disse medlemmer gå inn for at Svalbard kirke fortsatt skal ha den direkte tilknytning til Kirke-, utdanning- og forskningsdepartementet som i dag.

Regjeringen foreslår ikke å endre organiseringen av helsetjenestene på Svalbard, selv om primærhelsetjenesten er en kommunal oppgave på fastlandet. Komiteen er enig i at primærhelsetjenesten og sykehusdriften i Longyearbyen er så integrert i hverandre at en splitting av disse ikke er ønskelig. I praksis betyr det at Longyearbyen Lokalstyre ikke får ansvaret for tilbudet om primærhelsetjenesten til befolkningen. Komiteen mener at det vil være behov for en dialog mellom Longyearbyen Lokalstyre og ledelsen på sykehuset om de oppgavene som er felles.

Komiteen er enig i at helse- og sosialtjenestetilbudet ikke bygges ut over dagens nivå. Det forutsettes at slike behov skal ivaretas av den kommunen der den enkelte har sin fastlandstilknytning. Komiteen går videre ut fra at samarbeidet med Regionsykehuset i Tromsø fortsetter som i dag, men ser det ikke aktuelt å gjøre Longyearbyen sykehus til en del av Regionsykehuset i Tromsø.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser det ikke som naturlig å organisere egne helsetjenestetilbud i Svea og Ny-Ålesund. Det forutsettes at behovet for helsetjenester i Svea og Ny-Ålesund ivaretas av og fra Longyearbyen sykehus. Utenlandske bosettinger organiserer og finansierer sin egen helsetjeneste, slik det er nedfelt i Bergverksordningen. I meldingen er det påpekt at gjeldende regelverk om helsevesenet på Svalbard er lite tilpasset lokalsamfunnet slik det fremstår i dag. Under henvisning til at det er vedtatt en ny helselovgivning på fastlandet, opplyser Regjeringen at den vil vurdere om lovene delvis også bør gjøres gjeldende på Svalbard. I tilfelle er det snakk om en revisjon av gjeldende forskrift for helsetjenesten på Svalbard.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at det bør opprettes en fast sykepleierstilling i Ny-Ålesund.

Komiteen har et annet sted i denne innstillingen bedt departementet vurdere om norsk lovverk mer generelt bør innføres på Svalbard hvis ikke annet er særskilt vedtatt. Komiteen ber departementet vurdere en revisjon av gjeldende forskrifter for helsetjenester på Svalbard i denne sammenheng.

Komiteen mener at det ikke bør stimuleres til vekst i innbyggertallet ut over dagens nivå. De siste åra har innbyggertallet ligget på 1 200-1 400 innbyggere. Dette ansees å være tilstrekkelig til å opprettholde et godt og stabilt familiesamfunn. På grunn av tilfeldige endringer i befolkningssammensetningen, vil imidlertid innbyggertallet kunne variere noe år om annet.

Etter komiteens mening er det ikke aktuelt å legge til rette for å utvikle Longyearbyen til et livsløpssamfunn. Komiteen mener at det også i fremtiden må være en ordning der bolig og arbeid er knyttet sammen. Komiteen mener videre at statlige boliger så langt det er mulig, skal fordeles etter behov og uavhengig av hvilken etat man er ansatt i.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, mener at det ikke skal legges til rette for en ytterligere privatisering av boligene i Longyearbyen.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener det bør legges til rette for ytterligere privatisering av boliger i Longyearbyen ved bl.a. opprettelse av private borettslag. Disse medlemmer vil også be Regjeringen vurdere en arverett knyttet til boplikt i forbindelse med utarbeidelse av nye regler for fritidshytter på Svalbard.

Barnehageloven er ikke gjort gjeldende på Svalbard. Komiteen er enig med Regjeringen i at barnehagevirksomheten på Svalbard bør formaliseres og at forvaltningsoppgavene som er forbundet med drift av barnehager i Longyearbyen, bør overføres fra sysselmannen til Longyearbyen Lokalstyre. Komiteen vil peke på at oppvekstforholdene for barn i Longyearbyen er spesielle og vil derfor understreke betydningen av at alle barn får et barnehagetilbud.

I meldingen foreslås det at valgperioden for Longyearbyen Lokalstyre settes til to år. Komiteen mener at man heller ikke på Svalbard bør fravike regelen om fire års valgperioder og vil foreslå dette. Komiteen innser at botiden i Longyearbyen er kortere enn botiden i en fastlandskommune og vil derfor foreslå at det i tillegg til fire års valgperioder innføres en ordning med suppleringsvalg hvert annet år dersom der er nødvendig. Valgdatoen bør være sammenfallende med valgdatoen for hhv. kommunevalg og stortingsvalg.

For å være valgbar til Longyearbyen Lokalstyre må man ha fylt 18 år i valgåret, fylle vilkårene for å avgi stemme ved kommunestyre og fylkestingsvalg i Norge og være bosatt enten i Longyearbyen eller Svea. Det samme gjelder for stemmeretten bortsett fra at departementet foreslår at denne skal være uavhengig av hvor man er bosatt på Svalbard. Komiteen mener at alle som har stemmerett til Longyearbyen Lokalstyre i prinsippet også bør være valgbare til Lokalstyret.

Driften av Svalbardposten er organisert som et aksjeselskap, Svalbardposten AS, og er 100 pst. eiet av stiftelsen Svalbardposten. Både stiftelsen og aksjeselskapet har samme styre, som består av ett medlem fra Justisdepartementet, tre medlemmer fra Svalbardråd og ett medlem fra de ansatte. Styret fungerer som generalforsamling, mens vedtektsendringer skal godkjennes av Justisdepartementet. Komiteenmener at selv om stiftelsesformen har fungert bra, er prinsippet om medienes uavhengighet viktig. Komiteenvil derfor be departementet sørge for at Svalbardposten får en organisasjonsform som gjør den helt uavhengig av departementet. Målet om at Svalbardposten skal være en lokalavis med sterk tilknytning til Svalbard og med utgivelsessted i Longyearbyen, må videreføres.

Komiteen slutter seg til forslaget om at enhetsporto bør gjelde også for Svalbard og at servicen på posttjenester ikke skal endres vesentlig. Likeledes støtter komiteenRegjeringens forslag om at teletakstene på Svalbard skal fastsettes etter samme prinsipper som for landet for øvrig. Komiteen mener at det er hensiktsmessig å innføre forliksråd for Svalbard. Komiteen ser dette som en naturlig del av den økte demokratiseringen av samfunnet. Komiteenstøtter forslaget om at forliksrådsmedlemmene blir valgt av Longyearbyen Lokalstyre.

Komiteenstøtter forslaget om at Longyearbyen Lokalstyre skal velge et utvalg av meddommere og skjønnsmenn på samme måte som kommunestyrene gjør det på fastlandet.

Komiteen er enig i at Svalbard bør omfattes av konfliktrådsordningen.