1. Bakgrunn
Ved behandlingen av Budsjett-innst. S. nr. 4 (1998-1999) vedtok Stortinget 3. desember 1998 å be Regjeringen innen utgangen av 1999 å fremme en stortingsmelding om fri rettshjelp. I innstillingen ba justiskomiteen om en fullstendig gjennomgang av hele rettshjelpsordningen, inkludert spørsmålet om hvilke sakstyper ordningen skal gjelde for og hvilke betingelser som skal gjelde for å kunne søke om støtte.
I St.meld. nr. 25 (1999-2000) gjennomgår departementet ordningene med offentlig fri rettshjelp og trekker opp hovedlinjene for den offentlige rettshjelpspolitikken i årene fremover.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Jan Petter Rasmussen og Ane Sofie Tømmerås, fra Fremskrittspartiet, Jørn L. Stang og Jan Simonsen, fra Kristelig Folkeparti, Finn Kristian Marthinsen og Åse Wisløff Nilssen, fra Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs, og fra Senterpartiet, Tor Nymo, viser til at det i mange år har vært et behov for en bred gjennomgang av ordningen med fri rettshjelp, og vurderinger og forslag til endringer og forbedringer. Etter en utredning om nye rettshjelpsmodeller ble det i 1989 lagt fram en stortingsmelding om offentlig rettshjelp, som senere samme år ble trukket på grunn av regjeringsskiftet. I 1995 ble det gjort en rekke endringer i rettshjelpsloven. I den sammenhengen ba Stortinget om en ny melding med en bred gjennomgang av ordningen og av hvordan den fungerte i forhold til målsettingene. Dette har vært gjentatt ved flere anledninger, senest i Budsjett-innst. S. nr. 4 (1998-1999).
Komiteenser det som viktig at denne meldingen endelig kan behandles. Det å få hjelp til å kunne oppnå sine juridiske rettigheter er en av grunnpilarene i et velferdssamfunn. Samtidig er det en stadig utvikling når det gjelder hvilke rettigheter folk har, rettshjelpsbehovet, advokatdekning og behov for hjelp fra det offentlige. Derfor vil komiteenpeke på at det på dette området er viktig med en løpende oppfølging i form av registreringer og statistikk, og jevnlige evalueringer av om rettshjelpsordningen er tilfredsstillende i den formen den har.