I dokumentet fremmes følgende forslag:

• «1. Stortinget ber Regjeringen endre regelverket for bruk av arbeidsmarkedsetatens virkemidler, slik at asylsøkere som har fått arbeidstillatelse, men ikke har fått ferdigbehandlet sin asylsøknad innen 9 uker, kan gis tilbud om tiltak og opplæring.

• 2. Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om økning av statens utgiftsdekning av kommunale utgifter ved bosetting av flyktninger.»

Som bakgrunn for forslaget vises det i dokumentet til at en samlet kommunalkomité ved behandlingen av budsjettet for 2000 ba om en bred gjennomgang av asyl- og innvandringspolitikken. Komiteen var spesielt opptatt av å få avdekket flaskehalser og av at kompensasjonsordningene måtte gjennomgås. En slik bred gjennomgang vil ta noen tid.

Imens øker både problemene med å få bosatt asylsøkere, og køen av asylsøkere som sitter passivt og venter på å få avgjort sin søknad er lang.

I 1999 kom en rapport fra SINTEF om forholdene på norske mottak. Rapporten avslører store mangler ved driften. Å bo i mottak beskrives som en stor tilleggsbelastning for mennesker i en vanskelig livssituasjon. Lang ventetid er verst. Rapporten levner ingen tvil om at forholdene er kritikkverdige og at tiltak må settes inn for å bedre forholdene. Opphold i mottak kan påføre asylsøkere tilleggsproblemer og bidra til å gjøre vellykket tilpassing senere svært vanskelig.

Asylsøkere som venter på å få behandlet og avgjort sin søknad har mulighet til å få arbeidstillatelse når identiteten er slått fast. Imidlertid trenger de fleste både språkopplæring og innføring i hvordan arbeidslivet i Norge fungerer. Mange vil også ha behov for arbeidsmarkedsetatens virkemidler for å kunne komme i gang. Slik reglene er nå, kan ikke arbeidsmarkedsetaten gi tilbud om tiltak og opplæring før søknad er avgjort med positivt vedtak. I praksis vil forutsetningene for å kunne gjøre seg nytte av en arbeidstillatelse være dårlige for mange av dem som blir sittende lenge. Virkemidler som kunne økt muligheten til å lykkes i å få arbeid blir ikke tatt i bruk. Ved ventetid over 9 uker, som er departementets egen målsetting for behandlingstid ved asylsøknad, bør det kunne gis tilbud om arbeidsmarkedstiltak, slik at den enkelte kan ha større mulighet til å nyttiggjøre seg arbeidstillatelsen sin. Dette vil gjøre den enkelte asylsøker langt bedre i stand til å håndtere sin nye livssituasjon og vil gjøre det lettere for kommunene å bosette asylsøkere som har sittet lenge i mottak.

I dokumentet vises det til at kommunesektoren i Norge har store økonomiske problemer. Kommunene har over flere år måttet betale mange hundre millioner kroner av egne frie inntekter for å finansiere utgifter til bosetting av flyktninger og asylsøkere som burde dekkes av staten. Dette bidrar selvsagt sterkt til å gjøre det vanskelig å få fart på bosettingsarbeidet.

Statskonsult peker i en nylig utgitt rapport på at dagens ordning med integreringstilskudd innebærer både fordeler og ulemper for kommunene. Spesielt nevnes at tilskuddet til bosetting beholdes i 5 år, selv om vedkommende får arbeid og forsørger seg selv. Dette kan gi noen kommuner overskudd. Tilskuddet er ikke øremerket og gir derfor stor frihet av det. I tillegg nevnes at en får tilført store menneskelige ressurser med variert kulturbakgrunn. Det er grunn til å fokusere på disse positive sidene mer enn i dag.

Allikevel er det like stor grunn til å feste seg ved problemene som beskrives. Mange kommuner har høyere utgifter enn tilskuddet dekker og går derfor med underskudd. Dette gjelder primært storbyene. Spesialtiltak, særlig for enslige mindreårige, koster mer enn tilskuddet gir. Satsene for norskundervisning er for lave. Det er vansker med å skaffe bolig, og mange vil ikke kunne få jobb på grunn av funksjonshemming eller alder.

For å snu en svært negativ trend mener forslagsstilleren at det er nødvendig å øke integreringstilskuddet til kommunene raskt, slik at situasjonen for bosetting kan lettes og skje på en positiv måte. Her har også Statskonsult ulike forslag til endringer som kan vurderes brukt som strakstiltak. Det vil ikke være riktig å avvente totalgjennomgangen når situasjonen er så kritisk som nå. Det er nødvendig med positive signaler til kommunene om at staten vil ta et langt sterkere ansvar for utgiftene i framtida og kunne få bosettingsarbeidet i gang. Om det er tilskuddet på særlige områder som enslige mindreårige asylsøkere, undervisning eller en generell styrking som skal velges som strakstiltak, overlates til Regjeringen å fremme forslag om. Det viktige nå er å få til en rask økning av statens utgiftsdekning til bosetting som letter økonomien for bosettingskommunene.