Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

1. Sammendrag

I meldingen gis en presentasjon av internasjonalt samarbeid om bekjempelse av kriminalitet, med hovedvekt på politisamarbeid og på Europa.

Organisert internasjonal kriminalitet preger kriminalitetsbildet i hele Europa i økende grad, og internasjonalt samarbeid er nødvendig for å motvirke grenseoverskridende kriminalitet. Siden 1970-tallet har det vært omfattende vekst i det internasjonale politisamarbeidet, som på europeisk såvel som på globalt nivå har gjennomgått en økende grad av regulering og formalisering.

Hovedinnholdet i meldingen er en beskrivelse av norsk deltakelse i det internasjonale politisamarbeidet, ved gjennomgang av forskjellige typer internasjonalt politisamarbeid, internasjonalt rettslig samarbeid, norsk politis deltakelse i FNs fredsbevarende operasjoner og i bistandsarbeid, opplæring som norsk politi deltar på i utlandet og av utviklingen innenfor EU med hensyn til samarbeid på justis- og innenrikssektoren.

Et kjennetegn ved utviklingen er at kriminaliteten i større grad er blitt internasjonal. Organiserte kriminelle grupper er i hovedsak aktive innenfor narkotikasmugling, eksport av stjålne biler, menneskesmugling, økonomisk kriminalitet og kriminalitet rundt prostitusjon. Det kan også synes som om skillet mellom ulovlig etterretning og organisert kriminalitet er blitt noe diffust.

Det totale antallet anmeldte narkotikasaker i Norge har hatt en økning på drøyt 65 pst. de siste fire årene, noe som må anses som en svært omfattende vekst.

Importen av heroin til Norge ser i hovedsak ut til å bli styrt av personer bosatt utenlands. Det siste året har norsk politi deltatt i gjennomføringen av flere internasjonale toll- og politioperasjoner rettet mot tre store kriminelle grupperinger. Operasjonene har dokumentert omfattende internasjonal trafikk. Det antas at kriminelle fra de baltiske land i tiden fremover vil kunne spille en enda sterkere rolle når det gjelder innførsel av narkotiske stoffer til Norden og Norge. Det er ventet at det først og fremst er beslag av amfetamintabletter som vil øke i Norden i de nærmeste årene.

I de senere år har man sett en utvikling i retning av at profesjonelle kriminelle i større utstrekning enn tidligere benytter seg av til dels grov vold og trusler for å sikre sine interesser.

De fleste hvitvaskingsoperasjoner vil på et eller annet stadium innbefatte bruk av tjenester som ytes av banker eller andre finansinstitusjoner. Ved bruk av elektroniske banktjenester kan kriminelle selv foreta overføringer uten noen form for aktiv medvirkning fra de berørte finansinstitusjoner. Den økende internasjonaliseringen av økonomien medfører også risiko for flere grenseoverskridende konkurransereguleringer, og det er grunn til å tro at grenseoverskridende bedragerier vil utgjøre en økt trussel i årene fremover.

I de senere år er en rekke biler blitt stjålet og ført ut av landet. Et flertall av bilene antas å havne i østeuropeiske land. I Mellom-Europa rapporteres det at opptil 60 pst. av bilene som stjeles aldri kommer til rette, og at det er velorganiserte ligaer som står bak tyveriene. Derfor er det igangsatt et samarbeid i form av flere prosjekter i regi av Interpol, Europol, Schengen-samarbeidet og "Baltic Sea Task Force" for å bekjempe denne virksomheten.

Risikoen for anslag mot data- og telekommunikasjon medfører en ny sårbarhet, og representerer en ny arena for internasjonal organisert kriminalitet. Utvikling i datateknologi og internett har også gitt grobunn for en ny type lovbrytere. Der hackerkompetanse kombineres med vinningsmotiver, oppstår en ny trussel i form av data- og telekommunikasjonssabotasje. Internett er etterhvert også et viktig redskap for å distribuere barnepornografi, og denne aktiviteten tiltar i omfang.

Det var i løpet av første halvår i 1999 en klar økning i beslaglagt mengde brennevin, og det ble beslaglagt nesten tre ganger så mange sigaretter som i samme periode i 1998.

Antallet anmeldte menneskesmuglingssaker har økt i de senere år, med en særlig kraftig stigning første halvår 1999. Dette må delvis kunne forklares med at menneskesmugling og ulovlig innvandring har fått større oppmerksomhet fra politiets side etter at det ble kjent at profesjonelle kriminelle organisasjoner ofte står bak den organiserte menneskesmuglingen.

Justisdepartementet har, til dels sammen med Utenriksdepartementet, det overordnete ansvar for norsk deltakelse i det internasjonale politisamarbeid. I meldingen beskrives hvordan ansvaret videre er fordelt mellom de ulike sentrale politiinstitusjonene og politiet lokalt.

Økokrim, Kripos og Politiets Overvåkingstjeneste (POT) er sentrale norske aktører i internasjonalt politisamarbeid innenfor sine fagområder. I meldingen gis en oversikt over de viktigste internasjonale fora disse deltar i. Økokrom deltar bl.a. i samarbeid i Østersjøområdet og med Russland, og i ulike organer som arbeider med bekjempelse av hvitvasking.

Kripos er det nasjonale kontaktpunkt for norsk politi mot utlandet, og har herunder ansvar for det nasjonale Interpolkontor i Norge (NCB). Kripos deltar også i nordisk samarbeid og i samarbeid i Østersjøområdet, og står ansvarlig for registreringer av norske meldinger i Schengen-samarbeidets informasjonssystem, SIS. Sentrale områder for Kripos’ internasjonale samarbeid er ulovlig innvandring og narkotikakriminalitet.

I det forebyggende arbeidet er internasjonalt samarbeid avgjørende på POTs ansvarsområde. POT samarbeider med politi- og sikkerhetsmyndigheter i 30 land i tillegg til NATO og ca. 15 andre internasjonale organisasjoner og komiteer. Det økte norske engasjement i konfliktområder forutsetter etter Justisdepartementets mening også et godt og funksjonelt samarbeid med andre lands politi- og sikkerhetstjenester.

Det internasjonale samarbeidet i politidistriktene er i hovedregel knyttet til samarbeid med politiet i andre land under etterforskning av enkeltsaker.

Det er inngått en nordisk politisamarbeidsavtale som bl.a. gir retningslinjer om utveksling av informasjon og adgang til å følge eller delta i etterforskning i annet nordisk land. Etter samarbeidsavtalen kan de nordiske politimyndigheter i de fleste tilfeller ta direkte kontakt med hverandre uten bruk av internasjonale kanaler som f.eks. Interpol.

PTN-samarbeidet er et politi- og tollsamarbeid mellom de aktuelle nordiske myndigheter, og har gjennom årene utviklet seg til et velfungerende samarbeid. De viktigste samarbeidsområdene er den felles nordiske liaisonordningen og de nordiske etterretningsprosjektene og -programmene. Liaisonene tjenestegjør i land som enten har omfattende produksjon eller transitt av narkotika, eller står sentralt når det gjelder annen alvorlig organisert kriminalitet. For tiden er det utplassert 33 nordiske politi- og tolltjenestemenn som liaisoner. Det er vedtatt utvidelse av mandatet for liaisonene fra entydige narkotikaoppgaver til også å omfatte annen kriminalitet, som for eksempel miljøkriminalitet, smugling av høyt beskattede varer, ulovlig handel med kunst/antikviteter, barnepornografi og menneskesmugling.

Østersjøregionen er i dag et prioritert samarbeidsområde for Norge og de øvrige nordiske land. Politisamarbeidet foregår særlig gjennom Baltic Sea Task Force on Organized Crime (BSTF). BSTF består av statsministrenes personlige representanter, og har også opprettet en operativ komité, der tjenestemenn på operativt nivå, bl.a. fra politi, toll, påtalemyndighet deltar. Det har foregått en evaluering av om mandatperioden for BSTF bør forlenges og eventuelt hvilken form samarbeidet videre bør ha, opp mot toppmøtet i Østersjøregionen våren 2000. Justisdepartementet har gitt tilslutning til en videreføring av BSTF.

BSTF har følgende hovedinnsatsområder: bedre og mer informasjonsutveksling, felles operative tiltak og aksjoner (særlig innenfor amfetamin, stjålne biler, illegal immigrasjon, hvitvasking og smugling av våpen m.v.), rettslig samarbeid og særlige undersøkelser, opplæring samt annet samarbeid. Norge har et spesialansvar for prosjekter på stjålne kjøretøy.

Norge har tradisjonelt valgt det uformelle samarbeidet som grunnlag for vårt bilaterale politisamarbeid. Når det gjelder det mer formelle, avtalefestede politisamarbeidet, har utgangspunktet vært å inngå formaliserte avtaler om deltakelse i internasjonale fora i stedet for bilaterale avtaler med andre lands politimyndigheter. Justisdepartementet vil holde fast ved denne holdningen. Den nordiske politisamarbeidsavtalen anses imidlertid som svært nyttig og helt uproblematisk. Man har også inngått en avtale med Russland i 1998 som i hovedsak gjelder informasjonsutveksling innen bl.a. terrorisme, narkotikakriminalitet, økonomisk kriminalitet, tyveri og overtredelse av tolloven.

Etter Schengenkonvensjonen er konvensjonslandene forpliktet til å yte gjensidig bistand for å forebygge og oppklare straffbare handlinger. Konvensjonen gir en viss adgang til grenseoverskridende observasjon, og en begrenset adgang til grenseoverskridende forfølgelse på ferske spor. Justisdepartementet har innledet en dialog med Sverige og Finland om en avtale om slikt grenseoverskridende politisamarbeid.

Det er av stor interesse å kunne følge kriminalitetsutviklingen på det amerikanske kontinentet, bl.a. er etterretningsinformasjon om smugling viktig. Det er videre viktig å følge utviklingen i USA når det gjelder den moderne, organiserte kriminaliteten, f.eks. "kriminalitet på nettet". Justisdepartementet har igangsatt prosessen med å få en sambandsmann på plass ved den norske ambassaden i Washington.

Interpol har i dag 177 medlemsland. De Nasjonale Sentrale Interpolkontorer (NCB) er kjernen i Interpols praktiske virksomhet. Hvert medlemsland har et slikt kontor (i Norge – Kripos), og kommunikasjonen innen Interpol foregår gjennom disse kontorene.

En sentral del av Interpols arbeid er å fungere som kanal for utveksling av informasjon, bistandsanmodninger og rettsanmodninger medlemslandene imellom. Interpol driver ikke egen etterforskningsvirksomhet utover informasjonsformidlingen, men har i økende grad befattet seg med kriminaletterretning. Interpol har databaserte registre over ettersøkte personer, meldinger om stjålne kjøretøyer og fingeravtrykk av kriminelle.

Det er etablert et eget europakontor ved Interpol som skal styrke og forbedre politisamarbeidet mellom de 45 europeiske medlemslandene. Et viktig arbeid for europakontoret består i å koordinere samarbeidet med forskjellige andre europeiske organisasjoner.

Forholdene ligger vel til rette for at Interpol også for fremtiden skal være en viktig kommunikasjonskanal for politiets samarbeid over landegrensene, og Norge vil holde fast ved engasjementet i Interpol. Interpols begrensninger ligger bl.a. i at medlemslandene ikke er konvensjonsmessig forpliktet til å reagere på henvendelser, men håndterer disse etter nasjonale regler.

Europarådet har først og fremst spilt en rolle når det gjelder utviklingen av det rettslige samarbeidet mellom medlemslandene.

På narkotikaområdet har Europarådet forhandlet frem Europarådsavtalen om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer til sjøs av 1994. Europarådet spiller også en rolle for narkotikasamarbeidet gjennom Pompidougruppen som er et forum for utveksling av synspunkter og planlegging av tiltak mot det voksende narkotikaproblemet i Vest-Europa.

Pompidougruppens mandat har fellestrekk med mandatet til EUs Europeiske Senter for Overvåking av Narkotika og Narkotikamisbruk i Lisboa (EMCDDA) som ble opprettet i 1999. De to organisasjonene samarbeider særlig innenfor spørsmål knyttet til epidemiologi og reduksjon av etterspørsel. I de senere år har man fremmet ideer og planer for flere viktige prosjekter i Pompidougruppen - samtidig som man i EU har gjort det samme. Midlene fra EU-landene har som regel gått til EU-prosjektene, med det resultat at virksomheten i Pompidougruppen har gått tilbake.

Aktiv deltakelse i Pompidougruppen anses som viktig og nyttig, særlig fordi problemer knyttet til narkotikamisbruk og omsetning tas opp i en større bredde enn i andre fora. Stortinget har godkjent avtale om norsk tilknytning til EMCDDA, jf. Innst. S. nr. 93 (1999-2000).

FNs kriminalitetskonferanser har funnet sted hvert femte år siden 1955. De senere år har det foregått en restrukturering av arbeidet som i praksis har ført til at FNs arbeid har fått en sterkere orientering fra kriminalitetsforebygging mot kriminalitetsbekjempelse.

FNs virksomhet når det gjelder narkotika og kriminalitet er nå samlet innenfor ett FN-organ; UN Office for Drug Control and Crime Prevention (ODCCP), som er lokalisert som en del av FN i Wien. ODCCP omfatter United Nations International Drug Control Program (UNDCP) og United Nations Center for International Crime Prevention (UNCICP).

UNDCPs oppgaver omfatter den normative virksomheten som gjelder gjennomføring, etterlevelse og oppfølging av tre internasjonale konvensjoner på narkotikaområdet, den operative virksomheten som omfatter bistandsprosjekter i produsent- og transittland, og dessuten pådriverrollen. Under FNs generalforsamlings spesialsesjon om narkotika i juni 1998 ble FNs restriktive linje i narkotikapolitikken bekreftet. Medlemsstatene forpliktet seg bl.a. til å samarbeide med UNDCP om strategier for å avskaffe eller vesentlig redusere den ulovlige narkotikaproduksjonen innen 2008.

UNCICP har ansvar for kriminalitetsforebygging, strafferettspleie og strafferettsreformer. Man er spesielt opptatt av kampen mot organisert kriminalitet, korrupsjon og menneskehandel. Senterets viktigste pågående prosjekt er arbeidet med konvensjonen mot grenseoverskridende organisert kriminalitet. Norge er aktivt med i arbeidet. Senteret støtter arbeidet i FNs forskjellige fora og er sekretariat for kriminalitetskommisjonen. Norge har observatørstatus i kommisjonen.

Dublingruppenble dannet i 1990 på initiativ fra USA og omfatter EU-landene, Australia, Canada, Japan, Norge, USA, UNDCP og EU-kommisjonen. Gruppen er et forum for uformell diskusjon av narkotikaspørsmål mellom de store bidragsyterne (major donors) til UNDCP. Det er skilt ut mini-Dublingrupper, bl.a. for de tre baltiske land som Norge har påtatt seg ansvaret for.

Den Europeiske konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker av 20. april 1959 har lenge vært den viktigste konvensjonen når det gjelder rettsanmodninger i straffesaker. Schengen-regelverket inneholder regler om gjensidig hjelp i straffesaker som skal supplere og fremme anvendelsen av Europarådskonvensjonen.

Norge har ratifisert den Europeiske konvensjon om utlevering av lovbrytere av 13. desember 1957. Schengen-regelverket inneholder også bestemmelser om utlevering som utvider utleveringsgrunnlaget.

Det nordiske samarbeidet på strafferettens område er mer omfattende enn det som følger av våre øvrige internasjonale forpliktelser. Det foreligger en nordisk overenskomst om gjensidig rettshjelp som gjelder både sivile saker og straffesaker. Rettsanmodninger kan oversendes direkte mellom landenes rettshåndhevende myndigheter. En nordisk komité vurderer for tiden om reglene bør revideres for å effektivisere samarbeidet ytterligere.

Utleveringsloven regulerer utlevering av lovbrytere til og fra Norge. Når det gjelder utlevering mellom de nordiske land, er grunnlaget den nordiske utleveringsloven. Den nordiske utleveringsloven gir en videre adgang til utlevering, for eksempel tillates på visse vilkår utlevering av norske borgere.

Representanter for norske myndigheter deltar i flere fora når det gjelder gjensidig hjelp på strafferettens område, bl.a. i regi av Europarådet og innen rammen av Schengen-regelverket. Rettslig samarbeid er en viktig forutsetning for effektiv rettsforfølgning på tvers av landegrensene. For å bekjempe internasjonal kriminalitet er det svært viktig at det arbeides med å utvikle rammer for det rettslige samarbeidet som gir et mer effektivt internasjonalt system for gjensidig bistand.

Sivilt politi (CIVPOL) er etterhvert blitt en viktig del av internasjonale fredsoperasjoner. Civpols oppgaver har tradisjonelt vært å observere landets lokale politi, veilede og gi opplæring. Heving av politiets kompetanse i land i den tredje verden er derfor blitt et satsningsområde for internasjonale organisasjoner.

Norsk politi har siden 1989 deltatt i til sammen 19 fredsoperasjoner med omkring 500 norske polititjenestemenn. I dag er Norge representert med 53 polititjenestemenn/kvinner i 8 forskjellige fredsoperasjoner i regi av bl.a. FN, OSSE og VEU. I meldingen gis en kort redegjørelse for de enkelte operasjoner/tjenestesteder.

Ved inngåelsen av fredsavtalen for Kosovo påtok FN seg ansvaret for politioppgavene i provinsen inntil en lokal politistyrke er opprettet. Den internasjonale politistyrken har politimyndighet og skal være bevæpnet. Norske polititjenestemenn har ikke tidligere hatt tilsvarende funksjon i internasjonale fredsbevarende operasjoner. Den opplæringen som er gitt våre mannskaper er forankret i prinsippene for tradisjonelle Civpol-oppdrag. En dreining bort fra disse prinsippene vil derfor kreve et helt nytt opplæringskonsept. Etter en samlet vurdering har man kommet frem til at sikkerhetssituasjonen for politipersonell er akseptabel, og Justisdepartementet har derfor besluttet å åpne for deltakelse med norsk politipersonell i Kosovo. Deltakelsen skal være frivillig for mannskapenes del. Det vil bli stilt krav til tjenestemennenes operative bakgrunn, motivasjon for oppdraget og mental og fysisk skikkethet.

Norge har vært, og ønsker fortsatt å være, et foregangsland når det gjelder opplæring av utenlandsk politi, og har hatt ansvar for opplæringsprosjekter i det sørlige Afrika og i Malaysia.

Utenriksdepartementet er nå i ferd med å revidere retningslinjene for demokratibistand. I dette arbeidet vil det også bli lagt vekt på bistand til områder som rettsvesen, politi og fengselsvesen. Norge har gitt bidrag til Europarådets program "Police and Human Rights 1997-2000", øremerket de deler av programmet som gjelder Tyrkia. Det er også igangsatt et prosjekt for opplæring av politiet i Baltikum, og Justisdepartementet er innstilt på å fortsette deltakelsen i prosjektet.

Justisdepartementet har jevnlig sendt kvalifiserte representanter for å gjennomgå kurs og opplæringstiltak i regi av utenlandske politimyndigheter. Man har gjennomgående gode erfaringer fra denne virksomheten.

I meldingen gis en kortfattet oversikt over de sentrale internasjonale opplæringstiltakene.

Politisamarbeid og annet samarbeid i justis- og innenrikssaker er blitt vesentlig styrket og utvidet innenfor EU de senere år. Med Amsterdamtraktaten ble deler av samarbeidet overført til det overnasjonale samarbeidet om fri bevegelighet, men politisamarbeidet er fortsatt en del av det mellomstatlige samarbeidet. Norge vil i henhold til Schengen-samarbeidsavtalen, delta i den videre utvikling av samarbeidet innenfor EU i de sammenhenger hvor det bygger videre på Schengen-regelverket.

Europol er EU-landenes viktigste tiltak for å forebygge og bekjempe alvorlig organisert kriminalitet. Europol ble operativ fra 1. juli 1999. Europol kan inngå ulike former for samarbeid og kontakter med tredjeland. og ventes å få myndighet til å forhandle avtaler med tredjeland.

Det er grunn til å tro at organisasjonen vil få økende betydning. På operativt nivå vil norsk politi kunne ha nytte av et formalisert samarbeid med Europol med sikte på etterforsking av saker med internasjonale forgreninger. Det er ønskelig å kunne dra direkte nytte av Europols analysekapasitet og innsamlede informasjon. Formalisert norsk tilknytning til Europol vil gjøre det enklere å bevare den nordiske enheten når det gjelder politisamarbeid.

Formålet med Europol er å styrke og effektivisere EU-landenes innsats mot terrorisme, illegal handel med narkotika og andre former for alvorlig internasjonal kriminalitet.

Europol bistår medlemslandene gjennom å lette utvekslingen av data, utarbeide operative analyser og generelle strategiske rapporter. I løpet av fem år skal Europol få adgang til å oppfordre politiet i medlemsstatene til å iverksette etterforsking i særlige tilfelle. Fortsatt er det imidlertid ikke planer om å videreutvikle Europol til et Europas FBI med operativ politimyndighet.

Regjeringen opplyser i meldingen at den har tilkjennegitt overfor EU-landene at man fra norsk side ønsker å innlede forhandlinger om en tredjelandsavtale om samarbeid med Europol, og har igangsatt arbeidet med å utforme et forhandlingsutgangspunkt. Som en generell holdning vil Norge gå inn for at man på norsk side sikres en tilstrekkelig grad av drøftelser og konsultasjoner etter hvert som Europol-samarbeidet utvikler seg. Ved en eventuell tilknytning til Europol vil det bl.a. være behov for å utplassere norske politisambandsmenn ved Europols sambandsmannsavdeling.

Det nordiske politisamarbeidet har stor betydning for Norge, og departementet legger stor vekt på å bevare og videreutvikle dette. PTN-samarbeidet er en hjørnesten i bekjempelsen av narkotikakriminalitet og annen grenseoverskridende kriminalitet. Det tas videre sikte på å avslutte forhandlingene med Sverige og Finland om en politisamarbeidsavtale som regulerer adgangen for politiet til å krysse grensene ved forfølgelse og observasjon.

I dagens situasjon innebærer det en utfordring å sikre det nordiske samarbeidet, fordi det EU-baserte politisamarbeidet er i så sterk vekst. Det må være en målsetting å sikre norsk deltakelse og innflytelse blant annet når tradisjonelt nordiske samarbeidsprosjekter videreføres i en EU-basert ramme.

Departementet vil støtte fortsatt videreføring av samarbeidet i Østersjøregionen.

Interpol er den sentrale internasjonale politiorganisasjonen og en nødvendig aktør i sak-til-sak-samarbeidet internasjonalt.

Norges prinsipielle holdning har vært å unngå bilaterale politisamarbeidsavtaler med enkeltland. Dette vil fortsatt være departementets hovedsyn.

Norge deltar aktivt i Pompidougruppen, og også i FNs narkotikasamarbeid. Deltakelsen i FNs samarbeid om kriminalitetsbekjempelse, som er av nyere dato, har fått noe mindre oppmerksomhet fra norsk side. Norge deltar bl.a. i FNs forhandlinger om en konvensjon mot organisert kriminalitet og dette arbeidet vil bli videreført.

Fra norsk side har man de senere år lagt stor vekt på deltakelse i politisamarbeidet innenfor Schengen. Schengen Informasjonssystemet (SIS) ventes å bli det mest effektive ettersøkingssystemet innenfor Europa. Iverksettelse vil etter planen skje i annet halvår 2000.

Regjeringen har tilkjennegitt overfor EU-landene at man fra norsk side ønsker å innlede forhandlinger om en tredjelandsavtale om samarbeid med Europol.

I forbindelse med Kosovo-konflikten har FN iverksatt en Civpol-operasjon hvor politiet er gitt utøvende myndighet og er bevæpnet. Etter grundige vurderinger er departementet kommet til at man vil tilby deltakelse med væpnet norsk politi i Kosovo.

Stortingsmeldingen antas generelt sett ikke å føre til vesentlige administrative eller økonomiske konsekvenser. Det er imidlertid vekst i det internasjonale samarbeidet på de fleste områder, og denne utviklingen vil generelt kreve store ressurser.

Stasjonering av en politisambandsmann ved ambassaden i Washington vil medføre kostnader på ca. 1 mill. kroner pr. år. Tilsvarende vil være tilfelle ved eventuell utstasjonering av en person ved Europol.

Utenriksdepartementet dekker kostnadene ved deltakelse i Civpol-operasjoner. Disse kostnadene beløper seg til ca. 700 000 kroner pr. år for en tjenestemann. Deltakelse i FN-operasjonen i Kosovo eller eventuelle andre operasjoner hvor tjenestemennene forutsettes å ha utøvende myndighet vil kunne medføre ekstrakostnader.

Neste kapittel