3. Norsk landbruk og matproduksjon inn i et nytt årtusen
Regjeringen vil arbeide for at det fortsatt skal være mulig å føre en aktiv nasjonal landbrukspolitikk som gir grunnlag for jordbruksdrift i hele landet, en konkurransekraftig næringsmiddelindustri, trygg mat med høy kvalitet og god plante- og dyrehelse. Et landbruk basert på bærekraftig utnytting av naturressursene, skal bidra til bosetting og sysselsetting, og er viktig for den langsiktige matforsyningen. Ved jordbruksproduksjonen oppnås også andre samfunnsmål ut over matproduksjon. Sumvirkningen av landbrukets ulike funksjoner representerer næringens totale samfunnsnytte. Bønder er selvstendig næringsdrivende med et forvalteransvar for naturressursene. I landbrukspolitikken må det derfor legges til grunn at den enkelte næringsutøver har et ansvar for å forvalte sin eiendom i et langsiktig perspektiv til beste for samfunnet og seg selv.
Forbrukerkravene vil i økende grad rette seg mot dokumentert produksjon, sporbarhet, dyrevelferd og etikk, samt økt bredde i produktutvalget. Landbrukspolitikken skal legge til rette for at næringen kan imøtekomme forbrukerne på disse områdene. Et velfungerende marked er her vesentlig. Internasjonale forhold får økt betydning for prisdannelse og forbruksmønster. Det er nødvendig med en størst mulig grad av felles virkelighetsoppfatning dersom aktørene skal opptre rasjonelt til både eget og fellesskapets beste. Departementet har som ledd i dette startet en kartlegging av kostnader og verdiskaping i ulike ledd i matvarekjeden. Regjeringen vil tilrettelegge for at forbrukeren skal styrke sin stilling og innflytelse med hensyn til landbruk og matproduksjon, og går inn for å utforme en handlingsplan for oppfølging av disse spørsmålene.
Landbrukets produksjon av fellesgoder er i stor grad koblet til at det foregår aktiv jordbruksdrift i hele landet. Et aktivt jordvern er sentralt for å opprettholde produksjonsmulighetene og løpende matproduksjon og bruk av ressursene er avgjørende for å sikre nødvendig kompetanse og infrastruktur i næringen. Det er videre et mål å sikre og vedlikeholde kulturlandskapet, herunder bevare et tilstrekkelig omfang av ekstensive driftsformer som sikrer biologiske verdier, og som drives av og i samspill med et aktivt landbruk. Det er også et mål for landbrukspolitikken å sikre at landbruket kan ivareta oppgaven som kulturbærer også framover.
Komiteen mener landbruket i tråd med samfunnets behov skal:
– produsere helsemessig trygg mat av høy kvalitet med bakgrunn i forbrukernes preferanser
– produsere andre varer og tjenester med utgangspunkt i næringens samlede ressurser
– produsere fellesgoder som livskraftige bygder, et bredt spekter av miljø- og kulturgoder, og sikre en langsiktig matforsyning.
Komiteen vil understreke at sumvirkningen av landbrukets ulike funksjoner representerer næringens totale samfunnsnytte, og legger til grunn at en attraktiv landbruksnæring og aktiv matproduksjon over hele landet er et viktig grunnlag for å få løst sentrale samfunnsoppgaver på en god måte.
Komiteen mener norsk jordbruk både på kort og lang sikt skal bidra til å sikre forbrukerne en stabil og god matforsyning. Jordbruket skal produsere for å dekke etterspørselen etter varer det er naturlig grunnlag for å produsere i Norge, innenfor de til enhver tid gjeldende handelspolitiske rammer. Produksjonsmengden må tilpasses slik at markedet balanseres over tid. Maten skal produseres på en etisk akseptabel og økologisk og samfunnsmessig bærekraftig måte. Komiteen understreker betydningen av forbrukerorientering av matproduksjonen. Det er grunnleggende at matkjeden blir sett i sammenheng, og at hensynet til trygg mat blir ivaretatt. Komiteen peker samtidig på at forbrukerorientering også dreier seg om produktutvalg og priser på matvarer.
Komiteen er oppmerksom på at salg av andre produkter og tjenester enn mat blir stadig viktigere. En videreutvikling av slike varer og tjenester er også en del av forbrukerrettingen i landbruket. Komiteen mener skogarealene og utmarksressursene i større grad enn i dag kan gi grunnlag for et variert tilbud av varer og tjenester. Komiteen viser for øvrig til behandlingen av St.meld. nr. 17 (1998-1999) Verdiskaping og miljø - muligheter i skogsektoren. Komiteen vil peke på mulighetene som ligger i utviklingen av nye næringer i og i tilknytning til landbruket. Komiteen vil særlig peke på mulighetene som ligger i de tjenesteytende næringene, både når det gjelder "Grønn Omsorg" og utviklingen av reiselivsprodukter. Komiteen vi komme nærmere inn på spørsmål om reiseliv i behandlingen av St.meld. nr. 15 (1999-2000) Lønnsomme og konkurransedyktige reiselivsnæringer. Komiteen vil understreke betydningen av å stimulere til produksjon og foredling som i større grad utnytter lokale produktvarianter og utvikler produkter med utgangspunkt i tradisjonelle produktområder. Komiteen vil også peke på mulighetene som ligger i produksjon av bioenergi, med lokal verdiskaping og bruk av fornybare ressurser. Komiteen ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en gjennomgang av hvordan virkemidlene i jordbruket kan stimulere til økt produksjon av bioenergi, uten at det innebærer tilplanting av dyrket mark.
Komiteen viser til at jordbruket i tillegg til å produsere mat og andre varer og tjenester også bidrar til å produsere viktige fellesgoder. Landbruket bidrar til levende bygder. Som forvalter av naturressurser er landbruket en stedbunden næring. Primærleddet gir også betydelige ringvirkninger gjennom både etterspørsel til produksjonsprosessen og leveranser for videre foredling. Komiteen viser til at en løpende matproduksjon i Norge bidrar til å ivareta en langsiktig forsyningssikkerhet av mat. Komiteen viser til at jordbrukets miljøgoder omfatter en rekke ulike samfunnsverdier som kulturlandskap, kulturminner, biologisk mangfold og god dyre- og plantehelse. Komiteen er av den oppfatning at det landskapet som gjennom generasjoner er formet av jordbruks- og skogbruksdrift blir satt pris på av den norske befolkningen og av turister. Komiteen mener at et vakkert kulturlandskap og andre miljøverdier i landbruket er samfunnsgoder som avhenger av et aktivt landbruk.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener de offentlige virkemidlene i hovedsak må utformes som vederlag for landbrukets produksjon av kollektive goder. Mens inntektene fra den løpende matproduksjonen må komme fra markedet, må det offentlige betale for produksjon av offentlige goder som kulturlandskap, biologisk mangfold, langsiktig matvaresikkerhet og spredt bosetting. Disse medlemmer understreker samtidig den samfunnsmessige verdien av landbrukets bredt forankrede eierskap og mangfoldige eiendomsstruktur. For å ivareta disse offentlige godene konstaterer disse medlemmer at det er behov for en klarere sammenheng mellom mål og virkemidler i landbrukspolitikken. De offentlige inngrepene må rettes mest mulig direkte mot de overordnede verdiene vi ønsker å ivareta.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, understreker at et solid importvern for jordbruksvarer som gir preferanse for norsk produksjon er, og fortsatt skal være, en bærebjelke for landbrukspolitikken i Norge. Flertallet har merket seg den strategien som er lagt opp i forbindelse med de kommende forhandlingene i WTO.
Komiteens medlemmer fra Høyre er enig i at et grensevern som gir preferanse for norsk mat er en forutsetning for dagens landbrukspolitikk. Samtidig vil både Norges forpliktelser innenfor GATT/WTO-avtalen og behovet for tilpassing til et eventuelt fremtidig norsk EU-medlemskap kreve reduksjoner i grensevernet i forhold til dagens nivå. Disse medlemmer mener derfor den fremtidige utformingen av de landbrukspolitiske virkemidlene må ta høyde for dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at landbrukets betydning ikke må undervurderes og viser til meldingens beskrivelse av næringens mange oppgaver.
Disse medlemmer vil likevel hevde at de virkemidler som skisseres, ikke løser problemene med lav lønnsomhet og høye matvarepriser.
Disse medlemmer hevder derfor at meldingen burde vært mer målrettet i arbeidet med å foreta en omlegging av politikken. Landbruket bør i større grad være innstilt på å vise endringsvilje i en ny tid blant annet fordi det legger beslag på offentlige budsjettmidler som kan ha konsekvenser for andre næringer og statsoppgaver.
Disse medlemmer vil understreke betydningen av å sette fart på strukturutviklingen i landbruket. Økte importmuligheter vil tvinge seg frem som et ledd i internasjonaliseringsprosessen. Derfor er det viktig å få til en helt nødvendig strukturrasjonalisering for å heve lønnsomheten.