St meld nr 38 om "Tilpasning av Forsvaret til deltakelse i internasjonale operasjoner" har skapt en viss debatt. Dette er selvfølgelig positivt. Imidlertid har det i debatten også fremkommet enkelte misforståelser hva angår det faktiske innhold i meldingen. Særlig gjelder dette meldingens ambisjonsnivå mht personellbehov og, nært tilknyttet, kostnadsnivå i forhold til andre prioriterte oppgaver. Nedenstående er satt opp for å bidra til at debatten fremover primært kan fokusere på eventuell genuin politisk uenighet på grunnlag av ens forståelse av hva regjeringen faktisk foreslår.

Når det gjelder personellbehov, har jeg merket meg uttalelser - også fra fagmilitært hold - som åpenbart må bero på misforståelser eller mangelfull lesning av selve meldingen. Dels tar enkelte av disse uttalelser utgangspunkt i at det skulle være regjeringens målsetting å kunne operere med hele den nye innsatsstyrken på ca. 3 500 personell ute til enhver tid, eller i mer begrensede perioder. Dette er selvfølgelig ikke tilfelle. Utplassering av hele styrken vil foreligge kun som en teoretisk mulighet og med svært kort varighet. I tråd med de klare signaler regjeringen fikk fra Stortinget ifm avviklingen av vårt UNIFIL-engasjement, er målsettingen derimot å kune holde et nivå på vårt løpende uteengasjement nær det som har vært gjennomsnittet på 90-tallet (ca. 1 500 personell, fra alle grener). Dessuten er målsettingen å kunne holde et slikt engasjement og samtidig bibeholde en viss beredskap og reaksjonsevne hvis nye krisesituasjoner skulle oppstå. En eventuell faktisk reaksjon på en slik ny situasjon vil måtte få konsekvenser for det løpende engasjement. Dette slås fast i meldingen. En "pool" på 3 500 er nødvendig for å sikre fleksibilitet og mulighet for bedre tilpasset reaksjon - et annet av meldingens mål.

Dels har jeg registrert uttalelser som tar utgangspunkt i "tommelfingerregelen" 3:1, dvs at det kreves tre enheter for å holde én enhet ute. Dette kan være riktig hvis vi snakker om stående ("profesjonelle") enheter, men er ikke korrekt med den styrkegenereringsmodellen for Hæren som er foreslått i St meld nr 38. Denne modellen er som kjent basert på én enhet under opplæring (førstegangstjeneste), én enhet ute og én enhet på kontrakt hjemme - altså ingen stående enheter hjemme for å holde en enhet ute. Som det fremgår av meldingen er denne modellen i første omgang foreslått for Hærens hovedbidrag til den nye innsatsstyrken, bataljonsstridsgruppen (reaksjonsstyrken). Når det gjelder forsterkningsenheten i Hærens bidrag, presiserer meldingen at bare halvparten av denne (ca. 350 personell) vil kunne genereres årlig, og den vil ikke kunne kalles ut i mer enn seks måneder av gangen.

Alt i alt tilsier ovenstående et behov for totalt og fra alle grener ca. 4 900 personell (kontraktsfestede menige, vervede og befal) til enhver tid ute eller hjemme i den nye innsatsstyrken, dvs ca. 3 500 pluss ca. 1 400 for å ha én bataljonsstridsgruppe i beredskap når én er deployert. For Hærens vedkommende er det tale om å få satt opp totalt ca. 1 400 personell til medio 2001, ca. 2 800 til medio 2002 og ca. 3 500 senest i 2005 og løpende deretter - alt ifølge stortingsmeldingens timeplan. Det fremtidige antall kontraktsfestede befal, innslaget av vervede og, spesielt, den foreslåtte nye incentivstrukturen vil være faktorer som avgjør om dette ambisjonsnivået er realistisk. Regjeringen er av den oppfatning at nivået er realistisk, også i forhold til de lands ambisjoner og ressursgrunnlag som det er rimelig å sammenligne seg med.

Dette bringer meg over på det kostnadsnivå meldingen foreskriver. Her vil jeg først minne om meldingens forslag om at alle operasjonsrelaterte merutgifter (hjemme og ute) skal tilleggsfinansieres. Dette gjelder hovedutgiftene forbundet med den nye innsatsstyrken, også bl.a. ned- eller avskrivning av materiell, tillegg og godtgjørelser til personell ute og merutgifter hjemme som følger av konkrete operasjoner.

Når det gjelder utgifter som foreslås dekket innenfor den ordinære budsjettrammen, er det svært vanskelig å identifisere mange rene såkalte delta-kostnader. Dette skyldes at innsatsstyrken forutsettes å inngå som et tungt element også i vår ordinære krigsstruktur. På denne måten blir det trolig bare kontraktsutgifter, samt enkelte materiell-komponenter som utelukkende er anvendelige ute (eksempelvis klima-anlegg til fartøyer), som kan sies å være rene delta-kostnader. De fleste andre utgifter er relatert også til de øvrige oppgaveaspekter som er trukket opp i foreliggende langtidsmelding. Sistnevnte legger som kjent betydelig vekt på å identifisere synergieffekter og på å optimalisere effekten av materiell-investeringer i forhold til flest mulig av Forsvarets oppgaver. Den foreslåtte innsatsstyrken vil således bidra til vesentlig styrking også av hjemmeforsvaret. Hvor vesentlig styrkingen blir, vil bl.a. avhenge av i hvilken grad vi makter å integrere styrkeproduksjon til og oppsetting av innsatsstyrken i Forsvarets øvrige virksomhet, dvs unngå fordyrende særarrangementer. - For øvrig skisserer St meld nr 38 enkelte muligheter for driftsinnsparinger og rasjonalisering. Bl.a. gjelder dette støtteapparatet hjemme (eksempelvis antallet administrativt foresatte avdelinger) og de forenklede rammene for styrkegenerering som innebærer at innslaget av ad hoc-rekruttering og -oppsetting reduseres eller fjernes. Endelig bør tilføyes at en stor del av den vesentlig forbedrede incentivstrukturen foreslås finansiert utenfor forsvarsbudsjettets rammer, i form av betydelige skatte- og avgiftslettelser.

La meg avslutningsvis for ordens skyld også minne om at St meld nr 38 bygger på det grunnleggende forhold at norsk deltagelse i internasjonal krisehåndtering har en betydelig "inntektsside". Erkjennelsen er at en krone investert for dette formål kan gi mer sikkerhets, forsvarspolitisk og militær effekt enn investeringer for mange andre formål. Ved siden av den åpenbare sikkerhetspolitiske effekt, snakker vi om trenings- og øvingsutbytte (på nytt/avansert materiell, i hele forband og i samvirke med nære allierte) som vi under andre omstendigheter trolig måtte ha greid oss uten. Det totale regnskapet av vår utenlandssatsing blir alt i alt svært sammensatt og, tror regjeringen, positivt i sum.

Forslagene i St meld nr 38 er utarbeidet gjennom et nært og løpende samarbeid mellom Forsvarsdepartementet og Forsvarets overkommando. FO har bl.a. bidratt med de fleste forslag til sammensetning av den nye innsatsstyrken. Samtidig berører meldingen svært mange mennesker og de fleste fagmiljøer i Forsvaret. Noen av disse vil kunne hevde at meldingen ikke går tilstrekkelig radikalt til verks, andre vil kunne falle for fristelsen til å "krisemaksimere" ved å overdrive bl.a. de økonomiske konsekvenser. Jeg har på denne bakgrunn brukt en del plass for å redegjøre for forhold som det er vesentlig at Forsvarskomiteéns medlemmer er fullt ut kjent med i sitt videre arbeid.