3. Riksrevisjonens bemerkninger
Riksrevisjonen er kjent med at staten fra 1998 i økende grad har stilt krav til kommunene om aktivitetsøkning i forbindelse med tilskudd til omsorgstjenester og tilskudd til psykiatri. Det må i disse tilfellene kunne påregnes at tilskuddene får større prioriteringseffekt enn hva som var tilfellet før 1998. Riksrevisjonen er derfor enig i at erfaringene fram til og med 1997 ikke er direkte overførbare til situasjonen i dag for disse ordningene. Samtidig presiserer Riksrevisjonen at utgangspunktet for undersøkelsen har vært å belyse bruken av øremerkede tilskudd generelt og ikke enkeltordninger.
Det har vært bred enighet i Stortinget om at bruken av øremerkede tilskudd skal begrenses. Undersøkelsen viser imidlertid at andelen øremerkede tilskudd av de totale overføringene har økt betydelig. Etter Riksrevisjonens vurdering er det grunn til å spørre om staten bruker øremerkede tilskudd i styringen av kommunalforvaltningen på en hensiktsmessig måte. En reduksjon i antall øremerkede ordninger kan være gunstig ved at virkningen av gjenværende ordninger kan bli større. Økt bruk av øremerking er etter Riksrevisjonens vurdering ikke i samsvar med prinsippene for sterkere grad av mål- og resultatstyring av kommunesektoren, jf. Innst. S. nr. 156 (1992-1993).
Undersøkelsen viser at øremerkede tilskudd som hovedregel har virkning på tjenestetilbudet, men at virkningen varierer etter hvordan det enkelte tilskuddet er utformet. Ved etablering av nye tilskuddsordninger er det viktig å vurdere hvilken tilskuddstype som er mest egnet.
Virkningene av øremerkede tilskudd avtar i de fleste tilfellene over tid. Det er derfor behov for at departementene i større grad foretar en løpende (årlig) gjennomgang av tilskuddsordningene.
For mange av de øremerkede tilskuddsordningene gis det ikke informasjon til Stortinget om resultatene. Riksrevisjonen mener det er behov for å utarbeide presise oppfølgingskriterier, slik at man kan etterprøve om virkningen blir som tilsiktet.
Det kan stilles spørsmål om oppfølgingen av mange av de små tilskuddsordningene er hensiktsmessig. Det er en utstrakt rapportering av økonomisk informasjon fra kommunene på øremerkede tilskuddsordninger hvor økonomireglementet ikke krever dette. Det er tvil om KOSTRA i vesentlig grad vil redusere behovet for særskilt rapportering i forhold til de mange små øremerkede tilskuddene. Det synes på denne bakgrunn å være behov for en samlet gjennomgang og vurdering av opplegget for rapportering for dagens øremerkede tilskuddsordninger.