Spørsmål i forbindelse med behandlingen av Stortingsmelding nr. 13 (1999-2000)

Det vises til brev av 19. januar 2000 vedrørende ovennevnte spørsmål oversendt fra Arbeiderpartiets Stortingsgruppe.

1 Vurdering av status og fremdrift for gjennomføringen av Stabilitetspakten for Sørøst-Europa

Den første runden av møter i Stabilitetspaktens tre arbeidsbord ble holdt høsten 1999. Denne møtesesjonen og senere konsultasjoner har vist at det er et behov for oppfølging fra sentrale land og organisasjoner for at Pakten skal kunne gjennomføre det ambisiøse arbeidsprogrammet som er vedtatt og skape den tiltenkte merverdi i forhold til pågående aktiviteter. Det er viktig å ha in mente at Pakten er en prosess der deltakelse av landene i seg selv er en betydelig og viktig komponent. Samtidig må man unngå at prosjekter og initiativer dublerer pågående aktiviteter i regi av andre organisasjoner. Det er i første rekke landene i regionen selv som må ta initiativ og drive prosessen videre for å få omformet strategien til praktiske samarbeidstiltak. Det vil nødvendigvis fortsatt ta noe tid før dette blir synlig. I lys av de mange nye og vanskelige samarbeidsmønstre som skal etableres, er det imidlertid nødvendig at Stabilitetspaktens betydning vurderes i noe lengre perspektiv.

2 Omfanget av, og rammebetingelsene for, norsk handelssamarbeid med de ulike landene i regionen

Nedenfor gis en oversikt over samhandelen og rammebetingelsene for handel mellom Norge og de enkelte land i Sørøst-Europa. Rammebetingelsene varierer med i hvilken grad det enkelte land er med i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) og/eller er innvilget unilaterale eller multilaterale tollpreferanser.

ALBANIA

Samhandel i perioden 1997 - 1999 i millioner kroner

(Eksport av nødhjelpsvarer ifm. Kosovo-krisen står bak den sterke eksportøkningen i 1999)

Rammebetingelser for samhandelen:

• – Albania er ikke medlem av Verdens Handelsorganisasjon. Tiltredelsesforhandlinger pågår. Ordinær tollsats (bestevilkårsbehandling/MFN) anvendes for import fra Albania. Albania anvender ordinære tollsatser på import fra Norge.

• – Regjeringen har til hensikt å innvilge tollpreferanser i henhold til GSP.

• – Bilateral avtale om unngåelse av dobbeltbeskatning av 1998.

BOSNIA-HERCEGOVINA

• – Bosnia-Hercegovina er ikke medlem av Verdens Handelsorganisasjon men søkte i 1999 om medlemskap. Tiltredelsesprosessen ikke igangsatt ennå. Ordinær tollsats (MFN) anvendes foreløpig for import fra Bosnia-Hercegovina. Bosnia-Hercegovina anvender ordinær tollsats på import fra Norge.

• – Norge har besluttet å innrømme tollpreferanser i henhold til GSP. Ordningen har imidlertid ikke trådt i kraft ennå.

BULGARIA

• – Bulgaria er medlem av Verdens Handelsorganisasjon.

• – Frihandelsavtale mellom EFTA-landene og Bulgaria i kraft siden 1.1.94.

• – Bilateral landbruksprotokoll i kraft siden 1.1.94.

• – Bilateral avtale om unngåelse av dobbeltbeskatning av 1988.

DEN FØDERALE REPUBLIKKEN JUGOSLAVIA (FRJ)

(Nedgangen i samhandelen skyldes både Kosovo-krisen, sanksjoner og nedsatt eksportkapasitet fra FRJs side.)

• – FRJ ikke medlem av WTO. Ordinær tollsats (MFN) anvendes for import til Norge. FRJ anvender ordinær tollsats på import fra Norge.

KROATIA

(Mangedoblingen av import 1998-99 skyldes leveranse av et skip til norsk rederi)

• – Kroatia er ikke medlem av Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Tiltredelsesforhandlinger pågår.

• – Kroatia innrømmes tollpreferanser i henhold til GSP. Kroatia anvender ordinær tollsats på import fra Norge.

• – Bilateral avtale om unngåelse av dobbeltbeskatning av 1996.

MAKEDONIA

• – Makedonia er ikke medlem av Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Tiltredelsesforhandlinger pågår.

• – Makedonia innrømmes tollpreferanser i henhold til GSP. Makedonia anvender ordinær tollsats på import fra Norge.

• – EFTA-landene forhandler med Makedonia om en frihandelsavtale. Avtalen forventes ferdig i løpet av våren 2000.

ROMANIA

• – Romania er medlem av Verdens Handelsorganisasjon (WTO).

• – Frihandelsavtale mellom EFTA-landene og Romania i kraft siden 1.5.93.

• – Bilateral landbruksprotokoll i kraft siden 1.5.93.

• – Bilateral avtale om unngåelse av dobbeltbeskatning av 1980.

• – Bilateral avtale om investerings-beskyttelse av 1991.

3 Regjeringens vurdering av effekten av de internasjonale sanksjonene mot Serbia i forhold til mulighetene for en langsiktig oppbygging av demokrati og stabilitet i landet.

Sanksjonene mot den Føderale republikken Jugoslavia (FRJ) omfatter både en våpenembargo vedtatt av FNs Sikkerhetsråd i resolusjon 1160 av 31. mars 1998, samt en rekke tiltak i regi av USA, EU og enkeltstående land. Norge har iverksatt tiltak mot FRJ som tilsvarer de EU har iverksatt. De norske tiltakene er hjemlet i Lov av 25. juni 1999 nr. 43 om særlige tiltak mot Den føderale republikken Jugoslavia.

Tiltakene omfatter forbud mot levering og salg av utstyr til nasjonal undertrykking eller terrorisme. Videre omfatter de et påbud om frysing av midler i Norge, samt forbud mot å gjøre midler tilgjengelig for regjeringene i FRJ og Serbia, og personer og foretak knyttet til disse. Det er videre forbud mot investeringer i FRJ, salg eller levering av petroleum og visse petroleumsprodukter og flyginger til/fra landet. Det er også innført visumforbud for en rekke personer som representerer eller støtter opp om Miloßevic-regimet. Tiltakene er søkt tilpasset den politiske utviklingen i FRJ ved at de er konsentrert om republikken Serbia, og i fjor høst ble flyforbudet og oljeembargoen opphevet for republikken Montenegros og provinsen Kosovos vedkommende. Videre er forholdene lagt til rette for gjennomføringen av "Olje for demokrati"-prosjekter til fordel for byer i Serbia styrt av opposisjonelle.

Tiltakene er ledd i en felles euro-atlantisk tilnærming overfor Miloßevic-regimet. Det er imidlertid ulike syn innen EU-kretsen om hensiktsmessigheten av enkelte av tiltakene, spesielt flyforbudet og olje-embargoen. Innen EU er det særlig Nederland og Storbritannia som støtter USAs tiltakslinje.

Også fra norsk side er det reist spørsmål om hensiktsmessigheten av noen av tiltakene, særlig når det gjelder flyforbudet og oljeembargoen. Regjeringen er enig i at det er viktig å opprettholde presset mot Miloßevic-regimet, men er samtidig av den oppfatning at tiltakene i den utstrekning det er mulig ikke bør ramme den serbiske befolkningen i sin alminnelighet. I denne forbindelse vil jeg få peke på at Norge, sammen med EU-landene, gjennomfører humanitære prosjekter i Serbia i den hensikt å avhjelpe en vanskelig humanitær situasjon blant flyktninger og fastboende. Leveranser av fyringsolje inngår som et viktig element i dette arbeidet.

Det er vanskelig å trekke entydige konklusjoner av tiltakenes virkning. Den serbiske opposisjonen stiller seg klart negativ til sanksjonslinjen og mener at tiltakene mot Serbia kun bidrar til å støtte Miloßevic-regimet. Blant annet av den grunn er det etter Regjeringens syn viktig ikke kun å basere seg på kontakter som er etablert med den serbiske opposisjonen og våre humanitære prosjekter søker Regjeringen å gjøre dette. Fra norsk side gjennomføres nå også prosjekter til fordel for uavhengige media, menneskerettighetsorganisasjoner og opposisjonspartier. Kombinasjonen av sanksjoner og positive tiltak er etter Regjeringens syn det som på sikt vil kunne bidra positivt til en mer effektiv opposisjon og dermed også til en langsiktig oppbygging av demokrati og stabilitet i Serbia.

4 Vurderinger av variasjoner i bistandsbehovet i de enkelte land og Regjeringens prioriteringer

Utover hva som fremgår av St.meld. nr. 13 (1999-2000) følger nedenfor mine vurderinger av bistandsbehov i de enkelte land. Det er viktig å være oppmerksom på at selv etter de omfattende konflikter som regionen har vært utsatt for de siste 10 år, er forskjellen i utviklingsnivået landene imellom relativt betydelig, noe som også gjenspeiles i det bistandsbehovet som kan anføres på det nåværende tidspunkt.

Når det gjelder Den føderale republikken Jugoslavia er bistandsbehovet, både på det humanitære området og til gjenoppbygging, meget stort. Dette gjelder både provinsen Kosovo, Serbia for øvrig og Montenegro. I Kosovo skal en helt ny samfunnsstruktur bygges opp, og et næringsliv skal etableres fra grunnen av. På en internasjonal giverlandskonferanse i november i fjor ble det gitt tilsagn om støtte til gjenoppbygging av Kosovo i størrelsesorden 1 mrd. USD. I Serbia for øvrig er behovet meget stort, men mulighetene begrenses av sanksjonene når det gjelder andre tiltak enn de rent humanitære. Også i Montenegro er bistandsbehovet stort, men mulighetene for innsats begrenses på tilsvarende måte som i Serbia.

I Bosnia-Hercegovina hvor hjelpetiltak har pågått i flere år, er bistandsbehovet anslått til 2 mrd. USD for de kommende to år. Landet er i ferd med å bevege seg i positiv retning, men er fortsatt ustabilt. Mange givere ser ut til å redusere sin bistandsaktivitet til fordel for andre land i regionen, noe som kan få en uheldig virkning på utviklingen i landet.

Albania er et av Europas fattigste land og har meget store bistandsbehov innenfor nær sagt alle områder av samfunnslivet. På tross av dette ser det ut til at relativt få givere er villige til å yte mer omfattende bistand til Albania.

Makedonia er i en bedre og mer stabil situasjon enn landene nevnt foran. Det er imidlertid et behov for bistand til landet både innenfor demokratibygging, infrastruktur og tiltak knyttet til flyktninger. Landets videre utvikling vil være sterkt avhengig av stabilitet i regionen.

Romania og Bulgaria har ikke vært direkte omfattet av konfliktene, og deres behov er i første rekke knyttet til bedret markedsadgang for sine produkter og tilgang til det internasjonale kapitalmarked. Bistandsbehovet for øvrig antas å være begrenset.

Kroatia er noe mer utsatt. Økt markedsadgang vil være sentralt også for dette landet. I tillegg er det etter Regjeringens vurdering behov for bistand til å øke returen av flyktninger og til demokrati-fremmende tiltak. Større infrastrukturprosjekter forventes å kunne imøtekommes gjennom lån blant annet fra internasjonale finansinstitusjoner. Det må imidlertid presiseres at situasjonen er uoversiktlig og raskt kan endres.

Regjeringens hoved-prioriteringer framgår i det alt vesentlige av St.meld. nr. 13 (1999-2000). I utgangspunktet har Regjeringen lagt opp til å konsentrere sin humanitære bistand til Den føderale republikken Jugoslavia og Bosnia. Bare mindre, humanitært rettede tiltak forventes kanalisert til andre land. La meg også legge til at den humanitære bistanden i tiden framover i større grad vil fokusere på rehabilitering av hus, skoler og helseinstitusjoner enn på rene nødhjelpstiltak. Minerelaterte tiltak vil også være et prioritert område.

Ut ifra tilgjengelige opplysninger synes det å være riktig å fokusere den mellomlangsiktige og langsiktige bistanden på Bosnia, Albania og delvis Kosovo. Enkelte tiltak vil også bli støttet i Makedonia og Kroatia.

5 EUs og andre europeiske lands holdning til spørsmålet om bundet bistand til de øvrige stater i området (utenom Kosovo)

Som omtalt i pkt. 5.1 i St.meld. nr. 13 (1999-2000) har EU besluttet at deres bistand til infrastruktur-relaterte prosjekter i Kosovo i hovedsak skal forbeholdes bedrifter innen Unionen.

Når det gjelder EUs holdning til bindingsspørsmålet for så vidt gjelder bistanden til statene i regionen, kan følgende opplyses:

Det såkalte PHARE-programmet er EUs støtteprogram for søkerlandene i Sentral- og Øst-Europa. Programmet omfatter imidlertid også Albania, Bosnia-Hercegovina og Makedonia. Kontrakter under PHARE-programmet kan gis til selskaper eller personer som er etablert i og driver forretninger i et medlemsland eller i et PHARE-mottakerland. Dette innebærer at norske datterselskaper i disse landene kan delta i anbudskonkurranser om kontrakter forutsatt at varene har sin opprinnelse i EU eller i PHARE-landene. Bedrifter i Norge kan imidlertid ikke delta.

EUs støtte til Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Den føderale republikken Jugoslavia og Makedonia reguleres videre gjennom den såkalte OBNOVA-forordningen, som bl.a. gir regler om hvem som skal kunne delta i anbud og kontrakter for leveranser ifm. bistandsprosjekter i disse landene. Denne rettigheten er begrenset til juridiske personer i EUs medlemsland, de land som mottar støtte under OBNOVA-forordningen og under PHARE-programmet. Juridiske personer defineres som de som er etablert i henhold til gjeldende regelverk i EUs medlemsland, i OBNOVA-mottakerstat, eller i PHARE-mottakerstat, og som har hovedadministrasjonen eller hovedvirksomheten i et av disse landene, eller har et registerert kontor der hvor aktivitetene har en reell og vedvarende tilknytning til økonomien i disse områdene.

Kommisjonen vil i løpet av de nærmeste tre måneder foreslå et nytt regelverk hvor en skal søke å inkorporere alle støtteforordninger til regionen i ett program. I den forbindelse presenterte Kommisjonen 8. desember 1999 en melding til Rådet og Europaparlamentet om retningslinjer for støtte til enkelte land, kalt CARA-programmet (Community Association and Reconstruction Assistance). CARA-programmet skal forslagsvis dekke Albania, Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Den føderale republikken Jugoslavia og Makedonia. PHARE vil dermed konsentreres om søkerlandene i Sentral- og Øst-Europa, mens OBNOVA, som opprinnelig var et støtteprogram for eks-Jugoslavia, forslagsvis fortsetter i sin nåværende form.

La meg avslutningsvis kort kommentere den begrensede bindingen av den norske bistanden til Balkan som det i St.meld. nr. 13 (1999-2000) er lagt opp til fra Regjeringens side.

I utgangspunktet, og i samsvar med vårt hovedsyn, ønsket Regjeringen at også den norske bistanden til denne delen av verden skulle være ubundet. I og med at EU, som både er den dominerende bidragsyteren og som dessuten sammen med Verdensbanken er gitt et hovedansvar med å koordinere bistanden til regionen, vil binde sin bistand på den måte som er beskrevet i St.meld. nr. 13 (1999-2000) og ovenfor, har vi etter mitt syn ikke annet valg enn å fravike prinsippet på de samme innsatsområder som EU gjør det. Noe annet ville være å sette norske bedrifter i en meget ugunstig konkurransesituasjon, og være i strid med de synspunkter et flertall i komiteen har gitt uttrykk for i Innst. S. nr. 98 (1999-2000) av 18. november 1999, om statsråd Frafjord Johnsons utviklingspolitiske redegjørelse.

Regjeringen vil imidlertid arbeide for at EU og de andre større bidragsyterne til regionen avbinder sin bistand snarest mulig slik at vi kan gjøre det samme.