Den foreliggende melding tar i utgangspunktet for seg fordeling av et bidrag på nærmere 800 mill. kroner som Regjeringen tar sikte på å bidra med i 2000, men de prinsipper som legges til grunn vil ha varighet ut over det. Nivået på den norske bistanden til Sørøst-Europa utover 2000 må vurderes ut fra den aktuelle situasjon, behovet i andre regioner og tilgjengelige budsjettmidler.

Det har vært vedvarende krise og konflikt i Sørøst-Europa siden 1991. Mens de væpnede konfliktene har vært begrenset i en viss utstrekning til noen få land, har de vært desto mer ødeleggende for de landene og områdene som ble rammet, først og fremst Bosnia-Hercegovina, Kroatia, og mer nylig Kosovo. Virkningene av de væpnede konfliktene har imidlertid vært svært alvorlige for alle landene i Sørøst- Europa. Store flyktningestrømmer, brudd i tradisjonelle handelsforbindelser, politisk ustabilitet og økonomisk usikkerhet har rammet hele regionen, om enn i varierende grad.

Samtidig som landene i regionen forsøker å reise seg etter ødeleggende kriger, skal de også omformes fra totalitære samfunn med planøkonomi til demokratiske samfunn med markedsøkonomi. Utfordringene er betydelige. Det er en stadig mer utbredt internasjonal erkjennelse av at fred og politisk stabilitet i Sørøst-Europa krever økonomisk utvikling og utbygging av så vel regionale samarbeidsbånd som utvidet kontakt med de øvrige landene i Europa.

Krigshandlingene i det tidligere Jugoslavia bidro til omfattende ødeleggelser av infrastruktur og tilnærmet økonomisk sammenbrudd i de mest berørte landene. Ikke minst var de menneskelige lidelsene meget store. Over 200 000 mennesker døde eller forsvant i krigen i Bosnia-Hercegovina alene, mens over en million flyktet til utlandet og halvannen million ble fordrevet i eget land.

Ødeleggelsene i Kosovo er omfattende, og gjenoppbyggingen har ennå ikke kommet i gang for alvor. Mange familier har ikke tilfredsstillende boligforhold, i tillegg til at det er behov for matvarer og annen hjelp i tiden fremover. Forholdet mellom albanere og serbere i Kosovo er meget anspent, og voldsepisoder mellom de to folkegruppene forekommer hyppig. Et stort antall serbere har flyktet fra Kosovo i frykt for egen sikkerhet.

For nærmere omtale av bakgrunnen for situasjonen i Sørøst-Europa vises til meldingen.

Selv om kamphandlingene i Kosovo er avsluttet, er trusselen mot den regionale stabilitet fortsatt til stede. Denne utfordringen kan bare møtes med tiltak på tvers av nasjonale grenser og etniske skillelinjer. Med dette for øyet lanserte EU-formannskapet Stabilitetspakten for Sørøst-Europa som ble vedtatt under ministermøtet i Køln 10. juni 1999.

Stabilitetspakten har som mål å fremme utvikling av demokratiske politiske prosesser, politisk og økonomisk samarbeid i regionen, beskyttelse av minoriteter og fremme av fleretniske samfunn samt legge grunnlaget for en sunn markedsøkonomi. En overordnet målsetting er at landene i Sørøst-Europa kan integreres fullt ut i de europeiske og atlantiske samarbeidsstrukturer, i første rekke EU og NATO.

Mottakerlandene i Pakten er Albania, Bosnia-Hercegovina, Kroatia og Makedonia (FYROM), samt Bulgaria og Romania. Pakten legger opp til at den føderale republikk Jugoslavia skal kunne delta når landet har oppfylt det internasjonale samfunnets krav. Det tas sikte på å etablere et nettverk av avtaler om godt naboskap i regionen.

Pakten har også som mål å styrke samarbeidet mellom giverland og internasjonale organisasjoner og institusjoner som har engasjert seg i utviklingen av landene i regionen for bedre å utnytte den samlede internasjonale utviklingsbistand.

OSSE er paktens politiske overbygning, mens EU vil spille en ledende rolle i den praktiske gjennomføringen.

Fullverdige deltakere er EU, USA, Russland, landene i Sørøst-Europa inkludert Slovenia og Ungarn, OSSE, Europarådet, FN, NATO, OECD, Vest-Unionen (VEU) og regionale samarbeidsorganisasjoner. Norge har, sammen med Sveits, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ukraina og Moldova, foreløpig status som observatør. I lys av Norges store engasjement i regionen arbeider Regjeringen for å få den norske deltakelsen oppgradert til medlemsstatus.

Stabilitetspakten er ikke en mekanisme som skal fremskaffe nye økonomiske ressurser, men et forum for å identifisere tiltak og prosjekter som kan bidra til å stabilisere og videreutvikle den politiske, sosiale og økonomiske utviklingen. Fremtidig norsk bistand til landene i regionen vil måtte ha tilstrekkelig fleksibilitet og perspektiv til å kunne tilpasses de prioriteringer og arbeidsfordelinger som man blir enige om innenfor rammen av Pakten. EU og Verdensbanken har påtatt seg et ansvar for å koordinere bistanden til regionen i tråd med disse retningslinjer.

Kostnadene forbundet med å stabilisere og rehabilitere landene i Sørøst-Europa er betydelige. I tillegg til store utgifter til humanitære tiltak, vil gjenoppbygging av Kosovo, og senere også Serbia, kreve stor internasjonal innsats. Videre vil arbeidet i hele regionen, med å legge forholdene til rette for stabilitet og utvikling, kreve betydelig innsats fra det internasjonale samfunns side. Helt foreløpige beregninger bare for Kosovo tilsier et behov på anslagsvis USD 500 mill. til umiddelbare humanitære tiltak og gjenoppbygging. Det vil ta lengre tid enn forventet å utarbeide vurderinger av de mer langsiktige gjenoppbyggingsbehov i provinsen, men foreløpige tall antyder 2,5 mrd. USD over en periode på 4-5 år.

Den norske humanitære bistanden til regionen kom i gang i 1991 ved Bosniakrigens begynnelse. Den samlede bistanden i perioden 1991-1998 utgjorde ca. 2,2 mrd. kroner. Innsatsen har i hovedsak vært konsentrert om Bosnia-Hercegovina og Kroatia/Øst-Slavonia. Foruten den humanitære bistanden er det gitt støtte til mellom- og langsiktige tiltak knyttet til oppbygging av infrastruktur, økonomisk utvikling, tilbakevending av flyktninger og demokratitiltak med særlig vekt på støtte til menneskerettighetstiltak og uavhengige media. Videre er det gitt støtte til FNs fredsmeglingsvirksomhet, til FN-ledede politioperasjoner og arbeidet til den internasjonale straffedomstolen for det tidligere Jugoslavia (ICTY). Mellom 1992 og 1996 mottok Norge i alt ca. 13 000 flyktninger fra Bosnia-Hercegovina.

Opptrappingen av konflikten i Kosovo i 1999 med de store flyktningestrømmene som resultat, førte til omfattende humanitær innsats fra det internasjonale samfunns side. Samlet vil den norske bistanden til regionen i 1999 bli på ca. 1,025 mrd. kroner.

I tillegg kommer Norges bidrag til flere fredsbevarende operasjoner i regionen.