Spesialistbestemmelsen i utlendingsforskriften § 3 annet ledd bokstav a lyder:

«Tilsvarende er det et vilkår for arbeidstillatelse at søkeren

a) er fagutdannet på høyere nivå eller har spesielle kvalifikasjoner. Det er et vilkår at kompetansen anses som absolutt nødvendig for virksomheten, og at stillingen ikke kan besettes ved innenlandsk arbeidskraft. Arbeidstilbudet skal normalt gjelde for minst ett år. Uttalelse skal innhentes fra vedkommende fylkesarbeidskontor og om nødvendig godkjennende fagmyndighet, og kan dessuten innhentes fra aktuelle interesseorganisasjoner,»

En endring av vilkårene i denne bestemmelsen vil også ha virkning for hvem som kan komme til landet på grunnlag av gruppearbeidstillatelse iht. § 10, og for § 5 om kortvarige arbeidsforhold.

Arbeidsgruppen foreslo at bestemmelsen ble endret ved at det åpnes for at flere enn søkere som er "fagutdannet på høyere nivå eller har spesielle kvalifikasjoner" kan gis tillatelse. Dette kunne skje ved at "på høyere nivå" utgår. Det ville da bli lettere å få dekket behovet for faglært arbeidskraft, for eksempel i helse- og omsorgssektoren og IT-bransjen.

Det er departementets oppfatning at arbeidsmarkedet i Norge er for stramt på enkelte områder av næringslivet. På denne bakgrunn ble det sendt på høring et forslag til endring av reglene i overensstemmelse med arbeidsgruppens forslag.

Av høringsinstansene er det bare Landsorganisasjonen i Norge som stiller seg negativ til endringen og etterlyser en konsekvensutredning av forslaget.

Departementet ønsker å legge best mulig til rette for at behovet for arbeidskraft i årene fremover skal kunne dekkes, og dette bør lede til at bestemmelsen mykes opp. I den grad det finnes innenlandsk arbeidskraft til jobbene, herunder utlendinger som er bosatt i Norge, går denne arbeidskraften foran. Det bør dessuten synliggjøres i bestemmelsen at også arbeidskraft fra EØS-området har fortrinnsrett til ledige stillinger.

Departementet er for øvrig bekymret for den høye arbeidsledigheten blant ikke-vestlige innvandrere. Det er nødvendig å få til både en holdningsendring blant arbeidsgivere når det gjelder å ansette utledninger, og økt kvalifisering av innvandrerbefolkningen.

Hovedelementet i forslaget, nemlig at bestemmelsen skal gjelde arbeidskraft som er fagutdannet, men ikke på høyere nivå, beholdes. Det foreslås imidlertid at det gis hjemmel til å gjøre unntak fra dette ved å tilføye en ny bestemmelse med følgende ordlyd:

«Dersom særlige hensyn tilsier det, kreves det fagutdanning på høyere nivå. Departementet kan gi nærmere retningslinjer.»

Komiteens merknader

Komiteen viser til at dagens bestemmelse stiller vilkår om fagutdannelse på høyere nivå som grunnlag for arbeidstillatelse.

Komiteen merker seg at departementet peker på behov for faglært arbeidskraft innenfor enkelte sektorer, for eksempel i helse- og omsorgssektoren og IT-bransjen, som ikke kan dekkes innenfor gjeldende regelverk.

Komiteen mener det er riktig med en oppmykning av regelverket som kan gjøre det lettere å dekke behovet for faglært arbeidskraft til aktuelle områder.

Komiteen legger til grunn at i den grad det finnes innenlandsk arbeidskraft til jobbene, herunder utlendinger som er bosatt i Norge, går denne arbeidskraften foran. Det er videre en forpliktelse etter EØS-avtalen at søking etter arbeidskraft fra EØS-området skal gå foran søking fra land utenfor.

Komiteen ber departementet legge til rette for en dialog med arbeidslivets parter i praktiseringen av utvidelsen av spesialistbestemmelsen til å omfatte faglært arbeidskraft.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, er enig med departementet i at fagutdanning på høyere nivå kan kreves dersom særlige hensyn tilsier det.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, merker seg at arbeidstillatelse etter spesialistbestemmelsen gir grunnlag for varig opphold dersom arbeidsforholdet opprettholdes til vedkommende har fått bosettingstillatelse etter tre år.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at næringslivets behov kan dekkes gjennom å gi arbeidstillatelse til fagutdannet arbeidskraft når det er umulig å finne kompetent arbeidskraft innen EØS-området, uten at det er nødvendig å gi permanent bosettingstillatelse og rett til familiegjenforening. Dersom det gis rett til varig opphold i Norge og til familiegjenforening, vil regelverket for arbeidsinnvandring i praksis bidra til en oppheving av innvandringsstoppen som det til nå har vært stor samstemmighet om i Norge siden den ble innført på begynnelsen av 70-tallet.

Disse medlemmer mener at de store integreringsproblemene vi ser i dag, og som eksempelvis gir seg uttrykk gjennom at 86 pst. av medlemmene i kriminelle ungdomsgjenger i Oslo har innvandrerbakgrunn, må løses før det kan diskuteres om innvandringspolitikken bør liberaliseres. Samtidig er disse medlemmer opptatt av å løse de praktiske problemene for næringsdrivende som mangler arbeidskraft i viktige funksjoner i sine bedrifter. Disse medlemmer foreslår derfor at det åpnes for at både fagutdannede utlendinger med fagutdanning på et høyere nivå, og fagutdannede utlendinger med høy kompetanse uten utdanning på høyere nivå, men eksempelvis med lang arbeidserfaring, kan få arbeid i Norge dersom det anses som nødvendig for virksomheten, under de forutsetningene som departementet har foreslått.

Arbeidstillatelsen skal imidlertid bare gis for ett år om gangen. Dersom det etter at arbeidstillatelsen utgår viser seg å være mulig å få tak i arbeidskraft fra EØS-området skal søknaden om forlenget opphold avslås. Disse medlemmer vil foreslå at det ikke gis adgang til familiegjenforening, og at den samlede arbeidsperioden i Norge ikke skal overstige 3 år. Disse medlemmer mener at en slik ordning vil løse næringslivets akutte behov for nødvendig arbeidskraft, uten at det vil øke den permanente innvandringen til Norge. Grensen på 3 år vil gi den næringsdrivende motivasjon til aktivt å forsøke å få tak i ny arbeidskraft innenfor EØS-området, samtidig som han vil få tilstrekkelig tid til å etterspørre ny arbeidskraft også i det internasjonale arbeidsmarkedet dersom det viser seg å være nødvendig.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til innstramning i reglene for arbeidsinnvandring slik at ordningen i praksis blir endret til en ordning med gjestearbeidere ved at det ikke gis anledning til å arbeide sammenhengende i Norge lenger enn 3 år, og slik at det ikke blir anledning til familiegjenforening.»