Riksrevisjonen konstaterer at departementet er enig i at trygdeetaten er kommet kort når det gjelder viktige aspekter ved oppfølging av sykmeldte. Videre konstaterer Riksrevisjonen at det ifølge departementet er et godt stykke igjen før forventningene til trygdeetaten er innfridd på dette området, og at ambisjonene og potensialet bør være høyere enn det som til nå er oppnådd.

Departementet har stilt spørsmål ved rapportens representativitet for trygdekontorer som dekker færre enn 5 000 innbyggere. Statistikk for 1997 fra Rikstrygdeverket viser at 87 pst. av de sykmeldte sogner til trygdekontorer som dekker mer enn 5 000 innbyggere. Riksrevisjonen mener derfor at utvalget av intervjuede trygdekontorer er rimelig representativt.

Riksrevisjonen har merket seg at departementet mener det er nedslående at bare en tredjedel av de 100 øremerkede stillingene brukes direkte til oppfølging av sykmeldte. Det er ifølge Riksrevisjonen uheldig at personalressurser som er avsatt til å ivareta ett spesielt område ut fra Stortingets vedtak og forutsetninger, i praksis brukes til andre aktiviteter.

Undersøkelsen viser at de målbare forbedringene på sykepengeområdet hovedsakelig består av en økning i andelen 12-ukersvedtak (dvs. når arbeidsuførheten har vart i 12 uker, må trygdekontoret vurdere om de medisinske vilkårene for rett til sykepenger er oppfylt, og om det er behov for medisinske, yrkesrettede eller andre tiltak) fattet i rett tid og i andelen sykmeldte på aktiv sykmelding (dvs. rett til sykepenger under arbeidstrening på egen arbeidsplass). Trygdeetaten har ikke tatt spesielle initiativ for å øke bruken av de øvrige virkemidlene. Det er videre uheldig at det er satt konkrete mål for mottak av sykmelding II (dvs. en legeerklæring som skal inneholde en vurdering av muligheten for at den sykemeldte kan bli arbeidsfør igjen, og en redegjørelse for det videre behandlingsopplegget) som i praksis ikke synes å ha blitt fulgt opp, verken fra Rikstrygdeverkets eller fylkestrygdekontorenes side. Når det gjelder aktiv sykmelding, synes en andel i 1998 på ca. 4 pst. å være lav.

Det kan ifølge Riksrevisjonen stilles spørsmål ved kvaliteten på 12-ukersvedtakene. Departementet bør etter Riksrevisjonens oppfatning vurdere på hvilken måte legene i større utstrekning kan trekkes inn i oppfølgingsarbeidet, særlig med sikte på tidlig å kunne identifisere sykmeldte som har behov for oppfølgingstiltak. Dette også i betraktning av at det ifølge St.prp. nr. 1 (1998-1999) Folketrygden er 5 pst. av arbeidstakerne som har mer enn 80 pst. av det samlede antallet sykefraværsdager.

Riksrevisjonen viser ellers til at trygdeetaten i mange år har hatt et ansvar for å følge opp sykmeldte, og at dette ansvaret ble tydeliggjort og styrket ved Stortingets behandling av Attføringsmeldingen. Departementet forklarer forholdene i dag med trygdeetatens tradisjon som utbetalingsinstans, at kompetansen for utadrettet oppfølgingsarbeid ikke har vært til stede, at etaten i 1993 fikk kort tid til å forberede reformen, og at oppmerksomheten fram til midten av 1994 ensidig var rettet mot å yte bistand til arbeidsmarkedsetaten. Riksrevisjonen kan ikke se at de to sistnevnte forholdene har relevans i dag. Så lenge det kvalitative, utadrettede arbeidet er et bærende element i oppfølgingsarbeidet, burde trygdeetaten i løpet av de siste fem årene ha maktet å opparbeide den kompetansen som er nødvendig for å ivareta dette aspektet ved en av etatens mest prioriterte oppgaver.

Undersøkelsen viser at trygdekontorene opplever IT-systemet som utilstrekkelig. Rikstrygdeverket bør ifølge Riksrevisjonen bidra til en bedring av kompetansen om og kvaliteten på systemet, slik at det ikke lenger oppleves som nødvendig for trygdekontorene å operere med manuelle systemer ved siden av.

Et overordnet mål for satsingen på trygdeetatens oppfølging av sykmeldte, er å medvirke til en reduksjon i sykefraværet. Det er viktig at departementet og Rikstrygdeverket prioriterer å finne fram til resultatindikatorer som sier noe om hvilken nytte arbeidet har.