2. Nærmere om enkelte kapitler i meldingen
- 2.1 Digitalt fjernsyn
- 2.2 Digital distribusjon
- 2.3 Standardisering og standarder
- 2.4 Særskilte funksjoner/roller i et digitalt jordbundet fjernsynsnett
Levende bilder inneholder store mengder informasjon. Standard analoge fjernsynssignaler inneholder eksempelvis informasjon som svarer til 200-300 millioner bit pr. sekund, tilsvarende 17 000 sider med tekst.
Ved digitalt fjernsyn starter utsendingen hos et kringkastingsselskap eller en annen tjenestetilbyder som produserer tradisjonelle fjernsynsprogram, Internett, fjernundervisning, banktjenester m.v. Programforetakets data (bilde, lyd eller annen informasjon) omsettes til såkalt binær informasjon eller bit (dvs. kombinasjoner av 0- og 1-tall) i en prosess som kalles modulasjon. De ulike programforetakenes signaler samles til ett enkelt signal i en såkalt multiplekser. Den informasjonsmengden levende bilder inneholder, egner seg ikke i utgangspunktet for distribusjon over eteren eller via satellitt eller kabel. Før videresending komprimeres derfor signalene slik at bildestrømmen bare oppdateres suksessivt med de endringene som er nødvendige fra det foregående bildet i en sekvens. Signalet overføres fra multiplekseren til et senderselskap som sender signalet ut til seerne via sine senderstasjoner, eventuelt sammen med andre multiplekser.
Signalet når seeren via en antenne (vanlig takantenne, bordantenne, parabolantenne eller kabel) som er koblet til en mottaker/dekoder (også kalt "set-top-boks" eller IRD (Integrated Receiver Decoder). Dekoderen dekomprimerer signalet og omformer det til analoge signaler slik at signalene kan mottas på et normalt analogt fjernsyn i form av lyd, bilde og tilleggsinformasjon (SI).
Digitalt fjernsyn har en rekke fordeler som analogt fjernsyn ikke kan tilby. Hovedgevinsten består i at digitalt fjernsyn utnytter frekvensressursene langt bedre enn analogt fjernsyn.
Distribusjonskostnadene pr. kanal (definert som den kapasitet som trengs for å formidle SDTV) er betydelig lavere for digitalt fjernsyn enn for analogt fjernsyn.
Digitale sendinger gir langt mer robuste signaler enn analoge. De digitale signalene inneholder tilleggsinformasjon som skal kompensere for ulike støykilder.
Digitalt fjernsyn muliggjør mottak av tilleggstjenester ved siden av fjernsynsprogrammer. Eksempelvis vil det kunne bli aktuelt med langt mer avanserte tekst-tv-tjenester, fjernundervisning, Internettjenester m.v. Digitalt fjernsyn vil dessuten gjøre det enklere å legge hjelpefunksjoner til rette for døve, personer med nedsatt hørsel m.v.
Digitalt fjernsyn gir også en viss mulighet for interaktivitet. Digital kabel er særlig velegnet for interaktive tjenester som Internett. Videre egner satellittformidling seg bedre enn jordbundne nett pga. overlegen overføringskapasitet, mens man med hensyn til returkanalen stiller noenlunde likt.
Ved jordbundet digitalt fjernsyn vil det i liten utstrekning være nødvendig med utskiftning eller anskaffelse av nye antenner. I realiteten vil det i de fleste tilfeller være tilstrekkelig med en liten antenne av bordmodell som knyttes til dekoderen. Digitalt satellittfjernsyn forutsetter en egen parabolantenne, mens digitalt kabelfjernsyn forutsetter at kabelanlegget er klargjort for mottak av digitale sendinger - i begge tilfeller må apparatet kobles til et fast uttak.
Digitalt fjernsyn muliggjør fleksibilitet mht. billedkvaliteten. De tekniske forutsetningene ligger til rette for distribusjon av fjernsynssendinger med høy billedoppløsning (såkalt HDTV) og sendinger i 16:9 format. Nettet er dynamisk i den forstand at kringkastingsselskapene kan velge å samtidig sende for eksempel to standard kvalitet sendinger og en høykvalitets sending. Det er likevel verdt å merke seg at høyere billedkvalitet legger beslag på kapasitet.
Det knytter seg flere usikkerhetsmomenter og potensielle problemer til innføring av digitalt jordbundet fjernsyn. I denne sammenheng er det primært de økonomiske snarere enn de teknologisk bestemte utfordringene som er interessante.
Digitalt jordbundet fjernsyn forutsetter utbygging av særskilt infrastruktur. Utbygging av sendernettene forutsetter at det er en etterspørsel blant kringkastingsselskapene etter den kapasiteten et slikt nett kan tilby. Kringkastingsselskapene er på sin side avhengig av at det eksisterer, eller vil utvikles et kundegrunnlag som kan finansiere distribusjonskostnadene og eventuelle økte programkostnader. Digitalt satellittfjernsyn er allerede tilgjengelig for norske fjernsynsseere. Norkring AS ønsker å bygge ut et digitalt jordbundet nett og mener åpenbart at det vil være økonomi i en slik utbygging.
Digitalt fjernsyn krever at hver enkelt seer må skaffe seg og betale for en digital dekoder. En dekoder vil trolig koste mer eller mindre det samme uavhengig av distribusjonsform. En dekoder for jordbundne sendinger koster i dag ca. 5 000 SEK i Sverige. Så snart produksjonen av dekodere når et visst volum, er det imidlertid å vente at prisen faller.
Parallell analog og digital distribusjon vil sannsynligvis være nødvendig i en overgangsperiode på minimum 10-15 år (et fjernsynsapparats normale levetid) før analoge sendinger kan avvikles.
Utbygging av nett for digitalt jordbundet fjernsyn vil i likhet med analogt fjernsyn bety et fortsatt press på knappe frekvensressurser. Utbyggingen forutsetter blant annet at virksomheter som i dag sender på disse frekvensene må flytte. Dette vil kunne innebære til dels betydelige kostnader for de virksomhetene som må endre frekvens. For digitalt kabel- og satellittfjernsyn er det ingen mangel på kapasitet. Her er det først og fremst etterspørselen snarere enn frekvensmangel som vil sette grenser for hva nettene kan romme.
De eksisterende analoge jordbundne nettene består av et relativt lavt antall høyeffekt hovedstasjoner og et stort antall omformere (mindre sendere) som tar imot signaler fra hovedsenderne og som dekker mindre områder. I tillegg til jordbundet distribusjon i bakkenettet blir NRK1, NRK2, TV2 og TVNorge distribuert både analogt og digitalt via satellitt.
Sammen med private parabolanlegg og kabelnett utgjorde den samlede dekningen for NRK2 etter NRKs beregninger i 1997 ca. 80 pst.
TV2 distribueres i et satellittmatet bakkesendernett bestående av om lag 440 sendere og omformere. Den totale dekningen er ca. 95 pst., hvorav 92 pst. dekkes av bakkesendernettet og de resterende 3 pst. kun kan ta inn sendingene direkte via satellitt eller i kabelnett.
TVNorge distribueres primært via satellitt og kabelnett. I tillegg videreformidles TVNorges sendinger i 24 lokalfjernsynskonsesjonærers bakkesendere. Dekningsgraden er samlet på ca. 80 pst.
Av Statistisk sentralbyrås publikasjon Norsk Mediebarometer 1998 går det fram at kombinasjonen satellittmottakere og kabelnett i dag dekker ca. 65 pst. av befolkningen. Andelen som oppgir at man har tilgang til kabelanlegg/fellesantenne er ca. 45 pst., et tall som har holdt seg stabilt de siste tre årene, mens andelen som oppgir at man har tilgang til privat parabolantenne øker jevnt.
Teoretisk vil kombinasjonen satellitt og kabel samlet kunne oppnå en dekning på 98 pst., men den rådende oppfatning i dag er at dekningsgraden ut fra dagens forutsetninger maksimalt vil kunne øke til ca. 70-75 pst. Det er uansett liten grunn til å tro at disse distribusjonsformene vil oppnå en samlet dekningsgrad på nivå med et jordbundet nett. Betydelig utbygging av kabelnett utover dagens nivå vil neppe være regningssvarende, mens ytterligere spredning av satellittmottakere forutsetter at publikum er motivert til å investere i slikt utstyr og at ulike tekniske hindre løses (satellittskygge m.v.). Fjernsynssignaler fra de satellittposisjonene som retter seg mot blant annet norske seere gir gradvis lavere elevasjonsvinkel jo lenger nord man kommer. Dette betyr at man ideelt sett bør ha større og mer kostbar parabolantenne jo lenger nord man er bosatt. Topografiske forhold og rent lokale forhold som hus og trær fører dessuten mange steder til mottaksproblemer eller støy. Beregninger fra Norkring viser at det er ca. 20-25 pst. av befolkningen som ikke kan eller vil ta imot satellittsendinger. Disse fordeler seg med ca. 2-3 pst. som bor i områder hvor mottak via satellitt ikke er mulig (satellittskygge), ca. 10-15 pst. som ikke kan ta inn signalene som følge av skjerming fra bygninger, trær m.v. og de øvrige som enten ikke får tillatelse eller ikke ønsker å sette opp antenner (pga. forhold ved bebyggelsen, estetiske hensyn m.v.). Ca. 20 pst. av befolkningen har i dag utstyr for direkte mottak av fjernsynssignaler via satellitt. Man regner med at denne andelen vil øke med 1-2 pst. pr. år i noen år framover.
Kostnadene forbundet med utbygging av et nett for digitalt jordbundet fjernsyn avhenger av hvor omfattende dekning man bygger ut for. Kostnader ved en utbygging begrenset til landets mest befolkningstette områder er relativt lite kostnadskrevende, fordi et mindre antall sendere kan dekke en stor del av befolkningen (ca. 50-60 pst.). En slik dekning vil enkelt kunne oppnås innen 2 år. På grunn av den spredte bosettingen vil dekningen utover dette medføre stadig høyere utbyggings- og dermed distribusjonskostnader. De kostnadsoverslag som man til nå har basert seg på forutsetter en gradvis utbygging over 10 1/2 år. En forsering av utbyggingen er mulig, men vil naturligvis medføre økte distribusjonskostnader på et tidligere tidspunkt.
Etter beregninger Norkring har gjort, vil det kostnadsmessig, med utgangspunkt i dagens teknologi, være fullt ut forsvarlig å bygge ut et digitalt jordbundet fjernsynsnett til 95 pst. dekning. Denne løsningen baserer seg på programfremføring via en kombinasjon av fastnettmatet og satellittmatet bakkesendernett. Det er teknisk mulig, men svært kostnadskrevende å nå de siste 5 pst. av befolkningen med dagens teknologi. I løpet av perioden analog og digitalt fjernsyn sendes parallelt (anslagsvis 10-15 år) vil man derfor måtte vurdere om ny og rimeligere distribusjonsteknologi kan være et alternativ til utbygging av normale digitale sendere for de siste 5 pst. av befolkningen. Departementet legger til grunn at en eventuell utbygging av et digitalt nett for jordbundet fjernsyn på sikt skal dekke hele befolkningen.
Etablering av kabelanlegg forutsetter et tilstrekkelig stort antall husholdninger innenfor et begrenset område som kostnadene kan fordeles på. Utbygging av slike anlegg er derfor normalt ikke regningssvarende i grisgrendte strøk. Tabell 1 ovenfor viser at utbredelsen av kabelanlegg har stoppet opp de siste årene, og man regner ikke med vesentlig utbygging av kabelanlegg for fjernsyn utover dagens dekningsgrad på ca. 38 pst.
I prinsippet eksisterer det to alternativer for digital distribusjon til forbrukeren i kabel. Man kan enten basere seg på digital distribusjon helt fram til brukeren, eller omforme de digitale signalene til analog form i hovedstasjonene slik at forbrukeren mottar analoge signaler som i dag. Den første løsningen innebærer at forbrukeren vil måtte skaffe en dekoder. Den sistnevnte løsningen kan ikke betraktes som ren digital distribusjon fordi den vil mangle den fullverdige digitale tjenestens kvalitet, 16:9 format og eventuelle digitale tilleggstjenester som tilbys over nettet.
Avhengig av anleggets alder og kapasitet vil det i mange tilfeller være nødvendig å oppgradere infrastrukturen for å kunne motta digitale sendinger i kabel.
Digitale kabelnett har en kapasitet som er langt overlegen jordbundne nett og kan formidle et langt større antall kanaler. Kabelnett har dessuten en innebygget mulighet for en returkanal, noe som gir en langt mer hurtig og attraktiv forbindelse for interaktive tjenester.
For å kunne motta digitale satellittsendinger, må seeren abonnere på et programkort for å kunne motta sendingene og investere i mottakerutstyr og maskinvare (antenne og mottaker/dekoder). I de fleste tilfeller påløper også kostnader for installering av mottakerutstyr. Det digitale tilbudet har i dag en inngangspris som er lavere enn det analoge satellittbaserte tilbudet. Det er følgelig rimelig å anta at digitalt satellittfjernsyn etter hvert vil tiltrekke seg en stadig større gruppe seere.
På sikt antar man at kapasiteten vil øke kraftig, slik at man i utgangspunktet vil ha tilgjengelig kapasitet til å formidle så mange som, eller flere enn 1 000 digitale kanaler. Både interesse, pris, parabolantennens beskaffenhet m.v. vil likevel begrense antallet kanaler den jevne seer har mulighet til og ønske om å abonnere på.
Lokal mikrobølgedistribusjon (eller LMDS) er en metode som primært egner seg for distribusjon over et ganske begrenset område (innenfor såkalte celler med diameter ca. 2-5 km.). LMDS vil kunne være et alternativ til utbygging av større sendere for å dekke områder med satellittskygge, i områder med frekvensknapphet, eller som et alternativ til kabelnett i små, avgrensede områder hvor utbygging av kabelnett ikke er lønnsomt. LMDS-signaler krever imidlertid fri sikt mellom sender og mottaker, noe som setter grenser for anvendeligheten.
Det pågår betydelig utprøving av og forskning på telenettet som kanal for digitalt fjernsyn. Såkalt ADSL-teknologi (Assymetric Digital Subscriber Line) kombinert med en oppgradering av nettet vil legge grunnlaget for en vesentlig økning i kapasitet. En slik utvikling vil kunne gjøre overføring av fjernsyn interessant. Den kapasitet som fjernsynssendinger krever, forutsetter imidlertid en betydelig og kostnadskrevende oppgradering av aksessnettet.
Det er rent teknisk mulig å benytte elektrisitetsnettet til å overføre digitale signaler. Det gjenstår likevel svært betydelige problemer knyttet til støy. Dette nettet er altså pr. i dag intet reelt alternativ for distribusjon til sluttbrukeren.
I distribusjonen av digitale sendinger er det mulig å benytte et antall ulike tekniske løsninger som i hvert ledd stiller operatørene overfor valg av ulike tekniske standarder. Et hovedspørsmål i denne sammenheng er i hvilken grad det er mulig å etablere felles, åpne standarder. I valget av standarder er det ikke bare sendingenes tekniske beskaffenhet som spiller inn. Ut fra et konkurransemessig perspektiv vil enkelte aktører velge en proprietær standard (dvs. en standard som ikke lar seg kombinere med andre standarder) for i størst mulig utstrekning å binde kunder til sitt tilbud og dermed å opparbeide, eller forsvare en dominerende markedsposisjon. Tjenestetilbydere og adgangskontrollører som er knyttet til de ulike distribusjonskanalene vil kunne ha interesse av å satse på proprietære system så lenge man øyner muligheten for å oppnå et overtak overfor alternative distribusjonsformer ved tidligst mulig å binde flest mulig kunder til sitt system. Dette er selvsagt en ulempe for de aktørene som kommer sent på markedet og for forbrukeren som dersom hun skulle ønske å skifte distribusjonskanal, vil måtte investere i nytt og dyrt utstyr. Både i et samfunnsøkonomisk perspektiv og fra forbrukerens side er det derfor en ubetinget fordel med så åpne standarder som mulig.
Publikum må anskaffe en særskilt dekoder for å kunne motta digitale fjernsynssendinger. Det er særlig to funksjoner som er innebygd i dekoderen som er gjenstand for problemer knyttet til standardisering. Det dreier seg om den såkalte Application Programme Interface (API) som best kan sammenliknes med operativsystemet i en personlig datamaskin, og om adgangskontrollsystemet, som er systemet som regulerer hvilke tjenester den enkelte mottaker har tilgang til (tilsvarende smartkort som i dag benyttes i analoge satellitt- og kabeldekodere). Åpenhet eller kompatibilitet mellom systemene avgjøres primært av om et sett av dekodere, API og adgangskontrollsystemet er i stand til å "snakke" med et annet.
Viktige aktører har gått sammen om initiativer for standardisering, både på nordisk og på europeisk plan. Den europeiske sammenslutningen DVB-project er en sammenslutning av kringkastere, produsenter, nettoperatører og reguleringsmyndigheter som har gått sammen om å utvikle et helhetlig sett av standarder for distribusjon av alle former for digitalt fjernsyn. En rekke av disse standardene er etter hvert formelt godkjent av the European Telecommunications Standards Institute (ETSI) og av the International Telecommunication Union (ITU).
NorDig er et frivillig samarbeidsforum der de viktigste aktørene innen fjernsyn og fjernsynsdistribusjon i Norden deltar. NorDigs mål er å etablere felles åpne nordiske standarder, slik at samme dekoder kan benyttes for mottak via ulike distribusjonskanaler. De største kringkasterne som har gått inn i NorDig-samarbeidet har imidlertid forpliktet seg til å gå over fra eventuelle proprietære systemer til den åpne NorDig-standarden. En dekoder basert på NorDig-standarden vil ventelig være tilgjengelig høsten 1999. Det gjenstår å se om samtlige aktører som vil inngå i distribusjonskjeden går over til NorDig-standarden. Dette betyr inntil videre at forbrukere som tidlig går over til digitalt fjernsyn risikerer samtidig å binde seg til én distribusjonskanal.
Kvalitet og variasjon i programtilbudet vil selvsagt være avgjørende for et digitalt tilbuds suksess. Det vil blant annet være mulig å tilby attraktiv fjernundervisning, Internettjenester, banktjenester m.v. Det er imidlertid mest sannsynlig at brorparten av tilbudet vil komme til å bestå av fjernsyn. Det vil kunne være aktuelt å sette krav til at en viss andel av tjenestene som formidles i nettet skal være fjernsynsprogram. Departementet viser til at det for digital radio er forutsatt i konsesjonsvilkårene som en grunnregel at 90 pst. av kapasiteten skal bestå av programvirksomhet. I perioder med lav trafikk eller etterspørsel etter kapasitet i nettet vil regelen kunne fravikes. Departementet vil legge det samme prinsipp til grunn for et eventuelt jordbundet nett for digitalt fjernsyn.
EPG (Electronic Program Guide) er en funksjon som enkelt forklart presenterer programinformasjon på skjermen. Funksjonen vil normalt fungere slik at seeren, når hun slår på det digitale fjernsynet, først får opp en meny definert av EPG-operatøren på skjermen. EPGen presenterer seeren for en grafisk framstilling av de tjenester som er tilgjengelige og gir seeren mulighet til å velge en fjernsynstjeneste, andre tjenester, eller søke videre i tekst- og bildebasert informasjon. EPGen kan slik sammenliknes med dagens tekst-tv tjenester. En EPG gir imidlertid langt bedre kapasitet, bildekvalitet og oppløsning enn den vi kjenner fra analog tekst-tv.
Selv om det teknisk sett ikke vil være noe i veien for at den enkelte seer vil kunne tilpasse EPGen noe etter eget behov, slik man definerer preferanser i en personlig startside på Internett, er det liten tvil om at de(n) som kontrollerer EPGen potensielt vil ha betydelig påvirkningskraft overfor seeren.
Av ulike årsaker vil alle tjenester som sendes i samme multiplekser måtte dele en felles overgripende EPG (en såkalt ESG - Event Service Guide). Det er trolig mest hensiktsmessig at alle tjenester som tilbys over det digitale jordbundne nettet samles om en enkelt overgripende ESG. Ut fra konkurransehensyn er det likevel sannsynlig at enkeltaktører som deler en multiplekser vil ønske å etablere egne ESGer som et alternativ til andre multiplekseres ESG. En ESG som drives av et fåtall aktører vil gi muligheter for å profilere egne tjenester bedre enn om mange aktører deler samme ESG. Det vil imidlertid være i forbrukerens interesse at det blir utviklet en felles, nasjonal ESG.
Den løpende fordeling av tilgjengelig kapasitet til de fjernsynstjenester og øvrige digitale tjenester som er tildelt plass i et digitalt nett administreres av en såkalt multipleksoperatør. Multipleksoperatøren tar imot og håndterer informasjonen som kommer fra tjenestetilbyderne (fjernsynstjenester og andre tjenester) og sender denne videre til senderselskapet. Virksomheten består enkelt forklart i å samle, komprimere, sette sammen og formidle videre informasjonsstrømmene fra senderselskapene innenfor det frekvensområdet operatøren rår over.
I praksis vil det være sendernettoperatøren som står for den rent tekniske bearbeidelsen av signaler, enten i form av en operatørrolle eller på oppdrag fra tjenestetilbyderne. Det eksisterer en etterspørsel etter overføringskapasitet for andre tjenester enn rene fjernsynssendinger. Dette innebærer naturligvis at det ligger en kommersiell verdi i ledig kapasitet. Multipleksoperatøren vil kunne besørge annen informasjon i form av digitale signaler til en eller flere mottakere på de tidspunkter det finnes ledig kapasitet i nettet. Det er således avgjørende å vurdere på hvilken måte adgangen til å disponere ledig kapasitet skal reguleres eller konsesjoneres, eller om man vil legge opp til at aktørene kommer fram til frivillige overenskomster seg i mellom.
SMS (Subscriber Management System) er en funksjon som har vokst fram som følge av behovet for å ta direkte betalt for fjernsynstjenester. Den består i å administrere abonnentmassens tilgang til de ulike tjenester som tilbys. Adgangskontrollen foregår typisk ved kryptering av signaler, smartkort som åpner for dekryptering og kundehåndtering i form av samordning av programpakker og salg av disse. Selv om bare et fåtall av tjenestene i et jordbundet digitalt nett vil være betalingsfjernsyn, er det av opphavsrettslige årsaker nødvendig å kode og regulere adgangen til alle tjenester.
Adgangskontrolløren kontrollerer altså inntektsstrømmen for de tjenester som tilbys. Adgangskontrollører som har etablert systemer beregnet for satellitt- eller kabelbaserte digitale tjenester vil se på programpakker som tilbys over et jordbundet nett som konkurrenter. For å verne om markedsposisjon, vil disse kunne ønske å benytte adgangskontrollsystem basert på proprietær teknologi. Dette vil vanskeliggjøre en overgang til andre programpakker.
Forbrukeren vil tape på at hun ikke uten betydelige kostnader vil kunne bytte fra en distribusjonsform til en annen. Det bør derfor som et minimum legges opp til en felles standard for adgangskontroll innenfor et eventuelt digitalt jordbundet nett. Dette utelukker ikke at det åpnes for at flere enn en enkelt operatør driver adgangskontroll i nettet.
Teletransport av signaler vil være nødvendig i flere ledd i distribusjonskjeden, bl.a. mellom programforetak og multiplekser og videre mellom multiplekser og sendernettoperatør.
Rollen som teletransportør kan følgelig i prinsippet ivaretas av en hvilken som helst teknisk kvalifisert aktør som fyller vilkårene i telelovgivningen.
Det antas at denne funksjonen ikke vil reise nevneverdige reguleringsmessige utfordringer.
Sendernettoperatøren er en funksjon som vil måtte ivaretas av en aktør som besitter de nødvendige forutsetninger, bl.a. kunnskap om topografi og sendertekniske forhold, eierskap til grunn og sendere, til å kunne drive et riksdekkende sendernett for digitalt fjernsyn.
Norkring er i dag trolig det eneste realistiske alternativ som nettoperatør for riksdekkende digitalt jordbundet fjernsyn. Selskapet befinner seg dermed i en monopolsituasjon. Dersom Norkring velges som sendernettoperatør for digitalt jordbundet fjernsyn, vil Telenor, som eier av Norkring, styrke sin stilling som dominerende distributør av kringkastingssignaler i Norge. Departementet vil i samråd med telemyndighetene vurdere hvordan sendernettoperatøren for digitalt jordbundet fjernsyn skal reguleres.