Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Dag Terje Andersen, Berit Brørby, Erik Dalheim, Ranveig Frøiland, Trond Giske, Tore Nordtun og Hill-Marta Solberg, fra Fremskrittspartiet, Siv Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth Svendsen, fra Kristelig Folkeparti, Randi Karlstrøm, lederen Lars Gunnar Lie og Ingebrigt S. Sørfonn, fra Høyre, Børge Brende, Per-Kristian Foss og Kjellaug Nakkim, fra Senterpartiet, Jørgen Holte, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, fra Venstre, Terje Johansen, og fra Tverrpolitisk Folkevalgte, Steinar Bastesen, viser til følgende svar fra finansminister Gudmund Restad 4. november 1999, på spørsmål fra saksordfører Trond Giske 25. oktober 1999:

«Dokument nr. 8:74 (1998-99) Forslag fra Karin Andersen om økte bevilgninger til boliger for unge og vanskeligstilte

Jeg viser til brev fra Stortingets finanskomite datert 25. oktober 1999 med vedlagt dokument nr. 8:74 (1998-99) Forslag fra Karin Andersen om økte bevilgninger til boliger for unge og vanskeligstilte, til uttalelse.

Finansdepartementet viser til følgende svar fra Kommunal- og regionaldepartementet:

«Første punkt i representanten Karin Andersens forslag er også foreslått av Regjeringen i statsbudsjettet for 2000. I St.prp. nr. 1 (1999-2000) for Kommunal- og regionaldepartementet framgår det at Regjeringen følger opp inneværende års satsing også neste år. Husbanken fikk en milliard kroner ekstra i utlånsmidler i 1999. For 2000 er det foreslått en økning med ytterligere to milliarder kroner, slik at Husbankens utlånsramme nå er 11 milliarder kroner.

Vi har en stor og god boligmasse i landet, svært mange bor bra og klarer seg godt i sitt boforhold. Men det er grupper som har problemer på boligmarkedet, fordi de har svak økonomi, sosiale problemer eller har spesielle behov. Regjeringen deler det engasjement som Karin Andersen legger for dagen når det gjelder å stimulere til boligbygging og spesielt øke boligtilbudet overfor vanskeligstilte grupper. Fra Regjeringens side la vi vekt på følgende da Kommunal- og regionaldepartementet la fram stortingsmelding nr. 49 (1997-98) Om boligetablering for unge og vanskeligstilte.

Det er de vanskeligstilte grupper som det offentlige skal ta et tydelig ansvar for. Staten skal her stille opp gjennom Husbanken med tilskudd og bostøtte, men også når det gjelder de vanskeligstilte må støtten målrettes. I praksis er det særlig kommunene som har nærkontakt med og best kjennskap til de behovene som de vanskeligstilte gruppene har. Derfor utfordret Regjeringen kommunene til å utarbeide lokale handlingsplaner for boligetablering for vanskeligstilte. Dette sluttet Stortinget seg til da meldingen ble behandlet. Dette arbeidet er nå satt i gang i flere kommuner. Husbanken har engasjert seg for å støtte opp om kommunenes arbeid med disse handlingsplanene.

Et annet viktig forhold er at vi også av hensyn til de vanskeligstilte må holde oppe et rimelig høyt nivå på boligbyggingen. En rekke kommuner har god boligdekning, men i visse pressområder er det betydelige problemer. Særlig i Oslo-området ser vi at en kombinasjon av befolkningstilvekst og lav boligbygging, har presset prisene oppover. Dette er en situasjon som bekymrer. Hvis kommunene ikke sikrer en vanlig boligbygging av tilstrekkelig omfang, vil vi få en prisutvikling som særlig de gruppene som har svak økonomi vil merke. Det er et klart kommunalt ansvar å legge til rette for boligbygging gjennom å planlegge lokaliseringen av nye boliger, regulere tomter, tilrettelegge infrastruktur og samarbeide med utbyggere om framdriften. Gjør ikke kommunene denne jobben, blir også en sosial boligpolitikk en svært tung oppgave. Kommunene kan eie, leie eller formidle boliger til de vanskelig stilte på boligmarkedet - men da må boligtilbudet være tilstrekkelig. Derfor er også Regjeringens satsing på økning i bygging av nøkterne boliger gjennom Husbanken et viktig grep.

Husbanken hjelper kommunene med lån til etablering for unge i boligmarkedet. De som har lav kredittverdighet i en ordinær bank skal kunne få etableringslån gjennom kommunen. Høyere husbankrammer gir derfor økte muligheter til å hjelpe folk til å etablere seg på boligmarkedet. Etableringslån kan - i enkelte tilfeller være nok hjelp til at nyutdannede, lærere eller sykepleiere som Karin Andersen viser til - kan finansiere kjøp av en vanlig borettslagsbolig eller annen eierbolig. Vi har registrert økt interesse for etableringslån fra kommunenes side, og det er Regjeringen glad for.

I Utjamningsmeldinga, Stortingsmelding nr. 50 (1998-99), har Regjeringen lagt stor vekt på utviklingen av en sosial boligpolitikk. Vi har pekt på behovet for mer målbevisst satsing for å hjelpe de bostedsløse, vi har forpliktet oss til et samarbeid særlig med storbykommunene om dette, og vi har for 2000 foreslått en økning i boligtilskudd som skal sikre en særlig prioritering av prosjekter som hjelper de bostedsløse.

Utjamningsmeldinga ligger til behandling i stortingskomiteen. Regjeringen har presentert en bred drøfting av bostøttens rolle i meldinga og pekt på sider ved bostøtten som bør vurderes nærmere med tanke på å gi den en bredere plass i den sosiale boligpolitikken. Dette følger vi opp, og vi ser fram til stortingsbehandlingen. Bostøtte er et presist virkemiddel i boligpolitikken som kan gjøre det mulig for grupper med lav inntekt å skaffe seg og bo videre i en god bolig med nøktern standard. For grupper med usikker inntekt kan bostøtten gi en botrygghet som er nødvendig for å etablere seg.

I Kommunal- og regionaldepartementets budsjettproposisjon understreker vi for øvrig at Regjeringen vil følge utviklingen når det gjelder markedet for utleieboliger nøye. Regjeringen vil vurdere bevilgningen til boligtilskudd og tilsagnsrammen på nytt i forbindelse med revidert budsjett 2000.

Det er imidlertid grunn til å tenke seg litt om med hensyn til om vi ensidig skal satse på bygging av offentlige utleieboliger. Går vi ut over vårt eget lands grenser finner vi at det er store variasjoner i måten boligmarkedet er organisert på. Det er ulike tradisjoner, disposisjonsformer og eierstrukturer. Erfaringene med en stor offentlig utleiesektor er dessuten svært blandet. Flere land som tidligere har satset tungt på offentlige eller allmennyttige utleieboliger, har i dag store problemer i forvaltningen av denne sektoren. I enkelte land har tung offentlig satsing på utleie ført til betydelige problemer knyttet til segregasjon. Vi må i vårt land finne de egnede former både for utleieboliger og andre disposisjonsformer.

Kommunal- og regionalministeren arbeider som kjent med oppnevningen av et offentlig utvalg som skal utrede boligsituasjon og boligpolitikk - slik Stortinget har bedt om. Det vil bli et viktig arbeid. Utvalget vil gjennomføre en bred analyse av dagens situasjon og de historiske prosessene som har ført fram til denne. Utvalget skal også trekke opp ulike perspektiver for framtidig utvikling på boligmarkedet. Sentralt for utvalgets arbeid vil være å gå gjennom sammenhengen mellom mål og virkemidler i den eksisterende politikken. Tiltak som skal rettes mot husholdninger som har problemer med å skaffe seg bolig på egen hånd vil spesielt behandles.»

Jeg vil også vise til avtalen mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet om statsbudsjettet for år 2000 der bevilgningene til bygging av utleieboliger er økt med 50 mill. kroner. Regjeringen vil videre vurdere å endre retningslinjene for tildeling av tilskudd til bygging av utleieboliger slik at det i for eksempel Oslo kan gis 30 pst. innenfor retningsgivende maksimale byggekostnader opp til 1 million kroner.

I avtalen mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet er også bevilgningene til bygging av studentboliger økt med 60 mill. kroner, og tilsvarende beløp varsles som tilsagnsfullmakt. I regjeringens forslag til statsbudsjett er det fra før foreslått vel 80 mill. kroner og samlede bevilgninger vil gi rom for bygging av studentboliger tilsvarende 1000 enheter.»

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til sine respektive merknader om boligspørsmål i Budsjett-innst. S. I (1999-2000) avsnitt 3.26 (Innvandring, regional utvikling, bolig og arbeid) og 4.2 (Statsbankenes rammer) og tilrår at forslaget i Dokument nr. 8:74 (1999-2000) avvises.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til merknader i Innst. S. nr. 100 (1998-1999) og budsjettinnstillingen for 2000 fra kommunalkomiteen.

Stadig flere unge og folk med vanlige inntekter tvinges inn i en situasjon der de verken har råd til å leie eller eie, eller tvinges til å stifte gjeld langt utover det forsvarlige for å skaffe seg bolig. Myndighetene må gripe inn med aktive virkemidler som kan bedre situasjonen raskt, og hindre at stadig flere kommer i gjeldskrise eller blir uten bolig.

Etter at Regjeringen la fram St.meld. nr. 49 (1997-1998) Om boliger for unge og vanskeligstilte og Stortinget behandlet denne, er situasjonen blitt stadig vanskeligere.

Dette medlem vil vise til at alle andre nordiske land har en langt sterkere satsing på boligpolitikk enn Norge, og bruker til dels flere ganger så mye både på tilskudd og bostøtte. Leiemarkedet i Norge er minimalt i forhold til andre europeiske land. Bare 24 pst. av boligmassen er leieboliger og av disse er ca. 4 pst. sosiale utleieboliger; dvs. boliger som i en eller annen form er subsidiert og tildelt etter kriterier. Gjennomsnittet i EU var 18 pst. i 1996. (Kilde: Paul Balchin "Housing Policy in Europe".) Vi mangler altså nesten en hel "bit" av boligmassen i Norge, den biten som er viktigst for unge og de med dårlig råd. Med nok studentboliger og mange flere billige utleieboliger slapp folk med dårlig råd å havne i bunnløs gjeld. Prisene ellers ville gå ned og folk ville ha et valg.

Dette medlem viser til svarbrevet fra Kommunal- og regionaldepartementet til finanskomiteen der departementet fastslår at det er helt nødvendig med et høyt nivå på boligbyggingen for at presstendenser ikke skal presse prisene opp og med det presse svake grupper ut av boligmarkedet. Det faktum at dette ikke har skjedd i Norge de siste åra, må få som konsekvens en forsert boligbygging.

Departementets og flertallets frykt for at en etablering av 3000 rimelige utleieboliger pr. år de nærmeste åra skal føre til en for stor utleiesektor i Norge, må ha sin grunn i manglende kunnskap om forskjellen på norsk leiemarked og andre lands leiemarked. Norge må bygge svært mange slike boliger i svært mange år, før vi når et nivå der vi kan sammenligne oss med andre land. Utleiesektoren i dag er for liten. Den må økes og den allmennyttige delen av den må bygges ut med offentlig medvirkning dersom boligene skal gjøres tilgjengelige for de som trenger det mest.

Dette medlem vil vise til at den norske politikken der alle skulle eie sin egen bolig har vært viktig og det gikk bra så lenge vi hadde regulerte priser, styrt rente og billige lån. Kun noen, men altfor få, kommunale utleieboliger ble bygget - og mange av dem er nå solgt. Nå er den sosiale boligpolitikken nesten fjernet og markedet styrer. Samtidig øker forskjellene mellom folk. Nå er folk igjen prisgitt private utleiere og banken eier boligen og hver krone du kan skrape sammen i all overskuelig framtid.

Dette medlem viser til at det er reguleringsbestemmelsene av egnede tomter som må legge til rette for en blanding av mange typer boliger på ett areal slik at segregering unngås. Utleieboliger i seg sjøl fører ikke til segregering.

Dette medlem registrerer at det også kan være behov for økt bostøtte til enkelte grupper. Økning i bostøtte uten satsing på å etablere et tilstrekkelig antall allmennyttige boliger, vil kun føre til ytterligere prisøkninger i leiemarkedet og ingen varig løsning verken for samfunnet eller den enkelte.

Dette medlem viser til forslaget for 2000 om økning i husbankramma og slutter seg til dette. Men fremdeles ligger lånerammen langt under nivået fra første del av 90-tallet. Store deler av denne økningen vil også måtte gå til å finansiere bygging av omsorgsboliger. Dette medlem finner også grunn til å minne om at dette er lånemidler staten får igjen med rente, og at rammeøkningen ikke belaster budsjettet. Budsjettforliket mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet har tatt et skritt i riktig retning med økt bygging av studentboliger og en liten økning i tilskuddsposten, men satsingen står ikke i forhold til de alvorlige problemene mange mennesker nå har med å skaffe seg bolig eller til det faktum at boligbygging tar tid.

Denne situasjonen må endres. Både stat og kommuner må stille til rådighet billige tomter og ta ansvar for å kjøpe eller bygge rimelige boliger. Sosialistisk Venstreparti vil derfor under budsjettbehandlingen for 2000 fremme forslag om økte tilskudd utover forlikets ramme med 750 mill. kroner. Dette gir rom for bygging eller kjøp av 3 000 utleieboliger til halv pris. Dette medlem viser i denne forbindelse til Budsjett-innst. S. I (1999-2000) avsnitt 3.2.6 og til kommunalkomiteens etterfølgende behandling av rammeområde 6 i Budsjett-innst. S. nr. 5 (1999-2000).

I tillegg vil det bli fremmet forslag om grunnlovsfesting av retten til bolig.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Dokument nr. 8:74 (1999-2000) om forslag fra stortingsrepresentant Karin Andersen om økte bevilgninger til boliger for unge og vanskeligstilte - vedlegges protokollen.»