Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil støtte Regjeringens arbeid for en bedre internasjonal samordning av bistand. Flertallet vil vise til at manglende koordinering på giversiden i mange tilfeller har bidratt til å redusere effektiviteten i det utviklingsarbeidet som gjøres. Flertallet har merket seg at Verdensbanken har presentert et interessant opplegg for et helhetlig rammeverk for utviklingssamarbeid i det enkelte land, det såkalte Comprehensive Development Framework (CDF). Initiativet innebærer at samtlige utenlandske og innenlandske aktører samler seg om en felles, langsiktig utviklingsstrategi. Rammeverket forutsetter at landets myndigheter sitter i førersetet, og at både det sivile samfunn og privat sektor inkluderes i arbeidet. Perspektivet tilstreber en helhetlig tilnærming fordi man ved å lage en kompleks og sammensatt vurdering av land og regioner, legger mye sterkere føringer på det enkelte prosjekts innretning. Dersom f. eks. en landanalyse basert på CDF som konkluderer med at et land vurderes som svakt på indikatorene lovverk og infrastruktur, men god på helse og utdanning, skal det være mekanismer i det internasjonale bistandsarbeidet som gir lovverk og infrastrukturen spesiell oppmerksomhet.

Flertallet hilser Verdensbankens initiativ velkommen og støtter Regjeringens kontakt om videreutvikling av initiativet. Flertallet mener det er nødvendig å supplere de tradisjonelle, makroøkonomiske mål på utvikling med en grundigere og mer helhetlig analyse av mottakerlandenes økonomiske, politiske og sosiale situasjon. Flertallet har merket seg at NORAD legger opp til å styrke et slikt arbeid. Etter flertallets mening må dette også få konsekvenser for innretningen på den nasjonale og multilaterale bistanden som ytes.

Flertallet vil videre vise til at grundigere landanalyser må ta utgangspunkt i en sterkere regional tilnærming, fordi flere av de forhold som skal ligge til grunn for en landanalyse er regionale mer enn nasjonale. Flertallet er av den oppfatning at en konsekvens av en sterkere regional tilnærming gjør det naturlig at det de neste årene legges større vekt på regionale bevilgninger. Det vil særlig være relevant for Afrika, der regionbevilgninger også kan være en måte å sikre den nødvendige kontinuitet og langsiktighet i land der den politiske utviklingen tilsier en viss tilbakeholdenhet i land-til-land-bistand.

Flertallet ser det videre som naturlig at en CDF-tilnærming bidrar til å styrke det multilaterale samarbeidet i utviklingspolitikken.

Flertallet vil videre peke på den fordelen og de muligheter som ligger i den såkalte multi-bi-bistanden, og vil vise til Innst. S. nr. 229 (1995-1996) i den forbindelse.