Sak nr. 1

NN, født 1929, som er av omstreiferslekt, har søkt om billighetserstatning på grunn av mangelfull grunnskoleopplæring og uberettiget plassering på institusjon der søker skal ha blitt utsatt for fysiske og psykiske overgrep.

Barne- og familiedepartementet viste til at barna ble holdt tilbake i barnehjem X for å tvinge foreldrene til å bli på arbeidskoloni Y, og at dette grunnlaget for omsorgsovertagelse må anses som mangelfullt i forhold til reglene i vergemålsloven. Departementet la videre til grunn at søker hadde blitt utsatt for mishandling, og anbefalte billighetserstatning med kr 60 000.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet uttalte at søker etter den foreliggende dokumentasjon har gjennomgått stort sett hele folkeskolen, men at stadig skolebytte kunne ha medført at søker fikk mindre ut av skolegangen. Departementet anbefalte billighetserstatning med kr 60 000.

Justisdepartementet sluttet seg til fagdepartementenes vurderinger og anbefalte samlet billighetserstatning med kr 120 000.

Billighetserstatningsutvalget bemerket at det under tvil var enig i at søker ble tilkjent kr 60 000 for tapt skolegang. Når det gjaldt kravet om ytterligere erstatning mente utvalget at hennes opplevelser neppe skilte seg fra det som var vanlig for omstreiferbarn som ble fratatt foreldrene og plassert på institusjon, og pekte på at disse hittil ikke generelt er gitt billighetserstatning. Det ble sterkt understreket av Billighetserstatningsutvalget at søker utvilsomt hadde hatt en vanskelig oppvekst, og at det har skjedd meget kritikkverdig i det offentliges opptreden overfor omstreiferne. Hvorvidt det bør gis billighetserstatning på et slikt grunnlag, bør være opp til Stortinget å ta stilling til. Utvalget innvilget billighetserstatning med kr 60 000.

I klagen er det vist til fagdepartementenes tilrådinger.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding. Statens ungdoms- og adopsjonskontor, som i dag foretar den forberedende behandling av billighetserstatningssakene etter delegert myndighet fra Barne- og familiedepartementet, opprettholder departementets tilråding.

Ut fra en konkret vurdering av de spesielle forhold som foreligger i saken, slutter komiteen seg til anbefalingen fra Barne- og familiedepartementet, og tilrår at billighetserstatningen økes med 60 000 kroner, slik at det innvilges erstatning med til sammen 120 000 kroner.

Sak nr. 2

NN, født 1947, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av uberettiget plassering på barnehjem der han skal ha blitt utsatt for fysiske og psykiske overgrep. Søker har omstreiferbakgrunn.

Når det gjelder anførselen om feilplassering på barnehjemmet, kom Barne- og familiedepartementet til at plasseringen av søker var i samsvar med dagjeldende barnelov og praksis. Barne- og familiedepartementet la for øvrig til grunn søkers opplysninger om forholdene på barnehjemmet, og anbefalte at det skulle innvilges billighetserstatning med kr 50 000.

Justisdepartementet sluttet seg til Barne- og familiedepartementets vurdering. Billighetserstatningsutvalget kom imidlertid til at det ikke var grunnlag for innvilgelse av billighetserstatning i dette tilfellet, fordi det bevismessige grunnlag var for svakt.

I klagen anføres bl.a. at det må legges vekt på uttalelser i en rekke tidligere søknader om billighetserstatning for overgrep mot barn på barnehjem drevet av Norsk misjon blant hjemløse.

Statens ungdoms- og adopsjonskontor opprettholder departementets tilråding.

Etter en konkret vurdering av de spesielle forhold som foreligger i saken, slutter komiteen seg til Barne- og familiedepartementets anbefaling, og tilrår at billighetserstatning innvilges med i alt 50 000 kroner.

Sak nr. 3

NN, født 1949, har søkt om billighetserstatning som følge av kritikkverdige oppvekstforhold med bl.a. fysisk avstraffelse fra de ansatte og seksuelle krenkelser fra eldre gutter ved barnehjemmet hun bodde på fra 1950-1954.

Barne- og familiedepartementet viste til at barnehjem på 50-tallet hadde en helt annen standard, og et helt annet omsorgsnivå enn i dag. Det ble også pekt på at barnevernet etter fire år sørget for fosterhjemsplassering for søker, noe som gav henne et varig og trygt hjem. Departementet fant på denne bakgrunn ikke å kunne tilrå billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurderingen, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at det er lagt for liten vekt på de følger oppvekstvilkårene har hatt for søker.

Statens ungdoms- og adopsjonskontor opprettholder departementets tilråding.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 4

NN, født 1980, og MM, født 1981, har søkt om billighetserstatning med grunnlag i at skole og barnevern har opptrådt kritikkverdig i forbindelse med en bekymringsmelding.

Barne- og familiedepartementet uttalte at barnevernet hadde en lovfestet plikt til å gjennomgå bekymringsmeldingen fra skolen, og anbefalte at det ikke ble utbetalt billighetserstatning. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at skolen i visse tilfeller har plikt til å melde fra til barnevernet. Departementet fant det ikke godtgjort at skolens håndtering av saken var en tilstrekkelig forklaring på NNs reaksjoner, og anbefalte ikke erstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til forberedende instansers vurdering, og det ble ikke innvilget billighetserstatning.

I klagen hevdes det at barnevernet ikke skulle ha blitt kontaktet av skolen, samt at det tok lang tid før barnevernet henla saken. Det vises også til de problemer denne saken har medført for barna.

Statens ungdoms- og adopsjonskontor og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet opprettholder departementets tidligere tilrådinger.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 5

NN, født 1934, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av mangelfull skolegang under den andre verdenskrig. Det anføres at hun mangler tre skoleår, samt at hun ikke lærte noe de to første årene hun gikk på skolen da hun bare kunne samisk, mens undervisningen foregikk på norsk

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at det ikke er grunnlag for generelt å innvilge erstatning for tapt skolegang som følge av siste krig. Undervisningstilbudet søkeren fikk måtte vurderes ut fra datidens fornorskingspolitikk, og de praktisk-pedagogiske konsekvenser som ble trukket av den.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne konklusjon, og billighetserstatning ble ikke innvilget.

I klagen er det bl.a. anført at det ikke foreligger dokumentasjon om søkerens faktiske skolegang og at dette ikke skal tale imot henne.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet opprettholder sin tidligere anbefaling.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 6

NN, født 1930, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av mangelfull skolegang under den andre verdenskrig.

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet har lagt til grunn at søker har gått på skole i inntil fem år, og kan ha tapt 1 års skolegang som følge av krigen. Søker har ikke kommet vesentlig verre ut enn andre i samme situasjon, og billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til disse vurderinger, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det til at hun hadde krav på 7 års skolegang.

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 7

NN, født 1929, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av mangelfull skolegang under den andre verdenskrig.

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet la til grunn søkers opplysninger om at hun bare har 2H års skolegang. Departementet viste til at det følger av praksis at det i seg selv ikke er grunnlag for å innvilge billighetserstatning for tapt skolegang som følge av krigen, og billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til disse vurderinger og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det til søkers dårlige økonomi som følge av tapt skolegang.

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 8

NN, født 1934, har søkt om billighetserstatning grunnet tapt skolegang som følge av den andre verdenskrig.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fant at søker hadde hatt skoletilbud vel 7 år totalt, og at hun faktisk hadde gått på skole i 4H år. Søker kunne ikke sies å ha kommet vesentlig verre ut enn andre i samme situasjon, og billighetserstatning ble ikke tilrådd.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurderingen, og billighetserstatning ble ikke innvilget.

I klagen anføres at Kirke-, utdannings- og forsk-ningsdepartementet har lagt feil faktisk forhold til grunn for sin vurdering mht. når søker var i opplæringspliktig alder. Det anføres videre at fagdepartementet ikke har tatt hensyn til datidens fornorskingspolitikk.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har i klageomgangen innrømmet å ha lagt feil tidsperiode til grunn i vurderingen av søkers skolepliktige alder. Departementet viser imidlertid til at søker likevel hadde skoletilbud i den perioden hun var i skolepliktig alder, både under krigen (frem til 1944) og i 2H år etter krigen. Datidens fornorskingspolitikk og den innvirkning dette hadde på søkers utbytte av undervisningen, må vurderes utfra datidens intensjon. Departementet opprettholder sin tidligere tilråding i saken.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 9

NN, født 1948, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av mangelfull oppfølgning av lærevansker på skolen.

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet viste til at søker har generelle lærevansker av betydelig omfang som følge av hjerneskade. Undersøkelser av Skolepsykologisk kontor viser at hun etter sine forutsetninger har hatt et rimelig godt faglig utbytte av skoletilbudet. Departementet fant etter en samlet vurdering ikke å kunne anbefale billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til disse vurderinger, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Det anføres i klagen til at søkers hjerneskade og dysleksi burde tilsi et annet skoletilbud enn det hun fikk.

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet finner ikke grunn til å endre sin tilråding.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 10

NN, født 1931, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av mangelfull skolegang under den andre verdenskrig.

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet la til grunn at søker har hatt skoletilbud i 5 år før evakueringen, og kan ha tapt 2 skoleår som følge av krigen. Det ble vist til at søker ikke har kommet vesentlig verre ut enn andre i samme situasjon, og billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til disse vurderinger, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres det at han har fått mindre skolegang enn det som er lagt til grunn for avslaget.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 11

NN, født 1935, har søkt om billighetserstatning på grunn av mangelfull skolegang under den andre verdenskrig.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet la til grunn at søker kan ha tapt inntil 3H års skolegang under krigen. Departementet fant ikke at det forelå opplysninger som tydet på at søker hadde kommet vesentlig verre ut enn andre i samme situasjon, og anbefalte ikke at det ble innvilget billighetserstatning.

Justisdepartementet sluttet seg til denne vurdering. Det gjorde også Billighetserstatningsutvalget, men med den bemerkning at det måtte tas hensyn til at søker hadde tilbud om ytterligere skolegang under krigen. Billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen er det anført at det var umulig for søker å gå på skole under krigen på grunn av de tilstander som hersket i X.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fastholder sin tidligere tilråding.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 12

NN, født 1927, har søkt om billighetserstatning på grunn av tapt skolegang som følge av den andre verdenskrig og datidens fornorskingspolitikk i skoleverket, samt ordningen med delte skoleår hvor flyttsamer gikk på skolen i vinterhalvåret, mens fastboende samer gikk på skolen sommerhalvåret.

Når det gjelder spørsmålet om tapt skolegang som følge av krigen, viste Kirke-, utdannings- og forsk-ningsdepartementet til at søker hadde fått det alt vesentligste av sin lovfestede rett til skolegang. Søkers undervisningstilbud må vurderes ut fra datidens allmenne intensjon med fornorskningspolitikken, og de praktisk-pedagogiske konsekvenser som ble trukket av denne. Angående alterneringen mellom flyttsamer og fastboende samer, viste departementet til at ordningen oppfylte minstekravene i datidens skolelovgivning. Det ble også vist til at dette ikke var særegent for X. Departementet kom etter dette til at søker ikke kunne sies å ha kommet særlig dårlig ut i forhold til andre i samme situasjon, og fant dermed ikke å kunne tilrå billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres særlig at de nevnte grunnlag for søknaden må vurderes i sammenheng.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 13

NN, født 1926, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av mangelfull skolegang. Søker hevder at hun totalt sett har fått for lite skolegang da skoleåret var delt, og at hun hadde problemer med å forstå undervisningen fordi hun var samisktalende.

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet viste til at det var skoletilbud i X i hele perioden søker var i opplæringspliktig alder. Ordningen med delt skoleår var i tråd med minimumskravene i loven. Det undervisningstilbudet søker fikk, måtte vurderes ut fra datidens allmenne intensjon med fornorskningspolitikken og de praktisk-pedagogiske konsekvenser som ble sluttet av den. Det ble på denne bakgrunn ikke anbefalt billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til disse vurderinger, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det til tidligere anførsler.

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 14

NN, født 1961, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av mangelfull grunnskoleopplæring.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet mente at det var liten tvil om at søkers funksjonssvikt hadde gitt henne en vanskelig oppvekst og skolegang, men at skolevesenet ikke kunne bebreides for dette. Billighetserstatning ble derfor ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg denne vurdering, og det ble ikke innvilget billighetserstatning.

I klagen anføres det at det må innvilges billighetserstatning etter en rimelighetsbetrakting.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at det i klagen ikke er fremkommet synspunkter som tilsier at tilrådingen bør endres.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 15

NN, født 1940, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av mangelfull skolegang. Han gikk på skolen i syv år, men lærte ikke å lese og skrive, og begrunner dette med manglende oppfølgning fra skolen.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fant at han har gjennomgått syvårig skole, og at han ikke har hatt et stort fravær. Departementet påpekte at mobbing i seg selv ikke er grunnlag for å tilkjenne billighetserstatning, og anbefalte ikke billighetserstatning innvilget.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurderingen, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres det at søker aldri har kunnet søke på de jobbene han har hatt lyst til, og på grunn av sine manglende skrive- og lesekunnskaper har han gått med tanken å ta sitt eget liv.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 16

NN, født 1930, har søkt billighetserstatning på grunnlag av mangelfull skolegang. Søker er av omstreiferslekt, og hun har bare om lag tre års skolegang.

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet viste til at søker bare fikk delvis skolegang, og anbefalte billighetserstatning med kr 60 000.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurderingen, og billighetserstatning ble innvilget med kr 60 000.

I klagen anføres det at erstatningsbeløpet er satt for lavt.

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet viser til at det innvilgede beløp er i samsvar med det nivå Stortinget har anbefalt i slike saker, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 17

NN, født 1952, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av tapt skolegang. Søkers familie var reisende.

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet viste til at søker har hatt ca. tre års grunnskoleopplæring, og således ikke fått den grunnskoleopplæring han hadde krav på. Det ble anbefalt billighetserstatning med kr 60 000.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til disse vurderinger, og søker ble tilkjent kr 60 000 i billighetserstatning.

I klagen anføres det til at beløpet er satt for lavt.

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet viser til at det innvilgede beløp er i samsvar med det nivå Stortinget har anbefalt i slike saker, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 18

NN, født 1938, har søkt om billighetserstatning for mangelfull grunnskoleopplæring som følge av sin bakgrunn som reisende. Han hevder å ha hatt ca. 6 års skolegang til sammen.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet la til grunn at skolegangen hadde vært svært mangelfull, og anbefalte å gi billighetserstatning med kr 60 000.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurdering, og billighetserstatning ble innvilget med kr 60 000.

I klagen anføres det at det kan innvilges høyere beløp etter billighetserstatningsordningen, og at NN har krav på dette.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at det innvilgende beløp er i tråd med hva Stortinget har anbefalt i slike saker.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 19

NN, født 1937, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av mangelfull grunnskoleopplæring. Søker er av taterfamilie.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at søker bare hadde hatt dokumentert grunnskoleopplæring i om lag to år, og departementet anbefalte kr 60 000 i billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble tilkjent med kr 60 000.

Søker har klaget på erstatningens størrelse. Det anføres at det innvilgede beløp ikke står i samsvar med de problemene han har hatt.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding. Departementet viser til at det innvilgede beløp er i samsvar med hva Stortinget har anbefalt i slike saker.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 20

NN, født 1952, har søkt om billighetserstatning på grunn av feilplassering i spesialskole og at han der skal ha blitt utsatt for fysiske overgrep.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet bemerket at overføringen til spesialskole for evneveike synes saklig begrunnet. Når det gjelder de anførte forhold på X framhalds- og yrkesskole, viste departementet til at de faktiske forhold på X vanskelig kunne kartlegges da bevismaterialet ikke var tilstrekkelig til at det kunne konstateres hva som var skjedd. Departementet fant derfor ikke å kunne ta standpunkt til de påståtte overgrep NN skal ha vært utsatt for ved X. Det var ikke godtgjort at skoleverket har misligholdt sine formelle forpliktelser eller sitt opplæringsansvar etter det regelverk som gjaldt i det aktuelle tidsrom. Billighetserstatning ble ikke anbefalt. Barne- og familiedepartementet uttalte at selv om søker har hatt en vanskelig oppvekst, kunne det ikke ses at han har vært utsatt for feil eller forsømmelser fra barnevernets side.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til faginstansenes vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen er det anført at søker mener å ha krav på erstatning.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Statens helsetilsyn og Barne- og familiedepartementet kan ikke se at det i klagen er fremført vesentlige synspunkter som skulle tilsi at deres tilråding endres.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 21

NN, født 1930, har søkt om billighetserstatning på bakgrunn av mangler ved grunnskoleopplæringen. Det hevdes også at det tok for lang tid før en hofteskade ble diagnostisert.

Statens helsetilsyn fant ikke å kunne bebreide distriktslegen for at diagnose ikke ble stilt på et tidligere tidspunkt. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at det var mangler ved NNs skolegang. Søker hadde mistet 2H år, og har ikke mottatt eksamens- eller avslutningsvitnemål fra folkeskolen. Departementet anbefalte at billighetserstatning ble innvilget med kr 100 000.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg i det vesentlige til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets vurdering. På grunnlag av praksis fra liknende saker ble billighetserstatning innvilget med kr 75 000.

I klagen anfører NN at den uretten som er gjort mot henne bør kvalifisere til en høyere billighetserstatning.

Statens helsetilsyn opprettholder sin tilråding i saken. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet slutter seg nå til Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalgets konklusjon.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 22

NN, født 1942, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av feilvurderinger ved innleggelse på psykiatrisk sykehus i 1970, samt bivirkninger av anviste tabletter.

Statens helsetilsyn viste til at søkers diagnose, schizofreni, var godt underbygget. Helsetilsynet fant at søker på tross av plagsomme bivirkninger av medikamenter ikke hadde kommet spesielt uheldig ut i sitt møte med helsevesenet, og billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurderinger, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres det at søker har vært utsatt for unødvendig lidelse gjennom 10 år.

Statens helsetilsyn opprettholder sin tidligere tilråding.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 23

NN, født 1920, har søkt billighetserstatning på grunnlag av feilbehandling i forbindelse med kirurgisk inngrep i 1968 som medførte kroniske magesmerter, samt infeksjoner og senere leddplager. Søker ble uføretrygdet som følge av dette.

Helsetilsynet viste til at intet tydet på mangelfull eller feilaktig behandling i forbindelse med inngrepet, og anbefalte derfor ikke å yte billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen nevnes enkeltforhold som søker mener underbygger påstanden om at hun har hatt et uheldig møte med helsevesenet.

Helsetilsynet opprettholder sin tidligere tilråding.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 24

NN, født 1954, har søkt om billighetserstatning. Grunnlaget er at hun mener diagnosen magekreft ble stilt for sent.

Statens helsetilsyn viste til at symptomene på magesår oppsto i 1994, og at hun på dette tidspunkt fikk behandling i henhold til diagnosen. Helsetilsynet fant det lite sannsynlig at hun hadde utviklet kreft allerede i 1991, slik at plagene på dette tidspunkt måtte ha sin årsak i andre lidelser. Det ble i denne sammenheng vist til at hun som resultat av behandlingen i dag må ansees fullstendig helbredet. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurderingen, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen presiseres at det er lagt for lite vekt på at den diagnose hun fikk i 1991 etter hennes mening var feil, og at hun av den grunn gikk 5 år med feil diagnose.

Helsetilsynet opprettholder sin tidligere tilråding i saken.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 25

NN, født 1929, har søkt om billighetserstatning på grunn av at hun er påført hepatitt-C smitte gjennom blodtransfusjon. Det er søkt om erstatning gjennom Norsk Pasientskadeerstatning, men søknaden ble avvist med henvisning til at forholdet er foreldet under ordningen.

Statens helsetilsyn bemerket at de i sin samlede vurdering har lagt til grunn at søker gjennom blodoverføringene sannsynligvis er blitt påført leverbetennelse med hepatitt C-virus, men at betennelsen er av lett grad og ikke er dokumentert smittsom. Helsetilsynet bemerket at smitten sannsynligvis er overført på et tidspunkt hvor muligheten til smitteoverføring med hepatitt C-virus ikke var kjent, og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurderingen, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres bl.a. at da det ikke kan dokumenteres når hun ble smittet med hepatitt C, bør tvilen komme henne til gode.

Klagen inneholder etter Helsetilsynets oppfatning ingen nye momenter av betydning for antagelsen om at hun sannsynligvis ble smittet med virus type C i forbindelse med blodoverføringer for mange år side, dvs. på et tidspunkt da dette ikke lot seg forebygge. Statens helsetilsyn opprettholder sin tidligere tilråding.

Komiteen viser til sine merknader i Innst. S. nr. 4 (1999-2000), sak nr. 1, og anbefaler at billighetserstatning innvilges med kr 60 000.

Sak nr. 26

NN, født 1949, har søkt billighetserstatning av staten på grunnlag av feilplassering og feilbehandling på institusjon.

Søker søkte om billighetserstatning i 1975 med grunnlag i feilplassering på institusjon og mangelfull skolegang. Etter klage til Stortinget ble han tilkjent kr 25 000. Han søkte på nytt i 1988. Billighetserstatningsutvalget avslo søknaden, da det ikke forelå nye opplysninger. Det er nå fremlagt nye opplysninger som ble forelagt Statens helsetilsyn til uttalelse.

Helsetilsynet viste til at søker var sent motorisk utviklet, og hadde autistiske trekk, stor angst og selvødeleggende adferd. Helsetilsynet kunne ikke se at det forelå klare feilvurderinger eller uforsvarlig virksomhet fra det offentliges side ved at søker ble plassert på langtidsinstitusjon innenfor åndssvakeomsorgen. Det ble ikke anbefalt å tilkjenne billighetserstatning.

Justisdepartementet viste til at faginstansens konklusjon nå samsvarer med Sosialdepartementets uttalelse fra 1975, og anbefalte ikke billighetserstatning. Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til disse vurderinger, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det til at det ikke er sikre tegn i sykehistorien som kan rettferdiggjøre den måten søker ble behandlet på.

Statens helsetilsyn opprettholder sin tidligere tilråding.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 27

NN, født 1931, har søkt om billighetserstatning på grunn av skadevirkninger etter behandling av en knelidelse. Etter behandling av knelidelsen på sykehus X, fikk hun bl.a. nedsatt strekke- og/eller bøyeevne og betydelige smerter i kneet. Søker ble operert i høyre kne på sykehus Y, men ble ikke bedre etter dette.

Statens helsetilsyn bemerket at den behandling søker fikk for sine lidelser fulgte den tids vanlige anerkjente prinsipper.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurderingen, og det ble ikke tilkjent billighetserstatning.

I klagen er det anført at forverringen av søkers tilstand kom etter at en sykepleier hadde løftet og vridd søkers ben. At det står i journalen at søker ikke hadde problemer med å rette ut kneet, er derfor ikke korrekt.

Statens helsetilsyn finner det lite sannsynlig at det kan ha skjedd en skade på operasjonsstedet ved forflytning av det gipsede benet. Utover dette finner Helsetilsynet ikke at klagen inneholder nye momenter som gir grunn til å forandre deres tidligere anbefaling.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 28

NN, født 1920, har søkt billighetserstatning på grunnlag av stråleskader. Søker fikk 26 strålebehandlinger for livmorhalskreft i 1977.

Statens helsetilsyn viste til at selv om strålebehandlingen var kraftig, var den ellers i samsvar med den tids standard. Søker hadde en spesielt ondartet kreftform i livmoren som hun ble helbredet for. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurderinger, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises til behandlingens omfattende skadevirkninger for søker.

Helsetilsynet opprettholder sin tidligere tilråding.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 29

NN, født 1929, har søkt billighetserstatning etter at søker mener å ha blitt påført en varig nerveskade som følge av en operasjon i skulderen, og smertene forbundet med nerveskaden har vært en medvirkende årsak til at han måtte uførepensjoneres.

Statens helsetilsyn viste til at behandlingen hadde fulgt vanlige prinsipper. Helsetilsynet fant videre at det var betydelig usikkerhet forbundet med hva som var årsaken til hans varige smerter, og anbefalte at billighetserstatning ikke ble innvilget.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurderingen, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres det at Helsetilsynets konklusjon ikke kan være riktig. Det vises i denne forbindelse til en uttalelse i 1990 fra spesialist X i nevrokirurgi, som fant at søkers smerter skyldes trykk fra instrumenter under operasjonen.

Statens helsetilsyn opprettholder sin opprinnelige tilråding i saken.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 30

NN, født 1934, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av mangelfull behandling på sykehus. Det ble anført at det ble gitt manglende informasjon i forbindelse med behandling av rygglidelse, dårlig oppfølgning fra sykehusets side og fortsatte ryggplager etter to ryggoperasjoner.

Statens helsetilsyn konkluderte med at behandlingen av søker har fulgt vanlige anerkjente prinsipper, og billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurderinger, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det til tidligere anførsler.

Statens helsetilsyn opprettholder sin tidligere tilråding.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 31

NN, født 1933, har søkt om billighetserstatning på grunn av kroniske smerter som følge av en angivelig mislykket operativ behandling av en skulderlidelse.

Statens helsetilsyn fant at selv om resultatet av behandlingen var uheldig, var det ingen kritikkverdige forhold i forbindelse med behandlingen. Det var videre ikke holdepunkter for å hevde at de involverte kirurger ikke hadde vurdert tilfellet med den nødvendige grundighet og faglige innsikt. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Statens helsetilsyns vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anfører søker at hennes kroniske smerter skyldes utilfredstillende kirurgi.

Helsetilsynet opprettholder sin tilråding i saken.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 32

NN, født 1950, har søkt om billighetserstatning som følge av psykisk belastning pga. for sent stilt diagnose av hjernesykdom. Den forsinkede diagnosen og den følgende forsinkede operasjon medførte at operasjonen ikke ga det ønskede resultat.

Statens helsetilsyn viste til at det ikke var holdepunkter for at en operasjon av søker på et tidligere tidspunkt ville spart henne for de plager hun har hatt som følge av sykdommen. Helsetilsynet anbefalte etter dette ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurderingen, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fastholder søker å ha kommet uheldig ut i sitt møte med helsevesenet.

Helsetilsynet opprettholder sin tidligere tilråding.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 33

NN, født 1925, har søkt om billighetserstatning fordi hun utviklet lymfekreft etter strålebehandling av høyre bryst.

Statens helsetilsyn fant det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at det var sammenheng mellom den behandling søker fikk og den sykdom hun senere utviklet. Helsetilsynet anbefalte dermed ikke erstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurderingen, og erstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at Helsetilsynet har lagt feil tidsforløp til grunn for sin vurdering. Helsetilsynet fant således at det hadde gått 33 år fra strålebehandlingen til lymfekreft ble påvist. Det riktige er, ifølge søker, 23 år.

Helsetilsynet medgir at de har lagt feil tidsforløp til grunn for sin vurdering, men finner at dette ikke har innvirkning på deres tilråding i saken.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 34

NN, født 1921, har søkt billighetserstatning etter at hun har mistet kontrollen over endetarmens lukkemuskel etter en røntgenundersøkelse av tykktarmen i 1976.

Statens helsetilsyn viste til at skaden på lukkemuskelen er en typisk fødselsskade. Det er medisinsk sett svært lite sannsynlig at røntgenundersøkelsen er årsaken til skaden. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurderingen, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det til at søkers fødsler ikke har sammenheng med hennes plager.

Statens helsetilsyn opprettholder sin tidligere tilråding.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 35

NN, født 1943, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av mangelfull diagnose og behandling etter en bilulykke. Brudd i overkjeven ble ikke oppdaget i tide, og som følge av dette fikk han dobbeltsyn.

Statens helsetilsyn viste til at det ikke var grunn til å tvile på søkers fremstilling om at det forelå en stor blålig hevelse over kinnbenet samtidig som området virket inntrykket. Helsetilsynet fant det derfor kritikkverdig at det ikke ble tatt spesialbilder av ansiktsknoklene for å kunne behandle en eventuell nedpressing av øyehulegulvet i tide. Billighetserstatning ble anbefalt med kr 75 000.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurderinger, og billighetserstatning ble innvilget med kr 75 000.

I klagen vises det til at erstatningen er for liten, da hans årlige tap etter 1980 har vært mellom kr 60 000 og kr 70 000.

Statens helsetilsyn opprettholder sin tidligere tilråding.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 36

NN, født 1930, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av skader etter strålebehandling, og for skader etter kirurgi for tungekreft.

Statens helsetilsyn uttaler at behandlingen ble gitt i tråd med sykehus X retningslinjer, men finner det uheldig at søker ikke ble henvist til sykehus Y for deler av behandlingen. Helsetilsynet anbefalte etter dette at billighetserstatning ble innvilget med kr 100 000.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurderinger, og billighetserstatning ble tilkjent med kr 100 000.

Det klages på erstatningsbeløpets størrelse, idet det anføres at beløpet ikke står i forhold til de psykiske og fysiske lidelsene hun er blitt påført.

Statens helsetilsyn opprettholder sin tilråding.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 37

NN, født 1952, har søkt om billighetserstatning på grunn av mangelfull behandling ved sykehus X. Sykehuset burde ha kontrollert kaliumverdien i blodet hans og han burde fått kaliumtilskudd.

Statens helsetilsyn anså på bakgrunn av søkers sykehistorie og lave kaliumkonsentrasjon i blodet ved innkomst, at det var en forsømmelse fra sykehuset at kaliumkonsentrasjonen i blodet ikke ble sjekket, evt. at det ikke ble gitt tilskudd av kalium. Helsetilsynet anbefalte billighetserstatning med kr 100 000.

Justisdepartementet sluttet seg til denne vurderingen. Billighetserstatningsutvalget satte, på grunn av skadenes omfang, beløpet opp til kr 120 000.

Det klages over erstatningens størrelse. Det vises til at skaden har fått alvorlige konsekvenser for søker både personlig og økonomisk.

Statens helsetilsyn opprettholder sin tidligere tilråding.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 38

NN, født 1968, har søkt om billighetserstatning på grunn av manglende sosiale støtteytelser og manglende diagnostikk fra helsevesenet i forbindelse med psykisk utviklingshemming.

Helsetilsynet viste til at det på bakgrunn av den vurderingen som var blitt foretatt av nevrolog i 1993, var lite sannsynlig at en kontakt med helsevesenet kunne bidratt til å endre hennes livssituasjon i vesentlig grad. Billighetserstatning ble ikke anbefalt. Rikstrygdeverket uttalte at det at søker følte hun hadde kommet dårlig ut i forhold til ytelser fra folketrygden, nok kunne skyldes at hun hadde hatt for store forventninger til hvilke kompensasjoner hun kunne få. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til faginstansenes vurdering, og billighetserstatning ble ikke gitt.

I klagen er det anført at søker har kommet særlig uheldig ut i det hun ikke har fått nødvendig hjelp og støtte tilpasset hennes situasjon.

Statens helsetilsyn og Rikstrygdeverket opprettholder sine tidligere tilrådinger.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 39

NN, født 1957, har søkt om billighetserstatning som følge av ryggproblemer etter et fall i yrkessammenheng i 1987. Ifølge søkeren ble han feildiagnostisert ved flere anledninger av det norske helsevesen, og skadene ble vesentlig verre fra 1991, bl.a. med lammelser i bena. Han ble deretter undersøkt ved en privat klinikk og henvist til en svensk spesialist som foretok en ryggfiksasjon. 12 måneder etter operasjonen var han tilbake i 100 pst. stilling. Behandlingen har påført ham store kostnader som ikke har blitt dekket av det offentlige.

Statens helsetilsyn viste til at søkeren hadde hatt ryggproblemer også tidligere, og at det derfor ikke var rimelig å tilskrive ryggplagene til fallet i 1987 alene. Undersøkelsene og behandlingen av søker hadde fulgt anerkjente prinsipper. Rikstrygdeverket fant ingenting i søkerens forhold til trygdeetaten som tilsa innvilgelse av billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til faginstansenes vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres det at ryggproblemene fra før 1987 ikke har hatt noen relevans i denne sammenheng, men at det var fallet i 1987 som var årsaken til problemene. Det påpekes videre at søker i dag er symptomfri etter behandlingen i Sverige.

Statens helsetilsyn opprettholder sin tidligere tilråding.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 40

NN, født 1934, har søkt om billighetserstatning fordi han mener å ha kommet spesielt uheldig ut i forhold til yrkesskadeerstatningsreglene etter en yrkesrelatert tungmetallskade på indre organer.

Statens helsetilsyn finner ikke grunn til å endre de medisinske vurderingene som er foretatt ved behandlingen av søknad om yrkesskadetrygd. Kommunal- og regionaldepartementet viste til at billighetserstatningsordningen ikke skal være et korrektiv i forhold til trygdemyndighetenes vurdering, og erstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til faginstansenes vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen hevdes det at trygdeetaten har sett bort fra utredninger søker har innhentet, som er helt klare på at sykdommen er yrkesbetinget.

Kommunal- og regionaldepartementet og Statens helsetilsyn opprettholder sine tidligere tilrådinger.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 41

NN, født 1937, har søkt om billighetserstatning. Grunnlaget for søknaden er en kronisk skulderlidelse som følge av et kraftig slag mot skulderen. Episoden inntraff under utførelse av arbeid som vognfører for Oslo Sporveier.

Samferdselsdepartementet pekte på at søker har fått utbetalt erstatning med kr 37 030. Oslo Sporveier dekket i tillegg diverse utgifter for søker, samt at de tilbød ham et engangsbeløp på kr 10 000 til eventuelle ytterligere utgifter. Tilbudet ble i første omgang ikke akseptert. Da søker senere fant å kunne akseptere (2H år etter tilbudet ble fremsatt), vurderte Oslo Sporveier tilbudsfristen som utløpt. Samferdselsdepartementet fant etter dette at erstatning allerede var ytet, og tilrådde derfor ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget tiltrådte denne vurderingen, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres det at Rikstrygdeverket, etter tidspunktet for Billighetserstatningsutvalgets avgjørelse, har godkjent skader av denne typen som yrkesskade.

Samferdselsdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding i saken.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 42

NN, født 1937, har søkt billighetserstatning fordi han i forbindelse med passering av en lang korridor på X flyplass kolliderte med en søyle som ikke var polstret. Etter sammenstøtet fikk han store hodesmerter og alvorlige problemer med synet.

Samferdselsdepartementet viste til at søker anla sak mot staten der staten ble frifunnet. Det ble videre vist til at skaden først og fremst skyldte søkers egen opptreden. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Samferdselsdepartementets vurderinger, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det til at det er urimelig at det forhold at det ble reist sak ble brukt mot søker, og at Samferdselsdepartementet, som var motpart i rettssaken, gav uttalelse i saken om billighetserstatning.

Samferdselsdepartementet viser til at det er foretatt en bred vurdering av saken uavhengig av utfallet i rettssaken, og tidligere tilråding opprettholdes.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 43

NN, født 1943, har søkt billighetserstatning for de store fysiske og psykiske belastninger søker har hatt i forbindelse med den daglige omsorg for sin sønn. Det er anført i søknaden at det offentlige hjelpeapparat har sviktet overfor sønnen, og at dette har gått utover søker.

Sosial- og helsedepartementet viste til at søker hadde fått oppfølging av det offentlige gjennom psykiatrisk avdeling ved sykehuset i X, primærlege og sosialtjenesten i kommunen ved behov. På bakgrunn av den dokumentasjon som forelå fant departementet ikke grunnlag for å si at det offentliges bistand til søker og hennes sønn hadde vært mangelfull. Departementet anbefalte etter dette at billighetserstatning ikke ble ytet.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurderingen, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen presiserer søker hvilke belastninger den daglige omsorgen for hennes sønn har medført.

Sosial- og helsedepartementet viser til at det ikke er kommet nye opplysninger vedrørende sønnens tilbud fra det offentlige til tross for oppfordringer om dette fra departementet. Departementet opprettholder sin tidligere tilråding i saken.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 44

NN, født 1940, har søkt om billighetserstatning primært på grunn av at han i en årrekke skal ha blitt trakassert av X kommune, bl.a. på grunn av sitt politiske grunnsyn.

Sosial- og helsedepartementet uttalte at det ikke kunne se at det var utført handlinger eller tiltak fra sosialkontorets side som ikke hadde vært i samsvar med det lovverk sosialkontoret forvaltet. Departementet fant derfor ikke å kunne anbefale billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurderingen, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen viser søker til flere tilfeller der søker er blitt trakassert.

Sosial- og helsedepartementet finner ikke grunnlag for å endre sin tidligere tilråding.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 45

NN, født 1926, har søkt om billighetserstatning på grunn av et økonomisk tap som følge av skade påført på søkers boligbrakke. Brakken/hytten ble skadet under transport, og ble etter søkers mening ubeboelig. Det anføres videre at kommunen har lagret diverse gjenstander for X, men at disse senere er blitt borte.

Kommunal- og regionaldepartementet pekte på at søker ikke hadde gått til søksmål mot kommunen. Det ble ikke anbefalt å innvilge billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurderingen, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres bl.a. at han måtte flytte sine eiendeler fra skolen hvor de var plassert, til tross for at kommunen visste at han ikke hadde noe sted å sette dem. Dette medførte at disse ble stjålet.

Kommunal- og regionaldepartementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 46

NN, født 1908, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av ansiktssmerter som følge av en arbeids-ulykke i 1963.

Rikstrygdeverket la til grunn at søker hadde mottatt de ytelser fra trygdeetaten han hadde krav på, og kom til at det ikke var grunnlag for billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurderingen, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det i det vesentlige til tidligere anførsler.

Rikstrygdeverket opprettholder sin tidligere tilråding.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 47

NN, født 1939, har søkt om billighetserstatning med bakgrunn i at det viste seg at han ikke var far til det barn han inntil barnet fylte 18 år, trodde var hans. Han har forsørget barnet.

Justisdepartementet viste til at Billighetserstatningsutvalget ved flere anledninger har avslått søknader på grunnlag av økonomisk tap der en person feilaktig har fått bidragsplikt og kun fått tilbakebetalt det nominelle i henhold til barneloven § 62. Departementet viste videre til at billighetserstatningsordningen som hovedregel ikke kommer til anvendelse i saker der det offentlige ikke kan bebreides, og billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Billighetserstatningsutvalget tiltrådte Justisdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen pekes det på at den biologiske faren var vel vitende om at han var faren, men ikke krevde farskapet før alle økonomiske og moralske forpliktelser knyttet til barnet var opphørt.

Justisdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 48

NN har søkt om billighetserstatning på grunnlag av tap forårsaket av tinglysingsfeil. En erklæring vedrørende forkjøpsrett og visse bruksrettigheter til en eiendom ble slettet i 1987, uten at søker som rettighetshaver ble varslet. Vedtaket om å slette erklæringen ble klaget inn for Justisdepartementet, som omgjorde slettelsen i 1991. Søker anførte at han som følge av tinglysingsfeilen ikke hadde kunnet bebo eiendommen, samt nyttiggjøre seg bruksrettighetene.

Justisdepartementet kom til at det forelå en åpenbar tinglysingsfeil, men fant at søker ikke hadde lidt tap som følge av feilen. Bruksrettighetene var i behold, og søker benyttet seg av dem. På denne bakgrunn anbefalte Justisdepartementet at billighetserstatning ikke burde tilkjennes.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til departementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises i det vesentlige til tidligere anførsler.

Justisdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 49

NN, født 1945, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av at søker og hennes tre barn hadde en vanskelig oppvekst som følge av å være "tyskerbarn".

Justisdepartementet viste til at søknad på dette grunnlag tidligere var avslått av Billighetserstatningsutvalget, og fant ikke grunn til å gjøre unntak her. På denne bakgrunn ble ikke billighetserstatning anbefalt.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til departementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det i det vesentlige til tidligere anførsler.

Justisdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 50

NN, født 1946, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av psykiske skader som følge av seksuelle overgrep i barndommen. Skadevolderne er oppgitt å være søkers far og en mannlig bekjent av familien.

Justisdepartementet fant at det var tilstrekkelig sannsynliggjort at søker var blitt utsatt for seksuelle overgrep fra faren, og departementet anbefalte billighetserstatning med kr 40 000.

Billighetserstatningsutvalget fant bevisvurderingen i saken vanskelig. Utvalget fant det ikke tilstrekkelig bevist at det hadde forekommet overgrep, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det til tidligere anførsler.

Justisdepartementet kan ikke se at klagen inneholder nye opplysninger vedrørende sannsynligheten for at overgrep har funnet sted.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 51

NN, født 1946, har søkt om billighetserstatning grunnet senvirkninger etter seksuelle overgrep.

Justisdepartementet viste til at dokumentasjonen i saken var begrenset. Departementet fant at det ikke kunne sies å være klar sannsynlighetsovervekt for de påståtte seksuelle overgrep, og anbefalte ikke å yte billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke ytet.

I klagen vises det til at søker finner det vanskelig å fremskaffe ytterligere bevis i saken, og mener at det allerede opplyste må være tilstrekkelig for å tilkjenne erstatning.

Justisdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 52

NN, født 1943, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av senvirkninger etter seksuelle overgrep i barndommen. Søker hevder at hun ble utsatt for overgrep av to eldre menn og noen gutter i nabolaget hennes fra hun var i 9-årsalderen til hun var i 12-årsalderen. Det ble også søkt billighetserstatning på grunnlag av vanskelig oppvekst som "tyskerbarn".

Justisdepartementet fant ikke påstandene om overgrep tilstrekkelig sannsynliggjort, og anbefalte ikke at billighetserstatning ble tilkjent.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til departementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen påpekes at det ikke kan forventes at søker i voksen alder skal kunne huske detaljer som ligger mange år tilbake i tid.

Justisdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 53

NN, født 1957, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av senvirkninger etter seksuelle overgrep fra sin bestefar. Overgrepene skal ha skjedd fra hun var ca. 5 år gammel til hun ble 12-13 år gammel.

Justisdepartementet fant påstandene om overgrep tilstrekkelig sannsynliggjort, og anbefalte at billighetserstatning burde innvilges med kr 80 000.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til departementets vurdering, og tilkjente billighetserstatning med kr 80 000.

Søker har klaget over erstatningsbeløpets størrelse. Hun påberoper seg store økonomiske problemer.

Justisdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 54

NN, født i 1955, har søkt om billighetserstatning på grunn av den belastning og psykiske lidelse han ble påført da han ble pågrepet som mistenkt i en ranssak i 1972 og en voldtektssak 1973.

Statsadvokaten i X uttalte at de ikke fant det bevist ut fra politiets dokumenter at NN hadde vært avhørt i forbindelse med ranssaken. I voldtektssaken ble det imidlertid antatt at NN i realiteten var mistenkt til tross for at han ble avhørt som vitne. Det ble imidlertid påpekt at avhøret var helt nødvendig for etterforskningen. Statsadvokaten viste til at det etterforskningsskritt NN ble utsatt for er noe enhver borger i dette land må finne seg i ved etterforskning av straffbare handlinger. Riksadvokaten sluttet seg til dette synspunktet, og det ble ikke anbefalt billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til de forberedende instansers vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen gjentar søker at han var inne til avhør også i forbindelse med ranssaken, og at det ikke kan gå ut over ham at papirene ikke lengre finnes. Det vises til en rekke forhold som skal underbygge hans versjon omkring de faktiske forhold, og det oppgis navn på personer som kan bekrefte hans opplysninger.

I forbindelse med klagebehandlingen har politiet avhørt de navngitte personene. Disse vitneavhørene underbygger den tidligere konklusjonen i saken. Statsadvokatene i X og Riksadvokaten opprettholder sin tidligere tilråding.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.