Jeg viser til brev av 8. mars 1999 fra Sosialkomiteen der det bes om min uttalelse til de ulike forslagene framsatt under nevnte interpellasjonsdebatt. Jeg vil kommentere forslagene fortløpende.

«Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at det forebyggende arbeidet lokalt organiseres mer tverretatlig, med samarbeid mellom skolehelsetjenesten, politi, skole, PP-tjeneste og barnevernet".

Samarbeid på tvers av fag- og etatsgrenser er en forutsetning for å lykkes i det forebyggende arbeidet. Regjeringen ser det også som viktig å aktivt spille på lag med de ressurser som finnes i den frivillige sektor. Handlingsplanen for redusert bruk av rusmiddel, som Stortinget behandlet ifjor, understreker dette.

Det er imidlertid viktig at kommunene selv sørger for en tett koordinering av de ulike tjenestene. I såvel "Kunnskap og Brubygging" - handlingsplanen for styrking av den kommunale sosialtjenestens førstelinje, og i arbeidet til kompetansentrene for rusmiddelspørsmål, legges vekt på å stimulere til samarbeid mellom ulike relevante etater. Malen for de kommunale rusmiddelpolitiske planer, som er under utarbeiding i departementet, vil likedan betone viktigheten av dette samarbeidet.

«Stortinget ber Regjeringen sørge for at skolehelsetjenesten får en mer sentral oppgave i det forebyggende og sosiale arbeidet med barn og unge, blant annet gjennom oppbygging av foreldrekompetanse."

Barne- og familiedepartementet har, gjennom helsestasjonene, gjennomført "Program for foreldreveiledning". Det er videre etablert et samarbeid med skolen om å utvide foreldreveiledningen til også å gjelde større barn. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet følger opp dette overfor Statens utdanningssenter og PP-tjenesten.

«Stortinget ber Regjeringen gjøre tilbud om metadonassistert rehabilitering landsomfattende".

De allerede etablerte sentrene for metadonassistert rehabilitering i hhv Oslo, Bergen og Trondheim og samarbeidstiltaket i helseregion 2, skal til sammen gi et tilbud til hele landet. For å bedre tilbudet ytterligere tas det sikte på å opprette et eget tilbud for de tre nordligste fylkene (helseregion 5). Disse fylkene gis i dag et tilbud gjennom senteret i Trondheim.

Kommunene har en sentral rolle i tilrettelegging av tilbud om metadonassistert rehabilitering. De skal sørge for et tilfredstillende tiltaks- og kontrollapparat rundt den enkelte klient, etter gjeldende retningslinjer. Den enkelte klient må bl.a. sikres et stabilt bosted. Det vil nødvendigvis ta tid å bygge opp tiltaksapparatet og den kompetansen som er en forutsetning for en vellykket oppfølging, på en forsvarlig måte. Alle som har søkt om denne type behandling kan derfor ikke få plass umiddelbart. Alle søknader behandles imidlertid fortløpende i de ulike inntaksteamene.

«Stortinget ber regjeringen iverksette tilbud om behandling med Subutex for de tunge misbrukerne som venter på metadonassistert rehabilitering".

Sosial- og helsedepartementet har nå til vurdering et utkast til et prøveprosjekt med bruk av Subutex overfor rusmiddelmisbrukere som kvalifiserer for inntak i metadonassistert rehabilitering. Utkastet er sendt departementet fra Oslo kommune, og forsøket er tenkt lagt til Senter for metadonassistert rehabilitering i Oslo. Jeg stiller meg positiv til et slikt forsøk, og forventer at en endelig formell søknad vil utarbeides så raskt det lar seg gjøre. Jeg forutsetter imidlertid at denne vil måtte behandles av de kompetente fagorganene, i tråd med vanlig prosedyre for denne type forskning.

«Stortinget ber Regjeringen sørge for at kommunene foretar kartlegging av tunge misbrukere, og utarbeider handlingsplaner".

Etter lov om sosiale tjenester er det kommunene som har ansvar for tiltak for rusmiddelmisbrukere både før, under og etter opphold i institusjon. Jeg ser det som en naturlig del av dette ansvaret at kommunene i størst mulig grad har oversikt over misbrukssituasjonen lokalt, og at den enkelte kommune utarbeider handlingsplaner både for det rusmiddelpolitiske arbeidet generelt og for den enkelte rusmiddelmisbruker. Det er allerede et krav i sosialtjenesteloven at sosialtjenesten skal utarbeide tiltaksplan for rusmiddelmisbrukere som er i institusjon etter vedtak med hjemmel i §§ 6-2 eller 6-2a (tvangshjemler) om utarbeidelse av individuelle tiltaksplaner for klienter som ønskes tilbakeholdt i institusjon uten eget samtykke. Tilsvarende er tiltaksplaner også et kriterium for inntak til metadonassistert rehabilitering i henhold til gjeldende retningslinjer. Regjeringen vil oppfordre kommunene til å utarbeide tiltaksplaner også for andre rusmiddelmisbrukere, og vil ta dette spørsmålet opp i tilknytning til utarbeidelsen av forskrift om kvalitet i behandlings- og rehabiliteringstiltak – en forskrift Stortinget gav hjemmel til i lov om sosiale tjenester, § 7-14, i desember i fjor.

«Stortinget ber Regjeringen sørge for at det blir etablert oppsøkende helseteam og lavterskel helsetilbud for narkomane i de større byene".

En styrking av helsetilbudet til de mest forkomne rusmiddelmisbrukerne er viktig. Jeg ser det som et nødvendig supplement til og videreutvikling av det øvrige tiltaksapparatet. Lavterskel helsetilbud er allerede opprettet i flere byer, bl.a ved hjelp av statlige midler.

Jeg har tatt initiativ til et møte like over påske med representanter for aktuelle kommuner for å drøfte tiltakene, herunder helsetilbudet for de mest forkomne rusmiddelmisbrukerne. Jeg har holdt tilbake midler over årets budsjett til en styrking av slike tilbud.

«Stortinget ber Regjeringen utrede etablering av sprøyterom bemannet med helsepersonell".

Norge har allerede et svært differensiert tiltaksapparat for rusmiddelmisbrukere. Tilbudet må imidlertid stadig videreutvikles og suppleres. Den tragiske økningen i antall overdosedødsfall synliggjør med all mulig tydelighet behovet for økt innsats overfor de tyngst belastede misbrukerne. En styrking av et lavterskel helsetilbud vil trolig være noe av det viktigste. Jeg vil imidlertid også vurdere en eventuell etablering av sprøyterom med helsepersonell. Å sikre kontakt mellom helsepersonell og misbrukerne er utvilsom viktig. Dette gjøres i noen land i tilknytning til sprøyterom . Min vurdering er at en styrking av lavterskel helsetilbud uten tilhørende sprøyterom antakelig like effektivt vil kunne sikre slik kontakt. I en vurdering av mulig etablering også av helsetilbud med tilknyttet sprøyterom, må vi også se nærmere på de rettslige sidene. Dette er jeg innstilt på å gjøre. Forøvrig vil jeg vise til at FNs Narkotikakontrollråd anmoder de land som vurderer å etablere sprøyterom, om å nøye tenke gjennom de negative konsekvensene dette kan ha.

«Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at hospitsansatte gjennomgår kurs i overdoserelatert førstehjelp."

I møtet jeg har invitert til med representanter for særlig belastede kommuner nå i april, vil det være naturlig også å komme inn på tiltak som opplæring av hospitsansatte. Slik opplæring gis allerede i Oslo kommune. Jeg vil oppfordre Oslo kommune til å orientere om de tiltakene som allerede er etablert, og vil sikre at kunnskapen og de erfaringene som er høstet på dette området kan nyttiggjøres også av andre kommuner.

«Stortinget ber Regjeringen organisere arbeidet mot overdosedødsfallene på linje med hvordan arbeidet med epidemilignende forhold med dødelig utgang organiseres.»

Veiene inn i et misbruk er mange og sammensatte. Dette må reflekteres i hjelpeapparatet og i de tiltakene som blir iverksatt for å gi den enkelte hjelp til å komme ut av misbruket.

I henhold til sosialtjenesteloven har som kjent kommunene hovedansvaret for å skaffe den enkelte hjelp. I dette ligger selvsagt ikke at sosialtjenesten er alene om ansvaret. Også helsetjenesten spiller en sentral rolle i forhold til rusmiddelmisbrukerne.

Mange tiltak er i utgangspunktet etablert ut fra en helsemessig tilnærming til narkotikamisbrukerne og de akutte helseproblemene misbruket ofte fører med seg. Bl.a er sprøyteutdeling et tiltak for å hindre spredning av hiv og/eller hepatitt-smitte.

Det er imidlertid ingen løsning på sikt å hindre overdoser eller smitte av alvorlige sykdommer, uten samtidig å kunne gi misbrukerne et mer helhetlig tilbud, utover de rent helsemessige tiltakene. Misbrukerne må gis muligheter til et verdig liv, og tiltakene må utformes på en slik måte at de imøtekommer ulike individuelle behov.

Innsatsen overfor rusmiddelmisbrukerne er i dag basert på et samspill mellom ulike faggrupper og etater. Slik bør det etter min mening fortsette. Jeg tror det er lite fruktbart å løsrive arbeid med å forebygge overdosedødsfallene fra vår øvrige innsats overfor rusmiddelmisbrukere. Snarere ønsker jeg en enda større grad av samarbeid og helhetlig tenkning, både horisontalt og vertikalt.

«Stortinget ber Regjeringen legge til rette for opprettelsen av spesielle bokollektiv for utsatte grupper."

Det generelle ansvaret for rusmiddelmisbrukere er lagt til kommunene, mens ansvaret for døgnbehandlingstilbudet til rusmiddelmisbrukere er lagt til fylkeskommunene. Det finnes et mangfold av tilbud, også bokollektiv, både kommunalt, fylkeskommunalt og privat. Flere av dem, som Selbukollektivet og tiltak i regi av Tyrilistiftelsen rettet mot de tyngste misbrukerne, kan vise til gode resultater.

Jeg har nedsatt en hurtigarbeidende arbeidsgruppe som bl.a. vil se nærmere på organiseringen og tilbudet av behandlingsplasser, herunder også bokollektiver. Arbeidsgruppens første delrapport, som gjennomgår behandlingstilbudet, er avgitt 9. mars i år. Arbeidsgruppens anbefalinger vil nå bli sendt på høring.

Over flere år er det forøvrig gitt statlige midler til tiltak for tunge rusmiddelmisbrukere, herunder botiltak, i flere bykommuner. I 1998 ble denne type tiltak gitt ytterligere prioritet i tråd med Handlingsplanen for redusert bruk av rusmiddels vektlegging av et styrket ettervern. I 1998 fikk 7 nye kommuner investeringsmidler til boliger for rusmiddelmisbrukere. Disse botiltakene følges opp med egen miljøarbeidertjeneste.

«Stortinget ber Regjeringen vurdere å legge hovedansvaret for tiltak mot overdosedødsfall blant rusmiddelmisbrukere til helsesavdelingen i departementet.»

Det er både sammensatte og individuelle årsaker til at noen mennesker utvikler avhengighet av rusmidler, og får store helsemessige og sosiale problemer som følge av misbruket. Det finnes derfor – dessverre – ingen enkel løsning på misbrukernes behov for hjelp og behandling. Hovedansvaret for hjelpe- og behandlingstilbud er forankret i den kommunale sosialtjenesten i henhold til lov om sosiale tjenester. Dette betyr ikke at sosialtjenesten skal stå alene om ansvaret. Rusmiddelmisbrukere har samme rett til helsetjenester som alle andre, og mange misbrukere er da også storforbrukere av slike tjenester. Ofte må også undervisnings- og arbeidsformidlingstiltak forpliktende inn i et tverrfaglig og tverretatlig samarbeid om langvarige rehabiliteringsopplegg. Samordning av profesjoners, etaters og frivilliges innsats på alle nivå, er, etter alt å dømme, viktig for å oppnå gode resultater. Innenfor Sosial- og helsedepartementets ansvarsområde er det et nært samarbeid mellom ulike avdelinger og underliggende etater om bl a tiltak for rusmiddelmisbrukere.

Regjeringen vurderer fortløpende hvordan regjeringskontorenes arbeid skal organiseres. Den har blant annet på bakgrunn av det ovenstående, ikke funnet grunn til endring av arbeidsfordelingen på dette området.

«Stortinget ber Regjeringen sørge for at preparatet Buprenorfin (Subutex) blir godkjent foreskrevet av spesialist i psykiatri og indremedisin for behandling av narkomane".

Buprenorfin (Temgesic og Subutex) er blant de mest etterspurte stoffene i misbrukermiljøene. Det bør derfor være strenge restriksjoner på utskriving av denne type preparat.

Medikamentell assistert rehabilitering av rusmiddelmisbrukere må være en del av et strukturert behandlingsopplegg med bl. a psykososiale tiltak, og det bør være klare kriterier for hva som skal legges inn i en slik "behandlingspakke". Fastsettelse av disse kriteriene bør ikke overlates til den enkelte leges skjønn, men vurderes av sentrale myndigheter slik det gjøres med metadonassistert rehabilitering.

Den alvorlige misbrukssituasjonen krever at vi er villige til å tenke nytt. Nye helsefremmende tiltak må vurderes etablert. Det trengs omsorgs- og krisetiltak som først og fremst tar sikte på å holde misbrukerne i live. For å sikre et faglig godt innhold bør imidlertid disse skapes ut fra og bygge videre på de tilbud og fagmiljøer som allerede eksisterer. Jeg frykter en utvikling hvor man i stadig større grad fokuserer ensidig på medikamentelle "løsninger" på misbruksproblemene. Om Subutex skal tas i bruk som et tiltak for å minske dødeligheten, bør derfor dette knyttes opp til det tilbudet av metadonassistert rehabilitering som nå finnes.

Forøvrig vil jeg vise til det skisserte forsøksopplegget fra Oslo kommune, nevnt ovenfor. Resultatene fra dette bør foreligge før endelig stilling tas til en mulig generell godkjenning av forskrivning.

«Stortinget ber Regjeringen, i samarbeid med Fagrådet innen Rusvernet i Norge, å utarbeide en ny modell for å gjennomgå kapasitet og behov for behandlingstilbud etter nyere og moderne behandlingsprinsipper»

Som tidligere nevnt har jeg satt ned en arbeidsgruppe som bl.a. skal se på det samlede døgnbehandlingstilbudet. Arbeidsgruppen skal også vurdere tiltak for kvalitetssikring av hjelpe- og behandlingstilbudet og se på organiseringen av tiltakene og finansieringsordningene.

Gruppen skal avslutte sitt arbeid innen 15. juni 1999. Den første av i alt tre delrapporter ble levert 9. mars d.å. Jeg vil vurdere hvordan jeg best kan følge opp disse rapportene. I dette vil jeg ta med meg innspill fra alle de sentrale aktører på området, selvsagt også Fagrådet innen Rusvernet i Norge.

Det arbeides kontinuerlig for å sikre at det Nasjonale dokumentasjonssystemet for behandlingsapparatet i regi av Rusmiddeldirektoratet skal bli et så godt verktøy som mulig for vurderingen av vårt behandlingstilbud.

Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning (SIFA) har en større undersøkelse kalt "Hvilken nytte? For hvem? Til hvilken pris?", som skal følge 400 rusmiddelmisbrukere i perioden 1997-2001 og bl.a se på innholdet i de tilbudene misbrukerne gis.

Jeg anser at dette, sammen med øvrige forskningsprosjekter, andre prosjekter samt utprøving av ulike metoder i regi av kommuner, fylkeskommuner og andre, til sammen vil kunne gi et godt grunnlag for å vurdere kapasiteten og behovet for behandlingstilbud.

La meg til slutt nevne at det arbeides med en stortingsmelding om kvaliteten i omsorgstjenestene. Jeg tar sikte på framleggelse høsten 1999. Den vil gi Stortinget et grunnlag for en helheltlig drøfting også av rusvernet, tilbud og kvalitet i dag og hvilke nye tiltak som trengs.

På bakgrunn av denne redegjørelsen vil jeg anbefale at Stortinget oversender forslagene.