Til Stortinget.

1. Sammendrag

1.1 Innledning

Inneværende reindriftsavtale har en bevilgning på 75,0 mill. kroner over statsbudsjettets kap. 1151 Til gjennomføring av reindriftsavtalen.

Regjeringen legger i proposisjonen fram reindriftsavtalen for 1999/2000 og dekning av kostnader vedrørende radioaktivitet i reinkjøtt, med forslag om endrede bevilgninger over statsbudsjettet for 1999.

Den inngåtte avtalen har en ordinær ramme på 80,0 mill. kroner. I tillegg avsettes en disposisjonsbevilgning på 4,5 mill. kroner til dekning av kostnader ved-rørende radioaktivitet.

I tillegg til selve avtalen er det avtalt oppfølging på 3 punkter:

• 1. rammer for gjennomføring av reintallstilpasning i tiltaksdistrikter i Finnmark,

• 2. om innføring av en tidligpensjonsordning i reindriften og

• 3. finansiering av tiltak mot radioaktivitet i reinkjøtt.

1.2 Grunnlaget for reindriftsforhandlingene 1999

De mål og retningslinjer som ligger til grunn for reindriftspolitikken er trukket opp av Regjeringen i St.meld. nr. 28 (1991-92), - En bærekraftig reindrift, og av Stortinget i Innst. S. nr. 167 (1991-92). I innstillingen konkretiseres "En bærekraftig reindrift" gjennom følgende tre punkt (mål):

• 1. Økologisk bærekraft.

• 2. Økonomisk bærekraft.

• 3. Kulturell bærekraft.

Disse tre målene står i en innbyrdes sammenheng: Økologisk bærekraft gir grunnlag for økonomisk bærekraft, og sammen gir økologisk og økonomisk bærekraft mulighet for å utvikle kulturell bærekraft.

Økologisk bærekraft forutsetter at det legges avgjørende vekt på å forvalte beitegrunnlag. Økonomisk bærekraft forutsetter at det stilles krav om produktivitet, inntjeningsevne, kostnadseffektivitet, inntektsnivå og inntektsfordeling. Kulturell bærekraft innebærer at man må sikre en stabil sysselsetting og inntekt i næringen.

Reindrift er en liten næring i nasjonal målestokk, men både i samisk og lokal sammenheng har den stor betydning - økonomisk, sysselsettingsmessig og kulturelt. Reindriften er derfor en viktig del av det materielle grunnlag for samisk kultur.

Reindriftsavtalen er - ved siden av reindriftsloven - det viktigste operative redskap for å følge opp målene og retningslinjene i reindriftspolitikken. Her bestemmer en bruken av de økonomiske virkemidler, bl.a. ut fra reindriftslovens intensjon og bestemmelser.

Det legges i årets reindriftsavtale opp til at sanksjonshjemlene i reindriftsloven og stimuleringstiltakene over reindriftsavtalen skal kunne brukes sammen for å nå fram til større måloppnåelse i reindriftspolitikken.

1.3 Nærmere om utviklingen i næringen

I 1997 ble det slaktet 59 500 dyr. Dette er en nedgang på 8 800 dyr (12,9 pst.) fra 1996. Vest-Finnmark og Karasjok har den sterkeste nedgangen i slakteuttaket.

Det totale slaktekvantum var i 1997 på 1 599 tonn, som er en nedgang på 230 tonn (12,6 pst.) i forhold til året før.

Nedgangen i antall slaktedyr og samlet slaktekvantum sammen med endringen i utbetalingspris, ga en nedgang i de totale inntekter fra kjøtt og biprodukter fra 81,6 mill. kroner i 1996 til 69,0 mill. kroner i 1997.

Erstatningene for tap av rein økte fra 14,7 mill. kroner i 1996 til 18,4 mill. kroner i 1997. Årsaken til denne betydelige økningen er økte erstatningsutbetalinger for tap på grunn av rovdyr.

Det totale økonomiske resultatet for næringen samlet sett må fortsatt karakteriseres som svakt. Det er fortsatt store skjevheter i inntektsfordelingen internt i næringen. Som tidligere er lønnsomheten best i de sydligste reindriftsområdene.

Situasjonen krever at omleggingene som er iverksatt i næringen fortsetter gjennom de økonomiske virkemidlene. Dette er helt nødvendig for å sikre en bærekraftig utvikling i reindriftsnæringen.

I likhet med de fire foregående årene er det også det siste året blitt importert en god del reinkjøtt og levende rein for slakting. Hovedhensikten med importen har vært å dekke etterspørselen i det norske markedet og unngå de negative konsekvenser som ville følge av at reinkjøttet var borte fra markedet i en lengre periode av året.

1.4 Nærmere om reindriftsavtalen

Den reindriftsavtalen som nå er framforhandlet vil tre i kraft 1. juli 1999 og gjelde til 30. juni 2000. De bevilgningsendringer som avtalen medfører foreslås innarbeidet med halvt utslag i statsbudsjettet for 1999.

Målprisen på reinkjøtt ble økt med 0,50 kroner pr. kg fra 54,00 til 54,50 kroner pr. kg for slaktesesongen 1998/99. Avtalepartene skal innen 20. august 1999 fastsette målpris for reinkjøtt for slaktesesongen 1999/2000.

Markedssituasjonen for reinkjøtt har også det siste året vært meget lett, og de markedsfremmende tiltak bør utformes og dimensjoneres ut fra dette.

Fra Reindriftens Utviklingsfond er partene videre enige om å avsette 5,0 mill. kroner til forskning og veiledning i 1999. Det foreslås avsatt 5,0 mill. kroner over Reindriftens Utviklingsfond til ressursforvaltning.

Partene er enige om å innføre en tidligpensjonsordning for reindriften fra 1. januar 2000. Utgifter i forbindelse med gjennomføringen av en tidligpensjonsordning for reindriften i avtaleåret 1999/2000 forutsettes dekket over RUF. For å støtte opp under kombinasjonsnæringer hvor reindrift inngår som en komponent avsettes det også i år 2,0 mill. kroner over RUF til dette formålet.

Tilskuddet til organisasjonsarbeid foreslås opprettholdt med 4,0 mill. kroner for kommende avtaleperiode. Bevilgningen til sykepengeordningen foreslås videreført uendret med 0,6 mill. kroner i avtaleperioden 1999/2000.

Avsetningen til distriktstilskudd videreføres med 9,5 mill. kroner. Avsetningen til produksjonstilskudd settes til 17,6 mill. kroner, og satsen for tilskuddet økes med 5 000 kroner fra 45 000 kroner til 50 000 kroner pr. driftsenhet. Til kalveslaktetilskudd i Finnmark avsettes 4,5 mill. kroner for kommende avtaleperiode. Det avsettes 5,0 mill. kroner til flatt driftstilskudd for kommende avtaleperiode. Bevilgningen frakttilskudd videreføres med 1,7 mill. kroner for kommende avtaleperiode.

1.5 Virkemiddelsystemet for reintallstilpasningen i Finnmark

Ensidig bruk av reindriftsavtalens virkemidler, - uten bruk av reindriftslovens regulerings- og sanksjonshjemler, ledet til at de som har vært helt avhengig av tilskuddene over reindriftsavtalen bygger reinflokken ned, mens andre holder stillingen eller bygger opp.

Det er et spesielt trekk ved reindriften at antall personer med tilknytning til næringen har økt etter krigen, mens utviklingen har gått i motsatt retning i andre primærnæringer.

Behovet for en styrt og regulert tilgang til reindriften må vektlegges parallelt og med samme styrke som ønsket om å legge til rett for avgang fra næringen. Ved inngåelse av årets reindriftsavtale (1999-2000) kom partene til enighet om en ny strategi for reduksjon av reintallet i de distrikter i Finnmark der misforholdet mellom reintall og beiteressurser er størst. I enkelte distrikter skal det stilles krav om slakting ut fra andelen simler som ikke oppnår et nærmere fastsatt vektkrav i løpet av sommeren 1999. Avtalepartene forutsetter da at Reindriftsstyret fastsetter dette med hjemmel i reindriftslovens § 2. I tiltaksdistrikter hvor det ikke oppnås enighet om en gjennomføringsplan, eller hvor denne ikke følges opp, vil driftsenhetene bli pålagt utslakting med hjemmel i reindriftsloven.

Under årets avtaleforhandlinger ble det også besluttet å innføre en tidligpensjonsordning. Denne skal bidra til å gjøre det mulig for reindriftsutøverne å gå ut av næringen før de har rett til alderspensjon etter Folketrygden, og stimulere til tidligere generasjonsoverganger, og ved dette til bedre tilpasning mellom sysselsetting og inntektsgrunnlag.

Disse nye tiltakene er en videreføring av prosessene med å gjøre reindriftsavtalens direkte overføringer tyngre og mer styrende ved at de kobles sammen med juridiske virkemidler.

1.6 Radioaktivitet

Statens dekning av kostnader som følge av radioaktivt nedfall etter Tsjernobyl-ulykken har som prinsipielt utgangspunkt det vedtak som Regjeringen fattet om økonomisk skadesløshet 31. juli 1986. Den endelige dekningen av disse kostnadene har vært gjort etterskuddsvis, men det har de siste årene vært gitt en disposisjonsbevilgning for å gi en foreløpig dekning av kostnadene ved gjennomføringen av tiltakene, inntil den endelige finansieringen kan avklares.

Prognosen for slaktesesongen 1998/1999 viser et behov på om lag 4,3 mill. kroner til dekning av kostnader vedrørende radioaktivitet.

Departementet vil, i tråd med tidligere praksis, foreslå at det avsettes en disposisjonsbevilgning på 4,5 mill. kroner for å finansiere iverksetting av en tiltakspakke for slaktesesongen 1999/2000.

1.7 Endringer i statsbudsjettet for 1999

Endringene i avtalen innebærer et økt behov for midler på statsbudsjettet for 1999 med 2,5 mill. kroner. Avtalen innebærer en økning av post 75 Kostnadssenkende og direkte tilskudd, og post 51 Tilskudd til Reindriftens Utviklingsfond. Det fremmes forslag til vedtak om endringer i statsbudsjettet for 1999 i samsvar med dette. I tillegg foreslås en disposisjonsbevilgning på 4,5 mill. kroner til dekning av tiltak mot radioaktivitet. Fordelingen av reindriftsavtalens ramme, utenom engangsbevilgningen, på de ulike poster for 2000 vil bli innarbeidet ved den ordinære framlegging av statsbudsjettet for 2000 (St.prp. nr. 1 (1999-2000)).

2. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Mimmi Bæivi, Bjarne Håkon Hanssen, Kjell Opseth, Torstein Rudihagen, Oddbjørg Ausdal Starrfelt og Rita Tveiten, fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm og Terje Knudsen, fra Kristelig Folkeparti, Modulf Aukan og Anita Apelthun Sæle, fra Høyre, Ansgar Gabrielsen og Ivar Kristiansen, fra Senterpartiet, lederen Morten Lund, og fra Venstre, Leif Helge Kongshaug, viser til den framlagte proposisjonen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke at reindrift er en av de viktigste brikkene i samisk kultur og handler om sysselsetting, bosetting og utvikling for det samiske folk. Derfor mener flertallet også at det er riktig at reindriftsavtalen inneholder klare formuleringer på disse områdene.

Flertallet mener at reindriftsavtalen, ved siden av reindriftsloven, må være det viktigste operative redskap for å følge opp målene og retningslinjene i reindriftspolitikken.

Flertallet viser her til den inngåtte avtalen mellom staten og NRL (Norske Reindriftsamers Landsforbund). Flertallet ser at det er viktig for en fortsatt utvikling å få til en samhandling mellom alle parter som er berørt av denne næringa, bl.a. utøverne, reindriftsorganisasjoner, sameting og kommuner.

Flertallet mener at den negative utviklinga vi har sett i deler av næringa, spesielt i Finnmark, vil kreve en omlegging av drifta. Flertallet har i den henseende registrert at tidligere inngåelser av reindriftsavtaler, med målet om et reintall tilpasset beitegrunnlaget, ikke har ført fram.

Flertallet har merket seg at partene i årets reindriftsavtale er enige om en ny strategi for økologisk bærekraftig reindrift i Finnmark, blant annet at det gis tilskudd til innløsning av driftsenheter og en plan for utslakting. Flertallet har også merket seg at dersom disse tiltakene ikke når fram vil utslaktingskrav for den enkelte driftsenhet bli fastsatt etter forskrift gitt av Landbruksdepartementet med hjemmel i reindriftsloven.

Flertallet vil understreke viktigheten i at strategiene som partene er blitt enige om i årets avtale følges nøye opp av departementet.

Flertallet ser positivt på innføringen av en ordning med tidligpensjonering. Flertallet er enig i at dette kan stimulere til tidligere generasjonsoverganger samt til en tilpasning i reintallet og strukturen i næringa.

Flertallet viser ellers til de mål og retningslinjer som ligger til grunn for reindriftspolitikken gjennom St.meld. nr. 28 (1991-92) En bærekraftig reindrift og i Innst. S. nr. 167 (1991-92).

Flertallet, viser til den store betydningen reinkjøttproduksjon og foredlingsindustri har for verdiskaping i Finmark. Kombinasjonen av minkende reintall og økende etterspørsel etter reinkjøtt har skapt et større marked enn det som kan dekkes med norsk rein. Utviklingen har ført til betydelig ledig kapasitet ved norske slakterier i Finmark, noe som igjen kan føre til økonomiske vansker for disse anleggene. Flertallet har i den forbindelse merket seg de positive erfaringene som er høstet ved at det de siste fire årene er gitt tillatelse til import av levende rein fra Russland og Finland for slakting i Norge. Flertallet ser dette som et viktig regionaløkonomisk samarbeid, hvor transport av dyr kan skje over korte avstander.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener det vil være av stor betydning for norsk reindriftsnæring om det legges til rette for økt import av dyr og skrotter tollfritt, eller til betydelig redusert toll.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser det som ønskelig at norske myndigheter medvirker til at slik import kan sikre en større og jevnere tilførsel av råstoff til norske foredlingsanlegg, og at dette fremstår som et stabilt og forutsigbart regime for de samiske næringsutøverne. Flertallet ber derfor Regjeringen sørge for økt import av dyr og skrotter til Norge slik at produksjonskapasiteten ved de samiske slakte- og foredlingsanleggene kan utnyttes i den grad det er markedsmessig grunnlag for det. Det forutsettes derfor at importen vurderes ut fra markedssituasjonen og mulighetene til å oppnå en forsvarlig pris. Bedre kapasitetsutnyttelse vil gi kostnadsreduksjoner med positive utslag for norsk reindrift, og øke muligheten for å dekke opp et voksende nasjonalt og internasjonalt marked for reinprodukter. Flertallet forutsetter at fremtidig import som hittil følges opp med nødvendig kontroll, og at slakting utføres ved godkjente anlegg med karantenestatus.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil peke på at reindriftsnæringen er en levevei for mennesker som selv velger å satse på denne form for yrkesutøvelse. Disse medlemmer mener rammevilkårene i næringen ikke skal skille seg vesentlig fra det som er vanlig i andre næringer. Den bør fungere uten skadelige reguleringer som kan hindre næringens utviklingsmuligheter i en mer konkurranseutsatt fremtid.

Disse medlemmer vil hevde at reindriftsnæringens statssubsidierte natur gjør at naturlige begrensninger satt av markedet ikke fungerer. Ulike tilskudds- og reguleringsordninger har lenge vært prøvet uten at de forventede resultater med løsninger av miljømessige, driftsmessige eller dyrevernmessige problemer er oppnådd. Disse medlemmer mener at de statlige virkemidlene har motvirket en helt nødvendig strukturrasjonalisering av reindriften. Ved å basere seg på forretningsmessige prinsipper, og dermed signalisere at dagens driftsmønster må endres, kan det oppnås et varig skifte og en tilfredsstillende tilpasning til markedet.

Disse medlemmer konstaterer at antallet yrkesutøvere og dyr fortsatt er for høyt i forhold til beitegrunnlaget. Videre er arealforbruket i reindriftsnæringen relatert til produksjonen, ekstremt høyt. Disse medlemmer vil hevde at en overgang til et markedsstyrt system vil sikre en nødvendig flokkreduksjon i forhold til tilgjengelige beiteressurser. Samtidig vil de gjenværende yrkesutøvere kunne bygge opp sikrere arbeidsplasser uten basis i offentlige støtteordninger.

Disse medlemmer har registrert at myndighetene åpner for bruk av sterkere virkemidler i kraft av reindriftsloven og over reindriftsavtalen. Disse medlemmer mener slike planøkonomisk styrte tiltak ikke vil oppnå de forventede resultater eller være særlig mer virkningsfulle enn tilskudds- og reguleringsordninger som har vært forsøkt tidligere. Disse medlemmer vil fraråde en utvikling mot sterkere offentlige inngrep gjennom statlig styring. Skal sanksjonene benyttes, mener disse medlemmer de må rette seg mot det totale antallet rein, og ikke ta form av et øvre tak pr. driftsenhet, som på sikt kan fremelske små enheter med sårbar økonomi. En avgang fra statsstyrte tiltak til et marked med reelle priser vil prioriteres av disse medlemmerfordi det vil gi en positiv effekt inntektsmessig og være mindre konfliktfylt enn tvangstiltak.

Disse medlemmer viser til ordningen med tidligpensjon i reindriften som skal gjennomføres 1. januar 2000 og løpende finansiering over reindriftsavtalen. Disse medlemmer definerer reindriftsavtalen som selvstendig næringsdrivende hovedsakelig i matvareproduksjonsbransjen. Det er derfor ikke en statlig oppgave å bidra til å særbehandle denne yrkesgruppen næringsdrivende. Disse medlemmer motsetter seg på denne bakgrunn innføringen av tidligpensjonsordningen.

Disse medlemmer har merket seg at det er foreslått å avsette et større beløp som følge av radioaktivt nedfall. Alle reinsdyr som inneholder mer enn 3 000 bq/kg skal omfattes av tiltak som reduserer radioaktiviteten.

Disse medlemmer har registrert at det etter hvert har blitt en fast overføring til næringen, tilsynelatende uten å ha gjennomgått den nødvendige kritiske vurdering. Fremskrittspartiet har ved flere anledninger stilt et spørsmålstegn ved det faglige grunnlaget for ordningen, og om man er i ferd med å innføre en ny permanent subsidieordning kamuflert som et tilskudd mot radioaktivitet.

Disse medlemmer er ut fra ovenstående grunnleggende uenig i den politikk som føres overfor reindriftsnæringen og går imot den foreslåtte økte bevilgning på post 51 og post 75 samt bevilgning på post 82 som følge av reindriftsavtalen.

Komiteens medlemmer fra Høyre understreker at den samiske kulturen som er knyttet til reindrift, må ha en mest mulig uavhengig stilling dersom den skal overleve og utvikle seg i framtiden. Disse medlemmer vil advare mot at staten gjennom et nett av virkemidler og politiske føringer gjør reindriftas overlevelsesevne for sterkt avhengig av offentlige overføringer og offentlig byråkrati. Den samiske reindriftskulturen overlever best dersom næringa får utvikle seg med mest mulig frie og selvstendige utøvere. Reindriftsnæringa bør derfor drives med minst mulig offentlige tilskudd. Tilskudd til drift bør bare brukes i en overgangsperiode for å bidra til å stabilisere reintallet på et økologisk forsvarlig nivå. Offentlige tilskudd bør rettes mot kostnader vedrørende radioaktivitet i reinkjøtt og mot grunnlagsinvesteringer som bygninger, reingjerder o.l., samt andre grunnlagsinvesteringer som kan gi reindriftsutøverne flere ben å stå på. Selve kjøttproduksjonen blir dermed markedsorientert og næringsutøvernes eget ansvar.

Disse medlemmer viser i den forbindelse til St.meld. nr. 28 (1991-92) En bærekraftig reindrift, og Innst. S. nr. 167 (1991-92) der Stortinget satte opp økonomisk bærekraft som et av tre hovedmål for utformingen av reindriftspolitikken. Disse medlemmer mener at de hovedmål som ble trukket opp ved behandlingen av Reindriftsmeldingen om økologisk, økonomisk og kulturell bærekraft fortsatt må ligge til grunn for utformingen av reindriftsnæringen. Disse medlemmer viser til at et flertall bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet i Innst. S. nr. 28 (1991-92) slo fast at:

«Omsynet til god og sikker økonomi skapt av næringa sjølv, og dermed tryggleik for reindriftsutøvarane, må gå føre ønske om høg sysselsetjing og utjamning. Desse medlemene vil derfor gå mot at det blir sett eit øvre reintal per driftseining. Eit slikt øvre reintal vil også bryta med gamle rettar og samisk tradisjon.»

Disse medlemmer mener tilskuddsordningene innenfor reindriftsavtalen må ha en næringspolitisk målsetning om å sette næringa i stand til å stå på egne bein, og ikke en sosialpolitisk målsetting om å utjevne inntektsforskjeller. Disse medlemmer konstaterer at de senere års vektlegging av inntektsutjevnende virkemidler i reindriftsavtalen ikke har bidratt til å redusere reintallet. Bestemmelsen om at vårflokker på over 600 dyr ikke er tilskuddsberettiget har isteden ført til en todeling av reindriftsnæringa; mellom de økonomisk uavhengige som ikke gis tilstrekkelige incentiver til å redusere reintallet og dem som har havnet i et økonomisk avhengighetsforhold med tilhørende pålegg om nedslakting. Disse medlemmer er derfor tilfreds med at den fremforhandlede reindriftsavtalen for 1999/2000 tar lærdom av dette og innrømmer næringsutøvere i tiltaksdistrikter med mer enn 600 rein i vårflokken produksjonstilskudd, kalveslakte- og tidligslaktetilskudd. I påvente av en mer omfattende omlegging av forvaltningspolitikken for beiteressursene etterlyser disse medlemmer en sterkere vektlegging av virkemidler som bidrar til redusert beitepress. Kalveslakt- og tidligslaktetilskudd er eksempler på slike virkemidler. Skal slike tilskudd være virkningsfulle må de ytes uavhengig av reinflokkenes størrelse.

Disse medlemmer har merket seg at det flate driftstilskuddet til driftsenheter i Troms nå utvides til Nordland. Disse medlemmer mener en tilskuddsordning som er basert på et flatt tilskuddsbeløp på kr 80 000 per driftsenhet under forutsetning av en dokumentert leveranse på 800 kg kjøtt til godkjent slakteri, må betraktes som ekstraordinær. Uavhengig av dokumenterte behov for økonomisk hjelp er det grunn til å være kritisk til en støtteordning som kan føre til at det blir utbetalt støtte på opptil 100 kr per kg levert kjøtt, eller omkring det dobbelte av prisen på kjøttet.

Disse medlemmer er klar over at dersom målene for reindriftspolitikken skal nås, må det skje en reduksjon av det samlede reintallet, antall driftsenheter og antall utøvere i næringen. Reindrifta må tilpasses beitegrunnlaget. Samtidig må reindrifta organiseres og ha en struktur som sikrer et godt økonomisk utbytte for reindriftsfamilien. Disse medlemmer etterlyser et regime som gjør den enkelte driftsenhet eller familie ansvarlig for sitt eget ressursgrunnlag. Dette krever at det for den enkelte driftsenhet tildeles egne beiteteiger på basis av historiske rettigheter. For å oppnå dette mener disse medlemmer det bør settes i gang en prosess i regi av Jordskifteverket. Det er naturlig at driftsenhetene defineres med utgangspunkt i reindriftsfamilien, og tildeles beiterettigheter som gir et rimelig utkomme både for eldre og yngre generasjoner. Det må være opp til den enkelte familie å organisere seg, eventuelt fordele reinen mellom seg innenfor beitegrunnlaget på de tildelte teigene.

Disse medlemmer understreker at man i den konkrete ressurssituasjonen som nå foreligger i Finmark så langt som mulig må søke frivillige løsninger som reduserer reintallet. Disse medlemmer mener det skal en meget sterk faglig begrunnelse til før det er akseptabelt å gjennomføre tvungen nedslakting, med det sterke inngrepet i den private eiendomsrett det innebærer. Dersom en slik nedslakting er nødvendig er det en forutsetning at det slaktes en like stor andel av hver flokk, uavhengig av flokkens størrelse.

3. Komiteens tilråding

Komiteen har ellers ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre slikt

vedtak:

På statsbudsjettet for 1999 gjøres følgende endringer:

I.

Utgifter:

II.

Stortinget samtykker i at Landbruksdepartementet kan omdisponere inntil 3,0 mill. kroner av overført beløp på kap. 1151 post 75 til finansiering av tiltak mot radioaktivitet i reinkjøtt.

III.

Stortinget samtykker i at Landbruksdepartementet kan omdisponere inntil 4,0 mill. kroner av overført beløp på kap. 1151 post 75 til finansiering av tiltak etter krisevinteren 1996/97 i Finnmark og Troms og til tiltak for å avhjelpe situasjonen for enkelte driftsenheter i Troms, Nordland og Sør-Trøndelag/Hedmark etter flere år med vedvarende tap.

Oslo, i næringskomiteen, den 3. juni 1999.