4. Rehabilitering i spesialisthelsetenesta
Målet for medisinsk rehabilitering i spesialisthelsetenesta er å imøtekomme kliniske behov som overstig kommunane sitt ansvar og deira kompetanse. Spesialisthelsetenesta skal òg rettleie og gi råd til kommunane.
Det blir uttala at dei fylkeskommunale tenestene innanfor habilitering og rehabilitering i mange tilfelle synest å vere prega av mangelfull samordning og samhandling. Ei kartlegging gjennomført av departementet tyder på at fleire pasientgrupper ikkje får eit tilfredsstillande rehabiliteringstilbod. Dette gjeld mellom anna personar med progredierande nevrologiske lidingar, lidingar i muskel- og skjelettsystemet, multitraumetilstandar, traumatiske og moderate hovudskadar, følgjetilstandar etter kreft og personar med sansetap.
For å tydeleggjere kva funksjonskrav som bør stillast til medisinsk habilitering og rehabilitering i fylkeskommunen, vil departementet utarbeide ei forskrift om medisinsk rehabilitering med heimel i ny lov om spesialisthelseteneste. Det blir uttala at planutvala i helseregionane bør setje ned fagråd for rehabilitering og habilitering, der tenester for både barn og vaksne inngår. Sosial- og helsedepartementet vil vidare følgje opp ny lov om spesialisthelseteneste som innfører ei ordning med fast kontaktperson for innlagde pasientar, av desse også rehabiliteringspasientar.
Departementet legg til grunn at rehabilitering av kreftpasientar må vere fundert på dei same prinsippa som gjeld for rehabilitering av andre pasientar, mellom anna eit individuelt brukarperspektiv, fokus på den totale livssituasjonen og på tilbod så nær lokalmiljøet som råd er. Ein gjennomgang som departementet har gjort av rehabiliteringstilbodet i fylkeshelsetenesta, kan tyde på at rehabiliteringstenestene ikkje i tilstrekkeleg grad orienterer seg mot dei rehabiliteringsbehova kreftpasientar har. Departementet føreset at helsetenesta vurderer og tilbyr rehabiliteringstiltak til alle som har behov for slike tiltak, også kreftpasientar. Departementet ser det ikkje som formålstenleg å etablere særskilde rehabiliteringstiltak for kreftpasientar. Departementet vil elles peike på det ansvaret sjukehusa har for å gi pasientar med kreft nødvendig informasjon for at pasienten kan fungere med sjukdomen sin eller med dei problema som sjukdomen eller behandlinga har ført med seg. Departementet ser på styrking av informasjonstiltak overfor pasientar med kreft og andre sjukdomar som ei særleg utfordring.
Sosial- og helsedepartementet vil i samband med arbeidet med dei regionale helseplanane syte for at alle helseregionar utviklar spesialiserte tilbod og kompetansebasar innanfor medisinsk rehabilitering gjennom eigne planar for rehabilitering. Kva oppgåver regionsjukehusa skal ha, og korleis kompetansen skal overførast til fylkeskommunar og kommunar, skal omtalast særskilt. Departementet vil seinare komme tilbake med tilrådingar om forma på og innhaldet i ein slik plan.
Når det gjeld finansiering av rehabilitering i spesialisthelsetenesta, vil Sosial- og helsedepartementet føre vidare den øyremerkte tilskotsordninga til medisinsk rehabilitering, basert på objektive kriterium frå 1999. Systemet med innsatsstyrt finansiering vil bli tilpassa slik at det betre reflekterer ressursbruken innanfor medisinsk rehabilitering. Vidare vil departementet setje ned ei arbeidsgruppe som innan utgangen av 1999 skal vurdere om det er behov for endringar i folketrygda sitt refusjonssystem i forhold til rehabiliteringspasientar. På sikt vil departementet vurdere ei harmonisering av finansieringsordningar for rehabiliterings-pasientar.
Når det gjeld dei fylkeskommunale spesialsjukeheimane, tilrår departementet ei gradvis utflytting for dei som ønskjer det, og ei avvikling av langtidsplassane, i hovudsak med hjelp av eksisterande tilskotsordningar. Det er sett ned ei interdepartemental arbeidsgruppe for å sjå nærare på finansieringa av tiltak for særleg ressurskrevjande brukarar i kommunane. Eventuelle forslag til endringar vil bli lagde fram i kommuneøkonomiproposisjonen for år 2000. Sosial- og helse-departementet vil leggje til rette for formidling av erfaringar mellom fylkeskommunane for få til vidare omdanning av spesialsjukeheimane.
Komiteen slutter seg i store trekk til den målsettinga som er trukket opp for rehabilitering i fylkeshelsetjenesten, og komiteen vil spesielt vise til det ansvar som spesialisthelsetjenesten har for å bistå kommunene med råd og veiledning i spørsmål knyttet til rehabilitering og habilitering.
Komiteen er enig i at fylkeskommunenes tjenester innenfor habilitering og rehabilitering synes å være preget av mangelfull samordning og samhandling. Komiteen ser det som viktig at det etableres en bedret kontakt til det lokale nivået og at det på lokalt nivå finnes en enhet eller koordinator som har et overordnet ansvar for rehabilitering og habilitering.
Komiteen viser til den økningen som har funnet sted når det gjelder omfanget av slagenheter og rehabiliteringsteam og ser meget positivt på dette, men komiteen registrer også det faktum at flere pasientgrupper ennå ikke får et tilfredsstillende rehabiliteringstilbud.
Komiteen har merket seg den store betydning rehabiliteringsteamene har for at pasientene skal få et helhetlig opplegg helt fram til å kunne fungere i eget lokalmiljø og i forhold til arbeid, utdanning, fritidstilbud m.v. Komiteen ser på rehabiliteringsteamenes kontakt mellom sykehus og kommunehelsetjenesten som meget viktig for å sikre en god og trygg oppfølging av den enkelte pasient og for at viktig kompetanse skal bli overført. Komiteen er av den oppfatning at behovet for slike rehabiliteringsteam er godt dokumentert og at erfaringen tilsier at slike tilbud må bli tilgjengelig i rimelig nærhet til alle kommuner. Komiteen ser det som en viktig oppgave å sikre driften av de etablerte rehabiliteringsteam og samtidig få etablert slike team i de regioner der tilbudet fortsatt mangler.
Komiteen kan ikke slutte seg til at habiliteringsbegrepet bare skal begrenses til å gjelde barn og unge under 18 år. Komiteen viser til at en slik avgrensning bl.a. medfører at tiltak for voksne personer med psykisk utviklingshemning eller med andre medfødte funksjonshemninger blir benevnt som rehabilitering og ikke som habilitering. Komiteen ser på habilitering som et målrettet arbeid for å bygge opp og støtte funksjoner, samspill og livskvalitet hos mennesker med tidlig ervervede eller medfødte funksjonshemninger, mens komiteen ser på rehabilitering som et arbeid med konsekvenser av en sykdom eller skade som har oppstått etter normalutvikling. Komiteen mener ut fra denne vurderingen at habiliteringsbegrepet er mer dekkende i forhold til å beskrive de tjenester som er forbeholdt mennesker med tidlig ervervede eller medfødte funksjonshemninger, og komiteen mener at dette må gjelde også etter at personen er fylt 18 år.
Komiteen har merket seg at bl.a. Norsk Forbund for Utviklingshemmede og framtredende fagfolk klart har gitt uttrykk for at habilitering er det mest logiske begrep når det dreier seg om mennesker med tidlig ervervet eller medfødt utviklingshemning.
Komiteen vil presisere at habilitering er en tverrfaglig spesialisert tjeneste, som ikke må forveksles med pleie- og omsorgstilbudene, og komiteen ser ut fra dette ingen grunn til at habilitering skal kunne karakteriseres som særomsorg.
Komiteen har merket seg at begrepet habilitering er brukt spesielt for tilbudet til barn og unge fram til 18 år, og at tilbudet for alle etter fylte 18 år benevnes som rehabilitering.
Komiteen har videre merket seg at en slik avklaring har vært foreslått og søkt praktisert i flere år, bl.a. etter anbefaling fra Statens helsetilsyn. Komiteen vil understreke at behovet for rehabilitering og habilitering må ivaretas uansett på hvilket aldersnivå man er, men vil også påpeke at det er svært uheldig om habilitering av voksne personer blir en særomsorg. Komiteen mener det vil være flere fordeler ved å samle alle ressurser innenfor rehabilitering/habilitering for å gi voksne personer med slike behandlings- og omsorgsbehov et best mulig tilbud. Samordnet organisering vil gi flere ressurser og større bredde, noe som er i tråd med et generelt ønske og behov for tverrsektorielt og tverretatlig samarbeid. Kompetansen innen habilitering og innen rehabilitering kan tilføre hverandre både faglige og erfaringsmessige kunnskaper som vil gi en styrket og bedre helhet. Komiteen mener at et framtidig rehabiliteringstilbud for voksne skal inneholde tjenester som ivaretar både habilitering og rehabilitering ut fra hvilke tilbud tjenestemottaker har.
Innenfor rehabiliteringstilbudet for voksne skal det drives et målrettet arbeid for å bygge opp og støtte funksjoner, samspill og livskvalitet hos mennesker med tidlig ervervede eller medfødte funksjonshemninger. Det vil si habilitering. Samtidig skal det også overfor de som trenger det, arbeides med konsekvenser av en sykdom eller skade som er oppstått etter normalutvikling. Det vil si rehabilitering.
En samordning og samhandling mellom disse oppgavene som habilitering og rehabilitering representerer, vil etter komiteens mening være den beste løsningen for å styrke tilbudet både kvalitativt og kvantitativt og samtidig unngå båstenkning og særomsorg.
Komiteen vil samtidig påpeke at enkeltpersoner som tjenestemottakere kan ha behov for og dermed ha rett til enkeltvedtak etter sosialtjenesteloven. Slike tjenesteopplegg for voksne må da, der det er nødvendig og ønskelig, samordnes med det øvrige rehabiliteringstilbudet.
Komiteen har under arbeidet med meldinga fått informasjon om at unge med revmatiske lidelser faller utenfor habiliteringstilbudene, jf. brev av 19. februar 1999 fra Norsk Revmatikerforbund. Komiteen viser til at følgene ved å få en revmatisk sykdom tidlig i livet kan få store konsekvenser, både på kort og lang sikt, og komiteen ser derfor behovet for at også barn og unge med revmatisme må få tilgang til et kvantitativt og kvalitativt akseptabelt habiliteringstilbud. Komiteen viser til at det er utarbeidet et konsept for innføring av revmakonsulenter ved regionsykehusene. Komiteen ber om at dette konseptet blir vurdert nærmere for etablering.
Komiteen slutter seg til forslaget om å utarbeide en forskrift om medisinsk rehabilitering med hjemmel i ny lov om spesialisthelsetjeneste, og komiteen har tiltro til at en slik forskrift kan bidra til å løfte dette feltet dersom det settes klare krav til hvordan fylkeskommunene skal drive sitt rehabiliteringsarbeid.
Komiteen viser til Stortingets behandling av St.prp. nr. 61 (1997-98) hvor komiteen tok til orde for at rehabilitering av kreftpasienter må sees i sammenheng med en helhetlig gjennomgang av hele rehabiliteringsområdet. Komiteen slutter seg til at også for kreftpasienter må det individuelle brukerperspektivet legges til grunn, men komiteen vil bemerke at denne sykdommen rammer på forskjellige måter, og at det ofte er behov for en omfattende rehabilitering og langtidsoppfølging.
Komiteen viser til at det ved landets rehabiliteringsinstitusjoner nå finnes flere gode og allsidige rehabiliteringstilbud for kreftrammede.
Komiteen viser også til den store betydning som Montebellosenterets kursvirksomhet har hatt for mange kreftpasienter og familiene deres, og at dette er et tilbud som kreftpasienter fra hele landet kan gjøre seg nytte av. Komiteen mener at det er av stor betydning å sikre driften og utvikle Montebellosenteret videre som et landsdekkende tilbud til kreftpasienter fra hele landet.