Vedlegg 2: Pressemelding nr. 24/98 fra Justisdepartementet, datert 6. mai 1998 med bakgrunnsnotat
Pakistanske myndigheter har bekreftet at familien Gholam er pakistanske statsborgere og vil bli akseptert ved retur til Pakistan. Justisdepartementet har gitt familien frist til å returnere til Pakistan innen mandag 11. mai 1998.
Det pakistanske utenriksministeriet har instruert den pakistanske ambassade i Oslo om å være behjelpelig med å få utstedt de nødvendige reisedokumenter for familiens retur til Pakistan. Etter at pakistanske immigrasjonsmyndigheter hadde gitt klarsignal ble familien forsøkt sendt til Pakistan i mai 1997, men ble likevel avvist på flyplassen i Karachi.
Justisminister Aud-Inger Aure peker på at denne saken omhandler grove brudd på utlendingsloven ved at familien Gholam har gitt uriktige opplysninger om sin identitet og nasjonalitet til norske utlendingsmyndigheter. Dette var opplysninger som var avgjørende for at familien i sin tid ble gitt oppholdstillatelse i Norge.
- Vi kan ikke godta at utlendinger ved bruk av uriktige opplysninger skaffer seg et oppholdsgrunnlag i Norge. Vernet av asylinstituttet tilsier at misbruk ved ulovlig innvandring og menneskesmugling tas alvorlig, sier justisministeren.
Familien fikk i oktober 1996 tilbakekalt sine oppholdstillatelser og ble utvist fra Norge. Justisdepartementets vedtak er to ganger prøvd av domstolene. Oslo namsrett la i mai 1997 til grunn at familien Gholam er pakistanske borgere. Ved Borgarting lagmannsretts kjennelse av 23. juni 1997 ble namsrettens beslutning stadfestet.
Familien Gholam hevdet da de uten reisedokumenter kom til Norge i 1990 (far) og 1993 (mor og fire barn) at de var fra Afghanistan. Gholam Hussain ble innvilget oppholdstillatelse grunnet manglende returmulighet, og ektefellen og barna fikk oppholdstillatelse i familiegjenforening. Senere har det fremkommet at familien kom til Danmark på visum som pakistanske borgere for å besøke slektninger der. Visumsøknadene er senere gjenfunnet.
Familien ble forhåndsvarslet om tilbakekall av tillatelser og utvisning i oktober 1995. Gholam Hussain hadde da vært i Norge i knapt fem år, mens ektefellen og barna hadde vært i landet i to år, og hadde hatt gyldig tillatelse i ett og et halvt år. Justisdepartementet har senere vurdert familiens saker påny, men kommet frem til at familien ikke har grunnlag for opphold i Norge.
Etter lagmannsrettens kjennelse i 1997 har barna på nytt søkt om oppholdstillatelse som afghanske borgere. Ved departementets vedtak av i dag er søknadene blitt endelig avslått. Justisdepartementet har ved denne vurderingen lagt vekt på at hjemreisen til Pakistan ikke medfører en familiesplittelse og at barna har levd mesteparten av sitt liv i Pakistan, hvor de også har stor slekt.
Utlendingsmyndighetene har siden 1988/89 hatt mistanke om at en rekke afghanske asylsøkere i Norge - av hazaraopprinnelse - er pakistanske borgere fra byen Quetta. I årene 1991 - 1995 ble i alt 27 påståtte afghanske asylsøkere avslørt som pakistanske borgere (og etniske hazara) fra Quetta, før det ble fattet vedtak. De fleste ble sendt tilbake til Pakistan, et par forsvant.
På bakgrunn av konkrete opplysninger omkring dette forholdet ble det høsten 1994 satt i gang et samarbeid mellom Utlendingsdirektoratet og KRIPOS - det såkalte Quettaprosjektet. Det ble gjennomført et omfattende etterforskningsarbeid med bl.a. tilleggsavhør, språktester, beslag av omfattende bevismateriale og innhenting av visumsøknader i Danmark og Pakistan. KRIPOS samarbeidet med flere politidistrikt i Norge, danske utlendingsmyndigheter og danske Kripos.
I desember 1994 ble det gjennomført en tjenestereise til Quetta med representanter fra Utlendingsdirektoratet, Justisdepartementet og den norske ambassaden i Islamabad. Av de 14 enkeltsakene som ble undersøkt, viste det seg at 13 var pakistanske borgere. Disse opplysningene er senere bekreftet av den videre etterforsk-ningen.
I april 1996 reiste representanter for Utlendingsdirektoratet og KRIPOS til Islamabad. Det ble foretatt kontroll av omkring 21 000 visumsøknader til Norden og Tyskland. Det ble gjenfunnet over 500 søknader fra personer fra Quetta. Av disse ble ca 40 personer identifisert som pakistanske borgere, men bosatt i Norge som borgere av Afghanistan. De involverte hadde kommet til Danmark på pakistanske pass og visum for å besøke familie. Deretter var de blitt smuglet til Norge for å dukke opp som papirløse afghanske asylsøkere som hevdet at de hadde reist ut via Iran.
Etterforskningen i Quetta-prosjektet har vist at det har foregått en omfattende, systematisk og godt organisert menneskesmugling og illegal innvandring fra Quetta til Norge. De involverte er ikke flyktninger. Det er ingenting i sakene som tyder på at de har hatt behov for beskyttelse. De har fått oppholdstillatelse på grunnlag av falsk forklaring både om nasjonalitet, identitet, reiserute og asylgrunnlag for øvrig. Menneskesmugling er ulovlig og belagt med straffeansvar. Allmennpreventive hensyn og vernet av asylinstituttet tilsier at opplysninger om menneskesmugling tas alvorlig av norske utlendingsmyndigheter.
UDI har forhåndsvarslet 44 pakistanere, som i Norge har utgitt seg for å være afghanere, om utvisning på grunn av brudd på utlendingsloven. UDI har fattet 32 vedtak om utvisning i Quetta-saker.
Justisdepartementet har i alt fattet 18 vedtak i Quetta-saker. I 16 saker er det fattet vedtak om utvisning. I en sak er norsk statsborgerskap tilbakekalt. I en sak fikk en pakistansk kvinne avslått sin søknad om fornyet oppholdstillatelse i familiegjenforening. Hun er gift med en utvist pakistaner tilknyttet Quetta-prosjektet.
Justisdepartementet har 13 utvisningssaker i Quetta-prosjektet til behandling. Tilknyttet disse er sju saker om tilbakekall av oppholdstillatelse, eventuelt bortfall av tillatelse. Flere av disse sakene gjelder pakistanske borgere som har kommet til Norge i familiegjenforening.
Seks personer med hazara-bakgrunn er hjemsendt til Quetta. Flere av de hjemsendte innrømmet at de var pakistanske borgere.
I alt seks Quetta-saker har vært prøvd for domstolene. Det foreligger tilsammen 10 dommer og kjennelser. Staten ved Justisdepartementet er frifunnet i samtlige saker.
Hazaraene er et folk av mongolsk opprinnelse. Hazaraene oppfatter seg som etterkommere av 1 000 soldater som Djengis Khan, ifølge legenden, etterlot i Afghanistan.
Hazaraene er nå bosatt i både Afghanistan, Iran og Pakistan. Deres forfedre innvandret fra Afghanistan for ca 100 år siden. Det eksisterer ikke nøyaktige tall med hensyn til hvor mange hazaraer som bor i Pakistan. Det er anslått at det dreier seg om omkring 100 000, mens andre hevder at de utgjør tilsammen 200 000. Det er tradisjonelt nær kontakt mellom hazaraene i Pakistan, både kulturelt, politisk og religiøst. Pakistanske hazaraer har dari - en persisk dialekt - som morsmål, og de er shia-muslimer. De fleste hazaraer bor i byen Quetta i provinsen Baluchistan. Det finnes også hazaraer som er bosatt i Sind-provinsen. Hazaraene i Pakistan er ikke forfulgt og kan som pakistanske borgere, bosette seg hvor de vil i eget land.
Etter norsk lov er utlendinger som søker asyl eller oppholdstillatelse i Norge forpliktet til å oppgi korrekt identitet og nasjonalitet, og ellers forklare seg sannferdig til norske myndigheter, jf utlendingsloven § 44. Det er anledning til å trekke tilbake tillatelser som er gitt for eksempel på bakgrunn av falsk forklaring, samt utvise på grunn av brudd på utlendingsloven. De aktuelle bestemmelsene er utlendingsloven § 13 og utlendingsforskriften § 50 (tilbakekall) og utlendingsloven § 29 (utvisning).
Justisdepartementet har i sin vurdering og beslutning i Gholam-saken (og andre lignende saker) lagt stor vekt på almenpreventive hensyn. Stortinget har vedtatt at illegal innvandring og menneskesmugling er ulovlig og belagt med straffeansvar; utlendingsloven § 47.
Et forslag om å innføre en fem års foreldelsesregel for å kunne tilbakekalle tillatelser gitt i medhold av utlendingsloven har vært på høring og er nå til vurdering i departementet. I forslaget er det gjort unntak for utlendinger som har fått tillatelse etter å ha oppgitt falsk identitet og nasjonalitet.
Gholam-saken er en del av Quetta-prosjektet. Gholam Hussain kom til Norge, som asylsøker, i 1990 uten reisedokumenter. Han hevdet at han var fra Afghanistan. Han ble i likhet med mange likesinnede innvilget oppholdstillatelse grunnet manglende returmuligheter. Senere har det fremkommet at Gholam kom til Norge via Danmark. Han kom til Danmark på visum som pakistansk borger for å besøke en slektning. Visumsøknaden til Danmark er senere gjenfunnet.
I 1993 kom Gholams ektefelle og fire barn til Norge. De hadde ingen reisedokumenter, men hevdet at de var afghanske borgere. Ektefellen og barna fikk oppholdstillatelse i mai 1993 i familiegjenforening. Det har senere fremkommet at ektefellen og barna også kom via Danmark på visum som pakistanske borgere for å besøke slektninger der. Visumsøknadene til Danmark er senere gjenfunnet.
I desember 1994 foretok politiet en ransaking - godkjent av retten - i familiens hjem. Det beslaglagte materialet var meget omfattende og et viktig bevis i saken. Familiens tilknytning til Pakistan er godt dokumentert. Det var intet i materialet som knyttet familien til Afghanistan.
Familien ble forhåndsvarslet om tilbakekall av tillatelser og utvisning i oktober 1995. Gholam Hussain hadde da vært i Norge i fem år, mens ektefellen og barna hadde vært i landet i 2 år, og hadde hatt gyldig tillatelse til opphold i omkring 1 og 1/2 år. Utlendingsdirektoratet trakk familiens tillatelser tilbake i januar 1996, og fattet samtidig vedtak om utvisning. Disse vedtakene ble opprettholdt av Justisdepartementet i oktober 1996. Begjæring om omgjøring ble avslått i januar 1997.
I vurderingen av om utvisningen av familien er et uforholdsmessig inngrep, har en for Gholam Hussains vedkommende, blant annet lagt vekt på at han kom til Norge i voksen alder, 38 år gammel. Han har hele tiden vært klar over at hans opphold i Norge bygger på uriktige forutsetninger. Han har ikke hatt arbeid, og han var i retten ikke i stand til å forklare seg på norsk, til tross for 7 års botid. Ektefellen kom til Norge først da hun var 41 år gammel.
I Namsrettens kjennelse fra mai 1997 fikk staten medhold i at familien kunne sendes ut av landet. Etter at pakistanske immigrasjonsmyndigheter hadde gitt klarsignal ble familien forsøkt sendt til Pakistan i mai 1997, men ble likevel avvist på flyplassen i Karachi. Namsrettens kjennelse ble opprettholdt i kjennelse fra Borgarting lagmannsrett i juni 1997.
Etter lagmannsrettens kjennelse har barna på nytt søkt om oppholdstillatelse som afghanske borgere. Søknadene er blitt endelig avslått av Justisdepartementet i dag. Det er lagt vekt på at hjemreisen til Pakistan ikke vil medføre en familiesplittelse. Barna har også levd mesteparten av sitt liv i Pakistan hvor de har stor slekt. Videre har en lagt vekt på at foreldrene selv må ta et visst ansvar for den situasjonen som familien samlet sett har kommet opp i.
Departementet har imidlertid funnet å ville omgjøre de tidligere utvisningsvedtakene for barna. Barna er således oppholdsnektet, men ikke utvist slik som foreldrene.