Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Morten Olsen og Jan Petter Rasmussen, fra Fremskrittspartiet, Jan Simonsen og Jørn L. Stang, fra Kristelig Folkeparti, Finn Kristian Marthinsen og Åse Wisløff Nilssen, fra Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs og fra Senterpartiet, Tor Nymo, har merket seg at vi i disse sakene står overfor et systematisk lovbrudd i forhold til norske utlendingsmyndigheter og at både Utlendingsdirektoratet og KRIPOS, gjennom det såkalte Quetta-prosjektet har måttet utføre et stort etterforskningsarbeid med bl.a. tilleggsavhør, språktester, beslag av omfattende bevismateriale og innhenting og gjennomgang av visumsøknader i Norge og Pakistan. I dette arbeidet har KRIPOS måttet samarbeide med flere politidistrikter i Norge, danske utlendingsmyndigheter og danske Kripos. Komiteen vil vise til de betydelige ressurser, både personellmessig og økonomisk, som er gått med til denne etterforskningen.

Det vises for øvrig til Justisdepartementets pressemeldinger av hhv. 6. mai og 17. desember 1998 som følger som vedlegg 2 og 3 til innstillingen.

Komiteen vil understreke at illegal innvandring og menneskesmugling er ulovlig og belagt med straffeansvar etter utlendingslovens § 47. Komiteen er opptatt av de allmennpreventive hensynene i slike saker, nettopp fordi de er så omfattende, så kompliserte og så vanskelige å etterforske. Komiteen legger vekt på at det hverken av etiske eller praktiske hensyn må godtas en praksis hvor ulovlig opptreden i forhold til norske myndigheter gir preferanse for å få opphold og senere statsborgerskap i Norge.

Komiteen har merket seg at departementet henviser til at "amnestiet ble gitt av flere grunner", bl.a. at de fleste involverte har hatt langt opphold i Norge og at et stort antall av de berørte personene er barn.

Komiteen vil i utgangspunktet uttrykke skepsis til bruk av amnesti som generelt virkemiddel, og vil advare mot en praksis der uærlig og uredelig adferd gir oppholdstillatelse.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, erkjenner allikevel at dette vedtaket er gjort innenfor det som må antas å være departementets myndighetsområde og henviser i den forbindelse til brev fra Stortingets administrasjon til justiskomiteen 30. april 1999 jf. vedlegg 4. Flertalletviser derfor til sine merknader når det gjelder departementets behandling av saken og foreslår at dokumentet vedlegges protokollen.

Flertallet vil allikevel påpeke at departementet i brev til justiskomiteen 12. februar 1999 understreker at norske myndigheter må kjenne den rette nasjonaliteten og identiteten til de personene det gjelder og at man bare godtar fremleggelse av ekte og gyldige henholdsvis pakistanske og thailandske nasjonalitetspass. Flertallet slutter seg til departementets presisering at konsekvensen av ikke å oppfylle disse betingelsene er at de aktuelle personene ikke vil bli omfattet av amnestiet og at de i så fall må returnere til sine hjemland. Flertallet viser til at den tidsfristen som ble fastsatt i brev til de berørte asylsøkerne nå er gått ut, og ber om at Stortinget på en egnet måte blir informert om hvordan sakene er avsluttet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre reagerer sterkt på at disse sakene har fått utvikle seg over så vidt lang tid. Det skaper en uheldig situasjon for asylsøkerne og unødvendig ressursbruk. Disse medlemmer viser til pressemeldingen av 6. mai og 17. desember 1998 hvor det fremgår at departementet er av den klare oppfatning at personer omfattet av Quetta-prosjektet ikke oppfyller vilkårene for opphold. Da er det etter disse medlemmers oppfatning et svært uheldig signal å sende at man gjennom trenering og uærlighet kan oppnå opphold. Disse medlemmer mener at departementet i disse sakene ikke skulle ha gitt et slikt amnesti, og forutsetter at praksis med utsendelse i de tilfeller hvor asylsøker har gitt feil opplysninger opprettholdes i fremtiden.

Disse medlemmer reagerer også på den form som amnestiet er gitt. Dersom man nå får tilståelse for at personene omfattet av prosjektene har svindlet, vil det ha en ytterligere negativ signaleffekt. Dessuten plasseres personene omfattet av amnestiet i en komplisert valgsituasjon, fordi vilkåret for å få amnesti er at de gir opplysninger som de etter utlendingslovens § 47 kan straffes for i neste omgang. Dette er etter disse medlemmers oppfatning en klar undergravning av prinsippet om at mistenkte i straffesaker kan nekte å avgi forklaring.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at vedtaket om betinget amnesti for utlendinger som omfattes av de såkalte Quetta- og Laos-prosjektene er i strid med de signaler og retningslinjer som er gitt av Stortinget for behandling av utlendingssaker. Det er derfor naturlig at et slikt omfattende amnesti som angår store grupper asylsøkere blir vurdert av Stortinget. I tråd med de synspunktene som fremkommer ovenfor, og med henvisning til argumentasjonen i Dokument nr. 8:25 (1998-99) fremmer disse medlemmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen omgjøre sitt vedtak om betinget amnesti for utlendinger som omfattes av de såkalte Quetta- og Laos-prosjektene.»