FO § 60 første ledd bestemmer at representantene har taushetsplikt for alle saker som behandles for lukkede dører i Stortinget eller avdelingene, og dessuten for behandlingen av slike saker i komiteene. Taushetsplikten etter § 60 må anses å gjelde også for forhandlingene i den utvidede utenrikskomité, som etter FO § 13 sjette ledd skal holdes hemmelige hvis ikke annet uttrykkelig bestemmes, og tilsvarende for EØS-utvalget ifølge § 13 a siste ledd. Etter § 60 annet ledd skal representantene gi skriftlig taushetserklæring første gang de møter.

Straffeloven (lov av 22. mai 1902 nr. 10) § 121 bestemmer at den som forsettlig eller grovt uaktsomt krenker taushetsplikt som i henhold til lovbestemmelse eller gyldig instruks følger av hans tjeneste eller arbeid for statlig eller kommunalt organ, straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder. Bestemmelsen rammer også taushetsbrudd etter at vedkommende har avsluttet tjenesten eller arbeidet. Paragrafen fikk denne utformingen ved lovendring av 27. mai 1977 nr. 40. Før lovendringen fastsatte den straff for offentlig tjenestemann som uten skjellig grunn åpenbarer hva som i tjenestens medfør er blitt ham betrodd eller ved lov eller annen gyldig bestemmelse er betegnet som tjenestehemmelighet. Det er alminnelig antatt at straffelovens § 121 - både før og etter lovendringen i 1977 - rammer ikke bare embets- og tjenestemenn, men også innehavere av verv som vedkommende er valgt eller oppnevnt til, bl.a. stortingsrepresentanter.

Ansvarlighetsloven (lov av 5. februar 1932 nr. 1 om straff for handlinger som påtales ved riksrett) bestemmer i § 14 at hvis noe medlem av regjeringen eller Stortinget gjør seg skyldig i slik forbrytelse som nevnt i straffeloven § 121, straffes vedkommende med bøter eller med hefte eller fengsel inntil 5 år.

Bestemmelsen i FO § 60 må sees som en "gyldig instruks" i forhold til straffeloven § 121. En stortingsrepresentant som bryter taushetsplikt som følger av FO § 60, kan derfor straffes.

Endringen av straffeloven § 121 skjedde samtidig med at generelle regler om taushetsplikt ble tatt inn i forvaltningsloven (lov av 10. februar 1967) §§ 13 flg. Disse gjelder bare taushetsplikt til vern om private interesser, jf. § 13, som fastsetter taushetsplikt om 1) "noens personlige forhold", og 2) "tekniske innretninger og fremgangsmåter samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den som opplysningen angår". Før lovendringen i 1977 fulgte det i noen grad direkte av straffeloven § 121 hva som skulle til for et taushetsbrudd, nemlig uten skjellig grunn å røpe opplysninger som var "betrodd" vedkommende. Det er nærliggende å anta at også stortingsrepresentanter som ble "betrodd" opplysninger av privat karakter under utøvelsen av stortingsvervet, kunne rammes av denne bestemmelsen. Etter lovendringen derimot, viser bestemmelsen bare til taushetsplikt som følger av lov eller instruks. Forvaltningsloven gjelder ikke for Stortinget, jf. § 4 siste ledd, dermed gjelder heller ikke denne lovens regler om taushetsplikt for stortingsrepresentantene. Følgen av dette er at det nå verken fins lov eller instruks som pålegger representantene taushetsplikt av hensyn til private interesser, bortsett fra FO § 60.

Taushetsplikt som har til formål å verne om offentlige interesser, følger dels av andre lovbestemmelser, dels av instrukser. Blant de sistnevnte er særlig Sikkerhetsinstruksen og Beskyttelsesinstruksen viktige. Disse er gitt ved kgl. res. og gir regler om gradering av dokumenter, dvs. at den etat som utsteder dokumentet, kan påføre det beskyttelsesgrad. En gradering kan karakteriseres som en instruks om å bevare taushet om innholdet av et bestemt dokument. Den vanlige oppfatning har vært at taushetsplikt som har sitt grunnlag i gradering av dokumenter, anses for å være pålagt alle som i arbeid eller tjeneste for det offentlige får befatning med dokumentet. Derfor har man også sett det slik at stortingsrepresentanter blir pålagt taushetsplikt av forvaltningen ved at de får befatning med graderte dokumenter som oversendes til Stortinget. (Jf. Arvid Frihagen: Taushetsplikt etter forvaltningsloven, s. 153, og Torstein Eckhoff: Forvaltningsrett, 4. utgave s. 458 og 5. utgave v/Eivind Smith s. 433-434). Dermed kan en representants brudd på slik taushetsplikt rammes av straffeloven § 121, fordi taushetsplikten må sies å være fastsatt ved gyldig instruks.

Ved lov av 20. mars 1998 om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven) er det gitt lovregler om sikkerhetsgradering, som skal erstatte en del av reglene i Sikkerhetsinstruksen. Loven ventes å tre i kraft i løpet av 1999-2000. Sikkerhetsloven har i § 12 regler om taushetsplikt for den som får tilgang til sikkerhetsgradert informasjon, og i § 31 regler om straff for bl.a. den som overtrer lovens regler om taushetsplikt. Ifølge § 2 gjelder loven ikke for Stortinget, Riksrevisjonen, Stortingets ombudsmann for forvaltningen og andre organer for Stortinget. I Ot.prp. nr. 49 (1996-97), som ligger til grunn for loven, er det på s. 42 uttalt følgende om forholdet til stortingsrepresentantene:

«Taushetspliktbestemmelsen vil f.eks heller ikke gjelde for stortingsrepresentanter, jf. en bestemmelse i lovforslagets § 2 om at loven ikke gjelder for noe organ for Stortinget. Noen juridiske teoretikere antar at et dokument som er korrekt gradert av et statlig organ, kan skape straffesanksjonert taushetsplikt etter strl § 121 også for enkelte andre som mottar sikkerhetsgradert informasjon, f.eks stortingsrepresentanter (se også ansvarlighetsloven § 14), selv om Sikkerhetsinstruksen ikke gjelder direkte for disse. Noen entydige konklusjoner er det imidlertid ikke mulig å utlede av juridisk teori vedrørende dette spørsmålet. Ved at reglene om sikkerhetsgradering nå foreslås lovfestet og ikke lenger skal være instruksbasert, kan det muligens hevdes at rekkevidden av strl § 121 ("..gyldig instruks..") innsnevres, ved at taushetsplikt som etter lovforslaget følger av sikkerhetsgradering, vil være uttømmende regulert i utkastet § 12. En slik innsnevring kan ikke utelukkes, avhengig av hvilken forståelse av gjeldende rett som en finner å legge til grunn. Denne eventualitet antas imidlertid ikke å få særlig praktisk betydning. Om nødvendig kan en, etter at sikkerhetsloven har virket en stund, vurdere å komme tilbake til Stortinget med forslag om å utvide taushetsplikten til å gjelde f.eks stortingsrepresentanter og/eller enkelte andre som mottar sikkerhetsgradert informasjon uten å være omfattet av sikkerhetsloven som sådan.»

Presidentskapet kan ikke se at disse forholdene ble kommentert i Innst. O. nr. 20 (1997-98) eller debatten i Odelstinget og Lagtinget. Når sikkerhetsloven trer i kraft, blir det etter Presidentskapets oppfatning et mer usikkert grunnlag for å hevde at stortingsrepresentantene har straffesanksjonert taushetsplikt for sikkerhetsgradert informasjon som de får tilgang til, jf. sitatet ovenfor fra odelstingsproposisjonen.

Taushetsplikten etter FO § 60 gjelder nå som nevnt bare for de meget få saker som behandles for lukkede dører i plenum eller avdelingene, dessuten for de hemmelige forhandlingene i den utvidede utenrikskomité og EØS-utvalget. Etter Presidentskapets oppfatning er det behov for å fastslå i skrevne regler at representantene har taushetsplikt ut over dette, både når det gjelder sikkerhetsgradert og beskyttelsesgradert informasjon, og på området for personopplysninger og næringsopplysninger (tilsvarende reglene i forvaltningsloven § 13). Derfor fremmer Presidentskapet forslag om å tilføye i FO § 60 bestemmelser om taushetsplikt for representantene på disse områdene.

For det første foreslås tilføyd at representantene har taushetsplikt om informasjon som er gradert i henhold til Sikkerhetsinstruksen/lov om forebyggende sikkerhetstjeneste eller Beskyttelsesinstruksen. For det andre foreslås tilføyd at det gjelder taushetsplikt for personopplysninger og næringsopplysninger etter mønster av reglene i forvaltningsloven § 13. De presiseringer og unntak som er fastsatt i forvaltningsloven §§ 13 - 13 e, foreslås gjort gjeldende tilsvarende så langt de passer. Taushetsplikten skal gjelde det representantene får kjennskap til under utøvelsen av stortingsvervet, og vil omfatte både skriftlige og muntlige opplysninger.

Også taushetsplikt som vil følge av de nye bestemmelsene i FO § 60, kan straffes etter straffeloven § 121 og ansvarlighetsloven.