Dok. nr. 8:8 - Forslag fra stortingsrepresentant Jan Simonsen m.fl.

Det vises til Justiskomiteens brev av 4 desember 1998.

Stortinget har i forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 1 (1998-99) bedt regjeringen om å foreta en gjennomgåelse av politiets situasjon når det gjelder bekjempelsen av voldskriminalitet og vurdere tiltak som ytterligere kan styrke politiets arbeidssituasjon og gi et bedret rettsvern for den enkelte polititjenestemann. Regjeringen er spesielt bedt om å vurdere om polititjenestemenn under gitte forutsetninger kan avgi vitneprov for retten uten å oppgi sin fulle identitet, og om det bør innføres høyere strafferammer, eventuelt minstestraffer.

Forslag nr. 1 Anonyme politivitner

Forslag nr. 6 Strafferammen straffeloven § 128

Forslag nr. 7 Strafferammen straffeloven § 326

Forslagene i dok. 8:8 (1998-99) som gjelder anonyme vitner, strafferammer og minstestraffer er allerede til behandling i Justisdepartementet.

Forslag nr. 2 Fremskutt våpendepot

Etter Våpeninstruks for politiet § 5 kan politisjef "i henhold til departementets retningslinjer gi tillatelse til å medbringe enhånds skytevåpen i bilpatrulje, eller under utstrykning fra reservetjeneste når dette måtte være nødvendig".

Nærmere retningslinjer er nedfelt i Justisdepartementets rundskriv G-118/95 av 1. august 1989 om ny våpeninstruks for politiet:

«I henhold til departementets retningslinjer kan politisjef gi tillatelse til å medbringe enhånds skytevåpen i bilpatrulje m.v., jfr. våpeninstruksen § 5. Inntil videre kan slik tillatelse bare gis for faste organiserte bilpatruljer som løpende mottar tjenesteoppdrag underveis, og for tjenestemenn i lensmannsetaten som utfører tabellert reservetjeneste. I ethvert tilfelle må det foreligge et aktuelt og politifaglig fundert behov for etablering av en slik ordning".

Innenfor de kriterier som er trukket opp av departementet, kan følgelig politisjef lokalt gi tillatelse til fremskutt lagring av våpen i kjøretøy. At avgjørelsesmyndigheten etter Våpeninstruksen er lagt til lokal politimester må sees i sammenheng med at denne type spørsmål best kan vurderes lokalt hvor man sitter med kunnskap om lokale forhold, behov og tjenestemennenes innstilling til fremskutt lagring av våpen.

Justisdepartementet gjennomførte i 1997 en kartlegging av i hvilken grad det i landets politidistrikt var besluttet fremskutt lagring av enhånds tjenestevåpen.

Undersøkelsen viste at det først og fremst var i Østlandsområdet at man hadde benyttet mulighetene til fremskutt lagring. Ved mange tjenestesteder så man ikke behov for permanent ordning med fremskutt lagring.

Ut fra at regelverket allerede i dag åpner for fremskutt lagring av enhånds tjenestevåpen, ser jeg ikke behov for å endre dette.

Forslag nr. 3 Våpensituasjonen og opplæring

Justisdepartementet har oversikt over antall og fordeling av tjenestevåpen i politi- og lensmannsetaten. Generelt må tjenestevåpen skilles mellom en- og to-håndsvåpen. Når det gjelder en-håndsvåpen (revolver) er det tilnærmet 100 % dekning mht at hver operativ tjenestemann har utlevert eget våpen.

Et tilfredsstillende antall to-håndsvåpen (MP 5 - maskinpistol) er fordelt til alle politidistrikt for å ha et forsvarlig beredskapsnivå av såkalte "forsterkningsvåpen". Retningslinjene er at politimestrene må etablere praktiske rutiner som bl.a. sikrer forsvarlig disponering av tildelte MP 5, når samme tjenestevåpen benyttes av flere politimenn. Dette er i tråd med hva utenlandske bevæpnede politikorps forholder seg til. Til orientering er det ikke kjent at andre utenlandske politikorps dimensjonerer antall to-håndsvåpen iht antall operative polititjenestemenn.

I tillegg er det fastsatt og pålagt politidistriktene å ha et antall såkalte skarpskyttere. Hovedoppgaven er å være observasjonspost og støttevåpen for egne mannskaper. Det er her en meget tilfredsstillende beredskap.

Det er også fordelt et antall gassgevær (to-håndsvåpen) til alle politidistrikter.

Politiet gjennomfører årlig pålagt politioperativ opplæring innenfor flere disipliner, herunder skytetrening. Det er summen av instruksjon, praktiske øvelser og egenerfaring, som skal sette tjenestemannen bedre i stand til å løse oppgavene. Opplæringen er delt inn i nivåer avhengig av hvilken funksjon man har. Justisdepartementet har utarbeidet retningslinjer for denne virksomheten.

Nivået for opplæringen av politioperativ personell er i Norge minst på høyde med de andre nordiske land.

Generelt skal alle polititjenestemenn årlig gjennomføre skytetrening, mens det personell som er pekt ut av politisjef skal gjennomføre årlig godkjenningsprøve etter program fastsatt av Justisdepartementet.

Politidistriktene har hittil fått tildelt særskilte øremerkede midler og ammunisjon til å gjennomføre årlig politioperativ opplæring.

Generelt er polititjenestemannens egensikkerhet avhengig av en rekke faktorer i form av f.eks. egne ferdigheter, målrettet opplæring og tidsmessig materiell og utstyr. Politiet er de siste årene tilført utstyr i form av våpen og verneutstyr. I tillegg til den årlige politi-operative opplæring for den enkelte, er det flere andre typer kurs. Dette gjelder bl.a. kurs for operative ute-ledere og kurs i stabstjeneste. Videre holder Politihøgskolen kurs i praktisk pedagogikk. Målet med dette kurstilbudet er å holde en høyt faglig og pedagogisk kvalitet på den politioperative opplæringen.

Forslag nr. 4

Forsettlig og overlagt drap på en offentlig tjenestemann kan medføre lovens strengeste straff – fengsel i 21 år, eventuelt særreaksjon. Det er derfor ikke mulig å heve strafferammen innenfor det reaksjonssystem vi har i dag. Livstidsstraffen ble opphevet i den alminnelige straffelovgivning i 1981. Etter Justisdepartementets syn ivaretar lengstestraffen på fengsel i 21 år og reglene om særreaksjoner de hensyn som livstidsstraffen tidligere skulle ivareta. Departementet kan ikke se at det er grunn til å gjeninnføre regler om livstidsstraff.

Forslag nr. 5

Grov vold mot en offentlig tjenestemann vil i tillegg til straffeloven § 127 kunne rammes av straffeloven § 231, hvor minstestraffen er fengsel i 21 år og lengstestraffen fengsel i 15 år. Strafferammen er altså strengere enn forslagsstillerne går inn for.