Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Jan Petter Rasmussen og Ane Sofie Tømmerås, fra Fremskrittspartiet Jan Simonsen og Jørn L. Stang, fra Kristelig Folkeparti, Finn Kristian Marthinsen og Åse Wisløff Nilssen, fra Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs, og fra Senterpartiet, Tor Nymo, vil understreke betydningen av at polititjenestemenns sikkerhet ivaretas på best mulig måte, og at de ikke utsettes for unødvendige farer.
Komiteen viser til at det i dokumentet er fremmet forslag om forskjellige tiltak som skal gjøre polititjenestemenns sikkerhet bedre, og at Justisdepartementet har kommentert forslagene i brev til komiteen datert 4. februar 1999, jf. vedlegg.
Komiteen viser til at Stortinget i forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 1 (1998-99) vedtok følgende forslag (Budsjett-innst. S. nr. 4, II, side 39):
«Stortinget ber Regjeringen foreta en gjennomgang av politiets situasjon når det gjelder bekjempelse av voldskriminalitet og vurdere tiltak som ytterligere kan styrke politiets arbeidssituasjon og gi et bedret strafferettslig vern for den enkelte polititjenestemann.
– Det vurderes i den forbindelse om polititjenestemenn under gitte forutsetninger kan avgi vitneprov for retten uten å måtte oppgi sin fulle identitet.
– Når det gjelder ytterligere rettslig vern vurderes å innføre høyere strafferammer, eventuelt også minstestraffer.»
Komiteener tilfreds med at dette arbeidet er satt i gang.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at Justisdepartementet bl.a. på bakgrunn av ovennevnte vedtak allerede arbeider med forslag om å åpne for anonym vitneførsel i nærmere angitte tilfeller.
Flertallet finner derfor ikke grunn for Stortinget til å fatte et nytt vedtak som gjelder anonyme vitner så kort tid etter at vedtak ble gjort i forbindelse med St.prp. nr. 1 (1998-99).
Flertallet foreslår at forslaget vedlegges protokollen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet minner om at den kriminaliteten som utføres i Norge er blitt langt hardere de siste årene. Det har skjedd en kraftig internasjonalisering, og kriminaliteten er blitt bedre organisert. Bruk av våpen er utbredt, og polititjenestemenn er oftere enn tidligere utsatt for alvorlige trusler og voldshandlinger. I denne situasjoner mener disse medlemmer at det er behov for umiddelbare tiltak, og at utredninger og vurderinger som skyter konkrete tiltak ut i tid er et utslag av mang-lende politisk handlekraft. Disse medlemmer er kjent med at departementet under behandlingen av St.prp. nr. 1 (1998-99) i november 1998 ble bedt om å vurdere enkelte tiltak, men mener at det nå, 5 måneder senere, er helt nødvendig å pålegge departementet å fremme konkrete tiltak.
Disse medlemmer minner om at komiteen gjennom høringsrunder med Oslos politimester er gjort kjent med de mange og alvorlige truslene som polititjenestemenn er blitt utsatt for, og at komiteen derfor burde ha beslutningsgrunnlag nok til å be departementet fremme konkret forslag om å tillate at det blir ført anonyme politivitner for norske domstoler - i tråd med forslaget i dokumentet. En slik adgang vil være nyttig å bruke i de tilfellene der vi står overfor miljøer som truer med å sette politimannen eller medlemmer av hans familie i fare dersom tjenestemannen vitner i retten. Det bør også være aktuelt å bruke anonyme politivitner i de tilfellene der politimannens identitet vil skade videre etterforskning mot et spesielt miljø.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Regjeringen allerede arbeider med forslag om å åpne for anonym vitneførsel i nærmere angitte tilfeller. At forslaget fra Fremskrittspartiet dermed kan virke overflødig, er ikke til hinder for å støtte forslaget når det først er fremmet. Disse medlemmer understreker videre at det viktigste nå er å få fortgang i departementets arbeid, slik at en lovproposisjon om dette kan behandles av Stortinget så snart som mulig.
Disse medlemmer stiller seg derfor bak forslag nr. 1.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer etter dette følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om nødvendige lovendringer slik at det blir tillatt å føre anonyme politivitner for norske domstoler, og slik at polititjenestemenn som ikke opptrer anonymt får lovbestemt rett til ikke å oppgi personalia utover tjenestenummer.»
Når det gjelder forslag 2 i Dokumentet om fremskutt våpendepot, viser komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, til våpeninstruksens § 5 og Justisdepartementets rundskriv G-118/95 av 1. august 1989. I henhold til disse reglene kan den lokale politisjefen gi tillatelse til fremskutt lagring av våpen i kjøretøy. Flertallet mener det er riktig at denne myndigheten ligger hos den lokale politimester, da det må antas at man på lokalt nivå har best mulig forutsetninger for å avgjøre behovet for fremskutt våpenlagring.
Flertallet ønsker ikke å påtvinge landets politimestre fremskutt våpendepot der de selv ikke ønsker det eller finner det forsvarlig. Flertallet har tillit til at politimesteren som øverste ansvarlige tar oppgaven med å sikre polititjenestemennenes trygghet alvorlig, og at politimesterens avgjørelser tas i nært samarbeid med politiets verneombud. Det øverste ansvar skal og bør likevel være politimesterens.
Flertallet vil på denne bakgrunn avvise forslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at den økte våpenbruken i kriminelle miljøer, og den økende brutaliteten i disse miljøene, gjør det nødvendig å gjøre våpen lettere tilgjengelig for polititjenestemenn. Disse medlemmer er kjent med at de lokale politimestere har anledning til å innføre ordninger med fremskutt lagring av våpen i kjøretøy. Disse medlemmer er imidlertid også kjent med at Politiets Fellesforbund gjenntatte ganger har påpekt at enkelte politmestere er tilbakeholdne med å akseptere slike ordninger til tross for at tjenestemennene, representert ved sine verneombud, mener at behovet er til stede av hensyn til de ansattes sikkerhet. I slike tilfeller mener disse medlemmer at tjenestemennenes sikkerhet må komme i første rekke. Det vil som regel være tjenestemennene, og ikke den lokale politimesteren, som kommer i faresonen når det oppstår skyteepisoder. Disse medlemmer mener derfor at politimestrene bør pålegges å gjennomføre ordninger med fremskutt våpendepot der verneombudene mener det er nødvendig av hensyn til tjenestemennenes sikkerhet.
Disse medlemmene fremmer følgende forslag :
«Stortinget ber Regjeringen pålegge politimestrene å gjennomføre ordninger med fremskutt våpendepot (utplassering av våpen i sikre anordninger i tjenestebiler) der verneombudene mener det er nødvendig av hensyn til tjenestemennenes sikkerhet.»
Forslag 3 i dokumentet gjelder våpensituasjonen og opplæringen. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at departementet opplyser at det er tilnærmet 100 pst. dekning ved at hver operativ tjenestemann har utlevert eget våpen, og at det er fordelt et tilfredsstillende antall to-håndsvåpen (maskinpistoler) til alle politidistrikt. Departementet viser også til at det er en meget tilfredsstillende beredskap når det gjelder skarpskyttere og at nivået for opplæring er høyt. Det holdes flere typer kurs, og politiet har fått tildelt særskilt øremerkede midler og ammunisjon. Flertallet mener at intensjonen i forslaget allerede er ivaretatt. Flertallet vil etter dette avvise forslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har registrert departementets opplysninger om at så godt som samtlige operative polititjenestemenn i dag har sitt personlige håndvåpen i form av en revolver, og at det er utplassert en del maskinpistoler av typen MP5 til de forskjellige politidistrikt. Departementet mener at det på denne bakgrunn ikke er behov for noen opptrappingsplan, og anser antallet maskinpistoler som er utplassert for å være "tilfredsstillende". Disse medlemmer er uenig i denne konklusjonen, og mener at det er høyst utilfredstillende at det i dag ikke finnes en MP5 maskinpistol til samtlige operative tjenestemenn. I motsetning til revolveren har maskinpistolen et justerbart sikte som gjør det viktig at den tjenestemannen som har finstilt siktet også er den tjenestemannen som benytter våpenet. Det vil øke våpenets treffsikkerhet og redusere risikoen for at skyteepisoden fører til mer alvorlige skader for den det skytes imot enn det som er nødvendig for å uskadeliggjøre vedkommende. På avstander over 10 meter har MP5-våpenet langt bedre treffsikkerhet enn revolveren. Det er derfor dette våpenet som er politiets primærvåpen, mens revolveren er definert som sekundærvåpen. Disse medlemmer vil tilføye at det er behov for å oppjustere maskinpistolene med lasersikte, som vil gjøre at brukerne raskere kommer i skuddposisjon og dessuten vil øke treffsikkerheten. I dag er bare et fåtall av maskinpistolene utstyrt med lasersikte.
Disse medlemmer vil følgelig konkludere med at det er behov for å gjennomgå våpensituasjonen ved landets politidistrikt, og at målsetningen bør være å sikre personlige tjenestevåpen av begge kategorier til samtlige operative tjenestemenn. I tillegg bør det utarbeides en plan for oppjustering av samtlige maskinpistoler med lasersikte. Disse medlemmer mener at det også er behov for en rask utredning av situasjonen når det gjelder trening med skytevåpen. I dag tilbys politiansatte et operativt kurs årlig som varer i 40 timer sammenhengende. Mindre enn 10 timer av denne tiden er avsatt til skytetrening. Mange politifolk har ytret ønske om skytetrening gjennom hele året. Departementet bør vurdere hvordan en slik jevn skytetrening gjennom hele året kan organiseres. Det bør også vurderes om skyteopplæringen ved Politihøgskolen er tilfredsstillende.
Komiteens medlemmer fra Høyre har ingenting imot at statsbudsjettet for 2000 foretar en gjennomgang av tall og fordeling av tjenestevåpen i politi og lensmannsetaten, samt oversikt over opplæring som skytetrening m.v., i noe mer detaljert form enn det som fremkommer i departementets brev av 4. februar 1999 til komiteen.
Disse medlemmer støtter på denne bakgrunn forslag nr. 3, uten nødvendigvis å stille seg bak alle Fremskrittspartiets premisser for forslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer etter dette følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen foreta en rask utredning av våpensituasjonen ved landets politikamre og lensmannskontorer og i forbindelse med statsbudsjettet for år 2000 fremlegge en plan som sikrer samtlige av landets operative polititjenestemenn personlige håndvåpen, og adgang til en tilstrekkelig våpentrening.»
Når det gjelder forslag 4, om fengsel på livstid for drap på offentlig tjenestemann viser komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, til at forsettlig og overlagt drap på offentlig tjenestemann kan medføre lovens strengeste straff, altså 21 år. Det kan også ilegges særreaksjoner. Flertallet mener det er riktig at strafferammen for denne type forbrytelser er på inntil 21 år, da slike ugjerninger bør straffes strengt. Flertallet støtter departementet i at det ikke er grunn til å gjeninnføre regler om livstidsstraff, og vil etter dette avvise forslag 4.
Når det gjelder forslagene 5, 6 og 7 om økte strafferammer for vold og trusler mot offentlig tjenestemann og for å hindre politiets arbeid, viser flertallet igjen til at Stortinget i forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 1 (1998-99) ba Regjeringen om å vurdere å innføre høyere strafferammer, eventuelt også minste-straffer for å gi et bedret strafferettslig vern for den enkelte polititjenestemann.
Flertallet finner det ikke riktig av Stortinget å fatte et nytt vedtak om disse forhold, eller ta stilling til realiteten i forslaget, så lenge departementet opplyser at forslag som gjelder strafferammer og minstestraffer allerede er til behandling i Justisdepartementet.
Flertallet foreslår at forslagene 5, 6 og 7 vedlegges protokollen uten at det tas nærmere stilling til realitetsinnholdet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har merket seg at departementet mener at fengsel i 21 år pluss mulighet for særreaksjoner er tilfredsstillende som mulig straffereaksjon for politidrap. Disse medlemmer er uenig i en slik konklusjon. Straffereaksjonene for drap på polititjenestemenn bør være strengere enn straffereaksjonene for andre drap, fordi polititjenestemenn har en helt spesiell og livsfarlig jobb med å sikre andre menneskers liv, helse og eiendom. I det kriminalpolitiske klimaet vi i dag har, med drapstrusler mot polititjenestemenn fra personer med tilknytning til det organiserte kriminelle miljøet, er det spesielt viktig å gi polititjenestemenn den ekstra beskyttelsen som ligger i at slike drap medfører strengere straffer enn drap ellers ville gjort. Også drap på andre personer enn polititjenestemenn dømmes for øvrig i dag for mildt.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om nødvendige lovendringer slik at forsettlige eller overlagte drap på offentlige tjenestemenn kan medføre fengsel på livstid.»
Disse medlemmer har merket seg departementets opplysning om at grov vold mot offentlig tjenestemann i tillegg til å rammes av straffelovens § 127, også rammes av straffelovens § 231, som har en minstestraff på fengsel i 2 år og en maksimumsstraff på fengsel i 15 år. I praksis vil det bety at en endring av § 127 slik som foreslått ikke vil få noen praktisk betydning. Denne paragrafen gjelder imidlertid for vold utøvd mot samtlige samfunnsborgere og gir ikke polititjenestemenn spesiell beskyttelse. Straffereaksjonene for vold mot polititjenestemenn bør være strengere enn for vold mot andre samfunnsborgere, begrunnet med at politimenn utsetter seg selv for stor fare for sitt eget liv og helse gjennom deres arbeid. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring av straffelovens § 127 slik at dagens maksimumsstraff heves fra 5 år til 10 års fengsel når vold utøves mot polititjenestemenn. Dersom volden er grov settes det en minstestraff på 4 års fengsel og en maksimumsstraff på 21 års fengsel.»
Disse medlemmer viser til det gode resultatet New York-politiet har hatt med sin ikke-toleranse-politikk. Det viser hvor viktig det er å sette grenser for uønsket adferd. Det er nødvendig at ungdom på vei inn i en kriminell løpebane får respekt for politiet og andre øvrighetspersoner. Derfor mener disse medlemmer at det bør innføres skjerpede straffer for vold og trusler mot polititjenestemenn, og for å forhindre politiet i å utføre sitt arbeid.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring i straffelovens § 128, slik at det innføres en minstestraff på 6 måneders fengsel for personer som bruker grove trusler eller tilbud om bestikkelser for å få en offentlig tjenestemann til urettmessig å foreta eller unnlate å foreta en tjenestehandling, og slik at dagens maksimumsstraff heves fra 1 års fengsel til 5 års fengsel når truslene og tilbudene om bestikkelser er rettet mot polititjenestemenn.»
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring av straffelovens § 326, slik at maksimumsstraffen for å hindre eller forsøke å hindre en polititjenestemann i å utføre sin jobb økes fra 6 måneders fengsel til fengsel i inntil 2 år.»
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at forslagene 4, 5, 6 og 7 alle omhandler detaljerte forslag til straffereaksjoner for vold mot polititjenestemenn, samtidig som departementet gjennom vedtaket fattet i tilknytning til behandlingen av Budsjett-innst. S. nr. 4 fra desember 1998 har fått et arbeidsoppdrag om en gjennomgang for å vurdere nettopp slike reaksjoner som minstestraff og strafferammer.
Disse medlemmer finner det ikke riktig av Stortinget å fatte beslutninger om disse forhold så lenge departementet er i gang med sitt arbeidsoppdrag, gitt av Stortinget. På denne bakgrunn bør forslagene 4, 5, 6 og 7 ikke realitetsbehandles nå.
Disse medlemmer understreker samtidig betydningen av at Regjeringen har fortgang i arbeidet både med Metodeutvalget, med saken om anonyme vitner, med egen sak om ransaking for våpen og den vedtatte gjennomgangen av politiets arbeidssituasjon og strafferettslige vern. Det må være et klart mål å kunne fatte vedtak i alle disse sakene i løpet av dette året, 1999.