4.1 Rettsreglene for krisehåndtering

Kommisjonen gir først en oversikt over de rettslige rammer og alternative former for krisehåndtering, over hvordan norske krisebanker generelt ble behandlet, og over apparatet for krisehåndtering. Deretter går kommisjonen nokså detaljert inn på hvordan krisen ble håndtert i de to forretningsbankene hvis aksjer ble "nullet" ved kongelig resolusjon, Kreditkassen og Fokus Bank, og i Den norske Bank. Kommisjonen kommer her også inn på erfaringer fra krise og krisehåndtering i andre land.

Når det gjelder rettsreglene for krisehåndtering viser kommisjonen bl.a. til at opphør av bankvirksomheten ikke følger automatisk av at en bank kommer under minstekravet til kapitaldekning.

Kommisjonen går videre inn på alternativer til den linje i krisehåndteringen som innebar at privat aksjekapital ble skrevet ned til null for å dekke regnskapsførte tap, slik som i Kreditkassen, Fokus Bank og (etter vedtak i bankens egne organer) i Den norske Bank. Det vises til at i debatten har det vært hevdet at andre løsninger enn den som ble valgt for de tre største forretningsbankene, burde ha vært foretrukket.

Lovgivningen åpnet for å sette en bank under offentlig administrasjon og deretter overføre den til "fri virksomhet". En slik modell gir imidlertid ingen anvisning på hvordan bankens problemer med likviditet og/eller soliditet skal løses. Det samme gjelder muligheten for å overføre "råtne" deler av porteføljen i en bank til såkalte "bad banks" på en slik måte at de gjenværende, "friske" deler av banken kan drives videre. I begge tilfeller er det nødvendig å finne frem til nye kilder for risikovillig kapital. Kommisjonen anfører at under bankkrisen i Norge var det ikke lett å finne andre kilder enn staten.

Lovbestemmelsene om offentlig administrasjon av banker og nedskrivning av aksjekapitalen i dag er samlet i lov av 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner. Kommisjonen setter spørsmålstegn ved tre forhold ved denne loven: Kommisjonen påpeker for det første at bestemmelsen i forretningsbankloven § 32 syvende ledd ikke er videreført, idet dette vil innebære hvis man igjen skulle komme i en situasjon av samme type som den som Den norske Bank befant seg i, vil det ikke være hjemmel til å vedta nedskrivning separat for hver kapitalklasse. Kommisjonen reiser videre spørsmål om lovbestemmelsen om nedskrivning av aksjekapitalen etter vedtak av Kongen er i overensstemmelse med EØS-retten. For det tredje bemerker kommisjonen at forarbeidene overhodet ikke går inn på om de vedtak om nullstilling av bankenes aksjekapital som den åpner for, bygger på en prosess som kan regnes som tilfredsstillende sett i forhold til aksjonærene og deres interesser.

Kommisjonen viser til at debatten om muligheten for å stille "garanti" har vært preget av uklarhet om hva slags garantier det siktes til. Kommisjonen skiller mellom garanti overfor bankenes kreditorer og egenkapitalgaranti. Den svenske bankstödsgarantin som det ofte blir vist til, var av den førstnevnte typen. Kreditorgaranti har særlig som mål å avhjelpe eller forebygge akutte likviditetsproblemer i bankene (sammenlignbare virkemidler ble også benyttet i Norge). Slik garanti kan ikke i seg selv sikre bankene soliditet til erstatning for den som de tre store forretningsbankene i Norge hadde tapt.

Kommisjonen anfører at egenkapitalgaranti altså er den eneste formen for garanti som kunne ha avhjulpet det problem som først og fremst rammet de tre bankene, men viser til at heller ikke den svenske staten stilte egenkapitalgaranti uten krav om at aksjonærene skulle stå først til å bære tap. Dermed fremstår egenkapitalgaranti bare som et aktuelt alternativ til tilførsel av preferansekapital når bankens muligheter for å komme seg over krisen med egen hjelp kan antas å være gode. Det samme gjelder andre former for støtte gjennom tilførsel av betingede lån e.l.

Den mulighet som står igjen er dermed statstilskudd til en bank uten krav om at eierne først tar sin del av tapene. I resultat vil en slik løsning måtte innebære kapitaloverføring fra staten til bankaksjonærene uten tilsvarende motytelser fra aksjonærenes side. Noe slikt hadde aksjonærene åpenbart ikke krav på, og en slik linje ble heller ikke ført i våre naboland. Kommisjonen viser til at i Stortinget var det tvert imot bred støtte for at krisehåndteringens formål var å redde det finansielle systemet, ikke å støtte bankenes aksjonærer.

Kommisjonen gir videre en oversikt over hvordan krisebanker generelt ble behandlet og over apparatet for krisehåndtering. Kommisjonen presiserer betydningen av å skille mellom håndteringen av banker som ble nullet ved ensidig vedtak av staten ved kongelig resolusjon (Kreditkassen og Fokus Bank, jf. forretningsbankloven § 32 sjette ledd) og Den norske Bank, der beslutningene om nedskrivning ble truffet av bankens egne organer.

4.2 Håndtering av krisen i banker som ble nullet ved kongelig resolusjon.

Et sentralt emne i debatten har vært hvorvidt de kongelige resolusjoner av 20. desember 1991 om å skrive aksjekapitalen i Kreditkassen og Fokus Bank ned til null, var truffet på et korrekt grunnlag. Dette reiser spørsmål både om resultatet og om den fremgangsmåte som ble benyttet.

Kommisjonen har undersøkt om det var regnskapsmessig grunnlag for "nullingen" av aksjene og om det lå merverdier i Kreditkassen og Fokus Bank ut over det som fulgte av regnskapene. Kommisjonen har undersøkt likvidasjonsverdi, substansverdi og avkastningsverdien, den har sett på tilbakeføringer av tapsavsetninger i tiden etter krisen, og den har simulert bankenes situasjon dersom de hadde fulgt en annen tapsføringspraksis. Endelig har Kommisjonen sett på om bankenes børsverdi pr. 19. mars 1998 tilsier at det kunne ligge merverdier i Kreditkassen eller Fokus Bank pr. 3. kvartal 1991.

Kommisjonen konkluderer at de kongelige resolusjoner av 20. desember 1991 om nedskrivning av aksjene til null bygget på et forsvarlig grunnlag. Etter kommisjonens syn er det hevet over rimelig tvil at aksjekapitalen i både Kreditkassen og Fokus Bank var tapt. Dermed blir det ikke noe spørsmål om erstatning.

Det er kommisjonens hovedinntrykk at de sentrale aktører håndterte krisen i Kreditkassen og Fokus Bank på en forsvarlig måte. Sett i lys av den alvorlige situasjon som var oppstått og den tid som sto til rådighet, fremstår det som rimelig å si at krisen i kredittsystemet høsten 1991 ble håndtert på en imponerende måte.

Kommisjonen dokumenterer at hensynet til å unngå at de private aksjonærene fikk skattefradrag for tap på bankaksjer spilte en rolle i Finansdepartementets overveielser høsten 1991 om hvordan bankkrisen skulle håndteres. Men kommisjonen finner det ikke bevist eller sannsynlig at hensynet til å unngå fradragsrett for "småaksjonærene" var utslagsgivende for statens beslutning om å vedta nulling av aksjene i Kreditkassen og Fokus Bank før årsskiftet 1991-92.

Kommisjonen uttrykker derimot skarp kritikk fordi aksjonærene ikke fikk god nok anledning til å ivareta sine interesser i forbindelse med de ensidige inngrep fra statens side som de ble gjenstand for. Det er etter kommisjonens syn vanskelig å forstå hvorfor det ikke ble etablert en ordning for uavhengig fastsettelse av aksjenes verdi etter en kontradiktorisk prosess der også aksjonærene hadde full anledning til å fremføre sine argumenter. I stedet brukte staten enhver anledning til å hindre aksjonærene i å få prøvet nullingsvedtakene ved skjønn.

Kommisjonen er overbevist om at den kritikkverdige fremgangsmåte som ble fulgt, har bidratt vesentlig til å skape og vedlikeholde mistillit til grunnlaget for vedtakene om å skrive bankaksjene ned til null. Kommisjonen uttaler videre at en fremgangsmåte av den type som etter kommisjonens syn burde ha vært tilbudt aksjonærene, etter alt å dømme ville ha bidratt til å fjerne mye av den mistillit til denne delen av krisehåndteringen høsten 1991 som ligger under den etterfølgende debatt. Etter kommisjonens skjønn har staten seg selv å takke for en god del av denne debatten. Det er grunn til å tro at en fremgangsmåte for å fastsette aksjenes verdi som også tok vare på aksjonærenes tillit til prosessen, hadde ført til at Stortingets granskningskommisjon for bankkrisen aldri ville ha blitt nedsatt.

Når det gjelder aksjonærenes ønske om skjønnsprosess vedrørende verdifastsettelsen av aksjene, er et særlig viktig forhold for aksjonærene at etter hovedregelen for skjønn vil staten måtte betale samtlige saksomkostninger, også aksjonærenes. Mot kommisjonens syn på behovet for adgang til uavhengig fastsettelse av aksjenes verdi vil det kunne bli anført at adgangen til å få verdsettingen overprøvet ved de vanlige domstolene hele tiden sto åpen for aksjonærene. Formelt er et slikt synspunkt helt riktig, men ifølge kommisjonen er dette ikke tilstrekkelig til å bøte på det mangelfulle i den fremgangsmåte som ble fulgt. Kommisjonen viser til at poenget ligger i systemet for saksomkostninger, som innebærer at den tapende part risikerer å bli idømt ansvar ikke bare for egne saksomkostninger, men også for statens, et ansvar som kunne bli betydelig. Ifølge kommisjonen har staten hele tiden brukt muligheten for å kreve at den private part dekker statens omkostninger i tillegg til den private partens egne, som et aktivt virkemiddel for å avverge videre prosesser om det rettmessige i de to kongelige resolusjoner om nullstilling av aksjekapitalen uten erstatning.

Kommisjonen ser imidlertid ikke grunn til å anta at en mer forsvarlig fremgangsmåte på det sistnevnte punkt ville ha fått betydning for det resultat at aksjene ble nedskrevet til null uten erstatning. Etter kommisjonens syn er det - som nevnt - hevet over rimelig tvil at aksjekapitalen i de to banker var tapt.

4.3 Krisen i Den norske Bank.

Når det gjelder krisen i Den norske Bank gir kommisjonen en beskrivelse av bankens utvikling frem til krisen og myndighetenes krisehåndtering og presenterer det økonomiske grunnlaget for nullingen av den ordinære aksjekapitalen. Kommisjonen viser til at kapitalstrukturen i Den norske Bank på nullingstiden var langt mer komplisert enn i de to andre store forretningsbankene. Mens Kreditkassen og Fokus Bank under krisen kun fikk tilført preferansekapital, ble Den norske Bank også tilført ny aksjekapital. Størstedelen av den aksjekapitalen som ble tilført av Statens Bankinvesteringsfond og de store aksjonærene i Realkreditt fikk prioritet foran den eldre aksjekapitalen ved dekning av tap (preferanseaksjekapital).

Kommisjonen viser til at som følge av tilførselen av ny preferanseaksjekapital var den bokførte egenkapitalen i banken fremdeles positiv ved utgangen av 1992. Men underskuddet i 1992 var så stort at både den ordinære aksjekapitalen og andre kapitalklasser med lav prioritet gikk tapt.

En del av dette tapet fulgte av at Den norske Bank - under uttrykkelig protest - aksepterte å kjøpe det kriserammede Realkreditt. Kommisjonen finner det klart at Finansdepartementet var arkitekten bak denne operasjonen, som rammet de ordinære aksjonærene i Den norske Bank. Men de utlånstapene som lå i Realkreditt-porteføljen er ikke tilstrekkelig store til i seg selv å forklare nedskrivningen av den ordinære aksjekapitalen i banken til null.

Kommisjonens vurdering av bankens verdi på nullingstiden følger samme mønster som for Kreditkassen og Fokus Bank. Aksjekapitalen i de to andre bankene var tapt med så stor margin at det skjønn som ligger til grunn for tapsavsetningene ikke kan sies å ha hatt betydning for aksjonærenes skjebne. En tilsvarende konklusjon kan ikke trekkes når det gjelder Den norske Bank, der underdekningen for de ordinære aksjonærene var betydelig lavere vurdert i forhold til f.eks. de samlede tapsavsetninger i denne banken. Det kan derfor, etter kommisjonens syn, ikke utelukkes at en annen utøvelse av skjønnet - innenfor gjeldende regelverk - kunne ha medført et positivt utfall for aksjonærene.

Kommisjonen viser også til at de senere tilbakeføringene av tapsavsetninger under krisen var vesentlig større enn i de to andre bankene. Dette kan ikke, etter kommisjonens syn, i seg selv bevise at tapsavsetningene under krisen var for store, vurdert ut fra bankenes situasjon på den tiden. Men tallene for tilbakeføringer i DnB er med på å bekrefte inntrykket av at underdekningen for de ordinære aksjonærene i DnB var langt mer marginal enn i de to andre bankene.

Kommisjonen er kritisk til at oppdraget om å foreta en avkastningsverdiberegning av banken ikke ble fullført. Ved siden av analyser som tar utgangspunkt i regnskapsmessig verdi og substansverdi, har kommisjonen derfor latt foreta en særskilt vurdering av avkastningsverdien av Den norske Bank. En uavhengig vurdering som kommisjonen har innhentet, konkluderer med at Den norske Bank ved årsskiftet 1992-93 hadde en betydelig avkastningsverdi. Ifølge denne vurderingen må verdien antas å ha vært så stor at også den ordinære aksjekapitalen har hatt en verdi.

Kommisjonen viser til at for å nyttiggjøre seg avkastningsverdien var aksjonærene imidlertid avhengig av at en ny hovedaksjonær (eller gruppe av aksjonærer) kunne hentes inn. Et slikt tilbud måtte nok ha kommet fra utlandet. Men selv om et tilbud om kjøp av hele eller størstedelen av Den norske Bank hadde kommet, sto rettslige og politiske forhold i veien for salg av Den norske Bank til utenlandske eiere. Vinteren 1992-93 hadde Den norske Banks aksjonærer derfor ingen berettiget forventning om å kunne gjøre seg nytte av bankens avkastningsverdi.

Siden Den norske Bank ifølge kommisjonen var vesentlig bedre stilt enn de to bankene som ble nullet høsten 1991 og det ikke kan utelukkes at den ordinære aksjekapitalen fortsatt hadde en verdi, går kommisjonen også nærmere inn på ansvarsforholdene. Et hovedansvar hviler etter kommisjonens syn på bankens aksjonærer, som med stort flertall vedtok styrets forslag om nedskrivning. Staten må ta ansvar bl.a. for å ha presset Realkreditt på Den norske Bank. Men bankens styre og administrasjon må selv ta hovedansvaret for den kriseløsning som ble valgt i sluttfasen og for ikke mer aktivt å ha søkt etter løsninger med større utsikt til å berge de ordinære aksjonærene.

4.4 Håndteringen av bankkrisen i andre land.

I henhold til mandatet skulle kommisjonen også se nærmere på hvordan tilsvarende bankkriser ble håndtert i andre land. Kommisjonen har sett nærmere på Sverige, Finland og Danmark og viser til at et fast innslag i debatten om den norske bankkrisen har vært at krisen hos oss ble håndtert på en annen måte enn sammenlignbare kriser i andre land. Kommisjonen viser til at det særlig har blitt påstått at aksjonærene i kriserammede banker i Sverige ble behandlet på en mer lempelig måte enn aksjonærene i de tre store forretningsbankene i Norge, og at en slik linje var mulig fordi den svenske staten valgte andre - og forutsetningsvis bedre - virkemidler enn myndighetene i Norge.

Kommisjonens gjennomgang av krisehåndteringen i Sverige viser at en slik oppfatning er ubegrunnet. På mange punkter er de svenske og norske modeller for krisehåndtering tvert imot svært like. Både den såkalte bankstödsgarantin og de erklæringer som både Finansdepartementet og Norges Bank sendte ut høsten 1991, hadde som mål å bevare tilliten til det finansielle systemet og hindre "rush" på bankene. Hverken i Sverige eller i Norge tok systemet sikte på å redde bankenes aksjonærer.

Det er ifølge kommisjonen heller ikke riktig at aksjonærene i svenske banker som kom ut i en like dyp krise som de store forretningsbankene i Norge, beholdt sin kapital. Klarest kommer dette til uttrykk når en ser hvordan krisen ble håndtert i Gota Bank: Etter at det var konstatert at banken hadde tapt hele sin egenkapital, ble resultatet at også aksjonærene tapte sin kapital.

Kommisjonen viser til at i Nordbanken var behandlingen av de private aksjonærene noe annerledes, men både statens posisjon som dominerende eier og det faktum at privat aksjekapital ble hentet inn på sviktende premisser høsten 1991, gjør det lite interessant å sammenligne med den fremgangsmåte som ble valgt i Norge.

En viktig ulikhet er derimot at lovgivningen i Sverige la til rette for at aksjonærene i kriserammede banker kunne få aksjenes verdi fastsatt gjennom uavhengig prøving. På dette punkt retter kommisjonen skarp kritikk mot fremgangsmåten i Norge.

Kommisjonen fremhever at enhver sammenligning med håndteringen av bankkrisen i Finland må ta hensyn til at krisen i den finske samfunnsøkonomien i første halvdel av 1990-årene var mye dypere enn i Norge. Den (etter norske forhold) svært høye arbeidsledigheten er bare ett av de mange uttrykk for denne ulikheten. På denne måten ble håndteringen av bankkrisen i Finland vesentlig tettere innvevd i håndteringen av samfunnets krise enn tilfellet var i Norge.

En annen ulikhet som kommisjonen viser til ligger i at den finske bankkrisen for det meste rammet sparebankene, mens den norske krisen først og fremst rammet forretningsbanker med private eiere. I den sistnevnte situasjonen ga det både realøkonomisk og juridisk mening å stå hardt på prinsippet om at aksjekapital er risikokapital og at de private aksjonærene - så langt aksjekapitalen rekker - skal bære udekkede tap før staten kommer inn i bildet. I den største av de finske krisebankene (forretningsbanken Skopbank) ble alle aksjer derimot eid av sparebankstiftelser. Allerede det faktum at slike stiftelser ikke har eiere gjør det vanskelig å sammenligne direkte med Kreditkassen, Fokus Bank og Den norske Bank. Dessuten ville krav om nedskrivning av aksjekapitalen i Skopbank etter alt å dømme ha ført til at krisen i det finske sparebankvesenet var blitt fremskyndet og ytterligere forverret. I den situasjon som Finland på denne tiden sto oppe i, er det, etter kommisjonens syn, liten grunn til å la seg overraske over at et slikt alternativ ikke ble valgt.

Også ellers avviker ifølge kommisjonen deler av kriseløsningsmetodene i Finland såpass mye fra de norske at direkte sammenligning ikke er enkelt. Men i lys av debatten nevner kommisjonen at hensynet til private aksjeeiere også i Finland i siste instans måtte stå tilbake for hensynet til stabiliteten i det finansielle system.

Også Danmark ble rammet av økonomiske nedgangstider, og utlånstapene var i gjennomsnitt om lag like store som i norske banker. Likevel unngikk Danmark en systemkrise av samme dybde som den som inntraff i nabolandene. Kommisjonen viser til at dette skyldtes for det første at danske banker hadde langt bedre soliditet ved krisens innledning enn f.eks. de store norske bankene. For det andre hadde danske banker lenge fulgt strenge regler for tapsavsetninger. Ved at ubenyttede tapsavsetninger i liten grad ble tilbakeført når tidene var gode, kunne det bygges opp ekstra reserver. Gjennom skattesystemet ble bankene dess-uten oppfordret til å foreta solide tapsavsetninger også i oppgangstider. For det tredje førte det danske Banktilsynet streng kontroll med at bankene satte av tilstrekkelig til fremtidige tap.

4.5 Komiteens merknader

4.5.1 Rettsreglene om krisehåndtering

Komiteen registrerer at størstedelen av kommisjonens oppmerksomhet ble konsentrert om krisen i de tre store forretningsbankene Kreditkassen, Fokus Bank og DnB, og om de prosesser som førte frem til at den ordinære aksjekapitalen i disse bankene ble skrevet ned til null, dog uten at dette skulle innebære at alle andre deler av bankkrisen ble behandlet på en måte som er hevet over kritikk.

Når det gjelder banklovgivningen har komiteen merket seg kommisjonens påpekning av at regelverket før endringene i 1991 var for svakt for å håndtere en bankkrise av større omfang.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil understreke at det at kommisjonen påpeker at regelverket før endringer i 1991 var for svak for å håndtere en bankkrise av større omfang, står for kommisjonens regning, og at det selvsagt er slik at kun en krisehåndtering basert på daværende lovgivning, som var ett av grunnlagene for aksjonærenes aksjeplasseringer, ville ha kunnet gitt svar på om systemet kunne ha håndtert krisen.

Komiteen viser til at det ble gjennomført endringer i forretningsbankloven i november 1991 om myndighet til Kongen å beslutte nedskriving av aksjekapitalen. Komiteen viser videre til at denne myndigheten ble benyttet ved to kongelige resolusjoner av 20. desember 1991 hvor aksjene i Fokus Bank og Kreditkassen ble skrevet ned til null til dekning av udekkede tap som fremkom i bankenes reviderte statusoppgjør.

Komiteen viser også til endringen av forretningsbankloven i januar 1993 som gjaldt aksjekapital som var delt i flere klasser og hvor formålet for endringen var å unngå at Statens Banksikringsfond måtte bidra med ny kapital til en bank før eierne av egenkapital med lavere prioritet har tatt sin del av de regnskapsførte tap.

Komiteen registrerer at felles for disse lovendringene var en underliggende holdning som kort kan sies å gå ut på at formålet med bruk av statlige kapitalinnskudd er å sikre videre drift i banken, ikke å redde aksjonærene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, merker seg for øvrig at de ovennevnte lovendringene ikke ble benyttet som grunnlag for å vedta nullstilling av den gjenværende del av den ordinære aksjekapitalen i Den norske Bank våren 1993. Flertallet viser til Ot.prp. nr. 10 (1991-92), jf. Innst. O. nr. 14 (1991-92), Ot.prp. nr. 20 (1992-93), jf. Innst. O. nr. 47 (1992-93).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil hevde at selv om de nevnte lovendringer ikke rettslig ble benyttet som grunnlag for å vedta nullstilling av den gjenværende del av den ordinære aksjekapitalen i Den norske Bank, så ble dette gjennomført reelt sett av myndighetene med bakgrunn i lovgivningen og den holdning myndighetene la for dagen vis-à-vis bankenes tidligere aksjonærer.

Komiteen viser til at lovbestemmelsene om offentlig administrasjon av banker og nedskrivning av aksjekapitalen i dag er samlet i lov av 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner. Komiteen registrerer at loven i alle hovedtrekk viderefører de tidligere regler for offentlig administrasjon og nedskrivning av aksjekapitalen.

Komiteen viser til at i debatten om statens håndtering av bankkrisen har mange vært inne på at det fantes alternative løsninger til nullstilling av den private aksjekapitalen. Under forutsetning av at formålet med redningsoperasjonen var å holde banken i videre drift, registrerer komiteen at kommisjonen påpeker at alternativer til nullstillingen kunne vært å sette banken under offentlig administrasjon og deretter overføre den til "fri virksomhet", statlig garanti i form av kreditorgaranti eller egenkapitalgaranti, kapitalinnskudd betinget av senere nedskriving, "bad bank"-modellen (dvs. at en større eller mindre del av de tapsutsatte engasjementene i en bank blir overført fra den ordinære banken til en egen institusjonell enhet), oppkjøp eller fusjon eller statlig kapitalinnsats uten nullstilling.

Komiteen viser til at det sentrale punkt er svak egenkapitaldekning og manglende egenkapitaldekning. Dermed vil det å sette banken under offentlig administrasjon ikke bedre bankens egenkapitaldekning, ettersom fortsatt fri virksomhet bare kan sikres gjennom ekstern tilførsel av "frisk" kapital.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, registrerer at statsgaranti overfor bankens kreditorer ble besluttet i Sverige i 1992 gjennom den såkalte "bankstödsgarantin"som ga kreditorene sikkerhet mot mulige tap. Flertallet konstaterer at tilsvarende eksplisitt, juridisk bindende garanti ikke ble gitt i Norge, men at de norske tiltak gjennom ulike erklæringer fra Finansdepartementet og Norges Bank hadde det samme tillitskapende formål, og mye taler for at de bidro positivt i den ønskede retning. Flertallet vil for øvrig vise til at ut over den tillitskapende effekten hadde den form for rettslig bindende garanti som ble benyttet i Sverige liten reell betydning for bankene, idet hverken en kreditorgaranti lik den som ble utstedt i Sverige, eller offentlige erklæringer med noe av den samme effekt , slik som i Norge, kunne gi bankene tilførsel av ny risikokapital.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil påpeke at det selvsagt er meget stor forskjell mellom en eksplisitt juridisk bindende garanti overfor en banks kreditorer som ble gjennomført i Sverige, mot de norske ikke rettslige erklæringer fra Finansdepartementet og Norges Bank. Disse medlemmer vil særlig påpeke at når det er gitt en rettslig juridisk bindende kreditorgaranti, så er den for kreditorene minst like god som tilførsel av ny egenkapital eller andre instrumenter for sikring av kapitaldekning. En statlig juridisk garanti for kreditorene ville selvsagt ha fjernet et hvert ikke myndighetsskapt problem for bankene. En slik rettslig garanti, koblet sammen med krisehåndtering etter gjeldende lovgivning, ville medført en forsvarlig håndtering av bankkrisen, uten en rekke av de negative trekk som den valgte krisehåndtering medførte, bl.a. for småaksjonærer som hadde satset sine sparepenger i tillit til landets myndigheter og deres evne til en forsvarlig banklovgivning med tilhørende tilsynsorganer.

Komiteen har for øvrig merket seg kommisjonens vurdering av at egenkapitalgaranti fra staten ikke var noen aktuell mulighet for å "redde" aksjonærene i Kreditkassen og Fokus Bank.

Når det gjelder den såkalte "bad-bank"-modellen, jf. ovenfor, registrerer komiteen at ordningen har spilt en stor rolle i krisehåndteringen i blant annet Danmark og Sverige. Komiteen har imidlertid merket seg kommisjonens inntrykk av at de bidrag som denne modellen kan gi for å redde bankaksjonærene ut av tapssituasjoner, ofte blir overvurdert.

Når det gjelder oppkjøp eller fusjon viser komiteen til at dette forutsetter at det finnes aktuelle kjøpere og kommisjonen reiser spørsmålet om det fantes andre aktuelle "kjøpere" til Kreditkassen, Fokus Bank eller Den norske Bank under kriseårene enn staten.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil påpeke at det var myndighetenes bestemmelse gjennom lovgivning som hindret utenlandske banker fra å være aktuelle kjøpere til Kreditkassen, Fokus Bank eller Den norske Bank, og ikke bankene som sådanne. Det var altså myndighetenes ansvar at det ikke fantes andre aktuelle "kjøpere".

Komiteen registrerer at deler av debatten om bankkrisen i Norge er båret oppe av et syn om at staten kunne og burde ha "reddet" krisebanker uten å la tap gå ut over aksjonærene. Komiteen viser til at den enkleste måten en redningsaksjon kunne ha skjedd på ville være å la staten skyte inn den kapital som krisebankene trengte fordi de hadde lidt store tap og ikke kunne drive videre uten tilførsel av "frisk" egenkapital, men uten å la dette gå ut over aksjonærene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, konstaterer at dette ville innebære at staten i så fall gikk inn og dekket tap som aksjekapitalen skal bære.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil understreke at det er rimelig at aksjekapitalen dekker oppståtte tap eller taper fullstendig midlene ved en konkurs, men at det i så fall må skje i henhold til den lovgivningen som aksjekapitalen er satt inn i virksomheten er basert på. Når regjering og stortingsflertallet endret banklovgivningen så sent som på begynnelsen av 1990-tallet, etter at krisen var under utvikling, er det som et lag midt under et spill endrer spillereglene til sin egen fordel, samt sier opp dommeren og ansetter en av sine egne til dommer.

Komiteen viser for øvrig til de synspunkter som flertallet i finanskomiteen ga uttrykk for i forbindelse med endringen i forretningsbankloven (Innst. O. nr. 14 (1991-92)) der det heter at (s. 12):

«ekstraordinære tiltak fra samfunnets side for å møte kriser i viktige deler av bankvesenet ... ikke skyldes hensynet til bankene og deres eiere eller ansatte, men de store skadevirkninger for hele samfunnet hvis man ikke klarer å få løst en omfattende bankkrise på en tilfredsstillende måte»

Flertallet i finanskomiteen uttaler videre i samme innstilling at (s. 29):

«dersom aksjekapitalen er fullstendig tapt, har aksjene følgelig ingen verdi, og aksjenes pålydende bør settes til null»

Komiteen viser også til at det standpunkt som et stort flertall i Stortinget på denne måten ga uttrykk for, ble bekreftet høsten 1992, under behandlingen av regjeringens forslag om å vedta et nytt syvende ledd i forretningsbankloven § 32. I Innst. O. nr. 47 (1992-93) gir komiteens flertall sin tilslutning til (s. 5):

«at Statens Banksikringsfond ikke bør bidra med ny kapital til en bank før de eksisterende eierne av lavt prioritert egenkapital har tatt de tapene som er oppstått. Flertallet vil vise til at i motsatt fall vil et nytt egenkapitalinnskudd primært komme eierne av aksjer og andre egenkapitalinnskudd til gode".

Komiteen viser til St.meld. nr. 39 (1993-94) som gir en god oversikt over krisebankene i perioden 1988-93. Komiteen registrerer at både forretnings- og sparebanker kom opp i kriselignende tilstander, og at de tre store forretningsbankene ikke var de eneste som ble rammet av krise. Komiteen registrerer samtidig at svært mange banker ikke kom opp i store problemer.

Komiteen har merket seg at det store flertall av bankene som kom i vanskeligheter var sparebanker og at de aller fleste krisebankene var små eller mellomstore, noe som gjorde oppkjøp eller fusjon med andre banker til det viktigste virkemiddel for å finne en vei ut av krisen. Komiteen viser til at når det gjelder bankenes størrelse skiller Fokus Bank, Kreditkassen og Den norske Bank seg ut som banker som etter norsk målestokk var store, også Sparebanken NOR tilhører de store bankene, hvis denne banken, slik kommisjonen påpeker, også tas med i et utvidet krisebilde. Komiteen konstaterer også at bare én av krisebankene (Norion Bank) har vært satt under offentlig administrasjon og avviklet etter reglene i forretningsbank-loven.

Komiteen registrerer at de mekanismer for inngrep i kriserammede banker som lovgivningen ga anvisning på før lovendringene høsten 1991 har spilt en ubetydelig rolle i den faktiske krisehåndteringen, men at sikringsfondene for henholdsvis forretnings- og sparebanker derimot spilte en viktig rolle i håndteringen av krisebanker både før og etter at Statens Banksikringsfond ble etablert i 1991.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre finner det sterkt kritikkverdig når stortingsflertallet midt under bankkrisespillet endret loven høsten 1991, mens det åpenbart hadde vært fullt mulig å komme igjennom bankkrisen basert på en statlig garanti overfor kreditorene, innskudd av statlig kapital, nedskrivning av den private aksjekapital, men dog ikke til null, for deretter senere, når krisen var over, å trekke ut igjen den statlige kapitalen og foreta nye aksjeemisjoner.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner det sterkt kritikkverdig at når ansvaret for bankkrisen, etter disse medlemmers synspunkter, må plasseres med et hovedansvar på landets myndigheter og et mindre ansvar på bankene, så er det moralsk forkastelig at det utelukkende er de som i tiltro til banklovgivningen og myndighetenes forsikringer om soliditet, alene er de som skal tape sine penger, mens staten muligens har tjent penger på sin såkalte redningsoperasjon overfor bankene.

Når det gjelder krisehåndteringen for enkeltbanker viser komiteen til Sunnmørsbanken. Komiteen viser til at banken etter meget sterk vekst på 1980-tallet kom i akutte problemer i 1988 som endte med fusjon med Kreditkassen. Komiteen registrerer at håndteringen av krisen i Sunnmørsbanken falt inn under ansvarsområdet til Forretningsbankenes Sikringsfond som arbeidet i nært samarbeid med den offentlige tilsynsmyndighet (Kredittilsynet). Komiteen registrerer i denne sammenheng at i ettertid har den måte som krisen i Sunnmørsbanken ble håndtert på, ofte blitt fremhevet som presedensskapende for senere krisehåndtering i regi av blant annet Forretningsbankenes Sikringsfond og Statens Banksikringsfond. Komiteen har merket seg at Forretningsbankenes Sikringsfond samlet sett ble påført et tap på 1 mrd. kroner og at denne redningsaksjonen vesentlig bidro til å svekke Forretningsbankenes Sikringsfond foran de enda større problemer som skulle komme.

Komiteen registrerer at vinteren 1990-91 begynte konturene av en mer generell bankkrise å avtegne seg og som ledd i krisehåndteringen ble Statens Bank-sikringsfond (SBF) etablert ved lov av 15. mars 1991. Komiteen registrerer videre at dette må sees i sammenheng med den svake resultatutviklingen i bankene og den svake økonomiske stillingen for Forretningsbankenes Sikringsfond og Sparebankenes Sikringsfond som fulgte av dette. Komiteen viser til at de to fondene spilte en hovedrolle i håndteringen av kriser i enkeltbanker fra slutten av 1980-tallet, men når krisen ble mer generell og endog de største bankene kom opp i problemer, viste det seg at de midler som fondene rådet over, ble for små og følgen ble at offentlige tiltak ble nødvendig, jf. opprettelsen av SBF. Komiteen viser til at SBF skulle ha som oppgave å tjene som tredjelinjeforsvar for det norske banksystemet, således at dette forsvaret skulle tre i funksjon når det måtte vise seg at bankenes ansvarlige kapital og de to banksikringsfondene ikke lenger strakk til. Komiteen viser til at tanken opprinnelig var at midlene fra Statens Banksikringsfond skulle ta veien om det av de banksikringsfondene som var berørt, dvs. Forretningsbankenes Sikringsfond eller Sparebankenes Sikringsfond. Komiteen registrerer at slik gikk man også frem under krisehåndteringen sommeren 1991, men lovendringen i november 1991 åpnet for at Statens Banksikringsfond etter søknad kunne skyte penger direkte inn i kriserammede banker og under kriseforløpets topp var det denne fremgangsmåten som ble benyttet.

4.5.2 Håndtering av krisen i banker som ble nullet ved kongelig resolusjon

Komiteen har merket seg kommisjonens sondring mellom prosess og resultat når det gjelder krisehåndteringen vedrørende Kreditkassen og Fokus Bank. Komiteen viser til dette punkt også til regjeringsadvokatens gjennomgang av de rettslige sidene i denne forbindelse, jf. brev 30. oktober 1998 som følger som vedlegg til innstillingen.

Komiteen registrerer også at når det gjelder resultatet, bygger kommisjonen på et skille mellom regnskapsmessig status i bankene på nullstillingstidspunktet og spørsmålet om bankene og dermed aksjene hadde noen realverdi ut over den som ble lagt til grunn for nullstillingen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil understreke at den regnskapsmessige status er i henhold til regnskapslovgivningen for banker, hvor f.eks. verdien av kundenettet, filialnettet og den generelle situasjonen for banken og for andre selskaper, omtalt som "goodwill", ikke medtas i en slik regnskapsmessig status, selv om denne reelle verdien, som ville komme til syne ved en offentlig administrasjon og eventuell styrt avvikling av en bank, ville kunne vært meget, meget betydelig. Dette har f.eks. småaksjonærene vært vel vitende om når de i tillit til banklovgivningen kjøpte bankaksjer, fordi de visste at det var betydelige verdier som ikke kom til syne i den regnskapsmessige statusen for en bank.

Når det gjelder fastsettelsen av verdiene i den enkelte bank konstaterer komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, at det kan skje med utgangspunkt i substansverdi, likvidasjonsverdi, avkastningsverdi eller aksjenes børsverdi. Flertallet viser til at verdisetting med utgangspunkt i fortsatt drift vil gi det beste resultatet for eierne, således vil hovedregelen i en bank derfor være at verdsetting etter substansverdi-metoden er vesentlig mer gunstig for aksjonærene enn verdsetting under forutsetning av likvidasjon. Flertallethar også merket seg at dersom forutsetningene for fortsatt drift er oppfylt, må avkastningsverdibetraktninger normalt ansees som den bedriftsøkonomisk mest korrekte verdsettingsmetode. Når det gjelder avkastningsberegninger vil flertallet generelt bemerke at avkastningsbetraktninger bare kan brukes i de tilfeller der det finnes investorer som er villige til å sette nye penger inn i banken. Slike avkastningsberegninger har etter flertallets vurdering ingen verdi med mindre det finnes investorer som er villig til å investere på basis av slike beregninger. Så lenge det ikke kommer noen investorer på banen vil en ikke kunne realisere avkastningen av kapitalen og dermed verdien i banken. Denne verdifastsettingsmetoden er derfor etter flertallets syn ikke relevant når en vurderer om Statens Banksikringsfond og staten la riktig verdi til grunn ved nedskrivingstiltakene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil påpeke at en banks reelle verdier ikke fremkommer i noen av de metoder som omtales fordi den betydelige "goodwill"-verdien er holdt utenom.

Komiteen registrerer at Kreditkassen fra 1980 gjennomgikk en betydelig utvidelse. Komiteen viser til at en rekke banker gikk inn i Kreditkassen i denne perioden gjennom fusjon eller oppkjøp, såsom Andresens Bank, Vestfoldbanken, Fiskernes Bank, Sunnmørsbanken og Sørlandsbanken og at dette bidro til å gjøre Kreditkassen til en landsdekkende bank og samtidig mer orientert mot bedriftsmarkedet. Komiteen viser til at banken midt på 80-tallet konstaterte at banken ikke hadde blitt mer effektiv gjennom fusjonene og at den hadde et kostnadsproblem som skulle løses med ytterligere vekst.

Komiteen konstaterer at Kreditkassens ekspansjon gjennom 1980-årene gjennom intern vekst og fusjoner førte til at forvaltningskapitalen ble mer enn tidoblet fra 11,7 mrd. kroner i januar 1980 til 139,2 mrd. kroner i 1990. Komiteen viser til at veksten skjedde i høy grad gjennom utlånsvekst, slik at banken i perioden 1984-1986 økte sine utlån med henholdsvis 47,9 pst., 34,4 pst. og 43,4 pst.

Komiteen registrerer at morbanken i perioden 1980-89 lå over forretningsbanklovens dagjeldende minstekrav på 6,5 pst. kapitaldekning og for 1990 var kapitaldekningen på 7,22 pst. Komiteen registrerer videre at den høye kapitaldekningen skyldtes at Kreditttilsynet aksepterte bankens søknad av 15. januar 1991 om å inkludere all ansvarlig lånekapital i beregningsgrunnlaget, således at uten denne dispensasjonen hadde banken ikke tilfredsstilt forretningsbanklovens krav på 6,5 pst. kapitaldekning

Komiteen viser til at kvaliteten på bankens kapitaldekning endret seg utover 1980-tallet, ettersom andelen av egenkapital (aksjekapital og fonds) sank betydelig til fordel for opptak av ansvarlig lånekapital. Komiteen registrerer at frem til 1986 oversteg egenkapitalen den ansvarlige lånekapitalen, men at fra 1987 utgjorde ansvarlig lånekapital en større del av kapitalgrunnlaget således at for 1988 og 1990 utgjorde egenkapitalen om lag halvparten av ansvarlig lånekapital.

Komiteen registrerer at for å styrke den svake kapitaldekningen mottok Kreditkassen i juni/august 1991 preferansekapital på 924 mill. kroner fra Forretningsbankenes Sikringsfond og i henhold til avtale av 18. august 1991 1800 mill. kroner fra Statens Banksikringsfond. Komiteen viser til at det ble stillet vilkår om nedskriving av aksjene fra kr 50 til kr 13,50. Komiteen registrerer videre at banken i forbindelse med tilførsel av preferansekapital 25. september 1991 bekreftet at de ikke hadde kjennskap til vesentlige endringer i de forutsetninger som lå til grunn for søknaden, derunder forutsetningen om at Kreditkassen pr. 31. desember 1991 ville tilfredsstille kapitalkravene. Komiteen konstaterer imidlertid at medio oktober viste bankens foreløpige resultater for 3. kvartal 1991 at ikke bare aksjekapitalen, men også all preferansekapital og fonds var tapt. Komiteen viser til at Statens Banksikringsfond på denne bakgrunn inngikk avtale av 4. desember 1991 om å tilføre banken 5 140 mill. kroner, hvorav 2 750 mill. kroner i ny aksjekapital og 2 390 mill. kroner for å dekke udekket underskudd. Komiteen viser også til at avtalen var betinget av at aksjenes pålydende ble skrevet ned til null.

Komiteen registrerer at etter rekapitaliseringen av banken var kapitaldekningen 31. desember 1991 på 5,8 pst., men at tapssituasjonen etter 3. kvartal 1992 gjorde det klart at banken ikke ville klare kapitaldekningskravet på 8 pst. som ville gjelde pr. 31. desember 1992 og at Statens Banksikringsfond derfor tilførte 1 900 mill. kroner gjennom et innskudd av preferansekapital på 1 050 mill. kroner og et konvertibelt ansvarlig lån på 850 mill. kroner. Komiteen viser til at totalt mottok Kreditkassen 9 764 mill. kroner i kapitaltilskudd.

Komiteen registrerer at i forbindelse med Kreditkassens søknad om preferansekapital hadde Forretningsbankenes Sikringsfond i august 1991 ikke lenger tilstrekkelige midler til å imøtekomme Kreditkassens søknad slik at en måtte søke om kapitaltilførsel fra Statens Banksikringsfond. Komiteen har også merket seg uttalelser om at det i 1991 neppe ville være mulig å skaffe kapital i det norske aksjemarkedet. Komiteen registrerer at det heller ikke var mulig i oktober 1991 å skaffe kortsiktig valutalån fra utenlandske banker og for Kreditkassen var det nærmest umulig å få inn internasjonal kapital.

Når det gjelder vilkåret om at aksjene måtte skrives ned til null, registrerer komiteen at Statens Banksikringsfond viste til finansministerens redegjørelse til Stortinget. Komiteen viser til redegjørelse av finansministeren om situasjonen i Kreditkassen og bankve-senet generelt av 17. oktober 1991, Stortingstidende s. 267 flg. og debatt 22. november 1991, Stortingstidende s. 1038 flg.

Komiteen viser til at som følge av den alvorlige situasjonen i banknæringen la regjeringen (Finansdepartementet) 25. oktober og 8. november 1991 frem to proposisjoner (Ot.prp. nr. 8 og nr. 10 (1991-92)) med forslag til endringer i lov om Statens Banksikringsfond og i forretningsbankloven, samt opprettelsen av Statens Bankinvesteringsfond. Komiteen viser videre til at lovendringene, derunder forretningsbankloven § 32 sjette ledd, ble vedtatt 29. november 1991.

I forbindelse med rekapitaliseringen av banken fikk Statens Banksikringsfond innhentet en ekstern verdivurdering av banken i tillegg til bankens statusoppgjør. Komiteen registrerer i denne sammenheng at revisjonsselskapet Arthur Andersen & Co. i brev 9. desember 1991 konkluderer med at aksjene ikke har noen positiv verdi for aksjonærene etter alternative beregningsmetoder.

Komiteenregistrerer at den ekstraordinære generalforsamlingen i Kreditkassen 18. desember 1991 forkastet styrets forslag om å skrive bankens aksjer ned til kr 0 og at det deretter ved kongelig resolusjon 20. desember 1991 i henhold til forretningsbankloven § 32 sjette ledd ble vedtatt å nedskrive aksjekapitalen i Kreditkassen til null og å skyte inn 5 140 mill. kroner i ny aksjekapital.

Når det gjelder forholdet til de gamle aksjonærene viser komiteen til at det ble besluttet at disse skulle få fortrinnsrett til tegning av aksjer i den nykapitaliserte banken.

Komiteen viser for øvrig til at i henhold til regnskapstallene for 3. kvartal 1991 hadde konsernet en underbalanse, eksklusiv ubeskattet egenkapital, på 5,3 mrd. kroner, slik at etter tap av aksjekapital, fonds og preferansekapital gjensto det således et udekket underskudd på ca. 2,6 mrd. kroner for konsernet.

Komiteen viser til at kommisjonen ikke har tatt sikte på å fastsette den eksakte verdi på Kreditkasse-aksjen høsten 1991, men at formålet har bare vært å ta standpunkt til om det hefter så stor tvil ved de verdiansettelser som den gang ble foretatt at resultatet - nullstillingen av aksjekapitalen - kan ha blitt påvirket. Komiteen viser i denne sammenheng til at det i ettertid oppsto diskusjon om hvorvidt Kreditkassen virkelig var så dårlig stilt som det reviderte statusoppgjøret pr. 30. september 1991 ga uttrykk for. Komiteen registrerer således at det ble innhentet verdivurderinger fra Ernst & Young Consulting og meglerhuset Alfred Berg AS av henholdsvis Aksjesparerforeningen i Norge og Aksjeselskapet Avant.

Komiteen registrerer at kommisjonen påpeker at Alfred Berg AS konkluderer med at egenkapitalen i banken kan ha vært positiv. Komiteen viser til at kommisjonen imidlertid bemerker at rapporten er svært knapp og at den f.eks. ikke gir nærmere begrunnelse for at en såvidt stor andel av de samlede avsetningene til fremtidige tap kan betraktes som egenkapital. Komiteen viser til kommisjonens uttalelse om at (s. 170):

«Den eneste begrunnelsen som blir gitt ligger i firmaets tro på at eiendomsmarkedet ville ta seg opp igjen og dermed redusere de fremtidige tapene. Iallfall i ettertid er det klart at denne troen var dårlig fundert.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil legge til at dersom man vurderer også Kreditkassen frem til 1997-98, er det mulig at kommisjonen her mener Alfred Bergh AS sin verdivurdering kan ha hatt noe for seg.

Komiteen merker seg at også Ernst & Young Consulting legger hovedvekten på at deler av Kreditkassens tapsavsetninger pr. 3. kvartal 1991 måtte kunne betraktes som egenkapital, men at firmaet etter å ha vurdert tapsutviklingen frem til 3. kvartal 1993 konkluderer således (s. 171):

«Totalt sett har vi imidlertid kommet til at en forfølging av saken for å påvise positiv egenkapital i balanseregnskapsmessig forstand pr. 30.09.91 vil bli en svært vanskelig prosess når man ser den etterfølgende regnskapsmessige konstaterte tapsutvikling.»

Komiteen registrerer at regelverket om tapsavsetninger åpner for betydelig skjønn, og at kommisjonen ikke har tatt sikte på å etterprøve skjønnsutøvelsen i den enkelte bank og at en således ikke kan tallfeste en øvre og nedre grense for de tapsavsetninger som ville være forenlig med regelverket. Komiteen viser imidlertid til at kravet til størrelsen på de merverdier som måtte kunne påvises for å begrunne en positiv verdi på Kreditkasse-aksjene er så stort at kommisjonen (s. 171):

«finner det usannsynlig at bankens skjønn har hatt betydning for nullingen av aksjene i Kreditkassen. Etter vårt syn er det hevet over rimelig tvil at bankens virkelige verdi ikke var vesentlig større enn det som ble lagt til grunn ved nullingen av aksjene.»

Når det gjelder Kreditkassen registrerer komiteen at kommisjonen konkluderer med at det var forsvarlig å legge til grunn at aksjekapitalen var tapt (s. 176):

«Etter vårt syn er denne delen av grunnlaget for den kongelige resolusjon av 20. desember 1991 om å nedskrive aksjekapitalen til null, hevet over rimelig tvil. Kommisjonen kan derfor ikke se noe behov for å iverksette ytterligere forsøk på å fastsette CBK-aksjens nøyaktige verdi på nullingstidspunktet."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil igjen påpeke at verdivurderingen og om aksjekapitalen såkalt var tapt, utelukkende bygger på de regnskapsmessige regler og hvor "goodwill"-verdier og langsiktige muligheter til å tilbakeføre tapsavsetninger samt øke eiendomsverdiene, ikke ble tatt med i betraktning. Under det daværende lovgivningsregime var det offentlig administrasjon som var det bankaksjonærene hadde å holde seg til dersom det inntraff en vanskelig situasjon. Det var således myndighetene som ga seg selv muligheten til å benytte helt andre prinsipper og helt annen lovgivning og regler enn det aksjonærene var kjent med da de kjøpte sine aksjer som gjør at disse medlemmer vil hevde, og har hevdet, at nullingen av aksjene var både grunnlovsstridig, rettsstridig og moralsk forkastelig når myndighetene hadde et hovedansvar for at tapssituasjonen oppsto.

Komiteen viser til at Fokus Bank var et resultat av fusjon pr. 1. oktober 1987 av Buskerudbanken, Bøndernes Bank, Forretningsbanken og Vestlandsbanken. Komiteen viser videre til at den fusjonerte banken bygget på en sterkt desentralisert modell hvor beslutningsmyndigheten ble lagt i de enkelte regioner. Komiteen registrerer at allerede i sitt første driftsår hadde den nyfusjonerte banken problemer og at Kreditttilsynet på bakgrunn av inspeksjon i banken våren 1988 kritiserte banken for et meget lavt en bloc-fond (avsetninger til dekning av fremtidige tap på utlån), samt bankens kredittvurderinger, internkontroll og oppfølgning av engasjementer.

Komiteen viser til at til tross for de økonomiske problemene fortsatte banken arbeidet med å bli landsdekkende og i løpet av 1990 og 1991 fusjonerte Fokus Bank henholdsvis med Tromsbanken AS og Rogalandsbanken.

Komiteen registrerer at det er blitt hevdet at det var staten som tvang igjennom fusjonen mellom Fokus Bank og Rogalandsbanken og at Fokus Bank uten denne fusjonen ville ha klart seg uten støtte fra Statens Banksikringsfond. Komiteen registrerer at kommisjonen ikke har funnet materiale som danner noe som helst grunnlag for disse påstandene.

Komiteenhar merket seg at Fokus Bank allerede kort tid etter fusjonen slet med å oppfylle kapitaldekningskravene. Komiteenregistrerer videre at Kredittilsynet i oktober-desember 1990 gjennomførte inspeksjoner i banken og påpekte at kapitaldekningen ikke holdt lovens minimumskrav og at tapene på årsbasis etter tilsynets oppfatning var undervurdert og driftsresultatet på årsbasis overvurdert i betydelig grad. Komiteen registrerer også at Kredittilsynet på bakgrunn av inspeksjonene uttrykker klar bekymring for forholdene i bankens datterselskaper, Fokus Invest og Fokus Bygg.

Komiteenregistrerer videre at etter Kredittilsynets prognoser ville banken ved årsskiftet ha en beregnet kapitaldekning på 2,06 pst. og følgelig trenge kapitaltilskudd på 990 mill. kroner for å klare kapitaldekningskravene for 1990 og ytterligere 500 mill. kroner for å klare kravene ved utløpet av 1991. Komiteen merker seg ellers at den ansvarlige lånekapitalen mer enn fordobles i løpet av perioden 1986-90 samtidig som egenkapitalen synker betraktelig.

Komiteen viser til at på grunn av den lave børskursen og bankens dårlige resultater fant banken det umulig å hente inn kapital fra det ordinære kapitalmarkedet. Komiteen registrerer således at banken mottok kapitalinnskudd fra Forretningsbankenes Sikringsfond og Statens Banksikringsfond i 1990 og 1991 kombinert med vilkår om nedskriving av aksjekapitalen. Komiteen konstaterer at på bakgrunn av det reviderte statusoppgjøret pr. 3. kvartal 1991 ga bankens styre 9. desember 1991 Kredittilsynet melding om at mindre enn 25 pst. av bankens aksjekapital var i behold, jf. forretningsbankloven § 32 sjette ledd. Komiteen konstaterer videre at Statens Banksikringsfond i møte 11. desember 1991 vedtok å skyte inn 475 mill. kroner i ny egenkapital under forutsetning blant annet av at aksjekapitalen ble skrevet ned til null. Komiteen registrerer videre at banken fortsatt hadde behov for kapitalinnskudd i 1992 og 1993 og at totalt mottok banken kapitalinnskudd på 3 482 mill. kroner og at Fokus Bank først i 1994 oppnådde en tilfredsstillende kapitaldekning både i morbanken (8,9 pst.) og konsernet (11,9 pst.).

Komiteen viser til at tilliten til norske banker var lav i 1991 og at Fokus Bank hadde en anstrengt likviditet og dertil vanskeligheter med å skaffe funding med mer enn tre måneders forfall. Komiteen registrerer at Kredittilsynet 13. juni 1991 fastslo at det hadde inntrådt en likviditetskrise i banken. Komiteen viser også til at på grunn av fundingproblemer utgjorde bankens lån i Norges Bank i juni 1991 27 pst. av bankens forvaltningskapital, mens det normalt var satt en grense på 20 pst.

Komiteen registrerer at i brev 9. desember 1991 ba Statens Banksikringsfond revisjonsselskapet Collegium Coopers & Lybrand om å vurdere om aksjene i Fokus Bank hadde noen verdi ut fra alternative vurderingsprinsipper. Komiteen har merket seg at den alternative verdivurderingen ble lagt frem 16. desember 1991 og at den konkluderte med at banken uten kapitaltilførsel var både illikvid samt at bankens gjeld var større enn dens eiendeler (insuffisiens) og at aksjene dermed ikke hadde noen verdi.

Komiteen viser til at det var en forutsetning for kapitaltilskuddet i desember 1991 at den ekstraordinære generalforsamlingen som ble avholdt 19. desember 1991 skulle skrive ned aksjekapitalen i sin helhet. Komiteen konstaterer at generalforsamlingen besluttet å utsette vedtaket om nedskrivning.

Komiteen konstaterer videre at den 20. desember 1991 vedtok regjeringen ved kongelig resolusjon i medhold av forretningsbankloven § 32 sjette ledd å skrive ned aksjekapitalen til null og at det samtidig ble besluttet å forhøye aksjekapitalen fra kr 0 til 475 mill. kroner gjennom en emisjon rettet mot Statens Banksikringsfond.

Komiteen viser også til at i medhold av resolusjonen opprettholdt Statens Banksikringsfond tilbudet til de opprinnelige aksjonærene om å kjøpe inntil 25 pst. av aksjene i Fokus Bank.

Komiteen viser til den eksterne verdivurderingen av Fokus Bank som ble foretatt av Collegium Coopers & Lybrand for å vurdere om Fokus-aksjene kunne ha noen verdi ut fra andre vurderingsprinsipper enn de som var lagt til grunn ved avslutningen av det reviderte statusoppgjøret.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, registrerer at hverken ut fra substansverdi eller likvidasjonsverdi forelå det vesentlige merverdier i forhold til bokført verdi. Flertallet viser til at når det gjelder eventuell fremtidig avkastningsverdi som ikke var reflektert i det reviderte statusoppgjøret er det kritiske spørsmålet om banken med den daværende egenkapital var i stand til å realisere denne merverdien. Flertallet har i denne sammenheng merket seg at i den situasjon banken var kommet opp i, med behov for kapitaltilførsel for å kunne fortsette driften, var Collegium Coopers & Lybrand av den oppfatning at banken ikke kunne drive lenge nok til å få realisert denne merverdien og konstaterer avslutningsvis (s. 188):

«Den underliggende inntjeningen er ikke god nok, banken genererer ikke en tilstrekkelig kontantstrøm til å bygge opp kapitalbasen og til å kompensere for verdinedgangen på eiendelssiden (tap på utlån). En får ikke tak i denne merverdien ved egen hjelp idet en må ha kapitaltilførsel fra eksterne, dvs. aksjonærene eller staten.»

Et annet flertal, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, registrerer således at når bankens aksjonærer ikke var i stand til å hente inn den kapital som var nødvendig både for å gjenoppbygge nødvendig soliditet og for å opprettholde innskyternes - derunder pengemarkedets - tillit til banken, vil bankens aksjer være null verdt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil også når det gjelder Fokus Bank understreke at de forskjellige verdiansettelser tok utgangspunkt i den nye og endrede lovgivningen hvor myndighetene endret spillereglene til sin egen fordel. Disse medlemmer vil også understreke at Fokus Bank hadde en betydelig "goodwill" samt at aksjonærene burde kunne ha påregnet at lovgivningen ikke ble endret til deres disfavør midt under en vanskelig situasjon, men at lovgivningen ble opprettholdt og fulgt opp av landets myndigheter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet aksepterer således ikke at nullingen av aksjene i Fokus Bank var i samsvar med Grunnlovens bestemmelser i § 105, vanlige rettsprinsipper eller moralsk forsvarlig opptreden fra myndighetene.

Komiteen har videre merket seg at kommisjonen gjennom ytterligere innfallsvinkler har søkt å klarlegge om Fokus Bank likevel kan ha hatt positiv verdi på nullstillingstidspunktet, herunder ved å se på tapsavsetningene, blant annet vurdert opp mot den faktiske tapsutviklingen i Fokus Bank etter krisen. Komiteen registrerer at kommisjonen ikke har tatt sikte på å fastsette den eksakte verdi på Fokus-aksjen høsten 1991, men kun ta standpunkt til om det hefter så stor tvil ved de verdiansettelser som den gang ble foretatt at resultatet - nullstillingen av aksjekapitalen - kan ha blitt påvirket. Komiteen viser til at kommisjonen også fikk innhentet en uavhengig vurdering fra det danske firmaet Bjarne Jensen Consult ApS om det kunne være grunnlag for å vurdere avkastningsverdien av blant annet Fokus Bank. Komiteen har merket seg at rapporten fra Bjarne Jensen Consult ApS konkluderer med at det ikke er realistisk å forestille seg at aksjene i Fokus Bank hadde noen verdi og at det derfor ikke finnes "belæg for, med et økonomisk udgangspunkt, at kritisere beslutningerne om nedskrivning av aktierne" i denne banken (s.175). Komiteen konstaterer at denne konklusjon stemmer med det klare inntrykk som kommisjonen på annet grunnlag har dannet seg.

Komiteen har merket seg kommisjonens konklusjon hvorvidt det høsten 1991 var forsvarlig å legge til grunn at aksjekapitalen i Fokus Bank var tapt (s. 193):

«Etter vårt syn er denne delen av grunnlaget for den kongelige resolusjon av 20. desember 1991 om å nedskrive aksjekapitalen til null, hevet over rimelig tvil. Kommisjonen kan ikke se noe behov for å iverksette ytterligere forsøk på å fastsette den nøyaktige verdi av Fokus-aksjen på nullingstidspunktet.»

Komiteen viser til at de kongelige resolusjoner om nullstilling av aksjene i Kreditkassen og Fokus Bank ble truffet 20. desember 1991 og at 1. januar 1992 ble den store skattereformen iverksatt. Komiteen konstaterer at en del av denne reformen gjaldt skattyternes rett til å trekke tap på aksjer fra skattbar inntekt før skatt ble utlignet. Komiteen viser til at de fleste "småaksjonærer" som hadde satt sine sparepenger i bankaksjer ville blitt oppfanget av den generelle fradragsretten for tap på aksjer som fulgte av skattereformen hvis aksjetapet inntrådte etter 1. januar 1992. Komiteen har merket seg at i den etterfølgende debatt har det vært hevdet at ønsket om å unngå at "småaksjonærene" fikk den skattemessige fordel som ville følge av skattereformen, var en viktig grunn til at vedtakene om nullstilling ble truffet før årsskiftet 1991-92.

Komiteen registrerer at kommisjonen understreker at de skattemessige forhold telte med i Finansdepartementets vurderinger da løpet frem mot nullstilling av aksjene i Kreditkassen og Fokus Bank ble lagt. Komiteen registrerer også regjeringens standpunkt om spørsmålet i Ot.prp. nr. 10 (1991-92) og også stortingsflertallet som i Innst. O. nr. 14 (1991-92) om endringen i forretningsbankloven, hvor det under henvisning til at de nye skattereglene som tar til å gjelde fra 1. januar 1992 og som innebærer at man får bedre fradragsmuligheter dersom nedskrivingen av aksjene skjer etter årsskiftet, uttales (s. 5 i proposisjonen):

«Vi kan imidlertid ikke se at Grl § 105 gir borgerne rett til erstatning fordi tidspunktet for myndighetenes inngrep innebærer et skattemessig tap.»

Komiteen registrerer imidlertid kommisjonens konklusjon om at det vanskelig kan rettes innvendinger mot regjeringens syn på dette punkt forutsatt at vedtakene om nullstilling av gjenværende aksjekapital i seg selv var gyldig.

Komiteen registrerer at kommisjonen legger til grunn at i utgangspunktet hadde aksjonærene ikke noe rettskrav på at vedtakene om nullstilling av aksjene i Kreditkassen og Fokus Bank ble utsatt til etter 1. januar 1992.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, konstaterer at det forelå tungtveiende hensyn som trakk i retning av å få oppkapitalisert de to bankene før årsskiftet 1992, ikke minst gjaldt det behovet for å bevare tilliten til norsk økonomi i den vanskelige situasjon som forelå høsten 1991. Flertallet registrerer at det fra Kreditkassen ble gitt uttrykk for at det hastet med å få tilført bankene kjernekapital og at også hensynet til utlandet som aktiv långiver tilsa hurtig behandling. Flertallet viser for øvrig til uttalelser fra Finansdepartementet om at saken ikke ble fremskyndet på grunn av fradragsspørsmålet, men at nullstillingen skjedde i desember 1991 fordi saken var ferdigbehandlet.

Flertallet registrerer at kommisjonen konkluderer med at den ikke finner det bevist eller sannsynlig at hensynet til å unngå fradragsrett for "småaksjonærene" var utslagsgivende for statens beslutning om å vedta nullstilling av aksjene i Kreditkassen og Fokus Bank før årsskiftet 1991-92, men at det tvert imot var hensynet til landets finansielle stabilitet som sto bak.

Når det gjelder fremgangsmåten vedrørende nedskrivingen til null av aksjene i Kreditkassen og Fokus Bank viser flertallet til at det avgjørende skritt ble tatt gjennom ensidig vedtak av offentlig myndighet med hjemmel i forretningsbankloven § 32 sjette ledd. Flertallet viser i denne sammenheng til Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 10 (1991-92), jf. Innst. O. nr. 14 (1991-92).

Komiteen har merket seg at kommisjonen reiser spørsmålet om aksjonærenes interesser var tilstrekkelig godt tatt vare på i denne prosessen og viser til at verdsettingen til en viss grad var omstridt.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, registrerer at aksjeverdien likevel ble fastsatt ensidig av den ene part. Når det gjelder forholdet til en eventuell skjønnsrett vil flertallet vise til Regjeringsadvokatens brev av 30. oktober 1998 som følger som vedlegg til innstillingen. Det vises for øvrig til flertallets merknader under del 5 nedenfor.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at kommisjonens gjennomgang viser at aksjonærene til Kreditkassen og Fokus Bank ble behandlet på en skammelig måte. Når myndighetene først endret lovgivningen og derved spillereglene og ga seg selv ensidig makt til å nulle ut aksjene, var det meget ille og, etter disse medlemmers oppfatning, i strid med rettsprinsippene i Grunnloven og rettsstaten. Når myndighetene så i tillegg gjennomfører full nulling bare 11 dager før aksjonærene i hvert fall ville vært sikret fradragsrett for sine tap for å komme ytterligere aksjonærene i forkjøpet på dette, var det en opptreden som ikke sømmer seg en demokratisk rettsstat. Disse medlemmer legger altså ikke avgjørende vekt på det rent juridiske forhold, men de reelle forhold aksjonærene opplevet i situasjonen. Det hadde for så vidt vært fullt mulig for myndighetene å utsette de kongelige resolusjoner i 14 dager, og særlig i juleferien, hvor det alltid er stille på de internasjonale finansmarkeder. Disse medlemmer finner det altså overveiende sannsynlig at hensynet til å unngå fradragsrett for småaksjonærene var utslagsgivende for statens beslutning om å vedta nullstillingen like før jul.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Høyre, viser til at kommisjonen understreker at den ikke ser noen grunn til å anta at en annen fremgangsmåte ville ha fått betydning for det resultat at aksjene ble nedskrevet til null uten erstatning, idet det økonomiske grunnlaget for de to kongelige resolusjonene om å skrive aksjekapitalen ned til null, etter kommisjonens syn er hevet over rimelig tvil.

Flertallet har avslutningsvis merket seg at kommisjonens hovedinntrykk er at den måte som krisen i Kreditkassen og Fokus Bank i 1991 ble håndtert på av de sentrale aktørene, i store trekk var forsvarlig og sett i lys av den alvorlige situasjon som var oppstått og den tid som sto til rådighet høsten 1991, er det endog rimelig å si at den måte som krisen i kredittsystemet ble håndtert på var imponerende.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, deler kommisjonens hovedinntrykk.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet deler ikke kommisjonens hovedinntrykk av at den måten som krisen i kredittsystemet ble håndtert på var imponerende, idet disse medlemmer vil hevde at den var umoralsk og i strid med rettssikkerhetsprinsipper og i den underliggende holdning i Grunnlovens § 105 om å yte full erstatning ved overtakelse av annen manns eiendom. Denne saken viser til fulle at når det er landets myndigheter som gjennom en kombinert bruk av sin makt som lovgiver, tilsynsorgan, sentralbank og i tillegg gjennom sin økonomiske makt hindrer domstolene fra mulighet til å få saken til behandling, så er den vanlige borger maktesløs overfor maktmisbruk. Disse medlemmer viser til Aksel Dammans bok "DnB - Banken som ble ranet forskriftsmessig". Etter disse medlemmers mening gjelder dette også for Kreditkassen og Fokus Bank, idet myndighetene selvsagt kunne ha skrevet ned aksjene til et symbolsk beløp og innført ordninger som hadde medført at de opprinnelige aksjonærers aksjer ikke fikk verdistigning før staten på et eventuelt senere tidspunkt hadde fått tilbake alle sine innsatte midler. Når så staten på et senere tidspunkt var økonomisk skadesløs og hadde fått alle sine penger tilbake, ville det ha vært rimelig at de opprinnelige aksjonærer som hadde bygget opp filialnettet, "goodwillen", kundekontaktene, etc., da kunne oppnådd den verdistigning som åpenbart var grunnlaget for driften.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre henviser til at Høyre og Fremskrittspartiet gjennom hele bankkrisen og håndteringen av krisen fra myndighetenes side har fulgt en konsekvent linje når det gjelder spørsmålet om "nulling" av aksjene i de berørte banker. Høyres og Fremskrittspartiets vurderinger er sammenfattet slik i Innst. S. nr. 279 (1995-96), hvor det bl.a. heter:

«Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til at Staten håndterte bankkrisen i Norge på en måte som førte til at aksjekapitalen i de tre største forretningsbankene ble nedskrevet til null. Det skjedde på grunnlag av en prinsipielt tvilsom særlov som ble vedtatt høsten 1991 mot stemmene fra bl.a. Høyre. Denne loven var en slags ekspropriasjonslov som gav Staten hjemmel til å overta banker i krise ved å nedskrive aksjekapitalen til null, uten å gå veien om offentlig administrasjon. Disse medlemmer vil bemerke at denne loven ble vedtatt etter en svært rask saksbehandling, som gjorde det mulig for Regjeringen å nedskrive aksjekapitalen i Kreditkassen og Fokus Bank til null før 1. januar 1992. Dermed fikk de private aksjonærene heller ikke fradrag for sine tap, noe de ville hatt krav på etter skattereformen dersom Regjeringen hadde ventet med nedskrivingen til etter årsskiftet. Aksjonærer som kunne definere sine eierinteresser i bankene som "aksjer i næring" fikk fullt tapsfradrag også etter de gamle skattereglene. Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen ved sin fremgangsmåte sørget for at et stort antall private aksjonærer, i første rekke småaksjonærer, ble fratatt alle sine aksjeverdier uten tapsfradrag på grunnlag av en særlov som gav en rett til ekspropriasjon uten erstatning. Disse medlemmer vil påpeke at Staten på denne måten sørget for at de ca. 170000 aksjonærene i de tre største norske forretningsbankene fikk sine aksjer nedskrevet til null. Dermed sørget staten for å fjerne en vesentlig del av det brede, nasjonale eierskap som de mange småaksjonærene i de store bankene representerte. Disse medlemmer vil vise til at nedskrivingen av aksjekapitalen i de tre bankene var omstridt, bl.a. fordi den var basert på en særlov som ble gitt tilbakevirkende kraft og fordi en såvidt stor andel av den regnskapsmessige avskrivning som fant sted var basert på beregnede tap som skyldtes en omfattende gjeldskrise og sammenbrudd i eiendomsmarkedet. Senere er betydelige beløp som ble nedskrevet som tapt fremført som inntekter i de samme bankene, da det har vist seg at tapene likevel ikke ble realisert. Disse medlemmer vil videre vise til at tapsforskriftene fra 1. januar 1992, etter at aksjekapitalen i Kreditkassen og Fokus Bank ble nedskrevet til null og staten hadde overtatt de to bankene, tillot et noe lengere tidsperspektiv på verdsettelsen av eiendomsverdier enn de forskriftene gjaldt i 1991, noe som ytterligere bekrefter usikkerheten ved tapsvurderingene. Dessuten må bankkrisen sees i lys av myndighetenes sterke medvirkning til krisen gjennom en sterk vekst i Norges Banks utlån basert på en politisk bestemt lavrentepolitikk som det ikke var realøkonomisk grunnlag for. Disse medlemmer vil dessuten vise til at forretningsverdi (goodwill) overhodet ikke var tatt med i den regnskapsmessige vurderingen av verdiene i bankene ved den irregulære statlige overtagelsen. Disse medlemmer vil videre vise til at det er stor forskjell mellom et drastisk virkemiddel som å nedskrive aksjekapitalen til null og en nedskriving av aksjekapitalen til et symbolsk beløp. Disse medlemmer vil bemerke at aksjonærene ville ha vært tilfreds med at staten hadde vært imøtekommende nok til at en viss andel av aksjekapitalen ble beholdt, slik at de i hvert fall hadde en mulighet til å kunne beholde en liten andel av aksjeverdien og en tilsvarende andel av utvik-lingspotensialet i de respektive bankene. Disse medlemmer viser til sin motstand mot både den særlov som gav hjemmel for nedskriving av aksjekapitalen og sin motstand mot den behandling de tidligere aksjonærene ble utsatt for. Disse medlemmer har ved flere anledninger fremmet forslag om kompensasjon til de tidligere aksjonærene ved å tilby dem forkjøpsrett med rabatt ved salg av aksjer i de bankene hvor de tidligere var aksjonærer. Disse medlemmer konstaterer at disse forslagene dessverre er blitt nedstemt. Disse medlemmer finner det uheldig at Regjeringen også har motsatt seg ulike forslag som kunne ha bidratt til å gjenreise et bredt, privat, nasjonalt eierskap bl.a. med utgangspunkt i de tre største forretningsbankene. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til sine tidligere forslag om forsert privatisering av de tre største forretningsbankene, og sine forslag om at en slik privatisering burde inngå som en del av en strategi for økt privat eierskap og økt eierspredning bl.a. ved rabatt eller skattestimulans til privatpersoner. Disse medlemmer understreker at statens behandling av de tidligere aksjonærene bidro til at tilliten til og interessen for aksjeeie bl.a. i banker i betydelig grad ble svekket. Disse medlemmer mener at hensynet til å styrke det brede, private eierskap i Norge burde tilsi en langt mer aktiv strategi fra myndighetenes side for å få trukket de tidligere såvel som nye aksjonærer med som medeiere i norske finansinstitusjoner og andre bedrifter. Disse medlemmer konstaterer at staten ved den særlov som ga grunnlag for nedskrivningen av aksjekapitalen også grep inn i de tidligere aksjonærenes etablerte rettsforhold, slik at loven også var betenkelig i forhold til Grunnlovens regel om at lover ikke skal gis tilbakevirkende kraft.»

4.5.3 Krisen i Den norske Bank

Komiteen understreker innledningsvis at behandlingen av bankaksjonærene var en annen i Den norske Bank enn i Kreditkassen og Fokus Bank og at problemstillingen vedrørende Den norske Bank vil avvike til dels sterkt fra den som ligger til grunn for diskusjonen i tilknytning til de to kongelige resolusjoner av 20. desember 1991 om nedskrivning av den gjenværende aksjekapital i Kreditkassen og Fokus Bank til null.

Komiteen konstaterer at siden de ordinære aksjene i Den norske Bank ble nullstillet på et vesentlig senere tidspunkt enn aksjene i Kreditkassen og Fokus Bank blir problemstillingen i tilknytning til skattefradrag som fulgte av skattereformen av 1992 uten interesse i forhold til aksjonærene i Den norske Bank.

Komiteen viser til at Den norske Bank ble etablert gjennom fusjon mellom Bergen Bank og Den norske Creditbank iverksatt 17. april 1990 og at den fusjonerte banken, Den norske Bank, ble Norges klart største bank med en forvaltningskapital på om lag 200 mrd. kroner, dvs. ca. en tredjedel av den samlede forvaltningskapitalen i alle norske banker. Komiteen registrerer at dokumentene fra konsesjonsbehandlingen viser at både Finansdepartementet og Kredittilsynet var bekymret for den økonomiske stillingen i DnC og at dette var motiverende for fusjonen.

Komiteen viser til at DnC vokste relativt sterkt på 80-tallet og at forvaltningskapitalen i morbanken økte til mer enn det firedobbelte i tidsrommet 1980-87, for så å synke fra 1987. Komiteen registrerer videre at denne veksten skyldtes for en stor del utlånsvekst, som i årene 1984-87 lå på henholdsvis 31 pst., 26 pst., 27 pst. og 13 pst. Komiteen registrerer at også Bergen Bank vokste meget sterkt på 1980-tallet og at morbanken femdoblet sin forvaltningskapital fra 1980 til 1989. Komiteen viser til at veksten i forvaltningskapital skyldes den sterke utlånsøkningen og at den årlige veksten i årene 1984-89 lå på henholdsvis 35 pst., 44 pst., 42 pst., 17 pst., 23 pst. og 21 pst. og følgelig høyere enn i DnC. Komiteen registrerer for øvrig at Bergen Bank fikk positive resultater i hele perioden 1983-89.

Komiteen viser til at regnskapsmessig ble de to bankene slått sammen fra 1. januar 1990 og at bankens resultat sank betydelig fra 1989 til 1990 for så å bli ytterligere forverret i 1991 og 1992. Komiteen registrerer at banken fikk positivt driftsresultat i 1993.

Komiteen har merket seg at ved utgangen av 1990 hadde Den norske Bank en kapitaldekning som tilfredsstilte gjeldende krav pr. 31. desember 1990, men at banken i årsberetningen opplyste at den ved uendret volum ikke ville klare å oppfylle det nye internasjonale kapitaldekningskravet som ville tre i kraft fra 1. januar 1993. Komiteen konstaterer således at banken i 1991-93 mottok et totalt kapitalinnskudd fra Statens Banksikringsfond, Forretningsbankenes Sikringsfond og Realkreditt-aksjonærene på i alt 8 309 mill. kroner.

Komiteen registrerer at som ledd i ovennevnte kapitaltilførsel mottok Statens Banksikringsfond 1. desember 1991 søknad om tilførsel av preferansekapital på 3 250 mill. kroner. Komiteen registrerer at Den norske Bank i søknaden viser til at det var umulig å skaffe til veie den nødvendige kapital gjennom en ordinær emisjon.

Komiteen viser til at styret i Statens Banksikringsfond kom frem til at man skulle ta bankens søknad om tilførsel av preferansekapital på 3 250 mill. kroner til følge og kapitalen skulle utbetales etter at generalforsamlingen hadde truffet de nødvendige vedtak. Komiteen registrerer at med utgangspunkt i avtalen mellom partene av 2. desember 1991 ville Den norske Bank sammenlignet med de andre to bankene få en kompleks kapitalstruktur og at denne kapitalstrukturen ble viktig da banken fikk behov for ny tilførsel av kapital høsten 1992 og bankens kapital skulle nedskrives mot udekket underskudd pr. 31. desember 1992. Komiteen registrerer videre at Statens Banksikringsfond satte en rekke vilkår for preferansekapitalinnskuddet hvor et av de sentrale vilkår gjaldt nedskrivningen av aksjenes pålydende fra kr 100 til kr 10.

Komiteen registrerer at på bankens generalforsamling 8. april 1992 ble nedskrivningen vedtatt med 11 378 682 mot 1 403 303 stemmer og at i tillegg til avtalen om kapitaltilførsel bygget vedtaket på revidert statusoppgjør pr. 31. desember 1991. Komiteen registrerer for øvrig at årsoppgjøret viste at 85,8 pst. av aksjekapitalen i Den norske Bank regnskapsmessig var tapt.

Komiteen viser ellers til at avtalen av 2. desember 1991 blant annet forutsatte at banken ervervet Realkreditt.

Komiteen registrerer at ved gjennomføringen av den avtalte emisjonen av preferanseaksjer mai-juni 1992 måtte Statens Bankinvesteringsfond tegne aksjer for 1 639 mill. kroner, noe som gjorde det til bankens største aksjonær med 55,61 pst. av den samlede aksjekapitalen.

Komiteen viser til at Statens Banksikringsfond utover i 1992 fulgte opp situasjonen i Den norske Bank. Komiteen viser til at bankens resultat for første kvartal var svakere enn budsjettert, tilsvarende viste halvårsregnskapet et resultat etter tap på -1 162 mill. kroner, hvilket var langt dårligere enn både opprinnelig og revidert budsjett. Komiteen registrerer at både bankens ledelse og Statens Banksikringsfond uttrykte bekymring for bankens inntjening.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil påpeke at på dette tidspunktet hadde banken fått nytt styre og ny ledelse som hadde en egeninteresse i å uttrykke sterk bekymring for banken fordi ansvaret for situasjonen kunne pålegges tidligere styre og ledelse, mens den nye ledelsen også ville kunne nyte godt av senere tilbakeføring av tapsavsetninger og andre eventuelle forbedringer. Disse medlemmer kan ikke se at skifte av ledelse har viet den nødvendige oppmerksomhet fra Bankkommisjonens side og derved heller ikke den egeninteresse styret og bankledelse hadde av å svartmale situasjonen i de nærmeste årene etter at de tiltrådte.

Komiteen registrerer videre at Statens Banksikringsfond oktober 1992 antok bankens kapitaldekning ville være for lav ved årets utgang, og at det ville være behov for ytterligere tilførsel av egenkapital.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser i denne sammenheng til at banken ikke så andre alternative kapitalkilder enn Statens Banksikringsfond.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil påpeke at det var vanskelig å se alternative kapitalkilder til Statens Banksikringsfond når landets myndigheter, som sto bak Banksikringsfondet, hadde sørget for lovgivning som gjorde utenlandske kapitalkilder uaktuelle, samt sterke begrensninger på nasjonale kilder.

Komiteen registrerer også at i forbindelse med drøftelsen av en mulig nedskriving av aksjekapitalen ble forholdet til forretningsbankloven § 32 sjette ledd tatt opp, herunder hva som var ment med "aksjekapital" i bestemmelsen. Komiteen registrerer videre at det ble konkludert med at det ikke var grunnlag for å benytte forretningsbankloven § 32 sjette ledd i forhold til Den norske Bank, som jo ikke hadde tapt 75 pst. av sin aksjekapital. Komiteen viser til at dette skyldtes at begrepet "aksjekapital" også måtte antas å omfatte preferanseaksjekapitalen på 2 375 mill. kroner som var skutt inn i juni 1992. Komiteen registrerer at med utgangspunkt i disse forholdene fikk forretningsbankloven § 32 nytt sjuende ledd den 8. januar 1993. (Bestemmelsen fastsatte at hjemmelen for tvangsnedskrivning i § 32 sjette ledd også gjaldt der revidert statusoppgjør viser at en bank har mindre enn 25 pst. igjen av kapitalen i en eller flere klasser med dårligst prioritet.) Komiteen konstaterer imidlertid at slik begivenhetene i Den norske Bank utviklet seg, kom bestemmelsen aldri i bruk.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil påpeke at når regjeringen og stortingsflertallet møtte en hindring av lovmessig art for å gjennomføre det de ønsket, f.eks. nedskriving av aksjekapitalen, så løste man dette enkelt og elegant ved å sikre seg den lovmessige hjemmel for det man ønsket. I så måte bekrefter det nye syvende leddet i § 32 i forretningsbankloven som ble innført den 8. januar 1993 de synspunkter disse medlemmer har om en total umoralsk oppførsel, som i beste fall strider mot Grunnlovens ånd.

Komiteen viser til at i forbindelse med ytterligere kapitaltilførsel ble det inngått avtale mellom Statens Banksikringsfond og Den norske Bank 23. november og 14. desember 1992. Komiteen registrerer at avtalen satte en rekke vilkår for kapitaltilførselen. Et krav om opphevelse av forbudet mot at en enkelt aksjonær stemte for mer enn 10 pst. av aksjene som fulgte av vedtektene ble godtatt på ekstraordinær generalforsamling 22. desember 1992. Komiteen konstaterer at vedtaket ble truffet med overveldende flertall (97 214 682 mot 282 499 stemmer).

Komiteen registrerer at i henhold til avtalen av 23. november og 14. desember 1992 var det en ubetinget forutsetning at generalforsamlingen skrev ned bankens ordinære aksjekapital, preferansekapital 3 og preferansekapital 2 mot udekkede tap pr. 31. desember 1992.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil påpeke at bankens nye ledelse og nye styre selvsagt ikke hadde noen interesse av eller noe å stille opp mot når det gjaldt de kravene som staten forlangte innfridd. Det er ikke vanskelig å forstå oppgittheten hos mange gamle DnB-aksjonærer når verken bankledelse, bankstyre eller myndighetene overhodet var interessert i å vurdere de rettslige og moralske rettigheter til mange tusen småaksjonærer.

Komiteen registrerer ellers at våren 1993 ble revisjonsfirmaet Forum Touche Ross engasjert til å foreta en alternativ verdivurdering av aksjekapitalen i Den norske Bank pr. 31. desember 1992, idet det fulgte av avtalen om kapitalinnskudd m.v. at en slik alternativ verdivurdering skulle innhentes.

Komiteen konstaterer at bankens ordinære generalforsamling 30. mars 1993 traff vedtak om nedskrivning av den ordinære aksjekapitalen og av preferansekapital 3 og 2 og at vedtaket om nedskrivning ble truffet med 204 250 901 stemmer, mens 4 996 247 stemmer ble avgitt mot forslaget. Komiteen registrerer at flertallet var overveldende og at bare 2,3 pst. av det totale antall stemmer ble avgitt mot nullstilling.

Komiteen har også merket seg at selv om stemmerettsbegrensningen på 10 pst. som ble opphevet 22. desember 1992, fortsatt hadde stått ved lag, ville forslaget om nullstilling av den gjenværende del av den ordinære aksjekapital, og deler av preferansekapitalen, blitt vedtatt med et flertall på 93,3 pst. av de avgitte stemmer.

Komiteen viser til at problemene i kredittforetaket Realkreditt startet for fullt i 1990, da regnskapet viste et negativt driftsresultat, hovedsakelig som følge av store tap på utlån. Komiteen viser også til at foretaket som pr. 30. september 1991 ble omdannet til aksjeselskap etter hvert fikk et betydelig likviditetsproblem.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, registrerer at når staten arbeidet for å finne en varig løsning for Realkreditt må dette ses i sammenheng med at en konkurs for Realkreditt ville ha rammet hele det norske obligasjonsmarkedet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er uenig i påstanden om at en konkurs for Realkreditt ville ha rammet hele det norske obligasjonsmarkedet. Her virker det som om konsekvensene dramatisk overdrives for å skape et forsøk på rettferdiggjøring av myndighetenes krav om at DnB måtte overta Realkreditt.

Komiteen konstaterer at med virkning fra 1. januar 1992 ble Realkreditt A/S overtatt av Den norske Bank som heleid datterselskap.

Når det gjelder bakgrunnen for Den norske Banks overtagelse av Realkreditt viser komiteen til at det utover i 1990 ble stadig klarere at Realkreditt hadde problemer og ved utgangen av 1991 utgjorde netto misligholdte lån (etter tapsavsetninger) i Realkreditt 1 583 mill. kroner. Komiteen viser videre til at våren 1991 ble Realkreditts innlånssituasjon meget vanskelig og høsten 1991 var situasjonen ytterligere forverret og selskapet avholdt et møte med Finansdepartementet 20. november 1991. Komiteen registrerer at Den norske Bank også ble trukket inn i arbeidet med å finne en løsning for Realkreditt. Komiteen registrerer at man festet seg ved to alternativer til langsiktig løsning: 1) Gjøre Realkreditt til et datterselskap av Den norske Bank mot at Realkreditts eiere deltok i en oppkapitalisering med 500 mill. kroner i kjernekapital og et tilsvarende beløp i tilleggskapital. 2) Splitte opp Realkreditt på en slik måte at dårlige lån ble tatt ut og "fundet" ved et større lån i Norges Bank. Komiteen registrerer i denne forbindelse at i valget mellom de to mulige løsninger som hadde vært fremme - ønsket Den norske Bank den løsning som innebar at banken kjøpte lån og andre aktiva fra Realkreditt i en slik takt at det ville bli mulig å løse Realkreditts fundingproblem. Komiteen registrerer også at ifølge kommisjonen trer det klart frem at banken ikke selv ønsket alternativet med kjøp av hele Realkreditt. Komiteen registrerer videre at ifølge kommisjonen ønsket hverken Realkreditt eller Finansdepartementet den løsning som banken foretrakk. Den norske Bank ble underrettet om at det alternativ som banken foretrakk, ikke var aktuelt. Komiteen viser for øvrig at bankens ledelse for sin del la til grunn at den ikke var i en slik posisjon at den kunne insistere på den løsning den selv anså for å være den beste.

Komiteen viser til at som ledd i den totalløsning partene avtalte skulle Den norske Bank kjøpe Realkreditt for 250 mill. kroner mot at de store aksjonærene i Realkreditt kjøpte ordinære aksjer i Den norske Bank for et tilsvarende beløp.

Komiteen registrerer at et særskilt spørsmål gjaldt å komme frem til en avtale om den prioritet som den friske kapitalen fra Realkreditt-eierne skulle få og det var i første rekke denne delen av den samlede operasjonen som rammet eierne av ordinær aksjekapital i Den norske Bank.

Komiteen registrerer videre at Forretningsbankenes Sikringsfond foreslo å konvertere sin preferansekapital på 939 mill. kroner til aksjer og at denne aksjekapitalen skulle gå inn i en stor klasse sammen med bl.a. den eksisterende aksjekapitalen og de 245 mill. kroner i ordinær aksjekapital som Realkreditt-eierne skjøt inn som et ledd i selve kjøpet av Realkreditt. Komiteen viser til at ifølge kommisjonen kunne denne løsningen ha innebåret at de ordinære aksjonærenes aksjer ikke hadde blitt skrevet helt ned til null. Komiteen registrerer at Den norske Bank gikk sterkt imot den konvertering av preferansekapital til aksjekapital som forslaget fra Forretningsbankenes Sikringsfond forutsatte. Komiteen registrerer videre at ifølge kommisjonen (s. 224):

«er det på det rene at bankledelsen på denne måten selv medvirket til å avskjære en løsning som - sett i ettertid - ville ha bidratt til å hindre nulling av den ordinære DnB-aksjen vinteren 1992-93.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer at det her kommer klart frem at den nye ledelsen i DnB ikke hadde noen interesse av å arbeide for å hindre en nulling av de ordinære DnB-aksjene inntil 1992-93, når også den nye ledelsen som var satt inn, søkte å ivareta interessene til den nye hovedaksjonæren, staten. Disse medlemmer finner det derfor noe søkt når det fremstilles som om bankledelsen og det nye styret skulle være interessert i å ivareta de gamle aksjonærenes interesser. Slik disse medlemmer ser det var bankledelsens oppgave å ivareta synspunktene til den nye hovedaksjonæren, staten.

Komiteen har ellers merket seg at avtalen om kjøp av Realkreditt innebar at DnB kunne kreve verdifastsettelsen på 250 mill. kroner fraveket, men at denne adgangen ikke ble benyttet. Komiteen registrerer at ifølge kommisjonen fremstår det i ettertid som uheldig at den opprinnelige prisen på 250 mill. kroner for Realkreditt ble stående.

Komiteen registrerer at etter kommisjonens syn fremtrer det som nokså klart at Den norske Bank aksepterte å overta Realkreditt fordi banken reelt, om ikke formelt, anså seg for å være i en tvangssituasjon og at tvangen skyldtes at Realkreditt-operasjonen ble gjort til en del av en samlet kriseløsning som banken var helt avhengig av. Komiteen vil bemerke at banken objektivt sett befant seg i en tvangssituasjon som særlig var bestemt av bankens økonomiske stilling. Hvorvidt banken var i en slik stilling at den var avhengig av en samlet kriseløsning som inkluderte Realkreditt er etter komiteens vurdering et annet spørsmål, staten måtte i alle tilfeller ha sikret Den norske Bank.

Komiteen registrerer at ifølge kommisjonen hadde kjøpet av Realkreditt etter alt å dømme negativ betydning for virksomheten i Den norske Bank i 1992 på flere måter i tillegg til ekstra tap som banken ble påført, blant annet bidro Realkreditt-kjøpet til å gjøre fundingsituasjonen i Den norske Bank enda mer utsatt. Komiteen viser til at banken selv beregnet nettotapet på Realkreditt i 1992 til 773 mill. kroner og sammenholdt med tilførsel av ordinær aksjekapital på 245 mill. kroner som Realkreditt-aksjonærene ifølge avtalen tilførte banken, kan nettotapet for Den norske Bank i 1992 anslås til ca. 530 mill. kroner.

Komiteen viser til at et tap på ca. 530 mill. kroner på Realkreditt-engasjementet i 1992 ikke på noen måte er stort nok til å oppveie morbankens negative underbalanse på nesten 2,8 mrd. kroner. Komiteenregistrerer således at Realkreditt-engasjementet alene ikke kan forklare mer enn en beskjeden del av de tap ifølge det reviderte regnskapet for 1992 som lå til grunn for nullstillingen av den ordinære aksjekapitalen, og av store klasser av preferansekapital, i Den norske Bank. Komiteen har imidlertid merket seg kommisjonens påpeking av at de nettotap i 1992 som stammet fra Realkreditt kan ha interesse i den grad marginene mellom nullstilling og en større eller mindre positiv verdi på den ordinære aksjekapitalen ellers er små.

Når det gjelder bankens verdi viser komiteen til at det regnskapsmessige grunnlag som generalforsamlingens vedtak 8. april 1993 om nullstilling av de ordinære aksjene bygget på var årsregnskapet for 1992 og den uavhengige vurderingen som ble innhentet fra revisjonsfirmaet Forum Touche Ross. Komiteen registrerer at årsregnskapet blant annet viste et driftsunderskudd etter tap på omlag 3 mrd. kroner både for morbanken og konsernet og at etter skatt og diverse disponeringer av fond ble morbankens udekkede underskudd på -2 768 mill. kroner. Komiteen har merket seg at balansen viser at den bokførte egenkapitalen var positiv. Komiteen registrerer videre at morbankens egenkapital utgjorde 172 mill. kroner og for konsernet var den bokførte egenkapital på 286 mill. kroner, mens den regnskapsmessige verdi av konsernet var på 5 138 mill. kroner. Komiteen har således merket seg at situasjonen i Den norske Bank før nullstillingen var annerledes enn situasjonen i både Kreditkassen og Fokus Bank idet det reviderte statusoppgjør for de to sistnevnte bankene viste at egenkapitalen ved utløpet av 3. kvartal 1991 var tapt med stor margin.

Komiteen registrerer at den nokså komplekse kapitalstrukturen i Den norske Bank innebar at den ordinære aksjekapitalen lå i bunnen og gikk tapt først ved nedskrivingen mot udekket tap, og deretter fulgte de lavest prioriterte preferansekapitalklassene. Komiteen registrerer videre at når banken på nullstillingstidspunktet hadde positiv egenkapital, har det sammenheng med at staten skjøt inn en del av sine midler i form av preferanseaksjekapital i stedet for ved ordinær preferansekapital. Komiteen viser til at hele preferanseaksjekapitalen, som utgjør en del av bankens egenkapital, var i behold etter at nedskrivningen mot udekket tap var fullført. Komiteen registrerer at man således var i en situasjon der morbankens bokførte egenkapital (aksjekapital minus udekket underskudd) før operasjonen var på 172 mill. kroner, mens hele preferanseaksjekapitalen på 2 375 mill. kroner var i behold etter at nedskrivningen mot udekket tap var fullført.

Komiteen viser til at i henhold til avtale av 14. desember 1992 skulle Den norske Bank medvirke til å få utarbeidet en vurdering av om den aksjekapitalen og preferansekapitalen som var forutsatt nedskrevet kunne ha noen verdi ut fra alternative vurderingsprinsipper. Komiteen registrerer at revisjonsfirmaet Forum Touche Ross i brev av 19. mars 1993 til Statens Banksikringsfond konkluderte med at det pr. 31. desember 1992 ikke forelå vesentlige netto merverdier utover bokførte verdier. Komiteen registrerer videre at Forum Touche Ross ikke foretok en avkastningsverdivurdering blant annet fordi (s. 234):

«(e)n av de grunnleggende forutsetningene for å beregne verdien av et foretak på basis av fremtidig avkastning er at foretaket har økonomisk evne til å fortsette driften med egne midler til evt. verdier kan realiseres gjennom fremtidig inntjening.»

Komiteen registrerer at konklusjonen fra Forum Touche Ross lyder (s.234):

«Den videre drift er etter vår oppfatning avhengig av at banken blir tilført ovennevnte kapital på 1 500 mill. kroner fra Statens Banksikringsfond.

På bakgrunn av ovenstående er det vår vurdering at bankens ordinære aksjekapital ikke kan ansees å ha noen verdi."

Komiteen registrerer videre at denne konklusjonen ble lagt til grunn for generalforsamlingens vedtak 30. mars 1993 om nullstilling av den gjenværende del av den ordinære aksjekapitalen i Den norske Bank.

Komiteen viser til at også for Den norske Banks vedkommende har spørsmålet vært reist om bankens verdi virkelig var så lav som regnskapet for 1992 ga uttrykk for. Komiteen viser for øvrig til at det ifølge kommisjonen ikke fra noe hold er hevdet at den samlede egenkapitalen var tapt, slik at problemstillingen er bare hvorvidt den gjenværende del av den ordinære aksjekapitalen med lavest prioritet innenfor den samlede egenkapitalen i banken faktisk var tapt.

Komiteen registrerer at på bakgrunn av beregninger knyttet opp mot reduksjon av tapsavsetningenes størrelse kan kommisjonen ikke se bort fra at den regnskapsmessige verdi av Den norske Bank ved årsskiftet 1992-93 kan ha vært så mye større enn den som ble lagt til grunn for nullstillingen slik at den ordinære aksjekapitalen hadde en viss verdi. Komiteen viser til at om en slik verdi faktisk forelå og hvor stor den i så fall var, ifølge kommisjonen bare kan avgjøres gjennom inngående arbeid med grunnlaget for bankens tapsavsetninger sett i lys av forholdene ved årsskiftet 1992-93.

Komiteen registrerer for øvrig at kommisjonens vurderinger vedrørende tilbakeføringer og reserver etter nullstillingen ifølge kommisjonen bekrefter inntrykket av at forskjellen mellom underdekning og positiv egenkapital var mer marginal i Den norske Bank enn i de to andre bankene.

Komiteen registrerer at kommisjonen ikke har grunnlag for å si at det skjønn som ble utøvet da tapsavsetningene i årsregnskapet for Den norske Bank for 1992 ble fastsatt, lå utenfor de rammer som regelverket åpnet for.

Komiteen viser til at kommisjonen har innhentet en uavhengig vurdering av om det på nullstillingstiden kunne være grunnlag for å vurdere avkastningsverdien av de tre bankene og - i tilfelle positivt svar - av hva verdien kunne antas å være. Komiteen registrerer at oppdraget ble gitt til det danske firmaet Bjarne Jensen Consult ApS. Komiteen registrerer at firmaets rapport, som er avgitt 12. juni 1998, konkluderer med at det ikke var realistisk å forestille seg at aksjene i Kreditkassen og Fokus Bank hadde noen verdi, mens for Den norske Banks del er konklusjonen den motsatte. Komiteen registrerer videre at under forutsetninger som rapporten gjør nærmere rede for, antar Bjarne Jensen Consult ApS at banken ved årsskiftet 1992-93 hadde en betydelig positiv verdi målt etter avkastningsverdibetraktninger.

Komiteen har merket seg kommisjonens understrekning av at rapporten ikke gir grunnlag for noen endelig verdsetting av aksjene i Den norske Bank ved årsskiftet 1992-93. Når det gjelder en eventuell endelig verdsetting heter det i rapporten (s. 245):

«På det foreliggende grundlag er vi imidlertid ikke i stand til at prissætte aktierne, hvilket vil kræve et større udregningsarbejde med at skaffe og vurdere informationer, der var tilgængelige på daværende tidspunkt."

Komiteen registrerer for øvrig kommisjonens understreking om at konklusjonene fra firma Bjarne Jensen Consult ApS ikke må leses som noen definitiv avgivelse av verdien av Den norske Bank ved årsskiftet 1992-93.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil bemerke at hvis beregningene var riktige, burde det ha vært kjøpeinteresse for banken, noe det ikke var. Flertallet vil her vise til at avkastningsberegninger ikke har noen verdi med mindre økonomiske aktører er villige til å sette inn egne penger med basis i slike beregninger. Etter flertallets vurdering må ikke staten som "siste" investor legge slike beregninger til grunn for de krav staten stiller for å gå inn med kapital eller for vedtak om å skrive ned kapital.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil påpeke at dersom man hadde benyttet lovgivningen fra det tidspunkt den såkalte krise dukket opp, nemlig å sette banken under offentlig administrasjon, koblet sammen med en statsgaranti for kreditorene, viser uklarheten om disse beregninger helt åpenbart at DnB hadde en positiv verdi som staten la beslag på i strid med Grunnlovens bestemmelser om erstatning ved ekspropriasjon. Ved den opprinnelige lovgivning om enten offentlig administrasjon eller medføring av avvikling, ville åpenbart "goodwill"-verdiene av DnBs kundenett, filialnett og verdensomspennende kontaktnett ha vært tillagt en betydelig verdi. Disse medlemmer vil også hevde at når det hevdes at det ikke var kjøpere til DnB så kan det skyldes at det ikke var interesse for det hos ledelse eller styret, som var i realiteten innsatt av staten, og som deres aksept av nulling av aksjene demonstrerte, ikke hadde egentlig interesse for banken eller aksjonærene. I tillegg kommer at myndighetenes lovgivning hindret at utenlandske interessenter ble gitt noen anledning til å vurdere overtakelse fordi myndighetenes ønske om å styre finansstrukturen og lovgivning for øvrig som myndighetene styrer, hindret dette. Det er åpenbart at myndighetenes interesse var i å overta banken uten å betale noe for den, og ikke det som det ble hevdet, nemlig såkalt å "redde banknæringen", idet det siste kunne ha vært organisert gjennom den eksisterende lovgivning om offentlig administrasjon koblet sammen med statsgaranti for å sikre kreditorene.

Komiteen viser til at kommisjonen i den videre verdivurdering nøyer seg med å forutsette at Den norske Bank ved nullstillingstiden hadde en avkastningsverdi som var så stor at også den ordinære aksjekapitalen etter en slik vurdering kan ha hatt positiv verdi. Komiteen registrerer at spørsmålet så blir om en endelig konklusjon i retning av at Den norske Bank ved nullstillingstiden hadde en avkastningsverdi som var så stor at også den ordinære aksjekapitalen etter en slik vurdering kan ha hatt positiv verdi, ville få konsekvenser for den rettslige stilling til de aksjonærer som mistet sine aksjer gjennom vedtaket i Den norske Banks generalforsamling 30. mars 1993. Komiteen registrerer videre at svaret ifølge kommisjonen vil avhenge av aksjonærenes mulighet til å gjøre seg nytte av den antatte avkastningsverdi. Komiteen merker seg i denne sammenheng at ifølge kommisjonen synes bankens administrasjon og styre ikke på noe tidspunkt høsten og vinteren 1992-93 overfor Statens Banksikringsfond eller revisjonsselskapet å ha tatt opp noen argumentasjon om det akseptable i at bankens avkastningsverdi ikke ble vurdert.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser videre til at i den situasjon som Den norske Bank var i på nullstillingstiden, ville bankens avkastningsverdi bare kunne hentes ut dersom en ny hovedaksjonær kunne hentes inn, og dersom den nye eier gjennom operasjonen kunne få kontroll med alle eller iallfall hoveddelen av aksjene i banken. Flertallet registrerer at ifølge kommisjonen var kapitalmarkedet i Norge slik i det aktuelle tidsrom at det ikke er realistisk å anta at noen norsk kjøper sto klar til å skyte inn det nødvendige beløp (anslagsvis 8,5 mrd. kroner) i Den norske Bank. Flertallet viser til at et eventuelt salg av Den norske Bank til en utenlandsk kjøper i praksis bare kunne skje etter lovendring, jf. eierbegrensningen for utenlandske statsborgere, og at Den norske Banks aksjonærer ikke kunne ha noen berettiget forventning om slik lovendring til fordel for utenlandsk kjøp av den største forretningsbanken i Norge.

Flertallet konstaterer at på denne bakgrunn fremstår det etter kommisjonens vurdering som klart at Den norske Banks aksjonærer vinteren 1992-93 ikke hadde noen berettiget forventning om å kunne gjøre seg nytte av avkastningsverdien av Den norske Bank.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil påpeke at dersom hovedin-teressen til myndighetene var å redde og å få videreført DnB kunne de ha avgitt en kreditorgaranti og benyttet banklovgivningen om offentlig administrasjon inntil krisen var over. Det er således ikke riktig at det var en forutsetning for å sikre bankens aksjeverdier at de bare kunne hentes ut dersom en ny hovedaksjonær ble hentet inn.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil påpeke at det kan heller ikke være slik at ikke tusenvis av norske småaksjonærer i landets største bank ikke burde kunne forvente bistand fra landets myndigheter gjennom lovendringer for å sikre sine sparepenger gjennom salg til en utenlandsk kjøper. Når staten raskt og effektivt endret lovgivningen for å tilgodese sine egne interesser i å overta Den norske Bank, så demonstrerer vel det nettopp at det var ivaretakelse av ønsket om å overta banken som styrte landets lovgivende flertall, og ikke f.eks. titusenvis av småaksjonærers interesser.

Komiteen registrerer at kommisjonen ikke ser det samme grunnlag for å rette kritikk mot den fremgangsmåte som vinteren 1992-93 ble benyttet overfor DnB-aksjonærene som mot fremgangsmåten høsten 1991 overfor aksjonærene i de to andre bankene. Komiteen viser i denne sammenheng til at det ikke ble fattet vedtak med hjemmel i forretningsbankloven § 32 sjette og sjuende ledd når det gjaldt Den norske Bank, og at når formell tvang ikke ble nødvendig overfor banken skyldtes det for det første at bankens ledelse i alle hovedstadier av kriseforløpet kom frem til enighet med Statens Banksikringsfond og andre instanser om hvilke tiltak som skulle settes i verk.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser også til at den andre - og formelt avgjørende - årsak var at alle avtaler om nedskrivning av aksjekapitalen mot tilførsel av ny kapital ble godtatt av bankens styre, representantskap og generalforsamling. Flertallet registrerer at når det gjelder spørsmål om staten burde ha tatt skritt til å etablere en egen "skjønnsrett" til å fastsette aksjenes egen verdi viser kommisjonen særlig til at mens vedtakene om nullstilling i 1991 i enhver forstand skjedde etter ensidig vedtak av staten, var operasjonen i DnB - både formelt og reelt - et langt stykke på vei bygget på gjensidig avtale der aksjonærene hadde adgang til å si nei. Flertallet påpeker videre at ifølge kommisjonen hadde de ordinære aksjonærene gjennom hele kriseforløpet en stemmevekt som satte dem i stand til å dominere generalforsamlingene i banken eller iallfall til å blokkere de avgjørende vedtak.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil påpeke at det ikke kan forventes at den ledelse og det styret som var etablert i realiteten først og fremst var opptatt av å ivareta statens interesser, slik det tidligere er beskrevet. De såkalte gjensidige avtalene kan være som en avtale to mennesker inngår basert på at den ene personen retter en ladd revolver mot tinningen til den andre. Det å hevde at det var inngått en gjensidig frivillig avtale er først og fremst komisk.

Komiteen registrerer at kommisjonen, med utgangspunkt i den usikkerhet som ifølge kommisjonen hefter ved den regnskapsmessige verdi av Den norske Bank ved årsskiftet 1992-93, tar opp spørsmålet om noen er å bebreide for at aksjene ble besluttet nullet, og i tilfelle hvem. Komiteen registrerer således at ifølge kommisjonen er det tre grupper av aktører som vil måtte stå i fremste rekke i en vurdering av om enkelte sider av den måte som krisen i Den norske Bank ble håndtert på, gir grunn til å revurdere den verdsetting av den ordinære aksjekapitalen i Den norske Bank som fant sted ved årsskiftet 1992-93, staten, bankledelsen og bankens aksjonærer.

Komiteen viser til at etter kommisjonens syn hviler det formelle hovedansvar for nullstillingen av den ordinære aksjekapitalen i Den norske Bank på aksjonærene selv, idet alle formelt avgjørende beslutninger om kapitaltilførsel, nullstilling, m.v. ble truffet av generalforsamlingen i banken.

Komiteen har imidlertid også merket seg kommisjonens påpeking av at det var bankledelsen - og i siste instans styret - som hadde ansvaret for å forberede og utforme de forslag til vedtak som ble lagt frem for generalforsamlingen.

Når det gjelder statens ansvar har komiteen merket seg at kommisjonen viser til to sider av statens håndtering av Den norske Bank som kan by på tvil; dette gjelder den rolle som myndighetene spilte i forbindelse med Den norske Banks overtagelse av Realkreditt og om situasjonen i Den norske Bank på nullstillingstidspunktet var så svak at behandling etter samme oppskrift som overfor aksjonærene i Kreditkassen og Fokus Bank var berettiget.

Komiteen viser til at ifølge kommisjonen rammet de store tapene som Realkreditt-engasjementene påførte Den norske Bank i 1992, den lavest prioriterte kapitalen, derunder den del av den ordinære aksjekapitalen som stammet fra bankens gamle aksjonærer. Komiteen registrerer at noen slik ekstrabelastning på den kapitalen som hadde lavest prioritet, ifølge kommisjonen, ikke ville ha inntrådt dersom Den norske Bank utelukkende hadde vært tilført "ren" preferanse(aksje)kapital fra staten. Komiteen viser for øvrig til at etter kommisjonens syn kunne virkningen ha blitt mildnet dersom bankledelsen hadde fått bedre tid til å gjennomføre en tilfredsstillende prissetting på Realkreditt. Komiteen registrerer at ifølge kommisjonen må staten gjennom Finansdepartementets aktivitet for å få til en krisepakke for Den norske Bank og Realkreditt samlet, ta sin del av skylden for denne delen av kriseforløpet i Den norske Bank.

Komiteen registrerer at kommisjonen i forbindelse med statens håndtering av krisen i Den norske Bank tar opp spørsmålet om Statens Banksikringsfond burde ha arbeidet mer aktivt med å lete etter alternative metoder for å løse finansieringsbehovet i Den norske Bank vinteren 1992-93, jf. at banken på denne tiden var vesentlig bedre stilt enn de to andre forretningsbankene på den tid da aksjene i disse Kreditkassen og Fokus Bank ble skrevet ned til null. Komiteen registrerer her at initiativet til avtalen mellom Statens Banksikringsfond og Den norske Bank høsten 1992 ikke kom fra Statens Banksikringsfond, men fra bankens egen ledelse. Komiteen registrerer for øvrig at kommisjonen anser det som klart at bankledelsen ikke på noe tidspunkt mellom den første avtalen og generalforsamlingens vedtak 30. mars 1993 tok noe initiativ til å få Statens Banksikringsfond med på å ta andre virkemidler i bruk for å dekke bankens kapitalbehov.

Komiteen registrerer at både skriftlig og muntlig dokumentasjon ifølge kommisjonen gjør det tvert imot klart at bankledelsens eneste - og i alle fall dominerende - mål høsten 1992 var å sikre Den norske Bank frisk kapital med hovedmotivet å hindre at Den norske Bank i løpet av året kom under kravet om 8 pst. kapitaldekning.

Komiteen har merket seg at ifølge kommisjonen er det ikke noe som tyder på at bankledelsen aktivt har søkt etter andre kriseløsningsmekanismer med større utsikt til å hindre nullstilling av den ordinære aksjekapitalen.

Når det gjelder hensynet til de opprinnelige aksjonærene i Den norske Bank har komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, videre merket seg at for kommisjonen påpekes det (s.253):

«som påfallende at bankledelsen gjorde så lite - om overhodet noe - for å få frem argumenter til fordel for løsningsmodeller som kunne ha vært egnet til å bevare en del av verdien for de ordinære aksjonærene."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner det overhodet ikke påfallende at "bankledelsen gjorde så lite - om overhodet noe - for å få frem argumenter til fordel for løsningsmodeller som kunne ha vært egnet til å bevare en del av verdien for de ordinære aksjonærene", da dette nettopp bekrefter det disse medlemmer tidligere har hevdet at bankens ledelse ikke var opptatt av aksjonærenes interesser, men av statens interesser, og derved også av sine egne fremtidsinteresser når det gjaldt å forbli i bankledelsen. Dette var også årsaken til at disse medlemmer ser helt bort fra at det var såkalte avtaler mellom staten og de statlige organer og bankledelsen, som om dette var to atskilte parter.

Komiteen viser til at ifølge kommisjonen må et mulig initiativ med sikte på å oppnå en fornyet, uavhengig fastsettelse av DnB-aksjens verdi ved årsskiftet 1992-93 rettes mot bankens daværende styre og administrative ledelse, ikke mot Den norske Bank av i dag eller mot staten.

Komiteen registrerer avslutningsvis kommisjonens påpeking av at kommisjonen ikke har tatt noe standpunkt til om den ordinære aksjekapitalen i Den norske Bank faktisk hadde noen positiv verdi ved årsskiftet 1992-93, ei heller hvor stor en mulig positiv verdi av den ordinære DnB-aksjen ved årsskiftet 1992-93 kan ha vært, men gitt uttrykk for at resultatet av den verdsetting av Den norske Bank aksjen som den gang ble foretatt, ikke er hevet over rimelig tvil. Komiteen viser for øvrig til Stortingets tidligere behandlinger av de aktuelle problemområdene på de ulike tidspunkt, jf. St.meld. nr. 2 (1991-92), jf. Budsjett-innst. S. IV (1991-92), St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 13 (1991-92) jf. Budsjett-innst. S. II (1991-92), Ot.prp. nr. 20 (1990-91) jf. Innst. O. nr. 31 (1990-91), Ot.prp. nr. 8 (1991-92) og Ot.prp. nr. 10 (1991-92) jf. Innst. O. nr. 14 (1991-92), St.meld. nr. 39 (1993-94) jf. Innst. S. nr. 213 (1993-94), Ot.prp. nr. 20 (1992-93) jf. Innst. O. nr. 47 (1992-93), St.prp. nr. 32 (1992-93) jf. Innst. S. nr. 78 (1992-93), Innst. S. nr. 279 (1995-96), Innst. S. nr. 202 (1996-97), Innst. S. nr. 178 (1997-98), Stortingsforhandlinger nr. 13 - 22. november (1991-92), jf. finansministerens redegjørelse av 17. oktober 1991.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil også vise til de ovennevnte stortingsdokumenter hvor det fremgår at Fremskrittspartiet kontinuerlig har stått for en helt annen politikk enn de øvrige partier i Stortinget. Det gjelder både penge- og kredittpolitikken og mangel på en uavhengig sentralbank, som er en av hovedårsakene til at krisen oppsto, og det gjelder de fleste vedtak om den såkalte krisehåndteringen. Det har således vært et alternativ helt fra begynnelsen av 1980-tallet og frem til i dag. For øvrig vil disse medlemmer vise til Aksel Dammans bok "DnB - Banken som ble ranet forskriftsmessig" og er fortsatt av den oppfatning at staten, gjennom sin totale oppførsel, i realiteten har foretatt en overtakelse av aksjonærenes verdier i DnB i strid med den ånd som ligger bak Grunnlovens § 105. Det vil senere derfor bli tatt opp forslag om tiltak som kan rette på dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre konstaterer at utviklingen i DnB atskiller seg fra de øvrige kriserammede banker ved at vedtakene om nedskrivning av aksjekapitalen ble fattet av bankens egne organer. Disse medlemmer mener at det er grunn til å reise tvil om hvilken reell handlefrihet DnBs organer hadde i den aktuelle situasjon, hvor Staten satt med en lovhjemmel for om ønskelig å ekspropriere hele banken. Disse medlemmer henviser for øvrig til sin merknad under punkt 4.5.2.

4.5.4 Håndteringen av bankkrisen i andre land

Komiteen viser til at et fast innslag i debatten om den norske bankkrisen har vært at bankkrisen i Norge ble håndtert på en annen måte enn sammenlignbare kriser i andre land. Komiteen viser særlig til at det blant annet har blitt hevdet at aksjonærer i kriserammede banker i et nærliggende land som Sverige ble behandlet mer lempelig enn aksjonærene i de tre store forretningsbankene i Norge.

Komiteen vil for øvrig vise til at Munthe-utvalgets utredning om bankkrisen i Norge (NOU 1992:30) ble avgitt allerede sommeren 1992 og utvalget hadde dermed ingen mulighet for å foreta en tilfredsstillende sammenligning av erfaringene i Norge og blant annet i Sverige og Finland, der bankkrisen ble akutt noe senere enn i Norge.

Komiteen registrerer at en rekke land i vårt nærområde ikke har opplevd bankkriser av mer generell karakter i de senere år, f.eks. Danmark, England og Tyskland.

Komiteen vil også understreke at OECD trekker erfaringene fra Norge, Sverige og Finland frem som eksempel på rask og effektiv krisehåndtering og fremhever som et positivt trekk at myndighetene tilførte nødvendig kapital og sikret bankene lønnsomhet uten samtidig å støtte de tidligere aksjonærene.

Komiteen registrerer at Frankrike ikke kan sies å ha opplevet noen bankkrise av mer generell karakter i de senere år, slik at bortsett fra krisen i storbanken Crèdit Lyonnais har bare noen mindre forretningsbanker blitt rammet av sin egen uforsiktige kredittpolitikk.

Komiteen registrerer at forretningsbanken Crèdit Lyonnais kom opp i alvorlige problemer etter at den gjennom noen år hadde fulgt en svært aggressiv vekststrategi med helt utilstrekkelig intern kontroll og ledelse. Komiteen viser til at den franske regjeringen var bankens eneste aksjonær og registrerer således at statlig eierskap ikke i seg selv gir noen garanti mot omfattende tap.

Komiteen viser til at fra USA er det særlig krisen i sparebanksystemet (Savings & Loans) som har vært trukket inn i den norske debatten. Komiteen registrerer at en vesentlig del av virksomheten til Savings & Loans-bankene var å gi boliglån mot sikkerhet i boligen og at disse fikk problemer da rentenivået steg, idet bankene hadde gitt boliglån med lang løpetid til fast lav rente. Komiteen registrerer videre at myndighetene så seg nødt til å garantere for innskyternes midler, samt opprettet et eget selskap som overtok insolvente Savings & Loans-banker med sikte på å avvikle eller selge dem.

Komiteen registrerer at på mange måter var utviklingen i Sverige på flere punkter den samme som i Norge. Når det gjelder ulikheter vil komiteen blant annet vise til at reguleringen av utlånsrentene i Sverige ble opphevet samtidig som reguleringen av utlånsvolum ble fjernet høsten 1985, hvilket står i motsetning til situasjonen i Norge, der det i debatten nettopp har vært påpekt at utlånsrentene ble sluppet fri først flere år etter at myndighetene oppga å regulere bankenes utlånsvolum direkte.

Komiteen har også merket seg at den kraftige utlånsveksten kom noen år senere enn både i Norge og Danmark, slik at i toppåret 1988 var den nominelle utlånsveksten på hele 31 pst. og utlånsveksten holdt seg på et høyt nivå helt frem t.o.m. 1990.

Komiteen har videre merket seg at en stor del av utlånsveksten i bankene var knyttet til kjøp av fast eiendom og at det også var i eiendomssektoren, til forskjell fra i Norge, at bankene ble påført de største tapene.

Komiteen registrerer også en annen ulikhet ved at utlånstapene kom langt mer konsentrert over tid i Sverige enn i Norge, der tapstallene var høye i hele perioden 1987-93.

Komiteen viser til at problemene i de svenske bankene fikk krisepreg først høsten 1991 etter at finansieringsselskapene året før fikk problemer blant annet fordi en betydelig andel av selskapenes engasjementer var konsentrert til eiendomsmarkedet.

Komiteen registrerer at enkeltbanker i Sverige fikk forverret situasjon utover vinteren og våren 1992 og omfattende tiltak tvang seg frem og ved årsskiftet 1992-93 var det klart at krisen i enkeltinstitusjoner var gått over i en systemkrise. Komiteen registrerer at betegnelsen sikter til en gjennomgående og dyp krise i hele den finansielle sektor.

Når det gjelder virkemidlene som ble anvendt i Sverige har komiteen merket seg den såkalte bankstödsgarantin som den svenske regjeringen avga 24. september 1992 om at staten garanterte for at bankene og visse andre kredittinstitusjoner skulle kunne møte sine løpende forpliktelser i rett tid.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at den kan sammenlignes med de erklæringer som ble utstedt av norske myndigheter i september 1991. Flertallet registrerer at myndighetene i Sverige gikk videre idet det rettslig sett avgjørende skritt ble tatt da Riksdagen 18. desember 1992 ga sin tilslutning til regjeringens forslag om å stille den såkalte bankstödsgarantin.

Flertallet konstaterer at garantien gjaldt overfor alle som hadde fordringer på bankene, og det ble ikke satt noen form for maksimumsbeløp. Flertallet konstaterer også at eierne av bankaksjer uttrykkelig ble holdt utenfor garantien.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil påpeke at en juridisk og rettslig bindende garanti som blir gitt av svenske myndigheter gjennom bankstödsgarantin, var noe ganske annet enn de juridisk og rettslige uforpliktende målsetninger om å assistere norsk banknæring som ble avgitt fra norske myndigheter. Dersom en tilsvarende rettslig juridisk garanti hadde vært avgitt fra norske myndigheter hadde det ikke vært nødvendig med fullstendig nulling av aksjer, men en nedskrivning koblet sammen med at verdistigning ikke skulle gis før staten hadde fått tilbakebetalt alle sine redningsbevilgninger.

Komiteen registrerer at i mai 1993 fikk Sverige en ny lov om statlig støtte til banker og andre kredittinstitutter. Komiteen viser til at loven gir staten anledning til å tvangsinnløse private aksjer i bankene og opprette en egen Prövningsnämnd. Komiteen har særlig merket seg at dette organet tar utgangspunkt i de motstridende interesser som vil kunne oppstå mellom de opprinnelige aksjonærene og Bankstödsnämnden, f.eks. i tilfelle vedtak om tvangsinnløsning av aksjer. Komiteen konstaterer at i slike tilfeller kan Prövningsnämnden etter en domstollignende prosess og på upartisk grunnlag fastsette aksjenes verdi. Komiteen registrerer at loven trådte i kraft så sent at den aldri ble anvendt i praksis, men dersom systemet hadde blitt prøvd, er det ifølge kommisjonen grunn til å tro at det ville ha skapt et langt bedre grunnlag for tillit til verdsettingen og - dermed - en annen debatt i ettertid enn den vi har fått i Norge. Komiteen viser i denne sammenheng for øvrig til at verdien av Gotabank-aksjene ble fastsatt ved voldgift (skiljedom) og ikke ensidig av staten.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at oppfatninger om krisehåndteringen i Sverige har stått sentralt i den etterfølgende debatt om hvordan bankkrisen ble håndtert i Norge, blant annet har det vært vanlig å hevde at det hadde vært bedre å bruke garantier, "slik som i Sverige", og at dette hadde vært tilstrekkelig til å redde de private aksjonærene i Kreditkassen, Fokus Bank og DnB.

Flertallet registrerer at kommisjonens gjennomgang viser at denne oppfatningen av flere grunner er helt gal.

Med hensyn til den såkalte bankstödsgarantin i Sverige tok den sikte på å bevare tilliten til det finansielle systemet i Sverige og å hindre "rush" på enkeltbanker, og dette formålet hadde den felles med de erklæringer som både Finansdepartementet og Norges Bank sendte ut høsten 1991. Flertallet registrerer i denne sammenheng at den svenske, men ikke den norske "garantien" fikk en rettslig bindende form. Flertallet konstaterer imidlertid at etter kommisjonens syn er det rimelig å si at formålet - uten hensyn til denne ulikhet - ble nådd på omtrent samme måte i begge land.

Flertallet vil også vise til at det i debatten gjerne blir oversett at den svenske bankstödsgarantin tok sikte på å beskytte bankenes kreditorer, men ikke skulle gjelde overfor deres eiere.

Flertallet viser videre til det inntrykk som ikke sjelden blir gitt av at aksjonærene i svenske krisebanker ikke tapte noe, ikke er riktig. Flertallet viser i denne sammenheng til hvordan krisen i Gota Bank ble håndtert: Etter at det var konstatert at banken hadde tapt hele sin egenkapital, ble resultatet at også aksjonærene tapte sin kapital og at banken ble avviklet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at selv om kommisjonen foretar en gjennomgang og uttrykker en mening, så behøver ikke det å være noen bedre kvalifisert mening enn den andre kan ha. Det kan ikke anses slik at kommisjonens oppfatning kan være den "eneste og sannferdige mening".

Disse medlemmer vil påpeke at det var en enorm forskjell mellom en rettslig juridisk bankstödsgaranti og uttrykte målsetninger, idet det var de andre tingene som fulgte opp krav fra norske myndigheters side som hindret et eventuelt rush på enkeltbanker.

Disse medlemmer vil også påpeke at når det gjaldt Gota Bank så ble den avviklet ikke ved at staten ensidig fastsatte at aksjekapitalen var tapt og nullet det ut med støtte i lovgivning til å gjøre dette, men tvert om var det svenske systemet slik at det skulle være en uavhengig Prövningsnämnd som skulle fatte denne avgjørelsen etter å ha hørt synspunkter både fra staten og bankaksjonærene. Det er nettopp denne meget betydelige forskjell som er en av hovedårsakene til den uttrykte mistillit overfor norske myndigheters krisehåndtering. Den norske henvisningen til domstolene hadde liten betydning så lenge også staten kunne forlange at aksjonærer som ville prøve en sak rettslig kunne risikere å måtte dekke både egne og statens saksomkostninger, mens det burde vært staten som hadde tilbudt å dekke alle saksomkostninger for å få en rettslig prøvelse av statens ensidige nulling. Disse medlemmer konstaterer at så ikke skjedde, men at staten aktivt gjorde hva den kunne for å hindre en uavhengig prøving av nullingene.

Komiteen viser til at når det gjelder Finland må enhver sammenligning mellom håndteringen av bankkrisen i Finland og i Norge ta hensyn til at krisen i den finske samfunnsøkonomien i første halvdel av 1990-årene var mye dypere enn i Norge, slik at håndteringen av bankkrisen i Finland ble vesentlig mer innvevd i håndteringen av samfunnets krise enn tilfellet var i Norge. Komiteen vil her vise til at det omslaget i økonomien, som begynte i 1989, ble kraftig forsterket som følge av at eksporten til Sovjetunionen og Øst-Europa nesten falt bort.

Komiteen registrerer at et annet trekk i en sammenligning ligger i at bankkrisen i Finland for en stor del utspilte seg i sparebanksystemet, mens den norske krisen i langt større grad rammet forretningsbanker med private eiere. Komiteen viser til at som ledd i krisehåndteringen ble det i juni 1992 besluttet å fusjonere 41 sparebanker, dvs. om lag halvparten av alle sparebankene, til Sparbanken Finland og ved utgangen av året ble Sparbanken Finland avviklet gjennom salg til de konkurrerende finske sparebankgruppene for en rent symbolsk pris.

Komiteen registrerer ellers at deler av kriseløsningsmetoden i Finland for øvrig avviker såpass mye fra de som ble valgt i Norge at direkte sammenligning ikke er enkelt, blant annet ut fra den vekt som ble lagt på ulike varianter av "bad bank"-konseptet ( dvs. at en større eller mindre del av de tapsutsatte engasjementene i en bank blir overført fra den ordinære banken til en egen institusjonell enhet). Komiteen viser særlig til at i lys av den norske debatten er det grunn til å nevne at interessene til private aksjeeiere også i Finland måtte stå tilbake for hensynet til stabiliteten i det finansielle system.

Komiteen registrerer at på tross av blant annet økonomiske nedgangstider, meget stor utlånsvekst på midten av 1980-tallet og at utlånstapene i danske banker i prosent av utlån var gjennomsnittlig i samme størrelsesorden som i Norge, unngikk Danmark en systemkrise i den finansielle sektor i perioden 1987-93. Komiteen registrerer videre at kapitaltilførselen fra det offentlige til bankene har utgjort bare en liten brøkdel av den som fant sted i de øvrige nordiske land.

Komiteen viser til at når Danmark ikke fikk en systemkrise så skyldes det ifølge kommisjonen at de danske bankene gikk inn i krisen med en langt bedre soliditet enn de norske bankene, idet man i Danmark siden bankkrisen på 1930-tallet har stilt strenge kapitaldekningskrav til bankene. Som illustrasjon til at kravene har vært betydelig strengere enn i Norge viser komiteen til at ved overgangen til de internasjonale kravene som fulgte av BIS- og EU-reglene i Danmark innebar dette en markant lempning, mens den i Norge innebar en skjerpelse. Komiteen registrerer at for danske bankers del innebar dette at overgangen til BIS-reglene frigjorde kapital som kunne absorbere betydelige underskudd.

Komiteen har også merket seg at danske banker har lang tradisjon for å foreta avsetninger for tapstruede engasjementer ved at man i Danmark var tidlig ute med å kreve foretatt avsetninger for beregnede tap. Komiteen registrerer at det danske regelverk har vært og er fortsatt strengere enn det norske regelverket. Komiteen har også merket seg kommisjonens oppfatning som med støtte i danske forhold innebærer at strenge regler om tapsavsetninger vil kunne bidra til å forebygge kriser i banker. Komiteen registrerer også at etter hva kommisjonen har brakt på det rene har danske banker i liten grad tilbakeført tapsavsetninger som viste seg ikke å gå med til dekning av konstaterte tap. Komiteen registrerer følgelig at på denne måte har bankene bygget opp en ekstra støtpute mot tap.

Komiteen har merket seg kommisjonens påpeking av at Finanstilsynet i Danmark har gått langt grundigere til verks enn tilsynet i Norge. Komiteen registrerer at Finanstilsynet blant annet har ført meget aktivt tilsyn med at bankene løpende foretok avsetninger til forventede tap slik at bankenes regnskaper på best mulig måte avspeilet den reelle situasjon, herunder jevnlig oppsøkt bankene og foretatt gjennomganger på stedet.

Komiteen viser til at en særskilt utarbeidet rapport om Finanstilsynets tilsyn med danske bankers låneengasjementer fant sted på en hensiktsmessig måte konkluderer med at Finanstilsynets arbeid var en viktig årsak til at danske banker kom gjennom nedgangskonjunkturen uten større problemer.

Komiteen viser til at andre forhold som bidro til at banknæringen i Danmark ikke kom ut i den alvorlige krisen man hadde i Norge, Sverige og Finland blant annet var at liberaliseringen av de offentlige reguleringene av bankenes virksomhet i Danmark startet nesten 10 år tidligere og ble gjennomført mer gradvis. Komiteen registrerer at dette ledet til at bankene fikk lengre tid til å tilpasse seg nye markedsmessige betingelser med blant annet økt konkurranse.

Komiteen har for øvrig merket seg kommisjonens påpeking av at det i andre land er ganske vanlig å møte uttrykk for at den renskårne modellen som ble valgt i Norge, er å foretrekke fremfor de improviserte som ofte har vært benyttet i utlandet. Komiteen vil understreke at hovedargumentet for et slikt syn da gjerne er at den norske løsningen gjør det klart at aksjekapital er risikokapital og dermed oppfordrer aksjonærer til å ta sitt eierskap alvorlig, mens det ennå er tid til å forebygge eller begrense tap.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil påpeke at Bankforeningen gikk imot reduksjonen i kravene til kapitaldekning, og at bankene også forsøkte å få bedre muligheter for skattefradragsbetingede en bloc avsetninger for å styrke bankenes soliditet, men at dette ble avslått av landets myndigheter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil også påpeke at landets myndigheter uttrykte mest interesse i skatteinntekter fra bankene istedenfor å styrke bankenes soliditet, samt innvilget søknader om ansvarlig lånekapital i stedet for å insistere på aksjekapital. Det kan derfor lett dokumenteres at ansvaret for den manglende soliditet ligger i større grad på myndighetene enn på aksjonærene som nettopp i visse sammenhenger forsøkte å ta sitt eierskap alvorlig.